Innledning.

Sydvietnams fall har flere grunner. Det som har vært påstått av utenlandsk Hanoi-vennlig presse, er at det skyldtes sviktende moral og stridsevne i den sydvietnamesiske hær, korrupsjon og det at styret ikke hadde oppslutning i befolkningen. Det het at straks de amerikanske soldatene trakk seg ut, falt den sydvietnamesisk hær sammen. Den nordvietnamesiske hær var uovervinnelig, og krigen var en krig de allierte aldri kunne vinne.

Det var riktignok korrupsjon i landet og i vårmånedene 1975 mistet styret oppslutning. Men dette var på ingen måte avgjørende. Sydvietnams hær sloss alene i tre og et halvt år etter at den siste amerikanske soldat var trukket ut av strid vinteren 1971[1]. Den sloss med alle odds mot seg, og den sloss like til det siste med stridsevne og utholdenhet. Før Parisavtalen i januar 1973 var det stor optimisme i Saigon. Styret hadde oppslutning på grunn av det vellykkede forsvaret av Sydvietnam under kommunistenes våroffensiv 1972. James H. Wilbanks skriver Sydvietnam hadde motstått de beste styrkene i Nordvietnams hær, slått dem og hindret dem fra å etablere en ‘’frigjøringsregjering’’ i An Lộc. President Thiệu kom fra denne krisen sterkere enn noen gang’.[2]

I Hanoi rådet på det tidspunkt nederlagsstemning. Kommunistenes general Trần Văn Trà skriver, på tidspunktet for våpenhvilen var våre kadrer og soldater utslitte. Alle våre enheter var i uorden, og vi led under tapet av soldater og mangel på mat og ammunisjon. Det var en hård påkjenning å stå imot fiendtlige angrep. Noen ganger måtte vi bare gjøre retrett og la fienden ta tilbake kontrollen over befolkningen.[3] Litt over to år senere var Trà den som leder 4.armekorps invasjon i Saigon.

Årsakene til Sydvietnams fall er å finne helt andre steder. De ytre årsakene som bidro, var for det første Paris-avtalen fra januar 1973 som skapte en psykologisk nederlagsstemning, en utbredt følelse av å være forlatt av sin viktigste allierte, for det annet den raske uttrekning av allierte styrker som skapte et regionalt sjokk[4], og for det tredje og kanskje det verste, nedskjæringen av den amerikanske militærhjelpen til under en tredjedel. I tillegg til dette kom de oljeproduserende landenes embargo i januar 1973, som medførte at oljeprisen steg til det firedobbelte. Samtidig steg prisen på ammunisjon med 60 %. Stigningen i oljeprisen resulterte i en inflasjon der prisene i løpet av to år steg til det dobbelte, dvs. at reallønnen sank til halvparten.

Svært alvorlig var det at president Nixon skriftlig hadde lovet president Nguyễn Văn Thiệu å gripe kraftig inn om Parisavtalen ble brutt. Noe som fikk Sydvietnam til å slå inn på en feil strategi etter våpenhvilen. I et desperat forsøk på å endre strategi da det ble klart at USA ikke ville gripe inn, ble det begått skjebnesvangre strategiske og taktiske feil på aller høyeste nivå. Dette førte igjen til at store deler av Vietnams hær ikke lenger var stridsdyktig, og at et tilstrekkelig forsvar ikke var mulig.

De indre årsakene til fallet er å søke i organiseringen av det sydvietnamesiske forsvar, en organisasjon som hadde fungert godt under en krig med tilstrekkelig militærhjelp, men som hadde avgjørende svakheter som hindret et effektivt forsvar slik krigen utviklet seg.

Som følge av sammenbruddet mistet styret oppslutning og korrupsjonen tiltok de siste månedene. Det tæret også på moralen i de militære styrkene, skjønt dette fikk merkelig liten virkning. La oss se på disse faktorene og avslutte med en vurdering av forløpet av krigen i månedene mars og april 1975.

Situasjonen før Parisavtalen. [5]

Etter at Sydvietnam våren og sommeren 1972 hadde slått tilbake Nordvietnams våroffensiv, oppsto en stemning av selvtillit og optimisme i landet. Til tross for at kommunistene satte inn 14 divisjoner og 26 regimenter, totalt tilsvarende 24 divisjoner, klarte de ikke å nå noen av målene de hadde satt seg. Huế, Kontum og Saigon var stadig på sydvietnamesiske hender. An Lộc og Kontum holdt ut beleiringen og Quảng Trị ble gjenerobret. For første gang hadde Sydvietnam vist seg i stand til å kjempe jevnt med invasjonsstyrkene fra nord og slå dem.

En evaluering gjort av den amerikanske forsvarsattache i Vietnam viste at Sydvietnam ved utløpet av 1973 hadde større ildkraft, mere artilleri og bedre samband enn angriperne. Landet hadde også større strategisk og taktisk mobilitet innenfor hvert militærdistrikt. I tillegg var også logistikken på dette tidspunkt langt bedre enn kommunistenes. Både flyvåpen og marine fungerte meget bra. Den sydvietnamesiske soldat ble vurdert som bedre enn kommunistenes.[6]  Det er all grunn til å ha dette i bakhodet når man skal vurdere historien frem til 1975.

Parisavtalen 23.januar 1973.

Parisavtalen ble forhandlet frem mellom USA og Nordvietnam. Sydvietnam ble holdt utenfor. Presidenten, Thiệu, fikk planen på bordet som et fait accompli. Han ble truet til å skrive under avtalen. Dersom han nektet, ville amerikansk militærhjelp opphøre. Sydvietnam fikk ikke oppfylt ett eneste av sine krav. Nordvietnam alle sine.

• Med avtalen gikk USA de jure med på å avskaffe Sydvietnam som nasjon med avtalens formulering om at – ‘USA og alle andre land respekterer uavhengigheten, suvereniteten og den territoriale integriteten til Vietnam (min uthev.) som fastslått ved Genève-avtalen om Vietnam.’[7]
• De vel 200 000 nordvietnamesiske soldatene som sto inne på sydvietnamesisk territorium, skulle fortsatt stå der. Med dette hadde kommunistene oppnådd ett av sine mål.
• USA og Nordvietnam skulle ikke sende nye våpen inn i Sydvietnam, bare erstatte tapte eller ødelagte. USA og kommunistene brøt begge denne avtalen. Kommunistene sendte inn nye våpen, USA erstattet ikke tapte våpen. Dermed hadde kommunistene oppnådd det andre av sine mål.
• Nordvietnam skulle trekke sine styrker ut av Laos og Kambodsja. Kommunistene holdt selvsagt ikke denne delen av avtalen. Dermed hadde kommunistene oppnådd det tredje av sine mål.
• Den demilitariserte sonen skulle fremdeles betraktes som demilitarisert. Nordvietnam holdt selvsagt ikke denne delen av avtalen. Våren 1975 sendte de hele divisjoner gjennom sonen. Dermed hadde kommunistene oppnådd det det fjerde av sine mål.
• Det verste var at USA gikk med på å trekke sitt personell ut av Sydvietnam i løpet av bare seksti dager. Med dette hadde kommunistene oppnådd det femte og viktigste av sine mål.

USA oppnådde å få frigitt 500 amerikanske krigsfanger. Sydvietnam oppnådde ingenting. Kommunistene hadde selvsagt aldri til hensikt å følge avtalen. Planer for invasjon ble straks utarbeidet, og allerede i mai 1973, knappe to måneder senere, ble planen for videre krig offisielt besluttet i Politbyrået.

Med avtalen hadde Nixon oppnådd en formell avslutning av krigen, og i en tale 23.januar 1973 konkluderte han med at de allierte hadde vunnet krigen og at Sydvietnam nå hadde fått retten til å bestemme sin egen fremtid. Den ‘retten’ Sydvietnam hadde oppnådd, var en ganske annen, det var retten til å slåss på egen hånd med en sviktende alliert.

Saigon var nå i stor utstrekning overlatt til seg selv og satt igjen med en følelse av å være forlatt. Leder for Sydvietnams overkommando, general Cao Văn Viên sa om Paris-avtalen at, den var vendepunktet som forandret alt. Paris-avtalen ble forkynt for Sydvietnam lik en dødsdom[8].

Regionalt sjokk – arbeidsløshet – inflasjon.

Tilbaketrekningen av alliert personell og spesielt at den skjedde så brått, skapte et regionalt sjokk og gjorde at etterspørsel etter varer og tjenester sank dramatisk. Sammen med inflasjonen skapte dette en ukjent høy arbeidsløshet. Opptil én million sto uten arbeid bl.a. som følge av uttrekningen,[9] enten direkte eller som følge av dette igjen indirekte mistet livsgrunnlaget.

Arbeidsløshet og inflasjon gjorde det vanskelig for familiene til militært personell å livberge seg. Selv om regjeringen hevet lønninger for lavere befal og menige, tilsvarte dette allikevel bare 75 % av eksistensminimum for familier.[10] Dette igjen skulle ytterligere svekke motivasjonen hos militært personell, noe som etter som tiden gikk, tvang flere soldater til å desertere, simpelthen for å prøve å holde liv i familien.

President Thiệu drar i mai 1973 til USA for å be om en hjelp på 500 millioner USD årlig i tre år, tilsvarende Marshall-hjelpen som ble gitt til europeiske land etter annen verdenskrig. Han får ingenting.

Nedskjæringen av militærhjelpen – invitasjon til katastrofe.

For budsjettåret 74 dvs. 1973.6 – 1974.6 kuttet kongressen budsjettet fra 1 600 mill. USD til 964 mill. USD. Dette gjorde at budsjettet var oppbrukt ved årsskiftet. I tillegg oppsto uklarheter i Pentagon om hvor mye penger som var brukt til militære formål og hvor mye til sivile.[11]

Under det såkalte Enhance Plus programmet mottok landet utstyr for 753 mill. USD. Utstyr som Sydvietnam ikke hadde personell hverken til å bruke eller vedlikeholde. Programmet tappet budsjettet for midler som ellers kunne vært brukt til utstyr landet trengte. Programmet hadde også den uheldige virkning at det ga Sydvietnam tro på at landet fortsatt ville motta finansiering av krigen.[12]

For budsjettåret 75 dvs. 1974.6 – 1975.6 ble nedskjæringene verre. Til tross for at Nordvietnam økte sin aktivitet med 70 %, skar den amerikanske kongress budsjettet ned fra 1.600 milliarder USD til 470 mill. USD.[13]  Det som ble bevilget, ble til slutt 300 mill. USD.[14] Dette skjer samtidig som Kina og Sovjetunionen støtter Nordvietnam alt det de kan.[15] Senere har det kommet frem at noe av kongressens hensikt med å strupe tildelingen var å tvinge Thiệu til å inngå en koalisjon med kommunistene.[16] [17]

Én-for-én erstatningen av tapt eller ødelagt materiell ble aldri fulgt opp. Også dette bidro til at tallet på defekte enheter økte.[18]

Svakheter ved Sydvietnams forsvar.

Sydvietnams hær besto av tretten divisjoner, 18 jegergrupper, fire stridsvognregimenter og i alt 500 000 heimevern. De siste hadde lette våpen og utgjorde kun statisk forsvar av egen landsby eller område. Sydvietnam hadde delt landet inn i fire militærdistrikter med hver sin militærkommando. Inndelingen i fire militærdistrikter skyldtes landets skiftende topografi. Soldatene var fastboende i distriktet og vel kjent med vær og terreng. Men denne organisasjonen hadde to fatale konsekvenser.

Den første var at styrkene var fastlåste og ikke kunne flyttes mellom distriktene. Elleve av de trettendivisjonene var fast fordelt på militærdistriktene, og ikke kunne overføres mellom militærdistriktene. Sydvietnam hadde bare to mobile divisjoner – marine- og fallskjermdivisjonen Heller ikke kunne jegere, stridsvogner eller artilleri overføres – og selvsagt ikke heimevern. At flystyrkene heller ikke var underlagt en sentral kommando, men hver sin militærkommando, gjorde at flyvåpenet drev taktisk støtte til landsstrid i stedet for strategisk bombing av baser og lagre[19].

Et av Hanois siktemål under krigen var å sette militærdistrikt I, det aller nordligste, under konstantpress. Dermed ble de to mobile divisjonene låst her.[20] Siden Sydvietnam ikke kunne flytte styrker mellom militærdistriktene – hadde landet nå ingen mobile reserver.[21]

Den andre konsekvensen var at det ikke var noen sentral ledelse av forsvaret. I ett hvert land er det en militær overkommando som leder krigen. I Sydvietnam var de fire militærkommandoene suverene. President Thiệu hadde overført all myndighet til seg selv. Det reduserte overkommandoens rolle til rådgivende. Det var i realiteten ingen overkommando som førte krigen, bare presidenten alene. Dette skulle få fatale følger.

Den tredje konsekvensen skyldtes at soldatene var fastboende i militærdistriktet. I det forsvaret settes under press de siste ukene av krigen, deserterer soldatene for å lete etter familiene. I tillegg til dette kom to svakheter man visste om, men som ble forverret, mangel på tyngre avdelinger som divisjoner, og mangel på kvalifisert underbefal.

Jegergruppene var elitesoldater, de var lette styrker, uten eget artilleri. De var mobile og utførte offensive operasjoner. Slik krigen endret seg, falt behovet for slike operasjoner bort. Nå var behovet i stedet regulære divisjoner med eget artilleri. Sydvietnam ba om at jegergruppene ble omdannet og utstyrt som regulære divisjoner. Dette avviste USA. I krigen som fulgte ble jegerne brukt til defensive oppgaver, det de var minst skikket til.

Mangel på kvalifisert underbefal var en hemsko for Sydvietnams forsvar.[22] Lønnen var dårlig og familien måtte hjelpe til med underholdet. Med utilstrekkelig lønn i tillegg til inflasjon ble dette forverret. Med arbeidsløshet kunne ikke hjemmeværende familie regne med å få arbeid. Dette resulterte i at befal deserterte, ikke fordi de sviktet, men fordi de måtte livberge familien.[23]

Med Parisavtalen og kongressens reaksjon[24] som stoppet allierte flyoperasjoner i Laos og Kambodsja, ble kommunistenes antiluftskyts i disse landene unødvendig, og 24 antiluftskytsregimenter[25] kunne overføres til Sydvietnam. I alt I tillegg var kommunistene nå utstyrt med radarledet skyts og bærbare bakke-til-luft raketter. Sydvietnams flystyrker hadde ikke antiradarmidler og var dermed svært utsatt. Dette sammen med mangel på drivstoff og reservedeler svekket flystøtten i alvorlig grad.

En feilslått strategi – ført bak lyset av USA.

Strategisk kan krigen beskrives som en krig der kommunistene fritt kunne føre en offensiv strategi ved å flytte styrkene inne på ‘nøytralt’ område i Laos og Kambodsja, og derfra angripe Sydvietnam. Sydvietnam var avskåret fra å foreta operasjoner inn i Laos og Kambodsja[26]. I stedet måtte Sydvietnam føre en defensiv strategi der landet hele tiden måtte være forberedt på angrep overalt og følgelig måtte spre styrkene. Dette var fra tidligere Sydvietnams akilleshæl. Det skulle nå bli verre.

I et brev fra president Nixon til Thiệu 14.11 1973 heter det at USA vil ‘take swift and severe retaliatory action’ dersom Nordvietnam bryter avtalen.[27] I et annet brev fra president Nixon til Thiệu bruker han uttrykket ‘react vigorously’.[28] Sydvietnam valgte å basere seg på løftene. Det ble derfor opprettet en forbindelse mellom overkommandoen i Saigon og den amerikanske militærattache[29]i Thailand der USA ble holdt løpende orientert om strategiske mål som skulle bombes i fall en større offensiv fra kommunistenes side. Sydvietnams styrker skulle holde stillingene i opptil to uker for å gi kongressen adgang til å ta i bruk strategisk bombing. Ingenting av dette skjedde da kommunistene i desember 1974 satte i gang sin offensiv ved angrepet på Phước Long[30].

I tillit til løftene fortsetter derfor Sydvietnam strategien med å spre styrkene tynt utover for å fange opp et eventuelt angrep, og tar det for gitt at USA vil reagere. Sydvietnam bygger altså ikke på en strategi der landet selv må svare på angrep. En slik strategi måtte ha konsentrert forsvaret om viktige deler av landet, og bygget et forsvar i dybden. Strategien med å spre styrkene tynt utover basert på amerikanske løfter, skulle få fatale følger.

Thiệu klamret seg til løftet om at USA ville reagere. Alt for sent forstår han at USA ikke kommer til å reagere, og han forsøker å omorganisere Sydvietnams forsvar.[31] Styrkene skal overføres fra de to nordligste militærdistriktene til militærdistriktene III og IV. Dette kunne ha latt seg gjøre i 1973 og i første halvdel av 1974, men i 1975 var det for sent. Forsøket fra Thiệu s side på omorganisering skulle lede til to katastrofer som gjorde at Sydvietnam ikke bare tapte de to nordligste militærdistriktene, men også mistet to divisjoner og fikk fem andre, deriblant marine- og fallskjermdivisjonen, kraftig redusert i personell. I tillegg kom tap av flere jegergrupper og titusener av heimevern, pluss tap av fly, artilleri, lagre, verksteder, kjøretøy og stridsvogner.

Hadde Sydvietnam i januar 1973 visst hva som ville skje, kunne man ha overført styrker med familier, materiell og stridsmidler til militærdistrikt III og IV, og bygget opp et forsvar av hele dette området. [32]  I boken Why South Vietnam Fell argumenterer Anthony James Joes for en slik løsning. Den kunne ha skjedd tidligere, etter Tet-offensiven i 1968 eller i 1972 da kommunistene var på knærne. I 1975 var det for sent[33]. Også den amerikanske general James Gavin hadde tidligere foreslått en slik plan. Den var fryktet av de nordvietnamesiske militære.[34]

Krigen etter Parisavtalen.

Kommunistene startet umiddelbart opp igjen krigen etter Parisavtalen. Allerede da avtalen ble undertegnet, hadde kommunistenes 2.divisjon tatt havnebyen Sa Huýnh. Den ble senere tatt tilbake av Sydvietnams 2.infanteridivisjon.[35] Og slik fortsatte det. I mars tok kommunistenes 1.divisjon byen Hồng Ngự. Sydvietnams 9.divisjon tok byen tilbake og knuste kommunistenes 1.divisjon. [36]

I tiden fra Parisavtalen i januar 1973 til desember 1975 gjennomførte kommunistene i alt fjorten større angrep med fra én til to divisjoner. Dette kommer i tillegg til mindre angrep som omfattet flere tusen i perioden for årene 1973 og 1974.[37] Alle angrepene ble stoppet og i nesten alle tilfellene ble fienden drevet tilbake. Internasjonal presse skrev grovt misvisende at ‘begge parter bryter våpenhvilen’. Etter nesten to års krig hadde kommunistene bare klarte å ta noen baser i den avsidesliggende Khé Lê dalen og to små byer. Men nå er ammunisjon og drivstoff etter hvert nær oppbrukt og Sydvietnam må i mange tilfelle oppgi motangrep.

Et eksempel på krigen i denne perioden er kommunistenes angrep på Thượng Đức i nord. Forsvarerne blir drevet tilbake av artilleriild. Sydvietnams 3.divisjon går til motangrep og driver fienden tilbake. Men kommunistene holder fremdeles et høydedrag som gjør at de kan beskyte Đà Nẵng, Sydvietnams viktigste havneby. Sydvietnam setter som siste utvei inn et regiment fallskjermstyrker som var elitestyrker og i 1972 hadde tilført kommunistene sviende nederlag.

Kommunistene ser nå en sjanse for å ta hevn for tidligere nederlag, og setter i gang en stor offensiv. Nær en hel divisjon settes inn. Høydedraget skifter hender flere ganger, men fallskjermsoldatene tar til slutt stillingen og holder den.[38] Fallskjermstyrkene hadde reddet Đà Nẵng. Kommunistenes plan om å tilføre fallskjermstyrkene et definitivt nederlag, slo heller ikke til. Fallskjermstyrkene hadde fem hundre falne og et par tusen sårede, mens de nordvietnamesiske styrkene hadde et samlet tap på bortimot syv tusen.[39] Kommunistenes 304.divisjon ble varig svekket og deltok lite i krigen senere.

Offensiven 1975. Phước Long faller. [40]

Kommunistene hadde påført Sydvietnam tap i soldater og materiell, men hadde ikke vunnet særlig terreng i løpet av de to årene som hadde gått siden Parisavtalen. Det som nå ble avgjørende for fortsettelsen var om USA som lovet, ville sette inn B-52 i fall kommunistene brøt avtalen. I desember 1974 setter kommunistene inn tre divisjoner og fire regimenter i tillegg til stridsvogner og artilleri mot provinsen Phước Long. Den ble holdt av fem bataljoner heimevern og i tillegg 50 heimeverns-lag[41] á 20 soldater, tre Reko-kompanier i tillegg til en artilleribataljon bemannet av heimevern. Styrkene var spredt da de skulle beskytte over 60 landsbyer og fire sentra. Senere satte Sydvietnam inn en infanteribataljon og en gruppe fallskjermjegere. Det skulle allikevel ta kommunistene hele tre uker å erobre provinsen. De sydvietnamesiske forsvarerne sloss til siste patron uten å overgi seg.

Kommunistiske kilder oppgir at Sydvietnam hadde 1 000 falne og at 2 500 forsvarere ble tatt til fange[42]. Vel 1000 forsvarere ble evakuert[43].  Tallene stemmer med sydvietnamesiske kilder. Kommunistene oppgir egne falne til 1 300[44]. Da de alltid underrapporterer egne tap, er disse større.[45]

Det alvorligste ved slaget om Phước Long, var at USA ikke grep inn og at Sydvietnam ikke ble nevnt i president Fords redegjørelse for kongressen. Nå visste både Sydvietnam og kommunistene at USA ikke ville reagere som lovet. Dessverre forsto ikke Sydvietnam dette før det var for sent.

Offensiven 1975. Ban Mê Thuột faller.[46]

 Militærdistrikt II som var det absolutt største, hadde bare to divisjoner[47], 22 og 23.divisjon pluss fem jegergrupper, et stridsvognregiment og artilleri. I tillegg kom flere kompanier heimevern, men disse hadde bare lette våpen og forsvarte eget distrikt. Kommunistene hadde fem divisjoner 320., 316., 10., 968. og 3.divisjon, alle med eget artilleri. I tillegg fire regimenter pluss stridsvogner og artilleri.

Kommunistene planlegger å ta Ban Mê Thuột og blokkerer derfor alle veier inn til byen.  Avledningsangrep mot Kontum og Pleiku narrer forsvarerne til å tro at angrepet kommer mot Pleiku.  Da kommunistene angriper 10.mars, forsvares Ban Mê Thuột bare av infanteri og heimevern. Byen faller, men kamper utenfor byen varer til 17.mars. I løpet av denne tiden settes styrker fra 23.divisjon inn enkeltvis og uten plan, og går i oppløsning. Byen faller og 23.divisjon er ikke lenger stridsdyktig.

Retretten fra høylandet – katastrofen.[48]

Nå rammes Sydvietnam enda en gang av USA s svikt. Når Thiệu forstår at USA ikke vil komme til hjelp, skifter han strategi. Nå vil han samle styrkene til et forsvar av de viktigste delene av landet i syd. Her bor 80 % av befolkningen. I denne strategien er Ban Mê Thuột et nøkkelpunkt i forsvaret.

Han gir derfor general Phạm Văn Phú ordre om å ta byen til bake. Byen holdes nå av tre kommunistiske divisjoner. Phu har bare jegerbataljonene i tillegg til restene av 23.divisjon og en brigade fallskjermsoldater. Oppgaven er umulig. Og det som verre er. Den styrken han har igjen, skal dra fra Kontum og Pleiku ned til kysten langs en vei som ikke er vedlikeholdt, og angripe langs riksvei 21.

Retretten fra Pleiku til kysten ender i en katastrofe. Både Phú og hans stab drar til Tuy Hòa. Det oppstår uklarhet om hvem som skal lede retretten. Veien de bruker er dårlig og flere broer er ødelagt. Disse må repareres av ingeniørtropper under retretten. Heimevern som ikke skal være med, gjør opprør og slår følge. Hundretusener av sivile følger med de militære når konvoien drar. Kommunistene går til angrep og beskyter konvoien gang på gang i løpet av de vel tolv dager retretten varer. Etter to dager blir de tre høyeste offiserene fløyet ut, og soldatene står igjen uten ledelse.

Bare takket være en umenneskelig innsats av jegere, stridsvognmannskaper og ingeniørsoldater klarer konvoien på egen hånd å kjempe seg ned til kysten, etter å ha laget broer og overfarter under strid og slått seg gjennom blokkeringer og bakhold. Da konvoien kommer frem er bare 1/3 av kjøretøyer og tropper igjen. Hundretusener av sivile flyktninger er omkommet.[49] [50]

Nå er bare 22.divisjon stridsdyktig. Den blir evakuert sjøveis til Saigon. Militærdistrikt II er oppgitt.

Etter å ha blitt fratatt elitedivisjonene bryter forsvaret i nord sammen. [51]

Militærkorps I som var det nordligste, hadde de tre beste divisjonene, fallskjerm-, marinedivisjonen og 1.divisjon, i tillegg til to andre divisjoner, tre jegergrupper og heimevern. Kommunistene hadde fem divisjoner i tillegg til ni regimenter, stridsvogn- og artilleriregimenter tilsvarende et armékorps på ni divisjoner. Forsvarerne var etter flere års krig rammet av tap og desertering. 2.infanteridivsjon hadde bare to av tre regimenter igjen. Fienden fikk derimot kontinuerlig forsyning av tropper.

Frem til 12.mars 1975 har forsvarerne holdt stillingen. Det har vært harde kamper og flere områder har skiftet hender flere ganger, men fienden har så langt bare klart å ta en mindre by. General Ngô Quang Trưởng[52] mener han kan holde stillingen i militærdistrikt I med de styrkene han har.

Men 12.mars får Trưởng ordre om å avgi fallskjermdivisjonen til forsvaret av Saigon. Han protesterer. For det første blir forsvarerne underlegne, og det at fallskjermstyrkene forsvinner, vil skape panikk i befolkningen. Men Thiệu står på sitt, og fallskjermdivisjonen blir trukket ut. Situasjonen blir enda mer kritisk da Trưởng noe senere får ordre om å avgi marinedivisjonen. Omtrent hele befolkningen flykter sørover da fallskjermsoldatene forsvinner – og veiene blir blokkert av flyktninger. Etter forvirrende ordrer fra Thiệu om først å oppgi og så forsvare Huế, bryter forsvaret sammen.[53]Soldater deserterer og leter etter familiene. Omtrent 10 000 soldater fra marinedivisjonen, 2. og 3.divisjon ble evakuert. Alle tyngre våpen var mistet. Disse soldatene ble senere satt inn i kampene om Saigon.

Både i militærdistrikt I og II valgte sivilbefolkningen å følge soldatene. De trosset sult og tørst, stekende sol og regn, beskytning fra kommunistene. Hele tiden søker de trygghet hos de sydvietnamesiske styrkene. Văn Nguyễn Dương skriver, overalt var kommunistene fryktet av den sydvietnamesiske befolkningen som heller fulgte soldatene i døden enn å velge kommunistene.[54]

Den amerikanske generalen Ira A. Hunt skriver at styrkene i militærdistrikt I høyst trolig ville kunnet ha motstått fiendtlige angrep i fall Thiệu ikke hadde trukket fallskjermstyrkene tilbake til Saigon.[55]

James H. Willbanks skriver, Sydvietnam startet kampene i militærdistrikt I i god orden. Soldater, marineinfanteri og jegere sloss tappert, men forvirrende ordrer [fra presidenten] som ledet til oppgivelse av sterke forsvarsstillinger, demoraliserte troppene.[56]

Konklusjonen er at Sydvietnam tapte de to nordligste militærdistriktene, ikke som følge av tapte slag eller sammenbrudd i kampmoral, men på grunn av katastrofale beslutninger på høyeste hold.

Med ryggen mot veggen[57]

Etter at de to nordligste militærdistriktene hadde falt, kunne kommunistene sette inn hele sin hær mot Saigon. I militærdistrikt IV Mekong-deltaet hadde forsvarerne full kontroll og kommunistene var hele tiden blitt slått tilbake, men i militærdistrikt III som var området omkring Saigon, hadde det vært harde kamper og de tre divisjonene her som stadig hadde holdt kommunistene unna, var nedslitt.[58] [59]

Nå forsøker militærkommandoen å organisere et forsvar med disse tre divisjonene i tillegg til troppene som var evakuert nordfra. I rekordfart ble disse siste satt opp på nytt, og utstyrt med det lille man hadde igjen av stridsmidler.

Det som ga forsvarerne en respitt til å forsyne og organisere styrker, var at kommunistenes angrep på Saigon ble forsinket i fire uker ved 18.divisjons forsvar av Cần Thơ og knutepunktet Xuân Lộc mot fire kommunistiske divisjoner som ble stoppet og påført alvorlige tap.[60] [61]

Dette ga forsvarerne av Saigon et pusterom, men stillet overfor hele seksten kommunistiske divisjoner, var utfallet gitt.[62]Striden om Saigon ble imidlertid uventet hard da forsvarerne kjempet hårdnakket mot overlegne styrker.[63]

Forsvarerne kjempet til Sydvietnam kapitulerte 30.april. Ingen enkeltavdeling kapitulerte.

Epilog. Kunne Sydvietnam ha overlevd?

Det er vanskelig å gi en kontrafaktorisk analyse, men følgende kan sies. Kommunistene ville neppe ha godtatt en annen form for avtale, og i så fall ville de ha godtatt den for å bryte den. Men USA kunne ha innstilt på en uttrekning over lengre tid og imøtekommet Thiệu s bønn om sivil hjelp, noe som hadde reddet Sydvietnams økonomi. Det avgjørende var en tilstrekkelig militærhjelp som ville ha gitt Sydvietnam materiell landet trengte og kunne bruke.[64]

General Lâm Quang Thi skriver, hadde vi mottatt amerikansk støtte i form av strategisk bombing [fire support], kunne vi ha stoppet og knust kommunistens offensiv i løpet av de kritiske månedene av februar, mars og april [1975]. [65]Argumentasjonen var at kommunistenes taktikk konsentrerte troppene og dermed gjorde dem ekstremt sårbare for teppebombing, slik det viste seg i 1972.

Det er grunn til å tro at om USA hadde svart på forpliktelsene ved å straffe kommunistene med strategisk bombing allerede i 1973-1974 da de brøt avtalen med invasjon med hele divisjoner, ville krigen ha vært avsluttet.[66]General Alexander Haig, stabssjef under Nixon og utenriksminister under Reagan, uttalte at bombingen vinteren 1972 var akkurat det som kunne ha vunnet krigen.[67]

George J. Veith konkluderer også med, dersom det [Sydvietnam] hadde fått tilstrekkelige forsyninger, og med en urokkelig [steady] amerikansk støtte etter Parisavtalen, kunne utfallet av krigen blitt svært [vastly] annerledes.[68]

James H. Wilbanks skriver, dersom resten av de sydvietnamesiske styrkene hadde kjempet like hardt og tappert som soldatene i 18.divisjon, kunne utfallet av krigen blitt et ganske annet.[69] Fakta var at der ledelsen var til stede og var kompetent, kjempet flere avdelinger like hardt.[70]

Den amerikanske millitærattasjé general Ira A. Hunt jr. gir disse årsakene til at Sydvietnam falt:[71]

• USA erstattet ikke tapt materiell etter 1-1 regelen som lovet
• USA opprettholdt ikke forsyningene bl.a. for ammunisjon på det nivå de var før Parisavtalen
• USA intervenerte ikke militært som lovet da kommunistene overlagt brøt avtalen
• USA opprettholdt ikke militærhjelpen på et tilstrekkelig nivå

Han skriver i boken Losing Vietnam at med en opprettholdelse av amerikansk støtte kunne krigen meget vel ha fått et annet utfall.

En evaluering gjort av et tyvetall høyere vietnamesiske offiserer etter krigen konkluderte med at hadde ikke USA ‘oppgitt’ Vietnam, ville utfallet blitt annerledes. Et effektivt forsvar ville kunne ha vært realisert om militærhjelpen var opprettholdt. Hadde USA svart på Hanois provokasjon med strategisk bombing, ville nederlaget vært unngått.[72]

General Bruce Palmer jr. skriver, vi forlot et Sydvietnam som arvet en fatalt mislykket strategi som ga Hanoi det strategiske og offensive initiativ, i tillegg til våpenhvilen som tillot kommunistene å ha store styrker på sydvietnamesisk område, og ga dem sikre baser i Laos og Kambodsja.[73]

De er flere som mener krigen godt kunne ha fått et annet forløp om det ikke var for svikten i militærhjelpen og Thiệu s katastrofale avgjørelser. Oberstløytnant Văn Nguyễn Dương skriver, president Thieus strategi med å oppgi det sentrale høyland i militærdistrikt II og de to nordligste provinsene i militærdistrikt I var en katastrofe for Sydvietnam. To militærkorps på mer enn 400 000 tropper gikk i oppløsning som følge av dette. Men den verste konsekvens var at troppene mistet kampviljen på grunn av familiesyndromet og oppgivelsessyndromet[74]. I realiteten var det disse to psykologiske uhyrene som beseiret de sydvietnamesiske styrkene, ikke den kommunistiske hæren.[75]

MILITÆR TERMINOLOGI.
Oppbygning
Både kommunistenes og Sydvietnams hær var bygget opp på samme struktur, en triangulær organisasjon, der tre enheter gikk inn i neste og høyere enhet.

• Lag (10 – 15 mann)
• Tre lag utgjør en tropp (50)
• Tre tropper utgjør et kompani (150)
• Tre kompanier utgjør en bataljon (450 – 600)
• Tre bataljoner + støttefunksjoner utgjør et regiment (2 500)
• Tre regimenter + støttefunksjoner utgjør en divisjon (9 600)
• To til fire divisjoner utgjør et armekorps

I tillegg til dette har man brigade. I den sydvietnamesiske hær tilsvarte en brigade et regiment. Landet hadde fire panserregimenter (stridsvogner). Fallskjermdivisjonen hadde fire brigader tilsvarende fire regimenter. Støttefunksjoner er stab, sanitet, forpleining, transport, samband, osv.

Sydvietnam var inndelt i fire militærdistrikter. Et armekorps kalt militærkommando hadde ansvaret for et militærdistrikt.

Kommando

En militær organisasjon ledes av en kommando. Kommandoen har to enheter med litt ulik funksjon, føring dvs. ledelse av tropper, og stab dvs. analyse, planlegging og rådgivning. I den tiden der amerikanske militære fungerte som rådgivere, inngikk de i en stabsfunksjon, men de hadde også en annen svært viktig oppgave, de fungerte som bindeledd mellom flystøtte og landkommando.

Strategi og taktikk.

I militær språkbruk bruker man begrepene strategi og taktikk, svarende til strategisk og taktisk. Med strategi mener man den overordnede målsetting og plan eller fremgangsmåte for en militær organisasjon i krig. Innenfor en slik strategi er det ulike måter for å løse en deloppgave, dette er den taktiske delen. En måte å beskrive strategi og taktikk er å si at strategi er hvordan lede krigen, mens taktikk er hvordan lede et slag.

I krig bruker man betegnelsen strategisk og taktisk flystøtte. Strategisk flystøtte er bombing av fiendens baser, lagre og forsyningslinjer for å svekke fienden. Taktisk flystøtte er bombing av fiendtlige styrker i forbindelse med eget angrep eller forsvar for å slå fienden i et slag.

Gerilja.

Gerilja er en form for krigføring der små, lette og mobile grupper utfører isolerte aksjoner for å svekke fienden. Skal gerilja lykkes må geriljasoldatene ha et område utilgjengelig for fienden, der de kan hvile og få forsyninger – samtidig som fienden må ha en løs organisasjon med dårlig ledelse. Tradisjonelt har gerilja inngått i en defensiv strategi. Et eksempel er de vietnamesiske fotsoldatene som angrep mongolenes forsyningslinjer i grenseområdene mellom Kina og Vietnam på 12-tallet.

Gerilja i Vietnam var en spesiell form som blir kalt insurgency i faglitteraturen. Den har en offensiv strategi og den har to separate organisasjoner. Én sivil og hemmelig som samler inn penger, mat og forsyninger, rekrutterer og driver propaganda – og én militær som utfører likvidasjoner, terror og militære operasjoner. Strategien bak insurgency er først å svekke for senere å felle et lands styre.[76]

[1] Det er nesten like lenge som den amerikanske stillehavskrigen og krigen på østfronten 1941 – 1945.

[2] James H. Wilbanks: Abandoning Vietnam. How America Left And South Vietnam Lost Its War. s. 155 – 158

[3] Olivier Todd: Cruel April: The Fall of Saigon. s. 79

[4] Et regionalt sjokk oppstår når en hel befolkningsdel mister næringsgrunnlaget. Et eksempel er Finland etter Sovjetunionens fall, da landet mistet hele øst-handelen.

[5] VIRDAMIKILS/Forspillet til Parisavtalen – Parisavtalen – Skjebneåret 1972

[6] Ira A. Hunt: Losing Vietnam. How America Abandoned Southeast Asia. s. 37 – 42

[7] Parisavtalen Kapittel 1 § 1

[8] Lewis Sorley: A Better War. s. 260

[9] Arnold Isaacs: Without Honour. s. 64

[10] Ira Hunt jr.: Op.cit. s. 36

[11] George J. Veith: Black April. s. 55

[12] James H. Willbanks: Op.cit. s. 202

[13] Cao Văn Viên: The Final Collapse. s. 47

[14] Anthony James Joes: Why South Vietnam Fell. s. 35

[15] Samtidig mottar Israel 2 100 mill. USD som hjelp i forbindelse med Youm Kippur krigen oktober 1973.

[16] George J. Veith: Black April. The Fall of South Vietnam 1973 – 75. s. 58 og s. 310 – 311

[17] Se også Bruce Herschensohn: An American Amnesia. s. 23 – 24.

[18] Lan Quang Thi: The Twenty-Five Year Century. s. 319

[19] Skulle Bergen Brannvesen praktisere samme politikk, ville man ikke sende alt disponibelt mannskap til Åsane i fall det var storbrann der. Da ville det være Åsane og bare Åsanes lokalstasjons oppgave.

[20] Under Nordvietnams våroffensiv 1972 satte kommunistene inn hele syv divisjoner her. Se Ildprøven 1 – Hanois våroffensiv, denne hjemmesiden.

[21] Til sammenligning hadde kommunistene seks hele divisjoner i reserve.

[22] Ira A.Hunt jr. Op.cit. s. 25

[23] Reallønnen for en offiser falt til en fjerdedel og for en mening soldat til under halvparten. Anthony James Joes: Op.cit. s. 82

[24] Lovendringen Case-Church Amendment august 1973, satte strek for USA s direkte deltagelse på alliert side.

[25] Ira Hunt jr. Losing Vietnam. s. 29.

[26] Det var presse, politikere og opinion som antikrigsbevegelsene som skapte denne situasjonen. En opinion som ikke sa et ord mens Nordvietnam anla et nett av veier og baser inne i Laos og Kambodsja og holdt flere divisjoner her på vent. De to gangene allierte styrker krysset grensene og gikk inn i Laos og Kambodsja for å ødelegge nettverket, opplevde man et hylekor fra politisk hold om krenkelser av disse landenes nøytralitet, som tvang de allierte fra å gjenta operasjonene.

[27] Willbanks: Op.cit. s 176

[28] Veith: Op.cit. s. 18

[29] United States Defense Attaché Office.

[30] Cao Văn Viên: Op.cit. s. 80

[31] George J. Veith: Op.cit. s. 172 – 175

[32] Å overføre en divisjon fra nord til sør var beregnet å ta syv måneder med kapasiteten landet hadde i 1973.

[33] Anthony James Joes: Op.cit. s. 179 – 181

[34] George J. Veith: Op.cit. s. 217, 238

[35] Dette var den eneste gangen den polske representanten i ICCS tok Sydvietnams parti. Representanten ble for øvrig omgående skiftet ut.

[36] George J. Veith: Op.cit. s 51

[37] Ira A. Hunt: Op.cit. s. 42 & 165.

[38] George J. Veith: Op.cit.: 96

[39] Lich su Quan Doan 2 (Historien om 2 korps). Hanoi. 1994. s. 94

[40] VIRDAMIKILS/Thang tu – thang den – kampen om Phuoc Long.

[41] Se appendiks om organisering av tropper.

[42] Dung Hao: A Tragic Chapter. Hanoi.

[43] Van Nguyen Duong: The Tragedy of the Vietnam War. s. 184

[44] Pham Ngoc Thach, Ho Khang: The War of Resistance Against America. Hanoi.

[45] Et eksempel på hvor upålitelige kommunistiske kilder kan være er at de rapporterer tapene det ene kompaniet rangere led som svarende til to kompanier, dvs. det dobbelte av styrken som ble beskutt.

[46] VIRDAMIKILS/Kampen om høylandet – Ban Me Thuot faller.

[47] Alle andre hadde minst tre divisjoner.

[48] VIRDAMIKILS/Raset – retretten fra høylandet – massakren langs vei 7B

[49] Van Nguyen Duong: Op.cit. s. 194. Flyktninger fortsatte imidlertid å strømme helt frem til 1.april da kommunistene tok Tuy Hoa.

[50] James Olsson & Randy Roberts. Where the Last Domino Fell: America and Vietnam 1945 – 1990. s. 259

[51] VIRDAMIKILS/Våren 1975 – sammenbruddet i nord.

[52] Trưởng var en av Sydvietnams aller beste generaler.

[53] Cao Văn Viên: Op.cit. s. 96 – 116

[54] Văn Nguyễn Dương: Op.cit. s. 198.

[55] Ira Hunt jr.: Op.cit.  s. 137

[56] James H. Willbanks: Op.cit. s. 251

[57] VIRDAMIKILS/Med ryggen mot veggen.

[58] Cao Văn Viên: Op.cit. s. 138 – 140

[59] Cao Văn Viên: Op.cit, s. 135 – 137

[60] George J. Veith: Op.cit. s. 419 – 61

[61] Van Tien Dung: Our Great Spring Victory. Hanoi 1977

[62] Cao Văn Viên: Op.cit. s 141

[63] Willian Le Gro: Vietnam from Ceasefire to Capitulation. s. 171 – 177

[64] Se Enhance Plus side 3

[65] Lam Quang Thi: The Twenty.Five Year Century. s 290

[66] Douglas Pike i Peter Braestrup (ed): Vietnam as History. s. 88

[67] John Prados: Vietnam. s. 512 – 513

[68] George J. Veith: Op.cit. s. 499

[69] James H. Wilbanks: Op.cit. s. 267

[70] William Le Gro: Op.cit. s. 110 – 132

[71] Ira A. Hunt jr. Losing Vietnam. s. 166 -167

[72] Hosmer, Kellen & Jenkins: The Fall of South Vietnam. s. 257

[73] Bruce Palmer jr: The 25 Year War. s. 151

[74] Familiesyndromet var at soldatene deserterte for å lete etter egen familie. Oppgivelsessyndromet var den kommunistisk initierte propagandaen at Thieu hadde gått med på å ofre de to nordligste militærdistriktene.

[75] Van Nguyen Duong: The Tragedy of the Vietnam War. s. 198

[76] Se f.eks. David Galula: Counterinsurgency Warfare eller Roger Trinquier: Modern Warfare. A French View.