SVIKTET – ÅRENE 1973-1974

Når du møter en kommunist, hør ikke hva han sier, se hva han gjør.
Nguyễn Văn Thiệu, sydvietnamesisk statssjef.

Nordvietnam brøt Parisavtalen ved å invadere Sydvietnam. USA brøt avtalen ved at landet unnlot å reagere på invasjonen slik det hadde lovet. Nordvietnam og USA ble belønnet med Nobels fredspris. Sydvietnam som holdt avtalen, ble straffet og påført terror og kommuniststyre.
Vietnameser til forfatteren under en Nyttårsfest.

Abandoned by the United States in a shameful failure to insists that the Communist leaders in Hanoi observe the agreements they had signed, with Congress refusing to provide the military assistance they had signed, the South Vietnamese armed forces fought tenaciously, in often hopeless situations, against the military juggernaut converging on Saigon in April 1975.
Wolfgang Lehmann, viseambassadør til Sydvietnam 1974 – 1975

FORSPILL

Etter at Sydvietnam våren og sommeren 1972 hadde slått tilbake Nordvietnams våroffensiv, oppsto en stemning av selvtillit og optimisme i landet. Til tross for at kommunistene satte inn 14 divisjoner og 26 regimenter, klarte de ikke å nå noen av målene de hadde satt. Hue, Kontum og Saigon var stadig på sydvietnamesiske hender. An Loc og Kontum holdt ut beleiringen og Quang Tri ble gjenerobret. For første gang hadde Sydvietnam vist seg i stand til å kjempe jevnt med invasjonsstyrkene fra nord.

Nettopp derfor opplevde Sydvietnam Parisavtalen i januar 1973 som et veritabelt slag i ansiktet. Hva de hadde vunnet på slagmarken, var de nå i ferd med å tape. For kommunistene var det omvendt. For Nordvietnam var avtalen som bandt motstanderne, en stor oppmuntring og i realiteten en halv seier[1]. For Sydvietnam var den militært og politisk et nederlag i det kommunistene fikk stå på Sydvietnamesisk jord. Psykologisk var den et tilbakeslag på bakgrunn av seirene på slagmarken de sydvietnamesiske styrkene hadde oppnådd våren 1972. Saigon var nå i stor utstrekning overlatt til seg selv og satt igjen med en følelse av å være forlatt. Leder for Sydvietnams overkommando, general Cao Van Vien sa om Parisavtalen at ‘den var vendepunktet som forandret alt. Parisavtalen ble forkynt for Sydvietnam lik en dødsdom[2]’. Viens ord skulle dessverre bli en realitet.

PARISAVTALEN

Avtalen ble undertegnet 27.januar 1973. Til tross for at Nixon hadde satt hardt mot hardt både mot Nord- og Sydvietnam for å få til en avtale, rammet kritikken ham og ikke Nordvietnam. Dette skyldtes i hovedsak antikrigsbevegelsenes propaganda, godt forsynt av stoff fra Nordvietnams propagandamaskin.

Parisavtalen ble i realiteten forhandlet av USA og Nordvietnam. Sydvietnam fikk den som et fait accompli på bordet. Allerede i innledningen heter det at ‘USA og alle andre land respekterer uavhengigheten, suvereniteten og den territoriale integriteten til Vietnam som fastslått ved Genève-avtalen om Vietnam’. Ved denne formuleringen forsvinner Sydvietnam ganske enkelt som nasjon og kommunistenes krig blir ikke lenger det den faktisk var, en ytre aggresjon mot landet.

I følge Parisavtalen skulle det nå foregå forhandlinger mellom to parter, Republikken Sydvietnam og Frigjøringsfronten for Vietnam[3]. Med dette ble gangsterregimet Frigjøringsfronten sidestilt med den legitime staten Republikken Vietnam. Siktemålet het det seg, var ‘å oppnå en politisk avtale som vil gi det sydvietnamesiske folk muligheten til selv å bestemme den politiske fremtid for Sydvietnam gjennom frie og demokratiske valg under internasjonal overvåkning’. Enhver som har den minste kunnskap om kommunistisk politikk, vet at dette er svindel og løgn fra ende til annen. Et kommunistisk land med frie og demokratiske valg er en motsigelse i seg selv. Gjenforeningen av Vietnam skulle skje ‘trinn for trinn ved fredelige midler.’ Den såkalte gjenforeningen skjedde som man vet, med alt annet enn fredelige midler.

Den store tragedien i dette er at den kapitulasjonen som Parisavtalen i realiteten var, ikke kom som følge av et militært nederlag. Tvert imot var det Nordvietnam som var på knærne. Kapitulasjonen kom som følge av et politisk press fra antikrigsbevegelsene, store deler av kongressen og ikke minst den ‘progressive presse’ som stadig ignorerte og til dels dekket over kommunistenes grusomheter og samtidig fremstilte de allierte på en feig og urettferdig måte.

USA hadde nå gjort en avtale med en part, Nordvietnam, som hele tiden hadde gjort det til sin politikk å bryte avtaler i håp om at alle andre ville overholde dem. Etter at Genève-avtalen 1954 som også omfattet Laos og Kambodsja, ble undertegnet, sendte Nordvietnam tropper inn i Laos[4]. Det samme skjedde etter undertegning av den nye avtalen for 1962 da Hanoi, med sin sedvanlige forakt for avtaler, sendte en hel divisjon inn i Laos. Nøytrale og ikke-kommunistiske styrker ble slått og Nordvietnam overtok herredømmet.[5] Nordvietnam etablerte baser i Laos og gikk inn og gjorde det samme i Kambodsja. Heller ikke Kambodsjas nøytralitet ble respektert. Dette vakte som ventet, ingen reaksjon hos dem som senere kritiserte USA for å ha krenket landenes nøytralitet gjennom operasjoner mot kommunistiske baser i Laos og Kambodsja.

I en tale 23.januar 1973 konkluderte president Nixon med at de allierte hadde vunnet krigen og at Sydvietnam nå hadde fått retten til å bestemme sin egen fremtid. Hva Sydvietnam i realiteten hadde fått, var retten til å slåss mot kommunistene på egen hånd. Sydvietnameserne satt nå igjen med en følelse av å være forlatt og sviktet, samtidig som de så hvordan Sovjet og Kommunist-Kina støttet Nordvietnam ubegrenset med krigsmateriell og drivstoff.

SITUASJONEN ETTER PARISAVTALEN

Sydvietnams nasjonale strategi etter Parisavtalen var:

  1. Å holde alle områder og hele befolkningen under regjeringens kontroll. Dersom fienden erobret områder, måtte disse for enhver pris tas tilbake.
  2. De væpnede styrkene, ARVN, måtte settes opp på nytt etter tapene under 72-offensiven. Likeledes måtte heimevernsavdelingene styrkes.
  3. Hæren, ARVN, måtte satse på det som hittil hadde vært dens fortrinn, ildkraft, mobilitet og logistikk, og forbedre disse.
  4. Styrke pasifiseringen, dvs. å bringe landsbygda under kontroll og sikre innbyggerne, slik at de var i stand til å forsvare seg selv, styre seg selv og forsyne seg selv.

Parisavtalen satte en øvre grense for militær kapasitet som fremover i tiden skulle være slik den var før avtalen. Kommunistene hadde selvsagt aldri hatt til hensikt å overholde dette. USA valgte derimot å overholde kravet på en svært rigorøs måte.[6]

Enkelte sydvietnamesiske politikere hadde et desperat håp om at kommunistene denne gangen til en viss grad ville holde Parisavtalen. Men Sydvietnams ledelse baserte seg hele tiden på forutsetningene om at kommunistene ville bryte løftene og at USA ville holde dem. Den første forutsetningen holdt som ventet stikk, men det gjorde dessverre ikke den siste. Sydvietnam hadde fått løfte om at USA ville gripe inn dersom Nordvietnam brøt avtalen.[7] [8] I tråd med dette ble det opprettet en forbindelse mellom USDAO[9] i Thailand og overkommandoen i Saigon. Her ble USDAO holdt løpende orientert om strategiske mål i fall en større offensiv fra Nordvietnams side. Likeledes skulle Sydvietnams væpnede styrker holde stillingene i opptil to uker for å gi kongressen adgang til å ta i bruk strategisk bombing. Ingenting av dette skjedde da kommunistene i mars 1975 satte i gang sin offensiv[10].

Strategisk kan den annen indokinesiske krig beskrives som en krig der den ene parten, Nordvietnam, fritt kunne føre en offensiv strategi ved å flytte sine styrker langs fronten inne på ‘nøytralt’ område inn i Laos og Kambodsja, og derfra foreta taktisk offensive operasjoner inn i Sydvietnam. Den andre parten, Sydvietnam, var avskåret fra å foreta tilsvarende operasjoner inn i Laos og Kambodsja[11]. I stedet måtte Sydvietnam føre en defensiv strategi der landet hele tiden måtte være forberedt på angrep overalt og følgelig måtte spre styrkene tynt utover. Dette medførte at man ikke kunne etablere et forsvar i dybden. I ettertid kan man se at denne strategien, spesielt etter Thieu’s nasjonale strategi som bygget på at alle områder skulle forsvares, sammen med svekkingen av budsjettene, sterkt bidro til Saigons fall 1975.

Sydvietnam hadde delt landet inn i fire militærdistrikter underlagt hver sin militærkommando på bekostning av en svekket overkommando. Hver kommando omfattet fra tre til to divisjoner i tillegg til rangere og heimevernstyrker. At både infanteri, panser og flystyrker sorterte under hver sin militærkommando knyttet til distrikt, forsterket ytterligere det fastlåste ved en slik organisasjon. Sydvietnam hadde kun to mobile divisjoner til disposisjon, marinedivisjonen og fallskjermstyrkene. Et av Hanois siktemål under hele krigen var å sette militærdistrikt 1, det aller nordligste, under konstant press. Dermed ble de to mobile divisjonene låst her. [12]  At presidenten Thieu hadde overført all myndighet til seg selv, bidro også til å svekke overkommandoens stilling.

Svakheten ved at Sydvietnam måtte spre styrkene tynt utover, ble forverret ved at USA trakk sine styrker ut. Ikke bare det at bakkestyrkene ble trukket ut, men også at den amerikanske flyovervåkningen forsvant, gjorde det enda vanskeligere for Sydvietnam å forutse kommunistenes bevegelser. Det at infanteri-, panser- og flystyrker ikke var underlagt en sentral kommando, men underlagt hver sin militærkommando, gjorde likeledes at flyvåpenet ble tvunget til å drive taktisk støtte til landsstrid i stedet for strategisk bombing av baser og lagre. Også dette svekket betydningen av flystyrken.

Ved at Nordvietnam hadde sine baser på beskyttet område, lå initiativet og dermed overraskelsesmomentet hos dem. En strategisk defensiv krigføring som den Sydvietnam ble tvunget til å føre, har en psykologisk konsekvens. Styrkene må hele tiden være i beredskap, være på vakt samtidig som de blir utsatt for angrep uten å kunne svare ved å forfølge angriperen inn på hans territorium. Over lengre tid sliter dette på forsvareren og svekker motivasjonen. Hanoi kunne også til tider være defensive, men taktisk defensive – uten selv å være truet kunne de vente på anledning til angrep.

NORDVIETNAMS MILITÆRE SITUASJON

Riktignok hadde kommunistene ikke nådd målene om å erobre Hue og Da Nang, Kontum – Qui Nhon eller Saigon, men de hadde klart å klore seg fast i posisjoner inne på Sydvietnams territorium. Da våpenstillstanden trådte i kraft 27.januar 1973, hadde Nordvietnam omtrent 170 000 tropper innenfor Sydvietnams grenser. I tillegg befant 100 000 soldater seg i baser i Laos og Kambodsja. I alt kunne Nordvietnam før omorganiseringen som fulgte, mønstre 14 divisjoner og utenom dette 46 regimenter der 26 var infanteriregimenter – i alt 424 bataljoner.[13] Av disse var imidlertid 22 antiluftskytsbataljoner og ikke infanteribataljoner. De hadde 430 av de nye 122 mm og 130 mm kanonene med lang rekkevidde. Videre hadde de overført 650 nye stridsvogner som erstatning for dem som gikk tapt under 72-offensiven[14].

Kommunistenes planer på lang sikt kommer tydeligst frem ved at de trekker hele divisjoner tilbake til Laos og Nordvietnam for fullstendig nyoppsetning. Divisjonene 308.NT, 308B.NT, 312.NT, 316.NT og 320.NT som hadde deltatt i offensiven mot Hue og Da Nang, var hardt medtatte og ble trukket tilbake til baser i Nordvietnam for nyoppsetning, mens 316B og 968 overføres til Laos. Én divisjon, 341.NT divisjon, ble fullstendig gjenoppbygget.

De kommunistiske styrkene inne i Sydvietnam ble også omorganisert under ledelse av general Tran Van Tra som vil øke slagkraften ved å øke antall divisjoner[15]. Et stort antall uavhengige regimenter ble nå organisert i nye divisjoner, 3.NT, 4.NT, 6.NT og 8.NT.[16] I alt omfattet Nordvietnams bakkestyrker i 1974 etter omorganiseringen 19 infanteridivisjoner i tillegg til 968.NT divisjon i reserve i Laos, utenom dette 14 infanteriregimenter og to tankbrigader.[17] I tillegg kom rene stridsvogn-, antiluftskyts- og artilleriregimenter. Også ingeniør- og transportleddene omorganiseres.[18] Denne massive oppbygningen sammen med organiseringen fra regiment til divisjon og fra divisjon til armekorps[19], viser bare med all tydelighet at Hanoi på ingen måte hadde til hensikt å respektere Parisavtalen.

Men kommunistene sto på en måte svakere ved årsskiftet 1973 enn på lenge. Deres egne styrker var hardt medtatt etter 1972 offensiven der sydvietnamesiske styrker slo kraftig tilbake. Det er verd å merke seg at moralen til kommunistenes styrker var fallende. Soldatene var lovet seier med 72-offensiven. Slik gikk det ikke og slutten på krigen var tilsynelatende langt borte. Av nordvietnamesiske dokumenter fra denne tiden kan vi også se at man der vurderte Sydvietnam som langt sterkere.

En av Nordvietnams fremste ledere general Tran Va Tra sa at på tidspunktet for våpenhvilen var våre kadrer og soldater utslitte. Alle våre enheter var i uorden, og vi led under tapet av soldater og mangel på mat og ammunisjon. Så det var en hård påkjenning å stå imot fiendtlige angrep. Noen ganger måtte vi bare gjøre retrett og la fienden ta tilbake kontrollen over befolkningen.[20]

Selv om Vietcong som militær organisasjon var sterkt desimert etter Tet-offensiven,[21] var deres infrastruktur fremdeles intakt etter 1968. Denne hadde som oppgave bl.a. å drive etterretning, skattlegging, rekruttering, sikre tilførsler av mat og oppbygning av arsenaler. Med den amerikanske øverstkommanderende, general Creighton Abrams, nye strategi ‘Clear and Hold’ hadde pasifiseringsprogrammet blitt mer vellykket. Det såkalte Phoenix-programmet rettet seg mot Vietcongs sivile infrastruktur. Dette fortsatte også etter at det amerikanske personellet var trukket ut, og lyktes i en grad som overrasket mange.

Det beste bevis på hvor vellykket pasifiseringen var, kommer fra kommunistene selv: Fordi vi ikke i tide innså den nye politikken, særlig også fordi balansen mellom våre og deres styrker endret seg og utviklingen av krigen (pasifiseringen) begge var ufordelaktige for oss, klarte vi ikke i tide å endre vår taktikk. Vi angrep stadig byene og etterlot hull i forsvaret av landsbygda.[22]

Denne innsatsen for å rive opp Vietcongs infrastruktur kom i et gunstig tidsrom i det den falt sammen med at regulære nordvietnamesiske soldater måtte erstatte de sydvietnamesiske Vietcongsoldatene som falt fra. Disse snakket nordvietnamesisk og var ukjente med forholdene i syd. Et annet utsagn fra kommunistenes militære ledelse sier: Gjennom de to siste år har USA og deres marionetter konsentrert sine anstrengelser for å pasifisere landsbygda, ved å bruke de mest barbariske fremgangsmåter. De har bedret mobiliteten og etablert et forsvarssystem i de tettest befolkede områdene. Som et resultat av dette, er det skapt store vanskeligheter for oss og påført våre styrker store tap.[23]

Selv om Nordvietnams forhandlere offisielt hadde gått med på å trekke sine styrker ut av Laos og Kambodsja, hadde de selvsagt aldri til hensikt å gjøre dette. Etter Parisavtalen startet de i stedet en større utvidelse av veier og baser i disse landene. Ved Sydvietnams kapitulasjon i 1975, var veinettet på 13 000 km og flere steder dimensjonert for større kjøretøyer og stridsvogner. Sydvietnamesiske fly kunne nå observere en stadig transport av krigsmateriell sydover[24].  Ikke bare anla kommunistene nye veier, flere oljeledninger ble også lagt. Én ledning ble lagt frem til Thua Thien provinsen med tanke på angrep mot Hue og Da Nang. En annen ble lagt frem til Quang Duc provinsen med tanke på angrep mot Ban-Me-Thuot, Nha Trang og mot Saigon via riksvei 14. Disse oljeledningene styrket kommuniststyrkenes mobilitet og evnen til å konsentrere styrker, og truet Sydvietnam ytterligere.

Med Parisavtalen og kongressens reaksjon[25] som til sammen hindret allierte flyoperasjoner i Laos og Kambodsja, kunne Nordvietnam nå fritt transportere styrker i disse landene. Antiluftskyts som dermed ble unødvendig, kunne så overføres til Sydvietnam. I alt hadde Nordvietnam 24 antiluftskytsregimenter i Sydvietnam.[26] I tillegg var kommunistene nå utstyrt med topp moderne radarledet skyts og bakke-til-luft raketter som f.eks. den sovjetiske bærbare Strela. Sydvietnams flystyrker hadde ikke antiradarmidler og var dermed svært utsatt. Dette tvang de sydvietnamesiske flyene til å fly så høyt at treffsikkerheten ble sterkt svekket.

Nordvietnams bruk av panser i våroffensiven 72 ble et kraftig nederlag for dem. Ved at deres stridsvogner angrep alene og uten støtte av infanteri, ble de et lett bytte for antipanservåpen. Så å si alle deres 400 stridsvogner ble slått ut. Det er nesten utrolig at deres militære leder, den opptil flere ganger genierklærte Vo Nguyen Giap, lot tanks angripe uten infanteri og underlagt egen kommando utenom infanteristyrkene.

I 1973 ser man en endring hos de kommunistiske styrkene. Ikke bare får de nytt og bedre utstyr når det gjelder artilleri og panser. Nordvietnamesiske offiserer får nå opplæring av sovjetiske eksperter på moderne krigføring med kombinert bruk av stridsvogner og infanteri.[27] Disse enhetene samarbeider nå etter hvert i langt større grad enn ved offensiven i 1972. Samtidig får stridsvognene mer effektiv pansring, noe som gjør at de klarer seg adskillig bedre mot antitankvåpen som L-72 som Sydvietnam brukte med stor effekt i 1972. Det eneste effektive antitankvåpenet blir nå rekylfrie kanoner med panserbrytende ammunisjon. Men som følge av 1-til-1 avtalen som USA hadde inngått var det nå ikke mulig å supplere de sydvietnamesiske styrkene ytterligere. Dette var de nordvietnamesiske fagmilitære vel kjent med.

SYDVIETNAMS MILITÆRE SITUASJON

I 1973 var situasjonen for Sydvietnam tross alt ikke så mørk. Landet hadde i 13 divisjoner med regulære soldater og i tillegg flere Rangergrupper. I alt utgjorde dette 264 bataljoner, tilsvarende en kampstyrke på omtrent 210 000 mann. I tillegg kommer heimevernsstyrkene på omtrent 500 000 mann. Disse siste hadde ansvar for sitt lokale område og var mindre mobile og ikke utrustet med tyngre våpen.

På papiret hadde Sydvietnam en respektabel hær, men slik den var organisert geografisk og med bare to mobile divisjoner, ble styrkene låst. På den annen side var soldatene rekruttert fra eget militærdistrikt og derfor vel kjent med terreng og klima. Sydvietnams infanteristyrker hevdet seg godt under 72-offensiven, skjønt det tok tid før de lærte å takle de sovjetiske T-58 stridsvognene. Eget panservåpen gjorde det også bra. Både materiell og soldater var fullt på høyde med angriperne.

Vestlig presse kunne etter offensiven fortelle at det var amerikansk flystøtte som hadde slått ut Nordvietnams stridsvogner. En analyse foretatt i etterkant viste noe annet, at amerikanske fly slo ut 37 %, mens sydvietnamesisk infanteri og flyvåpen slo ut halvparten hver av de øvrige 63 %. I og med at amerikansk taktisk flystøtte forsvant og egen flystøtte ble svekket, falt nå forsvaret mot kommunistenes tanks for det meste på eget infanteri. I løpet av 1973 hadde Sydvietnam derfor vektlagt trening og oppbygging av eget antitank forsvar. En vurdering gjort av en amerikansk ekspertgruppe i 1973 viste at de sydvietnamesiske styrkene demonstrerte utmerket stridsevne mot tanks.

Sydvietnam fikk også etter hvert den nye amerikanske 177 mm kanonen som kunne måle seg med Nordvietnams 120 mm og 130 mm. Med tanke på artilleri var Sydvietnam nå fullt på høyde med om ikke bedre enn Nordvietnam.[28]

En vurdering gjort av den amerikanske forsvarsattache i Vietnam viste at Sydvietnam ved utløpet av 1973 hadde større ildkraft, mere artilleri og bedre samband enn angriperne. Landet hadde også større strategisk og taktisk mobilitet innenfor sitt militærdistrikt. I tillegg var også logistikken på dette tidspunkt langt bedre enn kommunistenes. Det er all grunn til å ha dette i bakhodet når man skal vurdere historien frem til 1975.

Heimevernsstyrkene var utstyrt med lettere våpen og organisert i mindre enheter. Deres oppgave var først og fremst innenfor pasifiseringen og var ikke ment å kunne møte angrep fra enheter på regiments størrelse utstyrt med panser og eget artilleri. Ikke desto skulle disse styrkene der de sto sammen med enheter fra hæren, mindre by på kraftig og utholdende mostand mot en overlegen angriper.

Mye takket være heimevernstyrkene var pasifiseringen vellykket, og det beste bevis på dette var at matvareprisene var lave og ikke fulgte inflasjonen ellers. Frem til sommeren 1974 var alle de mest folkerike regionene under Sydvietnams kontroll.[29] Derfor ga også Nordvietnam ødeleggelsen av pasifiseringsprogrammet høyeste prioritet.

Tilgangen på befal og særlig lavere befal var imidlertid kritisk. Sydvietnam slet hele tiden med mangel på kvalifisert befal.[30] Våroffensiven 1972 hadde medført en kraftig blodtapping av slikt personell. I tillegg var utilstrekkelig lønn og lange fravær fra familien med på å svekke motivasjon og kampvilje. Som vi skal se, bidro ting som skjedde utenfor Indokina til en forverring av nettopp dette. Derimot hadde Sydvietnam et godt offiserskorps på høyere nivå, spesielt yngre offiserer som var utdannet i USA.

Generelt var de sydvietnamesiske soldatene bedre trenet og utdannet enn de kommunistenes.[31] Men innkalling av nye mannskaper ble vanskeliggjort av korrupsjon og mangel på oversikt. I tillegg kom desertering som riktignok ikke sjelden var midlertidig.[32] På grunn av situasjonen som krigen hadde skapt med en flyktningestrøm inn mot byene, var det lettere for desertører å forsvinne i mengden. Allikevel klarte de sydvietnamesiske styrkene i hele 1973 å opprettholde full stridsstyrke.

Strategien med å holde på utsatte stillinger gjorde at troppene ble spredt utover og i mange tilfelle utenfor rekkevidde av eget artilleri og utenfor egen infanteristøtte på grunn av dårlig veiforbindelse, ble den taktiske flystøtten avgjørende. Denne hadde inntil da i mange tilfelle vist seg tilstrekkelig. Men som følge av Nordvietnams opprustning av sitt antiluftskyts, ble den taktiske luftstøtten svekket. At Sydvietnam mistet rådgiverne som ofte fungerte som bindeledd mellom bakkestyrker og artilleri/flystøtte, var et tap. Det skulle gå tid før Sydvietnam klarte å forbedre seg her.

I følge en militær analyse kjempet Sydvietnam styrker godt gjennom hele 1973. Bedre vern og rutiner ved artilleriangrep og bedre trening av heimevernstyrkene gjorde at egne tap sank i tillegg til at man klarte å utnytte ammunisjonen bedre[33]. Men Sydvietnam måtte etter hvert oppgi utsatte og fjerntliggende stillinger og var i mange tilfelle avskåret fra å svare med gjengjeldelsesangrep.

En annen analyse ved utløpet av 1973 viste at ved bruk av helikoptre og fly kunne man transportere hele regimenter og det langt raskere enn kommunistene som brukte kjøretøy og sampaner. Men denne mobiliteten avhang av tilgang på drivstoff.

Men det var potensielle svakheter i Sydvietnams forsvar. Man hadde på mange måter overtatt den amerikanske militære filosofi. Den amerikanske krigføringen baserte seg en på overvekt av ildstøtte – der man ofrer ammunisjon for soldater. ‘Vietnamiseringen’ medførte en utvidelse av hærens oppgaver, noe som også økte mengden av artilleri for å erstatte den rollen de amerikanske styrkene hadde spilt. En slik strategi forutsetter god tilgang på drivstoff og ammunisjon. Reduksjonen både i ammunisjon og drivstoff som følge av sviktende budsjetter, skulle derfor få betydelige følger for Sydvietnams taktikk. Både ildkraft og mobilitet svekkes. Men situasjonen ved starten på 1973 var militært sett bedre enn på lenge.

Hvorfor skulle det så gå galt som det gikk? Det er flere svar på dette. For det første, de eksterne faktorene. Kongressens nedskjæring av budsjettene som vi skal se fikk dramatiske konsekvenser for Sydvietnam, sammen med inflasjonen og arbeidsløsheten som fulgte de brå uttrekningen av de amerikanske styrkene. Det er all grunn til å ha dette i bakhodet når man skal vurdere historien frem til 1975. I tillegg kommer flere alvorlige taktiske feil i de siste ukene, men disse avgjørelsene hadde også noe av sin årsak i de eksterne forhold.

Denne delen av krigen vil jeg behandle så vidt grundig siden den avslører to forhold. For det første forteller den oss at Nordvietnam aldri hadde til hensikt å overholde Parisavtalen. Det er for så vidt en skandale at Le Duc Tho ble tildelt Nobels fredspris. Adolf Hitler kunne på samme grunnlag blitt tildelt prisen for München-avtalen om Tsjekkoslovakia[34].

For det annet forteller historien oss at Sydvietnam så langt på tross av stadig amputerte budsjetter, brutte løfter om inngrep fra USA, en galopperende inflasjon, høy arbeidsløshet og konfrontert med en stadig sterkere fiende, frem til sommeren 1974 slåss jevnt med Nordvietnam og nekter angriperne territorium.[35] Hverken Sydvietnams heroiske forsvarskrig eller Nordvietnams aggresjon kommer frem i pressen som stadig skriver at ‘begge parter bryter Parisavtalen’.

 

FINANSIERING AV KRIGEN – ØKONOMISKE VANSKELIGHETER

Det som imidlertid blir kritisk, er USA s finansiering av militærutgiftene. Tildelingen i budsjettåret 72-73 var på 2 200 mill. USD noe som ble ansett som nødvendig for en adekvat stridsevne.[36] For budsjettåret 1973-74 ble tildelingen først foreslått til 1 600 mill. USD, for så å bli redusert med nærmere 40 % til 1 069 mill. USD, for til sist å bli skåret ned til 964 mill. USD.[37] Et av argumentene som ble brukt, var at krigen ville avta etter Parisavtalen. Det paradoksale var at nedskjæringene satte paragrafer i avtalen ut av funksjon. Artikkel 7 i Parisavtalen tillot gjenanskaffelser av utstyr som hadde gått tapt eller måtte vrakes, men med den kraftige nedskjæringen av budsjettet som skjedde, kunne ikke denne adgangen utnyttes.  Et eksempel er at det etter hvert var 4 000 militære kjøretøyer ute av drift.[38]

Samtidig med denne drastiske nedskjæringen kom oljekrisen i 1973 som resulterte i at oljeprisen steg til det firedobbelte året etter. Fra budsjettåret 74 til budsjettåret 75 steg kostnadene for ammunisjon med 60 % og annet utstyr med 10 %. Sammen med lønnsøkningene gjorde dette at driftsutgiftene for militær sektor steg med 47 %. Militært betød dette at tilgangen på drivstoff ble sterkt begrenset og dermed også mobiliteten. I den sivile sektor medførte dette en inflasjon på 65 % og 28 % året etter. Dvs. at prisene ble doblet på ett år. Som følge av den vellykkede pasifiseringen steg prisen på ris bare med 30 % i samme tid, men selv dette var alvorlig. Til tross for at myndighetene økte lønningene for militært personell, kunne man ikke hindre at reallønnen for denne kategorien sank med 49 %.[39]

Tilbaketrekningen av alliert personell og spesielt at den skjedde så brått, skapte et regionalt sjokk og gjorde at etterspørsel etter varer og tjenester sank dramatisk. Sammen med inflasjonen skapte dette en ukjent høy arbeidsløshet, noe som igjen gjorde det vanskelig for familiene til militært personell å livberge seg. Samlede lønninger for lavere befal og menige tilsvarte 75 % av eksistensminimum for familieforsørgere.[40] Dette igjen skulle ytterligere svekke motivasjonen hos militært personell, noe som etter som tiden gikk, tvang flere soldater til å desertere, simpelthen for å prøve å holde liv i familien. Alt dette var en direkte følge av at amerikanerne ifølge Parisavtalen gikk med på en så rask uttrekning av egne styrker.

Hva som skapte en dramatisk situasjon, var ikke bare kuttene i seg selv. Sydvietnam hadde basert sitt forbruk på 1 600 mill. USD. Det at tildelingen ble skåret fra 1 600 mill. USD til 964 mill. USD, gjorde at budsjettet var så å si oppbrukt ved årsskiftet. I tillegg oppsto uklarheter i Pentagon om hvor mye penger som var brukt til militære formål og hvor mye til sivile.[41]

Under det såkalte Enhance Plus programmet som skulle bedre Sydvietnams stridsevne, mottok landet 753 mill. USD. Svært mye av dette utstyret hadde Sydvietnam ikke personell hverken til å bruke eller vedlikeholde. Programmet tappet budsjettet for midler som ellers kunne vært brukt til utstyr landet trengte. Lanseringen av programmet hadde også den uheldige virkning at det ga Sydvietnam tro på at de fortsatt ville motta finansiering av krigen.[42]

For budsjettåret 75 dvs. 1974.6 – 1975.6 ble nedskjæringene verre, til tross for at Nordvietnam økte sin aktivitet med 70 % basert på antall angrep, bruken av artilleri og soldater. I begynnelsen av 1973 kom USDAO og Sydvietnam frem til et budsjettforslag for 1975 på 1.600 milliarder USD. Selv dette var imidlertid 30 % lavere enn budsjettet for 72-73 da Nordvietnam gjennomførte sin våroffensiv. Nixons regjering reduserte dette til 1.474 milliarder USD. USA s forsvarsdepartement støttet forslaget, men i kongressen klarte et flertall anført av senator Robert Kennedy å kutte bevilgningene, først til 700 mill. USD og senere ned til 500 mill. USD. Etter hvert ble beløpet ytterligere redusert. Med en endret finansiering der Sydvietnam også skulle bære omkostningene ved administrasjon og logistikk, kunne bare 470 mill. dollar gå til rene innkjøp. Dvs. under en tredjedel av budsjettildelingen på 1.530 mill. i 1972-73.[43]  Dette skjedde samtidig som Kina og Sovjetunionen støttet Nordvietnam alt det de kunne.

Det har senere kommet frem at noe av den politiske hensikten med å strupe tildelingen var å tvinge Thieu til å inngå en koalisjon med kommunistene[44]. Det verste var imidlertid at konsekvensen av budsjettreduksjonen var at Thieu i så fall måtte forhandle i en posisjon i svakhet.

Sviktende budsjetter skulle i tiden som kom svekke Sydvietnam mer og mer. Saigon fikk nå valget mellom å rasjonere og redusere forbruket drastisk eller å svare på Nordvietnams krigføring og eventuelt gå tom for ressurser. Allerede fra 1973 måtte Sydvietnam begynne å spare på ammunisjon. Allikevel var man tvunget til å bruke mer enn tildelt for å holde forsvaret oppe.

I 1974 var det klart at budsjettene ikke holdt, bare i tiden juli-august brukte Sydvietnam 30 % av hele årsbudsjettet for ammunisjon. En sammenligning viser situasjonen. I 1969 brukte de allierte 6 410 tonn ammunisjon per dag. Av dette brukte Sydvietnam vel 1000 tonn. I 1974 var Sydvietnams forbruk 808 tonn dvs. 1/9 av forbruket i 1969. I tillegg kjempet Sydvietnam mot en fiende som var bedre utstyrt enn noen gang før med artilleri, antiluftskyts og stridsvogner, hva den ikke hadde i 1969. Tilsvarende var Sydvietnams totale forbruk i 1974 bare 20 % av forbruket under 72- offensiven.[45] Artilleri som skjøt 100 runder per dag, måtte nå redusere til fire. Hver soldat disponerte under 100 patroner per måned, ikke et uvanlig dagsforbruk i strid.[46] Transportkapasiteten sank til under 50 %.

Etter juli 1974 er Sydvietnams beholdning av ammunisjon og drivstoff sterkt redusert og fra nå av kjemper Sydvietnam en ulik kamp. Nå skjer en omstilling fra krigføringen der man ofrer ammunisjon for soldater, og Sydvietnam s styrker må i verste fall ofre soldater for ammunisjon. En reduksjon i tilgang på ildstøtte og støtteinfanteri får negative konsekvenser for soldatens stridsmoral. I samme retning virker en svekket tilgang på transport av sårede soldater. Den sydvietnamesiske soldat visste ved starten på året 1975 at han kunne slippe opp for ammunisjon uten å få nye forsyninger, og at om han ble såret, var det uvisst når han kunne transporteres til sykehus og om han kom dit, om sykehuset i det hele tatt hadde mulighet for å behandle ham.[47]Det er imidlertid verd å merke seg at den amerikanske millitærattasjé general Ira Hunt jr. skriver i boken Losing Vietnam at med en opprettholdelse av amerikansk støtte kunne krigen meget vel ha fått et annet utfall.

Flyvåpenet måtte redusere både rekognosering, taktisk støtte og transport. Spesielt for soldater og sivile såret i kamphandlinger ble reduksjonen kritisk. I Mekongdeltaet der elver kanaler og sumpområder gikk på kryss og tvers, på høysletten der fjellkammer dekket av tett vegetasjon gjorde det nær ufremkommelig, overalt var det helikoptrene som hadde reddet utallige liv tidligere.

Et eksempel på hvor alvorlig reduksjonen i transport ble, er dette eksemplet. Under 72-offensiven ble et helt regiment fallskjermsoldater transportert fra Saigon via Pleiku til Hue på 48 timer uten at dette i særlig grad påvirket kapasiteten ellers. I 1975 tok en tilsvarende operasjon 7 dager og krevde alt tilgjengelig materiell.[48]

Krigen i Vietnam ble på mange måter en utmattelseskrig der partene forsøker å tappe motstanderen for styrker og materiell. Nordvietnam som hele tiden hadde full tilgang til opplysninger om kongressens budsjettildelinger, forsøker nå gjennom et stort antall små angrep å tvinge Sydvietnam til et høyt forbruk av stridsmidler. Dette binder Sydvietnam s styrker mer og mer i en defensiv krigføring og gjør det vanskelig å konsentrere egne styrker til taktiske motangrep. Samtidig gjør de minkende reservene av stridsmidler at mulighetene for å slå tilbake svekkes.

I 1975 blir situasjonen kritisk som aldri tidligere. Før kommunistenes storoffensiv våren 1975 rapporterte DAO til amerikanske myndigheter at Sydvietnam var i ferd med å gå tom for ammunisjon. Da USA reduserer bevilgningene fra 1.530 mill. til 1.06 mill. og til slutt til under 500 mill. samtidig med en inflasjon på 50 %, blir Sydvietnams militære styrke dramatisk redusert. Den amerikanske militærattasjéen i Saigon sender igjen en melding til kongressen der det heter at med dette beløpet er det umulig å opprettholde et tilstrekkelig forsvar.[49]

For Sydvietnam kom denne nedskjæringen som et nytt slag i ansiktet. Landet har hele tiden fulgt en politikk med stadige begrensninger på bruk av artilleri og transport. De velger nå som siste utvei å fortsette krigføringen uten å ta hensyn til budsjettsituasjonen. Den underliggende tankegangen har sannsynligvis vært at å begrense krigføringen i henhold til budsjettet, ville innen kort tid ha ført til nederlag. Ved å forbruke hele tildelingen ville man før eller senere fremprovosere en situasjon der man håpet at USA ville gripe inn.

Deler av den amerikanske kongress sammen med antikrigsbevegelsene og deler av vestlig presse blir i denne tiden den viktigste støtte og oppmuntring for regimet i Hanoi, sammen med den politiske og materielle støtten fra kommunistblokken.

KRIGEN FORTSETTER – NORDVIETNAM ANGRIPER, SYDVIETNAM HOLDER STAND.

De nordvietnamesiske styrkene var som nevnt, kraftig medtatt etter offensiven våren 1972. Men kommunistenes kraftige opprusting med nyoppsetning av eksisterende styrker og en stadig tilførsel av soldater og materiell sydover, endrer balansen i Nordvietnams favør. Ikke bare fikk Nordvietnam som før i et omfang som var ukjent tidligere. Dette skjer samtidig som Sydvietnams reserver skrumper drastisk inn.

Nordvietnam s strategi endrer seg etter som styrkene får artilleri og stridsvogner og moderne antiluftskyts. I en samtale med den amerikanske millitærattasjé i Saigon, general Murray, gir sjefen for II militærdistrikt landet rundt Saigon, Nguyen Van Toan disse stikkordene. Med øket artilleriovervekt og ikke minst tilgang på ammunisjon kunne angriperne bruke dette mer offensivt og i flere samtidige angrep mot Sydvietnam. Dermed kunne ikke forsvarene gjøre bruk av sin mobilitet da det ikke fantes reserver. Antiluftskytset svekket i tillegg Sydvietnams bruk av flystøtte slik at infanteriet som fra før var underlegent i artilleri, hadde ytterligere svekket støtte.[50]

I følge sjefen for IV militærdistrikt Mekongdeltaet, brukte man før Parisavtalen nærmere 250 000 runder artilleri til å svare på mellom 30 og 40 angrep. I 1974 hadde man femteparten til å svare på 70 angrep. Mens Nordvietnam den gang bare hadde bombekastere og raketter, hadde de nå haubitsere.

Men allerede på det tidspunkt Parisavtalen ble undertegnet, hadde kommunistenes 2.NT divisjon tatt havnebyen Sa Huynh. Den ble senere tatt tilbake av Sydvietnams 2.infanteridivisjon.[51] I mars 1973 angrep 1.NT infanteridivisjon fra baser i Kambodsja mot Kien Phong provinsen og tok byen Hong Ngu. Sydvietnams 9.divisjon tok tilbake byen i mai med luftstøtte fra USA som fremdeles kunne bombe basene i Kambodsja[52]. De sydvietnamesiske styrkene fortsatte striden for å drive kommunistene tilbake til Laos. Kampene varte i flere måneder og under disse ble 1.NT divisjon så hardt medtatt at den ble oppløst.[53]

På høylandet i provinsene Kontum og Pleiku angrep kommunistenes 10.NT og 320.NT divisjon byen Trung Nghia. Det var harde kamper før Sydvietnams 23.divisjon drev angriperne tilbake. I april 1974 gjentok styrker fra 324.NT divisjon angrepene, denne gang mot en stilling syd for byen Pleiku. De lokale forsvarerne holdt imidlertid ut til styrker fra 22.divisjon kom til unnsetning og kastet angriperne tilbake. Men det lyktes imidlertid nordvietnamesiske styrker støttet av artilleri og stridsvogner å ta flere perifere stillinger. I følge sydvietnamesiske offiserer hadde kommunistene tilsynelatende utømmelige reserver av ammunisjon[54].

Som en reaksjon på at Parisavtalen ikke ble overholdt, ble signatarpartene kalt sammen til en ny konferanse i Paris i juni 1973. Etter at signatarpartene hadde kommet sammen og undertegnet en ny fredsavtale 13.juni, gikk det ikke lenge før kommunistene i tråd med praksis brøt også denne. Infanteri støtte av stridsvogner angrep og tok en viktig observasjonspost som overvåket mulige infiltrasjonsruter fra Laos inn i Sydvietnam.

Allerede i oktober 1973 vedtok politbyrået i Hanoi på sitt 21.plenumsmøte, knappe fire måneder etter at kommunistene hadde undertegnet den nye fredsavtalen, å øke den militære virksomheten i Sydvietnam.[55] Dette ble for øvrig fulgt opp på det 22.plenumsmøte i 1974 der kommunistene skamløst viste den sedvanlige forakt for inngåtte avtaler. Umiddelbart etter angrep styrker på størrelse med en divisjon i Quang Duc provinsen og tok provinshovedstaden Gia Nghia. Sydvietnams 23.divisjon gikk til motangrep og tok tilbake områdene i slutten av november.

Kommunistenes 5.NT divisjon hadde nå satt seg fast i Mekongdeltaet og i februar 1974 går Sydvietnams 7.NT og 9.NT divisjon til angrep. Etter heftige kamper i de følgende månedene ble kommunistene kastet ut og i slutten av mai var områdene rensket. Men 5.NT divisjon fortsetter angrep fra baser i Kambodsja og i mars angriper de og tar den strategisk viktige Duc Hue. Rangere holder basen, men blir beleiret. Et angrep fra 25.divisjon klarer ikke å heve beleiringen. Sydvietnam setter så inn stridsvogner. Flere infanteribataljoner og heimevernsoldater går på nytt til angrep for å binde de beleirende styrkene. Samtidig gjør sydvietnamesisk infanteri og stridsvogner en omgående manøver inn i Kambodsja og angriper beleiringsstyrkene bakfra. Dette kommer fullstendig overraskende på kommunistene og de tilføres store tap.[56]Militært var dette en suksess, men dette var det siste angrepet med stridsvogner Sydvietnam kunne utføre på grunn av mangel på ammunisjon og drivstoff.

Igjen skrev vestlig presse om Sydvietnam som krenker Laos suverenitet. Også kongressen sluttet opp om disse anklagene. Ingenting ble selvsagt nevnt om de tre nordvietnamesiske divisjonenes tilstedeværelse på Kambodsjansk territorium eller angrepene de utførte inn på Sydvietnamesisk territorium.

I mai 1974 slo Nordvietnam til mot baser i provinsene Quang Ngay, Quang Tin og Thua Thien. Styrker fra Nordvietnams 2.NT divisjon tok byene Ky Tra og Tien Phuoc. Kommunistene hadde nå flyplassen ved Tam Ky og hovedkvarteret for Sydvietnams 2.divisjon innen artillerirekkevidde. Sydvietnams 2.divisjon gikk til motangrep og drev kommunistene tilbake og inn i Laos, men med store egne tap.[57]

I juli samme år angrep Nordvietnam på nytt mot Hue og Da Nang. Angrepet her ble utført av to infanteridivisjoner støttet av artilleri og stridsvogner. Styrkene tilhørte fra Nordvietnams II armekorps som besto av 304.NT, 324.NT og 325.NT divisjon pluss et stridsvognregiment. Målet var den strategisk viktige Khe Le dalen som førte ned til lavlandet. Til tross for at angriperne er i forholdet 5 : 1 klarer forsvarerne i flere dager å holde utsatte baser, men støttet med artilleri klarer kommunistene med en styrke på elleve infanteribataljoner å ta basene.[58]

Tre divisjoner fra samme armekorps klarer å ta de ytterste basene i militærdistrikt I. Den mest utsatte byen, Thuong Duc, provinshovedstaden i Quang Nam, faller som den første provinshovedstaden. De sydvietnamesiske styrkene klarer å stanse angrepene, men reservene er oppbrukt og de er ute av stand til å starte motangrep. I militærdistriktet som er det nordligste, konsentrerer seg nå om å holde de viktigste byene og veiene.[59]

Også nær Saigon foregikk harde kamper. Styrker fra kommunistenes 7.NT divisjon angrep mot Xuan Loc, et veiknutepunkt vel 60 km nordvest for Saigon. Men i mai slo styrker fra 25.divisjon angriperne tilbake. Nordvietnam hadde så langt forsøkt å avskjære Saigon fra vest, nordvest og øst, men styrker fra III. Militærdistrikt som hadde ansvaret for Saigon, hadde hele tiden lyktes å avverge dette.

Nordvietnam angriper så på nytt med 7.NT og 9.NT infanteridivisjon med artilleri og stridsvogner mot mål i Binh Duong provinsen bare 30 km nordøst for Saigon. De klarer å ta det såkalte jerntrianglet mellom Saigon elven og Thi Thinh elven og det strategisk viktige knutepunktet An Dien. Nå forskanser 9.NT divisjon seg her. I juni starter 18.divisjon angrepene for å ta tilbake An Dien. Etter en ukes harde kamper er An Dien tatt tilbake. Men samtidig som sydvietnameserne svekkes av tap på personell og mangel på ammunisjon og drivstoff, får 9.NT divisjon tilførsel av nye styrker fra baser i Kambodsja og har nær ubegrensede ressurser av ammunisjon.

Imidlertid går 18.divisjon på nytt til angrep støttet av stridsvogner. For nordvietnameserne blir dette et prestisjeslag og de forskanser seg i terrenget. Med minimalt av artilleri blir sydvietnameserne tvunget til å ta stillingene ved nærkamp uten annet enn håndgranater og automatvåpen. Samtidig hindrer nordvietnamesisk antiluftskyts og dårlig vær taktisk flystøtte[60].

Sjefen for III militærdistrikt ber nå om mer artilleriammunisjon, men bare en tredjedel av det som var nødvendig, er tilgjengelig. Sydvietnam må innstille motangrepet så langt. 18.divisjon er hårdt presset etter en måneds sammenhengende kamper. Men motstanderne har også hatt store tap og klarer ikke å gjenopprette kampstyrken. I september setter sydvietnamesernes 5.divisjon inn et overraskende angrep og tar en viktig base. Men nå er ressursene nærmest uttømt og resten av Jerntriangelet forblir på kommunistenes hender. Men Sydvietnams styrker har klart å stanse angrepet og drive kommunistene tilbake. Kampene fortsatte til november før Sydvietnam klarer å ta tilbake områder som gikk tapt.

I august 74 angriper kommunistene mot Thuong Duc i nord. Rangerne som forsvarer byen blir drevet tilbake av artilleriild. Sydvietnams 3.divisjon går til motangrep og driver angriperne tilbake. Men kommunistene holder fremdeles et høydedrag som gir dem mulighet for direkte beskytning av Da Nang Sydvietnams viktigste havneby. Forsvarerne hadde nå så lite ammunisjon at de bare kunne bruke fire granater per dag. Mangel på drivstoff gjorde at stridsvogner ikke kunne delta. Sydvietnam setter som siste utvei inn fallskjermstyrkene for å ta høydedraget. Fallskjermstyrkene var elitestyrker og hadde under 72-offensiven tilført kommunistene flere sviende nederlag.

Den nordvietnamesiske øverstkommanderende, Van Tien Dung, ser nå en sjanse for å tilføre fallskjermstyrkene et større nederlag, og setter i gang en større operasjon. To regimenter fra 340.NT divisjon settes i tur og orden inn mot fallskjermsoldatene i tillegg til to bataljoner fra et tredje. Høydedraget skifter hender flere ganger, men fallskjermsoldatene tar til slutt stillingen og holder den.[61]

Thuong Duc var fremdeles på fiendtlige hender, men fallskjermstyrkene hadde reddet Da Nang. Kommunistenes plan om å tilføre fallskjermstyrkene et definitivt nederlag, slo heller ikke til. Riktignok hadde fallskjermstyrkene fem hundre falne og et par tusen sårede, men de nordvietnamesiske styrkene hadde et tap på bortimot syv tusen.[62]

Angrepene i nord fortsetter. Etter at fallskjermstyrkene var flyttet for å sikre Da Nang, er nå forsvaret av områder lenger sør svekket. Nå går kommunistenes 324B.NT divisjon til angrep på Mo Tau som sikrer riksvei 1, og driver forsvarerne bort. Forsvarerne slår tilbake med det eneste regimentet fra 1.divisjon de har i reserve, men de klarer ikke å ta Mo Tau. I et siste desperat angrep forsterker Sydvietnam regimentet med en fallskjermbataljon, en gruppe Rangere og en avdeling heimevernsoldater. Etter harde kamper som varte til desember, tok de sydvietnamesiske styrkene tilbake Mo Tau og sikret riksvei 1.[63] I tillegg ble kommunistenes 78.artilleriregiment drevet vekk og Phu Bai flyplass ble sikret for Sydvietnam.

I september angriper kommunistenes 325.divisjon Phong Dien nord for Hue. Stillingene holdes av marinesoldatene og en bataljon Rangere. Over 6 000 granater hagler ned over forsvarerne. Men marinestyrkene svarer med det lille de har av artilleri og etter harde kamper kastes angriperne tilbake med store tap.[64]

Jeg har gått så vidt grundig inn i de siste kamprapportene fordi de viser flere ting. Kommunistene angriper med styrker på divisjons størrelse – dvs. opptil tre regimenter. Men de sydvietnamesiske forsvarerne som er underlegne i antall og artilleri, kjemper utmerket – de svarer og slår angriperne tilbake. Samtidig ser man hvordan Sydvietnam stadig at må flytte de siste reserver, bare for å svekke andre frontavsnitt.

Siden Sydvietnam hadde svekkede ressurser og hadde tynnet ut styrkene, gjenvinner kommunistene initiativet og de høster verdifull erfaring i operasjoner med stridsvogner og infanteri i forband. I tillegg tapper de motstanderne for ammunisjon og drivstoff. Nordvietnams krigføring fra mars til oktober 1974 hadde for så vidt oppnådd noe av det de hadde som mål. Men de hadde ikke klart å utvide sitt territorium i nevneverdig grad. Så lenge de sydvietnamesiske forsvarerne hadde tilgang på ammunisjon, mat, utstyr og drivstoff, skjønt langt fra tilstrekkelig, kjempet de med en uventet seighet og tapperhet.[65]

Sydvietnams kampvilje overrasket også medlemmer av en amerikanske delegasjon som besøkte landet 23.2 – 3.3 1975. I rapporten heter det bl a ‘Jeg besøkte fronten sammen med general Ngo Quang Truong som er meget kompetent. Jeg fant høy moral og stridsdyktighet. …. Jeg føler at Sydvietnam har en sterk vilje til å forsvare seg mot kommunistene.’[66]Men det ble også gitt uriktige opplysninger som var med på å villede kongressen ‘Forsvarerne i syd bruker ammunisjon i et forhold som er det syv ganger så mye som Nordvietnam bruker. Nordvietnam bruker 1000 tonn i måneden mens Sydvietnam ønsker å bruke 54 000 tonn.’[67]Realiteten var som nevnt tidligere at Sydvietnam brukte ca. 800 tonn i måneden. Det er vanskelig å få opplysninger om Nordvietnams forbruk, men Giaps stabssjef general Hoang Van Thai opplyser i boken Decisive Years at kommunistene i april 1975 til ett kampavsnitt alene, B-2 fronten, overførte 58 000 tonn forsyninger, derav nærmere 700 tonn ammunisjon bare til 130 mm kanoner.[68]

Tiden fra Parisavtalen frem mot 1975 viser med all ønskelig tydelighet at kommunistene planlegger en stort anlagt offensiv og gjennomfører systematiske forberedelser både gjennom organisasjon og innledende angrep. Men den viser også at de sydvietnamesiske styrkene mot alle odds ikke gir opp, men kjemper heroisk så lenge ressursene holder mot en fiende som er overlegen i materiell.

Den amerikanske generalen Bruce Palmer skriver om de sydvietnamesiske soldatene i denne perioden av krigen, ’Det var utallige tilfelle av hårdnakket motstand og ukjent tapperhet, så vel som kamper der Sydvietnamesiske soldater beseiret styrker som var langt større enn dem. På den annen side var det ingen tvil om at alvorlige kutt i USAs militærhjelp, så vel som amerikansk uvilje mot å intervenere militært som svar på Hanois brutale ringeakt for våpenhvileavtalen, hadde underminert moralen til det Sydvietnamesiske folk. Uunngåelig måtte dette virke inn på soldatenes stridsevne.’ [69]

 

 

 

 

 

 

[1] Bui Tin: From Enemy to Friend. S. 107

[2] Lewis Sorley: A Better War. s. 260

[3] Denne organisasjonen var en filial under Hanoi. Se for eksempel Truong Nhu Tang: A Vietcong Memoir.

[4] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 118.

[5] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 184

[6] Et eksempel på dette var at USA nektet å medvirke til at Sydvietnam omdannet tre Ranger grupper til en mobil divisjon. Mobilitet på tvers av grensene for militærdistriktene var høyst påkrevet.

[7] I et brev fra president Nixon til Thieu 14.11 1973 heter det at USA vil ‘take swift and severe retaliatory action’ dersom Nordvietnam bryter avtalen. Willbanks: Op.cit. s 176

[8] I et annet brev fra president Nixon til Thieu bruker han uttrykket ‘react vigorously’ Veith: Op.cit. s. 18

[9] United States Defense Attaché Office.

[10] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 80

[11] Det var presse, politikere og opinion som antikrigsbevegelsene som skapte denne situasjonen. En opinion som ikke sa et ord mens Nordvietnam anla et nett av veier og baser inne i Laos og Kambodsja og holdt flere divisjoner her på vent. De to gangene allierte styrker krysset grensene og gikk inn i Laos og Kambodsja for å ødelegge nettverket, opplevde man et hylekor fra politisk hold om krenkelser av disse landenes nøytralitet, som tvang de allierte fra å gjenta operasjonene.

[12] Under Nordvietnams våroffensiv 1972 satte kommunistene inn hele syv divisjoner her. Se Ildprøven 1 – Hanois våroffensiv, denne hjemmesiden.

[13] James H. Wilbanks. OP. cit. s 190

[14] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 34

[15] George J. Veith: Op.cit. 75

[16] Cao Van Vien: Op.cit. s. 35

[17] George J. Veith: Op.cit. s. xxiv – xxv

[18] Cao Van Vien: Op.cit. s 35

[19] Et nordvietnamesisk regiment besto av tre bataljoner og en divisjon av tre regimenter. Et armekorps består av flere divisjoner i forband. En arme består av to eller flere armekorps i forband. Det er for øvrig talende at kommunistene selv bruker uttrykket Quan Doan dvs. armekorps.

[20] Olivier Todd: Cruel April: The Fall of Saigon. s. 79

[21] Se på dette nettstedet, Tet-offensiven. Militær seier – politisk nederlag.

[22] Vietnams militærhistoriske institutt. Hanoi: Historien om Folkets hær i Vietnam s. 318. Sitert hos Lewis Sorley: A Better War. s. 75

[23] Direktiv 01/CT 71 Folkets hær i Vietnam. Sitert hos Sorley: Op.cit. s 275

[24] Bruce Palmer jr.: The 25 Year War. s. 131 – 132

[25] Lovendringen Case-Church Amendment vedtatt i august 1973, satte strek for USA s direkte deltagelse på alliert side.

[26] Ira Hunt jr. Losing Vietnam. s. 29.

[27] George J. Veith: Black April. s. 46

[28] Statistikk og andre opplysninger er her hentet fra Ira Hunt jr.: Losing Vietnam.

[29] Dette gjaldt også bosettingen av 750 000 flyktninger som hadde mistet alt de eide under kommunistene 72-offensiv

[30] Så å si alle kamprapporter synes å vise at avdelingenes innsats i strid sterkt avhang av ledelse. I noen tilfeller forsvant ledelsen under strid og avdelingen holdt på å kollapse – rådgivere på bataljonsnivå måtte da overta føringen uten å kunne språket, men avdelingen kjempet da glimrende.

[31] Bui Tin: From Enemy to Friend. s. 95

[32] Dette skjedde også under den amerikanske borgerkrig der tropper fra både nord- og sydstatene forsvant for å drive gård og innhøstning for så å komme tilbake.

[33] Ira Hunt jr.: Op.cit. 38-39

[34] Som man vil huske, ble Tsjekkoslovakia senere invadert, frigjort for å si det slik, og annen verdenskrig startet.

[35] James H. Willbanks: Op.cit. s. 197

[36] Dette skyldes for størstedelen de økte utgiftene i forbindelse med Nordvietnams våroffensiv 72

[37] James H. Willbanks; Op.cit. s. 202

[38] Cao Van Vien: Op.cit. s. 51

[39] Ira Hunt jr.: Op.cit. s 36

[40] Ira Hunt jr.: Op.cit. s. 36

[41] George J. Veith: Op.cit. s. 55

[42] James H. Willbanks: Op.cit. s. 202

[43] Cao Van Vien: Op.cit. s. 47

[44] George J. Veith: Black April. The Fall of South Vietnam 1973 – 75. s. 58 og s. 310 – 311

[45] Ira Hunt jr.: Op.cit. s.76

[46] James H. Willbanks: Op.cit. 202

[47] Cao Van Vien: Op.cit. 54

[48] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 49

[49] Ira Hunt jr.: Op.cit. s. 93

[50] Ira Hunt jr.: Op.cit. s. 83

[51] Dette var den eneste gangen den polske representanten i ICCS tok Sydvietnams parti. Representanten ble for øvrig omgående skiftet ut.

[52] Cao Van Vien: Op.cit. s. 32

[53] George J. Veith: Op.cit. s 51

[54] James H. Willbanks. Op.cit. s. 211

[55] James H. Willbanks: Abandoning Vietnam. s. 197

[56] George J. Veith: Op.cit. 73-74

[57] James H. Willbanks: Op.cit. s. 210

[58] Sjefen for 3.divisjon, I militærdistrikt, general Nguyen Duy Dinh, sa senere at Nordvietnam angrep nå i konvensjonell stil, infanteriangrep om dagen støttet av artilleri og stridsvogner, i tillegg til lettere artilleri brukt både mot fly og direkte ild mot våre stillinger. De hadde førsteklasses moderne utstyr.

[59] James H. Willbanks. Op.cit. s. 211

[60] George J. Veith: Op.cit. 78

[61] George J. Veith: Op.cit.: 96

[62] Lich su Quan Doan 2 (Historien om 2 korps). Hanoi. 1994. s. 94

[63] Lam Quang Thi: The Twenty-five Year Century. s. 329 – 330

[64] Lam Quang Thi: Op.cit. s. 330

[65] Den kampvilje og stridsevne de sydvietnamesiske styrke legger for dagen, både her og på andre frontavsnitt, står i en skrikende kontrast til hva deler av pressen og amerikanske politikere fortalte.

[66] William Chappell. Memorandum til regjeringen fra delegasjonen. 5.3 1975

[67] Paul McCloskey. Op.cit.

[68] Hong Van Thai: The Decisive Years. Memories of Senior General Hoang Van Thai. Hanoi 1987. s. 126

[69] Bruce Palmer: The 25 Year War. Americas’s Military Role in Vietnam. s. 146

Advertisements
%d bloggers like this: