FORSPILLET

Etter Tet-offensiven i januar-februar 1968 skjedde en avmatting av Nordvietnams aggresjon. To mindre angrepsbølger fulgte i 1968, én i mai og én i august. Men overraskelsesfaktoren var borte og på grunn av tap av personell og særlig befal, hadde angrepene intet moment lenger. Et forsøk i februar 1969 på å gjenta offensiven, ble bare en blek kopi. Viet Cong som satte inn hele sin kampstyrke, hadde også de største tapene. De sydvietnamesiske kommunistene kom aldri tilbake til hva de var tidligere. Både deres logistiske organisasjon og lokale styrker ble desimert. Dermed lå mulighetene til rette for sydvietnameserne for å lykkes med pasifiseringen av landsbygda. 

Våren 1972 setter Nordvietnam i gang den største offensiven i krigens historie. I alt satte kommunistene inn 14 divisjoner pluss én divisjon i reserve i Laos. I tillegg kommer 26 frie regimenter. Omregnet i divisjoner tilsvarer dette en styrke på 24 divisjoner. Fra Sovjetunionen og Kina hadde nordvietnameserne fått moderne utstyr i overflod. De hadde nå det teknisk mest avanserte, mobile antiluftskyts som inntil da hadde vært brukt i strid med både kanoner og bakke-til-luft raketter. Det siste var den bærbare Strela med en maksimal høyde på over 3 000 m.  Mens de tidligere hadde tatt i bruk lettere PT-76 stridsvogner, hadde de nå til rådighet nye T-54 stridsvogner som med en pansring opptil 20 cm og med en 100 mm kanon som var overlegen alt hva de allierte hadde av stridsvogner. I tillegg hadde nordvietnameserne fått den nye M-46, en 130 mm kanon som hadde en rekkevidde på 27 km, langt over det de allierte hadde.

Våroffensiven hadde tre hovedmål. Det ene var å ta Hue og deretter Da Nang med Sydvietnams beste havn. Det annet var å ta byene Kontum og Pleiku på høylandssletten og Qui Nhon ved kysten og dele Sydvietnam i to langs riksvei 19. Det tredje var selveste Saigon over en akse langs riksvei 13 gjennom  Loc Ninh og An Loc. Dette notatet handler om kampene om Kontum på høylandsletten.

STRIDEN OM HØYLANDSPLATÅET – SKAL NORDVIETNAM LYKKES I Å DELE SYDVIETNAM I TO

Militærdistrikt 2 omfattet de tolv provinsene som utgjør høylandsplatået grensende mot Laos og Kambodsja og den smale stripen mot kysten med byene Qui Nhon, Nha Trang og Cam Ranh eller Cam Ranh Bay som amerikanerne kalte den. På høylandsplatået ligger byene Kontum, Pleiku og Ban Me Thuot, og lenger sør ligger Da Lat som huset den militære høgskolen. Dette distriktet som er det største, ca. halvparten av Sydvietnams areal, er også det sparsomst befolkede. Her finnes også en rekke stammer av ikke-vietnamesisk opprinnelse, montagnardene, fjellfolkene. Riksvei 1 går langs kysten og forbinder den sørlige delen av Sydvietnam med den nordlige. Tre veier fører fra byer og ned til riksvei 1. Riksvei 39 fra Kontum, riksvei 19 fra Pleiku og riksvei 21 fra Ban Me Thuot. Av disse har riksvei 19 mellom Pleiku og Qui Nhon størst strategisk betydning. Riksvei 14 som forbinder Kontum, Pleiku og Ban Me Thuot, var ofte utsatt for angrep mellom Pleiku og Ban Me Thuot.

Området har strategisk interesse og allerede under den første indokinesiske krig[1] pågikk det harde kamper her mellom Viet Minh og de franske Groupement Mobile[2]. Som forspill til Tet-offensiven 1968 kom det til kamper mellom kommunistiske styrker og allierte i Dak To regionen nordvest for Kontum. I første uke av november 1967 angrep fire Viet Cong infanteriregimenter[3] pluss et artilleriregiment Dak To over riksvei 14 som fører videre til Kontum. De allierte sendte da den amerikanske 4.infanteridivisjon pluss en brigade fallskjermsoldater, en stridsvognbrigade og seks sydvietnamesiske bataljoner til området. I midten av november ble hovedkvarteret til 4.divisjon rammet av et voldsomt rakettangrep og et ammunisjonslager ble truffet. Samtidig gikk Viet Cong til et angrep på 173.fallskjermbrigade. Kampene raste sammenhengende i to døgn for kommunistene ble drevet bort. De amerikanske tapene var 124 falne og 347 sårede, mens body-count av fiendtlige soldater viste bortimot 1 400 falne Viet Cong. De amerikanske tapene var inntil da de største ved en enkelt trefning, og utløste voldsom aktivitet i de amerikanske antikrigsbevegelsene. Den nordvietnamesiske øverstkommanderende, Vo Nguyen Giap, bortforklarte det mislykkede angrepet som en test.

I begynnelsen av 1972 da de amerikanske bakkestyrkene enten var ute av Vietnam eller bare hadde passive roller[4], var det bare de to koreanske divisjonene som var deployert i An Khe – Qui Nhon området igjen. Disse var i ferd med å returnere til Korea. Forsvaret av 2.distrikt var nå overlatt til de sydvietnamesiske styrkene som besto av to infanteridivisjoner, 22. og 23., samt rangere og heimevern. 22.Divisjon var ansvarlig for den nordre delen av 2.distrikt, mens 23. var ansvarlig for den søndre. Elleve rangerbataljoner var satt til å vokte den lange grensen mot Laos og Kambodsja. Sjef for 2.distrikt var general Ngo Dzu som hadde sitt hovedkvarter i Pleiku.

FORSPILLET – KAMPEN OM TAN CANH-DAK TO – SYDVIETNAMS 22.DIVISJON DRIVES UT

Om høsten 1971 fikk etterretningen opplysninger om at store fiendtlige styrker samlet seg på de kommunistiske basene i Laos mot grenseområdet nordvest for Dak To. Samtidig fikk man opplysninger om økt fiendtlig aktivitet i Binh Dinh provinsen ved kysten der riksvei 19 går ned til Qui Nhon. Frykten for at Vietnam skulle bli splittet langs riksvei 19 og at riksvei 1 ble blokkert, var nå til stede. Etter hvert får man vite at de fiendtlige styrkene består av 320.divisjon og 2NT.divisjon. I tillegg blir de uavhengige[5] 28.infanteriregiment, 40.artilleriregiment og 203.panserregiment også identifisert. Den nordvietnamesiske invasjonsstyrken tilsvarer fire divisjoner. Samtidig får man alarmerende meldinger om at den nordvietnamesiske 3NT.divisjon er aktiv i Binh Dinh provinsen. Sydvietnameserne øker nå rekognosering i områder der det finnes infiltrasjonskorridorer. Straks overvåking med fly eller bakkestyrker finner fiendtlige styrker, blir de angrepet av strategisk (B-52) og taktisk flyvåpen.

22.divisjons hovedkvarter sammen med ett av regimentene, 42.regiment, flyttes nå til Tan Canh basen på riksvei 14 nordøst for Kontum. Vei 512 mot Tan Canh blokkeres også av rangere. En brigade av fallskjermsoldater deployeres for å sikre de fire artilleribasene vest for Tan Canh basen – et område kalt Rocket Ridge. Sydvietnameserne venter nå angrep ved Tet-feireingen, men ingenting skjer. Allikevel kommer det inn rapporter om oppbygging av fiendtlige styrker. Dette uroer den militære overkommandoen i Saigon og en ny brigade fallskjermsoldater blir overført til Kontum. Med denne tilførselen kan faste tropper frigjøres til rekognosering og patruljering i områdene nordvest for Kontum.

I midten av april oppstår det flere kamper mellom nordvietnamesiske styrker fra 320.og 2NT.divisjonen og sydvietnamesiske styrker støttet av flystridskrefter. Et større angrep mot artilleribasene ved Rocket Ridge som bemannes av fallskjermstyrkene, blir slått tilbake. Fanger melder om store tap for kommunistene. En nordvietnameser som ble tatt til fange etter kampene om Rocket Ridge fortalte at etter kampene var fire av fem bataljoner kampudyktige. En stund kan det nå se ut som om de store tapene nordvietnameserne har lidd, kan ha stagget offensiven. Men nye soldater ble stadig sendt til krigsskueplassen.[6]

General Dzu er nå inne på å flytte de to øvrige regimentene i 22.divisjon opp til Tan Canh – Dak To, men den amerikanske rådgiveren John Paul Vann insisterer på at han beholder disse i Binh Dinh. I fravær av disse styrkene vil 3NT.divisjon fritt kunne angripe og overta Qui Nhon og hele Binh Dinh provinsen. I stedet flyttes 23.infanteridivisjon nordover til Kontum med tanke på forsvar av byen. Sjefen for 22.divisjon har nå bare to regimenter til rådighet, 42. og 47.regiment.

I april blir artilleribasene ved Tan Canh – Dak To nå utsatt for et voldsomt angrep av enheter fra 320.divisjon i tillegg til artilleri- og panserregimenter. Nordvietnameserne angriper nå base etter base med sin langtrekkende M-24 130 mm kanon og annet artilleri. Deretter setter de inn menneskebølge etter menneskebølge i tillegg til stridsvogner. 14. og 21.april blir de to nordligste basene stormet med store tap for nordvietnameserne.

En grunn til at basene måtte oppgis, var beskytning med den langtrekkende M-46 130 mm. En annen var at sjefen for 22. divisjon viste stor mangel på initiativ overfor fienden. Han avsto fra å sette inn enheter fra 22.divisjon både for å klarere området og for å støtte fallskjermsoldatene, noe som fikk alvorlige følger. Dermed blir hovedbasen ved Tan Canh – Dak To mer utsatt. Nå trekker president Thieu tilbake én brigade av fallskjermsoldater og deres hovedkvarter til Saigon. Samtidig flytter Dzu artillerienheter fra Tan Canh – Dak To ned til Binh Dinh. Et regiment fra 23.divisjon erstatter fallskjermsoldatene.

Selv om to av artilleribasene er tapt, er de to andre fortsatt i trygge hender hos den gjenværende fallskjermbrigaden og rangere. Men de ligger for langt sør til å dekke hovedbasen Tan Canh – Dak To. 47.regiment kan nå brukes taktisk offensivt, mens 42. dekker hovedbasen. Det slår nå tilbake at divisjonssjefen ikke var mer offensiv da artilleribasene nordvest og vest ble truet. Etter at disse basene falt, har fienden fordelen av å ha sitt artilleri høyere plassert og beskyter hovedbasen kraftig[7]. 47. regiment forblir passivt og beveger seg bare få kilometer fra basen.

Den 23.april starter kommunistene et voldsomt angrep mot hovedbasen med enheter fra 2NT.divisjon i tillegg til frie regimenter, sappørbataljoner[8] og stridsvogner. I tillegg var styrkene utstyrt med den nye trådstyrte, russiskproduserte AT-3 raketten. Den siste var de allierte uforberedt på og det lykkes nordvietnameserne å ødelegge flere av de alliertes bunkre og stridsvogner med den. Kommunikasjonen blir slått ut etter at hovedkvarteret blir truffet, og forsvarerne kjemper da videre uten styring og koordinering. Først etter flere timer ble nytt hovedkvarter opprettet. Divisjonssjefen nekter imidlertid å forlate det ødelagte hovedkvarteret og ta stasjon sammen med rådgiverne i det nye.

Om natten melder allierte fly om fiendtlige stridsvogner på vei mot Tan Canh – Dak To, uten at det ble satt i gang tilstrekkelige mottiltak fra forsvarerne. To broer på riksvei 14 mot hovedbasen ble heller ikke ødelagt, noe som kunne ha sinket angrepet alvorlig.  Da sappører fulgt av stridsvogner gikk til angrep ved daggry, var det for sent å gjøre noe. Etter å ha vært bombardert av artilleri i flere dager, brøt forsvaret sammen etter å ha blitt angrepet av stridsvogner. Rådgiverne ble hentet ut med helikopter etter å forgjeves å ha forsøkt å få kontakt med divisjonssjefen[9]. 42.regiment er nå fullstendig desorganisert, retirerer og blir overført til Pleiku for nyoppsetning og trening.

Nå kommer også 47.regiment under ild og to kompanier med stridsvogner trekkes tilbake for å styrke forsvaret av 47.regiments hovedkvarter. Men disse kjører inn i sterke fiendtlige stillinger og stridsvognene slås ut bl.a. av AT-3. Dermed er stillingen for 47.regiment svært utsatt og enheten trekkes tilbake. 320.divisjon fortsetter presset mot de to siste artilleribasene på Rocket Ridge, og disse evakueres da de ikke lenger har artilleristøtte. Nå har nordvietnameserne full kontroll over området nord for Kontum. Forsvarerne evakuerer da sammen med flyktninger mot Kontum.

Kommunistene viser nå sin sanne natur. På samme måte som ved evakueringen av Quang Tri, beskytes sivile flyktninger på vei fra krigssonen mot Kontum. Tre busser med sivile som evakuerte Dak To området og er på vei mot Kontum, blir beskutt med antitankraketter som dreper mesteparten av flyktningene.[10] Flyktninger som ankom Kontum kunne fortelle om grusomheter. Landsbyledere, offentlig ansatte og familie til militært personell ble drept etter samme opplegg som ved Hue-massakren og andre tilsvarende hendelser. Flyktninger brukt som menneskeskjold mot taktisk bombing.[11]

Thomas P. McKenna som var rådgiver under kampene ved Kontum, mener at én av grunnene til terroriseringen av sivile var å skremme mange flyktninger inn i byen, hvor de kunne skape kaotiske forhold for forsvarene og innebære fare for epidemier. I den desperate og uorganiserte flyktningestrømmen smuglet Nordvietnam også inn spioner, sappører og ildledere[12].

Situasjonen i 2.distrikt ble ytterligere forverret ved at Nordvietnams s 3.divisjon sammen med Viet Cong styrker angrep 22.divisjons to regimenter i Binh Dinh og fordrev disse fra sine baser. Dermed fikk Nordvietnam for en tid kontroll over riksvei 1 som løper langs hele kysten. Dersom Nordvietnam nå tok Kontum, ville Sydvietnam i praksis være delt i to. Dette gjorde Kontum s situasjon svært alvorlig.

Nå begynner de øverste militære myndighetene å frykte at det ikke ville være mulig å holde Kontum, selv med hjelp av allierte luftstridskrefter. Distriktssjefen general Dzu var en av dem, i tillegg bebreidet han seg selv for ikke å ha overført de to regimentene fra Binh Dinh til Dak To. Han fryktet nå at både Kontum og Pleiku der han hadde sitt hovedkvarter, ville falle i Nordvietnams hender. Det ble etter hvert åpenbart at han ikke lenger kunne fungere som kommandør. Den 10.mai utnevner president Thieu general Nguyen Van Toan, som hadde utmerket seg i 1.distrikt, som ny sjef for 2.militærdistrikt. Dette skulle vise seg å være et heldig valg.

MELLOMSPILLET – RANGERNE HOLDER UT OG SINKER OFFENSIVEN – KONTUM FÅR EN RESPITT

Nordvietnam fortsetter beskytningen av Kontum samtidig som riksvei 14 mellom Kontum og Pleiku avskjæres. Alle forbereder seg på det endelige angrepet på byen. I mellomtiden settes det opp en plan der rangerne plasseres i stillinger nord for byen for å forsøke å sinke den nordvietnamesiske fremrykningen. Nå trekkes den siste brigaden fallskjermsoldater tilbake til Saigon. Dermed står rangerne alene om å forsvare riksvei 14 mot Kontum. Disse kommer under hardt press fra fiendtlige styrker og sjefen for rangerne trekker dem tilbake. Dermed ble forsvarslinjen flyttet ytterligere tilbake.

Sjefen for 23.divisjon, oberst Ly Tong Ba, flytter hovedkvarteret fra Ban Me Thuot til selve Kontum. Men under seg har han en sammensatt styrke, hans eget 53.regiment, rangere og fallskjermsoldater som alle hørte inn under egne kommandoer. Oberst Ba s situasjon var mye av den samme som general Giai opplevde ved forsvaret av Quang Tri.[13] Nå griper imidlertid den amerikanske sjefsrådgiveren John Paul Vann inn og etter hans anbefaling skifter general Toan ut rangerne med 23.divisjons egne regimenter slik at Ba nå får 44., 45. og 53. regiment, dvs den fulle 23.divisjon til forsvaret av Kontum. Kommandoforholdet er klart. Dermed unngår oberst Ba den situasjonen Giai opplevde ved Quang Tri.

Det som nå utspillte seg vest for Kontum, stiller de sydvietnamesiske styrkene i et ganske annet lys enn sammenbruddet i Dak To – Tan Canh. Nordvietnam satte i gang et større angrep mot utpostene Polei Kleng og Ben Het. Begge bemannet av rangere fra montagnardene. Disse utpostene lå for nær de nordvietnamesiske forsyningslinjene og de måtte derfor ødelegges. Dette tvang kommunistene til å sette inn store styrker, noe som igjen gjorde dem sårbare for strategisk bombing av B-52.[14] En nordvietnamesisk fange fortalte at i hans kompani, opprinnelig på 100 mann, var 40 drept og flere såret.[15]

Til tross for at nordvietnameserne satte inn både artilleri og stridsvogner, holdt forsvarerne av Polei Kleng ut. Kvinner og menn sloss sammen.[16] Den 5.mai ble de amerikanske rådgiverne hentet ut, men rangerne fortsatte å slås i fire dager til. Den 8.mai angrep Nordvietnam med 64.regiment anført av 20 stridsvogner. Rangerne slo ut fem tanks og drev angrepet tilbake. Men nå var forsvarslinjene ødelagt og rangerne forlot utposten med kvinner og barn. De ble angrepet nær Dak Poko elven. Rangerne holdt fienden på avstand mens kvinner og barn forsøkte å krysse elven mot sikkerhet. Da satte kommunistene inn artilleri mot elven. Bare vel hundre av tre hundre mennesker nådde Kontum.[17] Denne episoden ble i det hele tatt ikke nevnt av internasjonal presse, til tross for at den var vel kjent[18].

Ben Het skapte også store problemer for de nordvietnamesiske styrkene. Den 9.mai angrep nordvietnameserne med 66.regiment sammen med flere bataljoner pluss et kompani PT-76 stridsvogner. Rangerne ødela flere at fiendens lette PT-76 stridsvogner som var svært sårbare for antitank våpen, og slo tilbake det ene angrepet etter det andre. I alt mistet kommunistene elleve stridsvogner. Nå begynte det å haste for kommunistene og de ga simpelthen opp å ta Ben Het. Det ville koste for mye både i personell og tid[19]. Basen holdt ut inntil 12.oktober da den ble evakuert. Disse kampene hadde kostet fienden mye og sammen med logistiske problemer var dette med på å utsette den endelige offensiven mot Kontum. De tapre montagnard-rangernes innsats sammen med flyangrepene kostet kommunistene tusenvis av falne, og forsinket offensiven. Dette gjorde at det skulle gå tre uker fra Dak To – Tan Canh falt og til offensiven mot Kontum kunne starte, og disse tre ukene var akkurat det oberst Ly Tong Ba og rådgiverne trengte til å etablere et forsvar.

BELEIRINGEN AV KONTUM – 23.DIVISJON HOLDER – KOMMUNISTENE GIR OPP

I midten av mai var 23.divisjon etablert i et forsvar av byen. 44.regiment holdt riksvei 14 nordvest for byen, 45.regiment var nord for byen og 53. beskyttet den nordøstre siden der flyplassen lå. Heimevernet og montagnard-folkene hadde oppgaven med å dekke syd mot Dak Bla elven. Ba tok nå et personlig initiativ i ledelsen, i stedet for å sitte inne i en bunker, inspiserte han styrkene ute i forsvarslinjen og klargjorde taktiske føringer sammen med sine underordnede. Planer for bruk av artilleri og motangrep ble gjennomgått og øvet daglig. Alle soldater fikk anledning til å prøve LAW antitankrakett mot mål. Dette skulle få stor betydning for soldatenes selvtillit og sikkerhet.

Om morgenen 14.mai begynner offensiven mot Kontum. Nordvietnam angriper med hele fem regimenter pluss en stridsvognbataljon.[20] To regimenter fra 320.divisjonen angrep langs riksvei 14 og støtte sammen med forsvarernes 45.regiment, ett fritt regiment angrep forsvarernes 44.regiment, ett regiment fra 2NT.divisjon angrep forsvarernes 53.regiment og et annet angrep heimevernstyrkene som dekket forsvaret mot syd. På tross av tallmessig overlegenhet ble angrepet slått tilbake. En av grunnene var at stridsvognene ble slått ut dels av allierte kamphelikoptre med TOW[21] og dels av sydvietnamesiske infanterister med LAW. De nordvietnamesiske stridsvognene kom dermed ikke til å spille en slik avgjørende rolle som i de foregående kampene.

Om natten setter kommunistene inn et desperat stormangrep og en bataljon klarer å komme mellom 44. og 45.regiment. Nordvietnameserne sendte menneskebølge etter menneskebølge inn i denne åpningen. Stillingen var nå kritisk. Da er det at de allierte finner en løsning, riktignok en hasardiøs løsning som krevde fullstendig kontroll av forsvarerne. De planlegger og gjennomfører en rask, vel koordinert tilbaketrekning av begge de sydvietnamesiske regimentene, mens eget artilleri holder angriperne nede. Umiddelbart etter tilbaketrekningen da angriperne er konsentrert i et lite område, går B-52 fly til aksjon og hele den nordvietnamesiske styrken slås ut. Tapene må ha vært opp imot tusen. Dette angrepet måtte koordineres på minuttet – og alt virket. Kontum var reddet for denne gang.

Den vellykkede manøveren og samkjøringen mellom de sydvietnamesiske bakkestyrkene og allierte flystyrker ga forsvarerne selvtillit og optimisme, skjønt det hadde vært en nære-på-situasjon. For de sydvietnamesiske infanteristene var det særlig oppmuntrende å se hvordan de fryktede kommunistiske ‘menneskebølgene’ ble utslettet av B-52 angrep. Som følge av evalueringen etter angrepet reduserte Ba forsvarslinjen slik at forsvaret ble tettere og koordineringen av taktisk ildstøtte ble bedre.

Nå gikk kommunistene over til å utsette byen for kraftige artilleribombardement. Men disse var ikke bare rettet mot forsvarsstillingene, men også mot de sivile områdene av byen der titusenvis av flyktninger hadde strømmet inn[22]. Dette var en taktikk kommunistene brukte gang på gang, beskyte sivile for å skape kaos og panikk. De allierte forsøkte hele tiden å få flyktninger ut av Kontum per fly, helikopter eller personellkjøretøy. I løpet av april ble hele 10 000 flyktninger transportert til Pleiku. I midten av mai da evakueringen måtte oppgis på grunn av kommunistenes beskytning av flyplassen, var 30 000 flyktninger evakuert til Pleiku. En stor del av disse var kvinner og barn tilhørende montagnardene som hatet kommunistene dypt og inderlig. Mennene ble igjen for å kjempe sammen med heimevernet.

Samtidig som kommunistene beskyter sivile strøk av byen og forsøker å stanse flyktningtransport over riksvei 14 mellom Kontum og Pleiku, lager de et stort propagandanummer der de påstår at de allierte nekter flyktninger å reise ut for i stedet å kunne bruke dem som levende skjold. Dette fikk en påfallende oppmerksomhet i internasjonal presse. I den uoversiktlige situasjonen beskytningen skapte, smuglet angriperne inn sappører og ildledere utstyrt med radio, kledd i sivil eller til og med i stjålne sydvietnamesiske uniformer. I tiden som gikk, vet vi at femtekolonnister som skjulte seg blant flyktninger, studerte Kontum s forsvarssystem fra innsiden.[23]

Forsvarslinjen stabiliseres etter hvert og konsolideres. Alle angrep den første uken slås tilbake av forsvarerne. I tillegg går Ba til væpnet rekognosering av områdene rundt byen. Patruljene gir tilbakemelding til eget artilleri om oppdagelser av fiendtlige stillinger. Selv om resultatene var beskjedne, så sinket de nordvietnamesernes fremdriftsplan. I mellomtiden pågikk det harde kamper sør for byen der rangere supplert med stridsvogner og med alliert flystøtte forsøkte å åpne riksvei 14 mellom Kontum og Pleiku.

Etter ti dagers forberedelser angriper kommunistene igjen 25.mai. Som Ba hadde forutsagt, hadde offensiven alle preg av et siste alt-eller-intet angrep. De nordvietnamesiske militære lederne forsto nå at de hadde kort tid på seg for en avgjørelse. Monsunregnet hadde så smått begynt, og snart ville veiene være ufremkommelige, i alle fall for tunge militære kjøretøy. Angrepet kom kort etter midnatt og var rettet mot de delene av byen som lå i sydøst nær flyplassen. To bataljoner sappører begynte å infiltrere stillinger, godt hjulpet av femtekolonnister som var smuglet inn tidligere. Ifra nord og nordøst angrep store styrker anført av stridsvogner. Kommunistene klarer nå få forfeste i stillinger nordøst i byen, nær flyplassen. Samtidig ble byen utsatt for en voldsom artilleriild. Denne var dødelig effektiv, siden spioner og femtekolonnister hadde funnet eksakte posisjoner for forsvarernes stillinger.

Neste dag fortsatte den voldsomme artilleribeskytningen, og stridsvogner og infanteri konsentrerte angrepet mot 23.divisjon. Heimevernsstyrkene sør i byen ble også utsatt for voldsomme angrep. Støttet av kamphelikoptre og stridsvogner klarte forsvarerne å stoppe et nytt angrep for å splitte 45. og 53.regiment. Om natten gjør kommunistene et nytt forsøk på å trenge igjennom mellom de to regimentene. Også dette slås tilbake. I tillegg bombes angriperne stadig på nytt av B-52. Men nordvietnameserne klarer fremdeles å holde stillinger inne i byen. Nå begynner også forsyningssituasjonen for forsvarerne å blir kritisk. Flyplassen blir stengt for vanlige fly. Bare helikoptre som kan lande på idrettsbanen, er fremdeles i drift. Om kvelden 26.mai angrep ett av Nordvietnams regimenter igjen for å komme mellom 45. og 53. regiment. Forsvareren slo dette tilbake hjulpet av taktisk flystøtte. Også denne gang blir angriperne stuket opp fordi de ikke kommer lengre, og blir l dermed et mål for B-52 flyene.

Morgenen etter, 27.mai, gjør kommunistene et siste angrep. To regimenter anført av en stridsvognbataljon angriper mot 44.regiment. Harde kamper raste gjennom dagen der fiendens stridsvogner én etter én blir satt ut av spill av TOW og LAW raketter. Men nordvietnamesisk infanteri holder fremdeles stillinger nordøst inne i byen og beskyter flyplassen. Til tross for flere angrep fra forsvarerne med taktisk flystøtte, klarer de ikke å kaste angriperne ut. Ba beslutter nå i samråd sjefsrådgiveren John Paul Vann og distriktssjefen Toan å trekke forsvarslinjen enda mer tilbake. Det gjør konsentrasjonen av forsvarere større og det bringer de nordvietnamesiske stillingene inne i byen utenfor forsvarslinjene. Dermed kunne man ta i bruk ikke bare taktisk flystøtte, men også strategisk bombing fra B-52.

Natten til 28.mai er stillingen svært kritisk. Fienden holder hospitalet nordøst i byen og en skole sør i byen. 44.regiment går til angrep mot hospitalet, mens heimevernet kjemper en fra-hus-til-hus strid i sør. Etter hvert begynner de nordvietnamesiske linjene å svikte siden angriperne inne i byen går tom for forsyninger. Fiendtlig artilleribeskytning utenfra avtar av samme grunn. Forsyningene til forsvarerne angripes også, men dropp fra helikoptre klarer akkurat å dekke behovet. Striden fortsetter frem til middag 30.mai da sydvietnameserne etter kamper bunker-etter-bunker erobrer tilbake hospitalet. Samtidig kaster de lokale heimevernstyrkene sammen med montagnard-rangerne fra Polei Kleng ut de siste angriperne i sør og frigjør skolen og husene omkring.

Den 31.mai da kampene er over, ankommer president Thieu og forfremmer på stedet Ly Tong Ba til brigadegeneral. Mens forsvarerne nå renser byen for snikskyttere, blir kommunistenes 320.divisjon trukket tilbake mot Tan Canh – Dak To området og senere til baser i Laos. 2NT.divisjon forsvinner i jungelen i grensen mellom Quang Nai provinsen og Laos. Etter flere kamper blir beleiringen av riksvei 14 mellom Kontum og Pleiku hevet. Samtidig starter 23.divisjon oppklarende aktivitet mot Tan Canh – Dak To.

En tragedie fant sted10.juni, den amerikanske sjefsrådgiver John Paul Vann som hadde vært til meget stor nytte for Ba, omkommer i en helikopterulykke. Ly Tong Ba og Vann hadde kjent hverandre i lang tid, Ba s kone og Vann s forlovede var søstre, og Ba og Vann samarbeidet svært godt. Ba var en av få offiserer som avanserte ved å utmerke seg i strid, han var ukorrupt og var ikke knyttet til noen fløy.

KAMPENE I BINH DINH – RIKSVEI 1 ÅPNES

I lavlandet mot kysten i Binh Dinh provinsen hadde Nordvietnams s 3.divisjon sammen med Viet Cong drevet to 22.divisjons regimenter i provinsen ut fra basene deres og tatt kontroll over riksvei 1. Men nordvietnameserne ble stoppet ved feltbasen Crystal Zone. Her klarte sydvietnamesiske soldater på patrulje å ta til fange en soldat som røpet angrepsplanen. Da fienden slo til 1.juni, var forsvarerne derfor klare. Harde kamper pågikk frem til 6.juni. Og etter hvert går sydvietnamesiske styrker til motangrep. 22.divisjon var nå restituert og omorganisert under sin nye sjef, brigadegeneral Phan Dinh Diem. Sammen med rangere angriper 41. regiment 22.divisjon og begynner å ta tilbake de tapte basene. 19.juni går alle fire regimentene fra 22.divisjon sammen med rangere til angrep og frigjør riksvei 1 frem til Quang Ngai provinsen der den sydvietnamesiske 2.divisjon hadde kontroll. Dette var en stor prestasjon som i noen grad kom i skyggen av kampene i nord, omkring Kontum og An Loc. Den nordvietnamesiske 3.divisjon trekker seg nå helt ut av provinsen. Ikke bare var Binh Dinh provinsen tatt tilbake. 22.divisjon hadde nå fremstått som en helt annen og bedre divisjon under sin nye sjef.

EPILOG – HØYLANDSPLATÅET BLE INTAKT – LANDET BLE IKKE DELT

En gjennomgang i ettertid avslørte både svakheter og styrker ved Sydvietnams militære forsvar. Det at regulære militære avdelinger, 22. og 23.divisjon, kjempet sammen med rangere og heimevernstyrker, til dels også 1.flybårne divisjon, med egne kommandolinjer, viste manglene ved en koordinert ledelse. Det var først etter at John Paul Vann overtalte Toan til å skifte ut andre avdelinger med regimenter fra 23.divisjon, at Ly Tong Ba fikk klare kommandolinjer. En annen svakhet var at 1.luftbårne divisjon, fallskjermsoldatene, ble splittet opp i brigader som var underlagt egen kommando. All militær erfaring viser at det må være én ledelse for bakkestyrker i et bestemt område.

Kampene om Dak To og Kontum avslørte både sammenbrudd og kollaps sammen med fryktløs og utholdende strid. Ledelsen av 22.divisjon sviktet fullstendig ved at den ikke sendte ut avdelinger i felten nord for Dak To – Tan Chan. Dermed fikk man ingen kontakt med fienden og bombeangrepene ble mye av et sjansespill. Dette blottla også basene ved Rocket Ridge. Ikke bare divisjonsledelsen, men også nedover i rekkene sviktet føringen. Sjefen for den sydvietnamesiske overkommando, general Cao Van Vien, fortalte journalisten Neil Sheehan i en samtale at 42.regiment 22.divisjon etter hans mening var det absolutt verste i hele den sydvietnamesiske hær.[24]

I motsetning derimot kjempet rangerne og fallskjermsoldatene ved basene ved Rocket Ridge og vest for Dak To utholdende i dagevis mot en fiende som var overlegen både i antall og våpen. Den mest imponerende innsatsen gjorde kanskje de tapre rangerne i Ben Het og Polei Kleng som i tallmessig underlegenhet[25] og mot stridsvogner slåss i dagevis, og oppholdt invasjonen slik at sydvietnameserne i Kontum fikk etablert et organisert forsvar. Nordvietnams 52.regiment 320.divisjon som angrep og tok Polei Kleng hadde så mange falne og sårede at regimentet ble holdt i reserve inntil midten av mai da alle tilgjengelige styrker måtte brukes.[26] Fanger som ble tatt, fortalte at selv etter tilførsel av personell, var regimentet bare på mellom 1000 og 1400 man. Vanlig styrke er 2 500 mann.

Samarbeidet mellom sydvietnamesiske offiserer og amerikanske rådgivere var vesentlig for den taktiske og ikke minst den strategiske bombingen. Opplysninger om fienden kunne man få ved avlytting av radiokommunikasjon, men mest avgjørende var opplysninger man fikk ved patruljering og rekognosering der man tok fanger eller fant dokumenter. Sviktet dette, sviktet også informasjon til flystyrkene. Selv under den harde beleiringen av Kontum, sendte Ba ut rekognoseringsstyrker for å finne angrepsmål for taktisk og strategisk bombing.

I kampene på høylandsplatået så man mye av det samme som i kampene om Quang Tri og Hue. Med den nye M-46 130 mm kanonen kunne nordvietnameserne skyte ut de alliertes artilleri. De sydvietnamesiske styrkene var også uforberedt på innsatsen av stridsvogner og brøt sammen før de ble fortrolige med LAW og TOW. De nordvietnamesiske stridsvognene T-54 var også de allierte stridsvognene overlegne både i pansring og skyts. Det var også skremmende for forsvarerne å se de kommunistiske menneskebølgene fanatisk og ustoppelig fortsette å storme frem selv om de ble massakrert av artilleri og bombefly. Resultatet av årelang hjernevask og indoktrinering.

Et skremmende trekk ved invasjonen så man også her, bevisst bruk av artilleri mot sivile for å skape frykt og kaos. Flyktningestrømmen på riksvei 14 på flukt mot Kontum som systematisk beskytes. Barn og kvinner som ble massakrert ved Dak Poko elven. Busser med sivile som skytes i filler med antitankvåpen.[27]Flyktningekvarterer i Kontum som ble systematisk beskutt av fiendtlig artilleri ledet av lokale artilleriobservatører. Alt dette ignorert av en presse som kun var opptatt av My Lai.

De sydvietnamesiske forsvarerne hadde store tap med 1 000 falne og 1 600 sårede. Det er vanskelig å estimere tapene kommunistene led ved kampene i høylandet. Ved body-count fant sydvietnameserne ca. 5 500 falne. Basert på innsamlede opplysninger fra Nordvietnam anslår amerikansk etterretning tapet til mellom 30 000 og 40 000 derav 16 000 falne.[28] [29] I tillegg kommer tapet av omtrent 100 nye T-54 stridsvogner pluss mye annet utstyr. Hadde en annen militær styrke hatt et tilsvarende tap, ville det fått drastiske konsekvenser for politiske og militære ledere. I Hanoi skjer ingen ting, myndighetene styrer med jernhånd, lederne er uangripelige. Radio Hanoi og Folkets Dagblad (Nhan Dan) skriver panegyrisk om store seire og folkehærens heroiske kamp mot ‘marionetteregimet’ i syd. I virkelighetens verden hadde Hanoi lidd et knusende nederlag ved kampene om Kontum og Qui Nhon. I tillegg hadde sydvietnameserne fått ny selvtillit og optimisme.

[1] Den første indokinesiske krig fant sted vesentlig i Laos og Vietnam mellom Frankrike og Viet Minh og varte fra 1946 til 1954 da den ble avsluttet med Genève-avtalen av 1954.

[2] Bernard Fall: Street Without Joy. S. 185 – 220.

[3] En vietnamesiske divisjon omfatter vanligvis tre, sjeldnere fire regimenter.

[4] Ingen amerikanske bakkestyrker var involvert i våroffensiven 1972.

[5] Totalt satte Nordvietnam inn 14 divisjoner i offensiven med én i reserve i Laos og 26 uavhengige regimenter.

[6] Thomas P. McKenna: Op.cit. 56

[7] Hovedbasen ble beskutt med omtrent 1 000 granater per dag.

[8] De nordvietnamesiske sappørene eller ingeniørsoldatene var trolig de beste soldatene kommunistene hadde. De gjennomgikk flere måneders spesialutdannelse etter rekruttskolen. Oppgaven til sappørene var å lage korridorer gjennom sperringer ved å fjerne miner, sprenge piggtråd/minesperringer ved Bangaloretorpedoer o.l. samt å sprenge anlegg, depoter, tanker og lagre.

[9] Sammenbruddet av 22.divisjons to regimenter i Tan Canh – Dak To må for en stor del tilskrives av at sjefen for 22.divisjon sviktet fullstendig. Dette igjen var en konsekvens av kameraderi og partiansettelser som dessverre gikk igjen både sivilt og militært i Sydvietnam. Det ble ytterligere forverret ved polariseringen mellom den fløyen av militære som støttet Nguyen Cao Ky og den som støtte Nguyen Van Thieu.

[10] Thomas P. McKenna: Op.cit. 120

[11] Stephen W.Bachinski: Province Report. Kontum Province 30.4.72.

[12] Thomas P. McKenna: Op.cit. 93

[13] Dessuten hadde Ly Tong Ba bare obersts grad, regelen var at en divisjonssjef minst måtte ha generalmajors grad.

[14] Det ble stadig hevdet i pressen at det var amerikansk strategisk bombing som avgjorde Våroffensiven 1972. Den allierte luftstøtten og kanskje spesielt bombingen fra B-52 hadde meget stor betydning. Men den strategiske bombingen var lite effektiv med mindre den kunne rettes mot konsentrerte styrker. Så lenger styrkene var spredt i jungelen, var effekten ikke stor. Det at sydvietnamesiske enheter slåss med slik tøffhet og utholdenhet, gjorde at kommunistene måtte sette inn konsentrerte styrker. Dermed ble de et svært sårbart mål for strategisk bombing.

[15] Thomas P. McKenna: Kontum. The Battle to Save South Vietnam. s. 156

[16] Polei Kleng opplevde en beskytning med 50 granater i timen, dvs over 1000 i døgnet. Dale Andradé. s. 269

[17] Thomas P. McKenna: Op. Cit. s. 157

[18] Dette var én av flere situasjoner der kommunistene med overlegg beskjøt ubevæpnede sivile for å skape frykt og kaos. Som regel ble dette aldri nevnt i media, i en påfallende kontrast til sensasjonsoppslag om My Lai.

[19] Selv om kommuniststyrkene vant slaget om Dak To – Tan Canh, påførte de sydvietnamesiske styrkene og den allierte bombingen dem store tap. Fanger fortalte at av et kompani på 100 var 40 falne og flere sårede.

[20] En vietnamesisk divisjon består som regel av tre regimenter. 22.divisjon hadde fire regimenter.

[21] Trådstyrt antitank rakettvåpen.

[22] Dale Andradé: Op.cit. s. 273

[23] Ngo Quang Truong: Op.cit. s. 99

[24] Thomas P. McKenna: Op.cit. s 97

[25] Rangerne utgjorde mellom 300 og 500 soldater, fienden angrep med regimenter 2 500 – 3 000 mann i tillegg til stridsvogner, et forhold mellom angripere og forsvarere 10 : 1. Man regner vanligvis at angriper må ha 3 : 1.

[26] Thomas P. McKenna: Op.cit. 173

[27] Antitankvåpen som de sovjetiske RPG, er nærstridsvåpen og angriperne måtte se at de skjøt på sivile.

[28] Dale Andradé: Op.cit. s. 329

[29] Lewis Sorley: A Better War s. 337