ILDPRØVEN 1 – NORDVIETNAM S VÅR-OFFENSIV 1972 – FORSPILLET TIL OFFENSIVEN OG KAMPENE OM QUANG TRI OG HUE

FORSPILLET

Etter Tet-offensiven i januar-februar 1968 skjedde en avmatting av Nordvietnams aggresjon. To mindre angrepsbølger fulgte i 1968, én i mai og én i august. Men overraskelsesfaktoren var borte og på grunn av tap av personell og særlig befal, hadde angrepene intet moment lenger. Et forsøk i februar 1969 på å gjenta offensiven, ble bare en blek kopi. Viet Cong som satte inn hele sin kampstyrke, hadde også de største tapene. De sydvietnamesiske kommunistene kom aldri tilbake til hva de var tidligere. Både deres logistiske organisasjon og lokale styrker ble desimert. Dermed lå mulighetene til rette for å lykkes med pasifiseringen av landsbygda.

Nå overtar Nordvietnams regulære hær føringen og Viet Cong får bare sekundære støtteoppgaver. Allikevel skulle det gå fire år før Nordvietnam var i stand til å gjennomføre en større offensiv. Presset av antikrigsbevegelsene, av media og en kongress som ble mer og mer negativt innstilt til amerikansk deltagelse på alliert side, hadde president Nixon nå gått inn for å trekke amerikanske styrker ut av Vietnam, samtidig som Sydvietnam skulle rustes opp for å kunne overta mer og mer av det militære ansvaret. Sommeren 1969 brukte han for første gang uttrykket ‘vietnamisering av krigen’ – samtidig kunngjorde han den første tilbakekallingen av amerikanske styrker på i alt 25 000 soldater.

Det er etter hvert blitt en alminnelig oppfatning blant fagmilitære at denne vietnamiseringen fikk altfor kort tid på å gjennomføres. Den burde vært startet tidligere og tatt lenger tid. USA trakk i alt ut 9 divisjoner. Sydvietnam fikk bare utrustet én divisjon som erstatning, 3.infanteridivisjon der to av divisjonens tre regimenter var relativt utrente.

For å overbevise amerikansk opinion ble Sydvietnam presset til å delta i to større aksjoner. Den ene var en offensiv sammen med amerikanske styrker i tiden mai-juli 1070 inn i Kambodsja mot to områder, ‘papegøyenebb’ området og ‘fiskekrok’området. Den andre var en offensiv inn i Laos mot nøkkelbyen Tsjepone. Denne siste såkalte Lam Son 719 offensiven, som bare involverte sydvietnamesiske styrker, ble utført i februar og mars 1971 av tre av Sydvietnam s beste divisjoner, 1.luftbårne, 1.infanteri og marinedivisjonen. De ble møtt med fem nordvietnamesiske divisjoner, 304, 308, 320, 324 og 2.divisjon i tillegg til flere frie regimenter – deriblant hele seks anti-luft regimenter – alt 60 000 mann.

Offensiven i Kambodsja ble en suksess på den måten at allierte styrker ødela baser og forsyninger som det tok kommunistene mellom ett og to år å bygge opp igjen. I tillegg hadde kommunistene et tap på vel 13 000 falne og tatt til fange. Men de amerikanske antikrigsbevegelsene og pressen fikk selvsagt vann på mølla og organiserte demonstrasjoner over hele landet. Til tross for at kommunistene hadde etablert seg der siden 1963 og bygget et nettverk av veier og baser, og den allierte invasjonen bare varte i tre måneder og ikke gikk lenger enn 30 kilometer inn i landet, ble den allierte invasjonen karakterisert som et overgrep mot Kambodsjas nøytralitet. To amerikanske senatorer forsøkte å få gjennom en lovendring som ville satt stopper for fremtidige invasjoner i Kambodsja. Den ble stoppet i første omgang, men 29.desember 1970 vedtok Kongressen den noe svakere Cooper-Church lovendringen som forbød amerikanske bakkestyrker å gå inn i Laos eller Kambodsja.

På grunn av dårlig vær, falt noe av luftstøtten bort i begynnelsen på offensiven. Dårlig etterretning hadde ikke klart å avsløre at veiforbindelsene var av elendig kvalitet. Amerikansk artilleri kunne ikke gå inn i Laos og støttet bare de vietnamesiske styrkene fra grensen. Amerikanske helikopterflygere gjorde imidlertid en heroisk innsats – 100 flygere var drept eller savnet, 800 såret og 104 helikoptre skutt ned. På tross av underlegenhet klarte sydvietnameserne å påføre kommunistene store tap. Anslagene varierer mellom 10 000 og 19 000 drepte. Lewis Sorley skriver i sin bok A Better War. The Unexamined Victories and Final Tragedy of America s Last Years in Vietnam at nordvietnamesiske myndigheter hadde opplyst tallet 16 224 til en kilde.[1]

Men selv om fienden var påført store tap og store lagre av våpen, ammunisjon og annet materiell var ødelagt, hadde tre av Sydvietnam s bestedivisjoner blitt påført store tap både av soldater og ikke minst befal. Et av resultatene var altså at Sydvietnam s hær som i utgangspunktet var undertallig, i tillegg fikk en blodtapping som skulle vise seg å være alvorlig. En annen sak var at Sydvietnam s militære styrker kanskje fikk en verre medfart i amerikansk presse enn på slagmarken.

Tragisk nok ga utfallet av Lam Son 719 slik det ble presentert i media, spesielt i USA, kommunistene et håp om å kunne slå de sydvietnamesiske styrkene, spesielt nå da amerikanernes bakkestyrker var i ferd med å forsvinne.

En konsekvens av Tet-offensivens nederlag, var at Viet Cong var så kraftig redusert at de mistet grepet om landsbygda. Erstatterne fra nord var fremmed for befolkningen de kjente ikke miljøet og snakket nordvietnamesisk. Under den nye øverstkommanderende for de amerikanske styrkene, Creighton Abrams, endret den militære strategien seg til ‘clean and hold’. Nå skulle områder som var renset for Viet Cong også holdes. Inntrengerne skulle ikke få fotfeste igjen. Nå begynte pasifiseringen å lykkes. Det var igjen heimevernstyrkene som bar den største byrden.[2]

Siden insurgency-strategien nå slo feil, valgte Nordvietnam nå å gå over på konvensjonell krigføring. Den konvensjonelle krigen kom ikke som et resultat av at de to foregående fasene i Mao s oppskrift med økende gerilja hadde lyktes, men tvert imot fordi de hadde mislyktes.

For å bedre sin forhandlingssituasjon ved Paris-forhandlingene, setter Nordvietnam i mars 1972 i gang den største offensiv under hele krigen. Fjorten divisjoner og 26 frie regimenter, totalt innpå 200 000 bakkestyrker. De er nå utstyrt med nytt langtrekkende artilleri, stridsvogner, håndholdte bakke-til-luft raketter, trådstyrte raketter, nye rekylfrie kanoner og annet materiell fra kommunistblokken[3].

Våroffensiven hadde tre hovedmål. Det ene var å ta Hue og deretter Da Nang med Sydvietnams beste havn. Det annet var å ta byene Kontum og Pleiku på høylandssletten og Qui Nhon ved kysten og dele Sydvietnam i to ved riksvei 19. Det tredje var selveste Saigon over en akse langs riksvei 13 gjennom Binh Loc og An Loc.

VÅROFFENSIVEN 1972 – SYDVIETNAMS STRATEGISKE SITUASJON.

Sydvietnam var et langt og på mange steder ganske smalt land. Dette gjelder særlig de fem nordligste provinsene. I tillegg kommer at høylandsplatået er tynt befolket og til dels veiløst. I alt hadde Sydvietnam 1300 km grense mot Laos og Kambodsja, der kommunistiske styrker i ly av disse landenes ‘nøytralitet’ som alle andre enn kommunistene respekterte, hadde bygget opp et nett av baser og veier. Dette systemet omfattet ved krigens slutt ca. 20 000 km vei, hvorav en stor del, 13 000 km, var av slik standard at den kunne ta trafikk av stridsvogner, artilleri og tunge kjøretøy. I pressen ble dette systemet omtalt som ‘Ho Chi Minh veien’ eller endog ‘Ho Chi Minh stien’. I norske media kunne man lese og høre romantiske beretninger om transport på sykler og bøfler.

Dette vei- og basenettverket sammen med en grense mot Sydvietnam som dels besto av tett jungel og trange daler, gjorde det mulig for kommunistene ‘å operere på de indre linjer’ for å bruke Jomini s uttrykk.[4] Dermed kunne kommunistene hele tiden operere innenfor en offensiv strategi, forflytte avdelinger, konsentrere styrker, planlegge angrep og angripe spesifikke mål[5]. Så lenge Sydvietnam ikke vet hvor motstanderen slår til, må forsvaret spre styrkene tynt utover og hele tiden føre en defensiv strategi. Kommunistene hadde altså en vente-og-se defensiv strategi, som ikke koster særlig all den tid den ikke innebærer større angrep. Sydvietnam hadde en stadig-på-vakt defensiv strategi, som i lengden koster ressurser og virker utmattende.

Sydvietnam s situasjon medførte derfor at deres disposisjoner fikk noe statisk over seg. Det er vanskelig å omgruppere styrker når situasjonen er så usikker og man må forsøke å forsvare hvert aktuelt mål. Dette kommer også til uttrykk i måten Sydvietnam s forsvar var organisert på. Under krigen ble Sydvietnam delt i fire militærdistrikter. I hvert av de fire militærdistriktene var det to til tre divisjoner som var underlagt en distriktskommandant. Hvert av de fire distriktene var også forskjellig fra de andre. 1.militærdistrikt var de fem nordligste provinsene, et smalt lavland ned mot kysten, begrenset mot Laos av jungel og trange daler, 2.militærdistrikt var det tynt befolkede høylandsplatået med en smal kyststripe, 3 militærdistrikt var provinsene mot Kambodsja nord og vest for Saigon, 4.militærdistrikt var Mekongdeltaet. Fordelen ved å ha faste divisjoner, var at disse avdelingene var vel kjent med terreng og klima. Svakheten var at det så å si var umulig å flytte divisjoner fra et distrikt til et annet, bortsett fra den ene mobile divisjonen man rådet over, 1.flybårne divisjon.

VÅROFFENSIVEN I NORD – STRIDEN OM QUANG TRI

Militærdistrikt 1 omfattet de fem nordligste provinsene. Viktige byer var her Hue som hadde stor symbolsk betydning og Da Nang som var Sydvietnams største havneby. Allerede i 1971 visste de allierte at en større offensiv var i vente, men man visste ikke tidspunktet. Det man fikk rede på allerede tidlig i 1972 var at Nordvietnams 324B.divisjon oppholdt seg i grensestrøkene mot Laos. Senere fikk man vite at 304. og 308.divisjon befant seg vest i Quang Tri provinsen som grenset til DMZ, den demilitariserte sonen mellom Syd- og Nordvietnam.

Distrikt 1 ble forsvart av den nylig oppsatte 3.divsjon i området nord for Quang Tri, 1.divisjon i områdene lenger sør omkring Hue og 2.divisjon helt i sør. I tillegg kom heimevernstyrker og enheter fra marinedivisjonen. Etter de opplysningene man satt inne med, regnet man med at offensiven ville komme fra vest, fra grensen mot Laos. Selv om kommunistene er notorisk kjent for å bryte avtaler, regnet ingen med en invasjon gjennom DMZ. Forsvaret ble organisert med tanke på dette.

Offensiven startet 30.mars ved at enheter fra 304., 308., 320B og 325C. nordvietnamesiske divisjon angrep gjennom DMZ[6]. Påfallende var det at hverken presse eller antikrigsbevegelsene reagerte på dette. I deler av pressen ble det derimot presentert som en ‘taktisk genistrek’. Tidligere ble allierte styrker som foretok mindre taktiske operasjoner nær grensen høylytt beskyldt for å bryte internasjonale avtaler. Senere deltok også 324B.divisjon i angrepene på Hue, mens 312.divisjon ble satt inn mot sydvietnamesiske baser vest for Quang Tri. I alt deltok nå seks nordvietnamesiske divisjoner i tillegg til flere stridsvogn-, artilleri og luftforsvarsregimenter[7]. Totalt det man i militær terminologi kaller et armékorps, dvs divisjoner i forband.[8] I tillegg kom at de nordvietnamesiske styrkene i motsetning til tidligere var usedvanlig godt utstyrt med artilleri, stridsvogner og antiluftskyts av sovjetisk fabrikat. Spesielt i artillerivåpen var de overlegne de sydvietnamesiske styrkene[9]. I tillegg kom at nordvietnameserne visste eksakt posisjonen til de allierte basene, mens deres eget artilleri var skjult i jungelen,

Det uventede angrepet gjennom DMZ traff 3.divisjon i ubalanse, spesielt fordi den da var midt i en rotering av to av regimentene. De sydvietnamesiske styrkene led mye i begynnelsen av å være underlegne i artilleri. I tillegg gjorde været det nærmest umulig å få effektiv luftstøtte. 2.april brøt forsvaret av Dong Ha broen over Cua Viet elven sammen etter flere gjentatte angrep. En av årsakene var en panisk flyktningestrøm kommunistene hadde skapt og som sperret all kommunikasjon.[10]

Én etter én ble de allierte basene skutt ut av kommunistenes bedre artilleri. Allikevel ble basene erobret først etter lange og bitre kamper der vi i ettertid vet at angriperne hadde store tap. Byen Quang Tri var nå utsatt, men hadde fremdeles et tilstrekkelig forsvar. Selv om forsvarerne måtte trekke seg tilbake, var situasjonen fremdeles under kontroll tre uker senere. Imidlertid skulle Quang Tri falle og 2.mai skulle hele provinsen være under kommunistenes kontroll. Det var først og fremst den nylig oppsatte 3.divisjon som ble truffet med full styrke av invasjonen, som begynte å bryte sammen etter harde tap.

Utenlandsk og spesielt amerikansk presse slo dette stort opp, med bilder av sydvietnamesiske forsvarere i et uorganisert tilbaketog. De sydvietnamesiske styrkene ble dømt nord og ned til tross for at de hadde holdt ut i ukevis mot tallmessige overlegne styrker. Det inntrykket som dermed ble skapt, er uriktig og urettferdig. Vi skal derfor se litt mer i detalj på hva som faktisk skjedde.

General Vu Van Giai som ledet 3.divisjon, fikk etter hvert ansvar for en rekke enheter i tillegg til egen divisjon. Til sist omfattet hans ansvarsområde ni brigader/regimenter tilsvarende 23 bataljoner[11] i tillegg til heimevernet.[12] Staben hans var for liten til å administrere så mange enheter, og tillegg kom at flere av enhetene også var underlagt andre kommandoer og opererte uavhengig av divisjonsledelsen, noe som gjorde en effektiv og koordinert føring omtrent umulig.

Sjefen for 3.distrikt, General Hoang Xuan Lam ledet forsvaret per telefon fra Da Nang uten å rekonoitere slagmarken og gjøre seg opp en aktuell mening om situasjonen. Dette må åpenbart ha vært grunnen til at han ivret for at sydvietnameserne skulle gå til motangrep i en situasjon der de hadde nok å gjøre med å forsvare seg. Motangrepet som ble satt inn 14.april tappet forsvarerne ytterligere for ressurser og krefter uten at de kom noen vei. Angrepet gikk over i en utmattelseskrig om belastet logistikken ytterligere. 18.april satte nordvietnameserne det hittil alvorligste angrepet, det tredje, for å erobre Quang Tri. Forsvarerne vaklet men med støtte fra amerikansk luftvåpen, spesielt B-52, ble angrepet nok en gang slått tilbake.

Det at en underordnet offiser på eget initiativ trakk tilbake en panserbataljon uten å varsle Giai, åpnet et hull i en ellers sterk forsvarslinje som så raknet, og forsvarerne strømmet så tilbake til Quang Tri feltbase som lå nord for Thach Han elven. Giai klarte så å gjenopprette en ny forsvarslinje her.

Men Quang Tri basen nord for byen befant seg i en utsatt stilling med utslitte forsvarere og en vanskelig beliggenhet. Samtidig holdt forsyningene på å slippe opp. Giai vurderte nå å evakuere basen. Men før dette skjedde, brøt angriperne gjennom syd for byen Quang Tri og avskar dermed forsyningslinjen. Giai måtte nå overføre en panserbataljon fra forsvaret til å gjenopprette denne linjen, noe som ytterligere svekket forsvaret.

Siden været nå umuliggjorde taktisk luftstøtte, grep angriperne på nytt mulighetene. Forsvaret holdt imidlertid stadig, men 29.april var situasjonen kritisk. Ammunisjon og andre ressurser var i ferd med å slippe opp. Giai bestemte seg nå for å oppgi Quang Tri og trekke alle styrkene tilbake til en ny linje syd for My Chanh der flere elver skapte en naturlig barriere. Sjefen for 1.distrikt, Lam, ga ingen tilbakemelding på denne planen og heller ingen andre direktiver. Giai gikk derfor ut fra at tilbaketrekningen var approbert. Men mens forsvarerne var i ferd med å gjennomføre tilbaketrekningen 1.mai, gir Lam kontraordre, alle enheter skal bli der de er. Dette skapte et mareritt av et kaos. Giai hadde nå ikke tid til å orientere alle enheter. Noen enheter var i ferd med å trekke seg tilbake og ignorerte ordren om å bli. Andre som dermed ble utflankert, nektet å adlyde ordre da dette ville ha ført til utslettelse av enheten. Sjefen for den brigaden fra marinedivisjonen som holdt Quang Tri by og dekket tilbaketrekningen, kjempet inntil situasjonen var håpløs og trakk så brigaden tilbake. General Giai og hans stab forsøkte å dra sydover etter dette, men kjørte seg fast i strømmen av flyktninger og ble reddet ut av Quang Tri av amerikanske helikoptre samtidig som angriperne strømmet inn i byen.

For å forstå det kaos som oppsto, må man ha i tankene at en tilbaketrekning og spesielt en tilbaketrekning under strid, er den aller vanskeligste manøver. Den må planlegges i detalj og gjennomføres med største presisjon og kontroll. Å avbryte en tilbaketrekning som er i gang, er uhyre farlig. For Giai fikk operasjonen bedrøvelig følger. Han ble stilt for krigsrett og dømt for å ha beordret retrett. En annen sak er at i fravær av føring av overordnet, gjorde Giai etter alt å dømme det rette da han beordret retrett. Hadde hans overordnede fulgt dette opp, kunne personell og materiell vært berget. General Ngo Quang Truong som avløste Lam, skriver at han gjerne skulle hatt Giai med på laget.[13]

Riksvei 1 syd for Quang Tri var nå full av flyktninger og soldater på vei sydover. Nå satte kommunistene inn en systematisk artilleribeskytning av hele veien. Den var snart full av brennende kjøretøyer som stoppet trafikken. Soldater og tusenvis av flyktninger ble drept av artilleribeskytningen. Sivilbefolkningen kalte den senere ‘Boulevard Terror’. Denne grusomme hendelsen skulle sammen med okkupasjonen av Hue under Tet-offensiven skape et trauma i sivilbefolkningen som senere skulle ligge til grunn for den kollektive redsel og det kaos som oppsto under Nordvietnams siste offensiv 1975. [1] Dette var ikke første og eneste gang kommunistene skjøt mot sivile. Det samme skjedde syd for Hai Lang der en rådgiver rapporterte at kommunistenes ildledere som dirigerte artilleriet over radio, tydelig kunne se at de skjøt mot sivile flyktninger.[14]

Oppgivelsen av provinsen Quang Tri fikk store oppslag i presse og TV. Bilder av flyktninger og soldater som på ordre beveger seg sydover for å opprette ny forsvarslinje, ble presentert som ‘soldater og flyktninger som rømmer sydover’ – underforstått at soldatene rømmer og overgir sivilbefolkningen. Derimot var den samme presse og TV påfallende lite interessert i å rapportere fra flere tilfeller av kommunistenes beskytning mot sivile flyktninger langs riksvei 1[15].

Sydvietnamesiske soldater fra 3.divisjon og fra marinedivisjonen, rangere og heimevernsoldater som i vel fire uker hadde kjempet og holdt stand mot en fiende som var overlegen både i antall og artilleri, ble nå i presse og TV fremstilt som soldater med lav moral og kampdyktighet. Årsaken til sammenbruddet skyldes først og fremst overbelastningen av 3.divisjons stab, uklare kommandoforhold og kontraordren som ble gitt midt under en tilbaketrekning av en stor og sammensatt styrke. Den sydvietnamesiske soldat kunne ikke lastes for dette. Ansvaret påhvilte fullt og helt sjefen for 1.militærdistrikt Hoang Xuan Lam[16]. Hans gode venn president Nguyen Van Thieu måtte derfor forflytte ham, og en av Sydvietnams aller beste generaler, Ngo Quang Truong, ble beordret som ny sjef.

VÅROFFENSIVEN 1972 – STRIDEN OM HUE – MOTANGREPET

Mens kampene om Quang Tri og områdene vest og nord for byen pågikk, angrep Nordvietnams 324B.divisjon sammen med andre enheter mot Hue. Sydvietnams 1.divisjon sammen med heimevernstyrker sto fast og nektet angriperne rom. Forsvarernes felt- og artilleribaser var imidlertid utsatt for kraftig artilleribeskytning samtidig som angrep på kommunikasjonslinjene vanskeliggjorde transport inn av ammunisjon og annet inn og transport av sårede ut. Én etter én måtte disse basene evakueres dels til fots og dels per helikopter. Samtidig som Quang Tri falt, overførte Nordvietnam nye styrker for et angrep mot Hue. Marineinfanteristene og restene av 3.divisjon sammen med heimevernstyrker holdt nå forsvarslinjen mot nord, mens 1.divisjon holdt linjen mot vest. Men panikken hos sivilbefolkningen holdt nå på å spre seg. Fra Tet-offensiven i 1968 visste innbyggerne i Hue hva de hadde å vente fra de kommunistiske styrkene. Dette var sannsynligvis den mørkeste tid i striden i militærdistrikt 1. Falt Hue, ville sannsynligvis både Da Nang og de fire andre provinsene i nord falle. Samtidig beleirer kommunistiske styrker Kontum på høylandsplatået og An Loc på veien mot Saigon.

Det er nå Thieu overfører Truong fra stilingen som sjef for 4.militærdistrikt (Mekongdeltaet) til 1.distrikt. Truong kjente 1.militærdistrikt godt som tidligere sjef for 1.divisjon. Han organiserer sin egen stab og flytter hovedkvarteret til Hue. Dette siste gjorde at den synkende moralen hos troppene fikk et kraftig oppsving. Han etablerer nå en forsvarslinje omkring Hue der marinedivisjonen forsvarer området i nord mot angrep fra de nordvietnamesiske divisjonene i retning fra Quang Tri, samtidig som 1.divisjon forsvarer byen mot angrep fra vest og sydvest. Samtidig får divisjonssjefene frie hender til å foreta taktisk offensive operasjoner der dette er mulig for å vanskeliggjøre at angriperen konsentrerer styrker. Videre organiserer han klare kommandolinjer for å unngå slike sitasjoner som oppsto tidligere. Forsvaret organiseres i dybden for å fange opp gjennombrudd og heimevernstyrkene blir nå samordnet med de regulære styrkene.

Når Nordvietnam s 324.divisjon angriper mot Hue fra vest, møtes de av 1.divisjon under general Pham Van Phu. 1.divisjon gjennomfører nå flere taktisk offensive operasjoner mot 324.divisjonen. Dette svekker de nordvietnamesiske styrkene og setter dem ut av balanse. Den største ble gjennomført også med bruk av helikoptre. Tre nordvietnamesiske regimenter som hadde samlet seg ved Dong Cu Mong for å slå til mot Hue, blir angrepet av 1.divisjon. Dong Cu Mong blir tatt og etter 11 dagers kamper trekker 1.divisjon seg tilbake. Nå er trusselen mot Hue avverget. Den amerikanske sjefsrådgiveren sier denne offensiven var nøkkelen til at kommunistene mislykkes i å ta Hue og Thua Thien provinsen.[17]

De nordvietnamesiske styrkene har imidlertid begått en alvorlig feil, fremrykningen har skjedd så raskt at de får problemer med logistikken. Momentet går ut av fremrykningen og dette gir Truong respitt til ikke bare å gjenopprette forsvaret, men også å erstatte 3.divisjon som ble fullstendig reorganisert. Han får nå tilført brigade etter brigade fra 1.luftbårne divisjon som sammen med marinedivisjonen var Sydvietnams beste divisjoner.

Sydvietnamesiske styrker gjennomfører nå taktisk offensive operasjoner i stort omfang. Marineinfanteristene og styrker fra 1.divisjon angriper nå dels per helikopter og dels fra sjøsiden bak de nordvietnamesiske frontlinjene. Denne SongThan offensiven (Tidevannsbølgen) starter allerede i midten av mai[18]. I og med overraskelsesmomentet gir dette kommunistene store tap og tvinger dem til å binde store styrker i en defensiv strategi. Ved å bruke sjø og luft som angrepsveier på tilsvarende måte som kommunistene bruker Ho Chi Minh veien, bruker nå Truong Nordvietnams strategi mot dem. Han bruker også kommunistenes klassiske taktikk med konsentrasjon mot utpekte mål. Da nordvietnameserne setter inn et angrep 21.mai, samler han det han har av artilleri både til lands og til sjøs, taktisk flystøtte og strategisk flystøtte (B-52) mot fienden. Etter ildvalsen lykkes det marineinfanteristene å slå angriperne tilbake. Nå skjer en avmatting av Nordvietnams angrep. Overraskende angrep av sydvietnameserne bak de kommunistiske frontlinjene binder angriperne. Sviktende logikk svekker kapasiteten.

I denne perioden lykkes det sydvietnameserne å supplere og reorganisere 3.divisjon og andre enheter som har hatt store tap. 3.divisjon får ny sjef, Brigadegeneral Nguyen Duy Hinh, og blir etter hvert en meget bra divisjon. Likeledes blir rangere og heimevernstyrker restituert. Amerikansk logistikk bringer med lynfart inn kanoner, stridsvogner og annet materiell for å erstatte det tapte.

Nå setter Truong inn motoffensiven, den han kaller LAM SON 72[19]. Han har hele tiden har utført mindre taktiske offensive operasjoner for å bringe motstanderen ut av balanse, og nå starter han offensiven 28.juni med 1.luftbårne divisjon og marinedivisjonen. Disse to hadde slåss glimrende tidligere. Marinedivisjonens sjef, Bui The Lan, forfremmes fra oberst til brigadegeneral samtidig som divisjonen styrkes med en rangergruppe. Sjefen for 1.luftbårne divisjon, general Du Quoc Dong, oppretter sitt hovedkvarter nord for Hue.

I mai har kommunistene et tap på 3 000 falne som følge av bakkestrid. 324B.divisjonen må trekkes tilbake til Laos for restitusjon[20]. Den nye 325C.divisjonen har store tap på grunn av Sydvietnams konsentrerte ildvalse fra land- og marinebasert artilleri sammen med strategisk luftstøtte (B-52) før den kommer frem til Hue[21].

Samtidig går 1.divisjon til angrep for å ta tilbake områder vest for Hue. 3.divisjon som nå er restituert, settes inn mot den nylig ankomne nordvietnamesiske 711.divisjon i Que Son området. Dette er den syvende divisjonen Nordvietnam bringer inn i striden. Den sydvietnamesiske 2.divisjon settes inn mot den nordvietnamesiske 2.divisjon som angriper helt sør i 1.distrikt. Nå holder forsvaret.

Nå møter de to sydvietnamesiske divisjonene, fallskjermsoldatene og marineinfanteristene hele seks av Nordvietnams divisjoner i kampen om Quang Tri. 304., 308., 320B., 324B., 325C og den nye 312.divisjonen kommunistene har holdt i reserve i Laos. Kampen om provinshovedstaden er blitt en prestisjesak og Radio Hanoi varsler seierssikkert om feilslag og tap for ‘marionettestyrkene’ som de kaller motstanderne. Men det går annerledes. I slag etter slag tappes nordvietnameserne for soldater. I en enkelt offensiv fra 18. til 27.juni har nordvietnameserne et tap på 761 falne.

Sammen med taktisk og strategisk luftstøtte erobrer de sydvietnamesiske fallskjermsoldatene og marineinfanteristene til sist Quang Tri. Men det skulle bli en lang og hard strid mot en tallmessig overlegen motstander. Under kampene veksler de to divisjonene om oppgavene. På slutten av juli var fallskjermstyrkene som hadde hatt tunge oppgaver, ganske slitne og Truong roterer derfor disse med marineinfanteristene. I det siste slaget om Citadellet i Hue, lot Truong en sektor være åpen for at kommunistene skal slippe ut. Ha regner i så fall med adskillig mindre egne tap. Men kommunistene sender inn nye styrker gjennom denne sektoren. Dette gjør at striden varer lenger, men skulle bli kostbart for Nordvietnam i og med at soldatene nå ble offer for strategisk bombing.

Mens dette pågår venter Truong, også fordi kommunistene stadig angriper bak de sydvietnamesiske linjene, bare for å bli slått tilbake. I august er det klart for lederne for de nordvietnamesiske styrkene at slaget er tapt. Selv deres 325C.divisjon som var den siste som ble satt inn, hadde hatt et tap der hver av bataljonene på ca. 500 soldater var redusert til 40 -50[22]. Men felttoget tar lengre tid enn sydvietnameserne hadde trodd. De nordvietnamesiske forsvarerne holder ut inne i Citadellet til 15. september. Samtidig bombarderer nordvietnamesisk artilleri utenfor Quang Tri de sydvietnamesiske styrkene. Men 15. og 16. september erobrer sydvietnameserne Quang Tri. For kommunistene var dette et stort psykologisk tilbakeslag.

Mot slutten av oktober er det klart at luften er gått ut av de kommunistiske styrkene. Både støtten fra det amerikanske luftvåpen og marinefartøyer utenfor kysten var i mange tilfelle avgjørende for utfallet av enkeltstrider. Den viktigste grunnen til at dette ble så effektivt, var at Truong opprettet et senter for føringen av all artilleristøtte og flyangrep. Men flyangrep alene ville selvsagt umulig kunne forsvare 1.distrikt og ta tilbake Quang Tri. Dette var kun mulig med bakkestyrker.

Etter at de allierte styrkene stanset Nordvietnams offensiv mot Hue og gikk til motangrep, ble pressens interesse for denne delen av krigen merkbart lavere. Da Nordvietnams 711.divisjon ble slått og Que Son ble tatt tilbake august, skrev pressen stort sett om hvor ødelagt byen var, nærmest som en anklage mot sydvietnamesiske styrker. At Quang Tri ble tatt tilbake, ble riktignok slått opp, men samtidig ble det gjort et stor nummer av at Nordvietnam bare brukte én måned på å ta Quang Tri, mens sydvietnameserne brukte to og en halv måned på å ta den tilbake[23]. Pressen var også svært opptatt av at kampene om Quang Tri hadde kostet ca. 1000 sivile livet.

EPILOG

Selv om kommunistene hadde langt større tap, ble det en kostbar motoffensiv for sydvietnameserne der de hadde ca. 5 000 falne og sårede. Det er vanskelig å estimere de nordvietnamesiske tapene da kommunistene er svært tilbakeholdne med å oppgi tap. Men dersom Pham Gia Duc s fremstilling er etterrettelig, må tapene bare i denne divisjonen tilsvare hele tapet sydvietnameserne hadde lidd. Body-count av nordvietnamesiske soldater som falt i bakkestrid ligger på ca. 1500 falne i månedene mai til august. Problemet med å regne falne etter angrep fra fly og særlig fra B-52 er at det ikke finnes hele kropper, men en masse løsrevne kroppsdeler sammen med jord og stein og andre rester. Basert på frigitte opplysninger fra Hanoi etter krigen, regner man med at Nordvietnameserne hadde omkring 100 000 falne under våroffensiven. Hvar mange av disse som falt under kampene om Hue og Quang Tri, må bli en gjetning. Men tatt i betraktning at disse var de hardeste og de som varte lengst og der kommunistene satte inn de fleste styrkene, er de ikke urimelig å regne at tapene her har vært av størrelsesorden 30 000.

Glansen omkring kommunistenes genierklærte leder, Vo Nguyen Giap, blekner ved en gjennomgåelse av kampene i 1.distrikt. ‘Det militære geni som slo amerikanerne’ som det het i pressen, gjorde åpenbart en rekke grove feilvurderinger. Det som dekket over mye, var de nordvietnamesiske soldatenes fanatiske kampvilje, grunnlagt gjennom år av indoktrinering og propaganda[24]. For det første undervurderer kommunistene sydvietnamesernes kampvilje, skjønt de burde visst bedre etter Tet-offensiven. For det annet undervurderer de fullstendig effekten av den sydvietnamesiske og amerikanske taktiske luftstøtte, og kanskje mest alvorlig, den amerikanske strategiske luftstøtten fra B-52 bombeflyene. Dette burde de også ha forstått etter kampene om Khe Sanh i 1968.Bombeangrepene fra B-52 ble gjort verre ved at Giap grep til sin gamle velprøvde taktikk, å angripe i menneskebølger noe som gjorde soldatene til enkle mål. Ett flyangrep kunne utslette en hel bataljon.

Å sette inn hele seks divisjoner nord for Hue, gjorde at de allierte luftstridskreftene hadde ett område å konsentrere seg om. Hadde nordvietnameserne spredd styrkene og forsterket 711. og 2.divisjon med en divisjon hver, kunne det ha skapt alvorlige problemer for forsvarerne samtidig som luftstridskreftene fikk flere mål å forholde seg til. Men den kanskje verste feilen Giap gjorde, var å gjøre striden til en kamp om Quang Tri. Dermed ble krigsscenen statisk og kommunistene mistet det som var deres beste offensive og defensive våpen, bevegelighet[25].

For Sydvietnam var gjenerobringen av Quang Tri, til tross for tapene, en psykologisk seier som var med på å gi sydvietnameserne selvtillit og optimisme tilbake. For kommunistene ble den et tilsvarende tilbakeslag som sammen med nederlagene de led ved Kontum og An Loc etterlot den nordvietnamesiske hær i en tilstand av nederlag og utmattethet. Lederne forsto nå at så lenge de sydvietnamesiske militærstyrkene hadde den slagkraft de nå viste og samtidig fikk støtte fra amerikanske luftstridskrefter, ville en militær erobring av Sydvietnam være en umulighet. De vendte nå tilbake til forhandlingsbordet[26]. Deres eneste sjanse lå åpenbart i svekke den amerikanske støtten til Sydvietnam både økonomisk og militært. Det er her antikrigsbevegelsene samt deler av pressen og deler av den amerikanske kongress kommer dem til hjelp.

 

[1] Lewis Sorley: A Better War. s. 262

[2] Hvor effektiv denne kampanjen var, kan leses av et Viet Cong direktiv fra oktober 1971, gjengitt hos Sorley; A Better War s. 274.’’ I løpet av de to siste årene har USA og deres marionetter konsentrert sine anstrengelser på pasifisering og har trengt seg inn på landsbygda, mens de tar i bruk de mest barbariske metoder. De har opprettet et nettverk av vaktposter og overvåkning sammen med etableringen av heimevernstyrker i mange landsbyer. Som et resultat har de skapt mange vanskeligheter og tilføyd våre styrker tap.’’

[3] Nguyen Van Duong: The Tragedy of the Vietnam War. s. 142

[4] Antoine-Henri, Baron Jomini (1779 – 1869), Napoleon s militærvitenskapelige biograf – regnes sammen med Carl von Clausevitz som grunnleggeren av moderne militær strategi.

[5] All erfaring med krigførende angripere som bruker en slik strategi, viser at skal forsvaret lykkes, må angriperen miste sitt restitusjonsområde. Så lenge dette er utenfor forsvarets rekkevidde, pågår krigen.

[6] Bui Tin, en nordvietnamesisk oberst som undertegnet kapitulasjonspapirene sammen med Duong Van Minh 30.april og som siden hoppet av, karakteriserte divisjonene 308, 312 og 320 som Nordvietnams beste. Bui Tin: From Enemy to Friend. s. 96

[7] Dale Andradé oppgir i alt elleve frie regimenter. En vietnamesisk divisjon består vanligvis av tre regimenter.

[8] Jeg husker fra denne tiden at deler av norsk presse og TV-radio omtalte de nordvietnamesiske styrkene som ‘’Viet Cong gerilja’’.

[9] Ett eksempel var den nye 130 mm M-24 kanonen som hadde 4 km lengre skuddvidde enn de alliertes 155 mm haubitser, noe som gjorde det mulig for nordvietnameserne å skyte ut de alliertes artilleri.

[10] I tillegg åpenbartes nå en av svakhetene ved organiseringen av forsvaret. Familiene til soldatene bodde i de aktuelle provinsene og kom nå med flyktningestrømmen. Flere soldater ble nå opptatt av å finne og berge sine.

[11] De vanlige divisjonene i Sydvietnams her hadde tre regimenter, hvert regiment tre bataljoner, til sammen hadde en divisjon ni bataljoner.

[12] Ngo Quang Truong: The Easter Offensive og 1972. s. 33

[13] Ngo Quang Truong: The Easter Offensive og 1972. s. 62

[14] Gerald Turley: Easter Offensive. The Last American Advisors. 1972. s. 290

[15] En sydvietnameser som bodde på samme hotell som meg da jeg var på en konferanse i Brüssel, fortalte at en venn av ham som var pressefotograf, forgjeves prøvde å få de store pressebyråene til å kjøpe tilsvarende bilder

[16] Ngo Quang Truong som overtok som sjef for 1.distrikt sier i en uttalelse ‘Jeg hadde tjenestegjort under general Lam i 1.distrikt og katastrofen som nå inntraff, kom ikke som noen overraskelse for meg. Hverken Lam eller hans stab var kompetent til å føre store styrker i tung strid.’

[17] Dale Andradé: America’s Last Vietnam Battle: s. 153

[18] Dale Andradé: Op.cit, s. 167

[19] Et poeng var at Nordvietnam fikk tak i planene for LAM SON 72, men klarte ikke å etablere et forsvar. Se Andradé: Op cit. s. 179

[20] Dale Andradé: Op. cit. 168.

[21] Pham Gia Duc: 325C.divisjons historie. Hanoi. Folkets Hær s forlag. S. 84. Sitert av Andradé.

[22] Pham Gia Duc: Op.cit. vol 2. s. 96

[23] Det jeg selv godt husker fra medias reportasje den gang var at hver gang sydvietnamesiske styrker måtte trekke seg tilbake, ble det omtalt som ‘slått på flukt’ og ‘brutt sammen’. Når nordvietnamesiske styrker ble presset tilbake, ble det omtalt som ‘taktisk tilbaketrekning’.

[24] Både amerikanske rådgivere og sydvietnamesiske fagmilitære gir de nordvietnamesiske soldatene uforbeholden ros for kampvilje og utholdenhet. Dette har ingen ting med politisk standpunkttagen å gjøre.

[25] Det er for så vidt interessant at Hitler, som overtok kommandoen over den tyske hær, gjorde nøyaktig samme tabbe ved Leningrad og ved Stalingrad.

[26] Nguyen Lien-Hang: Hanoi s War. s. 270

FORSPILLET TIL PARISAVTALEN – PARISAVTALEN – SKJEBNEÅRET 1972.

Året 1972 skulle bli et dramatisk år for Sydvietnam. Hardt presset av antikrigsbevegelsene og negative stemninger i kongressen, hadde President Nixon kunngjort å trekke de amerikanske styrkene ut av den allierte koalisjonen[1]. Dette skulle skje samtidig som de sydvietnamesiske styrkene skulle rustes opp for å overta krigføringen alene. Dette siste prosjektet ble kalt vietnamisering av krigen.[2] Forhandlingene i Paris mellom Sydvietnam, Nordvietnam, USA og FLN[3] hadde stått i stampe i årevis.

KOMMUNISTENES STORE VÅROFFENSIV 1972 – ET TILBAKESLAG FOR HANOI – NY SELVTILLIT OG OPTIMISME I SYDVIETNAM.

Ved årsskiftet 71/72 var de siste amerikanske bakkestyrkene ute av aktiv tjeneste[4]. Fra da av var de sydvietnamesiske styrkene alene på slagfeltet. I mars 1972 satte Nordvietnam i gang den såkalte vår-sommer-offensiven som de også kalte Nguyen Hue offensiven etter en kjent nasjonalhelt. Denne offensiven vil bli behandlet i et eget notat. Her skal kort nevnes at Hanoi ikke nådde de tre målene de hadde satt seg, å erobre Hue og de nordligste provinsene, å erobre høylandsplatået med Kontum og Pleiku og riksvei 19 ned til Qui Nhon ved kysten for å skjære Sydvietnam i to, og endelig ta riksvei 13 over Loc Ninh og An Loc for å erobre Saigon. De amerikanske luftstridskreftene spilte en stor rolle, men avgjørende for den økte selvtilliten hos myndighetene i Saigon var at de sydvietnamesiske divisjonene, rangerne og de lokale styrkene motsto angrepene og tok tilbake tapt territorium.

Kommunistene hadde beruset av egen propaganda satt i gang offensiven i troen på at Sydvietnam skulle være et lett bytte etter at amerikanske bakkestyrker var ute. Møtet både med amerikanske luftstridskrefter og ikke minst sydvietnamesiske styrker, skulle imidlertid bli en særdeles ubehagelig opplevelse for dem. James H. Willbanks som selv deltok som rådgiver i slaget om An Loc skriver, de sydvietnamesiske soldatene kjempet hardt og mange steder utmerket. Styrkene i Marinedivisjonen i Militærdistrikt 1 opprettholdt disiplin og orden gjennom hele offensiven, selv der tallmessig overlegne styrker tvang dem til å oppgi forsvarsstillinger[5]. De beleirede forsvarerne av An Loc drev gjentatte ganger kommunistenes menneskebølger tilbake der de kjempet mann mot mann mot de kommunistiske angriperne, og holdt ut lenger enn de franske styrkene gjorde ved Dien Bien Phu.[6] Den amerikanske sjefsrådgiver general James Hollingsworth uttalte om kampene om An Loc, Jeg tror det vil gå inn i historien som den største seier i krigshistorien.[7] Mange vil kanskje betrakte Hollingsworth s uttalelse som noe overdreven, men faktum er at Hanoi satte inn tre regulære divisjoner pluss et antall regimenter, som totalt tilsvarer Giap s styrke ved Dien Bien Phu. Den sydvietnamesiske general Le Van Hung hadde bare halvparten av de Castries styrke, vel 6000 soldater.

Utviklingen i 1972 ga sydvietnameserne selvtillit og optimisme tilbake, men to utenforliggende faktorer skulle på lengre sikt få stor betydning. Selv om de amerikanske myndighetene, først og fremst president Nixon, fremhevet de sydvietnamesiske styrkenes innsats som en suksess for ‘vietnamiseringen’ av krigen, var omtalen i media lite vennlig. Sydvietnams militære innsats ble bagatellisert, tilbakeslag og retrett ble slått stort opp mens vellykkede operasjoner ble ignorert. Dette var for øvrig en tendens man hadde sett hos pressen under hele krigen, ikke minst under Tet-offensiven. Etter som tiden gikk, skulle dette inntrykket som media skapte, underminere Sydvietnams posisjon. Den andre faktoren var de amerikanske antikrigsbevegelsene som systematisk gikk inn for å presse USA ut av den allierte koalisjonen, vel vitende om at i fall dette skjedde, ville krigen tilta og Sydvietnam sannsynligvis havne under kommunistisk styre. I tillegg presset de på for å få den Sydvietnamesiske president Nguyen Van Thieu av veien og åpne for et kommunistisk styre.[8]

VÅR-SOMMEROFFENSIVEN HAR SLÅTT FEIL – KOMMUNISTENE VENDER TILBAKE TIL FORHANDLINGSBORDET

Sommeren 1972 var det klart for lederne i Hanoi at offensiven hadde slått feil, samtidig som sydvietnameserne for første gang følte at de var på høyde med fienden. Som følge av Nixons vellykkede politikk overfor Nordvietnams allierte Sovjet og Kina, kjølnet også disse landenes entusiasme for krigen. Etter hvert vendte så Nordvietnam tilbake til forhandlingsbordet. Det som er viktig for å forstå historien, er at Nordvietnams plutselige interesse for forhandlinger ikke skyldtes noe ønske om en fredelig løsning, men å skaffe seg en respitt for å gjenoppbygge egne styrker etter tapene ved våroffensiven. Det er det som kommunistene selv kaller đàm và đánh strategi[9], der man oppholder fienden med forhandlinger og snakk mens man selv fortsetter krig og forberedelse til krig.

I 1969 hadde USA s sjefsforhandler Henry Kissinger tatt opp hemmelige forhandlinger med nordvietnameserne etter at de fire første årene med forhandlinger viste seg fruktesløse. Men frem til 1971 var disse forhandlingene uten særlig resultat. Det eneste som skjedde av betydning var at kommunistene kom med offentlige utspill beregnet på de amerikanske antikrigsbevegelsene, vel vitende om at amerikanerne ikke kunne svare da forhandlingene var hemmelige. Fra nå av forhandler amerikanerne med Nordvietnam mens de holder Sydvietnam utenfor. Sydvietnam når ikke frem med sine krav. Hanoi har nå nådd frem med sin treneringspolitikk. De har klart å sette Sydvietnam utenfor. At FNL ikke lenger var med, hadde ingen betydning. De var allikevel en filial under Hanoi.

Etter at kommunistene hadde lidd nederlag sommeren 1972, endret de nå taktikk ved forhandlingsbordet. Kommunistenes plan bak våroffensiven hadde vært å knekke det sydvietnamesiske forsvaret for med dette å velte den sydvietnamesiske regjering, og deretter å drive amerikanerne ut. Denne planen hadde nå mislykkes. Nå endrer Hanoi planen og forsøker å få amerikanerne ut av Vietnam før de tar opp kampen mot Sydvietnams forsvar[10]. Uten noe håp om å kunne forhandle ut fra styrke, vil de ta tiden til hjelp for å oppnå at amerikanerne som var under tidspress hjemmefra, trekker seg fra koalisjonen. Dette ville så gjøre det mulig å slå Sydvietnam militært.[11] Samtidig presser de på for å få motparten til å gå med på at Sydvietnams president Nguyen Van Thieu skulle skiftes ut til fordel for en koalisjonsregjering bestående av kommunister, ikke-kommunister og en ‘tredje front’.[12] Dette kravet ble også som nevnt stadig gjentatt av antikrigsbevegelsene.

Antikrigsbevegelsenes og medias fremstilling av Sydvietnam som både sivilt og militært svakt, gjennomsyret av korrupsjon og med udugelige militære og sivile ledere, vant innpass også i den amerikanske kongress. Fotografen Nick Ut’s ikoniske bilde av den vesle Kim Phuc som flykter naken etter et flyangrep med napalm, gikk verden rundt. Det underslås at hun flykter fra de kommunistiske styrkene og blir behandlet på et sydvietnamesisk hospital i Cu Chi. Kommunistenes artilleribeskytning av riksvei 1 fra Quang Tri til Hue, som kostet tusenvis av sivile flyktninger livet, blir ikke omtalt.[13] [14] Typisk for den oppfatning media og antikrigsbevegelsene klarer å pode inn i opinionen, er denne uttalelsen som falt i den amerikanske kongress fra den demokratiske senator Mike Mansfield, jeg er syk og trett av å se bilder av menn, kvinner og barn fra Indokina, slaktet av amerikanske våpen med amerikansk ammunisjon, i land der vi ikke har noen som helst vitale interesser.[15]

For president Nixon var amerikansk deltagelse på alliert side nå blitt et økende dilemma. På den ene siden ønsket han å holde Sydvietnam utenfor kommunistisk dominans, på den annen siden måtte han finne en måte å avslutte amerikansk deltagelse på, en måte som opinionen ville akseptere. Her var han under et tidspress som antikrigsbevegelsene hadde satt i gang og som etter hvert vant innpass i kongressen. I mai 1972 minelegger USA havnen i Hai Phong, Nordvietnam s viktigste havneby for å legge press på Nordvietnam.

Frem mot presidentvalget høsten 1972 satte Hanoi i gang en større kampanje der den amerikanske intervensjonen ble fordømt i voldsomme ordelag samtidig med krav om at USA måtte godta at det var to regjeringer i Sydvietnam. Den andre var da FNL s provisoriske regjering. (Etter kapitulasjonen i 1975 kunne justisministeren i den provisoriske regjeringen, Tang Nhu Truong, avsløre at hele arrangementet med den provisoriske regjering var initiert og styrt av Hanoi.[16])

FORHANDLINGENE FORTSETTER – SYDVIETNAM HOLDES UTENFOR – THIEU REAGERER

Med presidentvalget i USA som umiddelbart forestående, begynner det å haste for Hanoi og nå lemper de på kravene. For første gang innrømmer Nordvietnams sjefsforhandler Le Duc Tho at de har styrker i Laos og Kambodsja, og utenom avtalen lover han Kissinger at disse styrkene skal trekkes tilbake etter at en våpenhvile var trådd i kraft[17]. Imidlertid holdes Sydvietnam hele tiden utenfor forhandlingene og presenteres for forslagene som fait accompli i ettertid. Krav som Sydvietnam ønsker tatt med i avtalen, blir knapt fremmet og heller ikke innfridd. Dette siste sammen med lekkasjer fra nordvietnameserne og den provisoriske regjeringen gjør at president Thieu blir mer og mer skeptisk og mistenksom. Tilliten mellom Thieu og Kissinger svekkes, og Thieu s tiltro til USA svekkes også.

I slutten av september 1972 sendte Hanoi en note til Kissinger der man lovet å møte i en konstruktiv ånd for å komme frem til en avtale i henhold til krav fra amerikansk side. Men noen dager senere understreket Thieu i en tale til den sydvietnamesiske nasjonalforsamling at ingen part kunne gjøre en avtale på Sydvietnams vegne. [18] Samtidig oppsto en meningsforskjell mellom Kissinger som mente tiden nå var inne for å komme frem til en gunstig avtale før presidentvalget, og Nixon som mente USA ville stå sterkere etter et valg han så frem til å vinne.

I løpet av oktober ble det imidlertid gjort fremskritt i forhandlingene. Et nasjonalt råd for forsoning og nasjonal enighet, NCNRC, skulle opprettes for legge til rette for et valg i Sydvietnam, men uten noen tidsfrist for dette. Hanoi gikk også i prinsippet med på en våpenhvile i Laos og Kambodsja. Det som imidlertid skulle vise seg å være den alvorligste fare ved avtalen, var at den ga Nordvietnam anledning til fortsatt å holde egne tropper på Sydvietnamesisk territorium. Kissinger mente her at slik sakene, sto var det umulig å få til en annen løsning. Med tanke på tidspresset var dette en riktig vurdering. I midten av oktober sto bare ett punkt igjen, utveksling av krigsfanger.

Nixon instruerte nå Kissinger om å gjøre sitt ytterste for å få Thieu til å godta forslaget til avtale. I tillegg ga amerikanerne Thieu beskjed om å erobre så mye territorium som mulig før en avtale ble inngått. Men Thieu hadde en rekke innvendinger mot forslaget til avtale. Da Kissinger brakte disse frem for nordvietnameserne på et nytt møte 20.november, avviste Le Duc Tho disse og fremla nye krav samtidig som han gikk bort fra punkter det tidligere var enighet om. Forhandlingene gikk så i vranglås og Nixon ble nå innstilt på å gjenoppta bombingen for å presse frem videre forhandlinger, samtidig som han skriver til Kissinger at han ikke ser noe annet alternativ enn å ta som utgangspunkt det siste forslag man var blitt enige om.

Nixons posisjon var nå vanskelig. Ikke bare var den amerikanske opinion innstilt på at en avtale var umiddelbart forestående. Nordvietnam hadde 8.november også vært innstilt på å godta et forslag. Thieu hadde sterke motforestillinger mot å godta forslaget. Nixon velger nå å legge press på Thieu for å få ham til å godta forslaget som det er, eventuelt vil USA innstille all hjelp. På den annen side, dersom Nordvietnam skulle bryte avtalen, lover Nixon at USA vil slå hardt tilbake[19].

Som forhandler var Kissinger nå satt i en uhyre vanskelig situasjon. På den ene siden skulle han overbevise Nordvietnam om at USA ville fortsette bombingen inntil de gikk med på en avtale, på den annen side overbevise Sydvietnam om at USA ville stoppe bombingen og gå ut av Vietnam dersom ikke Thieu ville gå med på avtalen.[20]

I et nytt møte 4.desember 1972 avviser Tho alle Kissingers forslag og foreslår 16 endringer angående tema amerikanerne trodde av ferdig forhandlet. Nå var det amerikanske valget holdt, og Hanoi hadde ikke lenger hastverk med å inngå en avtale. Nordvietnam valgte her å spille på at Kissinger hadde gått ut offentlig med å si at en avtale var nært forestående. Videre håpet Nordvietnam på en økende avstand mellom USA og Sydvietnam, og sist og ikke minst – desto lenger det varte før en avtale ble inngått – desto lenger tid hadde Nordvietnam til å bygge opp styrkene i syd.

To ting økte Thieu skepsis og mistenksomhet mot forslaget. For det første hadde Nordvietnams utenriksminister Pham Van Dong i et intervju i Newsweek sagt at NCNRC skulle være en koalisjonsregjering uten Thieu s innflytelse. Dessuten var den vietnamesiske teksten i forslag til avtalen forskjellig fra den amerikanske. I den vietnamesiske sto det at NCNRC skulle være co cau chinh quyen, dvs ha en styrende rolle som en regjering, mens det i den amerikanske teksten i tråd med Sydvietnams oppfatning sto en administrativ rolle, co cau hanh chanh. Videre var det i den vietnamesiske teksten brukt don doc, i betydningen overvåke og ikke bistå med, promote, som det sto i den amerikanske.[21] [22]

Forhandlingene frem til 14.desember da Tho dro tilbake til Hanoi, var preget av motvilje fra Nordvietnams side samtidig som Thieu s skepsis mot forslagene kom mer og mer til syne, og før Tho reiste tilkjennega Thieu offentlig at han ville avslå et hvert forslag i sin nåværende form. Forhandlingene var nå låst og Nixon gjenopptok bombingen av Hanoi-Haiphong området 18.desember. Bombingen varte i tolv dager og hadde åpenbart til hensikt å vise begge de vietnamesiske partene at USA var innstilt på å tvinge frem en løsning.[23]

KINA OG SOVJET INTERVENERER – PARIS-AVTALEN UNDERTEGNES

Både Sovjet og Kina rådet Nordvietnam til å gjenoppta forhandlingene. Mao Tse Tung gikk så langt som til å kritisere Hanoi for å oppmuntre nordvietnameserne til ikke å forhandle, men å kjempe videre i hundrede år.[24] Både de amerikanske tapene av fly og mannskap sammen med sivile tap i Nordvietnam hisset igjen opp antikrigsbevegelsene og opinionen i USA. Anført av sangerinnen Joan Baez opptrådte en gruppe aktivister i Hanoi og publiserte kritiske uttalelser mot USA på vegne av Nordvietnam.[25]

Bombingen og press fra kinesiske ledere gjorde sitt og etter at Hanoi hadde informert USA om at de var villige til å gjenoppta forhandlingene, startet disse igjen 8.januar 1973. Kongressen signaliserte nå at den var villig til å gå langt for å stanse hjelpen til Sydvietnam. Dette la et sterkt press på Thieu samtidig som Nixon lovet at dersom Nordvietnam brøt en avtale, ville det få drastiske konsekvenser. Han lovet Thieu, to take massive action against North Vietnam in the event they break the agreement.[26]

Avtalen ble undertegnet 27.januar 1973. Til tross for at Nixon hadde satt hardt mot hardt både mot Nord- og Sydvietnam for å få til en avtale, rammet kritikken ham og ikke Nordvietnam. Dette skyldes i hovedsak antikrigsbevegelsenes propaganda, godt forsynt av stoff fra Nordvietnams propagandamaskin.

USA hadde nå gjort en avtale med en part, Nordvietnam, som hele tiden hadde gjort det til sin politikk å bryte avtaler. Etter at Genève-avtalen 1954 som også omfattet Laos og Kambodsja, ble undertegnet, sendte Nordvietnam tropper inn i Laos[27]. Det samme skjedde etter undertegning av den nye avtalen for 1962. Hanoi sendte en hel divisjon inn i Laos. Nøytrale og ikke-kommunistiske styrker ble slått og Nordvietnam overtok.[28] Nordvietnam etablerte baser i Laos og gikk inn og gjorde det samme i Kambodsja. Dette vakte som ventet, ingen reaksjon hos dem som senere kritiserte USA for operasjoner mot kommunistiske baser i Laos og Kambodsja.

HVA OPPNÅDDE NORDVIETNAM, HVA OPPNÅDDE USA OG HVA OPPNÅDDE SYDVIETNAM

Hva kom ut av Paris-avtalen? Avtalen avsluttet USAs direkte engasjement på alliert side. Den fortsatte i realiteten Nordvietnams. Slik fortonte fortonet avtalen seg fra Sydvietnams side[29]:

  • I løpet av 60 dager skulle de siste av amerikansk personell nå trekkes ut av Vietnam og krigsfanger skulle frigis. Dermed hadde Nixon oppnådd det han trengte på hjemmefronten.
  • De vel 200 000 nordvietnamesiske soldatene som sto inne på sydvietnamesisk territorium, skulle fortsatt stå der, og både nord- og sydvietnamesiske styrker skulle ikke gå utenom de områdene de hadde kontroll over ved våpenhvilen. Med dette hadde Nordvietnam oppnådd ett av sine mål.
  • USA og Nordvietnam skulle ikke sende nye våpen inn i Sydvietnam. Våpen skulle erstattes på en 1-1 basis. USA holdt denne avtalen. Nordvietnam holdt den selvsagt ikke. Dermed hadde Nordvietnam oppnådd et annet av sine mål.
  • Partene (dvs. Nordvietnam) skulle trekke sine styrker ut av Laos og Kambodsja. Nordvietnam holdt selvsagt ikke denne delen av avtalen. Dermed hadde Nordvietnam oppnådd et tredje av sine mål.
  • Det skulle opprettes et Råd for forsoning og enighet som skulle organisere ‘frie valg’ i Sydvietnam. Tilsvarende valg i Nordvietnam var selvsagt ikke tema for forhandlingene. Dermed hadde Nordvietnam oppnådd et fjerde av sine mål.
  • Den demilitariserte sonen skulle fremdeles betraktes som demilitarisert. Nordvietnam holdt selvsagt ikke denne delen av avtalen. I begynnelsen av mars 1975 gikk 325.infanteridivisjon gjennom sonen for å angripe mot Hue og Da Nang.
  • Sydvietnam oppnådde ikke gjennomslag for noen av sine krav.

Med avtalen hadde Nixon oppnådd en formell avslutning på krigen og i en tale 23.januar 1973 konkluderte han med at de allierte hadde vunnet krigen og at Sydvietnam nå hadde fått retten til å bestemme sin egen fremtid.

Hva Sydvietnam i realiteten hadde fått, var retten til å slåss mot kommunistene på egen hånd. Sydvietnameserne satt nå igjen med en følelse av å være forlatt og sviktet, samtidig som de så hvordan Sovjet og Kommunist-Kina støttet Nordvietnam ubegrenset med krigsmateriell og drivstoff.

Nordvietnam hadde oppnådd å få USA ut av den allierte styrken uten andre reelle motytelser enn tilbakesending av amerikanske krigsfanger. Det Nordvietnam for øvrig høytidelig hadde bundet seg til, var som sedvanlig ikke verd papiret det var skrevet på. Det gikk selvsagt ikke lenge før Nordvietnam fortsatte aggresjonen og krigen mot Sydvietnam. Allerede i mai 1973 ble planen for dette offisielt besluttet i Politbyrået og så vedtatt på Sentralkomitéens Plenumsmøte nr. 21 i juni som Resolusjon 21.

Riktignok hadde Nixon muntlig lovet Thieu å reagere kraftig dersom Nordvietnam brøt avtalen. Men ikke bare lammet Watergate presidentens handlekraft. En motvillig og til dels fiendtlig kongress sammen med antikrigsbevegelsenes propaganda ville allikevel ha hindret en president i å forta seg noe.

For Nordvietnam var avtalen som bandt motstanderne, en stor oppmuntring og i realiteten en halv seier[30]. For Sydvietnam var den et faktisk nederlag og et psykologisk tilbakeslag. Spesielt på bakgrunn av den seieren på slagmarken de sydvietnamesiske styrkene hadde oppnådd våren 1972. Saigon var nå i stor utstrekning overlatt til seg selv og satt igjen med en følelse av å være forlatt. Leder for Sydvietnams overkommando, general Cao Van Vien sa om Paris-avtalen at, den var vendepunktet som forandret alt. Paris-avtalen ble forkynt for Sydvietnam lik en dødsdom[31].

Vien s ord skulle dessverre bli en realitet. Paris-avtalen s konsekvenser, nedskjæringene i våpenhjelpen som den amerikanske kongress senere vedtok og inflasjonen og arbeidsløsheten som fulgte nedbemanningen av amerikansk personell, skulle bli et trehodet troll for den sydvietnamesiske nasjonen. Sydvietnam visste av erfaring at kommunistene aldri holdt avtaler og regnet det for sikkert at de hadde en ny krig i vente. Den sydvietnamesiske statssjef Nguyen Van Thieu sa det slik: Når du møter en kommunist, hør ikke hva han sier, se hva han gjør.

I ettertid har det kommet frem opplysninger som gjør tragedien dobbel. Historikeren George Herring konkluderte med at USA s posisjon etter bombingen i desember 1972, var sterkere enn noen gang. Men mulighetene for å utnytte dette ble ødelagt av interne faktorer i USA, antikrigsbevegelsene og en til dels fiendtlig kongress.[32] En militær ekspert som Sir Robert Thompson hevdet at USA på dette tidspunkt kunne ha diktert betingelsene og, krigen kunne ha blitt vunnet i det en reell og gjennomførbar fred kunne ha blitt oppnådd.[33] Slik jeg ser det, skrev han, efter elleve dagers B-52 angrep på Hanoi, hadde dere (USA) vunnet krigen. Den var over. [34]

Det skulle selvsagt ikke gå lenge før Hanoi gjenopptok krigen. Grunnen til at kommunistene ikke umiddelbart gikk til angrep, var ikke respekt for avtalen, men simpelthen at deres egne styrker var hardt medtatt etter 1972 offensiven der sydvietnamesiske styrker slo kraftig tilbake. En av Nordvietnams fremste ledere general Tran Va Tra sa at på tidspunktet for våpenhvilen var våre kadrer og soldater utslitte. Alle våre enheter var i uorden, og vi led under tapet av soldater og mangel på mat og ammunisjon. Så det var en hård påkjenning å stå imot fiendtlige angrep. Noen ganger måtte vi bare gjøre retrett og la fienden ta tilbake kontrollen over befolkningen.[35]

Den mannen som myndighetene i Hanoi hadde utsett til å undertegne kapitulasjonsdokumentene, var en oberst i informasjonstjenesten, Bui Tin. Han hoppet senere av og skrev to bøker, Following Ho Chi Minh og From Enemy to Friend. I den siste boken skriver han noe som har høy relevans til forhandlingene som førte frem til Paris-avtalen.

I håndteringen av det ‘kortspillet’ som krigen var, spilte de allierte med åpne kort (som alle kunne se) mens den nordvietnamesiske siden spilte med kortene tett mot brystet (og ikke tillot noen å få så mye som et glimt). Nordvietnameserne visste om hvert eneste trekk de allierte gjorde.

Og han fortsetter, I krig, vil en demokratisk regjering som fører krigen i et miljø preget av offentlig debatt og åpenhet uten hemmeligholdelse, alltid være i underlegenhet, mens et diktatorisk og hermetisk lukket samfunn som holder folket i et jerngrep, vil være i fordel.[36]

Tankene går uvilkårlig til den britiske statsminister Neville Chamberlain som etter München-avtalen som vestmaktene inngikk med Hitler 30.september 1938, kom tilbake med avtalen som skulle sikre ‘Fred i vår tid.’[37]  Avtalen var gjort med nasjonalsosialisten Hitler som hadde samme oppfatning av avtaler som myndighetene i Hanoi. Ett år senere brøt storkrigen i Europa ut ut. En ytterligere parallell var at Tsjekkoslovakia som avtalen gjaldt, ble holdt utenfor forhandlingene.

[1] President Nixon brukte uttrykket første gang 8.6.1969 i et møte med Sydvietnams president Nguyen Van Thieu der han også annonserte den første tilbakekallingen av amerikanske styrker på 25 000 soldater.

[2] Mange vietnamesere trekke på smilebåndet av uttrykket vietnamisering. Saken var at sydvietnameserne hadde kjempet i nesten tyve år før amerikanerne kom inn i bildet.

[3] FLN også kalt den Provisoriske Revolusjonære Regjering var et foretagende satt i scene av Hanoi under foregivende å representere deler av den sydvietnamesiske befolkning.

[4] Det var fremdeles amerikansk personell tilbake i Vietnam bl.a. som rådgivere, teknikere og logistikkpersonell

[5] Det er alminnelig kjent at tilbaketrekning under strid er kanskje den aller vanskeligste manøver.

[6] James H. Willbanks: Abandoning Vietnam. How America left and South Vietnam lost its war. S. 158

[7] Dale Andradé: America s Last Battle. Halting Hanoi. s. 458

[8] George J. Weith: Black April. S. 58

[9] Vietnamesisk ‘forhandle-og-kjempe’

[10] Nguyen Lien-Hang. Op cit. s. 270

[11] Le Duan s tale til Politbyrået juli 1972. Nguyen thi Lien-Hang: Hanoi s War. s. 260

[12] Det er her nok å minne om Mao Tse Tungs ord om at ‘Hensikten med en koalisjonsregjering er å fjerne den’.

[13] Dale Andradé: America’s Last Vietnam Battle. s.120

[14] Ngo Quang Truong: The Easter Offensive of 1972. s. 46

[15] Willbanks. Op. cit. s. 230

[16] Tang Nhu Truong: A Vietcong Memoir. An Inside Account of the Vietnam War and its Aftermate. S. 264 – 270

[17] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 274

[18] James H. Willbanks: Op.cit. s. 167

[19] James H. Wilbanks: Op.cit. s. 178

[20] James H. Willbanks: Op.cit. s. 179

[21] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 287

[22] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 21

[23] I Vietnam er denne perioden kjent som ‘mười hai ngáy đen’ – tolv dager i mørke.

[24] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 295

[25] Ett av ankepunktene var ‘teppebombing av sivile’ – tapstallet var imidlertid ca 200 per dag – et annet var bombingen av Bach Mai hospitalet – i strid med alle konvensjoner var taket utstyrt med en skog av luftvernskyts.

[26] James H. Willbanks: Op.cit. 178.

[27] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 118.

[28] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 184

[29] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 17

[30] Bui Tin: From Enemy to Friend. S. 107

[31] Lewis Sorley: A Better War. s. 260

[32] George C. Herring: The Nixon Strategy in Vietnam ed. Braestrup et al: Vietnam as History. s. 57

[33] Sir Robert Thompson: Peace is Not at Hand. s. 135

[34] W. Scott Thompson & Donaldson D. Frizzell: The Lessons of Vietnam. s. 105

[35] Olivier Todd: Cruel April: The Fall of Saigon. s. 79

[36] Bui Tin: From Enemy to Friend. s. 31 – 32

[37] Faktisk var det ikke dette Chamberlain sa, men ‘begynnelsen til en større avtale, hvori hele Europa vil finne fred.’ 

TET-OFFENSIVEN – MILITÆR SEIER – POLITISK NEDERLAG.

Tet-offensiven er betegnelsen på en stor offensiv som kommunistene gjennomførte i 1968. Den startet 30 og 31.januar, midt under den vietnamesiske nyttårsfeiringen som inntil da hadde vært omfattet av en uoffisiell våpenhvile. Den ble gjennomført som en samtidig offensiv mot mål over hele Sydvietnam. Den omfattet 36 provinshovedsteder, fem av de seks store byene, 64 av de i alt 242 distriktssentrene og 50 landsbyer. Man regner i dag at kommunistene satte inn ca. 84 000 soldater fra de sydvietnamesiske kommuniststyrkene, Viet Cong, i tillegg til hele regimenter fra de regulære nordvietnamesiske styrkene. Offensiven ble gjennomført av infanteristyrker uten stridsvogner og eget artilleri. Bortsett fra Saigon og Hue var offensiven over i løpet av få dager. Kommunistene klarte ikke å holde på et eneste av målene de angrep.

AMERIKANSKE STYRKER GÅR INN I KRIGEN.

Amerikanernes landgang ved Da Nang i 1965 kom som en overraskelse både på Syd[1] og Nordvietnam[2]. Den amerikanske strategien gikk ut på å desimere motstanderen gjennom taktisk offensive operasjoner, den såkalte Search and Destroy strategi. Nordvietnams militære øverstkommanderende Vo Nguyen Giap var imidlertid skråsikker på seier. I en tale ved den militære høyskolen sa han med henvisning til den amerikanske Search and Destroy taktikken: Hva forteller Search and Destroy taktikken oss? For det første er våre styrker svært bevegelige, er som en fantomhær som skifter skikkelse. ….Alltid når de finner oss, vil de slå til – som et sultent dyr alltid er klar til å slå ned på sitt bytte. Da vi vet dette, er vi i posisjon til å narre dyret til å tro at noe er byttet, bare for å slå ned i tom luft. Dette er hvordan de enkelt vil gå i våre feller.[3]

Men historien gikk annerledes. Nordvietnam feilberegnet totalt effekten av helikopterbasert krigføring, amerikansk luftvåpen og artilleri. De nordvietnamesiske tapene økte og nye soldater ble sendt ned gjennom Laos og Kambodsja for å dekke tapene. I 1967 gjennomførte de allierte to større operasjoner, Cedar Falls og Junction City, nordvest for Saigon. Den første mot et område, Jerntriangelet, i Binh Duong provinsen – den andre mot et område, Warsone C, i Tay Ninh provinsen. De kommunistiske styrkene valgte å rømme områdene, ofre land for soldater, men basene med store lagre ble ødelagt. De allierte hadde små tap, mens tre Viet Cong regimenter her hadde store tap. Kommunistene valgte nå å flytte basene inn i Laos og Kambodsja. Følgene av disse og mindre tilsvarende operasjoner var at kommunistenes logistiske system ble ødelagt i tillegg til at de led store tap av personell.

Parallelt med den konvensjonelle striden med allierte enheter opptil regiments størrelse, pågikk en aksjon for å få landsbygda i Mekongdeltaet under kontroll. Det foreligger ulike opplysninger om resultatet av denne pasifiseringen. Saigon hevdet at 67 % av deltaet var under deres kontroll[4], mens andre kilder trekker dette tallet i tvil.[5] Hvor vellykket den var, fremgår av at det senere skulle bli et av Hanoi s viktigste militære mål å rive opp denne pasifiseringen.

KRIGEN SETT FRA AMERIKANSK SIDE – FREMGANG ELLER ET DØDPUNKT?

Den amerikanske militære ledelse regnet høsten 1967 med at de hadde nådd et punkt der antallet drepte og fangede kommunistsoldater oversteg det Hanoi kunne sende sydover, og at krigen fra nå av etter hvert ville dø ut ettersom motstanderen stadig ble desimert. Men avvikende tall som etterretningen CIA hevdet, gjorde at troen på en slik utvikling ble svekket. Kommunistene hadde flere tropper i Sydvietnam og i baser i Laos og Kambodsja enn den militære ledelsen ville vedgå. Ikke desto mindre gikk den amerikanske ledelsen, til dels presset av den politiske, stadig ut med optimistiske spådommer[6]. Den amerikanske øverstbefalende, general William Westmoreland uttalte at seieren nå var innenfor rekkevidde[7]. Man ga inntrykk av at kommunistene var på vikende front og at det var et tidsspørsmål når det amerikanske engasjementet var ferdig. Dette gjorde at den amerikanske opinion så lyst og optimistisk på situasjonen i Vietnam.

To år etter at amerikanske styrker gikk i land i Da Nang, går krigen sommeren 1967 nå inn i en fastlåst tilstand. De allierte påfører stadig kommunistene store tap, og nye styrker sendes stadig nedover for å erstatte tapene. Men opinionen er i ferd med å endre seg. Ikke minst på grunn av amerikanske media, presse og TV, som stadig brakte negative nyheter om krigen. En undersøkelse i juni 1967 viste for første gang at flere var motstandere av amerikansk engasjement enn tilhengere. Antikrigsbevegelsene fikk i gang store demonstrasjoner og president Johnsons popularitet sank til 40 %.

Amerikansk presse og antikrigsbevegelser spilte for øvrig en så stor rolle at de vil bli behandlet i et eget notat. Det er umulig å forstå amerikanske politiske avgjørelser uten et inngående kjennskap til disse faktorene.

KRIGEN SETT FRA NORDVIETNAM – OFFENSIVENS FORSPILL

Det har i lang tid vært uenighet mellom historikere om hva som ledet til den såkalte Tet-offensiven. Den mest etterrettelige forklaringen er trolig den som er fremsatt av historikeren Nguyen Lien-Hang. Forhistorien er å søke lenge før 1967. Vi går etter hvert tilbake til 1963.

Generalene Nguyen Chi Tanh og Vo Nguyen Giap s visjon om å utslette de amerikanske styrkene ved en bakholdsstrategi som hadde vist seg vellykket mot franskmennene, viste seg nå mislykket. De kommunistiske styrkene blir malt i stykker etter hvert som de sendes sydover. I Hanoi resulterer dette i at den fløyen av kommunistpartiet som vil satse på å bygge opp Nordvietnam fremfor å drive krig, vinner oppslutning. Hoang Minh Chinh som var leder for denne fløyen, sendte allerede i 1963 et brev til Truong Chinh, en av toppene i kommunistpartiet, og argumenterte sterkt for fredelig sameksistens mellom de to vietnamesiske statene[8]. Henvendelsen ble neglisjert siden Truong Chinh ville alliere seg med generalsekretæren i sentralkomiteen, Le Duan, partiets sterke mann. Hoang Minh Chinh havnet så i fengsel der han satt i tretten år.

På eksekutivkomitéens niende plenumsmøte i desember 1963, fem år før Tet-offensiven, lanserer Le Duan[9], en strategi som han mente ville føre til seier i 1964. Han kaller planen for Allmenn Offensiv og allment opprør, Tong cong kich, Thong khoi nghia. Tanken er at en militær offensiv skal slå ut Sydvietnams styrker og at bortfallet av disse vil utløse et alminnelig opprør. Tanken er i tråd med kommunistisk ideologi en form for kjedereaksjon, en dramatisk stort anlagt offensiv vil sette i gang et folkelig opprør som både ville støtte de kommunistiske styrkene og styrte myndighetene i Saigon. Men nå faller kommunistene i sin egen felle. Ved alltid å slå hårdt ned på all opposisjon, oppnår de at denne planen ikke utsettes for noen realistisk kritikk. Den mottas bare med en servil klakkørhyllest. Hanoi skulle senere få betalt dyrt for dette. Men i 1964, før amerikanernes direkte involvering, var dette Hanoi s strategi. Ikke en langvarig utmattelseskrig, men en stort anlagt offensiv.

Le Duan og hans gruppes maktspill forut for og i eksekutivkomiteen er et lærerikt eksempel på hva som ligger i Marxist-Leninistisk oppfatning av begrepet demokrati. Ifølge hva vi vet i dag, støttet halvparten av politbyrået opprinnelig en fredelig sameksistens. Tilhengerne av denne linjen blir nå møtt med trusler og utpressing. Til og med ikonet Ho Chi Minh møtes med hva som i Mafia-terminologi omtales som An offer you can’t resist. Han må enten støtte Politbyrået, dvs. Le Duan og hans tilhengere, eller bli satt til side. Medlemmer av eksekutivkomiteen som går inn for fredelig sameksistens, blir i en resolusjon stemplet som høyre-revisjonister som saboterer Partiets linje. De etterforskes nå av Ministeriet for Offentlig Sikkerhet og bringes etter hvert ut av spillet.[10]

Hva som skjedde frem til 1967 er gjenstand for en egen vurdering. Men det vi i dag vet, er at ideen som førte frem til Tet-offensiven ble fremlagt allerede på slutten av 1963, og utnevnelsen av general Thanh har sammenheng nettopp med dette.

Sommeren 1967 skjer to hendelser som skulle bane vei for hva som skjedde senere. General Nguyen Chi Tanh som var Giaps rival, dør plutselig og uventet av hjerteattakk. Man undrer i dag på om dette var hva man i Vietnam omtaler som ‘politisk hjerteinfarkt’. Hoang Chi Minh, partiets store teoretiker, som hadde oppfordret partiet til å følge Sovjets linje om fredelig sameksistens og innlede forhandlinger med USA og Sydvietnam for å få slutt på krigen, blir arrestert og fengslet. Samme skjebne lider en rekke av hans meningsfeller, anklaget for ‘forræderi mot det vietnamesiske folk’[11].

Etter at motstanderne av krig var bragt av veien og Giap satt som suveren kommandant, begynner nå planleggingen av Hanoi s neste trekk. Selv om vi på grunn av mangel på dokumentasjon ikke har full klarhet over hvordan beslutningen om Tet-offensiven ble tatt, vet vi at i perioden frem til offensivens begynnelse skjedde flere bølger av arrestasjoner.

Planen for Tet Mau Than[12] offensiven var klar på ettersommeren 1967. Offensivens mål var å bryte den fastlåste militære stillingen og oppnå tre mål, å nedkjempe de sydvietnamesiske styrkene slik at bare de amerikanske var igjen av de allierte, deretter å fremkalle et alminnelig opprør mot disse utenlandske styrkene og dermed tvinge USA til å oppgi striden. Ideen bak offensiven, Tong Cong Kich – Tong Khoi Nghia, er den samme som i 1963, men nå med amerikanske styrker i samme rolle som de sydvietnamesiske hadde i 1963.

Men nå som da, er kritikk fremmed for myndighetene i Hanoi og de baserer seg på urealistiske forestillinger. De går ut fra at den sydvietnamesiske militære styrke vil bryte sammen og ikke motstå offensiven, regjeringen i Saigon har ingen støtte i befolkningen og vil reise seg mot president Nguyen Van Thieu ved første anledning og til sist, befolkningen i Sydvietnam – både militære og sivile – hatet de amerikanske styrkene og ville gå til opprør mot dem ved første anledning[13]. Det paradoksale var at deler av amerikansk presse som var negativt innstilt til den allierte krigføringen, styrket Hanoi i denne oppfatningen som senere skulle vise seg fullstendig feilaktig.

I tillegg er det et annet perspektiv man må ha i tankene. Mens amerikansk militær ledelse, politisk ledelse og presse gikk i alt annet enn takt, var den nordvietnamesiske krigføringen samkjørt mellom militære, politiske og diplomatiske aksjoner. Hanoi hadde derfor ikke bare militære mål, men håpet også å kunne score politisk og diplomatisk på offensiven.

OFFENSIVEN FORBEREDES – FORSØKENE PÅ Å AVLEDE OPPMERKSOMHETEN

Forberedelsene til offensiven varte fra september til desember 1972. Disse besto dels i en rekke mindre angrep nær grensene til Laos og Kambodsja, dels i fremføringen og lagringen av mat, ammunisjon, medisiner og annet samtidig med oppbyggingen og utrustningen av troppene. Organiseringen av offensiven som omfattet bortimot 100 000 mann, måtte i tillegg omfattes med største hemmelighet. For å skjule operasjonen ytterligere erklærte Hanoi ved årsskiftet 67/68 at Nordvietnam var klar til å delta i forhandlinger dersom de allierte stanset bombingen av Nordvietnam. I fall bombingen stanset, ville det gjøre det lettere å føre frem tropper og forsyninger fra nord.

Hensikten med angrepene nær grensene var dels å trekke amerikanske styrker ut av sentrale områder og dels å maskere troppetransporten fra nord til syd. Det største av disse slagene var slaget om Khe Sanh, en artilleribase nær den demilitariserte sonen. For de allierte hadde basen stor betydning fordi den stanset infiltrasjon fra nord mot provinsene langs kysten sør for den demilitariserte sonen.

Beleiringen varte fra 21.januar 1968 og frem til april. Den skulle få stor prestisjemessig betydning for så vidt som Hanoi erklærte at dette slaget ville bli en gjentagelse av slaget om Dien Bien Phu[14]. I ettertid har nordvietnameserne gått bort fra dette og påstått at slaget bare var en avledningsmanøver for å trekke USA s oppmerksomhet bort fra Tet-offensiven. Det som taler mot dette, er at Nordvietnam satte inn to av sine beste divisjoner i angrepet, den 325 og 304 infanteridivisjon. Den siste var en elitedivisjon med en tradisjon fra kampene mot franskmennene. Beleiringen varte i 77 dager de og endte med at nordvietnameserne ga opp og trakk seg tilbake. De amerikanske marineinfanteristene fra 26.regiment og de sydvietnamesiske rangerne fra 37.bataljon holdt ut.[15]

Materielt ble slaget om Khe Sanh et forferdelig tap for Nordvietnam. De allierte tapene var litt over 500 falne, mens tallene for de nordvietnamesiske styrkene varierer mellom 5 500 og 15 000. Grunnen er at kommunistene brukte sin taktikk med kompakte menneskebølger som hadde lyktes ved Dien Bien Phu. Nå gjorde denne taktikken at teppebombing fra B-52 fly utslettet hundrevis av soldater i ett angrep. Man regner det for dokumentert at 304 divisjonen aldri kom tilbake til full styrke.

OFFENSIVEN STARTER OVER HELE SYDVIETNAM

Litt over en uke etter at beleiringen av Khe Sanh ble innledet, skjer Tet-offensiven. Den var opprinnelig planlagt til å starte samtidig over hele Sydvietnam 31.januar, men på grunn av ulike oppfatninger i nord og syd startet noen avdelinger 30.januar mens andre startet 31.januar[16]. Dermed falt noe av overraskelsesmomentet bort.

I månedene og ukene før offensiven smuglet kommunistene våpen og ammunisjon inn i byer og tettsteder. Viet Cong soldater gikk inn kledd i sivil og i noen tilfelle endog i sydvietnamesiske uniformer. Men at en større operasjon var i anmarsj, var ikke uventet for flere. Den amerikanske rådgiverkommandoen fryktet en større landsomfattende operasjon. General Earle Wheeler, leder for forsvarsoverkommandoen, advarte USA om at en større desperat aksjon lik Ardenner-offensiven[17] i annen verdenskrig kunne komme. Allikevel reagerte hverken den amerikanske politiske ledelse eller den amerikanske militære ledelse i Vietnam.

Imidlertid reagerte generalløytnant Frederick Weyand, leder for de amerikanske styrkene i regionen rundt Saigon (militærdistrikt 3), på at Viet Cong s aktivitet ved grensen mot Kambodsja sank kraftig. Han flyttet derfor 15 av sine bataljoner til Saigon som nå fikk øket forsvaret til 27 bataljoner. I ettertid mener mange at dette reddet Saigon, der kommunistene satte inn hele 34 bataljoner.[18]

30.januar slo kommunistiske styrker til mot åtte byer langs kysten og det sentrale høyland. En bataljon angrep Nha Trang, en annen Hoi An, begge havnebyer. Angrep ble også rettet mot Kontum, Pleiku og Ban Me Thuot i det sentrale høyland. Kystbyen Qui Nhon som er forbundet med høylandsplatået ved riksvei 13, ble også angrepet. Til tross for at forsvarerne var svekket i og med nyttårsfeiringene, klarte de sydvietnamesiske styrkene å slå disse angrepene tilbake.

Sjefen for etterretningstjenesten, brigadegeneral Philip Davidson, advarte nå den amerikanske øverstkommanderende, general William Westmoreland, Det samme (som vi ser) vil komme til å skje i resten av landet enten i natt eller i morgen.[19] Alliert etterretning hadde nemlig allerede registrert infiltrasjon og funnet dokumenter som beskrev en større offensiv. Men utenom å innføre høy beredskap foretok ikke Westmoreland noen omdisponering av troppene. Han var hele tiden overbevist om at Khe Sanh var målet og at andre aktiviteter hadde til hensikt å avlede oppmerksomheten.[20]

OFFENSIVEN ER I FULL GANG – DE SYDVIETNAMESISKE FORSVARERNE KJEMPER OVERALT

Offensiven ble innledet for fullt kl. 0300 den 31.januar. Opplegget var stort sett det samme. Først satte kommunistene inn en sperreild fra bombekastere og rakettskyts. Ingeniørsoldater, sappører, lagde så åpninger i sperringer slik at infanterisoldater kunne strømme inn. Der ble de møtt av soldater som hadde infiltrert tidligere, guider og sivile tilhengere. Egne propagandateam fulgte også med for å agitere for opprør mot myndighetene.

Det som overrasket de allierte, var omfanget av offensiven og intensiteten i starten. Dette fikk også en enorm omtale i media. I denne fasen hersket det i tillegg mangel på oversikt og på koordinering av forsvaret. Men like overraskende som offensiven var på de allierte, like overraskende på kommunistene var besluttsomheten og kampviljen hos de sydvietnamesiske styrkene. De regulære styrkene, rangerne og ikke minst heimevernet (Popular Forces, Regional Forces) var dem som først og fremst slo ut de kommunistiske styrkene overalt i landet utenom de amerikanske basene.[21] I løpet av offensiven var det ikke én sydvietnamesisk enhet som brøt sammen eller overga seg.[22] Etter Tet-offensiven uttalte den amerikanske utenriksminister Dean Rusk til en delegasjon politikere, Med få unntagelser kjempet de sydvietnamesiske styrkene med mot og utholdenhet. Deres rulleblad for de siste tolv dagene skulle én gang for alle tilbakevise myten om at sydvietnamesiske tropper ikke vil kjempe.[23] Det sier sitt om amerikansk presse at ingen av de tilstedeværende journalistene refererte dette utsagnet. Amerikanske media, spesielt TV, ignorerte stort sett sydvietnameserne

Utenom Hue og Saigon der kampene varte i flere uker, frem til begynnelsen av mars, varte offensiven noen få dager. I nord angrep kommunistene Hue, Quang Tri, Tam Ky, Phu Bai og Chu Lai[24]. Utenom de nevnte byene i høylandet, ble også Tuy Hoa, Phan Thiet, Bong Song og An Khe angrepet[25]. I området rundt Saigon som var hovedmålet, ble også Bien Hoa, Long Binh, Gia Dinh, Long Thanh og Binh Duong angrepet[26]. Slaget om Saigon og slaget om Hue hadde begge et slikt omfang at det vil bli viet et eget notat. Én ting skal imidlertid kort nevnes her, den såkalte Hue-massakren. Etter at to nordvietnamesiske regimenter hadde inntatt Hue sammen med et antall Viet Cong bataljoner, til sammen nærmest tilsvarende en hel divisjon, gikk kommunistene fra hus til hus i flere omganger og plukket ut ofre som kunne knyttes til den sydvietnamesiske militære eller politiske ledelse, antallet varierer mellom 6 000 og 8 000. Flere tusen av disse ble senere funnet begravet i og utenfor Hue, enten skutt, klubbet i hjel eller simpelthen begravet levende. Ingen kom senere til rette[27].

Quang Tri som var hovedstad i provinsen av samme navn, var strategisk viktig for å angripe og holde Hue. Kampene om Quang Tri var derfor av stor strategisk betydning, men kom i skyggen av slaget om Hue. Kommunistene satte her inn et av sine eliteregimenter, 812 regiment fra 324 infanteridivisjon, sammen med en Viet Cong bataljon forsterket med nordvietnamesiske soldater. I Quang Tri var det 1.regiment fra den sydvietnamesiske 1.infanteridivisjon som sammen med en bataljon fallskjermsoldater fra 1.brigade og heimevernstyrker som forsvarte byen. Harde kamper raste i flere timer uten at kommuniststyrkene klarte å innta byen. Amerikanerne satte så inn to bataljoner som de fløy inn bak de fiendtlige styrkene. Disse ble nå skviset mellom sydvietnamesiske styrker som angrep fra byen og amerikanske som angrep mot. Allerede etter ett døgns kamper ga regimentsjefen for 812.regiment opp og styrkene rømte så byen. En militær evaluering av slaget ga at det for det første var de sydvietnamesiske styrkenes effektive og utholdende motstand og for det annet den amerikanske taktisk resolutte innsats som knekket kommunistene. Det var også sydvietnamesernes motstand som bandt kommunistene, som muliggjorde den amerikanske innsatsen.

I Da Nang som var Sydvietnams nest største by klarte Viet Cong i første omgang å komme helt inn til hovedkvarteret for det Sydvietnamesiske 1.armekorps[28] i utkanten av byen, men sydvietnamesiske styrker gikk til motangrep og drev Viet Cong ut av byen. Kommunistene angrep syv provinshovedsteder og to andre byer i høylandsområdet og kysten nedenfor. Havnebyen Nha Trang var den første som ble angrepet. Anført av fire kompanier ingeniørsoldater, sappører, angrep en styrke marinens treningssenter og flere andre mål i byen. Sydvietnamesiske rangere og amerikanske styrker drev dem ut og gjenvant kontroll etter tolv timers kamper. I Qui Nhon en annen havneby i samme region, gikk det tilsvarende.

I Ban Me Thuot på høylandsplatået hadde sydvietnamesiske styrker tatt elleve agenter til fange og fant planer for angrepet på byen. Den militære ledelsen kansellerte alle permisjoner og innførte høy beredskap. Da byen ble angrepet av et helt regiment, var sydvietnameserne klare. Etter ni timers kamper der byen skiftet hender fire ganger, ble kommunistene slått og drevet ut.

Også i Pleiku på høylandsplatået fikk de allierte tak i planer for angrep på byen. Pleiku ble angrepet av ett regiment av nordvietnamesiske styrker og en bataljon Viet Cong. Men da forsvarerne var i beredskap, slo angrepet feil og etter flere dagers harde kamper ble kommunistene kastet ut. Den sydvietnamesiske 3.stridsvognbataljon[29] ble etter kampene tildelt den høyeste amerikanske orden for ikke-amerikanske avdelinger, The Presidential Unit Citation, for sin heroiske innsats i kampene.

I fjellbyen Da Lat som også var sete for Sydvietnams militære høyskole, angrep Viet Cong med to bataljoner. Under ledelse av provinsguvernøren ble de møtt av to kompanier fra heimevernet og en av kadetter fra høyskolen. Etter flere kamper der sydvietnameserne holdt stillingen, kom rangere til unnsetning og etter ti dagers kamper ble kommunistene slått og drevet ut. James S. Robbins skriver i boken This Time We Win om kampene i Da Lat at Viet Cong ble lamslått over villheten (ferocity) de sydvietnamesiske heimevernsstyrkene sloss med.[30]

I Mekong deltaet angrep Viet Cong provinsene Vinh Long, Vinh Binh, Kien Giang og Chau Doc. I Vinh Binh provinsen tok det sydvietnamesiske 14.regiment kontroll og kastet Viet Cong ut. Det samme skjedde i Kien Giang der 15.regiment og heimevernsstyrker slo ut kommunistene. I Vinh Long som også kontrollerte trafikken mellom Saigon og deltaet, var situasjonen en tid kritisk. Men enheter fra 15 og 16.regiment sammen med heimevernsstyrker drev til sist kommunistene ut av området. I Sa Dec klarte enheter fra 16.regiment til sist å drive ut Viet Cong først etter harde kamper. I My Tho gikk tre Viet Cong bataljoner, tilsvarende et helt regiment, anført av et kompani sappører til angrep. Etter tre dagers kamper ble Viet Cong drevet ut av enheter fra 7.vietnamesiske infanteridivisjon og en amerikansk avdeling spesielt utrustet for kamper langs elever og kanaler.

Byen Ben Tre ble først angrepet av en liten styrke Viet Cong som ble kastet ut av de sydvietnamesiske forsvarerne. Deretter satt kommunistene inn et helt regiment som inntok byen og etablerte bunkers og skytestillinger etter at undertallige vietnamesiske forsvarere ble drevet ut. Amerikanske styrker kom til unnsetning for å befri byen, men de kjørte seg fast i harde dør-til-dør kamper. Ledelsen bestemte da å sette inn artilleri og bombefly for å ta ut Viet Cong s stillinger og unngå store tap av personell. Dette påførte byen store skader.

Under pressekonferansen etter kampene ble en amerikansk major bedt om å begrunne bruken av artilleri og bomber. Han mente å svare at for å befri byen var det nødvendig å ta i bruk disse kampmidlene og man da måtte påregne store skader. Uheldigvis kom han til å uttrykke seg ganske klønet og svarte at man måtte ødelegge Ben Tre for å redde den. We had to destroy Ben Tre in order to save it. Uttalelsen ble grepet begjærlig av pressen og sitert om og om igjen, senere også av antikrigsbevegelsene og politikere. Ingen skrev at det var Viet Cong som begynte det hele ved å angripe byen. Ingen skrev heller dette var siste utvei for å komme de undertallige forsvarerne til unnsetning.

Mens kampene i de store byene ble referert i pressen, kom heimevernstyrkenes[31] kamp på utposter og i landsbyer i skyggen. Men disse styrkene sto i stillingene og kjempet. De vakte også oppmerksomhet og respekt hos general Creighton Abrams, senere sjef for de amerikanske styrkene. Heimevernstyrkene som hadde kjempet med underlegne våpen mot Viet Congs AK-47[32], var de første styrkene som ble utrustet med de nye M-16 geværene. Til sine sjefer i felten uttalte general Abrams, Heimevernstyrkene hadde den høyeste prioritet av alle. Det var til dem de første M-16 riflene gikk, før den regulære sydvietnamesiske hæren. I over ett år har disse styrkene fått høyeste prioritet.[33] En militæranalytiker sa det slik, Deres dyktighet i strid og det at de hele tiden er til stede på landsbygda, har hatt en sterk og kanskje avgjørende betydning for sikkerheten til befolkningen der.[34]

En av Sydvietnams aller beste generaler, Ngo Quang Truong, skriver i boken Territorial Forces om heimeverstyrkene, at deres egenskaper ble sjelden fremhevet og hva de oppnådde ble vanligvis nedvurdert….De fleste vietnamesere, og særlig befolkningen i byene, var ute av stand til å forstå at hva vi oppnådde, som pasifisering av landsbyene, antall mennesker som levde beskyttet av regjeringen og veier og kommunikasjon som var utenfor Viet Congs kontroll, i hovedsak skyldtes innsatsen til disse ukjente heltene.[35]

OFFENSIVENS MILITÆRE RESULTAT

Estimater over kommunistenes tap er vanskelig å gi. Hanoi har av forståelige grunner vært lite interessert i å opplyse om dette. Det vi vet er at kommunistene satte inn ca. 130 bataljoner i første linje, noe som tilsvarer mellom 80 000 og 84 000 soldater. For kommuniststyrkenes tap er et tall analytikere er kommet frem til 45 267 falne. I boken Cruel April siterer Oliver Todd general Giap, kommunistenes øverstbefalende, som sier at Viet Cong hadde et tap på 40 000 drepte[36]. Det er imidlertid vanskelig å gjøre seg en formening om antall varig krigsudyktige. I tillegg deserterte omtrent 10 000 tropper initiert av det såkalte Chieu Hoi[37] programmet[38] og 6 000 ble tatt til fange. Totalt ville dette gi ca. 60 000 i falne, fanger og deserterte. Dette tallet kan stemme med en opplysning gitt av en høyere kommunistisk offiser, at de mistet 70 % av bakkestyrkene. De sydvietnamesiske styrkene hadde ca. 5 000 falne og andre allierte styrker hadde litt over 4 000. Militæranalytikeren Douglas Pike mener at Nordvietnam totalt hadde 85 000 drept, fanget, deserter eller varig kampudyktige[39].

Tet-offensiven skulle bli et forferdelig militært nederlag for kommunistene og en tilsvarende seier for de allierte, ikke minst de sydvietnamesiske styrkene. Den amerikanske øverstbefalende etter general Westmoreland, general Creighton Abrams sa det slik: De sydvietnamesiske styrkene slåss bra, spesielt i forsvar. Hans vurdering av de 149 bataljonene var at, bare åtte sviktet, mens 30 utmerket seg i kamp og de andre 111 slåss fullt ut tilfredsstillende.

For den genierklærte nordvietnamesiske øverstkommanderende, Vo Nguyen Giap, var offensiven et sviende nederlag. En kommandør som mister mellom 50 og 70 prosent i et felttog han selv har forberedt, ville under andre omstendigheter være ferdig for alltid. Men Nordvietnam var en totalitær stat og i slike samfunn er mennesker en form for konsumvare[40]. I kommunistiske media, den eneste tillatte avis, Nhan Dan, og den eneste kringkaster, Radio Hanoi, ble offensiven fremstilt som en enestående seier. Denne propagandaen ble selvsagt referert i kommunistiske media verden over, og dessverre også gjentatt i land som ikke er og ikke var kommunistiske. En gjenklang av dette fant man ulykkeligvis også i amerikansk presse.

Det var flere grunner til at offensiven gikk galt. For det første sviktet ikke de sydvietnamesiske forsvarerne, men kjempet med en uventet innsatsvilje som overrasket fienden totalt. For det andre gjorde ikke sydvietnameserne opprør mot sin egen regjering. Tvert imot sveiset offensiven sydvietnameserne sammen mot kommunistene. Strategisk gjorde kommunistene en avgjørende feil ved å spre sine styrker over hele landet. Det som inntil da hadde vært deres taktikk, var å angripe i numerisk overlegenhet – typisk var 3 : 1 eller 5 : 1. Nå endret dette seg til 1 : 1. Og nå er de sydvietnamesiske forsvarerne på høyde med kommunistene, ja de er bedre og kaster angriperne ut. I tillegg kommer at de kommunistiske geriljasoldatenes styrke alltid hadde vært bevegelighet. Nå ble de tvunget til å stå fast i stillingene. Dermed ble de skyteskiver både for bakkestyrker og flyvåpen. En annen svakhet ved kommunistenes offensiv var at de inntil da stort sett hadde drevet krigen med bakhold og plutselige stormangrep. Å kjempe over flere dager med omgruppering og rotering av styrker, mestret de ikke. Logistikken sviktet totalt siden offensiven var ment å være gjennomført på få dager. Forsyningslinjene falt ut og angrepene mistet moment. At offensiven ikke gikk verre for kommunistene, skyldtes overraskelsesmomentet og at soldatene deres slåss med fanatisk motivasjon takket være årelang hjernevasking og indoktrinering.

MEDIAS FREMSTILLING – OPINIONEN SNUR.

Men om Tet-offensiven var en militær seier for de allierte, skulle den overraskende nok bli et politisk nederlag for dem. I forkant av offensiven hadde amerikanske politiske og militære leder varslet om snarlig seier og at de allierte hadde ‘full kontroll på slagmarken’. Konsekvensene av medias presentasjon av Tet-offensiven, der Viet Cong og Nordvietnam nærmest ble presentert som seierherrer, amerikanske styrker som tapere og de sydvietnamesiske styrkene fullstendig ble ignorert, skulle derfor få ganske dramatiske politiske konsekvenser.

Tet-offensiven ble fremstilt i media, ikke som det den var – et siste desperat selvmordsangrep, men som et storslått felttog som de allierte styrkene på ingen måte klarte å avverge. Alle forsøk fra militære myndigheter for å bringe realitetene frem, avvises i media som ‘bortforklaringer’ og ‘luftkasteller’. TV-reportasjer fra de delene av Saigon der det foregikk kamper, ga inntrykk av at det foregikk kamper over hele Saigon. Når kommunistiske styrker klarer å holde et hus eller et kvartal i en by, fremstilles det som om de har kontroll over hele byen. Flere får nå et inntrykk av krigen som nærmest evigvarende og de kommunistiske styrkene som uslåelige. At mange sivile amerikanere så begynner å oppfatte krigen som et umulig prosjekt som burde avsluttes så snart som mulig, er forståelig på denne bakgrunn. Store deler av opinionen snur og med den snur også opportunistiske politikere.

Den faktoren som nå klarer å vende seier til nederlag for de allierte, er amerikansk presse og i kompaniskap med den, antikrigsbevegelsene. En av Sydvietnams mest kjente generaler, Lam Quang Thi, skriver i boken The Twenty-Five Year Century. Det er ingen hemmelighet at amerikansk presse var fiendtlig innstilt til Vietnamkrigen. Krigen ble fremstilt på en ufordelaktig måte, der media slo opp nyheter som sensasjoner og forvrengte sannheten for å oppnå politiske mål. Jeg er selv av den overbevisning at media spilte en avgjørende (major) rolle i Sydvietnams endelige nederlag. [41] Den nordvietnamesiske øverstbefalende og senere forsvarsminister, Giap, uttalte etter krigen i et intervju i fransk TV at Den amerikanske pressen var vår viktigste gerilja.[42] En militær ekspert med omfattende kunnskap om krigen i Vietnam, Sir Phillip Goodhart, sa det slik: The Viet Cong can’t beat us, but the New York Times and CBS Television can[43]. En sydvietnamesisk offiser jeg snakket med på en Tet-fest i 1982, sa noe tilsvarende: Vi slo Viet Cong i 1968 og vi motsto den nordvietnamesiske offensiven i 1972. Men én fiende var vi forsvarsløse mot, den amerikanske pressen og antikrigsbevegelsene.

Det verste slaget mot de allierte ble rettet av CBS s topp reporter, Walter Cronkite, som 27.februar, på et tidspunkt da offensiven for det nærmeste var over og de allierte drev de siste kommunistiske styrkene ut av Saigon og Hue, presterte å si, Det er med økende visshet klart for denne reporter at den eneste vei ut (av krigen) vil være å forhandle, ikke som seierherrer, men som rettskafne mennesker som lever opp til sine forpliktelser om å forsvare demokratiet, og som gjorde så godt de kunne.[44]

Den 31.mars erklærte den amerikanske president, Lyndon B. Johnson, at han ikke ville stille til gjenvalg som president for en ny periode. Hvor stor virkning Cronkite s reportasje hadde sammenlignet med andre oppslag i presse og TV, er uvisst, men Lyndon B. Johnson sa selv. Har vi mistet Cronkite, har vi mistet den amerikanske middelklasse.[45]

Den sydvietnamesiske ambassadør i Washington, Bui Diem, som selv hadde flyktet fra kommunistene i Nordvietnam, forteller i sin selvbiografi, In the Jaws of History, Men til tross for de militære seirene, begynte følgene av offensiven litt etter litt å få en annen effekt. Særlig var amerikanerne slått av kontrasten mellom president Johnson s entusiastiske PR kampanjer og hvorledes de kommunistiske styrkene nå fremsto i media…. Nå virket det som om alle påstander om fremgang og ‘å ha kontroll’ enten hadde vært en alvorlig misforståelse eller sterkt villedende. .. Hvordan kunne det ha seg at med en halv million amerikanske soldater i landet, var Viet Cong fremdeles i stand til komme seg inn selv i de største byene?[46]

Og han konkluderer senere med å si at, Etter hvert ble det klarere at uansett de militære resultatene, underminerte Tet-offensiven troverdigheten av Johnsons administrasjon. Den fikk folk til å tvile på regjeringens avgjørelser og den vurderingsevne. Og i og med dette ble tvilen kastet på hele politikken bak krigen.

Ett ikonisk bilde ble stående igjen etter offensiven, ja etter hele krigen. Det var ikke av ofrene for Hue massakren eller andre av Viet Congs og Nordvietnams massakrer av tusenvis av sivile. Det var Eddie Addams bilde av den sydvietnamesiske politimester Nguyen Ngoc Loan s henrettelse av Viet Cong agenten Nguyen Van Lem. Lem ble i presse og TV med en gang utropt til ‘krigsfange’ til tross for at han ikke tilfredsstilte et eneste av Genève-konvensjonens krav til å bli oppfattet som krigsfange. Lem var juridisk sett en franktirør[47], og det at franktirører under annen verdenskrig ble henrettet umiddelbart både av allierte og tyskere uten at noen stilte spørsmål ved det, ble selvsagt aldri nevnt. Det ble heller aldri nevnt at Lem forut for henrettelsen hadde drept forsvarsløse sivile, både voksne og barn.

Et eksempel på at enkelte politikere ikke bare var fiendtlig innstilt til amerikansk deltagelse på Sydvietnam s vegne, men også direkte uredelige, er senator Robert Kennedy s uttalelse etter offensiven, der han beskriver henrettelsen av Lem slik, Siste uke ble en mistenkt Viet Cong (Lem) overgitt til den sydvietnamesiske sikkerhetssjef (Loan), en av våre fremste allierte, som henrettet ham på stedet, en klar krenkelse av Genève-konvensjonen.[48] Som jurist og tidligere justisminister visste Kennedy bedre.

Den som kanskje ga den mest treffende beskrivelsen av det som hendte, var Robert Elegant, en britisk reporter som dekket krigen i flere år. Han sa det slik, For første gang i moderne historie ble utfallet av krigen ikke avgjort på slagmarken, men i avisene og ikke minst, på TV-skjermen.[49]

[1] Bui Diem: In the Jaws of History. s. 131 – 134

[2] Nguyen Lien-Hang: Hanoi s War. s. 75-77

[3] Bui Tin: From Enemy to Friend. s. 23

[4] James H. Willbanks: The Tet offensive. A Concise History s. 4

[5] Edvard Miller: Misalliance. Ngo Dinh Diem, the United States and the Fate of South Vietnam. s 242 – 247

[6] James H. Willbanks: The Tet offensive. A Comprehensive History. s. 7.

[7] Don Oberdorfer: Tet! The Turning Point. s. 104

[8] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 64

[9] Vi vet i dag med sikkerhet at det var Le Duan, og ikke Ho Chi Minh, som var partiets sterke mann og drivkraften bak krigen mot Sydvietnam. Det ble visstnok sagt at ‘Alle frykter djevelen og djevelen frykter Le Duan’.

[10] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 68-69.

[11] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 88

[12] Apens år etter den kinesiske kalenderen

[13] General Tran Van: Tet: The 1968 General Offensive and General Uprising. s. 40 fra The Vietnam War: Vietnamese and American Perspectives ed. Jayne Werner & Luu Doan Huynh

[14] Slaget om Dien Bien Phu mellom Viet Minh og franske styrker endte 7.mai med fransk kapitulasjon.

[15] Spesielt de sydvietnamesiske rangernes innsats er blitt urettferdig fremstilt. I alt motsto rangerne åtte angrep fra nordvietnamesiske elitesoldater uten å gi etter.

[16] Troppene hadde fått beskjed om å slå til ‘første dag i månekalenderen’. Men da det fantes to månekalendere med ulik første dag – 30.1 i nord og 31.1 i syd – ble ordren tvetydig.

[17] Ardenner-offensiven (Battle of the Bulge) var en selvmorderisk offensiv Hitler satte i gang desember 1944 og som skaket de allierte kraftig, men som endte med et knusende tysk nederlag.

[18] Tallene er ikke helt sammenlignbare. En Viet Cong bataljon er mellom 400 og 600 soldater. En amerikansk bataljon har opp mot 1000 soldater.

[19] Wilbanks: Op.cit. s. 30

[20] Westmoreland innrømmet senere at han ikke var klar over offensivens omfang. Se Stanley Karnow: Vietnam A History. s. 556

[21] En av grunnene til den innbitte motstanden hos heimevernet, var at de sloss for sine hjem og familier, og ikke minst – forfedrenes gravsteder som i vietnamesisk kultur har en spesiell posisjon.

[22] William C. Westmoreland: A Soldier Reports. s. 332

[23] Dean Rusk til en politikerdelegasjon fra New Jersey 10.2.1968. Peter Braestrup: Big Story.

[24] Dette er i et område kalt militærdistrikt 1, de fem nordligste provinsene i Sydvietnam.

[25] Høylandet og kysten nedenfor omfatter militærdistrikt 2 og en den sydligste delen av Annam eller Truong Bo

[26] Dette området utgjør da militærdistrikt 3.

[27] Nguyen Cong Luan oppgir et antall på 5 237 som ble funnet. Nguyen: Nationalist in the Viet Nam War. s. 334

[28] Et armekorps er sammensatt av flere divisjoner, vanligvis fra 4,5 og oppover.

[29] Jeg har valgt denne oversettelsen av Armored Cavalry Squadron

[30] James S. Robbins: This Time We Win. Revistiting the Tet Offensive s. 167

[31] Jeg har brukt betegnelsen heimeversstyrker om det som i litteraturen er Popular Forces, Regional Forces og Self Defence Forces.

[32] Både under Tet-offensiven og tidligere var de sydvietnamesiske styrkene utrustet med US-carabin, et halvautomatisk våpen som var underlegent Nordvietnams Kalashnikov AK-47 som egentlig er et maskingevær med en helt annen skuddtakt. Noe som er avgjørende i en strid der partene ikke kan se hverandre.

[33] Lewis Sorley: A Better War. The Unexamined Victories and Final Tragedy of Amercas Last Years in VN. s. 73

[34] Thomas C. Thayer: The Lessons of Vietnam s. 262 – Gjengitt hos Sorley: s. 73

[35] Ngo Quang Truong: Territorial Forces i serien Indochina Monographs s. 133 – 134.

[36] Oliver Todd: Cruel April s. 78

[37] Kan oversettes med ‘Å oppfordre fienden til å vende tilbake for å kjempe for den rette sak.’

[38] Nguyen Cong Luan: Op.cit. s. 342

[39] Douglas Pike: War, Peace and Viet Cong s. 128

[40] I et intervju etter krigen ble Giap konfrontert med at kommunistene hadde et tap på 1.2 millioner soldater, og spurt hva Nordvietnam hadde gjort om USA i stedet for å trekke seg ut, hadde fortsatt å kjempe sammen med Sydvietnam. Da hadde vi ofret 1.2 millioner soldater til, var svaret.

[41] Lam Quang Thi: The Twenty-Five Year Century. s. 181

[42] Lam Quang Thi: Op.cit. s. 181

[43] Phillip Goodhart: Vietnam – Autumn Reflections: s. 15

[44] Walter Cronkites reportasje er gjengitt i sin helhet i Willbanks s. 205 – 206.

[45] Robbins: Op.cit. s. 238

[46] Bui Diem: Op. cit. s. 221

[47] Skal man betraktes om krigsfange etter å ha blitt tatt til fange, må man bære uniform og oppgi navn, grad, nummer og avdeling. Nguyen Van Lem oppfylte ingen av disse kravene. Personer som deltar aktivt i strid uten å være i uniform eller bærer falsk uniform, defineres som franktirører.

[48] Robbins: Op.cit. s. 160. Her er hele Kennedy s uttalelse gjengitt.

[49] Robert Elegant: How to Loose a War: Reflections of a Foreign Correspondent. Encounter 75 (1981) s. 77

GENÈVE-AVTALEN OG GENÈVE-KONFERANSEN AV 1954 OG DE SÅKALTE ‘AV-TALTE FRIE VALG’ I VIETNAM.

Det som gjør Indokinas historie etter annen verdenskrig forskjellig fra de andre landene i Sydøstasia, er situasjonen under annen verdenskrig. Etter den japanske okkupasjonen av disse landene, ble de gamle europeiske koloni- og protektoratherrene drevet ut, så nær som i Indokina. Da Frankrike kapitulerte, ble det dannet en kollaboratørregjering, den såkalte Vichy-regjeringen, under ledelse av marskalk Phillipe Petain. De franske kolonimyndighetene i Laos, Kambodsja og Vietnam valgte da å rette seg inn under Vichy-regimet og kom dermed i et samarbeidsforhold til de japanske okkupantene. Dermed fortsatte de gamle koloniherrene sitt styre i Vietnam, Laos og Kambodsja i motsetning til hva som skjedde ellers i Sydøstasia.

Under verdenskrigen kom innbyggerne i de gamle koloni- og protektoratlandene sammen med de gamle koloniherrene i kampen mot de japanske okkupantene. Og etter krigen ble ett etter ett av disse landene frigjort, Burma, Thailand (Siam), Filipinene, Malaya, Indonesia og Singapore. Nasjonalistiske bevegelser i Vietnam kjempet mot japanerne, men også mot de franske myndighetene.

I Vietnam dannet nasjonalistiske grupper sammen med kommunistene Viet Nam Doc Lap Minh Hoi eller Fellesorganisasjonen for Vietnam s uavhengighet – forkortet til Viet Minh, en væpnet organisasjon som kjempet først mot japanerne og siden mot franskmennene. Vietnam besto på den tiden av protektoratet Annam og kolonien Cochinkina.

Den 23.mars 1945 oppnevnte keiseren Bao Dai regjeringen Tran Trong Kim for protektoratet Annam som regjeringen Trong Kim omdøpte til det gamle navn Viet Nam. Imidlertid hadde kommunistene overtatt Viet Minh som en militær organisasjon. De hadde nå den fysiske makt og var best organisert. Regjeringen Trong Kim gikk av og keiseren Bao Dai abdiserte. Væpnede revolusjonskomiteer dukket opp i de større byene. Den 2.september proklamerte Ho Chi Minh en provisorisk koalisjonsregjering på atten medlemmer fra flere nasjonalistiske grupper der bare syv medlemmer tilhørte Viet Minh. Men gradvis overtok kommunistene også her makten. Kommunistene satt nå ved roret i det som tidligere var protektoratet Annam. Det ble nå omdøpt til Den Demokratiske Republikken Vietnam. Men Cochin Kina som var en koloni, var utenfor denne.[1] Cochinkina gikk over i Staten Vietnam som ble opprettet i 1949 og internasjonalt anerkjent i 1950.Den tidligere keiseren Bao Dai var statsoverhode.

Høsten 1945 rykket det franske ekspedisjonskorps inn i Vietnam. I september 1946 bryter den første indokinesiske krig ut, etter mislykkede forhandlinger mellom vietnamesere og franskmenn. Denne krigen har vært utførlig behandlet i litteraturen. Bernard Fall s tre bøker, Street Without Joy, Hell in A Very Small Place og The Two Vietnams er sammen med Ellen J. Hammer s The Struggle for Indochina 1940 – 1955,  kanskje de mest kjente. Det som har fått adskillig mindre omtale er kommunistenes fremferd i de områdene de kontrollerte før og under den første indokinesiske krig. Det er hva det dette notatet først og fremst handler om, terror på landsbygda og likvidasjon av medlemmer av andre politiske bevegelse

Krigen ble avsluttet med en konferanse i Genève, Genève-konferansen av 1954, der  FrankrikeStorbritanniaUSAKinaSovjetunionen,  LaosKambodsjaViet Minh (Nordvietnam) og Sydvietnam var deltagere. Genève-avtalen mellom Viet Minh og Frankrike avsluttet krigen.

GENEVE-AVTALEN OG GENEVEKONFERANSEN

Det er viktig å skille mellom Genève-konferansen og Genève-avtalen[2]. Avtalen gjaldt en våpenhvile mellom Viet Minh og Frankrike og en oppdeling av Vietnam i to soner ved den 17 breddegrad, slik at franske styrker trakk seg ut av sonen nord for skillelinjen. Denne ble overlatt til Viet Minh og ble senere til Nordvietnam. Viet Minh trakk seg ut av sonen syd for skillelinjen. Denne sonen ble senere til Sydvietnam. Det ble ikke ble gjort avtale om valg selv om avtalen inneholder en referanse til slike som imidlertid ikke ble avtalt. I avtalens punkt 14 a) heter det at I påvente av allmenne valg som vil forene Vietnam……

Ingen av de to avtalepartnerne hadde noe mandat til å inngå en avtale om såkalte ‘frie valg’ på Sydvietnam s vegne. Konferansens slutterklæring[3], som ikke ble undertegnet, inneholder et punkt som hverken Sydvietnam eller USA tiltrådte der det heter at …allmenne valg bør holdes juli 1956.

Fra venstreorientert hold har både Sydvietnam og USA fått kritikk for ikke å gå med på slike ‘frie valg’[4] Det var for øvrig det daværende Sovjetunionen og Kommunist-Kina som særlig ivret for slike ‘frie valg’. Hva dette ville ha innebåret i praksis, vet man fra tilsvarende ‘frie valg’ i disse to landene.

VIET MINH S FREMFERD I EGNE OMRÅDER – TERROR PÅ LANDSBYGDA.

At sydvietnameserne kviet seg for å delta i ‘valg’ av denne typen, skyldtes erfaringene man hadde med kommunistenes fremferd. Det er mindre kjent i Vesten at både i Nord- og deler av Sentralvietnam (Tongkin, Annam) og deler av Sydvietnam (Cochin-Kina) hadde ‘valgforberedelser’ allerede pågått i flere år. Samtidig med krigen mot Frankrike drev Viet Minh en intern krig mot vietnamesere i de områdene de kontrollerte. Allerede før Ho Chi Minh reiste til Frankrike i juni 1946 for å delta i forhandlinger med franskmennene, altså før den første indokinesiske krig startet, organiserte kommunistene en større genocida eller ‘valgkamp’ om man vil, i områder de kontrollerte.

På landsbygda tok dette form av at mer velstående bønder ble anklaget for ‘forbrytelser mot folket’ (tho kho), fremstilt for en ‘folkedomstol’ og senere henrettet.[5] Barn ble lært opp til å hate og angi sine egne foreldre[6]. I byene var ofrene katolikker, buddhister, andre politiske organisasjoner og nasjonalistiske grupper samt deres familier. I boken Statistics of Democide gir professor Rudolph Rummel en oversikt over tilfeller av democide, dvs folkemord iscenesatt av regjeringer, fra 1900 frem mot vår tid. Han siterer der kilder (Eastland) som oppgir et estimat på 10 000 drepte som følge av Viet Minh s terror, bare i områder omkring Hanoi over en periode på to måneder[7].

I boken From Colonialism to Communism beskriver Hoang Van Chi fremgangsmåten ved disse kampanjene. Et offer ble plukket ut og torturert av kommunistsympatisører til å angi et annet offer for en eller annen ‘forbrytelse mot folket’. Deretter ble det siste offeret torturert til å komme med en ‘tilståelse’. Deretter ble offeret som regel likvidert. Fremgangsmåten er kjent fra kampanjer i Kommunist-Kina og Sovjetunionen. Etter hvert ble kommunisttilhengerne som utførte dette, så plaget av det de var med på at de overlot torturen til andre. I mange tilfelle var dette regulære kriminelle som ikke hadde noen sperrer mot hva de drev på med. Terroren eskalerte uten noen kontroll.[8]

VIET MINH S FREMFERD I EGNE OMRÅDER FØR 1956 – LIKVIDASJON AV ANDRE PARTIER

Andre og opprinnelig langt større partier enn kommunistpartiet som Dai Viet, Viet Quoc (VNQDD), Viet Cach og andre ble nærmest utradert.[9] [10] I sin bok The Endless War: Fifty Years of War in Vietnam skriver James P. Harrison at l løpet av 1945 og 1946 likviderte kommunistene en rekke politiske motstandere og andre ikke-kommunistiske nasjonalister. Han siterer der kilder som oppgir at fem tusen slike ble likvidert og 25 000 ble fengslet.[11] Harrison siterer også Truong Chinh, en av kommunistenes fremste ledere, som under denne ‘valgkampanjen’ kritiserte lokale ‘valgmedarbeidere’ for å ha vist medfølelse inntil svakhet, og for å ha glemt Lenin s ord om at en seirende bevegelse må være diktatorisk. Denne virksomheten gjaldt særlig Nordvietnam der Viet Minh sto sterkt. Men også i Sydvietnam var ‘valgapparatet’ i full gang etter modell fra læremestrene i nord.[12]

Tusentall av de best utdannede og mest talentfulle vietnameserne ble likvidert i årene 1945 – 1947[13]. Noen nåde ble ikke vist. Som Truong Chinh uttalte i 1946[14]: ‘For en revolusjonær bevegelse er det å vise skånsomhet mot reaksjonære elementer det samme som å begå selvmord’. En av hensiktene med ‘valgkampen’ var å erstatte middelklassen, det opprinnelige nettverket av valgte ledere, administratorer og velutdannede innbyggere, med kommunistenes egne proselytter, ofte rekruttert blant dem med lavest skolegang.[15]

Likvidasjoner skjedde ikke bare i Viet Minh s egne områder. Kommunistiske agenter opererte også utenfor disse. Flere grupper som etter hvert ble motstandere av Viet Minh, forsøkte høsten 1947 å etablere en egen republikk i Cochinkina (det som senere ble til Sydvietnam) i opposisjon til kommunistene. Viet Minh reagerte straks med å likvidere to av gruppens fremstående medlemmer, Nguyen Van Sam og Dr. Truong Dinh Tri[16].

TERROREN FØR 1956 FORTSETTER – NÅ OGSÅ MOT KOMMUNISTENES EGNE.

I Viet Minh s områder lanserte ‘valgkomitéen’ i nord i 1953 ‘Kampanjen mot renteutbytting’ sammen med ‘Tankereformen’. Dette var innledningen til en ny ‘valgkampanje’. Denne hadde på samme måte som tidligere til hensikt å ødelegge den sivile infrastruktur i landsbyene og erstatte denne med et kommunistisk apparat[17]. I tillegg tok den også form av en kampanje mot kommunistpartiets egne. Kritiske medlemmer ble utstyrt med ‘godseierbakgrunn’ og likvidert etter først å ha blitt torturert til å komme med ‘tilståelser’. Girondineren Vergniaud s spådom om at ‘revolusjonen vil sluke sine barn’ kom til oppfyllelse her som i Sovjetunionen og Kommunist-Kina.

Lokale medlemmer av kommunistpartiet fikk i oppgave å fylle stipulerte kvoter med navn på ‘folkefiender’ i hvert distrikt[18]. Dette var gjerne tidligere lokale ledere, offentlige funksjonærer og utdannede landsbyboere. Omreisende grupper av ‘valgmedarbeidere’ sørget så for å fjerne ofrene fra folkeregistrene. Etter hvert som man slapp opp for ‘valgmateriell’ i form av patroner, var klubbing en vanlig fremgangsmåte.[19] En ytterligere rasjonalisering skjedde ved den såkalte ‘rekefisking’ (Mo Tom) der ‘reaksjonære elementer’ levende ble bundet sammen som nek og kastet i elvene[20].

Etter slike systematiske henrettelser, fremsto resten av befolkningen som en underkuet og hjelpeløs gruppe ribbet for organisasjon og ledelse. Som læremestrene i kommunist-Kina uttrykte det: ‘Drep én og skrem tusen andre.‘[21] Av forståelige grunner offentliggjør ikke kommunistene ‘valgstatistikk’ over slik virksomhet, men den franske professor Gerard Tongas som bodde i Hanoi i denne tiden, anslår antall ofre til å ligge rundt 100 000[22].

I boken Death by Goverment gir professor Rudolph Rummel ut fra oppgitte ‘produksjonsmål’ for henrettelser i 1500 landsbyer et anslag på 150 000 ofre[23]. I tillegg regner han som et rimelig estimat at ca. 50 000 familiemedlemmer omkom på grunn av isolasjon og utsulting[24]. Som man vil forstå, ble valgmanntallet kraftig endret til fordel for kommunistene.

Denne ‘Valgkampen’ som i militær terminologi betegnes som insurgency[25] var for øvrig inspirert av tilsvarende aktiviteter i Sovjetunionen og Kommunist-Kina[26]. Nettopp de to landene som mest ivret for ‘frie valg’ ved Genève-konferansen.

På bakgrunn av en slik ‘valgkamp’ er det ikke overraskende at kommunistpartiet (Viet Minh) økte sin oppslutning fra 5 000 i 1946 til 760 000 i 1951. Det er heller ikke særlig overraskende at Sydvietnams ledere ikke ønsket å delta i en ‘valgkamp’ av denne type. Flere sydvietnamesiske politikere som kom fra nord hadde førstehånds erfaring med kommunistenes fremferd særlig overfor politiske grupper[27].

Med et slikt ‘valgapparat’ i ryggen som det kommunistene gjorde bruk av i Nordvietnam i tiden 1945 – 1954, er det all grunn til å tro at Ho Chi Minh og hans kumpaner ville ha vunnet ‘et fritt valg’. For så vidt har venstrefløyen sine ord i behold. Men det ville selvsagt være totalt uansvarlig av sydvietnamesiske politikere å slippe denne ‘valgmaskinen’ løs på sine egne innbyggere.

TERROREN FRA 1954 TIL 1956 – LANDREFORMEN

Hendelsene i Nordvietnam fra Genève-konferansen i juli 1954 og frem til tidspunktet for det antatte ‘frie valg’ i 1956 viser hvor riktig Sydvietnams avgjørelse var. Det videre ‘Valgarbeid’ i Nordvietnam ble startet 1.mars 1955 med den såkalte ‘Landreformen’ etter dekret fra ‘valgkomitéen’ i Hanoi, og var en videreføring av ‘valgarbeidet’ fra før 1954[28]. Nå ble nye grupper oppnevnt som ’godseiere’ og ‘reaksjonære’ og henrettet etter å ha vært stilt for en ‘folkedomstol’. Anslagene over ofre varierer, men et tall på 50 000 holdes som rimelig av mange. I tillegg ble familiene til ofrene rammet av represalier som gjerne endte med døden. De ble isolert fra resten av samfunnet – uten mat og undertiden uten bolig. De heldigste ble sendt til ‘omskoleringsleire’.[29] Hoang Van Chi anslår i sin bok at bare fra Hanoi alene ble omkring 300 000 mennesker sendt ut.[30]

Van Chi gir en utførlig beskrivelse av kommunistenes fremferd i de to terrorbølgene under Landreformen. I første omgang karakteriseres de aller rikeste som ‘godseiere’ og ‘tyranner’. De nest rikeste får være i fred i. Det overlates nå til de øvrige å straffe gruppen av godseiere – dvs i de fleste tilfeller å likvidere dem. I neste omgang blir de nest rikeste, dvs. den gruppen som ble spart i den første, nå klassifisert som ‘godseiere’ og ‘tyranner’ og overlates til de øvrige. Som et uttrykk for hvordan de kommunistiske lederne tenkte, er dette sitatet fra en tale en av lederne, Nguyen Manh Tuong[31], holdt til den Nasjonale Front for Fedrelandet: Det er bedre å drepe ti uskyldige enn å la en fiende unnslippe. Som man vil forstå, hadde Pol Pot sine forbilder.

Det er et spesielt særtrekk som går igjen ved kommunistenes fremferd, og som vi også ser her. Kampanjen ble sentralt ledet, men offisielt fremstilte lederne den som ‘spontant startet og utført av bondebefolkningen’.

TERROREN ETTER 1956 – OPPRØRET MOT LANDREFORMEN SLÅS NED.

Det som skjedde i Nordvietnam etter ‘valgdagen’ i 1956 illustrerer med all tydelighet hvilken skjebne som også ventet befolkningen i Sydvietnam om man hadde gått med på ‘frie valg’.

I november oppsto det i 1956 i Nghe An provinsen et folkelig opprør mot ‘Landreformen’ sm gikk ut på at småbønder måtte avstå eiendommen for å bli arbeidere på jordbrukskollektiver. Dette ble omgående slått ned av den 325.nordvietnamesiske infanteridivisjon[32]. Anslagene over ofre varierer også her, men et minste estimat er 6 000 som et tall man regner for relativt sikkert.[33] I andre provinser som Vinh, Phat Diem og andre nær Hanoi brøt det ut tilsvarende opprør[34]. Også her ble ’Valgkorpset’ av infanterisoldater satt inn for å knuse opprøret og tusenvis av småbønder ble slaktet ned.[35] Totalt regner man at minst 15 000 mistet livet utenom dem som ble deportert til ‘omskoleringsleire’. Det som er spesielt å legge merke til er at i første omgang fikk småbøndene ny jord som var tatt fra ‘godseierne’. Dette sikret kommunistene sympati fra denne gruppen. Etter at kommunistene kom til makten, ble jorden tatt fra småbøndene som nå skulle bli kollektivarbeidere.

Anslag over ofre for Hanois ‘valgkampanje’ mot sine egne innbyggere i perioden 1953 – 1956 varierer mellom 195 000 og 865 000. Rudolph Rummel regner 360 000 som et konservativt estimat.[36]

Venstresidens bitterhet og skuffelse over at de foreslåtte ‘frie valg’ ikke ble en realitet er uhyggelig, og den er skremmende fordi den er forståelig. Det som imidlertid er skremmende fordi det er uforståelig, er at mennesker som ikke hører hjemme på denne siden dilter med i kritikken av Sydvietnam som ikke ville gå med på ‘frie valg’. De er uvitende om hva de er med på.

Det er ellers illustrerende nok at det i overensstemmelse med kommunistisk praksis aldri har vært holdt noe som kan kalles et vanlig valg i Nordvietnam før 1975 og heller aldri noe i Vietnam etter kommunistenes maktovertagelse. Noen større bekymring for dette har venstresiden som ventet selvsagt heller aldri vist.

[1] Det vi i dag kaller Vietnam, består egentlig av tre regioner, det egentlige Nordvietnam, som de kaller Bắc Bộ og som franskmennene kalte Tongkin, Sentralvietnam, som de kaller Trung Bộ, og som franskmennene kalte Annam og Sydvietnam, som de kaller Nam Bộ, og som franskmennene kalte Cochinkina. Tongkin og Annam utgjorde protektoratet Annam, mens Cochinkina var en koloni.

[2] Agreement on the Cessation of Hostilities in Viet-Nam, Juli 20, 1954

[3] Final Declaration of the Geneva Conference on the Problem of Restoring Peace in Indochina. Pkt. 7

[4] Et interessant punkt som jeg merkelig nok aldri har sett kommentert, er at et tilsvarende forslag om ‘frie valg’ av forståelige grunner aldri ble fremmet overfor Nord- og Sydkorea.

[5] Nguyen Cong Luan: Nationalist in the Vietnam Wars. s. 33 – 34

[6] Hoa Minh Truong: The Dark Journey s.32.

[7] Rudolph Rummel: Statistics of Democide. Tabell 271

[8] Hoang Van Chi: From Colonialism to Communism s. 90 – 92

[9] Nguyen: Op. Cit. s. 51

[10] Bui Tin: From Enemy to Friend s. 150

[11] James P. Harrison: Fifty Years of War in Vietnam. S. 103 – 104

[12] Nguyen Van Duong: The Tragedy of the Vietnam War s. 3-5

[13] Rummel: Death by Goverment s. 247

[14] Harrison: Op. cit s. 104

[15] Nguyen: Op. cit. s. 51

[16] Ellen J. Hammer: The Struggle for Indochina 1940 – 1955. s. 215

[17] Nguyen Cong Luan: op. cit s. 120

[18] Rudolph J. Rummel: Death by Goverment s. 246

[19] Rummel: Death by Goverment s 247

[20] Nguyen Van Duong; The Tragedy of the Vietnam War s. 28

[21] Hoang Van Chi. From Colonialism to Communism. A Case History s. 212

[22] Gerard Tongas: J’ai vécu dans l’enfer communiste au Nord Viet-Nam s. 166

[23] Rummel: Op. Cit. s 250

[24] Rummel: Statistics of Democide: tabell 308

[25] Se for eksempel David Galula: Counterinsurgency Warfare. Theory and Practice og Roger Trinquier: Modern Warfare. A French Wiew of Counterinsurgency

[26] Hoang Van Chi: From Colonialism to Communism: A Case History for North Viet-Nam s. 222

[27] Bui Diem: In the Jaws of History s. 45 – 71.

[28] Stanley Karnow: Vietnam: A History s.241

[29] Nguyen Van Duong: Op cit s. 48

[30] Hoang Van Chi: Op. cit. s. 13

[31] Hoang Van Chi: Op.cit. 167

[32] Karnow: OP cit s. 241

[33] Nguyen Van Chi: op.cit. s 49

[34] Douglas Pike: History of Vietnamese Communism 1925 – 1976 s. 111

[35] Bernhard Fall: s 157

[36] Hummel: Op. Cit. S. 253