RASET: RETRETTEN FRA HØYLANDET– MASSAKREN LANGS VEI 7B -TAPET AV MILITÆRDISTRIKT II

FORSPILLET

Med kommunistenes erobring av Ban Me Thuot hadde Sydvietnam mistet en by, og riksvei 14 lå nå åpen videre sørover. Situasjonen var blitt alvorligere, men ikke kritisk. Både 23.infanteridivisjon, rangere og heimevern hadde lidd tap, men tapene kunne erstattes. Man visste nå posisjonen til de fiendtlige avdelingene og overraskelsesmomentet deres hadde gått tapt. De fem rangergruppene holdt fremdeles Kontum. Forsvarernes 22.divisjon holdt fremdeles fienden som ikke hadde klart å erobre riksvei 19 ned til kysten. Fremdeles ville forsvarerne klare å holde Pleiku og hindre at Sydvietnam ble delt i to. Forsvarerne ville nå få en respitt, den tiden det ville ta fienden å forflytte styrkene fra Ban Me Thuot til Pleiku. Det var fremdeles en mulighet for å holde den nordlige delen av militærdistrikt II. Sjefen for øverstkommandoen, general Cao Van Vien, mente Sydvietnam fremdeles kunne ha holdt deler av høylandet, militærdistrikt II.[1]

PRESIDENT THIEUS SKJEBNESVANGRE AVGJØRELSE

Ser man på kommandostrukturen i det sydvietnamesiske forsvar, springer det en i øynene at overkommandoen har en svak status og synes å fungere mer som en stab for presidenten, som nå hadde overført all beslutningsmyndighet til seg[2]. Tilsvarende har sjefene for de fire militærdistriktene en ganske sterk stilling. Dermed blir presidenten og disse fire stående igjen som beslutningstagere. Det er ikke som i andre land en overkommando som treffer avgjørelser ut fra politiske føringer[3].

I ettertid har president Thieu fått ansvaret for det som skjedde videre, men det ville være galt å se hans disposisjoner frigjort fra en historisk kontekst. Da amerikansk støtte ble skåret ned til en tredjedel av det nødvendige, ble Thieus politikk med å forsvare et hvert område av landet ugjennomførlig. Presidenten hadde her basert seg på to forutsetninger, fortsatt amerikansk materiell støtte, og at USA som lovet av Nixon, ville komme til hjelp i fall kommunistene brøt Parisavtalen.

Nordvietnam brøt avtalen på det groveste og Thieu hadde all grunn til å forvente en reaksjon fra USA. Men han ser nå at til tross for det eklatante bruddet på Parisavtalen, reagerer ikke USA. Han ser også den økonomiske støtten svinne. En amerikansk delegasjon av kongressmedlemmer besøker Sydvietnams ledelse for å gjøre seg opp en mening om situasjonen. For Sydvietnam var det viktig å forklare forsyningssituasjonen og begrunne nødvendigheten av en tilførsel på flere millioner USD. Stemningen i delegasjonen var på forhånd delt. Noen var for fortsatt amerikansk støtte, mens andre var negative. Sydvietnams ledelse var svært åpen og informativ overfor medlemmene. Det uheldige var at flere av medlemmene signaliserte en sterk skepsis til fortsatt amerikansk støtte, noe som etterlot Sydvietnam i en heller pessimistisk stemning. En delegasjon Sydvietnam sendte til USA, fikk heller ingen entusiastisk mottagelse. Dette ble naturligvis registrert med optimisme av Nordvietnam og dets medspillere.

Hans egen delegasjon til USA møtes med motvilje og den amerikanske delegasjonen som besøkte Sydvietnam ga utrykk for en negativ holdning. Etter hvert forsto Thieu at det ikke lenger var håp for de nødvendige 700 millioner USD. Han ser en fiende bedre utstyrt enn noen gang. Er det dette som har rystet ham slik at han nå griper til en radikalt ny strategi?

Hans tidligere strategi om å holde og forsvare enhver del av landet bygget på at ‘å oppgi noen av disse ville ha medført politisk sammenbrudd’[4]. Nå endres bildet totalt og det er det som driver ham til en dramatisk avgjørelse. Det er denne avgjørelsen, langt mer enn tapet av Ban Me Thuot, som utløser raset, katastrofen som rammer Sydvietnam.

Alt for sent innser Thieu at han må endre politikk. Han tar nå opp en ide som hadde vært drøftet tidligere, å konsentrere de militære styrkene til områdene omkring Saigon og i Mekong-deltaet, dvs. de to sørligste militærdistriktene. Men én sak er å forflytte en militær avdeling i en situasjon uten press, noe annet er det å flytte avdelingen under strid. I tillegg kom at familiene til styrkene bodde i samme distrikt og måtte forflyttes samtidig[5]. Et annet problem var at med evakueringen av militært personell, ville sivilbefolkningen ta samme vei. En slik forflytning kunne ha funnet sted i tidlig i 1974 før Hanoi eskalerte offensiven. Men etter at kommunistene hadde startet sin offensiv vinteren 1975, var det for sent.

Thieu handler for sent, men det skyldes en faktor han ikke hadde mulighet for å forstå. De amerikanske fredsbevegelsene og en delvis fiendtlig innstilt presse og kongress hadde lyktes med å fremstille Sydvietnam som den som brøt avtalen og kommunistene som offeret. I amerikansk presse ble Sydvietnams ledelse beskrevet som korrupt, despotisk og undertrykkende. Til tross for Sydvietnams seige og halsstarrige forsvarskamp med sviktende hjelp og støtte fra USA og mot en stadig bedre utstyrt fiende, ble Sydvietnams hær stadig beskrevet som svak og uten kampvilje. Opinionen var ført bak lyset.

THIEU GIR PHU ORDRE OM Å TA BAN ME THUOT TILBAKE

Den 11.mars har Thieu et møte i Saigon med sin rådgiver Quang og sjefen for overkommandoen, Cao Van Vien. Det er her han lanserer sin plan. Han fremholder at med tanke på landets nåværende styrke og kapasitet, er det ikke mulig å forsvare hele landets territorium. I stedet går han inn for å omgruppere styrkene slik at de kan holde og forsvare den viktigste delen, dvs. de mest folkerike og produktive områdene. I praksis ville dette si de to sørligste militærdistriktene III og IV. Dette innebar da at man ga slipp på de to nordligste distriktene, I og II, som var sparsomt befolket og ikke særlige produktive. Selv om dette var et radikalt brudd med hans tidligere ‘hold on’ strategi, var det på én måte militært sett, et logisk skritt. Politisk var det problematisk, det ville gi en følelse av nederlag. I praksis syntes det som nevnt ugjennomførlig.

To dager senere har han et møte med general Phu. De møtes i Nha Trang sammen med Quang, statsminister Khiem og Vien. Ban Me Thuot var erobret av fienden. Alle de tre riksveiene, 14, 19 og 21 var nå blokkert. Kommunistenes 320.NT.divisjon blokkerer riksvei 14 sydover fra Pleiku til Ban Me Thuot, samtidig som 3.NT.divisjon ved An Khe passet blokkerer riksvei 19 fra Pleiku mot kysten og 968.NT.divisjon blokkerer veien ved Le Trung øst for Pleiku. Dessuten angriper styrker fra 10.NT.divisjon riksvei 21 fra Ban Me Thuot til kysten. Alle veier synes dermed stengt.

Thieu spør nå Phu om Ban Me Thuot kan erobres tilbake. Phu ber om forsterkninger. De finnes ikke. De eneste mobile enhetene, marinedivisjonen og fallskjermdivisjonen, er bundet opp i militærdistrikt I omkring Hue og Da Nang. Nå gir imidlertid Thieu Phu ordre om å gjenerobre Ban Me Thuot, siden denne etter hans mening var viktigere enn Kontum og Pleiku. Det er denne ordren som utløser en kjede av beslutninger som til slutt ender med Saigons fall.

I ettertid er det forunderlig at ikke Thieu hadde grepet inn tidligere såfremt han da anså Ban Me Thuot for å være viktigere enn Kontum og Pleiku. Hadde Phu trukket 23.divisjon og de fem rangergruppene som var avsatt til forsvaret av Kontum, tilbake til Ban Me Thuot og holdt riksvei 21 til Nha Trang, hadde han kunnet by de kommunistiske styrkene på en langt hardere motstand. Hadde han latt 22.divisjon blokkere riksvei 19 mot Qui Nhon, kunne han holdt riksvei 1 langs kysten. Cao Van Vien kan kanskje gi noe av forklaringen i det han skriver at det kraftige angrepet på Ban Me Thuot og den manglende stridsevnen til styrkene i militærdistrikt II, synes å starte en prosess (act like a catalyst) i Thieu.[6] Han mener dette er impulsen som får Thieu til å endre strategi radikalt.

I ettertid virker ideen om å gjenerobre Ban Me Thuot utrolig. Phus styrker, 23.divisjon pluss rangere og heimevern pluss eget artilleri og panser sammen med taktisk luftstøtte, kunne vel ha holdt byen mot Nordvietnams fire divisjoner. I alle fall om de hadde klart å holde riksvei 21. Dette dersom forsvarerne hadde hatt full kampstyrke. Men å gå til motangrep mot en så stor styrke, ville ha krevet alt han kunne ha skrapet sammen pluss minst én divisjon i tillegg. Nå var også 23.divisjon svekket og rangerne til dels også. Phus styrker hadde betydelig redusert kampstyrke. I tillegg var ammunisjons- og drivstoffdepoter redusert eller ødelagt. Hvorfor gikk Phu med på ordren? Han kunne ha bedt om å bli løst fra stillingen. Kanskje følte han å ha sviktet Thieu ved ikke å ha innsett at Ban Me Thuot var målet[7]. Ønsket han å rette opp dette? Vi vet ikke. Men Thieus forslag virker fullstendig urealistisk. Vien er skeptisk og skisserer alle risikomomenter[8], men noen fungerende overkommando finnes ikke. Avgjørelsen skjer mellom Thieu og Phu.

PHUS FAMØSE PLAN

Phu ber nå om å foreta en omgruppering og foreslår en slagplan. Siden riksvei 19 til kysten var blokkert, ville han bruke den eneste veien som nå var igjen, Interprovinsvei 7B, som førte fra riksvei 14 litt syd for Pleiku gjennom Cheo Reo, provinshovedstaden i Phu Bon, ned til kysten ved Tuy Hoa. Derfra fører riksvei 1 ned til Nha Trang. Retretten skal skje uten at noen i det sivile apparat varsles. Han satser på at den skal komme overraskende på fienden.

Men forholdene er ikke på hans side. Interprovinsvei 7B var en svært dårlig vei. Fra Pleiku til Cheo Reo var veien brukbar, men deretter var det 130 km med smal og svingete vei av dårlig kvalitet. Den siste delen ned mot Tuy Hoa var minelagt. I alt var det 17 broer hvorav i alle fall to fra for svake til å bære artilleri og stridsvogner. Ingeniørtropper måtte bygge nye broer. Materialer og utstyr måtte bringes frem. Veien var ikke rekonoitert, og det var derfor åpenbart et sjansespill å bruke den. Vel nede i Nha Trang ville Phu gå til angrep langs riksvei 21 for å ta tilbake Ban Me Thuot.

Cao Van Vien skriver at operasjonen ikke var en retrett i taktisk forstand. Styrkene var ikke i strid. Han mener det heller er en organisert forflytning av militære styrker med stridskapasitet[9]. Ikke desto mindre kritiserer flere fagmilitære operasjonen fordi man ikke la opp til bruk av manøvrer som er klassiske under en retrett som f.eks. ‘froskehopping’.[10] [11]

Forflytning av en avdeling under slike forhold må betraktes som en tilbaketrekning. Dette er den absolutt vanskeligste manøver å gjennomføre. Den må planlegges i detalj og styres til minste detalj. Her var så mye ukjent, veiens kvalitet, fiendens styrke og posisjoner, hvorledes egne styrker ville reagere i forhold til familie osv. Tid til forsvarlig planlegging var det ikke. Operasjonen skulle skje på to dagers varsel. Dette var et ytterst hasardiøst prosjekt.

På toppen presser Phu på møtet 14.mars Thieu til å forfremme lederen for rangerne Pham Duy Tat til brigadegeneral[12]. Deretter overlater Phu kommandoen til Tat og dermed ledelsen av hele operasjonen. Senere drar han til Nha Trang med sin stab[13]. Ved dette setter han sin egen nestkommanderende, brigadegeneral Tran Van Cam, til side. Grunnen for uklarheter i kommandoen er nå lagt. Cam evakuerer også i det han drar til Tuy Hoa. Dermed er Tat alene om føringen. Det viser seg senere at han har oppfattet sin rolle som ansvarlig kun for rangerne. Dette skulle igjen skape problemer

Phu satser nå på at ingeniørtroppene som drar i forveien skal reparere vei og bygge broer med slik fart at styrkene som kommer etter, beveger seg så raskt at fienden ikke rekker å reagere. Prosjektet synes håpløst. Fienden har kodebøkene og kan få signaler om hva som er i ferd med å skje. I tillegg kommer strømmen av flyktninger som blokkerer veiene.

Den 14.mars samler Phu sin stab og ber dem sette i gang å planlegge retretten over vei 7B. Phu vil ikke informere sivil administrasjon som omfatter hundretusener montagnarder. Disse ville bli latt igjen, bare forsvart av heimevern mot tre kommunistiske divisjoner. Retretten var nå ikke vurdert og besluttet på grunnlagt av en samlet plan. Den ble besluttet for så å bli planlagt nesten samtidig som den ble utført.

Phus stabssjef oberst Le Khoc Ly ble sjokkert da han fikk beskjed om å organisere retrett av en styrke på divisjons størrelse på 36 timers varsel. Ly ber forgjeves om forlengelse av fristen. Han gjør sitt ytterste, men ved at Ly og ingeniørsoldatene ikke får tid til å organisere retretten og bygge broer, kommer hele transporten til å bli sittende fast i Cheo Reo med katastrofale følger. Noen av rangerne går i stilling for å dekke retretten og sikre riksvei 14 mot Ban Me Thuot, mens andre skal følge og dekke ingeniørsoldatene. Nå har Phu overlatt føringen av styrkene til Tat og ansvaret for organiseringen til Ly. Hans nestkommanderende Cam befinner seg i Tuy Hoa. Denne fordelingen skulle skape uklarhet og motsetninger, og bidra ytterligere til katastrofen som skjedde[14].

REGIMENTENE FRA 23.DIVISJON BLIR ANGREPET. BAN ME THUOT ER ENDELIG TAPT.

Imens fortsetter kampene øst for Ban Me Thuot. Nå overfører Phu to bataljoner fra 45.regiment fra 23.divisjon til en ås øst for Ban Me Thuot. Dette er infanteri uten støtte av artilleri og stridsvogner. En artilleripost ved nær en bro blir opprettet men uten støtte av infanteri.

Samtidig går fienden til angrep på 3.bataljon.53.regiment som holder stillingen ved Hoa Binh distriktet med Phuong Duc flyplass. Forsvarerne slår tilbake og fienden mister åtte stridsvogner og infanteriet har store tap. Fiendens 194.regiment var nær kollaps og må trekkes tilbake.

Kommunistene setter så inn nye stridsvogner og ett regiment i tillegg og angriper Vos ene bataljon med tre regimenter. Etter ni timers kamper der fienden mister flere stridsvogner, blir også dette angrepet slått tilbake. Etter et nytt angrep der ingeniørsoldater sprenger en vei inn i basen, må stillingen oppgis. Etter syv dagers kontinuerlig kamp og tom for ressurser trekker nå bataljonen under ledelse av Vo ut og ned mot kysten[15]. 3.bataljon.53.regiments kamper mot overlegne kommuniststyrker, viser igjen kampmoralen og stridsevnen i den sydvietnamesiske hær når troppene er i forberedte stillinger under kompetent ledelse.

De to bataljonene fra 45.regiment befinner seg i åpent terreng uten fortifikasjoner. De blir angrepet av 10.NT.divisjon støttet av stridsvogner og antiluftskyts som beskyter direkte. Etter at forsvarerne er drevet bort, fortsetter fienden. De kommer til en bro som er sprengt av forsvarerne. Her stormer de artilleriposten som er uten støtte av infanteri.

Nå er både 53. og 45.regiment rammet, samtidig som 44.regiment har mistet tropper som følge av desertering. Resultatet er at 23.divisjon langt fra har full kampstyrke samtidig som flere av bataljonene nå befinner seg langt fra Nha Trang.

Divisjonssjefen Tuong overfører nå kommandoen til oberst Le Huu Duc som setter nå opp en stilling ved Phuoc An på riksvei 21 til Nha Trang. Duc blir sjokkert over å finne 44.regiment i en så redusert forfatning[16]. Samtidig kommer fem tusen flyktninger til Phuoc An og skaper fullstendig kaos. Duc vil nå fly troppene ut av området, men det er ikke helikopterkapasitet til å overføre tropper. Phu bidrar til svekkelsen av regimentet ved å utsette evakueringen. Helikoptrene skal brukes til å evakuere Phu og hans stab til Nha Trang.

Siden fienden har forsvarernes kodebøker, avslører de forsvarerne og angriper med et regiment mot Phuoc An samtidig som to bataljoner manøvreres bak 44.regiment. Forsvarerne klarer ikke å holde stillingen og styrken går i oppløsning.[17] Forsvarerne tar seg frem i grupper gjennom jungelen til Nha Trang.

Phu innser nå at det er umulig å ta tilbake Ban Me Thuot. Han gir derfor ordre om å klarere riksvei 21 slik at forsvarerne kan komme til kysten. Men tiden er tapt. Siden fienden har 23.divisjons kodebøker, leser de hele tiden forsvarernes bevegelser. Den 16.mars angriper kommunistenes 10.NT.divisjon med tre regimenter mot støttepunktet Nong Trai. Tungt skydekke hindrer taktisk flystøtte for forsvarerne, men da skydekket letter, angriper flyene og stopper angrepet. Forsvarerne kan trekke tilbake mot kysten.

Phu setter nå inn siste reserve, 40.regiment fra 22.divisjon og 3.brigade fallskjermsoldater for å holde riksvei 21, mens soldater fra 23.divisjon, heimevern og 21.rangergrupper trekker tilbake mot Ninh Hoa ved kysten. Heimevern fra Tuy Hoa får i oppdrag å klarere vei 7B for å sikre transporten av materiell og utstyr for å reparere broene og sikre konvoien fra Pleiku. Men igjen rammes Sydvietnam av spioneri. Heimevernsbataljonens sjef har vært kommunistisk agent siden 1955[18]. Han saboterer klareringen. Dette betyr igjen at fienden uforstyrret kan sette opp blokkeringer langs veien det siste stykket mot Tuy Hoa. Sydvietnameserne kan dermed ikke frakte deler og utstyr til å bygge broer langs veien. For konvoien av militære og sivile skulle det senere koste 7.rangergruppe store tap å bryte blokkeringene.

RETRETTEN FRA PLEIKU – EN OPERASJON UTEN LEDELSE

Den 16.mars starter første avdeling å forflytte seg mot Cheo Reo. Kommunistene vet foreløpig ikke hva som skjer, og styrkene fra 320.NT.divisjon får i oppdrag å sikre området rundt Ban Me Thuot. Planen kunne altså ha lyktes dersom Phu hadde ventet med overføringen til broene var ferdige. Nå dukker et nytt problem opp. Det lyktes ikke å holde overføringen skjult. Heimevernstyrkene blir mistenksomme og etter hvert også den sivile befolkning. I tillegg kunne BBC melde at hovedkvarteret for militærdistriktet var overført til Nha Trang. Alt dette gjør at kommunistene litt etter litt begynner å lukte lunten.

Da Phu valgte å holde operasjonen hemmelig for de allierte, visste man der ingenting før Ly informerte CIA og DAO. Dermed kom det hele bardus på president Ford og den politiske ledelsen i USA. Ingen forsto hvor alvorlig situasjonen egentlig var før nå. Ford skrev senere: Alle visste at problemene i Vietnam var alvorlige, men ingen synes å forstå hvor alvorlige de var.[19]

Flere alvorlige feil oppstår etter hvert under utførelsen av retretten. Phu hadde gitt Tat beskjed om å glemme heimvernsstyrkene.[20] Det var selvsagt heller ikke organisert planer for transport av deres familier. Da de får vite dette, utløser det en bølge av forbitrelse og raseri hos disse troppene som ellers alltid hadde kjempet standhaftig og tappert. Ly forteller i ettertid at heimevernstyrkene hadde fortalt ham at de ville kjempe og dø i Kontum.

Kommunistiske agitatorer spredte rykter om at Thieu hadde inngått en avtale med Hanoi om å oppgi de to nordligste militærdistriktene.[21] Disse ryktene var for en stor del skyld i massedeserteringer i visse områder. Soldatene spurte seg hvorfor de skulle slåss om land som allikevel skulle avstås til fienden. Både ryktemakeriet og fortielsen overfor heimevernet gjør at det i Pleiku starter et forferdelig kaos med opprør og desertering. Ly ber innstendig Phu å komme tilbake og stabilisere situasjonen, men Phu kommer ikke[22]. Dermed eskalerer kaoset i Pleiku. Panikken brer seg i sivilbefolkningen.

Det oppstår nå en konflikt mellom Ly og Phu. Phus ordre var at Ly skulle organisere transporten og Tat som er forfremmet til brigadegeneral skulle ha ansvaret for utførelsen av operasjonen. Ly forteller imidlertid at Tat mente hans ansvarsområde kun var rangerne. Ly ble dermed uten stab overlatt overordnet ansvar for operasjonen. Phu hadde tatt med seg alt nøkkelpersonell[23]. Nå begynner føringen av operasjonen å gå i oppløsning.

Syd for Cheo Reo ligger Tu Na passet. Mellom dette og landsbyen Phu Tuc lenger sør måtte ingeniørsoldatene legge en større bro. Fra landsbyen Ca Lui litt lenger sør og til byen Cung Son var veien problematisk. Deretter kom den siste flytebroen ved Cung Son før Tuy Hoa. Men før Tuy Hoa var enda en bro.

Ly har nå laget en grov plan for konvoien. Ingeniørsoldater sammen med 23.rangergruppe som skulle sikre Cheo Reo, dro først den 16.mars. Deretter 6.ranger med kjøretøyer som skulle sikre ingeniørsoldatene som skulle frem til Cung Son for å sikre den siste broen[24]. Lokalt heimevern skulle sikre veien videre til Tuy Hoa. 17.mars skulle 4.ranger med artilleri dra sammen med soldater fra 44.regiment. Den 18.mars skulle neste pulje som besto av 7., 22. og 25.ranger følge etter. Til sist skulle 23.ranger danne baktroppen.

Sjefen for luftstyrken i Pleiku, brigadegeneral Pham Ngoc Sang, spør nå fortvilt sin sjef i Saigon, general Tan Van Minh, hva han skal gjøre med reservedeler, ammunisjon, drivstoff og verksteder i Pleiku. Han får beskjed tilbake om at alt skal destrueres. Også her har kommunikasjon sviktet fullstendig. Dermed svekkes flystøtten til rangerne i konvoien. Etter at transportfly har hentet ut vitale deler og sivile, blir flyplassen beskutt og må stenges.

Samtidig er 4.rangergruppe sammen med stridsvogner under ledelse av oberst Nguyen Van Dong i ferd med å åpne blokkeringen av riksvei 19 fra vest. 3.NT.divisjon er svekket og langsomt vinner sydvietnameserne terreng. Nå oppsøker Tat stridsvognkommandøren Dong og ber ham trekke tilbake styrkene og slutte seg til konvoien. Dong er sjokkert og fortvilt over å måtte oppgi en operasjon som nå holder på å lykkes. I tillegg må han oppgi store lager av ammunisjon og drivstoff.[25]

Dong flyr nå til Cheo Reo og rekonoiterer veien frem til Phu Tuc. Han ser med en gang at Tu Na passet er det kritiske punkt. Rett etter passet ligger den første flytebroen. Han vil styrke dette avsnittet med en hel rangergruppe og ber Tat om dette. Men Tat velger å ignorere rådet og ber Dong holde seg til ordren om å sikre Cheo Reo.[26] At Tat ikke hører på Dong, skulle få tragiske konsekvenser.

En rangergruppe holder Than An vest for Pleiku for å narre fienden til å tro at forflytningen av styrker gjelder et angrep. Rangerne blir nå angrepet av 968.NT.divisjon. Taktisk flystøtte var ikke å oppdrive. Rangerne kjemper, men underlegne i antall blir de drevet tilbake og sprer seg i små grupper gjennom jungelen for å unnslippe[27].

Ikke før hadde den første konvoien forlatt Pleiku 15.mars, så satte flyktningestrømmen inn. Mengder av sivile kom fra Kontum og smeltet sammen med toget av mennesker ut fra Pleiku. Dette var unge og gamle, redde og fortvilte. Hele familier dro avgårde. De gikk i stekende solskinn og hadde knapt med vann og mat. Mange bar på små barn. Dette forsinket troppene og gjorde det umulig å sette opp forsvarsstillinger i løpet av de to dagene det skulle gå uten at fienden intervenerte. Om kvelden 16.mars nådde konvoien av militære og sivile Cheo Reo.

I mellomtiden var det oppstått en uklarhet. Dong valgte å se bort fra Tats innsigelser og deployere rangerne til å vokte ingeniørsoldatene som bygget flytebroen mellom Tu Na passet og Phu Tuc. Men bare 6.rangergruppe stopper her, resten av styrken drar i strid med Dongs ordre til Cung Son som planen opprinnelig var. Igjen et eksempel på en ledelse som ikke fungerer.

Soldater fra 25.rangergruppe når Pleiku for å slutte seg til konvoien, og drar ut sammen med 7. og 4.rangergruppe. Som baktropp og dekning drar 22.rangergruppe sist ut. Om morgenen 17.mars holder ikke planen lenger. Nå strømmer alle gjenværende avdelinger og sivile ut fra Pleiku.

Da konvoien kommer til Cheo Reo 16.mars, var broen over Ba elven etter Tu Na passet ennå ikke ferdig og konvoien stopper opp. Strømmen av flyktninger og militære kjøretøyer til Cheo Reo førte til at 1000 kjøretøyer derav flere sivile hadde samlet seg i byen. Når Ly ankommer Cheo Reo er anslagsvis 200 000 mennesker presset inn i denne lille byen sammen med kjøretøyer av alle slag, sivile og militære. Det hersker fullstendig kaos. Situasjonen er uoversiktlig og det er umulig å få samlet styrker og satt opp et slags forsvar.

MASSAKREN I CHEO REO OG LANGS VEI 7B – KOMMUNISTENES SLAKTEHUS

Nå er kommunistene etter hvert blitt klar over hva som foregår. Sjefen for 320.NT.divisjon beordrer 48.regiment i posisjon vest for byen. Samtidig skal 64.regiment blokkere veien syd for byen, og 9.regiment skal angripe fra nord. Dermed er Cheo Reo, som er uten fortifikasjoner, blokkert. De sydvietnamesiske styrkene befinner langs veien i et hav av flyktninger. Nå er de omringet av en hel divisjon med artilleri og stridsvogner. Fienden vet hvor forsvarerne er, men det er umulig for forsvarerne i Cheo Reo å vite fiendens posisjoner.

Den 17.mars kommer rangere i kontakt med 48.NT.regiment som angriper fra vest. Kampene fortsetter da flere rangere settes inn. Sivile og tropper kan imens passere over den gamle broen. Samme dag blir den nye flytebroen ferdig og om kvelden passerer rangere og stridsvogner. Konvoien beveger seg nå sydover. Men Tu Na passet var ikke sikret da egne styrker hadde fått forvirrende ordrer.

Da rangerne og stridsvognene drar sydover, kjører de rett inn i styrker fra 64.NT.regiment. De blir stoppet og mister kjøretøyer. Stridsvognkommandøren oberst Dong ser at den eneste muligheten er å skyte seg gjennom bakholdet, og planlegger derfor et gjennombrudd med stridsvognene med taktisk flystøtte. Men kommunistene som har forsvarernes kodebøker, avslører planen når forsvarerne kommuniserer med taktisk flystøtte. De minelegger veien og går i stilling med antitankvåpen. Etter seks timers harde kamper må Dongs styrker trekke seg tilbake.

Men Dong omgrupperer og gjør et nytt forsøk neste morgen. Denne gangen skal 7.rangergruppe gå i spissen. Rangerne rydder vekk fiendtlig infanteri og skjermer dermed stridsvognene for antitankvåpen. Flere stridsvogner går allikevel tapt og rangerne har tap fordi egne flystyrker ved en feiltagelse igjen bomber forsvarerne. Men konvoien kommer igjennom. Dongs gjennombrudd har lyktes. At det i det hele tatt lyktes for noen, sivile og militære, å nå Tuy Hoa, må tilskrives Dong og hans tropper. I Abandoning Vietnam skriver James H. Willbanks at, noen styrker slåss fryktløst (valiantly) med alle odds imot seg, mens andre ikke, og forsvaret brøt sammen. [28] Det at befal enten ble drept eller kom bort fra sin avdeling, var ofte det som ødela forsvaret.

Etter at Dongs kolonne har passert, rykker 64.NT.regiment inn og stenger Tu Na passet syd for byen for tropper og sivile som ikke har rukket å komme ut. Samtidig blokker styrker fra kommunistenes 9.regiment veien nord for byen. Deretter setter kommunistene inn alt de har av artilleri mot Cheo Reo der de vet at hundretusen sivile befinner seg. Da kommunistene beskyter Cheo Reo med artilleri, oppstår et forferdelig kaos. Kombinasjonen av panikkslagne flyktninger, kjøretøyer i brann og soldater som leter etter familie for så å desertere ut i jungelen, gjorde det umulig å organisere noen manøver og sette opp noe forsvar. Flere av heimevernet hadde aldri vært utsatt for artilleri og siden den lokale ledelsen sviktet, oppsto kaos og desertering av den grunn. Den kontinuerlige beskytningen gjør at situasjonen nå eskalerer til en ren massakre. Nguyen Tu som var korrespondent for Chinh Luan og som var den eneste journalisten som fulgte konvoien, skriver, den øredøvende larmen fra artilleri, smatringen av maskingevær, skrikene fra sårede og døende flyktninger smeltet sammen i en eneste lyd fra helvete.[29] Flygere som bemannet de få helikoptrene som var igjen, trosset fiendtlig antiluftskyts og brakte frem vann og mat, samtidig som de fløy sårede og sivile ut. En helikopterpilot som droppet forsyninger dagen etter, rapporterte fra Cheo Reo, Jeg kunne se kropper langs hele veien, kropper som brant sammen med kjøretøyer.[30]

Nå gir Phu ordre om at Ly som har organisert retretten og har oversikten skal flys ut. Samtidig blir den nyoppnevnte brigadegeneral Tat også fløyet ut. Da Ly beordres ut, er det ingen som lenger har oversikten over konvoien. Nå mister også rangerne en samlet ledelse da Tat forsvinner. Phu gir ansvaret for operasjonen videre til lederen for stridsvogneskadren, oberst Dong, som er helt uforberedt på dette. Han får nå ordre om å bryte blokaden. Dong har ingen oversikt over konvoien, men han klarer å organisere en styrke av gjenværende soldater. Styrken som ikke har støtte av artilleri og stridsvogner går til angrep på 64.regiment. Etter flere timers harde kamper må de gi opp og evakuere i grupper gjennom jungelen. Dong ble senere tatt til fange og satt 12 år i konsentrasjonsleir[31]. Nå er de fire rangergruppene 4., 22., 23. og 25 ikke lenger stridsdyktige. Dessuten har troppene mistet artilleri og stridsvogner.

Selv om kommunistene hadde påført forsvarerne store tap, hadde flere tropper og stridsvogner kommet ut av Cheo Reo takket være Dongs eskadre. Et flertall av sivile hadde også rukket å komme ut. Det blir nå et opphold i ildgivningen og 19.mars kommer konvoien videre. Men 64.NT.regiment setter inn en forfølgelse. Sivile som danner baktroppen blir hensynsløst beskutt.

En ranger som kom frem til Tuy Hoa fortalte senere, De skjøt på oss med alt de hadde. Det lå folk overalt da vi forsøkte å kjempe oss ut. Soldatene døde og de sivile med dem.[32] En kvinne som kom frem til Tuy Hoa forteller, Kommunistsoldater kom ut fra jungelen og skrek at vi skulle stoppe. Men siden vi gikk nedover bakke, klarte ingen å stoppe i panikken. Da begynte de å skyte oss ned.[33] En annen ranger rapporterte, De fleste av mine venner døde på landeveien. Det lå fullt av kropper på veien. Det var også mennesker som var i live, men uten vann og mat. Det var ingen til å ta seg av dem ….. Det er flere bataljoner fra Kontum og Pleiku som ble latt tilbake. De kom sist i konvoien fordi de aldri fikk ordre om retrett og evakuering fra Pleiku.[34]

Nguyen Tu skriver hjerteskjærende beretninger om flyktningene som fulgte konvoien til fots bærende på bagasje og små barn. Han skriver at dette var den verste situasjon han noen gang hadde opplevd og kom til å oppleve. Om natten kunne han se rekker av sivile i lyset fra kjøretøyene – store skygger, voksne som bar mat og sovematter og små skygger, barn som holdt fast i klærne til foreldrene[35]. Oberst Ly som fulgte konvoien til fots inntil han ble beordret ut, skriver at i panikk og forvirring ble sivile overkjørt av militære kjøretøy. Dersom stridsvognene og bilene brukte lys for å unngå å skade sivile, ble de beskutt av kommunistiske stillinger langs veien. Slukket de lysene for å unngå å bli truffet, risikerte de å kjøre ned sivile. Larmen fra kanoner og maskingevær gjorde det vanskelig for flyktningen å høre kjøretøyene. Tropper deserterte for å finne familie og ta vare på sine. Vi gikk under stadig beskytning, skriver Ly.[36]

Nå går konvoien videre uten ledelse. Kommunikasjon mellom konvoien og taktisk flystøtte blir vanskeliggjort. Men da forfølgerne kommer frem til flytebroen etter Tu Na passet, angripes de av fly som slår ut stridsvogner og påfører kommunistene store tap. I tillegg ødelegger flyene flytebroen. Men styrker fra 64.NT.regiment har kommet over før broen ble ødelagt. De fortsetter forfølgelsen.

Etterretningsoffiseren Van Nguyen Duong mener at 70 % av militære kjøretøyer ble ødelagt ved Cheo Reo[37]. Titusenvis av tropper og sivile ble drept. Mange flyktet i desperasjon ut i jungelen der familier kom fra hverandre. Kommunistene sendte ut straffebataljoner for å jakte ned tropper og sivile. Heimevern og rangere med våpen klarte imidlertid å komme seg gjennom jungelen sammen med sivile.

RANGERE OG INGENØRSOLDATER KJEMPER KONVOIEN FREM TIL TUY HOA.[38]

Tropper fra 6.rangergruppe og stridsvogner som hadde dratt videre til Cung Son ved starten av konvoien i stedet for å sikre Tu Na passet, venter nå i Cung Son uten å sikre veien. Igjen et eksempel på at føring av konvoien var ikke-eksisterende. Nå blokkerer fienden resten av veien fra Cung Son mot Tuy Hoa.

I mellomtiden går resten av konvoien sydover ledet av stridsvogner og 7.rangergruppe. Tusenvis av utslitte og desperate sivile følger etter sammen med tropper som hadde unnsluppet Cheo Reo gjennom jungelen. Konvoien når Phu Tuc, men her har fienden gått i stilling og satt opp en blokkering. Om natten går 7.rangergruppe til et desperat angrep og kaster fienden ut. Nå viser det seg at ingeniørsoldatene ikke har hatt tid eller materiale til å forsterke en bro etter Phu Tuc. Stridsvognene kjører seg fast i gjørmen. Imidlertid klarer ingeniørsoldatene å improvisere en overgang av stålplater som blir fraktet fra Tuy Hoa med helikoptre. 20.mars krysser konvoien med hundrevis av kjøretøyer og titusenvis av sivile elven og drar videre. Det var i siste liten for allerede neste dag inntar 64.NT.regiment Phu Tuc.

Neste dag blir tropper fra fiendens 64.NT.regiment stoppet ved en stilling som baktroppen av rangere og armerte kjøretøyer hadde opprettet ved Cai Lu elven. I flere timer holder de tilbake fienden som ikke klarer å forsere elven. Taktisk flystyrke kalles inn, men ved en feiltagelse bomber flyene egne styrker. Dette er tredje gang dette skjer, først ved Ban Me Thuot, så ved Tu Na og nå ved Cai Lu. Etter dette klarer fienden å forsere Cai Lu elven.[39] Forsvarerne trekker seg tilbake. Den 22.mars rykker kommunistene inn i Cung Son. Men fellen lukker seg ikke. Ingeniørsoldatene har rekonoitert terrenget og klart å finne et vadested en mil unna broen der kommunistene venter i bakhold.

Ingeniørsoldatene bygger nå en overfart av stålplater fraktet med helikopter fra Cung Son flyplass. Dette kunne ikke transporteres på veien da kommunistene fremdeles holdt blokkeringene. Noe som igjen skyldtes at sjefen for bataljonen som skulle klarere veien, var kommunistisk agent og saboterte ordre. Siden det nå omtrent ikke fantes tilgjengelig Chinook helikoptre, tok arbeidet lang tid.[40]

I mellomtiden satt titusenvis av flyktninger og ventet. Helikoptre frakter også vann og mat til flyktningene samtidig som flyktninger flys ut. Den 22.mars hadde flere tusen flyktninger i mellomtiden klart å ta seg til Tuy Hoa, enten til fots eller med helikopter. Men det var en dråpe i havet. Mangel på drikkevann gjorde at flere små barn omkom av væskemangel. Den 23.mars var overfarten ferdig.

Under den store trafikken brøt den nye broen sammen. Ingeniørsoldatene klarer imidlertid å reparere den. Stridsvogner som i mellomtiden forsøkte å forsere et vadested, ble sittende fast i gjørme og måtte frigjøres. I tillegg ble konvoien på nytt beskutt av kommunistisk artilleri som nå hadde oppdaget vadestedet. Men neste dag, 23.mars, var omtrent tusen kjøretøyer derav alle militære kommet over elven sammen med flyktningene.

Men nå oppstår et nytt problem. Fienden har nå satt opp blokkeringer langs hele veien frem til Tuy Hoa. Disse blir nå bombet av taktisk flystøtte, men holder fremdeles stand. Cam ber nå om at spesialstyrker, Lo Hoi, settes inn for å bryte blokkeringene. Etter at familiene deres er fløyet til Tuy Hoa, angriper de og nedkjemper den første blokkeringen. Konvoien møter så en ny blokkering. Denne gangen går 34.bataljon av 7.rangergruppe til angrep. Samtidig går rangere som hadde nådd Tuy Hoa til angrep fra syd. Blokkeringen blir sprengt etter flere timers harde kamper.

Den 24.mars gjør konvoien seg klar til å krysse den siste broen ved Ba elven. Men nå har fienden innhentet konvoien. Militære og sivile beskytes med artilleri og i forvirring og kaos kommer fiendtlig infanteri nær nok til å skyte ut flere stridsvogner. Flere tropper og sivile klarer å forsere broen. Mange som i panikk forsøker å svømmer over, drukner i den sterke strømmen. Også her eskalerer det til en massakre på sivile. Men 35. og 51.bataljon rangere som har dannet baktropp, kommer etter hvert til. De går til motangrep og driver fienden tilbake.[41] De kommunistiske styrkene var dessuten ute åpent lende og et lett bytte for sydvietnamesiske fly som hadde påført dem stygge tap tidligere. Nå trekker de vekk og konvoien er reddet.

Fra Cung elven to til Tuy Hoa gjensto bare førti kilometer. Det hadde tatt syv dager og ikke to å komme så langt[42]. Men herfra skulle det bli en tøff strekning. Klarering av veien var sabotert og kommunistene hadde satt opp flere veiblokkeringer etter Cung Son. På grunn av elendige værforhold var taktisk flystøtte ikke tilgjengelig. Nå er det igjen at 34.bataljon 7.rangergruppe går til aksjon sammen med de gjenværende stridsvognene. De nedkjemper den ene blokkeringen etter den andre. 27.mars fjerner de den siste blokkeringen. Veien til Tuy Hoa er fri og samme kveld kommer 300 militære kjøretøyer frem sammen med de gjenværende militære og sivile[43].

Det er disse 300 kjøretøyene som er igjen av de 900 som startet tolv dager tidligere. Konvoien teller 900 rangere og utenom dem 5 000 andre militære[44]. 34.bataljon 7.rangergruppe som flyktningene kalte ‘blokkeringssprengerne’ hadde alene 50 % tap. Man vet ikke hvor mange flyktninger som nådde frem til Tuy Hoa ialt. Med konvoien kom omtrent 100 000 flyktninger[45]. Men i flere dager etterpå kom rangere og sivile som hadde flyktet gjennom jungelen. Ly estimerte i ettertid at 20 000 av de 60 000 troppene som forlot Pleiku etter hvert nådde Tuy Hoa. Hvor mange sivile som flyktet fra Pleiku, hvor mange som kom frem, hvor mange ble drept av fiendtlig ild og hvor mange som omkom av mangel på vann og mat, vet ingen. Kommunistene har av gode grunner selvsagt aldri gitt opplysninger om dette. Tallene varierer, men noen kilder mener at flere hundre tusen ble drept. Olsson & Roberts anslår tallet på flyktninger fra Pleiku til 400 000.[46] Det samme tallet oppgir Van Nguyen Duong.

Det demonstrerer den ufattelige råskapen hos kommunistene når de gjentatte ganger utsetter forsvarsløse flyktninger for systematisk maskingeværild og artilleribeskytning[47]. Hensikten var å skape kaos og forvirring og vanskeliggjøre de militæres forsvar. En annen og like ufattelig feig og krypende holdning finner man i den liberale presse som aldri har latt dette komme frem. Om igjen og om igjen i år etter år har man lest om My Lai. Kommunistenes gjentatte beskytning av forsvarsløse flyktninger er aldri nevnt.[48]

Etter retretten var forsvarernes militære situasjon håpløst svak og uoversiktlig. 22.divisjon holdt fremdeles riksvei 1 åpen, men talte nå bare tre regimenter idet ett regiment var satt i for å holde riksvei 21. En av fallskjermdivisjonens brigader holdt også dette frontavsnittet, men 23.divisjon var ikke kampdyktig og rangergruppene var nå sterkt redusert og uten tyngre våpen. Sammenbruddet i militærdistrikt II skulle få katastrofale konsekvenser for kampene i militærdistrikt I omkring Hue og Da Nang.

ETTERSKRIFT

Det er sagt at ingen klokskap er så god som etterklokskap. Men en kommentar til hva som gikk galt og hvorfor det gikk galt i militærdistrikt II, er nødvendig for å frikjenne den alminnelige sydvietnamesiske soldat, ranger og heimevern. De sydvietnamesiske troppene har i årevis høyst urettferdig vært beskyldt for sviktende kampmoral og stridsevne. Men skal soldatene lykkes i kamp, krever det en kompetent og handlekraftig ledelse. Dette var på ingen måte tilfelle i militærdistrikt II. En fullstendig sviktende og til dels ikke eksisterende ledelse på topplan, manglende ressurser, fortielser, underbemanning og problemer knyttet til det at soldatene kjempet i eget land der egen familie var i livsfare, la grunnlaget for katastrofen.

Flere offiserer i overkommandoen har etter krigen hevdet at det beste alternativet ville ha vært å beholde styrkene i Pleiku og Kontum og forsvart disse byene. De mente det var bedre for styrkene i Kontum og Pleiku å bli i bunkerne og kjempe.[49] Håpet var at inntrykket at soldater som forsvarte sine stillinger ville gjøre et positivt inntrykk på amerikanerne. Landskapet omkring Pleiku og Kontum var bedre egnet for forsvar enn tilfellet var for Ban Me Thuot. Noe som for så vidt bestyrkes av det vellykkede forsvaret av Kontum våren 1972. Ly har i ettertid hevdet at Pleiku kunne motstå et angrep fra to fiendtlige divisjoner for opptil to måneder avhengig av intensitet i angrepene. Byen hadde forsyninger for opptil én måneds strid og kunne forsynes fra luften.[50] De av offiserene som gikk inn for dette, argumenterte med at et hårdnakket forsvar av Pleiku og Kontum kunne ha snudd opinionen i kongressen. Et angrep ville ha bundet fiendens styrker, forsinket kommunistenes offensiv og utvilsomt påført dem store tap.

I boken Black April skriver George J. Veith at et samlet angrep (stridsvogner og artilleri med fem rangergrupper min tilf.) ville ha åpnet riksvei 19 til Qui Nhon. Kommunistenes 3.NT.divisjon var svekket av kampene med 22.divisjon. I ettertid kan en slik manøver synes å lykkes. Denne oppfatningen får støtte av flere høyere offiserer i Phus stab, som sammen med Ly gikk inn for å åpne blokkeringen av riksvei 19 og evakuere over denne[51]. At stridsvogneskadren og 4.rangergruppe faktisk var i ferd med å heve blokkeringen, sannsynliggjør dette. Det kan og sies at dette alternativet ville ha reddet rangergruppene, artilleri og stridsvogneskadren. Riktignok hadde ikke Sydvietnam ressurser til å ta tilbake Ban Me Thuot, men forsvarerne kunne ha holdt riksvei 1 langs kysten åpen.Men Phus oppgaver var ikke bare å få styrken ut av høylandet. Denne retretten koblet Thieu til et angrep for å ta tilbake Ban Me Thuot. Dermed faller riksvei 19 bort siden denne ruten ville ha tatt for lang tid[52]. Dermed velger Phu vei 7B.

Retretten fra høylandet er sannsynligvis en av de verste miserer i militær historie. Den ble forårsaket av en total mangel på planlegging, ledelse og føring fra toppen. Men den gir samtidig bevis på en utrolig tapperhet og kampvilje hos den vanlige ranger, ingeniørsoldat og stridsvognmannskap under kompetent og aggressiv ledelse. Rangergruppes innsats sammen med de få stridsvognsoldatene som var igjen, under ledelse av oberst Dong som får hele ansvaret kastet på seg, kan sto som et lysende eksempel på dette. Ingeniørsoldatene som under ledelse oberst Ngo Le Tinh, arbeidet under stadig artilleriild og improviserte løsninger under nesten håpløse forhold, gjorde også absolutt hva de kunne. Spesielt Ly som egentlig var stabsoffiser og i strid med avtale blir pålagt føring av operasjonen, kommer fra operasjonen med æren i behold.

Flere høyere vietnamesiske offiserer har i ettertid sagt at om en operasjon som denne skal ha mulighet for å lykkes, må operasjonen inklusive all støtte ledes av overkommandoen. At dette ikke skjedde, var den store feilen når operasjonen først var i gang. Det var ikke samarbeid mellom overkommandoen og ledelsen for militærdistrikt II.[53] Dette var etter alt å dømme årsaken til at rangerne minst to ganger ble rammet av bomber fra egne flystyrker. Dette kostet store tap og svekket rangernes mulighet for å kunne beskytte konvoien. Det fikk også svært alvorlige følger for moralen blant soldatene.

Cao Van Vien skriver at, Dette selvpåførte nederlaget ble til et grusom mareritt både for de militære og sivilbefolkningen. Forvirring, frykt, oppgitthet, beskyldninger, skyldfølelse og en atmosfære av lidelse og ulykke lå tungt på hver enkelt.[54]

Arnold Isaacs, en av de få journalister som hadde sympati for Sydvietnam sak, skrev i Baltimore Sun, Det oppsto en følelse av at en vital del hadde gått tapt. Etter å ha lidd så mye i så lang tid og oppnådd så lite, hadde disse soldatene opplevd et svik som selv deres enestående seighet ikke maktet å tåle. Forlatt av høyere offiserer og etterlatt i et fryktelige slaktehus på veien fra Pleiku, hadde de blitt fratatt muligheten til å gjenopprette sin ære ved selv å kjempe tilbake. … Det var umulig å tro at de noen gang igjen ville bli en hær.[55]

Den liberale presse var som ventet raskt fremme og beskrev retretten i store oppslag som sammenbrudd og panisk flukt hos den sydvietnamesiske hær. Militære og sivile flykter sammen, het det. Beskytningen av sivile underveis og massakren ved Cheo Reo ble selvsagt ikke nevnt. Ikke bare ble slaget om høylandet med retretten fra Pleiku til kysten en militær katastrofe. Den ble også en politisk katastrofe i det presseomtalen maktet å skape et inntrykk av en sydvietnamesisk hær uten kampvilje. Retretten ble fremstilt som sydvietnamesiske forsvareres hodeløse flukt uten hensyn til flyktningene. At denne fremstillingen alvorlig skadet Sydvietnams sak, er utvilsomt. Den underminerte også forsøkene på å få den amerikanske kongress til å snu og bevilge midler.

General Phu har i ettertid blitt gjort til hovedansvarlig for det som skjedde. Men dommen er egentlig både uriktig og urettferdig, hvor mye man enn kan laste disposisjonene. Den som er å laste, er president Thieu. Thieu ga etter for protestbevegelsene i Vietnam og oppnevnte Phu, skjønt han burde vite hva flere av Phus kolleger allerede visste, at Phu var ganske svekket av sykdom og heller aldri hadde hatt ansvar utover divisjon[56]. I tillegg var han ukjent med militærdistrikt II som var det aller største og samtidig hadde det svakeste forsvaret. Ordren han fikk om å ta tilbake Ban Me Thuot mot tre divisjoner med de reduserte styrken han hadde, forekommer også meningsløs. For Phu som beskrives som en ukorrupt, modig og resolutt divisjonssjef, ble slaget om militærdistrikt II en personlig tragedie han skulle vært spart for. Han begikk selvmord ved kapitulasjonen 30.april.

En kjensgjerning står imidlertid frem av denne grusomme tragedien som av så mange slike i krigen. Til tross for hva den liberale presse har skrevet om befolkningens angivelige sympati for kommunistene og mistillit til Saigon, skjer det samme. Hver gang sydvietnameserne flykter, flykter de fra og ikke til ‘frigjørerne’. De ‘stemmer med bena’.

 

[1] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 81 – 82.

[2] Av den detaljerte beskrivelsen av Overkommandoens oppgaver, var det klart at den hverken var involvert i strategiske avgjørelser på høyeste plan eller føring av krigen (the conduct of war proper). Heller ikke var den involvert i implementering av en slik strategi. Dette var overlatt til forsvarsministeren. Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 169 – 170.

[3] Som i Nordvietnam der hæren hadde en fungerende overkommando.

[4] George J. Veith: Black April. 514

[5] Dette at familiene bodde i samme militærdistrikt som soldatene var stasjonert, hadde tidligere vært en fordel. Det skulle nå bli en tidsinnstilt bombe, slik 44.regiments kollaps ved Ban Me Thuot hadde vist. Dette forsto aldri amerikanerne, som alltid har måttet utkjempe kriger i andre verdensdeler.

[6] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 76

[7] General Lam Quang Thi skriver at Phu var ved dårlig helse og kunne ikke klare presset ved strid og lange transporter. Phu klaget til sin stab og sa det var mot hans ønske å overta som sjef for militærdistrikt II. Lam Quang Thi: The Twenty-Five Year Century. s. 324.

[8] George J. Veith: Op.cit. s. 178 – 179

[9] Cao Van Vien: Op.cit. s. 93

[10] Hosmer, Kellen & Jenkins: The Fall of South Vietnam. Statements by Vietnamese Military and Civilian Leaders s. 190

[11] Froskehopping er en manøver der en avdeling holder fienden mens en annen retirerer. Deretter går den andre i stilling og holder fienden mens den første retirerer.

[12] Dette er et eksempel på en type forfremmelse som dessverre ikke sjelden forekom i Sydvietnam. Her er ingen innstilling fra et Board of Application. Her er det en henvendelse fra en sjef på vegne av en protegé.

[13] Dette er en uforståelig avgjørelse. Tat hadde erfaring som leder av rangerne, men ingen erfaring i å lede styrkene i en så komplisert operasjon. I tillegg var Phus egen nestkommanderende, Cam, som burde være kompetent til å lede operasjonen, satt til side. Det skulle nå oppstå nå en uklar konstellasjon mellom Tat, Cam og Ly.

[14] Veith mener at en forklaring på hva som skjedde, er at Phu manglet formelle kvalifikasjoner. Han var først og fremst feltoffiser og ikke hadde særlig bakgrunn i arbeid ved stab. George J. Veith: Op.cit. s. 205

[15] 3.bataljon.53.regiments kamper mot overlegne kommuniststyrker, viser kampmoralen og stridsevnen i den sydvietnamesiske hær der troppene er i forberedte stillinger under kompetent ledelse.

[16] Kampstyrken for avdelingene var redusert til mellom 10 og 20%.

[17] Dette slaget viser i detalj mye av det som skjer under kampanjen 1975. Sydvietnam er svekker både av mangel på personell og mobilitet. Avdelinger skrapes sammen og kastes inn en etter en uten å opptre samlet. Kommunistene som er overlegne i personell angriper i front og svinger ytterligere avdelinger inn bak forsvarerne i en flankemanøver (envelopment).

[18] George J. Veith: Op.cit. s 194

[19] James J. Willbanks: Abandoning Vietnam. How America Left and South Vietnam Lost Its War. s. 241

[20] Hosmer, Kellen & Jenkins: Op.cit. s. 188. ‘Gir du heimevernet beskjed, vil det bryte ut panikk.’

[21] General Lam Quang Thi skriver om en samtale han hadde med erkebiskopen av Hue, fader Nguyen Kim Dien, i de kritiske aprildagene. Fader Dien sier han har fått vite fra pålitelige kilder at de to nordligste militærdistriktene I og II skulle overlates til kommunistene og at Sydvietnam bare ville beholde de to andre distriktene, III og IV. Lam Quang Thi: The Twenty-Five Year Century. s. 357

[22] Det er for så vidt talende at kommunikasjonen mellom Ly og Phu går via Saigon.

[23] Hosmer, Kellen og Jenkins: Op.cit. s. 191.

[24] Denne ordren endrer Dong til at styrken først skal sikre Tu Na passet og den første flytebroen.

[25] At 4.rangergruppe var i ferd med å drive fienden tilbake og heve blokkeringen, underbygger en oppfatning flere høyere offiserer ga uttrykk for etter krigen, at det hadde vært mulig å evakuere hele konvoien over riksvei 19 som var i svært god stand og som lå utenfor rekkevidde av 230.NT.divisjon.

[26] Ha Mai Viet: Steel and Blood: South Vietnamese Armor and the War for Southeast Asia.

[27] Det er svært mulig at rangernes kamper hindret 968.NT fra å delta i angrepet på retretten langs 7B.

[28] James H. Willbanks: Abandoning Vietnam. How America Left and South Vietnam Lost its War. s. 243

[29] George J. Veith: Op.cit. s 215

[30] Alan Dawson: 55 Days. The Fall of South Vietnam. s. 77

[31] Dette er et eksempel av flere på at offiserer som hadde påført kommunistene alvorlige tap, ble utsatt for en spesielt hatefull behandling.

[32] Clark Doughan & David Fulghum: The Vietnam Experience. The Fall of South Vietnam. s.95.

[33] Clark Doughan & David Fulghum: Op.cit. s. 60

[34] Arnold Isaacs: Without Honor. Defeat in Vietnam and Cambodia

[35] Gjengitt i George J. Veith: Op.cit. s. 211- 212

[36] Hosmer, Kellen & Jenkins: Op.cit. s. 192

[37] Van Nguyen Duong: The Tragedy of the Vietnam War. s. 194

[38] Jeg har i beskrivelsen av konvoien fra Phu Tuc til Tuy Hoa delvis bygget på beskrivelsen hos George J. Veith: Op.cit. 229 – 234. Dette siden den er den seneste kilden.

[39] En årsak til dette kan opplagt være manglende ledelse og koordinering på topplan. Nå er Tat og Ly evakuert til Nha Trang, Cam er i Tuy Hoa og Dong er på flukt i jungelen fra Cheo Reo.

[40] Dette at det ikke var helikoptre tilgjengelig, skyldtes først og fremst at det ikke fantes reservedeler. Dette var et eksempel på at USAs løfte om 1-1 erstatning ikke ble holdt. Hadde Sydvietnam hatt helikoptre disponibelt, kunne broen raskt vært reparert i tillegg til at flyktninger kunne vært transportert ut. Tusenvis av liv kunne vært spart.

[41] Van Nguyen Duong: Op.cit. s. 194

[42] At retretten som var planlagt å ta tre dager, skulle ta opptil tolv, gjorde at flere av flyktningene som ikke hadde vann og mat nok, forkom av sult og tørst.

[43] Cao Van Vien: Op.cit. s 92 – 93

[44] Cao Van Vien: Op.cit. s. 93. Det foreligger ingen oversikt over hvor mange rangere og heimevernstyrker som nådde Tuy Hoa gjennom jungelen.

[45] Van Nguyen Duong: Op.cit. s. 194. Flyktninger fortsatte imidlertid å strømme helt frem til 1.april da kommunistene tok Tuy Hoa.

[46] James Olsson & Randy Roberts. Where the Last Domino Fell: America and Vietnam 1945 – 1990. s. 259

[47] Dette er ikke det eneste eksempel på at kommunistene drev systematisk rettet beskytning av flyktninger. Dette skjedde flere ganger, som f.eks. under retretten fra Quang Tri til Hue og fra Dak To til Kontum våren 1972. Kommunistene visste selv at dette ville skape kaos som gjorde ordnet forsvar umulig. Selv under tyskernes invasjon av Frankrike våren 1940 finnes det visstnok ikke eksempler på at nazistenes fly bombet sivile på flukt. Etter offensiven våren 72 visste de også at dette ville gå upåaktet hen i den liberale presse.

[48] Både under våroffensiven 1972 og offensiven 1975 ble til sammen hundretusener av flyktninger drept av kommunistisk artilleriild.

[49] Alle rapporter fra krigen viser at heimevern slåss med stor innsats for å forsvare eget område. Under retretten følte de seg svindlet og reagerte med raseri og opprør.

[50] Hosmer, Kellen & Jenkins: Op.cit. s. 195

[51] Hosmer, Kellen & Jenkins: Op.cit. s.

[52] Phus adjutant Nguyen Quang Vinh sier at Thieu hadde beordret Phu til å trekke styrkene ut eller å bli stilt for krigsrett. Veith: Op.cit. 178

[53] Dette støttes også av oberst Ly som forteller at Phu som var i Nha Trang kunne ikke gi tilstrekkelig informasjon til overkommandoen som kontaktet Ly direkte. Hosmer, Kellen & Jenkins: Op.cit. s. 190.

[54] Cao Van Vien: Op.cit. s. 95

[55] Gjengitt i James H. Willbanks: Op.cit. s- 246

[56] Sydvietnams styrker i militærdistrikt II kan heller administrativt sammenlignes med et armekorps dvs. divisjoner i forband. Det finnes flere eksempler i militærhistorien på at en dyktig regimentsjef ikke nødvendigvis blir en dyktig divisjonssjef. Ei heller at en dyktig divisjonssjef alltid lykkes i føringen av et korps.

Advertisements
%d bloggers like this: