VIETNAMS HISTORIE 2.

LANDET I SYD – NAM BỘ. VIETNAM SAMLES

Der har aldri eksistert ett Vietnam, men flere og bemerkelsesverdig forskjellige.
                                                                                         Cristopher Goscha[1]

Til forskjell fra sine fiender i Qui Nhợn og Huế som var bundet opp av rivalisering og provinsielt sneversyn, hadde han [Gia Long] en bred visjon som inkluderte alle vietnamesiske stemmer, og han forsto også å bygge og holde ved lag et styre.
                                                                                         Keith W. Taylor[2]                                

LANDENE SYD FOR VIỆT-RIKET[3]

Mens landet i nord, việt-riket, var et homogent samfunn med ett språk og med felles historie og kultur, finner vi en helt annen situasjon lenger syd med flere riker med ulik opprinnelse. De har ulike språk, de har hver sin egen historie og kultur. Syd for việtenes Giao Chỉ fantes tre statsdannelser. Det var Lin-Yi[4]i som việtene kalte Lâm Ấp, Champa og Funan. Det siste gikk senere over i Chen La eller Kambodsja. Som historikeren Christopher Goscha skriver, Helt frem til på slutten av 14.tallet var Vietnams historie nedenfor landet ved den røde elv, ja selv også her, svært mye en historie om ikke- việt.[5]

LIN-YI

Lin-Yi var opprinnelig dannet av việter som under ledelse av en lokal høvding, Qu Lien, flyktet fra Giao Chỉ i 192 f.Kr. Lin-Yi strakte seg fra Đèo Ngang passet i dagens Hà Trĩnh provins til Hai Van passet i dagens Qủang Nam. Befolkningen her var krigerske việt-stammer som flere ganger slo seg sammen og angrep việt-riket i nord. Språket var trolig et mon-khmer dvs proto-việt språk til forskjell fra språket i Champa.[6] Innbyggerne her gjorde stadig opprør mot forsøk nordfra på å kolonialisere landet. Historikeren Hồ Hiền beskriver kulturen som matriarkalsk og ledet av konger kalt Fan.[7]

Landskapet her er gjennomskåret av øst-vest daler som går ned til en smal landstripe langs kysten der det finnes gode havner. Fjellene går mange steder helt ned mot kysten, der trange pass gjør kommunikasjon og ferdsel vanskelig. Befolkningen samlet seg rundt naturlige havner som senere ble til byer. De hadde sjøveis forbindelser både til Kina, Japan, India og statene i Syd-Asia, foruten med øysamfunnene i Malaya og Filippinene. De tjente også som utførselshavner for varer som kom fra det indokinesiske opplandet. På 400 og 500 tallet finner vi en føderasjon av kyststater, Lin-Yi, som hadde stor kontakt med omverdenen.

Lin- Yi sto på høyden i det I det 4.de og 5.te århundre. I 433 da det var opprør i Kina, sender Lin-Yi en delegasjon til Song-keiseren og ber om å utnevnes til herskere over Giao Châu. Da dette blir avslått, gjennomfører Lin- Yi flere angrepstokter mot Giao Châu. Det resulterer i at kineserne i 446 sender en hær som plyndrer hovedstaden. Samme år drar việtene til et felttog mot Lin-Yi og plyndrer hovedstaden. I 542 da việtene ligger i krig med kineserne, forsøker en hær fra Lin-Yi å ekspandere nordover, men blir stoppet. Trolig er det i denne tiden det går det tilbake med Lin-Yi og landet gradvis smelter sammen med Champa. Det kinesiske Sui dynastiet sender en kinesisk general som erobrer sentrale deler av Lin-Yi i 605. Chăm-kongen Sabhuvarman flykter, men vender senere tilbake. [8]

Militære ledere fra Lin-Yi var høyt verdsatt av việtene og de fikk høye stillinger i việt-hæren og deltok i kriger mot Kina og Champa. Som vi har sett, deltok Lin-Yi soldater i hæren som Mai Thúc Loan organiserte i 720, og satte inn i et felttog mot kineserne, da han tar tilbake Thăng Long (Hà Nội).[9]

CHAMPA

Innbyggerne i Champa[10] var forskjellig fra việtene. De tilhørte den austronesiske folkegruppe, en gruppe som opprinnelig stammet fra Taivan. Det var en sjøfarende kultur som befolket land og øyer i Sydøstasia. De krysset det Indiske hav lenge før andre. I det første tusenåret f. Kr. etablerte de et nett av havnebyer langs kysten av Vietnam sør for Việt-riket. Folk som kom nordfra, befolket dette området lenger inne. Historikeren Cristopher Goscha skriver at Sentral-Việtnams kyst kan betraktes som en utvidelse av arkipelet av øyer i Sydøstasia.[11]

Siden sivilisasjonene langs kysten hadde slik oversjøisk kontakt, mottok de også impulser utenfra, enten dette gjaldt byråkrati, skriftsystemer, religion, astronomi og navigasjon. Folket i Champa som kalte seg chăm, kom derfor sjøveis fra, antagelig fra Filipinene. De snakket et malayisk-polynesisk språk[12] som de skrev ved hjelp av sanskrit[13], de var hinduer og Champa ble preget av indisk kultur og hinduisme som var statsreligion[14]. I dag finner vi i denne landsdelen rester av templer, statuer og religiøse byggverk knyttet til hinduisme.

Lin-Yi og Champa eksisterte side om side inntil det sjette århundre da de smeltet sammen i Champa. Den gang strakte Champa seg fra Việt-riket i nord og ned til Khmer-riket i Mekong-deltaet. Champa var imidlertid ingen samlet nasjon, snarere et nettverk av ofte overlappende kyststater og småkongedømmer.[15] Disse var sentrert rundt havnebyene som også var religiøse sentra. Nå blir også sanskrit skriftspråket for dette området. Champa hadde også god kontakt med landet innenfor, det som i dag er byene Kontum, Pleiku og Ban-Me-Thuot.[16] Varer produsert i dette ‘hinterland’ ble eksportert oversjøisk til andre land.

Champa inndeles historisk og geografisk i fem regioner knyttet til hovedstedene som var sentrale havnebyer. Indrapura etter hovedstaden (Đồng Đượng), som ligger nær Đà Nẵng[17] og omfattet dagens provinser Qủang Binh, Qủang Tri og Thừa Thiên. Amaravati omfattet Qủang Nam og Qủang Ngai. Vijaya etter hovedstaden, besto av Bình Định. Kauthara, omkring dagens Nha Trang, bestod av Phú Yên og Khánh Hòa. Panduranga, dagens Phan Rang, som var den sydligste, omfattet Nình Thuận og Bình Thuận. Champa strakte seg dermed fra Đèo Ngang passet på grensen mellom Trĩnh og Qủang Binh i nord til Phan Thiet i syd. Stadige konflikter med việtene i nord og med khmer i syd skulle gjøre at dominansen kyststatene imellom skiftet. Việtenes ekspansjon sydover gjorde også at det politiske tyngdepunktet ble flyttet sydover. På 700 tallet dominerte Panduranga og på 800 tallet sto Indrapura sentralt. Lenger frem fikk Kauthara og Panduranga størst betydning på 1000 tallet. Et par hundre år senere dominerte Vijaya.

Hovedstaden i Indrapura ble ødelagt etter Đai Việts felttog i 982. Etter at Champa i 15 år ikke hadde betalt skatt, kom Lý Thai Tông som nevnt med en større flåte I 1044 og plyndret Vijaya. Champa ble igjen invadert av hans etterfølger Lý Thanh Tông i 1069. Som vi husker, resulterte dette i at Champa måtte avgi land tilsvarende Qủang Bình og Qủang Tri.

Men ikke bare hadde Champa konflikter med Việt-riket i nord, de var også truet av invasjoner fra Khmer-riket. Khmer ønsket å overta Champas handel med utlandet og spesielt Kina. Khmerstyrker fra Angkor Vat invaderer i 1140 Champa og trenger så langt nord som til Vijaya. Etter hårde kamper klarer chăm å drive dem ut og tar Vijaya tilbake i 1190. Deretter slår chăm tilbake mot khmer. Angkor Vat blir senere plyndret av chăm. Etter at chăm erobrer Angkor, følger en serie brutale kriger. Angkor Vat kongen Jayovarman VII samler khmer-hæren og tar Vijaya i 1190. Men i 1226 driver chăm inntrengerne ut.[18]

Som nevnt angriper mongolene Champa i 1282, men blir slått tilbake av en kombinert hær av chăm og việter. Landskapet her med trange dalfører med tett vegetasjon passet de mongolske rytterkrigerne dårlig, vant som de var med store sletter.

Champa hadde hele tiden god oversjøisk kontakt med Kina. Med skipstrafikken kom ikke bare indiske og kinesiske handelsmenn, men også arabiske misjonærer. På 1200 og 1300 tallet brer islam seg i Sydøst-Asia og også i Champa.[19] Dermed skulle vi etter hvert finne både buddhisme, hinduisme og islam sammen med animistiske religioner i dette området.

Gradvis blir Champa islamisert. Landet får muslimske konger. En av dem, Po Binasour (Che Bonga), var en veritabel kriger. Styrket av handelen med Kina følte Champa seg så sterkt at Po Binasour våget å gå til angrep på Việt-riket på 1300 tallet. Da việt-kongen Trần Duệ Tông angriper en Champa hovedstad i 1377, legger Po Binasour et bakhold for việtene og Tông blir drept.[20] Etter at Po Binasour har drevet việt-hæren tilbake, angriper han Tăng Long med en stor flåtestyrke.

Enda en gang, i 1383, angriper han Tăng Long. Nå flytter han grensene for Champa nordover.  Men da han nok en gang angriper i 1390, blir han slått av Trần Khat Chân, og han blir drept. Fra da av gjør chăm ikke lenger invasjonsforsøk mot nord. En vietnamesisk ekspansjon sydover blir imidlertid stoppet da kineserne igjen okkuperer Đai Việt i 1406. Men kineserne går ikke inn i Champa.

Etter at việtene har drevet kineserne ut i 1428, kaster de nå igjen sine øyne på Champa. De ønsket å erobre havnebyene langs kysten for å overta handelstrafikken, og de ønsket adgang til rismarkene i sør for å skaffe mat til en større befolkning. Men rivaliseringen mellom việtene, mellom klanene Mac, Trinh og Nguyen skulle midlertidig hindre dem i dette.

Việtenes kolonisering av Champa starter i 1471. Etter at Lê Thanh Tông erobrer Vijaya i 1471, eksisterer bare Kauthara og Pandura tilbake av Cham-riket. Landet blir ytterligere redusert etter at Nguyễn Hoàng i 1611 gjør nye erobringer. På 16-tallet er bare den sydligste Champa-staten Panduranga igjen.

Nguyễn Phúc Chu angriper Panduranga i 1692 og annekterer landet. Panduranga blir omgjort til en vietnamesisk provins, Thuận Thành. Innbyggerne blir tvunget til en fullstendig underkastelse, å følge erobrerens skikk og bruk, snakke vietnamesisk, og i det hele tatt oppgi sin gamle kultur. Dette resulterte i et voldsomt sinne og opprør. Chu ble tvunget til å oppgi prosjektet og la innbyggerne råde seg selv under en militrguvernør.[21]

Champa forsvinner imidlertid som eget land for en tid etter at Champa blir omgjort til et vietnamesisk protektorat.[22] Men under krigen med Tây Sợn brødrene får Nguyễn Ánh hjelp av en chăm-general, Po Sau Num Can og under krigen må Ánh love at Panduranga skal vende tilbake som et vietnamesisk protektorat. [23]

Som takk for hjelpen får chăm en selvstyrt enklave og Po oppnevnes som guvernør.[24]Dette viser forståelsen Ánh, senere Gia Long, hadde for de etniske og kulturelle forskjellene i syd. Men under kong Minh Mang blir restene av det en gang så store Champa riket omgjort til to distrikter. Noe som igjen var med på å reise opprøret mot Minh Mang.

FUNAN – CHEN LA

Funan var kinesernes navn på landet syd for Champa – som besto av dagens Nam Bộ i tillegg til deler av Kambodsja, Siam (Thailand), Burma og Malaysia. Funan var trolig opprettet av Khmer fra Indokina og Brahmaner fra India. Landet hadde diplomatiske forbindelser med Kina på 200-tallet. Allerede den gang var det stadige konflikter mellom Funan og Lin-Yi. Innbyggernes som praktiserte hinduisme og buddhisme, representerte en høy sivilisasjon som utviklet kompliserte irrigasjonssystemer og reiste imponerende byggverk. Funan hadde også kolonier i Malaya og Burma.

I 550 gikk Funan over i Chen La som senere gikk over i Kambodsja under kong Bharavarman. Et stort antall chăm flyktet fra Champa og innvandret til Kambodsja og Malaysia på 14-tallet. Fremdeles lever i dag ca. 80 000 chăm i Vietnam. Av disse igjen lever 13 000 i Ang Giang provinsen.[25]

Som nevnt tidligere, oppstår på 17-tallet en situasjon der Vietnam er delt i tre deler og to dynastier. På dette tidspunktet var chăm, som vi har sett, trengt helt ned mot Mekong-deltatet. I 1697 er hele Champa erobret av việtene. Helt i nord hersket dynastiet Mạc over territoriet Đàng Mạc som bare omfattet provinsen Cao Bang. Syd for dette hersket dynastiet Lê som imidlertid omfattet to territorier. Det nordligste, kalt Đàng Ngoái, ble styrt av Trịnh. Det sørlige, kalt Đàng Trong, ble styrt av Nguyễn. Dette siste strakte seg etter hvert helt ned til Mekong deltaet og mot Kambodsja.

Men allerede før dette, på 16-tallet skjedde den første kontakten mellom khmer og việter. På denne tiden strakte Kambodsja seg over hele den sørlige delen av Mekongdeltaet. Det som skulle bli Champa eller Chen La eller Kambodsjas ulykke, var at det lå mellom to aggressive makter, Siam og Vietnam. Landet maktet ikke å forsvare seg alene, og måtte hele tiden søke allianser med én av partene. Det var dette som skulle gi vietnameserne og i neste omgang franskmennene muligheten for å annektere landet. Da det i 1618 var et lydrike underlagt Siam (Thailand), vendte khmer seg til việtene og ba om hjelp. Og allerede i 1622 allierer việtene seg med khmer og stopper en siamesisk intervensjon.

I 1642 konverterer khmerkongen Reamethipadei I til islam under navnet Sultan Ibrahim. En buddhistisk prins, Ang So, gjør opprør mot Ibrahim som imidlertid organiserer en større hær mot buddhistene. Ang So vender seg nå til Nguyễn Phúc Tần for hjelp. Tần ser dette som en mulighet for å kunne plyndre den islamske delen av Kambodsja. Han fjerner Ibrahim og plyndrer hovedstaden, men kommer på kant med Ang So. Etter en serie konflikter mellom khmer, kinesere, chăm og việt, blir det i 1677 inngått en fredsavtale der én khmerkonge styrer i nord og vest i allianse med Siam, og en annen khmerkonge styrer i sør og vest i allianse med việt.

Tần søker å ekspandere Vietnam, men tyr ikke til krig og ekspansjon. Han ser at Kambodsja er delt og søker å vinne innpass ad diplomatisk vei. Samtidig bygger han ut Saigon og Pri Nokor som blir til Chơ Lơn. Da tre tusen kinesere ankommer Đà Nẵng, sender Tần dem til Biên Hòa og Mỹ Tho. På denne måten okkuperer han land med ikke-kambodsjanere.

Frem til 1691 var situasjonen uklar om hvem som hadde makten. Men i 1963 etablerer Nguyễn Phúc Chu chăm-kongedømmet som provinsen Bình Thuận. De muslimske chăm utvandrer da til Kambodsja. En chăm-konge oppnevnes som militær guvernør for ‘vasallstaten’ Bình Thuận. Chu sørger for at plyndret gods blir levert tilbake, og chăm-kongedømmet betaler årlig skatt til Nguyễn-herskerne. I 1712 går Chu med på å gi provinsen en viss autonom status som varte helt frem til 1832.[26] De av chăm som var igjen, var stort sett hinduer og de fikk også aksept for å reise et hovedsete i tilknytning til et hindutempel. Samtidig sørger Chu for en styrt innvandring av việt til landsdelen, spesielt til Gia Đinh. På denne tiden oppviser Kambodsja en broket blanding av khmer, kinesere, chăm og kristne việt som blir forvist av senere Nguyễn-herskere.

Men på 17-tallet oppstår en konflikt mellom Chu og Khmer. En siamvennlig Khmer-konge får Siam med på et felttog mot en Nguyễn-vennlig konge. Nå følger en periode på flere tiår der vietnamesere og siamesere slåss om innpass i Kambodsja. Her blir Kambodsja den tapende part som må betale med avståelse av land som betaling for de stadig skiftende allianser. Nå hadde Kambodsja mistet mye av adgangen til havet samtidig som việtene hadde satt seg fast i Saigon, Chơ Lơn og Gia Đinh som de stadig befestet og bygget ut. Kampene om dette området kom ikke til å stå mellom Vietnam og Kambodsja, men mellom rivaliserende vietnamesiske grupper. Det eneste som reddet Kambodsja for å ende som en del av Vietnam, var Siams invasjon.[27]

Under Nguyễn-herskerne frem til Ánh, som tok navnet Gia Long som keiser, hadde en relativ fri posisjon. Dette skulle endre seg under Minh Mangs styre. Den hårdhendte kolonialiseringen Vietnam utsatte chăm og khmer for under Minh Mang, ødela ikke bare deres mulighet for å gjøre seg politisk gjeldende, det truet samtidig deres eksistens som et eget folk med egen kultur og identitet. Det var derfor ikke underlig at muslimske ledere to ganger ledet opprør mot de vietnamesiske herskerne. Minh Mangs hær slo imidlertid opprørene ned. Det siste i 1835. Deretter ble chăm og khmer behandlet som annenklasses borgere. Stort sett det eneste som sto igjen av rikene syd for việt-riket var Khmer-riket, Kambodsja. Kambodsja skulle redde seg ut av situasjonen ved å akseptere å komme under fransk beskyttelse.

TÂY SƠN – BRØDRENES OPPRØR. LANDET VIETNAM TAR FORM.

I 1765 hadde en høyere mandarin, Trương Phúc Loan, sørget for å innsette en 11-årig arving av Nguyễn familien som konge, en konge han kunne kontrollere. Loan var dermed den reelle makthaveren i Huế, og utnyttet sin stilling til å skaffe seg enorm rikdom på befolkningens bekostning.

Nå skjer noe i Đáng Trong som skulle få følger for hele landet og fullstendig omkaste situasjonen. Tre brødre vokser opp i Tây Sơn i Quảng Nam.  De kalles derfor for Tây Sơn brødrene. Særlig fikk de støtte i høylandet i Bình Dịnh provinsen.

Brødrene startet sin kampanje ved slagord om å ‘føre rikdommen tilbake til folket’ og å kreve en annen arving innsatt som konge. Brorskapet samlet støtte både fra việter, innvandrede kinesere, chăm og stammefolk. Særlig fikk det betydning at de fikk støtte fra den velstående befolkningen i kystbyene. Den eldste av brødrene, Nguyễn Nhạc, samlet en opprørsk skare av việter, kinesere, chăm og fjellfolk[28]. De bygget så opp en hær i det utilgjengelige høylandet i Bình Dịnh provinsen.

Når de er sterke nok, etablerer de seg i An Khê midtveis mellom Kontum og Qui Nhơn. Hæren vokser og i 1773 klarer Tây Sơn hæren og innta Qui Nhơn. Styrkene erobrer land både i nord og sør. Ved utgangen av året dominerer de området fra Qủang Ngay i nord og så langt syd som til Bình Tuận på grensen til Champa.

Nå var Đàng Trong allerede blitt skueplass for en krig som er brutt ut mellom Trịnh og Nguyễn. Etter at Trịnh har erobret Phú Xuân i 1775, blir stillingen kritisk for Nguyễn klanen. De er nå klemt mellom Trịnh fra nord og Tây Sơn fra sør, og de flykter nå sjøveis til Saigon. Etter at Nguyễn nå ikke lenger står i veien, går Trịnh nå videre sydover og går til angrep på Tây Sơn.

Samtidig ser Nguyễn i Saigon at de kan angripe Tây Sơn fra sør. De tar nå tilbake Bình Tuận og fortsetter nordover. Dermed er det Tây Sơn som nå er klemt mellom to fiendtlig styrker. Nhạc vurderer Trịnh som den sterkeste og allierer seg derfor med dem. Nå overtar Nhạcs bror Huệ føringen og angriper sydover[29]. Igjen skifter Bình Tuận hender.

Nå kunne Trịnh vende nordover siden Nguyễn ikke lenger var en trussel, men da de er tilbake i Phú Xuân, blir de rammet av en dødelig epidemi som tar livet av store deler av hæren. Igjen skifter Tây Sơn side og går nordover og okkuperer Qủang Nam. Den yngste av brødrene, Lữ, marsjerer mot syd og driver Nguyễn-familien ut av Saigon. Men Nguyễn går til motangrep og tar Saigon tilbake.

Det interessante er at de tre medlemmene av brorskapet nå fordeler landet mellom seg, og hvorledes de gjør dette. Huệ regjerer i nord med Phú Xuân (Huế) som hovedsete. Hans område strekker seg helt ned til Qủang Nam.  Nguyễn Nhạc etablerer seg sentralt i Qui Nhơn. Hans område strekker seg ned fra Qủang Ngay til Binh Tuận. Den siste av brorskapet, Lữ, regjerer syd for dette med Gia Đình som senter. Men fremdeles holder Trịnh landet helt i nord. I syd kjemper Nguyễn familien i Saigon for å overta landet i syd.

Vi ser her tydelig en inndeling som ikke er tilfeldig, men som henger sammen med befolkningssammensetningen og landsdelenes historie. Vi ser også at det som senere skulle bli til Sydvietnam, nå for alvor begynner å ta form i historien. Dette skulle bare fortsette videre. Det er nå det som skjer i landet i syd, Nam Bộ, som skal få betydning for det som skjer fremover.

Våren 1777 angriper Huệ og Lư Saigon med en stor flåte. I løpet av et halvt år knuser de styrkene til Nguyễn. Hele Nguyễn familien blir drept bortsett fra én, Nguyễn Phúc Ánh. Ánh klarer å samle en styrke og ved utgangen av året har han tatt tilbake Saigon. I årene som kommer klarer han å holde Saigon samtidig som han etablerer en administrasjon i syd. Han bygger også opp en hær av lojale styrker. I Kambodsja erstatter han en fiendtlig siamesisk vasallkonge med en vennlig regent. Han erklærer seg som konge av Saigon i 1780, og hersker i realiteten over alt land syd for Phu Yen. Striden står nå mellom ham og Nhạc.

Fra nå av forsøker Ánh å erobre land nordover. Han angriper både til lands og til vanns. Brødrene er opptatt av stridighetene med Trịnh, og dette gir Ánh en mulighet for å vinne frem. Men den siamesiske kongen reagerer på maktskiftet i Kambodsja og sender en general, Chakri, med en stor styrke mot Ánh. Men kongen faller for et kupp og Chakri og Ánh blir nå allierte, og da Chakri blir konge av Siam, blir han en nyttig alliert for Ánh.

Da Huệ og Nhạc angriper Saigon med en stor armé, blir de møtt av en hær av việt, chăm, kambodsjanere, kineser og khmer. Etter hårde kamper må Ánh trekke seg tilbake. Etter slaget massakrerer brødrenes hær ti tusen sivile kinesere. Men Ánh klarer å ta Saigon tilbake. Chakri kommer ham til hjelp og utkjemper flere slag med brorskapet. Men da en brødrene nok en gang går sydover med en stor hær, drar siameserne mot Tây Sơn brorskapet i 1784.

De går inn i Mekong-deltaet med flere titusen mann og tre hundrede fartøyer. Invasjonshæren går brutalt frem, og flere og flere slutter seg derfor til Tây Sơn hæren. I 1785 setter Huệ opp et bakhold for invasjonshæren. Han plasserer størstedelen av hæren over en flere kilometer lang strekning langs den ene bredden av Tien elven ved Rạch Gầm-Xoài Mút. Samtidig gjemmer han sin flåte bak øyer langs den andre bredden. Han lurer invasjonsflåten inn i fellen og stenger den inne med fartøyene sine samtidig som angriperne beskytes fra land. Hele invasjonsflåten faller.[30] Igjen må Ánh flykte, men han klarer senere atter en gang å vinne Saigon tilbake. Denne siste krigen er et eksempel av mange på at Vietnam opplever indre konflikter der en av partene skaffer seg assistanse utenfra, i dette tilfellet fra Siam.

I nord opplever Trịnh sultkatastrofer og uroligheter samtidig som styret forvitrer. Huệ drar selvsagt fordel av det og marsjerer nordover. Huệ hæren slår Trịnh i en serie slag i 1786, og dermed har Tây Sơn brødrene det militære herredømme over hele det området vi i dag kaller Vietnam, bortsett fra områder i syd. Lê kongen anerkjennes formelt som konge over riket, men får sin reelle makt kraftig redusert.

kongen fant seg imidlertid ikke i å få sin makt beskåret av Huệ dynastiet, og han samler etter hvert en militær styrke for å gjenvinne makten. Da Huệ hører dette, drar han nordover. kongen som ikke har en stor hær, drar nå i eksil i Kina. Huệ innsetter da en annen arving av dynastiet som konge og returnerer sydover. Imidlertid klarer den opprinnelige kongen å overtale Quing keiseren til å kaste Tây Sơn brorskapet. En kinesisk armé bringer nå kongen tilbake på tronen og forbereder en offensiv sydover.

Ved å spille på at kongen hadde bragt kineserne tilbake i landet, vinner Huệ sympati hos folket. Med folket i ryggen erklærer Huệ seg nå som keiser under navnet Quang Trung. I januar 1789 overrumpler han kineserhæren i slaget ved Ngọc Hồi – Đống Đa. kongen flykter på nytt i eksil i Kina.    

Men dette soloutspillet fra Huệ bak ryggen på brødrene gjør Nhạc rasende, og de to Tây Sơn brødrene havner nå i krig med hverandre. Til sist er styrkene utslitte og i 1787 slutter de fred. Men denne konflikten har gitt Ánh en respitt til å konsolidere sin stilling.

NGUYÊN PHÚC ÁNH – DYNASTIET GIA LONG. FRANKRIKE TRER INN I BILDET.

I 1786 skjer noe som skulle få uante følger for Vietnams historie. Ánh overlater oppdragelsen av sin sønn, Cảnh, til en fransk biskop, Pigneau de Behaine, i bytte mot militær hjelp fra Frankrike. En avtale i 1787 skulle sikre Ánh militær hjelp fra Frankrike mot at Frankrike fikk tilgang til to øyer utenfor Nam B og monopol på handel med landet. Etter mange viderverdigheter ankrer to franske skip opp i havnen i Vũng Tàui 1789. Begge var lastet med soldater, våpen og ammunisjon. Nå hadde Ánh etter hvert utvidet sitt område helt opp til Phan Rang, dvs. det området brorskapets Lữ regjerte tidligere.

Ánh styrer landet i syd med stor klokskap og makter å forlike de forskjellige folkeslagene som bor her. Han megler mellom kambodsjanere, chăm, vietnamesere og khmer. I denne tiden bygger han opp en stor hær og flåte. I tillegg etablerer han et forsyningsapparat som ingen før ham.

I denne tiden bygger Ánh et samfunn med en egen administrasjon og infrastruktur. Kien Giang og Saigon blomstrer. Saigon blir en internasjonal havn for skipstrafikken mellom Arabia, Europa, India, Kina og Japan. Skipsindustrien vokser og skaper både handels- og orlogsskip. Mot slutten av 17-tallet hadde de facto en uavhengig statsdannelse i syd vokst frem under Nguyễn, et samfunn svært forskjellig fra det i nord.[31]

Den hæren som Ánh nå bygger opp, skiller seg på vesentlige punkter fra tidligere vietnamesiske arméer. Det ene er bruken av artilleri som er langt mer omfattende og mer avansert enn tidligere. Det annet er fortifikasjoner – grensefort og større festninger med artilleri og vollgraver. Alt dette blir muliggjort ved hjelpen Ánh får av franske militære som Olivier de Puymanel og andre. Også krigsfartøyene ble utstyrt med artilleri.[32]

Nå gjør Ánh et grep som skulle få avgjørende betydning for hva som skjedde videre. I det strategisk viktige punktet Diên Khánh nær Nha Trang anlegger han en stor festning med hjelp av franske ingeniører. Diên Khánh blir så forbundet Gia Đình ved en linje av befestninger. I årene som fulgte kom striden hele tiden til å dreie seg mye om denne festningen. Den ble beleiret gang på gang, men aldri inntatt. Tây Sơn mistet mye av sin kapasitet og ble bundet opp i kampen om festningen.

Ánh velger å føre krigen på en annen måte enn kriger tradisjonelt i Vietnam som ble utkjempet om vinteren der nordlige vinder blåste fra land. Han velger å bruke sydlige vinder til å seile nordover om sommeren, landsette tropper i brohoder som skulle støtte arméer over land. Når vinden vendte, seilte han sydover og håpet at støttepunktene ville holde til neste år.[33]

I 1792 forbereder Huệ et hærtokt mot Ánh, men før det kommer så langt, dør Huệ. Etter død avanserer Ánh nå videre og angriper Qui Nhơn, første gang i 1792. Etter at Huệ dør i 1792 og Nhạc i 1793, står Tây Sơn uten ledere, noe som senere skulle lede til forvirring, skisma og konflikter. Men striden går videre og frontlinjene flyttes stadig. I 1975 setter Tây Sơn hæren inn sin største offensiv mot syd. Målet er Bà Ria. Men Diên Khánh holder og offensiven stopper opp da Ánh landsetter styrker bak fienden. Da bitter strid bryter ut i Phú Xuân, må Tây Sơn styrken retirere nordover.

Ánh s strategi med å seile med monsunen vinner frem. Ved hjelp av sin dyktige general Lê Văn Duyệt tar han Qui Nhơn våren 1801, og uten å møte større motstand tar Ánh hovedsetet Phú Xuân tilbake.I årene 1627 – 1634 hadde Nguyễn bygget et system av murer, Lũy Trường  Đục, gjennom Qủang Binh nh provinsen som vern mot Trinh.[34] Ánh konsoliderer nå sin stilling bak disse murene da Tây Sơn hæren setter inn sitt siste angrep. Mens laotiske og siamesiske styrker angriper fienden bakfra i Nghệ An provinsen, holder Ánhs forsvar og da han går til motangrep trekker fienden seg tilbake. Nå var i realiteten krigen over etter å ha vart i tredve år.

Ánhs armé transporteres av en flåte på 447 djunker.[35] Men det er ikke bare med en vietnamesisk styrke han vinner landet. Han har hjelp av 42 000 franske soldater med moderne våpen. Igjen ser vi at en av de vietnamesiske partene i en konflikt søker hjelp utenfra.

Nguyễn Phúc Ánh erklærer seg som keiser i mai 1802 under navnet Gia Long og gjør Phú Xuân (Huế) til hovedstad. Han sender en delegasjon til Quing keiseren og ber om aksept for kongetittelen. Det fikk han, men keiseren godtok ikke navnet Nam Việt, som for kineserne minnet om Nam Yeu, riket som Zhao Tuo etablerte og som inkluderte to kinesiske provinser. Navnet blir nå Việt Nam.

Fra nå av hersker Gia Long og hans dynasti over hele riket. Men landet blir på en måte fortsatt delt idet han oppretter to administrasjoner, en nordlig (Bắc Thành) og en sørlig (Gia Đình Thanh). Landet er under press fra utenlandsk innflytelse, og konfutsianisme blir nå nærmest statsreligion og landet nærmer seg på mange måter sin store nabo i nord. Kinesisk administrasjon blir forbilde for landet. Landet skifter igjen navn

Ekspansjonslysten sydover avtar ikke. Her kjemper vietnameserne mot Siam om innflytelsen over Kambodsja som de allerede har erobret en god del av. De invaderer landet og erklærer Kambodsja som en vietnamesisk provins (Trấnh Tây Thành). Men dette starter en serie opprør og uroligheter, og i 1841 gir vietnameserne opp og trekker seg ut av Kambodsja.

Selv om Gia Long nå sto som militær seierherre, kunne han på ingen måte stå som noen samlende hersker. Til det var det for store motsetninger i landet. Både Lê, Trịnh, Mạc og Tây Sơn brorskapet hadde fremdeles sine tilhengere. Det var dem som så Hà Nội som det naturlige sentrum, snarere enn Huế, og særlig i syd var befolkningen sammensatt og forskjellig fra Việtene i nord. Han inndeler landet administrativt i Bắc Kỳ, Trung Kỳ og Nam Kỳ. Ved et klokt trekk setter han general Lê Văn Duyệt som selv kom fra sør, til å styre Nam Kỳ. Duyệt styrer med stor diplomatisk takt.

Under Gia Longs styre moderniseres administrasjon og utdanning. Både jordbruk og industri blomstrer, også skipsbyggeri. Noe som bidro til at Gia Long lyktes, var at han i stor utstrekning valgte å bygge videre på de eksisterende strukturene i samfunnet. Ved et slikt indirekte styre, skulle landet i syd bli en videreføring av strukturer fra tidligere.

Man kan stille spørsmålet, hvem samlet Vietnam? Dvs. hvem var reell hersker og ga landet en felles administrasjon. Brorskapet har fått et godt ettermæle i vietnamesisk historie. De ledet en genuin folkereisning mot upopulære herskere. Brorskapet forsvarte også landet både mot kinesiske og siamesiske inntrengere, samtidig som de selv ikke søkte hjelp utenfra. Det kan diskuteres om brorskapet samlet landet. Den delen de rådet over, var under én administrasjon, men fremdeles var den delt i opp i tre forskjellige landsdeler.[36] Dessuten var landet syd for Phú Yen utenfor deres makt.

Gia Long står igjen som ubestridt seierherre og han styrer med stor kløkt, men landet er tydeligvis svært splittet i syd. Selv om landet er samlet er brakt under ett styre og en felles administrasjon, fremsto Vietnam som et land med mange folkeslag og mange ulike kulturer. Under Gia Longs og Lê Văn Duyệts styre ligger motsetningene under overflaten, men under den neste keiseren, Minh Mang, går det ikke lenge før de kommer til syne.

Vietnams tusenårige ekspansjon og kolonisering sydover skulle på en måte falle sammen med den franske. Og det skulle ligge en viss sannhet i dette, å si at Gia Long samlet landet, var på en måte som å si at kolonisten Frankrike samlet Indokina. Indokina var riktignok under én felles administrasjon, men de enkelte land og folk var like fullt innbyrdes forskjellige. Forskjellen var at i det riket Gia Long samlet, var språket, tiếng Việt, det som samlet.

MINH MANG – EN INTERN KOLONISERING – MOTSETNINGENE EKSPLODERER

Minh Mang som styrer fra 1820 til 1841, var en intelligent mann og en stor organisator. Han er en systemtenker som kan synes besatt av organisasjon og styring. Minh Mang ønsker å modernisere Vietnam og for å oppnå dette oppretter han et sivilt byråkrati, et mandarinat etter kinesisk mønster.

Han ønsket å omdanne militærdiktaturet til en sivil administrasjon. Ved hjelp av det byråkratiske apparat han bygger opp, vil han skape en moderne stat. Som herskerne etter 1975 bygget på kommunismen, bygger Minh Mang på konfutsianismen. Konfutsianismen skulle gjennomsyre samfunnet fra topp til bunn. Det skjer derfor en ensretting svært ulik den tolerante politikk Gia Long hadde ført. Han endrer også navnet på landet til Đại Nam. I syd gjennomførte Minh Mang en storstilt kultivering av land, og han gjennomførte også en jordreform med fordeling av jord. Det som skapte problemer, var hans mangel på forståelse for landsdelen og dens kulturer, og hans brutale fremferd når han møtte motstand.[37]

Det er ellers en påfallende likhet mellom Minh Mangs misjonerende og oppdragende holdning til khmer, chăm og andre folkeslag på vietnamesisk jord, og den holdning vietnameserne selv fikk oppleve fra de franske kolonisatorene. Selv sier Minh Mang til sin militærguvernør i syd:

Barbarene i syd [Kambodsja] er blitt mine barn nå, og du skulle hjelpe dem og lære dem våre skikker … alle (deres min tilf.) svakheter (shortcomings) skyldes kambodsjanernes latskap.’[38]

Minh Mangs hårdhendte forsøk på å ensrette befolkningen, resulterte i motvilje og opprør. I nord slår dette feil, og etter forgjeves å ha tydd til militær makt, må han inngå en avtale med lokale stammeledere. Historikeren Christopher Goscha skriver om ham, at hans politikk overalt skapte sinne, forbitrelse og splid, og fra nord til syd motvilje hos overklassen. Hans etterfølgere rakk ikke å hele sårene som var skapt, og som fantes over hele landet. Og franskmennene skulle dra fordel av at dette Vietnams hus var i splid med seg selv, for å fremme sitt eget koloniale prosjekt.[39]

Det skulle bli landet i syd som Minh Mang fikk problemer med. Farens venn, Lê Văn Duyệt, var lojal overfor keiseren, men landet i syd utviklet sitt eget styresett og til dels private hærer. Selv om de hadde støttet Gia Long, var det mindre av sympati for ham enn av motvilje mot Tây Sơn. Etter hvert opplever Minh Mang at lojaliteten viker plass for avstand og illojalitet.

Det var nettopp denne landsdelen i syd med alle sine forskjellige folkegrupper, språklige, kulturelle og religiøse, som ble hårdest rammet av Minh Mangs ensretting, og det var her motstanden og forbitrelsen var størst. Befolkningen var opprørt over omorganiseringen og inndeling av landsdelen i provinser. Handel ble vanskeliggjort av påtvungne restriksjoner. Etter at Minh Mang hadde gått brutalt frem mot chăm, khmer, theravada buddhister, muslimer og katolikker, med forfølgelse og rasering av helligdommer, bryter opprøret ut i syd. Her oppsto blant annet en konflikt mellom den konfutsianske administrasjonen og de buddhistiske vietnameserne i Saigon. Ben Kiernan skriver at ‘Syd forble mer kambodsjansk, mer buddhistisk, mindre konfutsiansk og mindre Sino-Vietnamesisk enn hverken senteret (Huế) eller Nord’.[40]

Lê Văn Khôi som var Lê Văn Duyệts adopterte sønn, stiller seg i 1831 i spissen for en reisning som omfattet alle politiske og religiøse bevegelser. I tillegg ber han om og får støtte fra siamesiske styrker. Som vi ser, er Vietnam langt fra noen enhetlig nasjon. Vi ser også her at vietnameserne, som så ofte tidligere, ikke går i veien for å hente hjelp utenfra. Her er det altså ikke utlendinger som invaderer en helhetlig samlet nasjon, men igjen ser vi en delt nasjon som henter støtte utenfra.

Det skulle ta Minh Mang to år med blodig krigføring å knuse opprøret. Langt fra å føre noen forsonende politikk etter krigen, gjennomfører han en storstilt hevnaksjon med forfølgelse, tortur og henrettelser. Denne gjelder ikke bare dem som har vært med på opprøret, men også deres familier. Denne nådeløse og grusomme fremferden skulle ikke gjøre motsetningene mindre.[41] Verre for Vietnam skulle det bli at tortur og henrettelse av katolikker og særlig franske prester, ga Frankrike et påskudd for intervensjon, en intervensjon som betød starten på den franske koloniseringen.

Som én følge av revolten går Siam til invasjon gjennom Kambodsja. D ette utløser gerilja inne i Kambodsja og motangrep fra Vietnam. Men Vietnams annektering av Kambodsja er heller ikke vellykket. Etter Minh Mangs død i 1841 øker motstanden i Kambodsja og under Minh Mangs etterfølger, Thiêu Trị, blir Kambodsja oppgitt i 1741.

Nok en gang invaderer Siam, men får befolkningen mot seg og i 1744 rykker de ut. Presset mellom Siam og Vietnam får Kambodsja etter hvert en friere stilling inntil 1848. Men etter stridigheter med disse to landene søker Kambodsja og får til sist et vern som protektorat under Frankrike i 1863. Igjen ser vi at det er interne stridigheter på den Indokinesiske halvøyen som spiller kortene i hendene på kolonimakten.

EPILOG

Vi ser for det første at Vietnam aldri har vært en del av Kina. Unektelig har Kina i lange tider klart å annektere Vietnam. Både språk, kultur og administrasjon er og har har vært preget av kinesisk innflytelse. Men Vietnam, som Việt-riket under forskjellige navn som Giao Chỉ, An Nam Dô Hộ Phủ, Đai Cồ Việt eller som det til sist endte opp med, Việt Nam, har aldri vært en etnisk del av Kina som har løsrevet seg, det har hele tiden vært et eget folk, med en egen nasjonal stemme forskjellig fra Kinas.

Forholdet til Kina har heller aldri vært preget av langvarige kriger. Den nesten ett tusen lange perioden der landet var underlagt Kina, var i lange tider en fredelig periode. Veiforbindelsene mellom Kina og Vietnam var dårlige. Kina var opptatt med krigføring og ekspansjon langs landets lange grense. På en måte ble Vietnam et fjernt land. Dette fikk også innflytelse på kinesernes kolonistyre.

Vi ser også at Vietnam stadig klarer å pasifisere kinesernes ekspansjon ved å føre en begrenset krig og underkaste seg som lydrike, men samtidig klare å beholde et nasjonalt selvstyre. Krigene mellom Kina og Vietnam har vært kortvarige, og skyldtes flere ganger innbyrdes stridigheter mellom vietnameserne der én av partene fikk hjelp fra Kina. Når Kina involverte seg militært, var det ikke for å annektere Vietnam, men for å opprettholde Vietnams status som lydrike. Noe av det samme skulle bane veien for fransk kolonistyre. Frankrike vant innpass i Vietnam ved å støtte Gia Long i krigen mot brorskapet.

Vietnams historie viser riktignok eksempler på opprør mot kinesisk kolonistyre, men viser i langt større grad opprør mot egne herskere. Historien er til tider farget av langvarige konflikter og kriger mellom rivaliserende vietnamesiske grupper. Vietnams historie er også preget av en krigførende ekspansjon sydover, der Vietnams annektering av land som lå syd for Việt-riket, var ganske annerledes brutal enn kinesernes kolonistyre.

Oppfatningen av Vietnam som et ensartet samfunn der landsdelene har en felles historie, er misvisende. Riktignok har Việt-riket i nord en lang historie, men Vietnams befolkning og historie er langt mer sammensatt enn som så. Også ulike folkeslag som chăm, khmer, laoter, innvandrede kinesere, kambodsjanere og forskjellige stammefolk har sin del av landets historie. Også Lin-Yi, Champa og Funan var vietnamesiske land.

Da Gia Long som samlet Vietnam under ett styre, gikk til krig mot Tây Sơn brorskapet, var det fra landet i syd, Nam Bộ, med en hær som besto av de mange forskjellige etniske grupper som fantes her. At landet i syd var forskjellig fra Việt-riket i nord, ser vi av opprøret mot Minh Mang og den blodige krigen dette utløste. Gia Long derimot var tydeligvis klar over at selv om landene i nord, sentralt og i syd var underlagt én felles ledelse, var landene ikke forent i kulturell betydning. Han styrer med stort diplomati og forståelse for de ulike kulturer som fantes i landet i Syd.

K.W. Taylor skriver at krigen mellom Gia Long og Tây Sơn var i bunn og grunn et oppgjør mellom Gia Đinh og Binh Đinh.[42] Taylor mener at årsaken til denne bitre striden er å finne i forskjellen i oppfatningen hos Nhạc som i likhet med sine samtidige var en småkonge [who simply wanted to be left alone to enjoy their small part of the world] og Ánh som ble oppfattet som en trussel idet han så et større rike som mål.

Vietnam fremsto etter Gia Long på ingen måte som noen enhetlig nasjon. Selv om Việt-riket hadde eksistert i flere tusen år, var nasjonen Vietnam som ble født i 1802, en ny nasjon. Tragisk nok var det denne ulikheten, denne avstanden i historie, kultur og etnisitet mellom nord og syd som skulle være med på å gjøre landet sårbart for fransk kolonisering.

Taylor skriver videre at, Oppgangen i Syd som la grunnlaget for Ánh s suksess og seier i krigen var veksten og blomstringen i Saigon og Gia Đinh, og den vide forståelsen av verden som hadde utviklet seg der.[43] Dette kunne like gjerne vært skrevet om Sydvietnams suksess 150 år senere. Hvilken visjon for Vietnam som vil vinne i det lange løp, gjenstår fremdeles å se. Vi får håpe at det er visjonen i syd som vil vinne, en visjon som står for flere kulturer, flere synspunkter, toleranse, ytringsfrihet og demokrati.

[1] Christopher Goscha: Vietnam s. 3

[2] Keith W. Taylor: The Vietnamese Civil War of 1955 – 1975 in Historical Perspective. Andrew Wiest & Michael J.Doidge (ed.): Triumph Revisited s. 25

[3] Jeg har valgt å bruke betegnelsen việt-riket om den delen av Vietnam der innbyggerne opprinnelig talte vietnamesisk til forskjell fra Vietnam som inneholder alle landsdeler og folk som en gang bodde i dagens Vietnam.

[4] Navnet er kinesisk.

[5] Christopher Goscha: Op.cit. s. 4

[6] Ben Kiernan: Vietnam – A History From the Earliest Time to the Present. s. 95

[7] Ho V. Hien & Dang V. Chat: Vietnam History. Stories Retold for A New Generation. s. 102 – 103

[8] Vũ Hổng Liên & Peter D. Sharrock: Descending Dragon, Rising Tiger. s. 45 -49

[9] Ho V. Hien & Dang V. Chat: Op.cit. s. 102

[10] Champa av Champapura, cham-folkets by.

[11] Christopher Goscha: Op.cit. s. f.497

[12] Malayopolynesiske språk tales bl.a. i Malaysia, Indonesia, Filippinene og i det vestlig Polynesia.

[13] Sanskrit stammer fra India og er et av de eldste språkene i den Indoeuropeiske språkgruppen.

[14] Ennå i dag kan man finne rester av hinduiske templer i denne delen av Vietnam og chăm folk bor fremdeles i området omkring Phan Rang – Tháp Chám der Champa s hovedstad Panduranga en gang lå.

[15] Victor Goscha: Op.cit. s. 410.

[16] At det i dag er en Laotisk provins med navnet Champassal, er det tegn på dette. Goscha: Op.cit. s. 410

[17] Navnet har opprinnelse fra cham og er knyttet til elven som renner ut her.

[18] Christopher Goscha: Op.cit. s. 411

[19] I Indonesia er Islam enerådende og den finnes også på Filippinene på øya Mindanao.

[20] Ho V. Hien & Dang V. Chat: Op.cit. s.109

[21] Christopher Goscha: Op.cit. s. 416

[22] Goscha refererer her til en Nguyen hersker, Minh Vuong. Se op.cit. s. 416

[23] Christopher Goscha: Op.cit. s. 418

[24] Enklaven tilsvarer omtrent dagens provins Đống Nai og kysten oppover til Cam Ranh.

[25] Hiên V. Hồ & Chat V. Đang: Op.cit. s. 119

[26] K. W. Taylor: Op.cit. 321.

[27] Christopher Goscha: Op.cit. s. 420

[28] Det bodde og bor fremdeles en rekke stammer i høylandet. Det er her tale om Bahnarer.

[29] Huệ var utvilsomt den av brødrene som var den militære begavelse.

[31] Christopher Goscha: Op.cit. s. 40

[32] Hiên V. Hồ & Chat V. Đang: Op.cit. s. 303 – 305

[33] K. W. Taylor: Op.cit. s. 386

[34] Vũ Hổng Liên & Peter D. Sharrock. s.137

[35] Truong Buu Lam: Op.cit. s. 150

[36] Truong Buu Lam: Op.cit. s. 129

[37] Ben Kiernan: Vietnam – A History. s. 280 – 281

[38] Christopher Goscha: Op.cit. s. 53. Hentet fra Woodside: Vietnam and the Chinese Model. s. 234 – 235

[39] Christopher Goscha: Op.cit. s 55.

[40] Ben Kiernan: Op.cit. s.275

[41] Jeg kan ikke unngå å trekke sammenligning mellom Minh Mang og Võ Nguyên Giáp. Begavelsen, organisasjonstalentet og ikke minst den totale mangelen på empati, nærmest en forakt for menneskeliv, har de felles.

[42] K.W. Taylor: Op.cit. s. 396

[43] K.W. Taylor: Op.cit. s. 397

Advertisements
%d bloggers like this: