EN GJENFORTELLING FRA 60 ÅRENE. Kommentar til artikkel i Dagbladet 30.4.2015.

EN GJENFORTELLING FRA 60 ÅRENE.

 Kommentar til artikkel i Dagbladet 30.4.2015.

Det var uforståelig for amerikanerne at de kunne tape denne krigen. 40 år siden Vietnamkrigens slutt.          Ida Hilde Mathisen.

http://www.dagbladet.no/2015/04/30/nyheter/utenriks/vietnam/vietnamkrigen/usa/38946942/

Allerede i overskriften blir leseren ledet på avveie. Det var ikke USA, men Sydvietnam som tapte krigen. USA ble aldri invadert. Det ble derimot Sydvietnam med årelangt kommunisthelvete som konsekvens, med konsentrasjonsleirer, henrettelser, hungersnød og rettsløshet. Dette nevnes selvsagt ikke i artikkelen. Det burde heller ikke være uforståelig for amerikanerne at det gikk slik. Parisavtalen som tillot kommunistene å holde styrker inne på sydvietnamesisk område samt fortsatt å okkupere Laos og Kambodsja mot alle inngåtte avtaler, kongressens nedskjæring av ressurser til en brøkdel samtidig med Sovjetunionens og Kommunistkina s massive innstrøm av materiell og drivstoff til motstanderen, sammen med det økonomiske sjokk Sydvietnam opplevde med uttrekningen av amerikansk personell; bare én enkelt av disse sakene kunne alene vært nok til å knekke ryggen på Sydvietnam.

Vietnamkrigen var den første krigen som ble sendt direkte hjem i stua til folk, heter det i artikkelen. Det ble den nemlig ikke. Det som ble sendt, var bilder av amerikanske tropper i kamp. Det som konsekvent ikke ble sendt, var for det første sydvietnamesiske styrker i kamper de vant – og for det annet grusomheter som følge av kommunistenes herjinger. Det siste ble systematisk unngått.

Hele verden kunne se de militæres løgn, heter det. Hva man kunne se, var at de militæres påstander konsekvent ble omtalt som løgn. Hva man ikke kunne se, var pressens løgn. Det ingen kunne vite, var det pressen visste, men lot være å fortelle. Hvor uredelig pressen opptrådte, kommer best frem i et tilfelle reporteren Peter Braestrup beskriver.  En NBC produsent nektet å vise en TV serie som fremstilte Tet-offensiven som det den var, nemlig et kommunistisk nederlag og en seier for de allierte. Grunnen TV-produsenten oppgav for ikke å vise serien, var at Tet-offensiven allerede var etablert i opinionen som et nederlag (for de allierte min. tilf.) og derfor var den et amerikansk nederlag.[1]

Man kunne se at teppebombingen førte til enorme katastrofer, skriver avisen. Det avisen selvsagt ikke forteller, var at teppebombing ble utført mot kommunistiske styrker i forbindelse med kampene under Nordvietnam s våroffensiv mars-juni 1972. En offensiv som involverte fjorten divisjoner og 26 uavhengige regimenter. Da denne bombingen viste seg særlig effektiv fordi kommunistene angrep i kompakte menneskebølger – ble det selvsagt umiddelbart blåst i lur og alle progressive krefter i presse og opinion kom til unnsetning med anklager mot de allierte. Teppebombing ble også utført mot den såkalte Ho Chi Minh veien, et nettverk av kommunistiske baser og veier dypt inne i Laos og Kambodsja.

Krigens gru ble eksponert og alt kom for en dag, heter det i artikkelen. Det var nettopp hva det ikke gjorde. Kommunistenes systematiske og målrettede beskytning av sivile langs riksvei 1 mellom Quang Tri og Hue i aprildagene 1972, som kostet tusener livet, ble aldri eksponert – for å bruke avisens uttrykk. At flyktninger på samme tid ble massakrert av kommunistene langs riksvei 14 fra Dak To til Kontum, ble heller aldri nevnt. I enda større målestokk gjentok det samme seg under offensiven i 1975. Denne form for krigens gru var iscenesatt og gjennomført av kommunistiske styrker, vel vitende om at dette heller aldri ville bli brakt for en dag.

Det sterkeste bildet er av denne jentungen som ble bombet av napalm, sier avisen om bildet av vesle Kim Phuc som løper sammen med familie og soldater. Ja, det ble det sterkeste bildet, fordi andre bilder som viste langt verre sider ved krigen, aldri ble vist. Ikke langt fra Trang Bang der Kim Phuc bodde, ligger An Loc. I tiden april – juni 1972 gjennomførte kommunistene en større offensiv med fire divisjoner og flere regimenter mot byen.

Før hovedangrepet 13.april presser nordvietnameserne en stor mengde sivile fra Quan Loi landsby til å flykte inn gjennom østre byport inn til An Loc. Bak de sivile kommer de nordvietnamesiske styrkene[2]. Forsvarerne kan ikke skyte mot de sivile og prøver uten hell å skremme mengden vekk med å skyte over hodet på dem. Et amerikansk kamphelikopter redder situasjonen da det går inn bak flyktningene og beskyter nordvietnameserne som flykter. Denne episoden og lignende episoder der flyktninger ble brukt som dekke, ble selvsagt aldri nevnt i pressen.

Noen dager senere ber myndighetene i byen gjennom høyttalere om våpenhvile slik at sivile kunne forlate byen. Flyktninger dro så ut i to kolonner mens de viftet med hvite flagg.  Én kolonne var ledet av en katolsk prest og én annen ledet av en buddhistisk. Straks de hadde forlatt byen, kunne man høre kraftig artilleriild sammen med høye skrik om hjelp. En sydvietnamesisk kaptein, Nguyen Quoc Khue, sa etterpå at kommunistene måtte ha hatt artilleriobservatører like i nærheten siden granatene slo ned presis i kolonnene[3]. De få overlevende som klarte å komme tilbake til byen, forsto nå hvor umulig dette var. Denne og lignende episoder fant aldri veien til internasjonal presse.

Etter kapitulasjonen i 1975 ble Khue sendt til en ‘omskoleringsleir’ i Nordvietnam. Han spurte da kaderen som sto for ‘skoleringen’ hvorfor denne massakren av sivile flyktninger skjedde. Svaret var, Revolusjonen beskjøt denne folkemengden fordi den var en mengde av sivile marionetter, full av reaksjonære og kontrarevolusjonære. Vi kunne ikke skåne dem. Vi måtte lære dem en lekse.[4]  [5]

Heller ikke bilder fra Hue massakren som fant sted under Tet-offensiven 1968 i tiden 31.1 til 24.2 da Hue eller store deler av Hue var under kommunistisk kontroll, fant veien til internasjonal presse. Der gikk kommunistiske kadrer sammen med Viet Cong soldater fra hus til hus og plukket ut ofre etter lister som lokale ledere hadde satt opp på forhånd. De fleste av ofrene ble funnet drept, enten skutt eller klubbet i hjel og begravet. Noen ble tydeligvis begravet levende. Det er uklart hvor mange som ble drept. Tallene varierer fra 6 000 og oppover. Det vil si at i omfang nærmer den seg Srebrenica massakren som fant sted 11.juli 1995, der mellom 7 500 og 8 000 bosniske muslimer ble henrettet.

Pressens holdning til Hue massakren kan best illustreres ved et utsagn fra John Roche, en ansatt i United States Information Agency. Han skriver[6], Vi fikk fotografer fra USIA opp til Hue og tok bilder. Jeg gikk på pressen det jeg kunne om dette (screaming my head off) – AP, UPI, Times, o.a. – for å få dem til å dra til Hue og ta bilder. Men ingen av dem gjorde det.

Avisen gjentar for øvrig to påstander som stadig har gått igjen i propagandaen, at ‘krigen begynte som et opprør mot president Ngo Dinh Diem i Sydvietnam’, og at ‘grenseområdene i Laos og Kambodsja ble tidlig trukket inn’. Nordvietnam begynte krigen med et vedtak i partiet i mai 1959 bygget på partiets resolusjon 15 [7] [8]. Dette ga starten til etableringen av nettverket av baser og veier dypt inne i Laos og Kambodsja, for øvrig i klar strid med avtaler kommunistene hadde inngått for å bryte dem i håp om at andre overholdt dem. Denne regulære invasjonen, det at kommunistene trakk inn i nabolandene er det avisen beskriver for ikke å si omskriver med formuleringen at landene ble ‘ble trukket inn.’

[1] Peter Braestrup: Big Story. How the American Press and Television Reported and Interpreted the Crisis of Tet in Vietnam and Washington. s. 517

[2] Det foreligger en rekke uoffisielle utsagn om at kommunistene brukte sivile som skjold. Dette er kanskje den best dokumenterte. Den ble imidlertid aldri nevnt i pressen.

[3] Lam Quang Thi: Hell in An Loc. s.76

[4] Nguyen Quoc Khue: 3.Ranger Group and the Battle of An Loc. fra Ranger Magazin 7-2003 s. 89-92

[5]  Ngo Quang Truong: Op.cit. s. 127

[6] James S. Robbins: This Time We Win. Revisiting the Tet Offensive. s. 205

[7] Pierre Asselin: Hanoi s Road to the Vietnam War 1954 – 1965 Kapittel 2. Changing Course.

[8] Nguyen Lien-Hang: Hanoi s Road to Power. The State of Peace and the Road to War. s. 31 – 47

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: