Tet-offensiven er betegnelsen på en stor offensiv som kommunistene gjennomførte i 1968. Den startet 30. og 31.januar, midt under den vietnamesiske nyttårsfeiringen som inntil da hadde vært omfattet av en uoffisiell våpenhvile. Ideen bak offensiven er uttrykt i slagordet: Allmenn Offensiv og allment opprør, Tong cong kich, Thong khoi nghia. Tanken er at en militær offensiv skulle slå ut Sydvietnams styrker og at bortfallet av disse vil utløse et alminnelig opprør i den sydvietnamesiske befolkningen mot USA[1]. Den ble gjennomført som en samtidig offensiv mot mål over hele Sydvietnam. Den omfattet 36 provinshovedsteder, fem av de seks store byene, 64 av de i alt 242 distriktssentrene og 50 landsbyer. Man regner i dag at kommunistene satte inn ca. 84 000 soldater fra de sydvietnamesiske kommuniststyrkene, Viet Cong, i tillegg til hele regimenter fra de regulære nordvietnamesiske styrkene. Offensiven ble gjennomført av infanteristyrker uten stridsvogner og eget artilleri. Bortsett fra Saigon og Hue var offensiven over i løpet av få dager. Kommunistene klarte ikke å holde på et eneste av målene de angrep. Kommunistene angrep imidlertid på nytt i mai og august, igjen med store tap.

Tet-offensiven har senere vært behandlet i flere bøker. De mest kjente er Tet! The Turning Point in the Vietnam War. Don Oberdorfer. This Time We Win. Revisiting the Tet Offensive 1968. James S. Robbins og Tet-offensive 1968. The Turning Point in the Vietnam War. James Arnold. The Tet Offensive. A Concise History. James H. Willbanks. Disse bøkene behandler stort sett kampene i de store byene og omkring amerikanske baser. Det er skrevet lite om innsatsen til de tapre heimevernsstyrkene som isolert i landsbyer og mindre steder overalt i landet sto og kjempet i stillingene og til sist kastet kommunistene ut.

I Saigon og Hue klarte kommunistene derimot å holde kampene gående i lengre tid. Det var her de materielle skadene og kommunistenes massakre av de sivile fikk størst omfang, og det var merkelig nok her presseomtalen gjorde størst skade på Sydvietnams sak. Derfor tar jeg offensivens forløp i Saigon og Hue opp til nærmere behandling her. For en bredere omtale av Tet-offensiven viser jeg til notatet Tet-offensiven – militær seier – politisk nederlag.

OFFENSIVEN FORBEREDES – PERSONELL, VÅPEN OG AMMUNISJON SMUGLES INN.

I månedene og ukene før offensiven smuglet kommunistene våpen og ammunisjon inn i byer og tettsteder. Viet Cong soldater gikk inn kledd i sivil og i noen tilfelle endog i sydvietnamesiske uniformer. Men at en større operasjon var i anmarsj, var ikke uventet for flere. Den amerikanske rådgiverkommandoen fryktet en større landsomfattende operasjon. General Earle Wheeler, leder for forsvarsoverkommandoen, advarte USA om at en større desperat aksjon lik Ardenner-offensiven[2] i annen verdenskrig kunne komme. Allikevel reagerte hverken den amerikanske politiske ledelse eller den amerikanske militære ledelse i Vietnam.

Imidlertid reagerte generalløytnant Frederick Weyand, leder for de amerikanske styrkene i regionen rundt Saigon (militærdistrikt 3), på at Viet Cong s aktivitet ved grensen mot Kambodsja sank kraftig. Han flyttet derfor 15 av sine bataljoner til Saigon som nå fikk øket forsvaret til 27 bataljoner. I ettertid mener mange at dette reddet Saigon, der kommunistene satte inn hele 35 bataljoner[3]. Det som gjorde den amerikanske innsatsen verdifull, var at de sydvietnamesiske myndighetene var svært følsomme når det gjaldt utenlandske styrker i Saigon. Derfor var ansvaret lagt på vietnamesiske styrker. At disse i stor grad var permittert under Tet, gjorde at forsvaret av byen var svakt. De amerikanske styrkene var ikke permittert og måtte derfor i begynnelsen av kampene påta seg ansvaret.

30.januar slo kommunistiske styrker til mot åtte byer langs kysten og det sentrale høyland. En bataljon angrep Nha Trang, en annen Hoi An, begge havnebyer. Angrep ble også rettet mot Kontum, Pleiku og Ban Me Thuot i det sentrale høyland. Kystbyen Qui Nhon som er forbundet med høylandsplatået ved riksvei 19, ble også angrepet. Til tross for at forsvarerne var svekket i og med nyttårsfeiringene, klarte de sydvietnamesiske styrkene å slå disse angrepene tilbake.

Sjefen for etterretningstjenesten, brigadegeneral Philip Davidson, advarte nå den amerikanske øverstkommanderende, general William Westmoreland, Det samme (som vi ser) vil komme til å skje i resten av landet enten i natt eller i morgen.[4] Alliert etterretning hadde nemlig allerede registrert infiltrasjon og funnet dokumenter som beskrev en større offensiv. Men utenom å innføre høy beredskap foretok ikke Westmoreland noen omdisponering av troppene. Han var hele tiden overbevist om at Khe Sanh var målet og at andre aktiviteter hadde til hensikt å avlede oppmerksomheten[5].

Offensiven ble innledet for fullt natten til den 31.januar. Opplegget var stort sett det samme. Først satte kommunistene inn en sperreild fra bombekastere og rakettskyts. Ingeniørsoldater, sappører, lagde så åpninger i sperringer slik at infanterisoldater kunne strømme inn. Der ble de møtt av soldater som hadde infiltrert tidligere, guider og sivile tilhengere. Egne propagandateam fulgte også med for å agitere for opprør mot myndighetene.

SAIGON – ANGREPET MOT AMBASSADEN, PRESIDENTPALASSET OG RADIOSTASJONEN

Som hovedstad, politisk og administrativt sentrum var Saigon i høyeste grad et attraktivt mål. I 1968 hadde byen ca. 2 millioner innbyggere hvorav mange var flyktninger etter Viet Cong s herjinger på landsbygda. De sydvietnamesiske styrkene omfattet 10 bataljoner og 17.000 militssoldater under ledelse av general Nguyen Ngoc Loan. USA hadde som nevnt 27 bataljoner. De kommunistiske styrkene omfattet 5NT. og 7.divisjon i tillegg til ca. 5 000 femtekolonnister inne i Saigon. I alt omfattet styrkene 35 bataljoner. Kommunistenes operasjoner i og omkring Saigon ble ledet av general Tran Do. Styrkemessig hadde de allierte en overvekt. Men et av problemene de allierte hadde, var overraskelsesmomentet som resulterte i kaos og mangel på oversikt. Et annet at flere av de kommunistiske soldatene var i sivil og umulig å skille fra befolkningen.

Angrepsplanen gikk ut på at én styrke skulle angripe nord for byen for å trekke forsvarerne hit. Deretter skulle styrker inne i Saigon og utenfor gå til angrep mot resten av byen. Flere angrepsmål var planlagt. Ett lag skulle angripe og ta den amerikanske ambassaden, et annet skulle erobre Presidentpalasset og et tredje skulle innta Saigon Radio og kringkaste at de allierte var slått og oppfordre sydvietnameserne til å gjøre allmenn oppstand. I tillegg skulle Tran Son Nhut basen og andre angripes.

I dagene før 31.januar ble et lag ledet av sappører smuglet inn sammen med våpen, sprengstoff og ammunisjon. De opprettet 29. og 30.januar en base i et hus i nærheten av den amerikanske ambassaden. Om morgenen 31. angriper de ambassaden, kledd i sivil og i sivile biler. De er utstyrt med rifler, antitankraketter og 30 kg sprengstoff. Vaktene slår alarm og det kommer til kamp. Kommunistene sprenger et hull i muren omkring ambassaden og kommer seg inn i hagen som omgir bygningen. De forsøker å skyte seg gjennom en dør med antitankvåpen uten å lykkes. I kampen som nå oppstår går angriperne i dekning og blir beskutt av allierte soldater. Etter hvert blir alle inntrengerne drept bortsett fra tre som er såret og blir tatt til fange. Ett medlem av gruppen kommer seg inn i oppholdskvarteret til de ansatte og blir skutt der. Fem amerikanske og fire vietnamesiske ansatte blir drept.

Ikke på noen måte representerte inntrengerne noen fare for ambassaden. De kom ikke lenger enn inn i hagen. Reportasjene i TV kunne imidlertid fortelle noe annet enn fakta. En avis skrev at en selvmordsavdeling inntok og holdt deler av USAs ambassade i seks timer før den ble utslettet. En annen avis skrev at Viet Cong hadde inntatt bygningen og holdt deler av den. Denne og lignende presseoppslag ga et feilaktig inntrykk av at Viet Cong hadde kommet inn i bygningen. Da en redaktør ble bedt om å ringe en ansatt i ambassaden som satt på sitt kontor under hele aksjonen, for å få det bekreftet at ambassaden ikke var inntatt, nektet redaktøren å gjøre dette[6]. Et foto på førstesiden av New York Times viste tre amerikanske soldater som tok dekning ved en mur mens to døde vakter lå ved siden. Bildet ga inntrykk av at det var de allierte som ble holdt under beskytning og ikke omvendt som tilfellet var.

Ved å bruke uttrykket selvmordsavdeling, ga pressen inntrykk av at Viet Cong hadde oppnådd målet sitt. Men målet deres var et annet, nemlig å innta bygningen og holde den, noe Viet Cong ikke klarte. Men ikke desto mindre kretset media gjennom presse og TV hele tiden omkring kommunistenes påståtte suksess med aksjonen. Hva som skjedde ellers i byen fikk mindre oppmerksomhet. En militær talsmann sa det slik, det er tydeligvis større oppmerksomhet omkring de nitten som angrep ambassaden enn de fire tusen som har angrepet byen. Uheldigvis hadde daværende ambassadør Ellsworth Bunker, uten å være skikkelig informert, stått frem på TV og erklært Saigon for en trygg by. Samtidig kunne man høre skyting og eksplosjoner i det fjerne. General Westmoreland hadde en like uheldig opptreden. Dette ble selvsagt slått stort opp i pressen som et eksempel på upåliteligheten hos offentlige talspersoner.

Heller ikke angrepet på Presidentpalasset ble særlig vellykket. Tre biler med 34 Viet Cong i sivil rullet opp i Tu Do gaten foran palasset og angriperne forsøkte så å komme inn. Vaktene åpnet imidlertid ild og angrepet ble stoppet. I stedet beleiret Viet Cong et hus like over gaten, der det tok sydvietnamesiske soldater to dager å nedkjempe dem rom-for-rom. Bare tre av angriperne overlevde. Angrepet mot Saigon Radio lyktes ikke heller, skjønt angriperne klarte å komme seg inn i bygningen og holde den. Én gruppe kledt i sydvietnamesiske uniformer[7], kom inn i radiostasjonen etter å ha drept ubevæpnede vakter. Her hadde de tenkt å kringkaste ferdige opprop på bånd med oppfordring til opprør mot USA og den sydvietnamesiske regjering. Men sjefen for Saigon radio, Vu Duc Vinh, hadde forutsett en slik situasjon. Da Viet Cong erobret radiostasjonen, brøt teknikere forbindelsen mellom stasjonen og senderen, I stedet sendte en reserveradiostasjon musikk og meldinger. Sydvietnamesiske fallskjermstyrker omringet raskt radiostasjonen og tok den tilbake etter noen timer.

SAIGON – ANGREPET MOT HOVEDSTADEN.

Et av de aller farligste angrepene rettet kommunistene mot Tan Son Nhut basen, som ikke bare var den viktigste flyplassen, men også området der de allierte hadde en rekke viktige installasjoner som senteret for den amerikanske rådgivertjenesten, den sydvietnamesiske generalstaben og andre militære sentra, lagre for våpen, kjøretøyer og ammunisjon osv. Angrepet mot Tan Son Nhut basen var planlagt i detalj og Viet Cong hadde satt inn flere regimenter. På forhånd hadde de smuglet inn tre bataljoner i en tekstilfabrikk like ovenfor basen. En fjerde bataljon fikk ordre om å bryte gjennom sperringene på et bestemt sted og grave seg ned og holde området i 48 timer.

Da fienden brøt inn gjennom port 51, var basen bare beskyttet av et kompani sikkerhetspoliti samt øvrige vakter ved bygningene. Viet Cong soldatene stormet derfor frem mot flyplassen og bygningene sikre på at angrepet hadde lykkes. Men ved et tilfelle befant det seg en bataljon fallskjermsoldater på flyplassen mens de ventet på å bli overført til Da Nang. Fallskjermsoldatene gikk øyeblikkelig til aksjon og det tok bare minutter før Viet Cong avdelingen var utslettet. Men fienden gikk til aksjon andre steder og alt militært personell ble bevæpnet og satt inn i kampene.

På den andre siden av basen angrep Viet Cong s 101.regiment et stort depotkompleks ved Go Vap. De hadde med seg soldater som skulle overta og bemanne stridsvognene og kanonene de regnet med befant seg der. Men stridsvognene var flyttet og vitale deler til kanonene var fjernet. Et regiment sydvietnamesiske marineinfanterister tok tilbake depotet samme dag etter harde kamper. Viet Cong s angrep på militære sentra på området ble stoppet og amerikanske styrker fra 3.divisjon U.S. Cavalry rensket området for fiendtlige styrker.

Amerikanske styrker utenfor Saigon gikk til angrep på kommunistiske enheter som forsøkte å blokkere innfartsveiene for å hindre forsterkninger utenfra. I stedet klarte de allierte å blokkere veiene for Viet Cong s forsterkninger. Etter hvert kom også sydvietnamesiske styrker mer og mer inn i striden. Fiendtlige avdelinger som holdt stillinger i byen i påvente av forsterkninger utenfra, slapp opp for ammunisjon og personell og ble i tur og orden tilintetgjort. Allerede om ettermiddagen 31. erklærte president Thieu krigsrett, unntakstilstand og pressesensur.

Viet Cong hadde utpekt Phu Tho travbanen som sitt kommandosenter. Banen ligger svært sentralt til i bydelen Cho Lon der Viet Cong hadde størst støtte. Blant annet fordi banen bød på glimrende landingsmuligheter for allierte helikoptre, var det viktig for Viet Cong å sikre seg denne. Imidlertid klarte amerikanske styrker fra 7.infanteriregiment å ta travbanen allerede 31.januar. De allierte klarte også å holde travbanen etter harde kamper frem til 10.februar da området var klarert. De allierte klarte også å ta øverstkommanderende Tran Do s hovedkvarter tre kilometer vest for travbanen. Viet Cong trakk nå ut av sentrale deler av Saigon og forskanset seg i Cho Lon som bød på gode muligheter for en forsvarer. Etter flere dagers kamper hus-til-hus, innså de allierte at tapene ved slik strid ville bli store. Etter at innbyggerne ble varslet og bedt om å evakuere, ble bydelen bombardert av artilleri og fly. Sydvietnamesiske rangere ødela de siste fiendtlige lommene i midten av februar.

Mens kampene pågikk, angrep Viet Cong forsvarsløse sivile. Små grupper kledd i sivil utførte snikmord og attentater mot utpekte personer som administrative funksjonærer, militært ansatte osv. samt deres familier. I områder som Viet Cong holdt for noen tid, gjennomsøkte de hus-for-hus og skjøt mennesker de definerte som ‘grusomme tyranner og kontrarevolusjonære’. Hvor mange som ble drept på denne måten, har vært umulig å få bekreftet[8].

Ett ikonisk bilde ble stående igjen etter Tet-offensiven i Saigon, ja etter hele krigen. Det var ikke av ofrene for Hue massakren eller andre av Viet Congs og Nordvietnams massakrer av tusenvis av sivile. Det var Eddie Addams bilde av den sydvietnamesiske politimester Nguyen Ngoc Loan s henrettelse av Viet Cong agenten Nguyen Van Lem. Lem ble i presse og TV med en gang utropt til ‘krigsfange’ til tross for at han ikke tilfredsstilte et eneste av Genève-konvensjonens krav for å bli oppfattet som krigsfange. Lem var juridisk sett en franktirør[9], og det at franktirører under annen verdenskrig ble henrettet umiddelbart både av allierte og tyskere uten at noen stilte spørsmål ved det, ble selvsagt aldri nevnt. Det ble heller aldri nevnt at Lem forut for henrettelsen hadde drept forsvarsløse sivile, både voksne og barn.

ANGREPET MOT HUE – NORDVIETNAMESISKE STYRKER DELTAR

Det mest alvorlige angrepet under Tet-offensiven, med tanke på overgrep mot sivile, var angrepet mot Hue. Denne byen, en gang den keiserlige hovedstad, hadde den gang 140 000 innbyggere. For mange vietnamesere var den gamle byen en spesiell by omgitt av Song Huong – Parfymeelven. Inne i denne byen som ligger i nord, ligger Citadellet, en bydel innenfor høye og kraftige murer. På den andre siden av Song Huong mot sør ligger den nye byen. Her ligger bl.a. provinsadministrasjonen og sykehuset.

Den sydvietnamesiske 1.infanteridivisjon under ledelse av general Ngo Quang Truong hadde sitt hovedkvarter i Mang Ca fortet nordvest i Citadellet. Mesteparten av de sydvietnamesiske styrkene som ikke var på permisjon under Tet, var plassert i nærheten av byen. Hovedkvarteret ble forsvart av en bataljon elitesoldater. I søndre by holdt den allierte rådgiverkommandoen til sammen med ca. 200 allierte soldater. Nærmeste allierte base var i Phu Bai 13 km lengre sør.

Nordvietnam angrep Hue med styrker fra fire regimenter, 4., 5. og 6.regiment var direkte involvert i kampene om Hue, sammen med seks Viet Cong bataljoner, i alt 12 bataljoner med 8 000 mann. Senere ble styrken utvidet med 9.regiment 309.divisjon, en eliteavdeling, dessuten ytterligere tre regimenter i området omkring Hue, slik at i alt satte Nordvietnam inn 21 bataljoner med til sammen opptil 12 000 mann[10]. I dagene før angrepet hadde fienden smuglet inn soldater kledd i sivil, våpen og ammunisjon. Disse som var lokalkjente, møtte senere angrepsstyrkene og guidet dem mot mål i byen[11].

I løpet av natten før 31.januar ble angrepet innledet med en kraftig rakettbeskytning. Deretter gikk to styrker, hver på fire bataljoner sammen med en bataljon sappører inn i byen. Én styrke kom inn i Citadellet etter at sappører i sydvietnamesiske uniformer hadde drept vaktene. Deretter tok kommunistene en del sentra, men mislyktes i å ta Mang Ca fortet. Den andre styrken angrep flyplassen Tay Loc fra syd. Begge styrkene møtte sterk motstand fra de fåtallige sydvietnamesiske forsvarerne som klarte å holde hovedkvarteret og posisjoner øst for Tay Loc flyplassen. I mellomtiden gravde én fiendtlig bataljon fra 9.regiment seg ned langs riksvei 1 nord for Hue for å blokkere sydvietnamesiske forsterkninger, mens to andre fra 5.regiment gravde seg ned syd for byen nær Phu Cam.

To fiendtlige bataljoner fra 4.regiment angrep den allierte rådgivningskommandoens base flere ganger, men ble slått tilbake. Tre Viet Cong bataljoner angrep nå søndre by og 1.februar hadde kommunistiske styrker kontroll over søndre by bortsett fra rådgivningskommandoens base. Samme dag tok kommunistene etter harde kamper Tam Thai basen ved An Cuu landsby. Sydvietnamesiske styrker tok imidlertid basen tilbake neste dag. Kommunistene heiste så Viet Cong banneret over Citadellet. Deretter gikk angrepet over på beleiring. Amerikanerne ba nå om forsterkninger da de så dimensjonene ved offensiven. I mellomtiden tok fiendtlige styrker over flere andre bygninger i søndre by.

Det var en bataljon[12] elitesoldater fra 1.divisjon sammen med fallskjermsoldater som hadde holdt stillingen mot nordvietnameserne den første dagen. Men de var svært undertallige og General Truong innkalte nå 3.regiment og en panserbataljon til forsterkninger. Styrkene møtte hard motstand, men klarte å ta seg inn til forsvarerne neste dag etter at fallskjermsoldatene kom til hjelp. 3.regiment ble nemlig involvert i harde kamper. To av regimentets bataljoner prøvde å komme gjennom til Cang Ma, men ble stoppet. To andre ble omringet, men klarte å bryte ut. En bataljon nådde Cang Ma per båt. Panserbataljonen ble også stoppet, mens en bataljon fallskjermsoldater ble fløyet inn til Cang Ma. Amerikanske styrker i form av marineinfanterister kom også til hjelp.

Kommunistene hadde nå kontroll over hele byen bortsett fra de delene som ble holdt av de allierte forsvarerne. Her innførte kommunistene et lokalt styre, den 1.februar annonserte Radio Hanoi at det var dannet en koalisjonsregjering av nasjonale, demokratiske og fredselskende krefter med Le Van Hao som leder. Kommunistene gjennomførte så en forfølgelse og massakre på våpenløse sivile som savner sidestykke i krigen. Dette vil bli behandlet i et eget kapittel. Den 14.februar annonserte Radio Hanoi at det var opprettet en ny administrasjon i Hue med samme Le Van Hao i spissen for en gruppe som senere ble identifisert som organisatorene av massakren (Hoang Phu Ngoc Tuong, Hoang Phu Ngoc Phan, Nguyen Dac Xuan, Ton That Duong Tiem o.a.)

I overkommandoen for militærdistrikt 1 der Hue ligger, var både sjefen for 1.distrikt Hoang Xuan Lam og sjefsrådgiver general Robert Cushman jr. usikre på hva som var i ferd med å skje både med hensyn på offensivens mål og omfang. Mens de allierte forsøkte å få oversikt over situasjonen, befestet de kommunistiske styrkene sin stilling ytterligere. Uten fullstendig oversikt, undervurderte de allierte angrepets størrelse fullstendig. De sendte bare et kompani sammen med fire små stridsvogner. Styrken møtte kraftig motstand og kompaniet måtte søke dekning. Et nytt kompani ble sendt som forsterkning. Denne lille styrken klarte imidlertid å kjempe seg frem til det allierte hovedkvarteret i søndre by.

Igjen uten å være klar over situasjonen, beordret ledelsen denne lille styrken marineinfanterister til å ta seg frem til hovedkvarteret for den sydvietnamesiske 1.divisjon. I forsøket på å forsere Nguyen Hoang broen ble vel en tredjedel av styrken drept eller såret etter to timers intens kamp. Manglende informasjon om angrepet gjorde at det gikk lang tid før tilstrekkelige allierte styrker ble satt inn.

Imidlertid gjør general Lam og sjefsrådgiver Cushman en avtale. De sydvietnamesiske styrkene inne i Citadellet sammen med forsterkninger skal frigjøre nordre by, mens de amerikanske styrkene skal frigjøre søndre by. Dette resulterte i at kampene fant sted i to adskilte krigssoner. Hue var en tidligere hovedstad og var med alle sine pagoder og templer et hellig sted for de fleste vietnamesere – særlig buddhistene. Dette gjorde at de allierte i begynnelsen vek tilbake for bruk av artilleri og fly. Disse begrensningene måtte de allierte til slutt oppgi da kommunistene systematisk tok pagoder og templer i bruk som fortifikasjoner, men i den første fasen av slaget gjorde disse begrensningene gjenerobringen svært vanskelig.

I nordre by kjempet undertallige sydvietnamesiske styrker hårdnakket og seigt, og det skulle ta kommunistene fire dager å erobre sentra i byen, bl.a. tok de fengselet og satte ca. 2 000 fanger fri. Men forsvarerne holdt fremdeles Thua Thi provinsadministrasjon, Hue Radio og marinens verft. Fallskjermstyrkene erobret halvparten av Tay Loc flyplass og tok tilbake An Hoa byport, men andre fremstøt ble stoppet. TV-reportasjene fra kampene i Hue gjaldt imidlertid bare de amerikanske styrkene og kampene i søndre by. Ingenting om i det hele tatt noe ble nevnt om de sydvietnamesiske styrkenes kamp inne i nordre by.

Den 2.februar begynner enheter fra 1.US.cavalry divisjon å innta stillinger rundt Hue for å blokkere fiendtlige forsterkninger. Dette resulterte i harde kamper, spesielt om de to landsbyene Thon Que Chu og Than La Chu som de kommunistiske styrkene hadde gjort om til rene festninger. Nordvietnams forsyningslinje inn til Hue gikk gjennom disse landsbyene. Etter at de kommunistiske styrkene her var nedkjempet, lyktes det de allierte å hindre forsyninger av personell, mat og ammunisjon inn til de kommunistiske styrkene i Hue. De sydvietnamesiske fallskjermsoldatene fra 1.bataljon som hadde kjempet hardt med store tap, angriper nå Vestre byport. Her skifter kampene frem og tilbake. Om natten går fallskjermsoldatene til nærstrid med kniver og håndgranater og frigjør Vestre byport. Disse kampene kutter fiendes forsyningslinjer definitivt og bidrar til at kommunistene etter hvert slipper opp for ammunisjon[13].

Dette igjen gjør at den nordvietnamesiske oberst Le Minh samler sin stab 7.februar og foreslår tilbaketrekning da ‘seieren synes utenfor rekkevidde’[14]. Dette forslaget ble ikke akseptert av Nordvietnams leder for området, general Tran Van Quang, som kom til Hue og ga ordre til å satse alt på et stormangrep på Mang Ca fortet som de sydvietnamesiske styrkene holdt. I tillegg ble Truong Tien broen sprengt da Quang fryktet et angrep fra forsvarerne[15].

Stormangrepet som varte i tre timer, ble imidlertid slått tilbake av general Truong s styrker. Angriperne led store tap både i personell og ammunisjon og ny bønn om tilførsler ble sendt. Selv om dette ble lovet, var de nordvietnamesiske lederne fremdeles ikke i stand til å få dette igjennom. Troppestyrkene til forsterkning ble avskåret og led store tap da de blir angrepet av amerikanske marineinfanterister. De sydvietnamesiske styrkene får nå forsterkninger av fallskjermsoldatene og marineinfanteristene. Styrker fra 3.regiment.1.divisjon overtar forsvarsstillinger, mens fallskjermsoldatene går til angrep og rydder områder ved hus-til-hus kamper[16]. Truong setter nå inn panserbataljonen i tillegg til tre bataljoner fra 3.regiment 1.divisjon.

Imens kjemper de amerikanske marineinfanteristene. Skjønt de er underlegne både i mannskap og våpen, tar de hus etter hus i den søndre byen. Bygninger som huser administrative kontorer blir tatt 4.februar etter 24 timers sammenhengende kamp. Dårlig vær gjør flystøtte umulig og marinesoldatene må kjempe rom-for-rom, bygning-for-bygning for å ta et strategisk viktig område nær elven. Reportere som fulgte striden, sa de aldri hadde sett maken til intense gatekamper. Ved bruk av granatkastere og rekylfrie kanoner erobrer imidlertid amerikanske marinesoldatene 11.februar provinssenteret og kommer frem til Song Huong. Kampene har vært blodige, og særlig 5.februar da kampen om provinssenteret startet, var det store tap. I alt hadde marinesoldatene 38 falne og 320 sårede. Men fienden hadde mer enn 1 000 falne Viet Cong og nordvietnamesiske soldater.

Marinesoldatene og styrker fra 1.Cavalry.divisjon går nå sammen videre mot nordre by. Den 14.februar er søndre by på allierte hender selv om operasjoner mot snikskyttere og lommer varer i noen dager. Samtidig klarer en bataljon fra 5.regiment av amerikanske marinesoldater å komme over Song Huong og ta kontakt med Truong s tropper i Mang Ca. Etter hvert settes flere amerikanske marineinfanterister inn mot stillinger i Citadellet.

Den 14.februar vurderer nordvietnameserne igjen å trekke seg ut. De har åpenbart ikke forsyninger til å kjempe en lengre strid. Heller ikke er de organisert med tanke på forflytning og rotering av enheter. Soldatene kjemper på sine poster til de blir drept. Oberst Minh går nå inn for å trekke styrkene ut og opprette nye forsyningslinjer utenfor Hue for å fortsette striden i områdene omkring Hue[17]. Men i nordre by raser striden videre. Det pågår harde nå kamper om Keiserpalasset inne i Citadellet. Angrep veksler med motangrep og de sydvietnamesiske styrkene kjører seg fast. Den 10.februar setter Truong inn fallskjermstyrkene samtidig som en to bataljoner amerikanske styrker kommer til hjelp.

Den 13.februar roterer Truong styrkene slik at sydvietnamesiske marinestyrker overtar for fallskjermsoldatene som har kjempet uten hvile i fire døgn. Nå angriper de sydvietnamesiske og amerikanske marinesoldatene fienden i harde gatekamper inne i Citadellet. Da sydvietnamesernes angriper den sydvestre siden av Citadellet for å avskjære fiendens forsyningslinjer, slår fienden desperat tilbake. Men 16.februar klarer sydvietnameserne å bryte gjennom og to dager senere når de Chanh Tay porten og det nordvestre hjørnet at Citadellet.

Den 21.februar beslutter nordvietnameserne å trekke styrken ut av Hue. Men det er for sent. Tre amerikanske bataljoner marineinfanterister og tre sydvietnamesiske marinebrigader i tillegg til styrker fra 1.divisjon presser de kommunistiske styrkene tilbake. Veien ut er nå stengt, men i et desperat selvmordsangrep 22.februar driver kommunistene de allierte tilbake. De sydvietnamesiske forsvarerne går så til motangrep i nærstrid med bajonetter og håndgranater og driver nordvietnameserne tilbake. Den 24.februar er kommunistene slått. Sydvietnamesiske marineinfanterister river kommunistenes flagg  ned og erstatter det med det sydvietnamesiske. Slaget om Hue er vunnet.

Det har vært harde kamper, noen av de hardeste i hele krigen. Angriper og fiende har i mange tilfelle vært bare noen meter fra hverandre. Nordvietnameserne har hele tiden bitt seg fast og slåss om hver meter. Amerikanske soldater sa etter kampene at dette var de dyktigste og best motiverte soldatene de noen gang hadde slåss mot. En av de mest erfarne krigsreporterne som fulgte kampene skrev at den tjuefem dager lange kampen om Hue var den lengste og blodigste bakkekampen i Tet-offensiven, og sannsynligvis den lengste og blodigste i hele krigen[18].

De sydvietnamesiske styrkene hadde 384 falne og 1 800 sårede – de amerikanske hadde 225 falne og 1 364 sårede. Men de kommunistiske styrkene kom verre ut. Inne i Hue fant man ca. 5 000 døde nord-vietnamesiske og Viet Cong soldater. Alliert etterretning antok at fienden hadde ca. 3 000 falne utenfor Hue by[19]. En nordvietnamesisk Hoi Chanh (desertør) sa det slik, dere vet hvor mange falne Viet Cong og nordvietnamesere dere fant i og omkring Hue, men dere vil aldri få vite hvor mange som er begravet ute i jungelen.

De amerikanske marineinfanteristene høstet med rette stor anerkjennelse for sin innsats, undertallige og i et ukjent miljø der kommunistene hadde alle fordeler som forsvarere, vant de frem skritt for skritt. De frigjorde søndre by og de hadde sin store ære for at kommunistene tapte nordre by. Men dermed kom de sydvietnamesiske styrkene i bakgrunnen i pressen og TV, selv om de kjempet med samme innsats og like målrettet. Og det var dem som holdt Cang Ma fortet og Tay Loc flyplassen i de kritiske dagene da et par sydvietnamesiske bataljoner sto mot et stormløp fra kommunistenes to regimenter.

I den offisielle redegjørelsen for slaget fra Center of Military History – United States Army, heter det: Hac Bao (Svarte Panter) bataljonen fra 3.regiment.1.divisjon og fallskjermsoldatene fra 1.flybårne divisjon kjempet med eksepsjonell dyktighet og tapperhet. De sydvietnamesiske styrkene manglet tyngre våpen i det de hverken hadde rekylfrie kanoner eller antitankraketter, siden de var beregnet på å kjempe med artilleri- og flystøtte. Til tross for det faktum at de var underlegne både i antall og våpen, holdt ikke bare regjeringsstyrkene stillingen, men nedkjempet en formidabel nordvietnamesisk styrke i en langvarig nærstrid. 1.infanteridivisjons ledelse og koordinering viste seg også å være ypperlig.

Denne uttalelsen står i skarp motsetning til medias fremstilling, noe som dessverre også har gått igjen i amerikansk litteratur. I boken Vietnam A History behandler Stanley Karnow  striden i Hue på to sider uten å nevne de sydvietnamesiske troppene. The Vietnam War A Concise International History av Mark Atwood Lawrence behandler slaget på ett avsnitt. I boken Vietnam The History of an Unwinnable War 1945 – 1975, bruker John Prados ett avsnitt på slaget der han i tillegg forteller at nordvietnameserne holdt ut i ukevis, mot alt det de allierte hadde å sette inn mot dem, før de forlot Citadellet. På den bakgrunn kan det diskuteres hvem som ga den mest flatterende fremstillingen av Nordvietnams krigføring, amerikansk presse og litteratur eller Nhan Dan, Folkets Dagblad.

HUE MASSAKREN – KOMMUNISTENE KASTER MASKEN[20]

Det som imidlertid har gjort slaget om Hue like kjent som de intense kampene, er den såkalte Hue-massakren som kommunistene gjennomførte mot sivile. Det er fremdeles uklart hvor mange som ble drept. Tallene varierer fra 6 000 og oppover til 8 000. Det vil si at i omfang nærmer den seg Srebrenica massakren som fant sted 11.juli 1995, der mellom 7 500 og 8 000 bosniske muslimer ble henrettet. På samme måte som i Srebrenica skjedde også Hue massakren ved en systematisk utplukking av ofrene. Hue massakren fikk påfallende liten publisitet i utenlandsk presse, nærmest nevnt i bisetninger. Dette i motsetning til det som skjedde i My Lai[21], som fikk en oppmerksomhet uten sidestykke, som ble en gjenganger i amerikansk presse i flere år fremover, og som ble omtalt som ‘den mest sjokkerende episode i hele krigen’. Selv massakren i Srebrenica fikk ikke tilsvarende oppslag.

Det mest påfallende var at det i etterkant av at massakren ble kjent, overhode ikke forekom noen demonstrasjoner foran Nordvietnams ambassader i likhet med hva som stadig forekom foran de amerikanske. Heller ikke var det noen demonstrasjonstog mot kommunistene. Bertrand Russells ‘krigstribunal’ som lagde et stort oppstyr omkring amerikansk krigføring, var som ventet, fullstendig taust. Hvor uredelig pressen opptrådte med hensyn til Tet-offensiven, kommer best frem i et tilfelle reporteren Peter Braestrup beskriver. En NBC produsent nektet å vise en TV serie som fremstilte Tet-offensiven som det den var, nemlig et kommunistisk nederlag og en seier for de allierte. Grunnen TV-produsenten oppgav for ikke å vise serien, var at Tet-offensiven allerede var etablert i opinionen som et nederlag (for de allierte min. tilf.) og derfor var den et amerikansk nederlag.[22] Dette grunnfalske bildet som media hadde skapt, måtte ikke korrigeres. Dette var den såkalte ‘kritiske pressen s’ innstilling

.

[1] En vietnameser som jeg traff i Cannes høsten 1994 der jeg deltok på en konferanse, sa det slik. Tet-offensiven utløste riktignok et opprør mot USA, men det opprøret kom ikke i Sydvietnam. Det kom i USA. Opprøret i Sydvietnam kom mot kommunistene.

[2]  Ardenner-offensiven (Battle of the Bulge) var en selvmorderisk offensiv Hitler satte i gang desember 1944 og som skaket de allierte kraftig, men som endte med et knusende tysk nederlag.
[3] Tallene er ikke helt sammenlignbare. En Viet Cong bataljon er mellom 400 og 600 soldater. En amerikansk bataljon har opp mot 1000 soldater.

[4] James H. Willbanks: The Tet Offensive. A Concise History. s. 30

[5] Westmoreland innrømmet senere at han ikke var klar over offensivens omfang. Se Stanley Karnow: Vietnam A History. s. 556

[6] James S. Robbins: This Time We Win. Revisiting the Tet Offensive. s. 133

[7] Det finnes flere eksempler på at Viet Cong brukte sivile klær og stjålne sydvietnamesiske uniformer.

[8] Stort sett har alle tilgjengelige opplysninger om Tet-offensiven i Saigon vært angående militære tap, spesielt i forbindelse med angrep mot militære installasjoner. Det foreligger lite om sivile tap.

[9] Skal man betraktes om krigsfange etter å ha blitt tatt til fange, må man bære uniform og oppgi navn, grad, nummer og avdeling. Nguyen Van Lem oppfylte ingen av disse kravene. Personer som deltar aktivt i strid uten å være i uniform eller bærer falsk uniform, defineres som franktirører.

[10] William J. Duiker: The Communist Road to Power in Vietnam. s. 267

[11] Det har i flere fremstillinger vært uklart hvilke enheter og hvor store styrker kommunistene satte inn. Min fremstilling bygger på den nordvietnamesiske oberst Nguyen Ngoc Bich s redegjørelse, presentert på en konferanse ved Texas Technical University mars 2008.

[12] Hac Bao (Svarte pantere) bataljonen var en av de beste enhetene og deltok i hele slaget om Hue.

[13] Fra angriperne inne i Hue kom det stadig signaler om at de holdt på å slippe opp for forsyninger. Til tross for at dette ble høytidelig lovet av lederne for offensiven, klarte aldri kommunistene å få dette gjennom de allierte linjene.

[14] The Battle of Hue 1968 as seen from the Perspective of its North Vietnam Army Commander. s. 1

[15] The Battle. op.cit. s 2

[16] Etter å ha tatt Dong Ba byport som ble forsvart av en maskingeværstilling, oppdager fallskjermstyrkene at de nordvietnamesiske soldatene er lenket til maskingeværet.

[17] Oberst Minh skriver i sin dagbok at ‘hadde vår hensikt vært å innta byen, gjort maksimal skade og bygget opp bildet av vår militære styrke, hadde dette vært lett å realisere. Men dersom vi skal prøve å vinne kam-pen om byen i et større endelig slag, er vi i store vanskeligheter.’ Le Minh: Hue trong chien dich Mau Than publisert 1988

[18] Oberst Minh skriver i sin dagbok at ‘hadde vår hensikt vært å innta byen, gjort maksimal skade og bygget opp bildet av vår militære styrke, hadde dette vært lett å realisere. Men dersom vi skal prøve å vinne kam-pen om byen i et større endelig slag, er vi i store vanskeligheter.’ Le Minh: Hue trong chien dich Mau Than publisert 1988
[19] James H. Willbanks: Op.cit. 54

[20] Hue-massakren vil bli behandlet i et eget notat.

[21] I My Lai 16.mars 1968 drepte en amerikansk patrulje ca. 500 sivile sydvietnamesere.

[22] Peter Braestrup: Big Story. How the American Press and Television Reported and Interpreted the Crisis of Tet in Vietnam and Washington. s. 517