Forord

Det som i ettertid er kjent som Hue massakren, skjedde i Hue under den såkalte Tet-offensiven 1968 i tiden 31.1 til 24.2 da Hue eller store deler av Hue var under kommunistisk kontroll. Der gikk kommunistiske kadrer sammen med Viet Cong soldater rundt fra hus til hus og plukket ut ofre etter lister som lokale ledere hadde satt opp på forhånd. De fleste av ofrene ble funnet drept, enten skutt eller klubbet i hjel og begravet. Noen ble tydeligvis begravet levende. Det er uklart hvor mange som ble drept. Tallene varierer fra 6 000 og oppover. Det vil si at i omfang nærmer den seg Srebrenica massakren som fant sted 11.juli, der mellom 7 500 og 8 000 bosniske muslimer ble henrettet.

Hue massakren fikk påfallende liten publisitet i utenlandsk presse, nærmest nevnt i bisetninger. Dette i motsetning til det som skjedde i My Lai[1], som fikk en oppmerksomhet uten sidestykke, som ble en gjenganger i amerikansk presse i flere år fremover, og som ble omtalt som ‘den mest sjokkerende episode i hele krigen’. Mens massakren i My Lai ble utført av utenlandske soldater i et fremmed miljø under stressende omstendigheter og i en emosjonell tilstand av frustrasjon, frykt og raseri, foregikk massakren i Hue under helt andre omstendigheter. På samme måte som i Srebrenica skjedde også Hue massakren ved en kaldblodig, systematisk utplukking av ofrene, utført av vietnamesere selv. Nettopp dette at denne drapsbølgen skjedde uten de faktorene som var til stede i My Lai, gir noe av nøkkelen til hvorfor det skjedde. Opprinnelig hadde jeg tenkt å skrive om Hue massakren i forbindelse med Tet-offensiven i Saigon og Hue, men jeg har funnet at den har krav på større plass og oppmerksomhet. Derfor denne spesielle artikkelen.

KOMMUNISTENES UGJERNINGER KOMMER FOR EN DAG.

I kaoset etter kampene i Hue hadde myndighetene nok å gjøre med å rydde opp, skaffe til veie nødhjelp og medisinsk hjelp, ordne innkvartering for dem som hadde mistet hus og hjem, finne etterlyste personer osv[2]. Noen oversikt hadde knapt noen i ukene etter Tet-offensiven. Etter hvert ble det kjent at kommunistiske kadrer og soldater hadde plukket ut personer i hus etter hus. Noen ble skutt offentlig, men de flestes skjebne var uviss.  Viet Cong hadde opprettet komiteer og tribunaler, og sivile ble kommandert til å delta på ‘undervisning’, grave skyttergraver, begrave døde, osv.  Alle offentlige funksjonærer og personer knyttet til forsvar eller politi måtte registrere seg. Få dager senere forsvant de[3]. Senere begynte også andre som ikke var knyttet til det offentlige apparat å forsvinne. Hele familier forsvant[4]. Ingen hadde oversikt over hvor mange dette var. Flere familier hadde dessuten evakuert fra Hue. Myndighetene arbeidet nå etter lister over savnede for å kartlegge hvor de forskjellige befant seg, på sykehus, evakuert eller var registrert omkommet som følge av krigen.

En måned etter at krigshandlingene var over, hadde man fått en viss klarhet i hvor mennesker som var meldt savnet, befant seg. Nå viste myndighetenes oversikt at 1 900 mennesker var under behandling på sykehus. Samtidig var bortimot 6 000 mennesker fremdeles savnet. Men allerede mens kampene pågikk, i slutten av februar, gravde sydvietnamesiske marineinfanterister ut 170 lik i skolegården i Gia Hoi skolen. I månedene som fulgte ble flere slike gravplasser funnet innenfor bygrensene – i alt ca. 1 200 nedgravde lik på 18 forskjellige steder. Ofrene var nesten alltid bakbundet eller bundet sammen flere, skutt i bakhodet eller klubbet i hjel. Noen var også tydeligvis begravet levende.[5]

Vel ett år senere ble nye massegraver oppdaget i Phu Thu, Le Xa Tay, Thuong Thuy, Vin Loc og Nam Hoa. De største gravene fant man i de avsidesliggende gresskledde sanddynene blant våtmarksområdene i Vinh Luu, Le Xa Dong og Xuan O, helt ut mot kysten og langt fra byen. Massegravene ble oppdaget ved en tilfeldighet av en bonde som snublet over en snor. Da han trakk i snoren, kom det frem en arm. Sydvietnamesiske myndigheter startet nå en systematisk leting etter tips fra sivilbefolkningen og fra Hoi Chanh (desertører). Når en massegrav var funnet, ble den omhyggelig gravet ut som ved en arkeologisk undersøkelse, og man forsøkte å identifisere ofrene. I flere tilfelle var overnasjonale organisasjoner som Røde Kors tilstede.[6]

Som et ledd i Clear and Hold strategien ble Luong Vien, en liten fiskerlandsby på 700 mennesker, befridd for Viet Cong og holdt av sydvietnamesiske styrker. Etter tyve måneder følte innbyggerne seg trygge for Viet Cong og begynte å fortelle hva de visste. De kunne nå vise representanter for myndighetene massegraver som inneholdt opp mot 1 000 ofre. Også disse gravene lå langt fra allfarvei og ikke i kommunistenes fluktrute mot nord.

Fremdeles savnes ca. 2 000 ofre. Etter kommunistenes maktovertagelse i 1975, vil sannheten om disse 2 000 aldri bli kjent. De nåværende myndighetene benekter selvsagt all delaktighet i massakren og skylder på de allierte. Det siste forlydende er at dagens myndigheter skal lage en film som angivelig skal vise at massakren ble utført av de allierte. I fall dette forlydende medfører riktighet, vil dagens myndigheter kvalifisere til en betegnelse som en frafallen kommunist brukte om Sovjetunionen, ‘Løgnens land.’

HUE MASSAKREN – HVA SKJEDDE?

Under kommunistenes okkupasjon eller ‘frigjøring’ av Hue 31.1 – 24.2.1968 ble et stort antall sivile henrettet uten lov og dom. Kommunistiske kadrer og soldater gikk fra hus til hus og plukket ut ofrene. Det eksakte antallet er uklart. Analytikeren Douglas Pike (MIT, Berkeley) som refererer til opplysninger han hadde fått fra administrasjonen i Hue, opererer med tallene 4 756 forsvunne og 2 800 gjenfunnet nedgravd i Hue og omegn[7]. Nguyen Cong Luan som skriver senere, oppgir med samme kilder tallene 6 500 forsvunne og 5 327 gjenfunnet[8]. De som forsvant og ikke ble funnet, har man aldri hørt noe fra siden. Høyst trolig er de også drept.

Vitner har hele tiden kunnet fortelle enkeltepisoder der kommunistene oppsøkte hus og tok med seg personer, angivelig for ‘undervisning’. I tillegg har Hoi Chanh kunnet gi flere detaljer om organisasjonen av myrderiene. De som ble drept på stedet var prester og utenlandske hjelpearbeidere og leger. Et merkelig trekk skulle etter hvert komme frem. Katolske prester ble omgående likvidert, buddhistiske prester og munker skulle spares[9], i motsetning til den behandling de tidligere hadde fått. Var hensikten et forsøk på å bringe buddhister, som stadig hadde protestert mot Thieu regjeringen, over på kommunistenes side?  I den første tiden var det en viss offentlighet rundt likvidasjonene med ‘folkedomstoler’ og’ tribunaler’. Senere var det få tilfelle der det var vitner til henrettelsene. Mot slutten av beleiringen ble overgrepene og drapene verre og verre. Én slik hendelse som skjedde offentlig, forteller mye om brutaliteten kampanjen ble utført med. Pham Van Tuong var vaktmester ved byens informasjonskontor. Da han forsøkte å flykte med sin 3 år gamle datter og 5 år gamle sønn sammen med to nevøer, ble de alle skutt ned av kommunistene som lot likene ligge til skrekk og advarsel[10].

Den nordvietnamesiske obersten Bui Tin[11] som hoppet av til Vesten, skriver at kommunistene tok titusen fanger i alt. De mest betydningsfulle skulle transporteres nordover.  De nordvietnamesiske soldatene som tok med seg fanger under tilbaketoget, hadde ordre om at ingen av fangene måtte unnslippe siden de da kunne avsløre detaljer om fluktruten. Under retretten oppsto panikk og soldatene fikk da ordre om å skyte fangene for å sikre retretten[12]. En annen forklaring som ble angitt av militære nordvietnamesiske kilder, var at de kommunistiske styrkene på flukt hadde sluppet opp for mat. Forsyningslinjene var avskåret av de allierte. da man ikke hadde mat til ofrene, ble de drept.  Den nordvietnamesiske oberst Le Minh, sjef for de kommunistiske styrkene, skriver i sin dagbok at under tilbaketoget hadde ikke soldatene annet enn å spise enn salt.[13]

Dette kan være forklaringen på en del av massakren, men langt det meste foregikk på en vel planlagt måte, der ikke minst stedene for massegravene var valgt med omhu. I boken The Viet Cong Strategy of Terror skildrer Douglas Pike nettopp én slik hendelse som man har kunnet rekonstruere, massakren ved Da Mai strømmen[14]. I bydelen Phu Cam tok omkring 400 mennesker tilflukt i en katolsk kirke[15]. Kommunistene kommanderer dem så ut for å gå til et ‘frigjort område’ i byen der de i tre dager vil motta ‘undervisning’. Etter det kan de fritt dra hjem. De blir deretter ført en mil til en pagode der kommunistene hadde opprettet et hovedkvarter. Her blir 20 av dem ført frem for en ‘folkedomstol’, tiltalt, funnet skyldige og drept. Deretter blir de begravet i tempelhagen. De øvrige blir fraktet over Song Huong og overlevert til en Viet Cong gruppe som igjen fører dem til noe av det mest utilgjengelige stedet i distriktet, Da Mai strømmen. Der ble de skutt eller klubbet i hjel og kastet i strømmen. Etter opplysninger fra Hoi Chanh søkte sydvietnamesiske militære senere etter stedet. Selv de dyktige fallskjermjegerne i 1.brigade hadde problemer med å ta seg frem. Ingeniørsoldater måtte sprenge vekk grener og trær og rydde slik at det ble fremkommelig og slik at helikoptre kunne lande. I elveløpet fant man levningene etter i alt 428 identifiserte personer. Opplagt vil ikke en gruppe soldater på flukt kaste bort tiden på å oppsøke nettopp den lokaliteten som var vanskeligst tilgjengelig.

Douglas Pike er den som har gjort det mest inngående studiet av Hue Massakren bygget på opplysninger fra Hoi Chanh og kommunistiske dokumenter som er funnet i ettertid. Bygget på disse opplysningene i tillegg til vitneutsagn fra innbyggere, inndeler Pike kampanjen i tre faser[16].

I de første dagene gikk kommunistene rundt etter lister og henrettet folk som hadde nøkkelposisjoner i den militære og sivile administrasjon. Åpenbart var hensikten å skape maksimal skade på kort tid. En del av disse henrettelsene og ‘rettsakene’ var offentlige. Nedgravingen av ofrene var ofte skjødesløst gjort. Som ved tidligere terroraksjoner var hensikten dels å ødelegge den sivile administrasjon, dels å skape frykt og redsel i sivilbefolkningen.

Senere ble likvidasjonene utvidet til å gjelde sivile som ikke hadde spesielt høye eller ansvarsfulle stillinger, men som gjerne hadde høy utdannelse eller hørte til i typiske intellektuelle eller litterære yrker som skribenter, universitetslærere, kunstnere. Det spesielle her er at så å si ingen av disse henrettelsene skjedde offentlig og etter forutgående ‘rettergang’. Åpenbart skjedde ikke disse likvidasjonene for å ødelegge sivil infrastruktur eller å skape frykt og redsel. Det virket som systematisk likvidering av bestemte grupper.

I de siste dagene før nederlaget skjedde en endring. Drapene synes i første omgang å virke tilfeldige. De som ble drept tilhørte ikke gruppene som er nevnt ovenfor. Dessuten ble hele familier dvs. både voksne og barn bragt av veien. Noen familier ble drept og ble liggende på stedet, mens andre forsvant. Det kunne virke som om kommunistene hadde gått amok og drepte for fote. Men en nærmere undersøkelse viste en merkelig sammenheng som Pikes analyse gir en forklaring på.

Denne forklaringen på massakren skal vi straks komme tilbake til. Vi skal imidlertid først se litt på hva som generelt er hensikten med kommunistenes terror, en terror som hadde pågått i Sydvietnam i årevis. Vi skal så se litt nærmere på hva som gjorde Hue massakren spesiell og til dels forskjellig fra kommunistenes tidligere aksjoner.

OVERGRIPERENS STRATEGI – TERROR – TRUSSLER – FRYKT – KONTROLL

For en overgriper eller en kommunist er terror i seg selv ikke et mål, men har en nytteverdi ved at det gagner hans kontroll. Det som er felles for en overgriper og en diktator, er ønsket om eller behovet for kontroll. For etableringen av en nasjonalsosialistisk eller kommunistisk stat er fullstendig kontroll ikke bare en nødvendighet, men en forutsetning. Terroristens mål er derfor ikke primært å skade eller drepe, men å kontrollere. Å avbilde den politiske terroristen som en bloddryppende lystmorder, er derfor å misforstå den politiske terrorens natur. Terrorister, som Viet Cong var, har sitt rasjonale. For å forstå terroren, må vi forstå det.

Virkemidlet for å oppnå kontroll er frykt og usikkerhet. Siden kontrollen skal være permanent, må også frykt og usikkerhet være en stadig tilstand. Frykt og usikkerhet igjen oppnås ved trusler. Trusler etableres ved maktbruk eller terror, men bare når det er nødvendig for å gjøre en trussel reell. Viet Cong hadde et rasjonale, for å skape frykt og usikkerhet var det ikke nødvendig å søke etter massakrer i stor stil.  Viet Cong på landsbygda søkte å skape maksimal oppsikt omkring enkeltaksjoner. Det er slike aksjoner som karakteriserer denne type terror utøvd av geriljabevegelser som Hukbalahap, ELAS, Darul Islam, MPABA, o.a.

Viet Cong s terror i Sydvietnam hadde to formål. Det ene var å ødelegge den bestående orden, dvs. regjeringens orden. Dette skjedde i form av systematiske drap på nøkkelpersoner og ledere. Det andre var å skape kontroll over befolkningene, dvs. å skremme befolkningen til lydighet, og skape usikkerhet gjennom å likvidere den sivile infrastruktur, landsbyledere, funksjonærer, lokale intelligentsia. Dette går alltid forut for kommunistenes reelle maktovertagelse[17]. For oversiktens skyld vil jeg kalle denne type terror, terror av første orden. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at uttrykket er mitt og ikke hentet fra litteratur.

Men noe av terroren i Nordvietnam i starten av kommunistenes etablering hadde en annen hensikt. Å skape frykt og usikkerhet i én del av befolkningen er ikke nok. For å etablere kontroll er det ofte nødvendig å fjerne grupper som gjennom den rolle de spiller i et fritt samfunn, vil være en permanent utfordring til diktatorens kontroll. Dette var kommunistenes rasjonale bak likvideringen av andre politiske organisasjoner i perioden 1946 – 1956.[18] Den rollen visse grupper har i et fritt samfunn og den påvirkning de har på samfunnet, er uforenlig med et diktatur. Det er nok å peke på behandlingen av forfattere og andre kunstnere, journalister og forskere – i nazitidens Tyskland og i Sovjetunionen.[19] Bak nasjonalsosialistenes utryddelse av den jødiske befolkning aner vi også en annen beveggrunn enn den ‘raseteoretiske’. En stor del av den jødiske befolkning var skribenter, kunstnere, akademikere – begavede og høyt utdannede mennesker. De sovjetiske kommunistenes utryddelse av kulakkene, de frie bøndene, i 1929 – 1932 i Ukraina[20], hadde mye av den samme årsak. Jeg vil kalle denne type terror for terror av annen orden. Uttrykket er mitt.

Vi skal også stoppe et øyeblikk ved kommunistenes retorikk. Det kommunisten gjør, på samme måte som en overgriper, er å etablere en diskurs der han alltid har rett. Der det ikke er mulig å trekke overgriperen eller kommunisten til ansvar ved å bruke hans egne ord. Et drap omtales som straff, drap på forsvarsløse mennesker beskrives som en heroisk handling, et offer som en tyrann eller kontrarevolusjonær, drapet rettferdiggjøres ved offerets handlinger som beskrives som ondskap og grusomhet, andre mennesker beskrives som fienden, deres argumenter beskrives som gift o.l.[21] I kommunistisk termologi blir ikke et offer blir drept, men straffet. Drapet er heller ikke en individuell handling som noen står til ansvar for, men utført av folket eller fronten eller partiet. Gjennom denne diskursen søker overgriperen og kommunisten begge å legitimere overgrep eller terror. Drapene under terroren i nord 1946 – 1956 som de som fant sted i Hue 1968, ble gjennomført etter en prosess gjennomført av en folkedomstol eller et tribunal som dømte den tiltalte tyrannen eller folkefienden til en straff[22]. Slike prosesser foregikk ikke i hemmelighet, men under tvungen offentlighet.

HUE MASSAKREN – HVA VAR HENSIKTEN – HVORFOR SKJEDDE DET?

Det som gjør Hue massakren spesiell, er at den særlig i de siste fasene, ikke er av den type terror som Viet Cong hadde drevet tidligere der de likviderte enkeltpersoner som landsbyledere eller offentlige funksjonærer. Hue massakren hadde for det første et langt større omfang. Den synes videre i den andre fasen, å være en kampanje av lignende type som dem som fant sted i områder under Viet Minh s kontroll i perioden 1946 – 1954[23]. Skal man lete etter forklaringer på det som skjedde i Hue, kan det derfor være naturlig å se på kommunistenes begrunnelse for disse terrorkampanjene på landsbygda og likvidasjonene av alle andre politiske grupper enn kommunistene.

Utvelgelsene av ofrene i Hue i første fase var gjort på forhånd. Listene var satt opp av lokale kadrer som kjente personene og adressene. Hentingen av ofrene skjedde i begynnelsen, systematisk og ordnet. Vitner fortalte at aksjonen ble foretatt av lokale komitéer under Viet Cong og ikke av nordvietnamesiske soldater som vanskelig kunne ha slik lokal personkunnskap. Det er derfor svært mye som taler for at dette skjedde i regi av kommunistiske politiske ledere og kadrer i Thua Thien provinsen.

Det som ytterligere taler for dette, er et dokument som ble funnet i Quang Nai provinsen, og som inneholder direktiver for massakren. Det heter her at, ødeleggelsen av de reaksjonære i Nasjonalistpartiet er ikke en en-gangs-affære. Det er en operasjon som må pågå hele tiden. Vi må ødelegge dem med alle midler for hånden.[24] Den første oppgave ble ifølge planen å ramme og rive i stykker fiendens herskende administrative maskineri  fra provins og distriktsnivå og helt ned på grasrota, og forfølge spioner og reaksjonære til siste slutt.[25]

At nordvietnamesiske militære ledere har protestert på at massakren skjedde på deres initiativ, kan være riktig og behøver ikke å være unnskyldning. Det som støtter en slik fremstilling, er at general Tran Van Quang som var sjef for området og hans politiske kommisær Le Chuong, ble kalt tilbake til Hanoi og gitt en kraftig reprimande etter at massakren ble offentlig kjent. Det ville selvsagt aldri ha skjedd om ordren hadde kommet derfra.

Denne delen av Hue massakren faller i form sammen med den type terror som Viet Cong tidligere hadde utøvd på befolkningen i Sydvietnam, altså terror av første orden, skjønt omfanget var et ganske annet.

Det fjerde som er bemerkelsesverdig med Hue massakren er at størstedelen av ofrene, som ble drept i de siste fasene, ikke ble plukket ut etter lister, men i første omgang etter sosial tilhørighet og på slutten tilsynelatende rent tilfeldig. De ble heller ikke henrettet offentlig[26] og drapene ble ikke gjort kjent slik Viet Cong hadde for vane. Men dette skjedde i stillhet og ofrene ble skjult dvs. begravet i hemmelighet og som tidligere nevnt, på øde og vanskelig tilgjengelige steder utenfor byen. Disse stedene må ha vært nøye plukket ut på av folk som hadde god lokalkunnskap.

Douglas Pike lanserer nå i sin bok (The Viet Cong Strategy of Terror s. 31 – 44) en hypotese om hvorledes og hvorfor massakren skjedde. Det er denne jeg gjengir her. I alt det jeg har lest, har jeg ikke sett påvist observasjoner som svekker hypotesen. Tvert imot synes alle opplysninger som har kommet frem i ettertid å styrke Pike s hypotese.

Før offensiven ble soldater og kadrer fortalt at de ville bare bli i Hue i syv dager. Ordrene gikk da ut på ved et slag å ødelegge så mye som mulig av den militære og sivile administrasjon. Etter at denne var knust, skulle befolkningen motiveres og rustes til alminnelig opprør mot den sydvietnamesiske regjering. Dette antar Pike var motivasjonen bak massakrene de første dagene, som han kaller den første fasen. Det var i denne fasen kommunistene opererte med lister. Noen av ofrene ble i offentlighet dømt av folkedomstoler, likvidert og begravet. Etter all sannsynlighet var omfanget av listene langt større enn antall drepte. Flere av dem som sto på de opprinnelige listene klarte å rømme og stikke seg vekk. Radio Hanoi rapporterte fra denne perioden at grusomme tyranner, spioner, agenter og kontrarevolusjonære var straffet av folkets domstol. Dette er det jeg kaller terror av første orden.

I løpet av de første dagene gikk imidlertid offensiven så godt for kommunistene i Hue at de trodde det ville være mulig å holde byen. Et dokument de utstedte, forteller at en ny tidsalder, den virkelige revolusjonære periode har begynt, og det gjenstår bare et siste kort angrep for å sikre vårt mål og oppnå fullstendig seier.[27] Det er i denne euforiske stemningen at den andre fasen inntrer. Nå tror kommunistene at de har erobret Hue for alltid. Nå går nye ordrer ut fra de lokale kadrer. Nå skal alle sivile som kan antas å representere et hinder for den nye kommunistiske samfunnsordenen likvideres. Den nåværende sosiale struktur skal ødelegges. Nå drepes det ikke etter personlige lister, men etter sosial posisjon og funksjon. Det som skjer nå kan for så vidt karakteriseres som en rensning, ikke etnisk som i Srebrenica, men sosialt og politisk. Dette er det jeg kaller terror av annen orden.

Det er her man ser den tydelige likhet med massakrene på landsbygda og likvidasjonene av medlemmer av andre politiske organisasjoner som fant sted i nord i tiden 1946 – 1956[28]. Likheten kommer ytterligere frem ved at likvidasjonene nå gjelder hele familier og ikke bare hovedpersonen. Dette var indirekte også hensikten ved massakrene i nord der familiemedlemmer ble utstøtt av resten av befolkningen og overlatt til seg selv for å omkomme. Familien ‘den sosiale enhet’ ble likvidert. Det var særlig intellektuelle det gikk ut over. Denne gruppen hadde lenge vært ‘hatgruppe nummer en’ for kommunistene. Hue var på mange måter Vietnams litterære, religiøse og intellektuelle senter, og dette miljøet så med forakt på kommunistisk filosofi. Konklusjonen er at Hue massakren slik vi ser den i dag, var en systematisk utryddelse eller om man vil kalle det politisk eller sosial rensning av deler av befolkningen som kunne være til hinder for en kommunistisk samfunnsendring.

Denne andre fasen er svært interessant fordi den forteller mye om hvordan kommunistene vil gå frem når de vil opprette et kommunistisk samfunn. Det som skjedde i Hue kan også knyttes til mye av det som skjedde i Vietnam etter kommunistenes maktovertagelse i 1975.

På slutten av slaget om Hue da offensiven er brutt og nederlaget for kommunistene bare er et spørsmål om tid, setter den tredje fasen inn. Under den kommunistiske okkupasjonen, den såkalte ‘frigjøringen’ av Hue, fremsto kadrer og femtekolonnister offentlig. Disse ble nå pålagt fortsatt å oppholde seg i Hue. Og det som dermed blir presserende for kommunistene, er å likvidere eventuelle vitner som hadde observert kommunistenes bakmenn. Dette er mafiaens taktikk, å kvitte seg med vitnene. Alle som kunne gjenkjenne kadrer og femtekolonister, måtte ryddes av veien. I denne fasen var det viktig å få likene svært godt gjemt, for å skjule at ofrene var likvidert. Etter at kommunistene var kastet ut, startet en propaganda om at disse familiene hadde flyttet. Dette er en type terror man aldri har sett kommunistene praktisere tidligere, og jeg kaller den terror av tredje orden.

EPILOG –MASSAKREN FORSØKT FORTIET OG FORNEKTET

Hue massakren var ikke bare en tragedie i seg selv. Tragisk var det også at den ble tonet ned i pressen, ble bagatellisert, søkt bortforklart og til dels fornektet, og fullstendig satt i skyggen av dramatiske oppslag om My Lai. Oppslag som i ettertid fortoner seg hyklerske med tanke på den iskalde kynisme og ignoranse som den samme pressen betraktet Hue massakren med.

Noen gikk til og med så langt som til å påstå at Hue massakren aldri har funnet sted. Journalisten James Jones skriver om denne tendensen, Hue massakren hadde aldri funnet sted, i alle fall slik det liberale Amerika ser det.[29] Da president Nixon i en tale i november 1969 refererte til Hue som et eksempel på det blodbad som ville følge en amerikansk tilbaketrekning, utløste dette hysteriske reaksjoner hos antikrigsbevegelsene. To representanter for disse, Gareth Porter og Len Ackland, påsto at mesteparten av massakren ble utført av sydvietnamesiske militære. Porter skriver ganske freidig at den offisielle historien om en omfattende massakre av sivile som var motstandere av NLF (kommunistene) er en fullstendig forfalskning.[30]

Porter s påstand om at sydvietnamesiske militære skulle massakrere sin egen, lojale administrasjon og eget militært personell, og at de deretter skulle bringe likene ut i områder (Da Mai, Phu Thu) som på det tidspunkt både var utilgjengelig og kommunistisk kontrollert, er påstander som faller på seg selv. At Hoi Chanh som da befant seg inne i Citadellet i krig med allierte, angivelig skulle ha fått rede på dette, er også åpenbart rent oppspinn. Men uredeligheten stakk dypt inn i den amerikanske kongress. Senator George McGovern fant det nødvendig å gi uttrykk for sitt syn i rapporten Congressional Record, der han påsto at Hue massakren nærmest var en myte ved å sitere samme Gareth Porter.[31]

Pressens holdning til Hue massakren kan best illustreres ved et utsagn fra John Roche, en ansatt i USIA[32], Vi fikk fotografer fra USIA opp til Hue og tok bilder. Jeg gikk på pressen det jeg kunne om dette (screaming my head off) – AP, UPI, Times, o.a. – for å få dem til å dra til Hue og ta bilder. Men ingen av dem gjorde det. Skjønt jeg tror AFP gjorde det, jeg tror også at dette fikk noen dekning i Frankrike. Så det hele endte med at de eneste bildene som forelå var de som var tatt av USIA, men som loven forhindrer oss i å distribuere innenfor USA. Pressen viste ingen interesse i det hele tatt.[33]

Men ett menneske reagerte på hykleriet og forsvaret av kommunistene, forfatteren og Nobelprisvinneren Alexandr Solsjenitsyn. I en artikkel i Aftenposten 11.9.73, skriver han, Selv om massakrene i Hue er behørig dokumentert, ble de bare overfladisk kommentert og umiddelbart tilgitt fordi samfunnets sympati var hos den andre parten, og dennes fremgang måtte ikke forstyrres. Det var nærmest for galt at historien om massakren for en (veldig kort) tid skulle skape et visst ubehag (skjønt ganske lite) hos de glødende forsvarerne av det andre samfunnssystemet.

Imidlertid skjedde noe som er vel verd å huske. Alje Vennema, en nederlandsk direktør for et selskap som drev humanitær hjelp i Vietnam, var åpenbart på kommunistenes side og kritiserte så vel USA som den sydvietnamesiske regjering. Etter at Hue massakren ble kjent, ble han bedt av New York Review of Books å skrive en artikkel der han skulle tilbakevise påstandene fra den sydvietnamesiske regjering om at en massakre visstnok hadde funnet sted. Oppdragsgiverne anså Vennema som den rette til å skrive om dette, gitt hans politiske sympati. Men Vennema, som hadde vært til stede i Hue under offensiven, klarte ikke å tilbakeholde opplevelsen av det han hadde sett, og skriver, Hendelsene i Hue har ligget tungt på min samvittighet … og kommer aldri til å forsvinne… Det som fant sted i Hue er trolig utenfor enhver menneskelig beskrivelse, men må allikevel fortelles.[34] Vennema fortsetter bl.a. med å skrive, De lokale kommunistene visste nøyaktig hvem de ville drepe, ofte før listene ble satt opp. Systematisk ble enhver som representerte en trussel ført opp, offentlige funksjonærer, militært ansatte, studenter, nasjonalister og opposisjonelle politikere, alle som kunne fremstå som naturlige ledere. Listene var endeløse[35]. Om henrettelsene skriver han, hatfylte ord blandet med politiske slagord, anklager, trusler og advarsler var dagligdags. De aller fleste som ble trukket for tribunalene ble dømt for påstander som ikke kan bevises. Alle ble dømt, og noen henrettet umiddelbart.[36]

Vietnamesere var fullstendig klar på hva som hadde foregått, en av dem sier det slik: Amerikanere synes å oppfatte krigen gjennom bilder av massakrer av sivile utført av amerikanske soldater. Men hva som er prentet inn i min hukommelse er bildet av sivile vietnamesere i sorg over levningene av sine kjære som Viet Cong begravde i live i massegraver under Tet-offensiven i Hue i 1968.[37]

[1] I My Lai 16.mars 1968 drepte en amerikansk patrulje ca. 500 sivile sydvietnamesere.

[2] Den beste beskrivelsen av Tet-offensiven i Hue fra sivil side er gitt av forfatterinnen Nha Ca (Tran thi Thu Van) i boken Mourning Headband for Hue (Indiana University Press). Nha Ca og hennes mann ble for øvrig tildelt den ‘høyeste utmerkelse’ som kommunistiske myndigheter gir fremragende forfattere, lengre fengselsstraff.

[3] James S. Robbins: This Time We Win. Revisiting the Tet Offensive. s. 198

[4] Oriana Fallaci: Nothing, and So Be It. s. 168 – 169

[5] Douglas Pike: The Viet Cong Strategy of Terror. s. 27

[6] Douglas Pike: Op.cit. s. 28

[7] Douglas Pike: Op.cit. 1970.  s. 30-31

[8] Nguyen Cong Luan: Nationalist in the Vietnam War. 2012 . s. 334

[9] James S. Robbins: Op.cit. s. 201 henvisning til offisielt dokument Planer for Offensiv og Opprør

[10] James H. Willbanks. The Tet Offensive. A Concise History. s. 100

[11] Bui Tin: From Enemy to Friend. s. 68-69

[12] Dette var den samme ordren tyske fangevoktere som evakuerte konsentrasjonsleire fikk under 2.verdenskrig

[13] Le Minh sitert av Nguyen Ngoc Bich. Op.cit.

[14] Douglas Pike: The Viet-Cong Strategy of Terror. 1970. s. 28-29

[15] Dette er høyst sannsynlig den kirken Nha Ca skriver om i boken Mourning Headband for Hue, Den hellige frelsers kirke (menighet) der hun og familien overnattet under flukten videre.

[16] Douglas Pike: Op.cit. s. 39 – 42

[17] Se her f.eks. Counterinsurgency Warfare. David Galula. Praeger Security 1964, Modern Warfare. Roger Trinquier. Praeger Security. 1964, Learning to Eat Soup with a Knife. John.A.Nagl. Chicago University Press 2002

[18] Den mest omfattende beskrivelse av folkemord i en regjerings regi, er gitt av professor Rudolph Rummel i boken Death by Goverment. Transaction Publishers 2008

[19] Utenom rent litterære beskrivelser som hos Solsjenitsyn og flere, finnes det rent faktaorienterte bøker som behandler dette: The Black Book of Communism. Stephanie Courtois o.a. Harward University Press 1999

[20] The Black Book of Communism: Stéphanie Courtois o.a. s. 146 – 158

[21] Jeg vil gjerne knytte en bemerkning til dette. Marxistenes kritikk av kapitalismen bygger for en stor del på at produksjonsprosessen fremmedgjør mennesket. Men det kommunistene her gjør i den retoriske verden de bygger opp, er å fremmedgjøre seg selv overfor andre mennesker. Den andre opphører å eksistere som et menneske med et verd i seg selv, men blir en skikkelse, en figur, fratatt alle menneskelige egenskaper.

[22] Da jeg hørte massemorderen Anders Behring Breivik lese opp sitt forsvarsskrift under rettsaken, kunne jeg ikke unngå å trekke sammenligninger med kommunistisk tankegang.

[23] Behandlet i mitt notat Genève-konferansen 1954 og de såkalt avtalte ‘frie valg’

[24] James S. Robbins. Op.cit. s. 198

[25] James S. Robbins. Op.cit. s. 197.  Planer for Offensiv og opprør. Dat. Aug. 28.1968.

[26] I de tilfellene der henrettelsene skjedde åpenlyst, taler mye for at dette ikke var opprinnelig planlagt.

[27] Douglas Pike: Op.cit. s. 35

[28] Dette er behandlet i mitt notat Genèvekonferansen 1954 og de såkalte avtalte frie valg.

[29] James Jones: In the Shadow of Peace. s. 17

[30] Gareth Porter: U.S. Political Warfare in Vietnam – the 1968 ‘Hue Massacre’ Indochina Chronicle 33-1

[31] Congressional Record Februar 19.1975 s. 2189 – 2194

[32] United States Information Agency

[33] Intervju med John Roche gjengitt i James S. Robbins: Op.cit. 205

[34] Alje Vennema: The Viet Cong Massacre: s. 4

[35] Alje Vennema: Op.cit. s. 95

[36] Alje Vennema: Op.cit. s. 94

[37] Dr. Toan Truong gjengitt i James S. Robbins: Op.cit. s 196