DØDSAPENS ÅR – TÉT MÂU THÀN – CHÊ´T MÂU THÀN

I februar feiret vietnamesere over hele verden Têt Bính Thàn 2016, Apens nyttår, slik de feirer nyttår etter sin kalender. Apens nyttår 2016 var en fredelig feiring i håp om et lykkelig år. Men Apens år har ikke alltid vært like fredelig. Under feiringen av Apens nyttår 1968, Têt Mâu Thàn, ble lyden av festligheter, fyrverkeri, trommer, musikk og gonger plutselig blandet med skremmende lyder, fra Kalashnikov-geværer, fra innkommende B-40 og 122 mm raketter. Den tredagers våpenhvilen som begge parter i krigen alltid hadde respektert, ble brutt av Viet Cong og nordvietnamesiske styrker. Dette var innledningen til den inntil da mest omfattende offensiv under den annen indokinesiske krig. At Têt-offensiven, som den ble kalt, startet midt under nyttårsfeiringen og ble gjennomført som en samtidig offensiv mot mål over hele Sydvietnam, skapte store problemer for de allierte. Titusenvis av allierte soldater var på permisjon. Gatene var fulle av festkledde og feststemte mennesker.

Det spesielle ved offensiven var overraskelsesmomentet og omfanget. Den kom ikke som en vanlig offensiv, men som et stort antall samtidige angrep under nyttårsfeiringen, utført av avdelinger som uoppdaget var ført nær mål eller smuglet inn i byer og sentra i sivil. Krigshandlingene omfattet 39 av de 44 provinshovedstedene, fem av de seks store byene, 64 av de i alt 242 distriktssentrene og 50 landsbyer[1].  Den spesielle formen den hadde, gjorde at den måtte utføres av infanteri uten stridsvogner og eget artilleri, men med rakettskyts. Man regner i dag at angriperne satte inn ca. 84 000 soldater fra de sydvietnamesiske kommuniststyrkene, Viet Cong. I tillegg ble minst seks regimenter fra de regulære nordvietnamesiske styrkene satt inn i angrepet mot Huê[2], dvs. at offensiven hadde et omfang på minst 100 000 førstelinjesoldater.

Offensiven fikk en voldsom intensitet i starten, men bortsett fra i Saigon og Huê var den over i løpet av få dager. Angriperne klarte ikke å holde et eneste av målene. Bare i Saigon og Huê klarte de å holde kampene gående i lengre tid. I keiserbyen Huê over tre uker[3]. Det var her de materielle skadene og kommunistenes massakre av sivile fikk størst omfang. Da offensiven var over, var 14 000 sivile bekreftet drept og over 600 000 hjemløse[4]. De sydvietnamesiske forsvarerne hadde nærmere 2 000 falne, USA hadde nær 1 000 og andre allierte flere hundre[5].

Men verst hadde offensiven rammet angriperne selv. Analytikere anslår mellom 40 000 og 72 000 falne[6]. I boken Cruel April siterer Oliver Todd general Vo Nguyen Giap, kommunistenes øverstbefalende, som sier at Viet Cong hadde et tap på over 40 000 drepte[7]. I tillegg deserterte ca. 10 000 tropper initiert av det såkalte Chieu Hoi programmet[8] og 6 000 ble tatt til fange. Totalt gir dette i ca. 60 000 i falne, fanger og deserterte[9]. Et tall som kan stemme med en opplysning gitt av en høyere kommunistisk offiser, at de mistet 70 % av styrkene[10]. Det er vanskelig å gjøre seg en formening om antall varig krigsudyktige, men analytikeren Douglas Pike mener at kommunistene totalt hadde 85 000 drept, fanget, desertert eller varig kampudyktige[11].

Forberedelsene skjedde høsten 1967. De besto i avledende angrep nær grensene til Laos og Kambodsja, transport og lagring av mat, våpen, ammunisjon og annet, samtidig med fremføring av tropper. Å hemmeligholde en offensiv som omfattet så store styrker, var en krevende operasjon.[12] For å prøve å skjule forberedelsene ytterligere erklærte Hanoi ved årsskiftet 67/68 å være klar til forhandlinger dersom de allierte stanset bombingen av Nordvietnam. I fall bombingen stanset, ville det være lettere å skjule transporten av tropper og forsyninger fra nord.

Historikere har i lang tid forsøkt å forstå hva som ledet Hanoi til denne offensiven der man tok så store tap uten noen gevinst hverken i territorium eller soldater. Den mest etterrettelige forklaringen er trolig den som er fremsatt i 2012 av historikeren Nguyên Lien-Hang som fikk førstehåndstilgang til nordvietnamesiske kilder under sitt stipendiatopphold i Hanoi[13]. Forhistorien er å søke før 1967. Den går tilbake til 1963.

På eksekutivkomitéens niende plenumsmøte i desember 1963, over fire år før Têt-offensiven, lanserte Le Duan[14], førstesekretær i partiet, en strategi han mente ville føre til seier i 1964. Han kaller planen Allmenn Offensiv og allment opprør, Tong cong kich, Tong khoi nghia. Tanken er at en massiv, konsertert, militær offensiv rettet mot byer og sentra skal slå ut Sydvietnams styrker, og at bortfallet av disse sammen med erobringen av byene vil bane vei for et alminnelig opprør mot myndighetene[15]. Men det var delte meninger i partiet. Hoang Minh Chinh, partiets fremste økonom og leder for fløyen som var kritisk til krigen, hadde før dette sendt et brev til Truong Chinh, en av toppene i Partiet, og argumentert sterkt for fredelig sameksistens mellom de to vietnamesiske statene[16].  Men Truong Chinh neglisjerte dette siden han allierte seg med Le Duan som var partiets sterke mann.

Hoang Minh Chinh s fløy blir nå møtt med trusler og utpressing. Til og med ikonet Ho Chi Minh får hva Mafiaen kaller An offer you can’t resist. Han må enten støtte Le Duan og hans tilhengere eller bli satt til side. Medlemmer av eksekutivkomiteen som går inn for fredelig sameksistens, blir stemplet som høyre-revisjonister som saboterer Partiets linje. De etterforskes av Ministeriet for Offentlig Sikkerhet og bringes etter hvert ut av spillet.[17] Nordvietnam bygger så opp sin militære styrke i syd der hele regimenter overføres. Men før Hanoi rekker å gå til offensiv, har de eskalert krigen og dermed bragt amerikanske styrker inn på alliert side.  Tanken om en rask militær seier er nå borte.

Generalene Nguyen Chi Tanh og Vo Nguyen Giaps krigføring, å møte de allierte styrkene med en bakholdstatikk som hadde vist seg vellykket mot franskmennene, fungerer ikke. De kommunistiske styrkene blir malt i stykker etter hvert som de sendes sydover. Krigen går inn i en fastlåst stiling. I Hanoi resulterer dette i at fløyen som er kritisk til krigen og vil satse på å bygge Nordvietnam fremfor å drive krig, vinner oppslutning. De reagerer også på måten Le Duan og hans tilhengere hadde gått frem i partiet. Chinh forsøker igjen å påvirke partiledelsen til å følge Moskva s linje om ‘fredelig sameksistens’. Striden topper seg med Chinhs 200 siders dokument, ‘Dogmatisme i Vietnam’, et flengende angrep på Le Duans fløy[18]. Mens selv om Chinh har argumentene på sin side, har Le Duan det som avgjør diskusjonen i en kommunistisk stat, herredømmet over Bao Ve, det hemmelige politiet.

 

Le Duan har på ingen måte oppgitt tanken om ‘offensiv og opprør’, og forstår nå at han må handle raskt. Partiets resolusjon nr. 13 gir ham det formelle grunnlaget for en offensiv, i det man vil reise ‘et spontant opprør for å vinne en avgjørende seier på kortest mulig tid.’ I løpet av 1967 blir motstanderne av Le Duan arrestert i tre større bølger. Chinh blir arrestert og sitter fengslet i tretten år. Samme skjebne lider en rekke av hans meningsfeller, anklaget for ‘forræderi mot det vietnamesiske folk’[19]. Flere av general Vo Nguyen Giaps nære medarbeidere havner også i fengsel. Le Duan allierer seg nå i stedet med general Van Tien Dung. Giap som var kritisk til Le Duans planer, settes på sidelinjen. Nå er det at Le Duan endelig ser han har muligheten for å realisere sin store plan.

 

Etter at motstanderne av krig var bragt av veien og Giap satt til side som suveren kommandant, begynner planleggingen av offensiven. Vi kjenner ikke alle detaljer, men planen for Têtoffensiven var klar ettersommeren 1967. Offensivens hensikt var å bryte den fastlåste militære stillingen og oppnå tre mål, å nedkjempe de sydvietnamesiske styrkene slik at bare de amerikanske var igjen, deretter å fremkalle et alminnelig opprør mot de utenlandske styrkene og dermed til sist tvinge USA ut av krigen. Ideen bak offensiven, Tong Cong Kich – Tong Khoi Nghia, er den samme som i 1963, men nå med amerikanske styrker i samme rolle som de sydvietnamesiske i 1963.

 

Men nå som da, kritikk er uønsket av myndighetene i Hanoi, all uenighet ryddes av veien. Ingenting hindrer dem i å basere seg på urealistiske forestillinger, noe de skulle få betale dyrt for senere. De går ut fra at den sydvietnamesiske militære styrke vil bryte sammen, at regjeringen i Saigon ikke har støtte i folket og vil reise seg mot myndighetene, og at folket hatet de amerikanske styrkene og ville kaste dem ut ved første anledning[20]. Det paradoksale var at deler av amerikansk presse som var negativt innstilt til den allierte krigføringen, styrket Hanoi i denne oppfatningen. Nå faller kommunistene nemlig i sin egen felle. Tanken om et folkelig opprør viste seg ganske urealistisk, og den sydvietnamesiske hær var langt sterkere enn Hanoi trodde.[21]

 

Omfanget av offensiven og intensiteten i starten overrasket riktignok de allierte[22]. Dette fikk også en enorm omtale i media. Umiddelbart hersket i tillegg mangel på oversikt og på koordinering av forsvaret. Men like overraskende som offensiven var for de allierte, like overraskende for kommunistene var besluttsomheten og kampviljen hos de sydvietnamesiske styrkene. De regulære styrkene, rangerne og ikke minst heimevernet var dem som først og fremst slo ut de kommunistiske styrkene overalt i landet utenom de amerikanske basene. I løpet av offensiven brøt ikke en eneste sydvietnamesisk enhet sammen eller overga seg.[23]

 

Etter offensiven uttalte den amerikanske utenriksminister Dean Rusk til en delegasjon politikere, Med få unntagelser kjempet de sydvietnamesiske styrkene med mot og utholdenhet. Deres rulleblad for de siste tolv dagene skulle én gang for alle tilbakevise myten om at sydvietnamesiske tropper ikke vil kjempe.[24] Det forteller mye om innstillingen i amerikansk presse at ingen av de tilstedeværende journalistene refererte dette utsagnet. Den senere amerikanske øverstbefalende, general Creighton Abrams sa det slik: De sydvietnamesiske styrkene slåss bra, spesielt i forsvar. Hans vurdering av de 149 bataljonene var at, bare åtte sviktet, mens 30 utmerket seg i kamp og de andre 111 slåss fullt ut tilfredsstillende. Den sydvietnamesiske 3.stridsvognbataljon[25] ble etter kampene tildelt den høyeste amerikanske orden for ikke-amerikanske avdelinger, The Presidential Unit Citation, for sin innsats.

 

Den grusomste episode som fant sted under offensiven, var den såkalte Huê -massakren. Etter at to nordvietnamesiske regimenter hadde inntatt byen sammen med et antall Viet Cong bataljoner, svarende til en hel divisjon, gikk kommunistene fra hus til hus i flere omganger og plukket ut ofre som kunne knyttes til den sydvietnamesiske militære eller politiske ledelse. Flere tusen av disse ble senere funnet begravet i og utenfor Huê, enten skutt, klubbet i hjel eller simpelthen begravet levende. Anslagene varierer mellom 6 000 og 7 000. Det vil si at i omfang nærmer den seg Srebrenica-massakren som fant sted 11.juli, der mellom 7 500 og 8 000 bosniske muslimer ble henrettet.

 

Myndighetene i Thua-Thien provinsen der Huê ligger, oppga tallene 6 500 forsvunne og 5 327 gjenfunnet drept[26]. De som forsvant og ikke ble funnet, har man aldri hørt noe fra siden. På samme måte som i Srebrenica skjedde også deler av Huê-massakren ved en kaldblodig, systematisk utplukking av ofrene, utført av vietnamesere selv. I boken The Viet Cong Strategy of Terror gir Douglas Pike en beskrivelse og analyse av massakren[27].  Han hevder den skjedde i tre faser og mens de to første var mer planmessige, utartet den siste til ren nedslaktning. Dette synes å stemme med hva den nordvietnamesiske obersten Bui Tin skriver. Tin som i mange år redigerte Partiets avis Nhan Dan og som hoppet av i 1990, bekrefter at massakrene skjedde og at gravene var ekte. Han skriver videre at kommunistene hadde fått ordre om å ta 10 000 fanger, men under tilbaketoget raknet moralen og soldatene tok saken i egne hender og massakrerte fanger[28].

Men selv om de allierte hadde vunnet slaget, hadde de ikke vunnet krigen. Et forvarsel om hva som skulle komme, var det ikoniske bilde som ble stående igjen etter Têt-offensiven, ja etter hele krigen. Det var ikke av ofrene for Huê -massakren eller andre av kommunistenes ugjerninger. Det var Eddie Addams bilde av den sydvietnamesiske general Nguyen Ngoc Loan s henrettelse av franktirøren og massedrapsmannen Nguyen Van Lem[29]. En vietnameser jeg snakket med, sa det slik: Vi slo Viet Cong i 1968 og vi motsto den nordvietnamesiske offensiven i 1972. Men én fiende var vi forsvarsløse mot, den amerikanske presse og antikrigsbevegelsene.

 

[1] Don Oberdorfer: Tet! The Turning Point. s. 116

[2] Nguyen Ngoc Bich: The battle of Hue 1968 as seen from the perspective of its NVA commander.

[3] Den beste beskrivelsen av Tet-offensiven i Hue fra sivil side er gitt av forfatterinnen Nha Ca (Tran thi Thu Van) i boken Mourning Headband for Hue (Indiana University Press). Nha Ca og hennes mann ble for øvrig tildelt den ‘høyeste utmerkelse’ som kommunistiske myndigheter gir fremragende forfattere, lengre fengselsstraff.

[4] Oberdorfer: Op.cit.

[5] James H. Wilbanks: The Tet Offensive. A Concise History. s. 82

[6] James H. Wilbanks: Op.cit. 81

[7] Oliver Todd: Cruel April s. 78

[8] Nguyen Cong Luan: Nationalist in the Vietnam War. Indiana 2012. s. 342

[9] Don Oberdorfer: Op.cit.

[10] General Tran Van Tra sitert i Warner & Luu Doan Huynh: The Vietnam War: Vietnamese and American Perspectives. S. 49 – 50

[11] Douglas Pike: War, Peace and Viet Cong s. 128

[12] Hemmeligholdelsen lyktes bare delvis. De allierte fikk flere forvarsler, men tok ikke disse på alvor. James S. Robbins: This Time We Win. Kap. 7. Intelligence Failure. s. 107

[13] Nguyen thi Lien-Hang: Hanoi’s War. An International History of the War for Peace in Vietnam. s. 65 – 115

[14] Nguyen Lien-Hang: Hanoi’s War. s. 65

[15] Le Duans plan representerte et radikalt brudd med tanken om å erobre landsbygda først.

[16] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 64 – 68

[17] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 68-69.

[18] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 91

[19] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 88 – 94

[20] General Tran Van: Tet: The 1968 General Offensive and General Uprising. s. 40 fra The Vietnam War: Vietnamese and American Perspectives ed. Jayne Werner & Luu Doan Huynh

[21] En vietnameser jeg traff i Cannes høsten 1994 der jeg deltok på en konferanse, sa det slik. Tet-offensiven utløste riktignok et opprør mot USA, men opprøret kom ikke i Sydvietnam. Det kom i USA. Opprøret i Sydvietnam kom mot kommunistene.

[22] General Earle Wheeler, leder for forsvarsoverkommandoen, advarte imidlertid om at en større desperat aksjon lik Ardenner-offensiven kunne komme.

[23] William C. Westmoreland: A Soldier Reports. s. 332

[24] Dean Rusk til en politikerdelegasjon fra New Jersey 10.2.1968. Peter Braestrup: Big Story. s. 340

[25] Jeg har valgt denne oversettelsen av Armored Cavalry Squadron

[26] Nguyen Cong Luan: Op.cit. s. 334

[27] Douglas Pike: The Viet Cong Strategy of Terror. Hue: A Case History. s. 23 – 43

[28] Bui Tin: From Enemy to Friend. A North Vietnamese Perspective on the War. s. 66 – 67

[29] James S. Robbins: Op.cit. s. 155 – 156

%d bloggers like this: