FORSVARERNE BLIR FRATATT SINE TO ELITESDIVISJONER. FRYKT OG PANIKK I OPPSTÅR I SIVILBEFOLKNINGEN.

FORSPILL

Militærdistrikt I besto av de fem nordligste provinsene i Sydvietnam. Mot vest grenset distriktet til den annamittiske fjellkjeden som skiller landet fra Laos. Området her er uoversiktlig med fjell og trange dalfører med tett jungelvegetasjon. Ned mot kysten flater landet ut i en smal kystsone gjennombrutt av elver. Militærdistriktet deles i to av en rygg som grener av fra fjellkjeden og går ned til kysten. Den bare kan passeres på ett sted, det strategisk viktige Hai Van passet helt nede ved kysten.

Nord for dette passet ligger de to provinsene Quang Tri med byen av samme navn, og Thua Thien med byen Hue. Syd for passet ligger de tre provinsene Quang Nam med Da Nang, Sydvietnams viktigste havneby, Quang Tin med kystbyen Chu Lai, og Quang Ngai med kystbyen av sammen navn. Riksvei 1 som er ferdselsåren gjennom distriktet, går gjennom Quang Tri, Hue, Phu Bai, Phu Loc og ned til passet. Sør for passet går veien gjennom Da Nang, Thanh Bin, Tam Ky, Chu Lai og ned til Quang Ngai. Et viktig strategisk mål var dermed riksvei 1.

Forsvarerne hadde landskap og topografi mot seg. Inne i Laos hadde fienden et nettverk av baser og veier. I ly av Parisavtalen som tillot fienden å beholde landområder tatt under offensiven i 72, hadde kommunistene bygget ut et veinett inne i Sydvietnam som førte fra Laos og Nordvietnam frem mot forsvarernes linjer.[1] Dermed var logistikken, som hadde vært kommunistenes svake punkt under offensiven i 72, blitt drastisk forbedret. Sammen med numerisk overlegenhet tillot dette dem nå å forflytte og konsentrere tropper, og anvende indirekte attakk som angrepsform. En enhet angriper da sentralt for å binde forsvareren mens andre enheter svinger inn i flankeangrep.[2]Dette skjedde i stort teater som i under kampene om Ban Me Thuot[3]. Det skjedde også i mindre angrep der fienden først angrep frontalt, deretter bak frontlinjen, for så å ødelegge hovedkvarter og sette opp bakhold for forsvarere under retrett.

Fra grenseområdet i vest der store styrker kunne skjules i den berglendte jungelen, hadde fienden mulighet for å rette angrep mot flatlandet langs kysten. Her hadde forsvarerne ikke noe område å falle tilbake på. Lavlandet er mellom 15 og 25 kilometer bredt. Forsvarerne hadde ryggen mot havet. Både under Tet-offensiven i 68 og under våroffensiven 72 hadde de hardeste kampene pågått i militærdistrikt I. Denne landsdelen lå nærmest Nordvietnam og fienden hadde her de korteste forsyningslinjene.

Forsvarerne står også overfor en fiende som er bedre rustet enn noen gang. I løpet var tiden siden Parisavtalen var offiserene blitt utdannet og trenet av sovjetiske eksperter. Mens kommunistenes hær tidligere var en infanterihær med artilleri og panser, var hæren nå en moderne armé der infanteri, stridsvogner og artilleri var integrert i en totalitet. I tillegg hadde man nå fått moderne antiluftskyts organisert i egne bataljoner. Det gjorde at forsvarernes tidligere styrke i taktisk luftstøtte nå var svekket.

Som følge av nedskjæringen av militærhjelpen, var Sydvietnams styrker svekket både i utstyr, personell, ammunisjon og drivstoff. Det var ikke mulig å drive offensive operasjoner i området. Forsvarerne var tvunget over på en defensiv strategi. Det gjorde situasjonen verre at da USA trakk seg ut, forsvant også muligheten til effektiv etterretning fra fly. Forsvarerne måtte nå gjette hvor fiendens angrep kom neste gang, og gjette om det var et avledningsangrep eller en offensiv.

I siste halvår av 74 hadde det stadig pågått kamper i militærdistriktet, kamper der begge parter hadde store tap. Fienden hadde ikke klart å erobre terreng, men for Sydvietnam var det vanskelig å erstattet tapene i personell. Enheter var redusert til det halve. I alt hadde Sydvietnam mistet 31 000 mann i 1974, mange av dem i militærdistrikt I.

I løpet av mars 1975 utviklet situasjonen i Vietnam seg særdeles alvorlig[4]. I militærdistrikt II faller Ban Me Thuot 10.mars. Som følge av president Thieus ordre om å gjenerobre byen og som følge av den fatale retretten fra Pleiku, mister militærkorps II storparten av sine styrker, panser og artilleri. 23.divisjon er ikke lenger stridsdyktig. 22.divisjon har avgitt ett regiment til kampen om riksvei 21 mellom Ban Me Thuot og Nha Trang, de tre andre kjemper for å holde åpen riksvei 1 som er hovedåre langs kysten.[5] Rangerstyrkene er redusert og ikke lenger stridsdyktige. I løpet av mars faller byene Pleiku og Kontum til fienden. De to siste uten kamp siden alle styrker var evakuert. På slutten av mars evakuerer Sydvietnam hva de makter av tropper og sivile fra byene Qui Nhon, Tuy Hoa og Nha Trang langs kysten. Militærdistrikt II er falt. Nyhetene om dette skremmer sivilbefolkningen i militærdistrikt I.

MILITÆRDISTRIKT I ÅRET 1974 – UTMATTELSESKRIG.

General Ngo Quang Truong, sjefen for militærkorps I, hadde fem divisjoner i tillegg til tre rangergrupper og heimevern. Ved årsskiftet holder forsvarerne en sone langs lavlandet og de strategisk viktige åsryggene som dannet grensen mot jungel- og fjellområdene i vest. Forsvarssonen strakk seg fra Tach Han elven nord for Quang Tri, forbi Hue og Phu Loc og til Hai Van passet, lenger sør forbi Da Nang, den største havnebyen, forbi Hoi An og Tam Ky der forsvarerne klarer å holde riksvei 1, forbi Chu Lai ved kysten og ned til Quang Nai som også var under angrep.

Nord for Hai Van passet holdt marinedivisjonen Quang Tri provinsen, 1.divisjon holdt Hue og sør for denne holdt 15.rangergruppe Phu Loc. Fallskjermdivisjonen holdt Hai Van passet og området vest for Da Nang. 3.divisjon holdt Da Nang og områdene sør for byen. 2.divisjon sammen med 11. og 12.rangergruppe holdt områdene lenger sør ned mot Quang Ngai. Siden distriktet kunne splittes i to dersom fienden erobret Hai Van passet, var det opprettet en egen kommando for området nord for passet, 1.Corps Forward. General Lam Quang Thi var sjef for denne. Styrkene var i balanse og general Truong mente han kunne holde stilingen. Han hadde hittil slått tilbake alle angrep.[6]

I løpet av 1974 hadde militærdistriktet hele tiden vært under angrep. I mai slo Nordvietnams 2.NT divisjon til mot baser i provinsene Quang Ngay, Quang Tin og Thua Thien og tok byene Ky Tra og Tien Phuoc. Sydvietnams 2.divisjon gikk til motangrep og drev kommunistene tilbake og inn i Laos, men med store egne tap. I juli angrep Nordvietnam med tre divisjoner mot Hue og Da Nang. Etter flere dagers kamper der forsvarerne var underlegne i forholdet 5 : 1, klarer kommunistene å ta basene i Khe Le dalen. Men forsvarerne stopper offensiven. Lenger kommer ikke fienden.

Tre kommunistiske divisjoner klarer å ta de ytterste basene i militærdistrikt I. Thuong Duc, provinshovedstaden i Quang Nam, faller som den første provinshovedstaden. Forsvarernes 3.divisjon klarer å stanse angrepene, men reservene er oppbrukt og de er ute av stand til å starte motangrep. Kommunistene holder byen. De tar så et høydedrag, Mo Tau åsene, som gir mulighet for beskytning av Da Nang som er Sydvietnams viktigste havneby. Forsvarerne er tomme for ressurser. Sydvietnam setter som siste utvei inn fallskjermstyrkene for å ta høydedraget. Etter flere dagers hårde kamper der angriperne setter inn hele to regimenter, tar fallskjermsoldatene til slutt høydedraget og holder det. Dermed var Da Nang reddet. General Lam Quang Thi hevdet senere at uten fallskjermsoldatene ville Da Nang ha gått tapt i 1974.[7]

Senere går kommunistenes 324B.NT divisjon igjen til angrep på Mo Tau, og driver forsvarerne bort. Forsvarerne klarer ikke å ta tilbake Mo Tau i første omgang. Men i et siste desperat angrep som varte til desember, tok en sydvietnamesisk Task Force[8] tilbake Mo Tau og sikret riksvei 1. I september angriper kommunistenes 325.divisjon Phong Dien nord for Hue. Etter harde kamper kaster marinesoldatene angriperne tilbake med store tap.

Forsvarerne hadde dermed klart å holde stillingen selv om de hadde mistet noe terreng. Sydvietnam hadde hatt store tap. I løpet av første halvdel av 74 hadde forsvarerne 4 700 falne. Av dette hadde 3.divisjon 3 500, tilsvarende 30 %. Dette var tap som på grunn av manglende ressurser, var så å si umulig å erstatte. Angriperne hadde hatt større tap, et eksempel var kommunistenes 304.NT.divisjon som var kraftig svekket. Men Nordvietnam som var en politistat, kunne langt lettere erstatte tap av personell. Kommunistene var fullstendig klar over forsvarernes materielle situasjon etter at USA drastisk trappet ned støtten. Det strategiske mål for var Hanoi var derfor å tappe forsvarerne for personell og ressurser gjennom en utmattelseskrig der egne tap spilte mindre rolle. [9]

HANOI ANGRIPER FOR Å VINNE TERRENG FOR EN STØRRE OFFENSIV. GENERAL TRUONGS DEFENSIVE PLAN LYKKES.

General Truong visste med sikkerhet at Nordvietnam forberedte en offensiv våren 1975. Men på grunn av at etterretningen var kraftig redusert[10], kunne ingen si hvor fienden ville angripe. Truong sto overfor en formidabel fiende. Kommunistene hadde fem divisjoner, 304.NT., 324B.NT., 325.NT., 341.NT. og 711.NT.divisjon, i tillegg kom ni infanteriregimenter, tre ingeniør-, tre panser- og åtte artilleriregimenter. Utenom dette kom hele tolv antiluftskytsbataljoner. Totalt var dette er armekorps på størrelse med åtte – ni divisjoner. Det som også bekymret Truong var at kommunistene hadde seks divisjoner i reserve som eventuelt kunne settes inn. Sydvietnam hadde ingen. Siden Sydvietnam på grunn av ressursmangel var ute av stand til angrep, kunne kommunistene konsentrere seg om offensive operasjoner uten tanke på forsvar.

Etter de mislykkede offensivene i siste halvdel av 1974, bestemmer nå kommunistene seg for en ny angrepsplan. Kommunistene oppgir i første omgang plane om å angripe Quang Tri – Hue. De frykter marinedivisjonen som har slått dem mange ganger.[11] De flytter 304.NT. til området vest for Da Nang, for å frigjøre 325.NT. som er plassert her. Denne divisjonen blir flyttet nordover til området sør for Hue. Samtidig flytter fienden 324.NT.divisjon fra området nord for demarkasjonslinjen[12] ned til området sør for Hue. Nå har fienden to divisjoner her i tillegg til to regimenter. Etter denne omgrupperingen starter kommunistene offensiven.

Samtidig som fienden angriper Ban Me Thuot på høylandet i militærdistrikt II, innleder fienden et angrep 8.mars nord i Quang Tri provinsen. Heimevern holder stillingene, bortsett fra ett kompani som overkjøres. Kommuniststyrker som trenger gjennom her, går til angrep på flere landsbyer, men heimevern kaster dem ut etter harde kamper.

En stilling ved Quang Tri som holdes av marineinfanterister[13] overkjøres av 4.NT.regiment etter en voldsom artilleribeskytning. Forsvarerne setter inn 147.brigade fra marinedivisjonen og slår tilbake angriperne som mister tropper og stridsvogner. Samtidig går en bataljon marineinfanterister støttet av stridsvogner til angrep og slår ut to Viet Cong bataljoner som hadde infiltrert i samme område. En annen styrke marineinfanterister angriper og tar Viet Congs lokale hovedkvarter. Syd for Hue angriper kommunistene med to bataljoner som sniker seg gjennom forsvarslinjen og å ødelegger administrativ infrastruktur. Quang Thi organiserer en Task Force der 2.brigade fallskjermstyrker utgjorde kjernen. Denne styrken driver fienden ut av lavlandet sydøst for Hue, og ødelegger begge bataljonene.[14] Heller ikke angrepet syd for Quang Tri har ført frem. Kommunistene er drevet tilbake med store tap.

Den 8.mars angriper 324.NT.divisjon sammen 6.NT. og 271.NT.regimenter mot Mo Tau åsene vest for Phu Loc. Om fienden erobrer disse, har de et springbrett for en offensiv for å kutte riksvei 1. Området som domineres av tre høydedrag, holdes av 15.rangergruppe. Én bataljon holder sitt høydedrag, en annen blir drevet vekk. En tredje blir drevet vekk, men går til motangrep og tar høydedraget tilbake. En av Sydvietnams elitebataljoner, Hac Bao, blir drevet bort fra sine stillinger etter voldsomme nærkamper. Men dette har kostet store fienden store tap. Forsvarerne går nå til angrep sammen med taktisk flystøtte og kaster fienden ut av området. Truongs forsvarslinje holder og 324.NT. blir drevet tilbake med store tap.

Lenger sør har kommunistene større hell. De angriper byen Tien Phuoc som ligger ti kilometer vest for Tam Ky, med 2.NT.divisjon i tillegg til en brigade. Her treffer fienden et svakt punkt i forsvarslinjen. Tien Phuoc holdes bare av en bataljon heimevern. Etter flere timers harde kamper erobrer fienden byen. Sydvietnam setter av ett regiment, 5.2.divisjon for å ta tilbake byen, men da etterretning finner ut at byen nå holdes av en styrke tilsvarende fire regimenter, avlyser forsvarerne motangrepet i første omgang.

Den 12.mars har marinedivisjonen og heimevern tatt tilbake alt tapt terreng nord for passet.[15] Oppmykningsoffensiven har endt med tap for kommunistene. Heimevern og marineinfanterister har holdt stillingene. Da Nang som holdes av fallskjermstyrkene blir ikke angrepet. 304.NT. divisjon og regimentene her forholder seg passive. På tross av tapet av Tien Phuoc, har Truongs defensive oppstilling holdt. Offensiven ebber ut og 12.mars trekker fienden tilbake til fjellområdene for å restituere og omgruppere styrkene. Men frykten hadde nå begynt å gripe befolkningen i området. De husker Hue-massakren og kommunistenes beskytning av sivile langs riksvei i 1972. Mange flykter fra Quang Tri til Hue.[16]

Men situasjonen kan bli mer alvorlig. Nå kan en fange fortelle at 325.NT.divisjon hadde forflyttet seg til området sammen med 324.NT.divisjon mot Phu Loc. Denne styrken kan angripe mot flere punkter. Det var nettopp disse områdene som vakte Truongs bekymring. Han handler nå umiddelbart og omorganiserer forsvaret nord for passet. Han styrker forsvaret nord for passet med én fallskjermbrigade for å sikre Da Nang mot nord, mens de to andre fremdeles sikrer Da Nang mot vest. Han flytter også 14.rangergruppe fra Quang Ngai til Da Nang som reservestyrke. Men 304.NT. skulle vise seg ikke å gå til angrep mot Da Nang så lenge fallskjermstyrkene sto der.[17]

Truong mener at så lenge han disponerer fallskjerm- og marinedivisjonen i tillegg til de tre infanteridivisjonene pluss rangerne, vil han kunne holde stillingen. Flere fagmilitære har langt på vei gitt ham rett i dette.

THIEU FRATAR TRUONG FALLSKJERMSTYRKENE. FORSVARET SVEKKES OG FYKTEN BRER SEG I SIVILBEFOLKNINGEN. FLYKTNINGESYNDROMET MELDER SEG.

På et møte i Saigon i desember 1974 mellom Thieu, det nasjonale sikkerhetsråd og de fire sjefene for hvert militærdistrikt, ble det lagt opp til en plan for å beskytte Saigon. Som ledd i denne skulle styrkene i militærdistrikt I omgrupperes slik at fallskjermdivisjonen kunne overføres til Saigon eller et annet sted i løpet av syttito timer.[18] [19] På dette tidspunkt var det ikke tale om å evakuere noen sivile.

Etter et møte med overkommandoen og statsministeren 11.mars, tre måneder senere, går president Thieu inn for en ny strategi der tropper skal konsentreres i de to militærdistriktene i sør[20]. Styrkene i militærdistrikt I skal konsentreres om enklaver omkring Hue-Da Nang, Chu Lai og Quang Ngay. Ikke bare skal fallskjermstyrkene trekkes ut, men de gjenværende troppene skal retirere og danne forsvarslinjer omkring disse havnebyene. Og dette skal skje mens styrkene er under et hardt press.

Som et ledd i planen om å oppgi å forsvare de to nordligste militærdistriktene, gir Thieu 12.mars ordre til Truong å overføre fallskjermdivisjonen til Saigon. Selv om dette hadde vært nevnt tidligere i desember året før, skjer det nå i en situasjon som er dramatisk forskjellig fra den gang. Og tidspunktet kunne ikke vært mer uheldig.[21] Neste dag flyr Truong umiddelbart til Saigon for å protestere mot overføringen av fallskjermdivisjonen.

Militært vil det å svekke forsvaret med å ta ut fallskjermstyrkene lede til nederlag i fall fienden gjennomførte en større offensiv. Dersom fallskjermdivisjonen trekkes ut, må marinedivisjonen flyttes fra Quang Tri der den dekker angrep fra nord, til vest for Da Nang for å erstatte fallskjermstyrkene og dekke angrep mot byen fra vest. Dermed vil det skapes et hull i nordfronten og forsvaret av Hue svekkes drastisk.

Psykologisk ville en retrett av disse styrkene skape engstelse og frykt hos sivilbefolkningen. Så lenge the Red Berets var synlige, var folk beroliget[22]. Som under offensiven i 72, ville strømmen av flyktninger blokkere veiene. Da ville en retrett og rotering av erstatninger være svært vanskelig å gjennomføre. Spesielt siden distriktet i tillegg var under militært press. Truong protesterer og argumenterer med at evakuering av fallskjermdivisjonen ville svekke stridsevnen, svekke moralen, skade tilliten hos befolkningen og forskyve balansen mellom styrkene da Sydvietnam nå bare ville ha fire divisjoner. Som erstatning for de fire brigadene som inngikk i fallskjermdivisjonen, loves Truong én brigade, den nyoppsatte 468.brigade marineinfanteri, samt en rangergruppe. Det skulle senere vise seg at erstatningene aldri kommer som lovet.

Truong ber nå om at omorganiseringen utsettes til situasjonen i militærdistrikt I har stabilisert seg. Thieu kan imidlertid bare gå med på å utsette tilbaketrekningen til 17.mars. I ettertid har Truong gitt uttrykk for sinne og bitterhet over beslutningen. Han skriver om Thieus ordre at, dette var utenfor alt jeg hadde tenkt meg …. selv om situasjonen i områdene omkring Hue, Quang Nai og Da Nang var alvorlig på grunn av fiendens angrep, hadde jeg tilstrekkelig med styrker for å motstå angrepet, og jeg planla nå å omgruppere og sende fallskjerm- og marinedivisjonen til disse områdene for å få en overlegen utgangsposisjon.[23] Han forklarer forsvarsplanene i detalj for Thieu, men disse blir forkastet.[24] Sjokkert flyr Truong tilbake til Da Nang for å sette ordren ut i livet.

Truong har senere vært kritisert for ikke å forholde seg til planen fra desember, å ha fallskjermdivisjonen i beredskap for en overføring til Saigon. En slik overføring hadde skjedd tidligere i juni 1974, da én brigade ble rotert til Tay Ninh provinsen vest for Saigon.[25] Men sett på bakgrunn av situasjonen våren 1975 som var totalt annerledes enn i 1974, er en slik kritikk nærmest uforståelig. Våren 1975 var hele armekorpset i militærdistrikt I under et stort press, og dette ville ventelig øke. Forsvarerne hadde hittil klart å holde stillingen. Hadde fallskjermdivisjonen vært trukket ut og holdt i reserve utenfor kamp, ville forsvarslinjene falt sammen.

Inntil sommeren 1974 hadde Sydvietnam slått tilbake alle angrep. Men nå hadde kommunistene tatt Phuoc Long og Ban Me Thuot lenger sør. Frykten satt dypt i lokalbefolkningen som husket kommunistenes grusomheter som Hue-massakren og beskytningen av flyktninger langs riksvei 1 under våroffensiven 72. Sommeren 1974 var det mulig å rotere én enslig brigade uten at det skapte frykt og oppstyr. Nå var situasjonen ganske annerledes. General Lam Quang Thi skriver at siden divisjonene i frontlinjen var i harde kamper, var tilbaketrekningen av én divisjon en invitasjon til katastrofe.[26] Han skulle få rett i sin vurdering.

Også i samtaler med Truong gjentar Thieu det samme hemmelighetskremmeriet som ved retretten i militærdistrikt II, og som utløste sinne og frykt hos tropper og sivile. Truong har etter krigen fortalt at han etter pålegg fra presidenten ikke kunne informere noen om at man eventuelt skulle oppgi de to nordligste provinsene.[27] Derfor drøftet Truong på møtet 14.mars bare forflytningen av fallskjermstyrkene, uten å nevne de to provinsene. Nå får han vite at 369 marinebrigade som var lovet som delvis erstatning for fallskjermdivisjonen, fortsatt skulle bli i Saigon. Han gir derfor stabssjefen og divisjonssjefene ordre om å begynne å utarbeide planer for retrett til Da Nang.

BALANSEN GÅR I NÅ KOMMUNISTENES FAVØR. TRUONGS NYE DEFENSIVE LINJE. MOTSIGENDE ORDRER FRA PRESIDENTEN SVEKKER FORSVARET.

Området sør for passet er nå svekket med to elitebrigader idet fallskjermstyrkenes fire brigader erstattes av to av marinedivisjonen brigader. De flyttes fra Hue til området vest for Da Nang, og skal forsvare byen sammen med 3.divisjon som er plassert i syd. Området omkring Tam Ky og Chu Lai forsvares av 2.divisjon i tillegg til to rangergrupper. Disse styrkene som dekker provinsene sør for passet ligger direkte under Truong.

Området nord for passet er nå også svekket med to elitebrigader i det de to marinebrigadene er flyttet ut og til Da Nang området. Nord for Hai Van passet har Quang Thi nå igjen bare én marinebrigade i tillegg til 1.divisjon og en redusert rangergruppe. Quang Thi var svært oppbragt over at marinedivisjonen ble redusert til én brigade. Den 15.rangergruppe som skulle erstatte en marinebrigade på 3 500 mann, var redusert til 1 400 soldater. Quang Thi fryktet for stillingen dersom kommunistene satte inn en større offensiv og han ba derfor innstendig Truong om å sikre riksvei 1 for å ha retretten åpen.

Samtidig øker fienden nå sine styrker og koordinerer innsatsen. Nord for Hai Van passet har fienden nå 341.NT.divisjon mot Quang Tri og de to divisjonene 325.NT. og 324B.NT. mot Hue, tre regimenter mot Phu Loc lenger sør, og i tillegg flere frie regimenter. I realiteten har fienden nå over tolv regimenter mot forsvarernes fem, hvor det ene, rangergruppen, er halvert.

Syd for passet er 304.NT.divisjon sammen med tre regimenter plassert vest for Da Nang. Lengst i syd har fienden 711.NT.divisjon sammen med én brigade og tre regimenter. Her har fienden tilsvarende minst tolv regimenter, mens forsvarerne har to divisjoner og to rangergrupper, dvs. tilsvarende åtte regimenter. I alt har kommunistene fem divisjoner og ti regimenter tilsvarende over åtte divisjoner mot forsvarernes fire divisjoner og fire rangergrupper, knapt tilsvarende fem divisjoner. Dvs. at fienden har et klart overtak i materiell og personell. I tillegg kommer at fienden raskt kan forflytte seg på de nye veiene som er anlagt inne på sydvietnamesisk område. Disse ligger utenfor rekkevidde av sydvietnamesisk artilleri. Tolv bataljoner antiluftskyts svekker effekten av forsvarernes flystyrker.

Med evakueringen av fallskjermstyrkene, starter en dominoeffekt. Når marinestyrkene som følge av evakueringen, trekkes tilbake fra Hue til Da Nang, øker flyktningestrømmen fra Quang Tri til Hue. Quang Tri by er tappet for sivilbefolkning. I alt har 100 000 flyktet til Hue. Flere tusen flykter videre til Da Nang. Det var kommunistenes fremferd mot sivilbefolkningen i 68 og 72 som hadde satt dyp og varig skrekk i lokalbefolkningen.

Da fallskjermstyrkene nå forsvinner fra området ved Hai Van passet, øker også strømmen fra Hue til Da Nang. Quang Thi skriver at tilbaketrekningen av marinestyrkene hadde en ødeleggende virkning på kampviljen og moralen hos heimevernet. De hadde kjempet glimrende to uker tidligere, men følte seg nå latt i stikken.[28] At familiene til soldatene i 1.divisjon og heimevern flykter sørover, gjør at heimevernstyrkene nå plages av desertering idet flere av disse soldatene følger familiene sørover.[29]

THIEU ENDRER PÅ NY STRATEGI – ETABLERINGEN AV ENKLAVENE – TRUONGS FORSVARSLINJE OPPGIS

Den 13.mars får Truong en nye ordre. Han skal oppgi de to nordligste provinsene, Quang Tri og Thua Thien med Hue. Dette var for øvrig i strid med Thieus opprinnelige plan om at det skulle etableres tre enklaver, én som omfattet Da Nang, en annen som omfattet Tam Ky og Chu Lai, samt en tredje som omfattet Quang Ngai. Nå skulle bare én enklave opprettes, den omkring Da Nang. Alle andre byer og distrikter skulle oppgis, og styrkene skulle konsentreres for å forsvare Da Nang.

I uken fra 13. til 19.mars forsøker Truong forgjeves å få presidenten til å omgjøre beslutningen om å oppgi de to provinsene. Han argumenterer med at det var i disse to provinsene og til dels i Quang Nam at soldatene fra de tre divisjonene og rangerne hadde sine familier. Det samme hadde heimevern i provinsene. Truong visste at med å oppgi provinsene ville man utløse et familiesyndrom, dvs. soldater som deserterte for å lete etter familie. Dette ville svekke styrkenes stridsevne katastrofalt.

Truong møter Thieu 19.mars og fremlegger en alternativ plan for eventuelt å organisere forsvaret i to enklaver, én omkring Da Nang og én omkring Chu Lai. Men nå ombestemmer Thieu seg på nytt. Nå er tanken på én enklave omkring Da Nang oppgitt. Nå kommer en ny ordre, nå skal Hue forsvares med alle midler.[30] Umiddelbart kommer tanken på offensiven i 74 frem, da 3.divisjon under retrett blir pålagt å snu og angripe. Mer enn noe annet er det disse stadige forandringene i strategi, de stadig nye og endrede ordrene som gjør det umulig å etablere en forsvarslinje. På møtet ber Truong også Thieu avklare om ryktene om at marinedivisjonen, som i Truongs disposisjon inngikk i forsvaret av Da Nang, skulle trekkes ut og overføres til Saigon. Presidenten svarer benektende på dette, men statsminister Tran Thien Khiem forteller Truong senere at dette er planen, marinedivisjonen skal evakueres.[31]

Truong ber nå Thieu om å få beholde i alle fall én fallskjermbrigade. Thieu går med på dette under forutsetning av at brigaden ikke skal engasjeres i strid. Den skal bare være til stede som en moralsk støtte. President Thieu holder en tale på TV der han varsler at Hue skal holdes med alle midler. Det beroliger stemningen i byen. Men samme kveld 19.mars får Truong en ny ordre fra Thieu der det heter at siden det er umulig å forsvare tre enklaver, måtte Truong nå omgruppere styrkene slik at han kunne forsvare én enklave, nemlig Da Nang.[32] Igjen omgjøres planene. Nå er dessuten retrettmuligheten gjennom Hai Van passet blitt kritisk. Sivile stoler nå ikke lenger på myndighetene som gir motsigende meldinger. Nå starter en panikkartet flukt.

Som følge av president Thieus forskjellige ordrer, får Quang Thi først ordre om å oppgi de to provinsene med Quang Tri og Hue, for så å forsvare Hue med alle midler, for deretter å oppgi provinsene og utarbeide en plan for å overføre 1.divisjon og 147.marinebrigade til Da Nang.[33] I mellomtiden holder forsvaret nord for Hue på å bryte sammen. Heimevernet smuldrer opp da soldatene leter etter egen familie. Frontlinjen ved holdes nå bare av én marinebrigade og rangere.

FORSVARET ER STERKT SVEKKET ETTER FALLSKJERMDIVISJONENS EVAKUERING – NORDVIETNAM ANGRIPER PÅ NYTT. FORSVARERNE MISTER QUANG TRI OG HUE.

Omorganiseringen etter evakueringen av fallskjermdivisjonen får en skjebnesvanger konsekvens. Kommunistene feiltolker denne som en forberedelse til en etablering av en enklave omkring Da Nang. I tillegg får kommunistene 18.mars vite at fallskjermsoldatene evakueres. Kommunistenes general Vo Nguyen Giap gir umiddelbart ordre til å forberede en offensiv for å hindre en enklave omkring Da Nang. Han gir ordre til én offensiv gjennom demarkasjonslinjen[34] i nord for å binde forsvarerne, samtidig som divisjonene 324B.NT. og 325.NT i en annen går til angrep lenger sør for å stenge riksvei 1.

Kommunistene har nå delt opp området nord for Hai Van passet i én front nord for Hue og en annen sør for Hue. Ett helt armekorps har ansvar for hvert område. 341.NT med regimenter er avsatt til å angripe i nord, og 324B.NT og 325.NT i sør. Den 19.mars innleder fienden offensiven ved at 341.NT.divisjon med stridsvogner angriper gjennom demarkasjonslinjen mot Quang Tri. Som følge av ordren om oppgivelse av de to nordligste provinsene, og senere flere uklare og motstridende ordre fra presidenten, er ikke forsvaret av dette området styrket. Det ble tidligere holdt av to marinebrigader og to rangergrupper som imidlertid var redusert. Nå holdes området av heimevern og rangere. De yter tapper motstand, men overlegne styrker driver dem tilbake til My Canh elven sør for Quang Tri som nå må oppgis.

Quang Tri faller riktignok, men rangere og heimevern holder stillingen lenger sør ved My Chanh elven. Men samtidig som styrker fra 308.NT.divisjon rykker sørover mot dem, angriper fienden med tre regimenter fra vest mot Hue som her forsvares av en enslig styrke, 147.marinebrigade. Byen angripes nå fra to kanter med en styrke som tilsvarer to divisjoner. Samtidig begynner Sydvietnam å evakuere sivile sjøveien fra Hue. Om morgenen 23.mars begynner kommunistene å beskyte Hue med langtrekkende artilleri. Beskytningen er spredt, men den akselerer straks panikken.

Samtidig angriper også fiendens 324B.NT. og 325.NT.divisjon lenger sør i et koordinert angrep nord for Hai Van Passet. Sør for Hue forsøker 15.rangergruppe å stoppe 325.NT.divisjon som angriper parallelt med 324.NT.divisjon og to regimenter. Det er de strategisk viktige Mo Tau åsene som angripes igjen. Om morgenen 21.mars fortsetter angrepene mot Phu Loc. De to fiendtlige divisjonene går nå igjen til samlet angrep mot åsryggene vest for Phu Loc. Forsvarernes 1.divisjon kjemper nå mot to av fiendens divisjoner forsterket med to regimenter. Etter harde kamper skifter åsryggen Nui Bong hender flere ganger, men 22.mars holdes den fortsatt av forsvarernes 1.divisjon.

Et strategisk høydedrag nær Mo Tau åsene, som holdes av en bataljon rangere, angripes av et regiment fra 325.NT. Rangerne slår angrepet tilbake i første omgang, men omgås og etter et flankeangrep blir de slått tilbake.[35] Nå er fienden igjen i stand til å beskyte riksvei 1. Lenger nord angriper to regimenter fra 324.NT.divisjon et annet viktig område ved Mo Tau åsene. 54.regiment fra 1.divisjon slår angrepet tilbake. Men før forsvarerne får organisert et større motangrep, angriper kommunistiske lenger sør mot byen Tam Ky nord for Chu Lai. Truong må flytte oppmerksomheten sørover og organiserer et motangrep. 2.divisjon sammen med 12.rangergruppe stanser fiendens angrep mot Tam Ky.

Masser av flyktninger strømmer nå i panikk ned riksvei 1 mot Da Nang, et eksodus på nærmere én million mennesker. Nordvietnams sjefsgeneral Van Tien Dung omorganiserer nå styrkene for å ta igjen flyktningene. Men forsvarerne klarer å holde passet åpent og selv om flyktningene utettes for spredt beskytning, rekker de gjennom passet før det er for sent. Det forteller for øvrig mye om kommunistenes skruppelløse holdning til forsvarsløse sivile at general Giap i sin dagsordre sier at våre styrker må ikke tillate at fienden kan trekke sine styrker trygt tilbake sammen med sivile reaksjonære.[36] Det at flyktningene flykter fra kommunistene, gjør at de sees på som reaksjonære.

Men 24.mars går fienden igjen til angrep på Tam Ky. 711.NT.divisjon som har vært holdt i reserve, angriper nå sammen med 52.NT.brigade og stridsvogner. Byen holdes av 12.rangergruppe mot nord og to infanteribataljoner mot vest. Femtekolonnister har kommet inn i byen og åpner byens fengsel[37]. Ingeniørsoldater i sivil sammen med lokal gerilja terroriserer byen med bomber og forårsaker store skader. Kaos oppstår og sivile flykter. Etter et intensivt artilleriangrep og harde kamper som varer hele dagen, bryter fienden gjennom og tar byen. Fienden er nå i stand til å avskjære riksvei 1 fra Quang Nai og Chu Lai mot Da Nang. Troppene som evakuerer Tam Ky, klarer å kjempe seg tilbake til Chu Lai. Men nå er også Chu Lai i fare og sjefen for 2.divisjon, Tran Van Nhut, samler nå troppene for forsvaret av byen.

Sør for Hue angriper 324.NT. og 325.NT. på ny mot området mellom Truoi elven og Bong fjellet. Planen er å blokkere riksvei 1 mellom Hue og havnebyen Tan My, for å hindre evakuering av styrker som forsvarer Hue. Nå blir situasjonen mer og mer kritisk. Forsvarerne har ikke styrker nok til å holde området omkring Hue og byen er evakuert. På dette tidspunktet, skriver Cao Van Vien, er troppene utslitte. De har kjempet slag etter slag, år etter år. Aldri før har de følt seg så motløse. De har ikke lenger håp om at noen vil komme dem til hjelp og hjelpe dem tilbake til der de var før.[38]

EVAKUERINGEN TIL DA NANG. OPPGIVELSESSYNDROMET UNDERMINERER MORALEN HOS MILITÆRE OG SIVILE. FLYKTNINGESTRØMMEN VOKSER.

Samtidig begynner en annen fare å true moralen både blant sivile og militære. Det spres rykter om at Thieus regjering har gjort en avtale med kommunistene om å oppgi de to nordligste militærdistriktene i bytte for at de to sørligste dvs. landet fra Nha Trang og sørover, skal spares. Det ble senere avslørt at kommunistiske agitatorer spredte dette ryktet.[39] Dette skapte et oppgivelsessyndrom. En følelse skapes hos sivilbefolkningen av å være overgitt på nåde og unåde til kommunistene. Hos de militære skapes en frustrasjon og bitterhet over å ha kjempet for områder som allikevel skulle overlates til fienden. Det verste med det hele var at presidenten ikke gjør noe for å dempe ryktene. Han er nærmest usynlig for offentligheten.[40] Truong tok ryktene opp med presidenten på møtet 19.mars uten at Thieu responderte.[41]

Hvor seriøst disse ryktene ble tatt, fremgår av noe Quang Thi forteller. 23.mars har han et møte med erkebiskopen av Hue, Mongsignor Nguyen Kim Dien, som kan fortelle at han fra pålitelige kilder har opplysning om militærdistriktene I og II skulle overlates til kommunistene og at Sydvietnam nå bare skulle bestå av militærdistriktene III og IV.[42]

Etter at de to nordligste provinsene ble oppgitt og forsvaret av Hue har brutt sammen, blir problemet å evakuere soldatene. Quang Thi organiserer nå retretten slik at tropper fra 147.marinebrigade skal evakueres med landgangsfartøyer, LST, langs kysten av Thuan An syd for Tan My. Styrker fra 1.divisjon, rangere og heimevern skal evakueres tilsvarende fra Dam Cau Hai bukten der han ber om at en flytebro gjøres klar. Dessuten ber han om at et høydedrag sikres for å dekke denne retretten. Evakueringen skal skje 24.mars.

Marinesoldatene border LST fartøyene ved Thuan An bortsett fra noen som følger 1.divisjon. Men i Dam Cau Hai bukten er flytebroen ikke på plass og soldatene måtte få hjelp av lokale fiskebåter. Heller ikke var tropper på plass for å dekke retretten. Fienden beskyter troppene som evakuerer. Kaos oppstår og stadig beskytning hemmer evakueringen. Men allikevel klarer 6 000 marinesoldater og å evakuere. Senere klarer også 4 000 soldater fra 2.divisjon å komme til Saigon via Re øya. Vel fremme i Da Nang streiker soldatene i 1.divisjon og leter etter familier. Det samme skulle også skje med soldater fra 2. og 3.divisjon. Bare vel 2 000 av troppene fra 1.divisjon melder seg som planlagt til Da Nang.

Hittil har 3.divisjon forsvart frontlinjen omkring Da Nang. Men forsvarerne har tap og lider under desertering av soldater som prøver å finne familiene. Siden 1., 2.divisjon og marinedivisjonen hadde evakuert uten artilleri, var det svært vanskelig å erstatte tapene for 3.divisjon. Da Truong hadde fått ordre om å evakuere marinedivisjonen, måtte han prioritere dette umiddelbart. Lenger sør går evakueringen bedre. 2.divisjons tropper sammen med heimevern evakueres til Cu-Lao Re Øya. Dermed unngår de kaoset i Da Nang.

Etter at Hue ble oppgitt 25.mars flykter sivile og gjenværende soldater langs kysten mot Da Nang. Da kommunistene endelig rekker å kutte riksvei 1 og beskyter trafikken av flyktninger og tropper, går strømmen av mennesker videre mot Dam Cau Hai bukten på jakt etter båtplass. Her møtes sivile på flukt fra fienden og tropper som er beordret til Da Nang. Det oppstår derfor et forferdelig kaos. Soldatene må disponere båtene for beordret evakuering og må nekte flyktningene tilgang. Den liberale presse gasser seg selvsagt i situasjonen og skriver om panikkslagne soldater som kaster ut flyktninger. Truong har imidlertid fremdeles et håp om at han med marinedivisjonen i tillegg til det som vil strømme inn av soldater fra Hue og Chu Lai skal klare å holde en enklave omkring Da Nang. Han skal imidlertid få en ordre fra presidenten som kullkaster alt.

THIEU FRATAR TRUONG MARINEDIVISJONEN – FORSVARERNE RAMMES AV FLYKTNINGESYNDROMET – FORSVARET AV DA NANG BRYTER SAMMEN

Den 25.mars får Truong beskjed om å evakuere marinedivisjonen til Saigon for forsvaret av militærdistrikt III. Truong protesterer, han kan ikke forsvare Da Nang uten marinedivisjonen. Så får han ny beskjed, oppgi Chu Lai og evakuere 2.divisjon til forsvaret av Da Nang. Men Da Nang som vanligvis har 300 000 innbyggere, er nå overfylt med 2 millioner flyktninger. Kaos brer seg. Om natten begynner kommunistene å beskyte byen med langtrekkende artilleri. Nå blir 7 000 soldater fra 2.divisjon og rangere transportert sjøveien fra Chu Lai til Da Nang. Om morgenen 26.mars beskyter kommunistene en flyktningleir med raketter, noe som bidrar til panikk i sivilbefolkningen.

Evakueringen av marinedivisjonen skulle ta tid, men 28.mars var divisjonen sammen med tusen soldater fra 3.divisjon evakuert til Saigon. Fremdeles holdt enheter fra 3.divisjon en linje omkring Da Nang, men beskytning av byen[43] hadde skapt totalt kaos og det var umulig å organisere et indre forsvar. Byen er nå omringet av fire divisjoner. Fra nord angrep 324B.NT. og 325.NT.divisjoner og fra sør angrep 711.NT. og 304.NT.divisjon sammen med flere regimenter. Troppene som er evakuert til byen uten tyngre våpen, klarer ikke å sette opp et tilstrekkelig forsvar. Alle fly og helikoptre blir evakuert til Ben Cat og Phan Rang lenger sør.

Mens 3.divisjon og heimevern forsøker å holde fienden fra livet for å sikre evakuering sørover, får Truong 28.mars beskjed om å gjenerobre Da Nang[44]. Dette ville under vanlige omstendigheter ha krevet tre friske divisjoner pluss artilleri og flystøtte. Truong hadde nå to nedslitte divisjoner uten artilleri. Flyplassen i Da Nang var under konstant beskytning. Denne ordren er den siste av vekslende, uklare og motsigende ordrer fra Thieu som gjør at evakueringen av tropper fra Da Nang stadig blir utsatt.

Først den 29.mars er skip på plass utenfor Da Nang for evakuering til Saigon. Men lavt tidevann gjør at de ikke kan gå inn til land og troppene må vasse og svømme. Fienden beskyter også evakueringen. Men marineinfanteristene sammen med gjenværende tropper fra 1., 2. og 3.divisjon og rangere blir evakuert. Flere kommersielle fartøyer går inn på havnen – mindre båter og ferger går i skytteltrafikk under stadig beskytning. Hver av fartøyene laster 10 000 sivile og går så til Saigon/Vung Tau. Den 30.mars opphørte all motstand da kommunistiske styrker rykker inn.

ETTERSKRIFT – VAR SAMMENBRUDDET I MILITÆRDISTRIKT I UUNGÅELIG?

Det har vært gjort tallrike analyser av kampene våren 1975, og jeg skal referere litt av dem her. Hensikten er ikke å referere kritikken av Sydvietnams ledelse. Hensikten er først og fremst å sette den sydvietnamesiske soldats innsats i historisk relieff. Han er av vestlig, liberal presse vært omtalt på en urettferdig og til dels infam måte. Soldatens moral, kampvilje og innsats kan først forstås mot en historisk kontekst, strategien til den øverste ledelsen av Sydvietnams militære styrker.

Den litteraturen som foreligger, viser gjentatte eksempler på at soldatene under kompetent ledelse, selv med begrensede ressurser, gang på gang kjemper med aggressivitet og utholdenhet mot en fiende som var overlegen i personell og materiell. Dette er stikk i strid med hva media både den gang og senere kunne fortelle. Når tropper ble beordret sørover, ble det beskrevet som soldater på vill flukt. Når soldater ble drevet tilbake, ble det slått stort opp. Når soldatene gikk til motangrep og tok områder tilbake, ble det aldri referert.

For ytterligere å få en realistisk forståelse av innsatsen til soldatene, må man ta i betraktning at under våroffensiven i 72 hadde Sydvietnam amerikansk taktisk og strategisk flystøtte. Ikke minst den strategiske bombingen med B-52 skapte store problemer for fienden. I 1975 sto forsvarerne uten dette og hadde bare egen taktisk flystøtte som i tillegg ble svekket av kommunistenes antiluftskyts.[45]

Det forunderlige ved hele sammenbruddet i militærdistrikt I var at det ikke kom som følge av et enkelt slag, et stort nederlag eller taktisk gjennombrudd, selv om det ble fremstilt slik i pressen. Det kom som følge av en rekke meningsløse disposisjoner og ordrer fra høyeste holdt, presidenten. Til tross for at noen av Sydvietnams beste militære sjefer hele tiden advarte mot denne strategien. I boken Abandoning Vietnam. How America Left and South Vietnam Lost Its War skriver James H. Willbanks at Sydvietnam startet kampene i militærdistrikt I i god orden. Soldater, marineinfanteri og rangere sloss tappert, men forvirrende ordrer som ledet til oppgivelse av sterke forsvarsstillinger, demoraliserte troppene.[46]

Rapporter fra kampene i militærdistrikt I frem til evakueringen av fallskjermdivisjonen viser at forsvarerne klarer å holde fienden på avstand. Til tross for manglende ressurser klarer styrkene å holde strategisk viktige områder og i mange tilfelle å ta tilbake områder som er erobret. General Truong som hadde erfaring som sjef fra 1972, mente selv at med de styrkene han disponerte, kunne han holde frontlinjene. Forsvaret holdt til tross for små tilbakeslag. Fienden hadde hatt store tap i forsøk på å ta strategiske områder. General Ira Hunt sier i Loosing Vietnam at styrkene i militærdistrikt I høyst trolig ville kunnet ha motstått fiendtlige angrep i fall Thieu ikke hadde trukket fallskjermstyrkene tilbake til Saigon.[47]

Så lenge forsvarerne holdt stillingen i militærdistrikt I, hindret de fienden i å kunne bruke riksvei 1 som fremføring. I tillegg kom det psykologiske, at de holdt byene Hue og Da Nang. Kommunistenes offensiv kan sees som følge av dette, men kanskje i større grad at deres militære press bandt fallskjerm- og marinedivisjonen som var mobile og som kunne flyttes til Saigon. I tillegg var disse to divisjonene kanskje de beste Sydvietnam hadde.

Det har vært diskutert om ikke enklaver omkring viktige byer hadde vært en vel så effektiv defensiv krigføring. Tre divisjoner omkring Da Nang ville antagelig kunnet holde det dobbelte antall angripere på avstand. Men gitt flyktningestrømmen i en presset situasjon, var en slik omgruppering åpenbart fullstendig umulig.

General Lam Quang Thi som hadde ansvaret for området nord for Hai Van passet, skriver derimot at gitt den begrensede luftstøtte og militære støtte etter at USA trakk seg ut, ville det være umulig å holde noen enklave i militærdistrikt I. Slike enklaver ville kreve minst tre divisjoner. De ville i tillegg binde strategiske reserver som måtte være nødvendig for å holde det reduserte Sydvietnam slik Thieu så for seg. Disse enklavene ville ikke utgjøre noe hinder for kommunistene. De kunne lett transportere tropper og forsyninger forbi enklavene[48].

I The Tragedy of the Vietnam War skriver Van Nguyen Duong at, president Thieus strategi med å oppgi det sentrale høyland i militærdistrikt II og de to nordligste provinsene i militærdistrikt I var en katastrofe for Sydvietnam. To militærkorps på mer enn 400 000 troper gikk i oppløsning som følge av dette. Men den verste konsekvens var at troppene mistet kampviljen på grunn av familiesyndromet og oppgivelsessyndromet. I realiteten var det disse to psykologiske uhyrene som beseiret de sydvietnamesiske styrkene, ikke den kommunistiske hæren.[49]

SIVILBEFOLKNINGENS SITUASJON – FLYKTNINGESYNDROMET – VEIER OG HAVNER BLOKKERES

Et problem som Sydvietnam ikke klarte å ta hånd om, var flyktningestrømmen. Dette skyldtes to forhold. For det første hadde Sydvietnam åpenbart ikke utviklet noe sivilt apparat eller handlingsplan for å møte en slik situasjon. Dette til tross for at man i 1972 opplevde store flyktningestrømmer som forårsaket kaos og blokkering av veinett. Sydvietnams sivile administrasjon både i militærdistrikt I og i Saigon ble tatt på sengen. Det verste var at mulighetene for å ta hånd om dette problemet var til stede. Skip som kunne ha gått inn til havnene, fikk ingen beskjed. Det var planlagt å evakuere fjorten tusen flyktninger daglig fra Da Nang til Saigon med fly, men sivile stormet flyplassen slik at det var umulig for fly og lande og ta av. Det fantes simpelthen ikke noe apparat som kunne få orden på flyktningemassen.[50] Men det ville være galt å laste de lokale myndighetene som i tillegg var i en krigssituasjon. Myndighetene i Saigon gjorde lite for effektivt å avhjelpe problemene. Truong fikk ministre opp til Hue for å drøfte situasjonen med lokale myndigheter. Men lite ble gjort på regjeringshold.

Det annet forhold som gjorde flyktningestrømmen kritisk, var mangel på besluttsom militær ledelse på topplan. Det førte igjen til at det sivile apparat som eksisterte, ikke ble satt i gang i tide og til dels ble passivisert. På grunn av en rekke ordrer fra presidenten som både var uklare og ugjennomførlige, ble en realistisk evakueringsplan altfor sent satt i verk. Hadde en slik plan startet 18.mars da havnene i Da Nang, Tam Ky og Chu Lai var frie, kunne hundretusener av flyktninger vært reddet i tillegg til at sårede tropper kunne vært transportert ut av krigssonen.

Som i militærdistrikt II skjedde retretten av militære styrker så raskt at ingen sivil instans rakk å reagere. Amerikanerne forsto aldri dette problemet fordi de selv aldri hadde utkjempet en krig på egen jord. For de sydvietnamesiske soldatene som hadde familie i krigssonen, ble familiens skjebne det som opptok dem mest.

Flyktningestrømmen skapte to problemer for de militære styrkene. Den blokkerte veiene og gjorde det vanskelig å forflytte avdelinger, transportere sårede og senere evakuere tropper. Dessuten blokkerte flyktningene havnene langs kysten og gjorde det umulig for skip å losse forsyninger til troppene eller å evakuere sårede soldater. I Tam Ky måtte fartøyer vente i to dager før soldater fikk orden på flyktninger som fylte havneområdet.

General Truong hadde helt rett i sin analyse av følgene av tilbaketrekningen av fallskjermdivisjonen. Ikke bare var divisjonen helt nødvendig for å holde forsvarslinjene. Den innga de andre avdelingene tillit og kampvilje i tillegg til at balansen med fiendtlige styrker ble opprettholdt. At fallskjermstyrkene var til stede, skapte ro og trygghet i befolkningen og forhindret den flyktningestrømmen som senere brøt ut. Evakueringen av fallskjermdivisjonen var handlingen som satte i gang en kjedereaksjon av sammenbrudd som til sist endte med at militærdistriktet kollapset. Evakueringen av marinedivisjonen akselererte sammenbruddet.

Det er for øvrig ganske påfallende at de sivile flyktningene hele tiden rømmer fra hus og hjem og følger troppene, både ved evakueringen langs vei 7B fra Pleiku til Tuy Hoa[51] og evakueringen fra Quang Tri og Hue til Da Nang. De trosser sult og tørst, stekende sol og regn, beskytning fra kommunistene. Hele tiden søker de trygghet hos de sydvietnamesiske styrkene. Van Nguyen Duong skriver, overalt var kommunistene fryktet av den sydvietnamesiske befolkningen som heller fulgte soldatene i døden enn å velge kommunistene.[52]

Skal man vurdere innsatsviljen og kampmoralen hos soldatene, rangerne og heimevernet, er det mest rettferdig å se på denne i tiden før Thieus ulykksalige ordre om evakuering av fallskjermsoldatene og oppgivelsen av de to nordligste provinsene. Inntil da sloss soldatene uten at forsvaret raknet. Mange enheter kjempet med innsats og utholdenhet selv også etter dette, men frykten for familiene gjorde at mange enheter ble svekket eller forsvant. Der de mistet områder, ble de tatt tilbake med et par unntak. Spesielt når man tenker på at angriperne hele tiden var overlegen, ofte i forhold 3 : 1 eller 5 : 1, blir ikke forsvarernes innsats mindre.

Willbanks skriver at under dyktig lederskap (ably led) sloss de sydvietnamesiske troppene utmerket og demonstrerte ved gjentatte anledninger dyktighet og mot.[53]

[1] Dette prosjektet som kun hadde offensive hensikter og var i klar strid med Paris-avtalens fagre løfter om fred, startet rett etter at kommunistene hadde signert avtalen.

[2] Strategy of indirect approach er et begrep innført av den britiske militæranalytikeren Basil Liddel Hart.

[3] Faktisk kan kommunistenes offensiv 1975 betraktes som en serie omgåelsesangrep (envelopment).

[4] Se RASET: RETRETTEN FRA HØYLANDET– MASSAKREN LANGS VEI 7B -TAPET AV MILITÆRDISTRIKT II

[5] 22.divisjon var en av de få styrkene som evakuerte til Saigon i god orden.

[6] George J. Veith: Black April. s. 275.

[7] Lam Quang Thi: The Twenty-Five Year Century. s. 328

[8] En Task Force er en styrke som er sammensatt med tanke på en spesiell operasjon.

[9] Et eksempel er kampene om høydedrag 1062 ved Thuong Duc der fallskjermstyrkene hadde vel 500 falne og 2 000 sårede. Kommunistene hadde flere tusen falne. Noen anslag går opp mot syv tusen. George J. Veith: Black April s. 97.

[10] Sydvietnam hadde tidligere dratt nytte av amerikansk etterretning bl.a. fra fly.

[11] George J. Veith: Op.cit. s.

[12] Demarkasjonslinjen er linjen mellom kommuniststyrker og sydvietnamesiske styrker ifølge Parisavtalen.

[13] Idet stillingen blir stormet, ber troppssjefen om artilleriild direkte på stillingen. Han blir drept, men angriperne blir kraftig rammet.

[14] Lam Quang Thi at lokale V C som ble tatt til fange fortalte at de skulle rykke inn i landsbyer og opprette revolusjonskomitéer og folkedomstoler og henrette heimevern. De ble sjokkert da de fikk befolkningen mot seg. Lam Quang Thi: Op.cit. s. 339

[15] Lam Quang Thi: Op.cit. s. 337.

[16] Ser man kommunistenes systematiske beskytning av sivile, infiltrasjon av ingeniørsoldater som sprengte bygninger og anlegg for sivile, etterlater det ingen tvil om at kommunistene anså sivile som legitime mål. Målet var å skape frykt og panikk for å lamme ferdselsårer og havner med flyktende sivile.

[17] En medvirkende grunn kan være at det nettopp var 1.aiborne – fallskjermdivisjonen – som knuste 304.NT, i kampene nord for Hue under 1972 offensiven.

[18] Cao Van Vien: Op.cit. s. 57

[19] George J. Veith: Op.cit. s. 118

[20] Se RASET: RETRETTEN FRA HØYLANDET– MASSAKREN LANGS VEI 7B -TAPET AV MILITÆRDISTRIKT II

[21] Lam Quang Thi skriver at Truong fikk beskjed om at fallskjermstyrkene skulle settes inn i et angrep for å ta tilbake Ban Me Thuot. Lam Quang Thi: Op.cit. 341.

[22] Fallskjermdivisjonen, 1.Airborne, og marinedivisjonen (marineinfanterister) hadde rykte som de to beste divisjonene i Sydvietnam sammen med 1.divisjon.

[23] George J. Veith: Op.cit. s. 278 – 279

[24] Her må legges til at Ngo Quang Truong etter flere amerikanske fremstående militæres mening var Sydvietnams aller beste general. Han ledet gjenerobringen av Hue i 68. Han overtok også forsvaret av militærdistrikt I og gjenerobringen av distriktet under kommunistenes våroffensiv 72.

[25] Frank Snepp: Decent Interval. S. 156

[26] Lam Quang Thi: Op.cit. s. 347

[27] At dette ikke ble gjort kjent for den sivile administrasjon, gjorde at denne uforberedt ble tatt på sengen da panikkfluktene senere startet.

[28] Lam Quang Thi: Op.cit. s.

[29] Vi møter nå det samme fenomenet som i kampene om militærdistrikt II. Soldatene har familien boende i krigsområdet og engstelsen for familien tar nå overhånd. Dette var noe amerikanerne aldri forsto. De har alltid utkjempet kriger utenfor eget land.

[30] Lam Quang Thi peker på en misforståelse mellom de to. Truong mener han kan holde enklavene med sine tre divisjoner pluss marinedivisjonen. Thieu oppfatter det som om Truong mener han kan klare dette bare med de tre divisjonene utenom marinedivisjonen.

[31] Hosmer, Kellen & Jenkins: The Fall of South Vietnam. Statements by Vietnamese Military and Civilian Leaders. s. 216

[32] Cao Van Vien: Op.cit. s 104

[33] En høyere offiser uttalte etterpå: Det var som en jojo. Først ga Thieu ordre om retretten til Da Nang – så omgjør han dette og gir ordre om at Hue skal holdes. Så omgjør han igjen beslutningen og gir tropene ordre om å evakuere. En velordnet retrett blir med dette omgjort til en ukontrollert flukt. Time 14.4.75 s.16-17

[34] Det er avslørende at kommunistene åpenlyst angriper gjennom demarkasjonslinjen fra Paris-avtalen 73. Det viser med all tydelighet deres foraktfulle holdning til avtaler.

[35] Sårede soldater forteller etter slaget at de slapp opp for ammunisjon

[36] Xuan Thieu: North of the Hai Van Pass. S. 140 – 141. Sitert i George J. Veith: Op.cit. s. 283

[37] Flere ganger under krigen slo femtekolonnister i sivil følge med flyktninger inn i byer holdt av forsvarerne. De skapte terror ved bombesprengninger og likvidasjoner, i tillegg til at de fungerte som artilleriobservatører og styrte beskytningen av militære og sivile mål.

[38] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 106

[39] Willbanks: Op.cit. s. 329.f.87

[40] Viseforsvarsminister Buu Vien sitert i Hosmer, Kellen & Jenkins: Op.cit. s. 213

[41] Willbanks: Op.cit. s. 247

[42] Lam Quang Thi: Op.cit. s. 356

[43] Fienden hadde artilleriobservatører inne i Da Nang som styrte beskytningen. Lam Quang Thi: Op.cit. s. 366

[44] Lam Quang Thi: Op.cit. s. 366

[45] Hosmer, Kellen & Jenkins: Op.cit. s. 224 – 225

[46] James H. Willbanks: Abandoning Vietnam. How America Left and South Vietnam Lost Its War. s. 251

[47] Ira Hunt jr.: Loosing Vietnam. How America Abandoned Southeast Asia. s. 137

[48] Lam Quang Thi: Op.cit. s. 366.

[49] Van Nguyen Duong: The Tragedy of the Vietnam War. s. 198

[50] Cao Van Vien: Op.cit. s. 113.

[51] Se RASET. Retretten fra Høylandet på VIRDAMIKILS.

[52] Van Nguyen Duong: Op.cit. s. 198.

[53] James H. Willbanks: Op.ci t. s. 255