«En langvarig politisk-militær strid med den hensikt å omstyrte eller frarøve et konstitusjonelt styre dets legitime grunnlag eller å gripe makten og fullstendig eller delvis å kontrollere ressursene i et territorium ved bruk av irregulære militære styrker og illegale politiske organisasjoner.»

                                                                          CIAs definisjon av insurreksjon[1]

Hensikten med den nåværende revolusjon er at hele folket, og særlig arbeiderklassen, fullstendig tilegner seg den sosialistiske ideologi, slik at de oppgir sine tidligere oppfatninger om liv og verden, og erstatter det med Marxismens synspunkt.

                                                                          Truong Chinh[2]

INNLEDNING

Etter annen verdenskrig har man opplevd en type krigføring som på mange måter skiller seg fra det man har sett i tidligere kriger. Eksempler på dette er Hellas (1945 – 50), Kina (1927 – 49), Indokina (1945 – 54) og (1954 – 70), Filipinene (1946 – 55), Malaya (1948 – 66), Algerie (1954 – 62) og Kuba (1959). Også i Syd-Amerika har man sett lignende kriger.

Denne typen krig benevnes i faglitteratur som insurreksjon[3] (eng. insurgency). Den er også omtalt som revolusjonær Krigføring[4] eller asymmetrisk krig.[5] Ord som krig eller krigføring må her ikke tas for bokstavelig fordi militær aktivitet, som vi skal se, bare er en del av en insurreksjon.

Siden 60-tallet er denne krigføringen viet stor interesse i militær forskning.[6] Den har ofte tatt form av en langvarig krigstilstand (protracted war). Et annet begrep knyttet til dette siste er utmattelseskrig, (eng. war of attrition) der krigen føres til den ene parts ressurser er uttømt. Regulær krig i form av gerilja eller konvensjonell krig, er bare en del av en insurreksjon. Som vi skal se, kan en insurreksjon pågå i lang tid uten militære aksjoner. I boken Waging Insurgent Warfare har Seth G. Jones registrert 181 tilfeller av insurreksjon i tiden etter 1946. Bare i 45 av dem har insurreksjonen hittil lykkes.[7]

Både første og andre indokinesiske krig (Vietnamkrigen) ga eksempler på insurreksjon. I den første krigen gikk insurreksjonen mer og mer over i konvensjonell krig, mens den andre, Vietnamkrigen, startet som en insurreksjon som ble avløst av en konvensjonell krig. For å forstå Sør-Vietnams historie i epoken etter verdenskrigen frem til 1975, er det helt nødvendig å ha en forståelse av hva en insurreksjon innebærer. I dette kapitlet skal vi se nærmere på insurreksjon som politisk-militært fenomen.

Fra 1954 til 1963 kan Vietnamkrigen betraktes som en insurreksjon. I 1963 var den i ferd med å bryte sammen. Fra 1960 av hadde den i økende grad innslag av konvensjonell krig. Fra 1963-64 dominerte den konvensjonelle krigen, og den var da en krig ved stedfortreder, War-by-Proxy, ved at de sørvietnamesiske kommunistene førte krigen med egne styrker samtidig som den egentlige fiende, kommunistene i Nord-Vietnam, finansierte krigen ved personell og ikke minst materiell.

Å oppfatte Vietnamkrigen som en ren gerilja slik den er fremstilt i media, blir derfor galt. En insurreksjon er mer enn en gerilja og en gerilja er noe annet enn en konvensjonell krig. Men for å få en full forståelse av krigen, er det nødvendig å forstå hva som særpreger insurreksjon og gjør den forskjellig fra andre typer kriger.  

INSURREKSJON I NYERE HISTORIE.

Politisk aktivitet er viktigere enn militær og militær strid mindre viktig enn propaganda.

Vo Nguyen Giap om Revolusjonær Krigføring[8]

Det er vanlig å assosiere insurreksjon med en krigføring med mindre, mobile enheter uten tunge våpen, gjerne kalt gerilja, i motsetning til det som kalles en ‘konvensjonell hær’. Det som imidlertid er viktig for fullt ut å forstå hva insurreksjon innebærer, er at man ikke identifiserer insurreksjon med en bestemt militær organisasjon eller form for krigføring. Det viktigste skillet er, som vi skal se, at i insurreksjon er militær aktivitet bare én av mange, og stridsmålene er ikke bare det man finner i tradisjonelle kriger, slikt som erobring av territorium og nedkjemping av motstanderen. Faktisk har militær aktivitet i mange tilfelle mindre betydning. Det viktigste målet for insurreksjon er kontroll over befolkningen. For å oppnå dette benytter en insurreksjon først og fremst politiske virkemidler. Derfor feiler en forsvarer som kun oppfatter insurreksjon som et militært foretagende.

Grovt sett kan man si at insurreksjon skjer med fire virkemidler som kan anvendes hver for seg eller i kombinasjon. Det er organisasjon, propaganda, terror og militære aksjoner. Man sier ofte at en insurreksjon har to faser som imidlertid går over i hverandre, en kald og en varm fase. Den kalde fasen som kommer først, er knyttet til organisasjon og propaganda. I den varme fasen fortsetter disse, men samtidig tar insurreksjonen i bruk terror og militære aksjoner. I motsetning til revolusjon og statskupp, starter ikke insurreksjon med et militært angrep, men med en politisk/organisatorisk oppbygning som senere kan gi et grunnlag for krigføring. Derfor blir insurreksjonen ikke umiddelbart oppfattet som det den er, en aksjon for å omstyrte en regjering og omdanne samfunnet.

INSURREKSJON KONTRA BORGERKRIG, REVOLUSJON OG STATSKUPP.

Den 17.august samlet en stor menneskemengde seg på Nasjonalteateret i Hanoi for å hylle og uttrykke sin støtte til Kims[9] regjering. Men forsamlingen var maktesløs da bevæpnede Vietminh tok over talerstolen, viftet med Vietminh-flagget og fordømte Kims «marionette-regjering» og oppfordret folk til motstand mot det «fascistiske regimet».

                                                                                                        Bùi Diễm[10]

Tradisjonelt har krigførende parter vært nasjonalstater eller i fall borgerkrig deler av en nasjon. Krigene har vært ført med soldater i uniform til forskjell fra sivilbefolkning. Soldater, fly, skip og kjøretøyer har vært merket som tilhørende en militær styrke. Krigsdeltakelse har vært innledet med en krigserklæring og har dermed vært omfattet av internasjonale konvensjoner som tar sikte på å forby visse stridsmidler og beskytte sivilbefolkningen og krigsfanger. Krigshandlingene har vært avsluttet med forhandlinger mellom partene, eventuelt etter at en av partene har kapitulert.

Selv om luftstyrker kan angripe store områder, har tradisjonell krig til lands vært begrenset til områder omkring krigsfronten. Slagmarken har vært fysisk og særlig vært knyttet til knutepunkter, høydedrag, havner, transportlinjer, industriområder osv.

Den som driver insurreksjon representerer ingen stat, men en bevegelse. Vi skal her kalle denne angriperen. Den andre parten representerer landets regjering, som vi her skal kalle forsvareren. At en bevegelse går til aksjon mot en regjering, har tidligere vært betegnet som opprør, statskupp, borgerkrig, gerilja, partisankrig osv. En insurreksjon, som er av nyere dato, har trekk felles med borgerkrig, revolusjon og statskupp, og den militære aktiviteten kalles ofte gerilja eller partisankrig, men insurreksjon skiller seg på vesentlig punkter fra disse. Et viktig skille er at den som vi har nevnt, i stor utstrekning tar i bruk ikke-militære midler.

En vanlig revolusjon eller et opprør oppstår gjerne spontant, uorganisert og med bred oppslutning. Revolusjonen forutsetter en sak som skaper misnøye og uro som bygger seg opp over lang tid. En ledelse foreligger sjelden på forhånd, men etablerer seg umiddelbart før eller under revolusjonen. Revolusjoner har ofte ingen klar politikk annet enn å kaste makthaverne. I de tilfeller der revolusjoner ikke går over i borgerkrig, er de som oftest kortvarige enten de fører frem eller blir slått ned. Et statskupp er til forskjell vel organisert og har en klar politikk. Et statskupp tar sikte på å velte en regjering og innføre en bestemt politikk eller statsform. Et statskupp styres av en smal gruppe med en bevisst politikk og en klar ledelse. Et statskupp eller forsøk på dette har alltid en kort varighet. Det er som oftest et enten-eller, det lykkes eller slår feil.

En borgerkrig er en intern krig i et land, mellom to grupper av landets egne innbyggere. Den starter enten som en krig eller som følge av en revolusjon eller et statskupp. Selv om det ikke foreligger noen krigserklæring, er en borgerkrig underlagt de samme konvensjoner som en krig mellom nasjoner. Vanligvis vil en borgerkrig arte seg som en konvensjonell krig mellom to regulære arméer. I noen tilfeller vil statsformen bli beholdt uansett utfall som f.eks. ved den amerikanske borgerkrigen (1861 – 1865), mens i andre tilfelle blir statsformen endret som i den spanske borgerkrigen (1936 – 1939) eller den russiske (1917 – 1922).

Som ved et statskupp, har en insurreksjon en klar ledelse og en klar politikk – og har som mål å velte et styre for å opprette en bestemt statsform. En insurreksjon kan komme til syne som et statskupp som de russiske kommunistenes såkalte Oktoberrevolusjon i 1917 og de vietnamesiske kommunistenes såkalte Augustrevolusjon i 1945, som begge i realiteten var statskupp. Som det har vært sagt, «en insurreksjon forklér seg som en revolusjon».[11]

Mens revolusjoner, statskupp og i noen tilfelle borgerkrig har en relativ kort varighet, har den militære fasen av en insurreksjon i de fleste tilfellene tatt form av en langvarig krig, Protracted War, og da i lange perioder som en lav-intensiv krig i form av en gerilja.

INSURREKSJONENS ORGANISASJON. PARTIET, FRONTEN OG ORGANISASJONEN

Partiet kan ikke forlange at Den Nasjonale Front uten videre godtar dets rett til lederskap, men må vise at det er det mest trofaste, aktive og oppriktige del av Fronten

               Hồ Chí Minh[12]

For enhver av våre handlinger, om vi lykkes eller feiler avhenger av om vi har dyktige og effektive eller dårlige og ineffektive kadrer.

Hồ Chí Minh [13]

En politisk bevegelse søker å vinne makt ved organisasjon og agitasjon. En opprørsgruppe søker å vinne makt ved militære midler. Det spesielle ved en insurreksjon er at den søker å vinne makt ved å anvende både politiske og militære midler i tillegg til terror. I motsetning til Clausewitz s[14] doktrine om at krig er politikk med andre midler, så er en insurreksjon snarere å forfølge en politikk med alle midler.[15] Her går organisasjon og propaganda hånd i hånd med terror og krigshandlinger. Det gjør at den ikke kan møtes ved militære tiltak alene. Militære tiltak er nødvendig for å sikre befolkningen mot, men en insurreksjon må også møtes med dens egne midler – organisasjon og agitasjon.

En insurreksjon hviler på to parallelle grener, en militær og en sivil organisasjon. Disse står i et innbyrdes avhengighetsforhold i det de ofte forutsetter hverandre. Insurreksjonen bygger på en strukturert hemmelig, sivil organisasjon. Denne har tre formål, det ene er å drive politisk virksomhet og propaganda, og i den forbindelse å drive opplæring og studier for å rekruttere tilhengere. Det annet er å drive etterretning og innhente informasjon om forsvareren og kartlegge befolkningen. Det tredje er å skaffe til veie penger, mat og andre livsnødvendigheter. Det siste skjer ved «skattlegging» som igjen forutsetter terror.[16]

Den viktigste og første oppgave for en insurreksjon er å etablere et Parti av indoktrinerte medlemmer som støtter partiet hundre prosent. Det er Partiet som er styringsverktøyet. Dette er en lukket gruppe der nye medlemmer siles grundig. Et kommunistparti er en ganske annen organisasjon enn et vanlig demokratisk parti. Det kan sammenlignes med et krigskommisariat der medlemmene er underordnet streng disiplin under en overordnet plan. Samtidig har det sterke fellestrekk med en religiøs gruppe som bygger på et sett dogmer som det ikke stilles spørsmål ved. Insurreksjonen har alltid en liten samlet militær og politisk ledelse. Så lenge det er enighet innad, har angriperen en fordel. Myndighetene som gjerne representerer flere uenige partier, stiller ofte svakere i fall man ikke kan få til en felles front mot angriperen.

Men siden en insurreksjon er fundert på dogmer, vil den alltid stå overfor et problem. Ikke sjelden oppstår uenighet f.eks. om militær taktikk. Dersom partiets kontroll er for løs, kan det oppstå skisma og uenighet. Det var dette som skjedde med HUK geriljaen på Filippinene med striden mellom Luis Taruc og Jose Lava.[17] På den annen side kan insurreksjonen med sin rigide disiplin, gå på alvorlige nederlag da kritikk og innvendinger undertrykkes. I Vietnam løste kommunistene problemet med uenighet ved å fengsle eller likvidere opposisjonelle. På den annen side så man også hvor galt det gikk flere ganger, som f. eks. ved Tet-offensiven[18] hvor ledelsen nektet å lytte til innvendinger.

For Partiet er det viktig å kvele all opposisjon. Det gjøres dels ved drap på politiske motstandere, [19] og dels ved å lokke dem inn i en større og mer diffus organisasjon som ikke direkte kan knyttes til Partiet. Det er her Fronten kommer inn. Det neste er skritt er derfor å etablere Fronten, som er en politisk plattform som omfavner flere nøytrale elementer. Det er en organisasjon der sympatisører og andre politikere overtales og lokkes med. Men Fronten må ledes av Partiet, og det gjøres via en fordekt ledelse i kulissene. Partiet inngår aldri i Frontens organisasjoner, men medlemmer av disse organisasjonene trekkes inn som gisler i partiets hierarki for å gi et skinn av demokrati utad.[20]

I motsetning til en vanlig demokratisk frivillig organisasjon, er den sivile organisasjonen i en insurreksjon bygget på trusler som konkretiseres ved terror. Det er denne filosofien som er uttrykt i slagordet «Drep én og skrem tusen».[21] Mens en demokratisk frivillig organisasjon bygger på valgte tillitsmenn, bygger insurreksjonen på kader systemet som består av kadrer, et indre sivilt befal som er nøye utplukket av ledelsen.

Teorien for kadersystemet ble lansert av Lenin og senere tilpasset til den kinesiske landsbygda av Mao Tse-tung. Men innenfor totalitære bevegelser har det alltid eksistert lignende indre organisasjoner. Systemet er en organisatorisk skjelett inne i den politiske delen av en insurreksjon, et rammeverk at spesielt motiverte og utdannede nøkkelpersoner som inngår i et hierarki med bestemte oppgaver og myndighet. Ved hjelp av kadersystemet kan lederne kontrollere et parti, en militær eller sivil avdeling, eventuelt en befolkning. Kaderne driver etterretning, politisk indoktrinering og organiserer masseopptrinn.[22]

Kadersystemet inngår ikke bare i den sivile, men også i den militære organisasjonen. Vanlig er å dele soldater i grupper på fire, der én står for den politiske kontakten og indoktrineringen. Denne har også ansvar for kontakt oppover. I kommunistiske styrker er det på alle plan alltid et militært og et politisk befal. Ved hjelp av dette apparatet kan ledelsen føle stridsmoralen på pulsen og motivere den enkelte soldat, eventuelt slå brutalt ned på former for opposisjon.

Organisasjonen i insurreksjonen hviler på og danner selv grunnlaget for propaganda. En organisasjon kan ikke bygges opp og vedlikeholdes uten propaganda. Men organisasjonen er også selve verktøyet for propaganda. Ikke bare er den sivile organisasjonen en forutsetning for etterretning, innsamling og kanalisering av mat og nødvendigheter, for rekruttering og informasjon. Ved større militære operasjoner er den sivile organisasjonen en forutsetning i det geriljatropper ikke kan bære med seg store forsyninger, og heller ikke sette opp lange forsyningslinjer. Den sivile organisasjonen sørger for at forsyninger ligger gjemt eller nedgravd foran geriljaen som et system av depoter. Den sivile organisasjonen sørger også for restitusjon og pleie av geriljasoldater, og etablerer et miljø der tropper kan gå i dekning, bli «usynlige».

INSURREKSJONENS PROPAGANDA KONTRA POLITISK VIRKSOMHET

Det forferdelige ved tominuttershatet var ikke at én var nødt til å spille en rolle under det, men det stikk motsatte, at det var uråd å la være å slutte seg til. Før tredve sekunder var gått, var ethvert påskudd alltid unødvendig.

                                                                          1984 George Orwell

Overtal fire medlemmer av sirkelen til å gjøre det av med den femte under påskudd av at han er en forræder, og med blodet de har spilt vil du binde dem alle sammen som om det var en knute. De vil være dine slaver.

                                                                                         Stavrogin i «De Besatte»

I en insurreksjon går propaganda og terror går over i hverandre. Kommunistenes form for propaganda virker som mental terror og deres terror virker også som en propaganda som langsomt bryter offeret ned. Både propaganda og terror tar hos kommunistene sikte på intellektuelt og mentalt å lamme offeret og få det til frivillig å bytte ut sine tanker med overgriperens.

En revolusjon hviler på misnøye eller forbitrelse utløst av en sak. En insurreksjon skaper ikke bare sin sak, men søker også å skape misnøye, forbitrelse og hat rettet mot forsvareren. Det er det som er oppgaven for angriperens propaganda.

Skal angriperen oppnå dette, må han avstenge befolkningen fra annen informasjon og gi en versjon av historien som befolkningen er ute av stand til å kontrollere. Han søker også å trekke befolkningen med i fellesarrangementer der den enkelte kan manipuleres.

Et eksempel på propaganda og hvorledes den virker, er de såkalte folkedomstolene. Offeret som føres frem for en folkemengde, blir av kadrene omtalt som «tyrann», «klassefiende» o.l. Hver enkelt som ser på, vet at å protestere eller ta offerets part, vil medføre samme skjebne som offeret. Folkemengden som står rundt blir oppmuntret til å komme med tilrop om fordømmelse av offeret og krav om straff. Under slike omstendigheter blir mange revet med, og de som har deltatt i heksejakten, vil senere forsvare det overfor seg selv. Opposisjonelle eller tvilere blir isolert og stemplet som «forbrytere» eller «forrædere». Ved press og trusler tvinger man personer til å «tilstå» forbrytelser de aldri har begått.

Det som alltid går igjen i propaganda og manipulering, gjerne omtalt som «hjernevask», er å ødelegge offerets integritet, f.eks. ved respektløs tiltale og omtale. Ved å ha trusselen om «rettergang» og «straff» hengende over seg, gjør man offeret usikker og stresset. Det resulterer også i en generell frykt for å gi uttrykk for egne tanker, noe som gjør befolkningen til isolerte individer uten interesse for dialog. Hoàng Văn Chí beskriver befolkningen i Nord-Vietnam etter kommunistenes maktovertagelser som et folk av «sosiale øyer».[23]En professor, Trần Đức Thảo, som vendte tilbake til Vietnam fra Frankrike og sluttet seg til kommunistene. Etter fire år skrev han om hva som hadde hendt med landet, Vår organisasjon på landsbygda på provinsnivå er omgjort i samsvar med en politikk som jeg bare kan beskrive som en forråelse av bondebefolkningen.[24]

Siden insurreksjonen er bygget på ‘enhet’, oppstår et problem når Partiet må skifte kurs. I slike tilfeller må alle partimedlemmer og funksjonærer, kadrer osv. gjennomgå omskolering, Chính Huấn.[25] Partiets slagord ved slike operasjoner er Linh Động[26] som alle må legge seg på minne. Kadrene må hele tiden være fast overbevist om at Partiets politikk er den rette og at lederskapet er feilfritt.

Selv omtaler kommunistene sin propaganda eller «hjernevask» som «undervisning». Det er derfor helt i tråd med dette når Lê Duẩn sier at «Vi skal gjøre våre fengsler til skoler». Når studenter og landsbyboere og andre utsettes for propaganda, omtaler kommunistene dette som «korrigerende undervisning»[27]. Et vesentlig trekk ved kommunistenes propaganda er å få offeret til å «innrømme» tidligere «feil». Fremgangsmåten er inngående beskrevet av Hoàng Văn Chí o.a[28].

Det er ikke tilstrekkelig å slutte seg til politiske dogmer, offeret tvinges til selv å ta avstand fra tidligere oppfatninger og karakterisere disse som «feil». I mange tilfelle tvinges offeret til å utlevere hele sin livshistorie og ta avstand fra tidligere oppdragelse, skolegang og miljø. Flere som har vært utsatt for slik behandling, har i ettertid fortalt at de måtte finne på «episoder» i håp om at fremstillingen ville blir godtatt. Ved en slik fremgangsmåte kan kaderen bruke offerets egen «argumentasjon» mot ham i fall han skulle opponere eller komme i tvil.[29]

Etter kapitulasjonen i 1975 måtte fanger i konsentrasjonsleirene gjennomgå «undervisning» og skrive «besvarelser» der de lovpriste marxismen og innrømmet tidligere «feil». Først etter at dette ble godtatt av vaktene, kunne en eventuell løslatelse komme på tale.[30]

Det som var påfallende under kampanjene på distriktene i nord, var at bønder og landsbyboere som aldri tidligere hadde beskyldt naboer eller familie for «griskhet» eller «føydale tanker», straks begynte med dette når kadrene oppfordret til det. Man forsto umiddelbart at det ikke å delta i slike kampanjer, straks medførte fare for at en selv ville bli utpekt som «godseier» eller «tyrann» og i verste fall likvidert.[31]

En nøkkel til å forstå virkningen av kommunistenes propaganda er hva en kinesisk flyktning skrev om ofrene for Tankereformen, de hadde bestått prøven og avlagt sin symbolske underkastelse; og mange – særlig blant de unge – syntes å føle at et tettere bånd hadde oppstått mellom dem selv og myndighetene.[32]

TERROR – INSURREKSJONS VERKTØY

Terroristens situasjon er annerledes enn partisanens. Terroristen er uten uniform. Langt fra slagmarken angriper han bare ubevæpnede ofre som uten mulighet for å forsvare seg.

                                                                                         David Galula: Modern Warfare. s. 16

Mens både politisk organisatorisk virksomhet og krig, herunder gerilja, er velkjente aksjonsformer, er terror, den formen som særkjenner en insurreksjon, av nyere dato. Med terror menes væpnede angrep mot den forsvarsløse sivilbefolkningen. Terror i en insurreksjon har som mål å underminere forsvarerens kampvilje, å ødelegge administrativ og materiell infrastruktur, og å bane veien for regulære militære aksjoner. En egenhet ved terror i en insurreksjon er at den henger sammen med propaganda.  I det følgende vil jeg se på fysisk eller militær terror.

I en insurreksjon finner vi flere former for terror. Den kan i utgangspunktet være vilkårlig eller målrettet. Det ene formål er det spektakulære, at angriper vinner oppmerksomhet. For å oppnå dette søker terroristen målrettet å anrette maksimal skade. Her kan angriper ha stor nytte av presse som fremstiller terror som et eksempel på forsvarerens maktesløshet. Det annet formål er å lamme sivilbefolkningen. Denne terroren skjer dels tilfeldig uten noe mønster. Dermed oppnår terroristen at ingen kan verge seg mot attakk, og befolkningen synker inn i en tilstand av apati og passivitet. Noe som igjen gjør den til et lettere bytte for agitasjon. Dels er den målrettet mot dem som motsetter seg angriperens påvirkning.

Det tredje formål er å ødelegge forsvarerens infrastruktur, både den materielle og den administrative. Ved dette søker angriperen å isolere befolkningen fra forsvareren. Dette svekker forsvarerens status og skiller befolkningen fra forsvareren. Forsvareren mister tillit i befolkningen og kontakt med denne. Dette igjen legger til rette for at angriper kan erstatte forsvarerens infrastruktur med sin egen. Det legger også grunnlaget for senere militære aksjoner mot forsvareren. Den siste formen for terror, likvidering av administrativt nøkkelpersonell, er målrettet. Den ledsages gjerne av propaganda utført av agit-prop[33]-grupper der terroren begrunnes ved at ofrene fremstilles som «tyranner» eller «forbrytere».

Terror har alltid vært forbundet med kommunistisk insurreksjon Den ble første gang tatt i bruk i den russiske borgerkrigen etter 1917. Den ble også brukt i Kina frem til kommunistenes seier i 1950. Vi finner den i Hellas 1946 –  49, i Malaya i 1948 – 62 og på Filippinene 1946 – 55, skjønt ikke i særlig grad. Da de vietnamesiske kommunistene tok den i bruk i 1945, var det i langt større skala. De fortsatte med den i egne områder under den første indokinesiske krig, for så å bruke den i sør fra 1954. Her i sør videreførte de en praksis de kjente fra nord, og som de utviklet videre både i krig og fred. I Algerie ble den brukt fra 1956, og her kanskje i sin inntil da mest gjennomførte form. Siden har terror vært tatt i bruk av en rekke organisasjoner frem til dagens Al-Qaeda, Boko-Haram og ISIS.

Sammenligner vi terroristens situasjon med den vanlige soldats, legger vi straks merke til at terroristen beveger seg usett og ikke løper samme risiko som den uniformerte soldat. Terroristen er den «usynlige soldat» som skjuler seg i sivilbefolkningen før og etter et attakk. Mens soldaten angriper et mål som er militært forsvart, angriper terroristen forsvarsløse sivile.

Om et angrep utføres av en militær avdeling, vil avdelingen straks kunne identifiseres og holdes ansvarlig for tap av menneskeliv. Men dersom angrepet utføres av en forkledt terrorist, er det vanskelig å oppspore den som er ansvarlig. I propaganda fremstilles handlingen som «utført av folket».

Parallelt med at den militære delen driver terror, opererer den sivile delen av en insurreksjon (Fronten) med å presse befolkningen. Befolkningen skremmes til taushet slik at angriperen kan drive inn skatt og bruke befolkningen som skjulested. Etter et propagandafremstøt følger en ny fase med terror og brutalitet som resulterer i angiveri og frykt.[34]

For å gi et begrep om omfanget av terror i Vietnam kan nevnes at i tidsrommet fra 1965 til 1972 likviderte kommunistene 33 000 sivile i Sør-Vietnam samtidig som de kidnappet 57 000 sivile. I 1972 regnet man med at en promille av befolkningen i sør på et tidspunkt hadde vært offer for terror.[35]

Hvor effektiv terror er for å lamme befolkningen fremgår av en undersøkelse fra 1964 – 1965 av sørvietnameseres holdning til kommunisme og krig, den såkalte Quale-rapporten. Den viste at folk var hovedsakelig opptatt av sikkerhet og lite opptatt av politikk.[36]Undersøkelsen avslørte også at stillingtagen pro- eller anti-regjering ikke var særlig utslagsgivende for sivilbefolkningens holdning, det var derimot stemningen av apati. All erfaring fra slik krigføring viser at støtte for forsvareren henger nøye sammen med sikkerheten som forsvareren oppnår for befolkningen.

INSURREKSJON KONTRA KONVENSJONELL KRIG.

Hvis den ene siden bruker sin styrke skånselsløst uten tanke på den blodsutgytelse den medfører, mens den andre siden avstår fra dette, vil den første vinne et overtak.                                                                                                                                                                                             Carl von Clausewitz: On War. s. 75 – 76

Den kanskje viktigste forskjell er at i en konvensjonell krig er den militære organisasjonen det enestevirkemiddel, mens i en insurreksjon er den bare én av fire. En konvensjonell hær, som den vi finner i en vanlig krig eller oftest i en borgerkrig, er også forskjellig fra hva vi finner insurreksjon.

I kommunistisk terminologi inngår uttrykket Folkets Hær og det er nødvendig å kjenne litt til bakgrunnen for uttrykket og hva det faktisk dekker. Den franske revolusjonen fremviste en hær bygget på en folkelig rekruttering som en maktfaktor. Inspirert av dette opprettet Napoleon Bonaparte som keiser av Frankrike, en hær bygget på verneplikt. Denne La Grande Armeé var hans verktøy i krigene som fulgte. Ved dette ble hæren ikke bare knyttet til keiseren, men også til folket. Som den delegerte Dubois-Crancé uttalte til Nasjonalforsamlingen, Jeg regner det som en grunnleggende sannhet i Frankrike at enhver borger må være soldat og enhver soldat må være en borger.

I boken Vom Kriege skriver militæranalytikeren Carl von Clausewitz om det han kaller den bemerkelsesverdige treenighet mellom hæren, folket og regjeringen. Målet for den militære teoretiker, sier han, er å utvikle en teori som etablerer en balanse mellom kreftene (tendencies) i denne treenigheten. Disse tre kreftene er lik tre forskjellige lovverk dypt rotfestet i sitt emne og allikevel høyst foranderlig i hvorledes de forholder seg til hverandre. Clausewitz advarer også mot å ignorere en av dem eller basere seg på et gitt forhold mellom dem, da en slik anskuelse vil komme i konflikt med virkeligheten og i praksis være ubrukelig[37].

I de insurreksjoner man har sett, har angriper med alle midler forsøkt å gjøre krigen allmenn, dvs. at den må engasjere alle. Ved propaganda og eventuelt ved trusler har man søkt å etablere en Folkets Hær ved å vinne tilhengere for Saken. Angriper har likeledes lagt stor vekt på at rent militære avdelinger ikke må opptre aggressivt overfor sivilbefolkningen. Erfaringen er at dersom dette snur, vender det befolkningen mot angriper.

Når kommunistene skriver om Folkets Krig, er det en krig ledet av Partiet, angivelig på vegne av folket. Kommunistene taler ikke den enkeltes sak, men innbiller og overtaler ham til å tro at de kjemper hans sak, mens de egentlig kjemper Partiets. Når kommunistene bruker demokratisk om sin organisasjon, er det ikke fordi den enkelte har innflytelse. For kommunistene betyr demokratisk at alle er med, overtalt ved propaganda eller truet ved terror.

I motsetning til tradisjonell krig som setter et skarpt skille mellom soldater og sivile, engasjerer en insurreksjon hele befolkningen. En soldat i en insurreksjon opptrer nesten alltid sivilt kledd og ikke i uniform. Barn deltar ikke sjelden i krigshandlinger. For en forsvarer er det dermed umulig å skille ut stridende, og det er vanskelig å unngå å ramme sivile. Dette igjen kan slå tilbake mot en forsvarer idet egen og utenlandsk presse bruker sivile tap til å skade forsvarerens sak ved å fremheve disse uten å legge ansvaret på angriperen som opptrer i sivil og engasjerer sivile i krigshandlinger.[38]

Den militære aktiviteten ved en insurreksjon er som nevnt nært knyttet til et annet begrep, gerilja. Det er en form for krig der angriperens strategi ikke tar sikte på å oppnå avgjørende fordeler som ved slag, der man ødelegger forsvarerens styrker eller erobrer territorium. Isteden forsøker man å svekke og skade motstander ved mindre taktisk offensive operasjoner. Geriljastyrker er små og mobile og retter angrep mot enkeltmål som ikke nødvendigvis behøver å være viktige for forsvareren. Angrepene er kortvarige, de har ikke moment og tar ikke sikte på å holde territorier. Angriperne har ikke selv baser som kan angripes, og skjuler seg gjerne blant sivil befolkning. Det siste gjør det vanskelig å rette taktisk offensive operasjoner mot gerilja. Forsvareren tvinges til å opprettholde et konstant forsvar, dvs. forsvarerens styrker bindes.

Gerilja bygger på små avdelinger av infanterisoldater som tar seg frem til fots og som derfor har et lokalt aksjonsområde. Avdelingene er isolerte, arbeider i taushet og har små muligheter for kommunikasjon underveis. Informasjon går gjennom lokalbefolkningen. Da gerilja er militært underlegen og har dårlig logistikk, gjennomfører den enkeltaksjoner uten mulighet for vedholdende strid.[39]

Gerilja har derfor opp gjennom tidene helst vært strategisk defensiv, som partisanenes angrep på tyske forsyningslinjer under verdenskrigen. Den har tatt sikte på å svekke fienden og binde fiendens tropper. Problemet for en angriper har vist seg å være dette å sikre forsyninger og få muligheter for trening, hvile og restitusjon av enheter.  En forutsetning for at gerilja skal være lykkes, er at angriper har områder som er utilgjengelige for forsvarerne. Dette gir i så fall angriper den fordelen at det er han som har initiativet, han kan velge å angripe eller å gå i dekning.

Når angriper står svakt, velger han å unngå strid der han er underlegen. Dermed ofrer han territorium, men ha ofrer også tid. Dette forlenger krigen og dermed oppstår det som er kalt Protracted War, forlenget krig. Men det at angriper ofrer territorium og tid, kan også være til fordel for forsvarer i fall han kan utnytte det.

Den type gerilja man finner i en insurreksjon, kan også være strategisk offensiv. En fase med gerilja går da gjerne over i en konvensjonell krig.

SAKEN – INSURREKSJONENS BERETTIGELSE

Magsaysays annet skritt . . . . var å vedta lover som gjorde det mulig å tilby HUK (geriljaen) det de hadde kjempet for på vilkår av at de nedla våpnene. Et amnesti ble proklamert og kommunistenes slagord «Jord til de jordløse» ble kullkastet av en jordreform og et program av omflytting.

Da leder for HUK, Luis Taruc, overga seg i 1954, var landsbyene i regjeringens faste hender.

                                                                                                                       Robert Tader[40]

Ytre forutsetninger for at en insurreksjon skal lykkes, er at landet i områder har en svak administrasjon, at landets regjering er svak eller at befolkningen er splittet. For en insurreksjon som i motsetning til en revolusjon har en lang varighet, er dermed en annen forutsetning dette at angriper har adgang til geografiske områder som ligger utenfor myndighetenes maktsfære. Men ytre forutsetninger er ikke nok, det som starter og som nærer insurreksjon, er en politisk sak.   

For insurreksjonen er det å ha en politisk sak avgjørende nødvendig i striden om befolkningens støtte. Særlig i begynnelsen er en sak viktig for å vinne tilhengere og rekrutter. Etter som insurreksjon vinner terreng og får bygget opp et støtteapparat, kommer saken mer i bakgrunnen.

I motsetning til en revolusjon som oppstår på grunn av en sak, er en sak for insurreksjon noe angriperen benytter seg av for å samle og etter hvert kontrollere befolkningen. Saken er ikke begrunnelsen for en insurreksjon, men en foranledning eller en mulighet som kan utnyttes. Ved propaganda kan ofte en insurreksjon skape en sak eller gjøre en sak til stridsspørsmål. Som det har vært sagt, «En sak skaper sin revolusjon, mens insurreksjonen skaper sin sak».

Det er mange eksempler på at K. R. har skiftet saker etter hvert. Under verdenskrigen sloss asiatiske geriljagrupper mot tysk og japansk okkupasjonsmakt. Saken var da nasjonal frigjøring. Etter krigen ble uavhengighet av kolonimakten den neste saken. Men i etterkrigstiden ble land etter land selvstendig, og dermed forsvant kampen for uavhengighet som sak[41]. For mange koloniland der saken om nasjonal uavhengighet forsvant, ble den neste saken var jord til de jordløse. Da flere land etter krigen gjennomførte jordreformer, som f. eks. på Filippinene, mistet kommunistene saken. Dette gjorde at kommunistene måtte lete etter nye saker. Der dette slo feil som i Hellas eller Filippinene, svant mye av grunnlaget for insurreksjonen bort, selv om det forekom terroraksjoner i lang tid etter. Til sist kom imidlertid den egentlige saken, det som var insurreksjon s mål, opprettelsen av en Sovjet-stat. Det er dette vi ser i Malaya og på Filippinene. Også stridsspørsmål knyttet til rase og religion kan som vi ofte ser, utgjøre en sak.

I Vietnam var den første saken frigjøring fra kolonimakten. Dette maskerte at realiteten var ‘frigjøring’ fra andre politiske partier, områder som andre nasjonale bevegelser hadde opprettet etter krigen, ble «frigjort» ved krig. Medlemmer av andre partier likvidert. Den neste saken var «jord til de jordløse». Dette ble skaffet til veie ved likvidering av de opprinnelige eierne. Men etter 1955 mistet bøndene i Nord-Vietnam jorden igjen da den nye saken ble avskaffelse av privat eiendom og jordbruket skulle gjøres om til kollektiver. Dette utløste et genuint opprør hos bøndene, som typisk nok ble slått brutalt ned av kommunistene. Den egentlige Saken som var målet bak det hele, var opprettelsen av Sovjetstaten.

Ofte må en insurreksjon selv skape en sak og gjennom propaganda gjøre massene bevisst på denne. Kommunistisk propaganda i Kina fremstilte landet som et land der noen få eide all jord og resten var eiendomsløse eller småbønder, selv om fakta var at bare mellom 6 % og 2 % var eiendomsløse, mens resten eide eller var medeiere i jorden.[42]  I de områdene kommunistene kontrollerte i Vietnam, eide 60 % av bøndene jordstykker på 1 mål. Resten eide jordstykker på 2 – 3 mål.[43] Både i Kina og Vietnam var lånerentene faktisk ganske lave. Ikke mindre maktet politisk propaganda å gjøre ‘kampen mot høye renter’ til en kampsak. I Vietnam lanserte kommunistene i sine områder i nord i 1953 den såkalte ‘Kampanjen mot renteutbytting’.

En foranledning for en insurreksjon er en krise som f.eks. omfattende arbeidsløshet eller hungersnød eller en krig. Et maktvakuum der myndighetene mister kontroll, kan være en forutsetning for en insurreksjon. I Vietnam oppsto et slikt maktvakuum ved slutten av verdenskrigen da de japanske okkupasjonsstyrkene først avvæpnet de franske kolonistyrkene, for deretter å kapitulere for de allierte[44].

Tradisjonelt har rekrutteringen til insurreksjoner vært knyttet til lavstatusgrupper uten større skolegang og med høy grad av analfabetisme. Dette er grupper med dårlig sosial status og ute av stand til å gjennomskue propaganda. Et typisk eksempel har vært eiendomsløse bønder og landarbeidere.

INSURREKSJONENS KALDE FASE. DEN SIVILE ORGANISASJONEN BYGGES.

Fienden i denne krigen spredte sin kontroll og innflytelse langsomt og ubønnhørlig men uten drama. Den politiske infrastrukturen som han bygget sin styrke på, tok år å bygge opp, og i de fleste områdene ble omfanget av kontrollen neppe oppfattet før den var et faktum. Bare når fienden ble organisert som bataljoner eller regimenter, valgte fienden å fremstå slik at krigen ble dramatisk.

The Pentagon Papers

Bønder og arbeidere er revolusjonens rot, folket er Revolusjonens herrer, derfor «først av alt må vi vekke folket».

Hồ Chí Minh [45]

Områder der insurreksjonen foregår, deler angriperen i tre kategorier, den ene er «sikre» områder som ligger utenfor forsvarers rekkevidde, den andre er «kontrollerte» områder der angriper har militære baser, den tredje er «okkuperte» områder der angriper bare har en sivil organisasjon. Som sikre områder regner ofte angriper terreng som favoriserer ham. Sumper, bekker, fjellendt terreng, skog og tett vegetasjon begrenser mobilitet til ferdsel til fots, noe som fratar forsvarer muligheten for å bruke kjøretøyer og mobilt artilleri.[46]

Utgangspunktet for insurreksjonen er altså apparatet med Partiet, Fronten og forskjellige Råd og Komitéer lagt under dette. Disse er alltid lagt til «sikre» områder, ved starten av en insurreksjon ofte i eksil. Når insurreksjonen starter, må den sivile organisasjonen i distriktet bygges opp.

Det er i områder der angriper ikke har en organisasjon, at insurreksjonen på landsbygda eller i en by starter som en klandestin organisasjon. I den kalde fasen opererer angriperen først som agitator, enkeltvis eller i et team som oppsøker distriktet. Angriperen driver etterretning, kartlegger befolkningen, driver propaganda mot regjeringen og for saken, og verver sympatisører. I denne perioden er det vanskelig å identifisere en insurreksjon og fastslå at en slik krigføring pågår, all den tid dette skjer i hemmelighet og med sivile midler. I landsbyen kan angriper rekrutterer venner både som informanter og kontakter, distributører og spioner. Den sivile organisasjonen er under jorden og er ikke synlig i områder der forsvareren har kontroll.

En insurreksjon må parallelt med å bygge opp egen organisasjon også forsøke å bryte myndighetenes kontroll og kontakt med befolkningen. Dette skjer dels ved propaganda og senere i den varme fasen med terror. Angriperen kan spille på misnøye, og ved agitasjon og oppvigleri starte uroligheter.

Det at insurreksjonen først og fremst har politiske mål, gjør at striden mer blir en kamp om kontroll over befolkningens enn en kamp om territorier. Angripers mål er her å så mistillit til myndighetene, skape splid mellom befolkning og myndigheter, og etablere et politisk og administrativt parallellsamfunn. Angriperen kan her spille på misnøye og ved agitasjon og oppvigleri starte uroligheter. Klarer opprøreren å skape splid mellom befolkning og myndigheter, er mye vunnet med tanke på å rekruttere tilhengere og skaffe forsyninger. Der hvor agitasjon ikke når frem, er neste skritt å likvidere nøkkelpersoner i myndighetenes administrasjon. Ved agitasjon parallelt med terror, svekkes befolkningens motstand mot angriperen.

Der angriper har kontroll, må den sivile organisasjonen bygge opp en egen lokal administrasjon til erstatning for forsvarerens som enten er likvidert eller jaget bort. Det er i områder der angriperen har full kontroll, at angriperen oppretter en «skyggeadministrasjon», og eventuelt en «skyggeregjering»[47] av nøye utplukkede medlemmer. 

I en insurreksjon inngår ikke bare en lokal «skygge-administrasjon», men undertiden en alternativ regjering. Under vinterkrigen 1939 med Finland opprettet kommunistene en skyggeregjering i byen Terijoki under ledelse av kommunisten Otto Kusinen.[48] Under krigen i Vietnam opprettet kommunistene den såkalte Provisoriske Revolusjonære Regjering.

INSURREKSJONS VARME FASE – TERROR OG KRIGFØRING.

Geriljasoldaten er først og fremst agitator, en som sprer den revolusjonære idé, som bruker krigen selv – den aktuelle fysiske konflikt – som et middel i propagandaen.

                                                                                                                      Robert Taber[49]

Et viktig mål er å ødelegge forbindelseslinjene mellom regjering og lokal administrasjon ved likvidering og terror. Samtidig som kommunikasjonslinjene mellom befolkning og regjering kuttes, må befolkningen mobiliseres ved propaganda og trusler. I «okkuperte» områder der angriper ikke har kontroll, men utøver terror, har den sivile organisasjonen en viktig oppgave ved å propagandere mot ofrene for terror og forsvare bruk av terror. Den sivile organisasjonen har også en oppgave ved å plukke ut og motivere rekrutter til den militære organisasjonen.

Det er verd å merke seg at i insurreksjonen i Malaya satset angriper på å ramme gummiplantasjer og tinngruver i håp om at dette ville frata forsvareren økonomiske motiver for å fortsette kampen.[50]

I den varme fasen føres insurreksjon på to plan, det sivile og det militære. Vi finner som under den kalde fasen én organisasjon som arbeider sivilt. Men vi finner nå parallelt med denne en militær organisasjon som rekrutterer og trener fremtidige krigere, som i begynnelsen driver terror og likvidering, og i siste instans retter regulære militære angrep mot viktige mål. Terror utføres dels målrettet ved å ta ut sivile ledere og opposisjonelle. Dermed ødelegges den sivile infrastrukturen. Dels utføres terror vilkårlig for å skape frykt og lamme befolkningen.

Den sivile organisasjonen arbeider i det skjulte og kan ikke knyttes direkte til den militære. Om geriljastyrkene jages ut, skal den sivile delen fremdeles være intakt. For å forstå hvor viktig den er, må man se på det som gjør en geriljastyrke forskjellig fra en konvensjonell styrke. Det gjelder ikke bare taktikk, men i høy grad logistikk. En konvensjonell hær har lagre og arsenaler som forsyner styrkene langs forbindelseslinjer. En geriljastyrke har ikke slike linjer. Derimot har den depoter og lagre langs angrepsaksen. Etter hvert som den rykker frem, forsyner den seg av forhåndslagrene. Dermed slipper den problemet med transport av forsyninger.

Utenom å skaffe seg sikre baser, satser en insurreksjon sjelden på å holde territorier militært, men sikter mer på å skaffe seg støtte blant befolkningen. Territoriet er okkupert av den sivile grenen. Selv om geriljastyrken drives bort, er den sivile organisasjonen fremdeles til stede. Det er imidlertid en erfaring at det ofte viser det at en insurreksjon får det svært vanskelig og mislykkes ofte i de tilfellene angriperen ikke klarer å opprette og holde en relativ beskyttet base. Det var dette som vi så skjedde i Hellas og på Filippinene.

I angriperens militære organisasjon inngår styrker med forskjellige oppgaver. Det deles vanligvis inn i statiske lokale styrker knyttet til landsbyen, og som dels har defensive oppgaver og dels arbeider med logistikk, rekognosering og transport, videre regionale styrker på lag eller troppsnivå som utfører militære aksjoner, og regulære styrker på kompani og bataljonsnivå som utfører større militære operasjoner. Disse styrkene samhandler slik at de lokale styrkene spaner, driver etterretning og sørger for underhold av de militære styrkene uten at de selv er engasjert i væpnet strid.

INSURREKSJON. ANGRIPERENS SITUASJON

Om vi ønsker å oppildne bøndene til å gripe til våpen, må vi først fylle dem med hat for fienden.

Le Duc Tho, vinner av Nobels fredspris 1973[51]

Insurreksjon starter altså ikke med et militært angrep, men med en politisk/organisatorisk oppbygning for å etablere en oppslutning og en organisasjon i befolkningen og sikre et grunnlag for rekruttering og tilførsel av ressurser som penger og mat. Etter hvert må det så etableres en militær organisasjon – baser og forsyningslinjer må opprettes.

Historien viser at visse forutsetninger må være til stede dersom insurreksjon skal lykkes. En av dem er at insurreksjon har størst sjanse for å lykkes i områder med sparsom befolkning, i øde strøk som er lite tilgjengelige for forsvarerne, landsdeler med dårlig kommunikasjon og dårlig administrasjon. Men dette kan også by på problemer for insurreksjon med tanke på sikre egne forsyninger.  

Avgjørende er det at Partiet hele tiden kontrollerer alt. Partiet har ikke bare kontroll over Fronten.[52] Partiet må også kontrollere den militære delen. Gjennom den militære delen, som også står ansvarlig for likvidasjoner og terror, kontrollerer nå Partiet også Fronten og dermed de allierte organisasjonene.[53]

Det at Partiet kontrollerer også den militære delen, er ikke noen ubetinget fordel ved konvensjonell krig. Det kan snarere være en alvorlig ulempe som man så i Sovjetunionens krig i Finland 1939 og i annen verdenskrig frem til Stalingrad 1943 da den politiske ledelsen av STAVKA[54] ble satt til side. Det var også mye av årsaken til at Têt-offensiven gikk galt militært. Men for en insurreksjon er dette imidlertid en nødvendighet da den har politiske mer enn militære mål, og der organisasjon, propaganda og terror inngår i et samspill med de militære aktivitetene.

Etter en fase der det kun har handlet om politikk, organisasjon og propaganda, trappes nå den militære aktiviteten opp. Insurreksjonen tar nå en væpnet form med terror og senere gerilja. Her drar angriperen fordel av at det er tilstrekkelig at han angriper ett mål. Myndighetene må sikre kanskje tusen tilsvarende mål. Så lenge aktiviteten er lav, har angriperen denne gunstige utgangsposisjonen. Vakthold er dyrt for forsvareren og krever store ressurser. Under krigen i Malaya regnet myndighetene 200 000 USD for å uskadeliggjøre én opprører.[55] Forholdet mellom antall opprørere og antall forsvarere settes gjerne til 1 : 10 eller 1 : 20.

Angripers strategi er i første rekke terror og sabotasjeaksjoner mot spesifikke mål for å ødelegge administrasjonsapparatet og svekke forbindelsen mellom forsvarer og befolkning. Det er gjerne på dette stadiet at en regjering blir klar over hva som foregår. Men terroraksjonene rammer ikke bare regjeringen, den er også viktig for å få befolkningen til å underkaste seg, som talsmennene selv sier, Drep én og skrem tusen. Overtalelse, propaganda, press og i siste instans terror, er midler insurreksjonen bruker for å bryte ned befolkningen og skaffe seg herredømme.

Dersom terror og gerilja lykkes, vil konvensjonell krig få en økende plass. Men en konvensjonell krig forutsetter en militær organisasjon. Insurreksjon får som nevnt en kritisk fase ved overgangen fra gerilja til konvensjonell krig. Styrkene må omorganiseres etter en annen struktur. Mens de tidligere var små hit-and-run grupper, skal de nå operere som enheter i forband. I tillegg er logistikken er langt mer krevende.

Både under kampanjene i Hellas 1948 og i Indokina 1951, led angriper nederlag i det han gikk fra mindre til større militære offensiver. I tillegg byr større styrker og baser på klarere og mer sårbare mål.[56]Her kommer inn at forsvareren gjerne rår over strategisk flystøtte som kan ramme langt inne på angriperens område. I Hellas hadde angriper 25 000 soldater utstyrt med anti-luftskyts, anti-tank våpen, tunge bombe- og rakettkastere. Men da angriper ikke klarte å etablere en logistikk for å holde en konvensjonell krig gående, brøt insurreksjonen sammen.[57]

Et problem for angriper er at krigshandlinger vil ramme sivilbefolkningen. Utad kan angriper dra fordel av en vennlig presse som unnlater å referere angripers krigshandlinger eller rett og slett lyver. Men sivilbefolkningen ser hva som skjer og angriper kan lett miste sympati og i noen tilfelle oppleve at befolkningen flykter.

Et annet er i fall angriperen ikke har et sikkert territorium, enten inne i landet som i Kina, Malaya og Filippinene, eller utenfor som i Hellas og Vietnam. Så lenge angriperen ikke har sikre baser, men må forflytte seg ettersom forsvareren opererer, mister han mye av initiativet. Men har angriper adgang til sikre territorier, kan styrkene trenes og settes opp, de kan hvile og få behandling der.

For å føre en konvensjonell krig, må angriper ha permanente baser i ‘sikre’ områder, man kan ikke lengre basere seg på midlertidige, mobile baser, geriljabaser, som kan nås av forsvarerne, selv om basene ligger i kontrollerte områder. På Filippinene gikk krigen bra for angriper så lenge han holdt til i de utilgjengelige delene av Luzon. I Hellas gjorde det at Tito stengte grensene mot Jugoslavia at ELAS geriljaen mistet sikre områder. I Vietnam derimot hadde Viet Minh baser inne i Kina under første indokinesiske krig og i den andre krigen hadde kommunistene baser inne i Laos og Kambodsja.

Sikre områder utenfor forsvarers rekkevide muliggjør at angriperen kan drive en defensiv strategi, men allikevel ha initiativet. I Hellas mistet insurreksjon initiativet da angriper ble avskåret fra de eksterne basene i Jugoslavia ved at Tito stengte grensen.[58] I Malaya og på Filippinene mistet insurreksjon fotfestet etter hvert som forsvareren presset angriper ut av de sikre sonene inne i landet.[59] Uten å få tilførsel av våpen, mat og annet utenfra, er angriperen prisgitt å erobre våpen fra forsvareren.

I motsetning til revolusjoner og omveltninger man har sett tidligere, som ble avsluttet med at makthaverne ble styrtet, er det nye ved den kommunistiske insurreksjon at den har som mål å etablere en sosialistisk stat – gjerne kalt Folkedemokrati eller Folkerepublikk. Denne er ofte i strid med hva medlemmer i Fronten ønsker, så insurreksjonens langsiktige planene må holdes skjult. Når omveltningen har skjedd og Sosialiststaten er etablert, blir opposisjonelle elementer fjernet. De er tjenlige for partiet for å oppnå omveltningen, senere har de ingen funksjon.[60]

Med sikte på å etablere en sosialistisk stat, har insurreksjon en fordel. En sosialistisk stat krever total kontroll og lydighet. Den bygger på kommandolinjer og ordrer. Det er nettopp det som også kreves av en militær organisasjon. Ved overgangen fra til en sosialistisk stat glir organisasjonen sømløst over i politistaten.[61]

INSURREKSJON. FORSVARERENS SITUASJON.

Kun rent militært kan du ikke vinne.

                                                                                         Generalløytnant Victor Krulak

Hva vil det si å vinne over en insurreksjon? Man hører ofte om slike kriger at «krigen kan ikke vinnes». Dette kan være riktig, men poenget er heller ikke å vinne krigen, men å unngå å tape den. Det vil igjen si at man over lengre tid klarer å holde insurreksjon under en viss grense. Det kan svare til situasjonen for en pasient med en uhelbredelig sykdom som kan holdes i sjakk slik at pasienten fungerer.[62] Klarer forsvareren dette, kan han bygge opp en offentlig sektor og etablere det økonomisk velfungerende samfunn som underminerer angripers propaganda.

Det forsvarerne står ovenfor, er én militær organisasjon og én usynlig sivil. Den feilen forsvareren ofte har gjort, er å konsentrere seg om å uskadeliggjøre eller svekke den militære organisasjonen, mens den sivile ikke får oppmerksomhet og går fri. Det var dette som var kritikken mot amerikanernes ‘Search and destroy’ strategi, den sivile organisasjonen gikk under radaren og ble værende.[63] Forsvareren må handle strategisk forskjellig alt etter som insurreksjonen befinner seg i den «kalde» eller den «varme» fasen.

Det er talende at da den britiske insurgency-eksperten Robert Thompson satte opp fem prinsipper for forsvarerens føring, tok ingen av dem tar utgangspunkt i militære aksjoner, og de fire første handler kun om regjeringens føring. President Ngô Đình Diệm hadde som et viktig siktepunkt for sine Agroville og Strategisk Plan prosjekter nettopp økonomisk velstand og trygghet.

Det er regjeringen som er forsvareren. Regjeringen må ha en altomfattende plan som ikke bare inneholder militære tiltak. Den må ha en klar politikk om et fritt, forent og velfungerende land. Den må opptre i samsvar med lov. I den kalde fasen må regjeringen prioritere å bekjempe den politiske undergravingen fremfor geriljaen. I den varme fasen må forsvareren først sikre egne områder og egne baser fremfor å drive offensive anti-gerilja operasjoner.[64] I en vanlig krig spiller diplomati til tider en viktig rolle, men en rolle som er underordnet den militære. I en insurreksjon er den sideordnet og kan i visse faser være svært viktig. Også dette viser at regjeringen må være aktiv på mange plan og samordne alle tiltak.

Det avgjørende er at forsvareren raskt blir klar over hva man står overfor. Her er problemet at så lenge insurreksjon er rent politisk, kan den være vanskelig å skille fra en vanlig politisk bevegelse. Det har gjerne vært slik at det først er når angriperen driver terror eller militære aksjoner at man forstår at man står overfor en trussel. Det er da forsvareren går til aksjon militært. Men det er i den «kalde» fasen, perioden før angriperen har bygget opp organisatorisk og militær kapasitet, at forsvareren må arbeide politisk for å svekke angriperen. Her er etterretning av avgjørende betydning. Man må identifisere angriperen. Og forsvareren må arbeide politisk og organisatorisk, like mye som militært.[65]

Det første problemet å løse er å frata angriperen Saken. Det kan bare de politiske myndighetene gjøre. Kravet om nasjonal selvstendighet for kolonilandene ble Saken etter krigen mot Japan. I de sørøstasiatiske landene utenom Fransk Indokina ble dette kravet innfridd av kolonimaktene ved at landene ble selvstendige. I disse landene mistet angriperen dermed nasjonal uavhengighet som Saken. I Vietnam derimot ble dette Saken siden Frankrike nektet landene nasjonal uavhengighet.

Der landene ble selvstendige, ble Saken eiendom til de fattige. Forsvareren måtte nå søke å vinne de eiendomsløse. Både på Filippinene, i Malaya og i Vietnam skjedde dette ved en jordreform der eiendomsløse bønder fikk skaffe seg jord. På Filippinene og i Malaya var dette vellykket. I Vietnam kom dette ikke skikkelig i gang før i 1970.[66]Da disse sakene ikke lenger var aktuelle, måtte angriper selv lansere og propagandere for en ny sak. Senere forsøkte angriperen å fremstille USA som en ny kolonimakt for å gjenta agitasjonen fra den første krigen. I Nord-Vietnam der angriperen hadde monopol på informasjon, lyktes dette. Men i størstedelen av Sør-Vietnam lyktes ikke dette, og i Vietnam etter krigen ble dette gjennomskuet. Men da var bedrageriet skjedd.

Det neste problemet for forsvareren er å skaffe seg oversikt over angriperens organisasjon, og bygge opp en egen politisk organisasjon som gir forsvareren en kontaktflate med befolkningen. Noe som har voldt problemer for forsvareren, er at det har vært vanskelig å forstå omfanget av det hemmelige kontrollapparatet kommunistene bygger opp med kadrer som gir paroler og påbud, og informanter som samler inn informasjon og angir opposisjon. Dette systemet av informasjons og angiveri fortsetter også i diktaturstaten angriper bygger opp.

Der politisk virksomhet er tillatt, kan angriperen utnytte dette maksimalt. Siden angriperen slipper å stå til ansvar for propaganda, har han en fordel her. Myndighetene må hele tiden stå ansvarlig for løfter. Spesielt der politiske motstandere spiller på samme strenger som angriperen, kan dette gjøre situasjonen vanskelig for forsvareren. Dette taler for etablering av en nasjonal samlingsregjering eller å innføre sensur for ikke å gi angriperen mulighet for å bruke politisk uenighet som brekkstang.[67]

I striden om befolkningens støtte, får gjerne én sak stor betydning i begynnelsen, men før eller senere vil angriper ta i bruk terror. Når insurreksjonen går over i den varme fasen og opprørerne tyr til terror og gerilja både mot befolkning og nøkkelpersonell, blir det å skape sikkerhet for befolkningen forsvarerens prøvestein. Klarer forsvareren å gjøre fysisk sikkerhet til Saken for befolkningen, kan slaget om insurreksjonen være vunnet, selv om selve krigen vil ta lang tid. Det Quale-rapporten viser, er at angriper gjør fysisk sikkerhet for befolkningen til forsvarerens Sak og angriperen mister sin.

I tillegg til fysisk sikkerhet har forsvarer andre gode kort på hånden. Selv om han i utgangspunktet ikke har noen god sak, kan han tjene på å kunne tilby fysisk sikkerhet, i tillegg til en fungerende administrasjon og eventuelt en god økonomi. Han kan også belønne dem som hjelper ham med midlertidige tiltak. Forsvarerne må møte politisk de sakene som bringes opp av befolkningen.[68] Dersom forsvareren får befolkningen til å føle seg sikker, og han dermed overtar et område, kan angriper bli provosert til å gå til aksjon. Som regel står forsvareren sterkere i slike tilfelle og kan kalle inn reserver. I en slik situasjon kommer angriper i et fiendeforhold til befolkningen.

Erfaring viser at en gunstig strategi i denne fasen, er kombinasjonen av en politimyndighet som har oversikt over befolkningen, og lokale væpnede enheter som patruljerer og legger bakhold for angriper nattetider. Det var dette som var idéen bak Bảo An- strategien til Diệm[69] Der dette ble forsøkt i Vietnam, hadde det uventet  suksess. Et eksempel var de amerikanske marinestyrkene CAP, Combined Action Platoons.[70]Dette var en taktikk marineinfanteriet hadde brukt under tilsvarende omstendigheter i Haiti, Nicaragua og Santo Domingo. Den ligner også forsvarernes taktikk på Filipinene.[71]

I det insurreksjonen blir militær, har forsvareren tre oppgaver, den ene er å beskytte sitt territorium militært, den andre er å hindre rekruttering til angriperen, den tredje, som viser seg svært viktig, er å hindre transport av informasjon, rekrutter og forsyninger til angriperen. Særlig i de tilfelle angriperen ikke har eget territorium, er han kritisk avhengig av forsyninger fra forsvarerens territorium.

I motsetning til angriperen som har små og mobile baser, må forsvarerne sikre og kontrollere hele landet. Dette krever opptil 20 ganger så mange tropper som angriper behøver. Erfaringen er at store militære enheter ikke egner seg i forsvaret, mens derimot mindre og mobile enheter er de beste for å møte en gerilja. Dette gjelder særlig i startfasen der en insurreksjon er svak og diffus og selv ikke representerer spesifikke mål av militær verdi.[72]Et lands hær er vanligvis utstyrt, organisert og beregnet på å stanse en utenlandsk invasjon. Dermed er den mindre egnet til å bekjempe en insurreksjon

Det at angriper ofte opererer i øde strøk som er lite tilgjengelige for forsvareren kan også by på problemer for angriperen med tanke på sikre forsyninger. Erfaringen viser at det kan være gunstig for forsvarer å unngå å forfølge angriperen i slike områder, og isteden konsentrere seg om byer og landsbyer der befolkningen bor, og avskjære angriperen fra befolkningen. Det var dette som taler for strategien med demografisk sperring.

Siden angriper kan velge sted og tid for militær aksjon, vil det i praksis være umulig å garantere sikkerhet overalt, særlig fordi forsvareren har flere vitale mål i form av anlegg og kommunikasjonslinjer. Erfaring taler derfor for at forsvarer må velge hva han vil sikre, og eventuelt gi avkall på å sikre andre mål.

I den varme fasen der konvensjonell krig får en økende plass, er forsvarerens oppgaver å gjenvinne sin kontroll over befolkningen, isolere angriperen fra befolkningen og hele tiden identifisere og uskadeliggjøre angriperens sivile organisasjon. Den forventede verdien av taktisk offensive operasjoner mot angriperen må hele tiden avveies mot behovet for strategiske operasjoner som sikrer befolkningen. Siden politisk agitasjon ikke kan møtes med militære midler, må forsvareren alltid avveie militær vinning mot politiske hensyn.

Når geriljaføring går over i mer konvensjonell krigføring, eller en kombinasjon der det pågår krig i et område og gerilja i et annet, kommer angriper i en sårbar situasjon. For en gerilja kan logistikken ta pauser. Forsyninger bygges opp over tid, og det er stadig tale om enkeltaksjoner. For en konvensjonell krig må logistikken være på plass hele tiden. Særlig kritisk er tilførselen av våpen, ammunisjon og mat. De tilfellene der angriper har lyktes best i denne fasen er der han får tilført våpen utenfra.[73]

Selv om angriper etablerer en hær og driver konvensjonell krig, er han ingen nasjonal krigførende part. Han omfattes dermed ikke av internasjonale konvensjoner, desto mer som angriper selv ikke følger reglene. Det er dem som har argumentert med at bryter angriper Folkeretten, så må forsvareren ha rett til det samme. Noen har forsvart tortur nettopp med at angriper opererer utenfor Folkeretten.[74]I fall forsvarerne reagerer med tiltak som skjer utenom Folkeretten, forsøker insurreksjon gjerne med hjelp av vennlig presse, å få dette til å se ut som krigsforbrytelser.[75]

Litteraturen om insurreksjon har i det vesentlige dreiet seg om tiltak i den «varme» fasen. Strategien er at etter at angriper militært er slått eller drevet vekk, starter en pasifisering. Det militære vaktholdet overlates da til heimevern (statiske styrker). Deretter kan forsvarer ta kontroll over befolkningen, opprette et kontaktnett og avskjære angriper fra befolkningen. Lykkes forsvarer i dette, har han muligheten til å fjerne angripers sivile organisasjon. Fra da av kan han gjenopprette sivile valgte organer.

For forsvaret i de områder han kontroller, viser det seg viktig at forsvareren skiller mellom tre funksjoner, politi, militære og politiske dvs. administrative oppgaver. Disse tre aktivitetene er ikke additive, de kan ikke erstatte hverandre, de er multiplikative, desto bedre én lykkes, desto bedre for de andre. Det er også viktig at alle disse tiltakene er lagt under en felles ledelse. Forsvarenes politiske ledelse må ikke abdisere og la de militære myndighetene styre selv om det er krig. Dersom forsvareren opererer rent militært uten å ivareta den sivile siden, gir dette angriperen muligheten til å skille soldaten fra befolkningen gjennom hans sivile organisasjon.

Det er hovedsakelig to strategier som har vært diskutert som forsvar mot insurreksjon. Én strategi som er dominert av militær tankegang, er å gå rett på de områdene angriper holder som sikre for å ta fra ham basene og skade ham militært. Problemet her er, for det første forsvarerens logistikk idet tilførsel går gjennom ‘no-mans-land’. I tillegg kommer at forsvareren neglisjerer og legger åpne de områdene angriper okkuperer. Én annen strategi som bygger på oppfatningen av insurreksjon som en politisk aksjon, er å starte med de områdene der angriper står svakest. Beskytte disse for å bygge et nettverk utover. Her står kampen først og fremst om hvilken organisasjon som vinner.

Den siste strategien kan enten ta form av at man tilpasser militær og administrativ innsats etter befolkningen. Militære og administrative grenser må da sammenfalle. Deployering av tropper må ikke skje etter militære vurderinger men slik at befolkningen er dekket. Det er som vi har sett befolkningen og ikke terrenget som er slagmarken.

En annen strategi som er å flytte befolkningen. Det gir forsvarerne bedre muligheter for å verne befolkningen. Men det fjerner i mange tilfelle befolkningen fra dyrket mark og fra kjent hjemsted. Dette problemet støtte man på i Vietnam. Dessuten gir en spredt befolkning forsvarerne bedre mulighet for etterretning. Galula gir et eksempel på dette fra krigen i Algerie[76]. Bedre med fire bosettinger med 2 000 enn én med 8 000.

Et problem som forsvarer alltid har stått overfor, er legitimiteten av egen administrasjon. Mens angriper opptrer som agitator, må en administrator alltid stå til ansvar overfor politikken som føres. Ofte bruker en insurreksjon som Saken at forsvareren, dvs. regjering og administrasjon er udugelig og korrupt. Å rekruttere dyktige kandidater til offentlig sektor for å erstatte de som ikke fungerer, er svært vanskelig i en krigssituasjon og spesielt under insurreksjon.

KRIGENE I INDOKINA SOM INSURREKSJON OG SOM WAR – BY – PROXY.

Nord-Vietnam var på en måte en tyrefekter som viftet med den røde kappen, Vietcong, for å narre forsvareren, de allierte styrkene og særlig USA, til å tro at det var den som er fienden, mens den egentlige fienden, Nord-Vietnam, lik tyrefekterens sverd, var skjult.

                                                                          Tidligere sørvietnamesisk offiser til forfatteren.

Fra 1945 av førte kommunistene en insurreksjon i Nord-Vietnam. Den var det første året opprinnelig politisk med bruk av militære midler. Vi finner her opprettelsen av Partiet og Fronten, underorganisasjoner og revolusjonsråd. Propaganda og terror kom og med fra begynnelsen. Etter at det oppsto en krigssituasjon mellom kommunistene og Frankrike, fikk den militære aktiviteten større plass. Først som gerilja, men etter hvert fikk konvensjonell krigføring større og større plass, særlig etter 1949 da kommunistene kunne bruke Kina som baseområde.[77]Men sammen med konvensjonell krig og gerilja finner vi på landsbygda insurreksjonens tre andre komponenter organisasjon, propaganda og terror.  

Det er denne krigen 1946 – 1954 som kalles den første indokinesiske krig. Angriperen hadde her tre store fordeler. Den første var Saken, nasjonal uavhengighet. Den andre var at angriper og forsvarer var etnisk ulike, og at forsvarer var forskjellig fra befolkningen. Den tredje var at etter at Kina kunne [78]tilby angriper permanent «sikre områder» på kinesisk territorium, sto forsvareren ovenfor en grense mot Kina som var umulig å overvåke og forsvare. Adgangen til kinesisk territorium gjorde at angriperen de siste årene uforstyrret kunne bygge opp større enheter. Dermed kunne angriper operere med styrker på størrelse som regiment og divisjon. For forsvareren ble situasjonen svært vanskelig når man samtidig skulle ta hånd om geriljaaktivitet.

En stor del av krigen i Sør-Vietnam 1955 – 1975, den andre indokinesiske krig[79], og særlig da i de første årene ble også ført som en insurreksjon som egentlig startet i 1945 Da ble oppbygging av en sivil organisasjon prioritert. Senere en spredt gerilja som var viktig i fasene 1954 – 1960. Etter hvert økte det militære innslaget. Da dette ikke førte frem, gikk angriperen, Nord-Vietnam, fra og med 1959 mer og mer over fra gerilja til konvensjonell krigføring, og særlig etter 1963 da hele regimenter ble mobilisert. Det har i ettertid vært diskusjon om forsvarerne i den første fasen frem til 1960, lot tiden gå fra seg, da landet under amerikansk rådgivning og bygget opp en hær med tanke på å møte en militær invasjon, en hær som var lite egnet til å møte en insurreksjon. Cao Văn Viên og Đồng Văn Khuyên har i ettertid argumentert for at de allierte, spesielt USA, i tiden 1955 – 1961 ikke forsto at de sto overfor en insurreksjon og dermed lot tiden gå fra seg.[80]

I perioden 1960 til 1969 skulle denne dobbeltnaturen, War-by-Proxy, med gerilja, men der konvensjonell krigføring fikk en økende plass, forvirre de allierte med tanke på hvem som egentlig var angriper og dermed det reelle stridsmål. Både opprettelsen av Den Provisoriske Regjeringen og den såkalte Frigjøringshæren i Sør-Vietnam var med på å dekke over at det var Nord-Vietnam som var den egentlige angriperen som styrte krigen. Som følge av uklarheten om dette, ble den militære aktiviteten til lands rettet mot kommunistenes gerilja i Sør-Vietnam og ikke mot Nord-Vietnams hær, som for en stor del befant seg i Laos og Kambodsja.  

Enkelte militære eksperter så krigen i Sør-Vietnam først og fremst som en insurreksjon og kritiserte politikerne og de militære for ikke å legge vekt på et forsvar mot en insurreksjon [81], mens andre så krigen først og fremst som en konvensjonell angrepskrig fra Nord-Vietnams side, delvis utført som en proxy-gerilja utført av de sørvietnamesiske kommunistene.[82] Ettersom forsvarernes pasifiseringsprogram lyktes og befolkningens motstand mot angriperen økte, mistet hans politiske virksomheten effekt. Derfor ble krigen i tiden 1972 – 1975 mer og mer en tradisjonell krig med mål å nedkjempe forsvarernes militære styrker og erobre territorium.

I og med at forsvarer var etnisk lik angriper og at kolonimakten var forsvunnet, mistet angriper to av de fordelene de hadde i den første krigen. Men i den andre krigen forsøker angriper å opprette den samme strategiske situasjon som gjorde at han lyktes i den første og som ga ham fordelene av en lang grenselinje og sikre områder.

Ved å etablere veier og baser i Laos, Kambodsja fikk angriper nå både sikre områder og en lang grenselinje. Han kunne nå føre en defensiv strategi, og samtidig ha initiativet. Dermed sikret han seg et utgangspunkt for en utmattelseskrig der man tar sikte på langsomt å bryte ned motstanderens materielle ressurser og stridsmoral.

Den eneste måten for en forsvarer å bryte en slik situasjon på, er å gå inn i de sikre områdene eller avskjære forbindelsen mellom sikre områder og slagfeltet. En strategi for dette, og som ble foreslått av generalene Cao Văn Viên og John Cushman, var å opprette en militær sone som fortsatte fra den demilitariserte sonen i Vietnam inn i Laos frem til grensen mot Thailand.[83] Men et indre politisk press avholdt de allierte, først og fremst USA, fra å avgjøre krigen til sin fordel.

En annen strategi som ble forsøkt i to tilfeller med delvis hell, var å invadere de ‘sikre områdene’ og ødelegge basene. Politisk press gjorde at dette kostet for mye. En tredje strategi var demografisk avskjæring dvs. å stenge de kommunistiske styrkene ute fra forsyninger inne i Sør-Vietnam ved å sikre de befolkningstette områdene og blokkere transportlinjene.[84] I praksis ble ingen av disse satt ut i livet før de siste årene da strategien med Clear and Hold ble innført.[85] I stedet valgte de allierte en search and destroy strategi for å oppsøke og slå ut de kommunistiske styrkene. Svakheten ved denne var at befolkningen ikke ble beskyttet og angriperens sivile apparat kunne fortsette aktiviteten uberørt.

En taktikk som ble gjennomført i liten målestokk var som tidligere nevnt marineinfanteristenes CAP, Combined Action Platoon, der små grupper allierte soldater oppholdt seg i landsbyene og drev gerilja og bakhold mot angriper om natten.[86]Denne strategien hadde en påfallende likhet med Ngo Dinh Diems Bảo An, en paramilitær vaktstyrke som var en kombinasjon som både skulle dekke politioppgaver og samtidig kunne holde vakt og foreta patruljering, bakhold og nedkjemping av geriljaen[87].

EKSTERNE FAKTORER

De amerikanske anti-krigsbevegelsene var for oss verd ni divisjoner.

                                                                       Vo Nguyen Giap Øverstbefalende Nord-Vietnam

Den gravende pressen gravde ikke bare opp, som den påsto, den gravde også ned. Alt som kunne skade USA og oss ble gravd opp. Alt som kunne skade kommunistene eller gagne USA og oss, ble gravd ned.                                                                     

                                                                                         Vietnameser til forfatteren

I krigene på Filippinene, i Malaya, Hellas og Vietnam var det nødvendig for forsvareren å hente inn støtte fra utlandet. Men til forskjell fra de tre første finner man i krigen i Vietnam at det opptrer noe nytt. Det var utenlandske organisasjoner eller organiserte kampanjer som hadde som oppgave å svekke først og fremst amerikansk bistand. De såkalte «fredsbevegelsene» eller «anti-krigsbevegelsene» kom til å spille en stor rolle i denne krigen. Når USA til slutt ble innstilt på å trekke seg ut av det allierte samarbeidet, var det ikke på grunn av at krigen utviklet seg til ugunst for de allierte, snarere tvert imot. USA ble presset ut av det allierte samarbeidet av innenlandsk organisert politisk virksomhet. Det var politisk press og ikke et militært som svekket USAs innsats.

En krig vil over tid tære på befolkningens utholdenhet og motivasjon. Det gjelder særlig det krigen skjer langt borte fra hjemlandet og hvor forholdene der krigen foregår er fremmed for befolkningen. Det er imidlertid avgjørende at de politiske lederne til enhver tid informerer befolkningen om hensikt og mål med krigen – likeledes at løpende informasjon er korrekt.

Amerikanske politikere spilte til dels kortene i hendene på kommunistene ved først å gå ut og fortelle at krigen så å si var vunnet, for deretter å oppleve Têt-offensiven. Denne ble et katastrofalt militært nederlag for kommunistene, men i pressen ble den fremstilt som det motsatte.[88]Dette skapte en mistillit både til de militære og de politiske lederne som skulle vedvare under hele krigen.

Slik det utviklet seg, ble det en strid mellom ledende politikere på den ene siden og folkelige bevegelser sammen med opportunistiske politikere på den annen. Spesielt der presse og «anti-krigsbevegelse» spilte på lag, ble situasjonen problematisk for amerikanske presidenter som gikk inn for militær støtte til forsvarene.

Hvor mange av dem som deltok i «anti-krigs» arrangementene som forsto konsekvensene av hva de var med på, er usagt. Men en god del, vel de fleste, sto på den venstre side og motarbeidet USAs engasjement i håp om en sosialistisk seier i Vietnam. De var fullstendig klar over at om USA avsluttet sitt engasjement, ville krigen langt fra ta slutt, men bli verre. De var følgelig ikke «anti-krig», men «pro-krig». 

Erfaringene fra krigen i Vietnam aktualiserer en diskusjon om på hvilken måte en ansvarlig politisk ledelse skal argumentere for militær intervensjon og hvordan den skal forholde seg til presse og propaganda. Hvilke midler eller ressurser har den til rådighet? På den ene siden er ingen tjent med at en opportunistisk presse serverer politisk korrekt stoff. På den annen side er ingen tjent med at en «gravende presse» kritiserer politikere på åpenbart galt grunnlag.

Ikke desto mindre må det slås fast at angriperens propaganda var mer virkningsfull i USA enn i Vietnam. Som en vietnameser sa til meg, Têt-offensiven skulle starte et opprør i Vietnam mot USA. Opprøret i Vietnam kom mot kommunistene. Opprøret mot USA kom i USA.

Et eksempel på hvordan pressen refererte var den graderte rapporten Pentagon Papers som ble lekket ulovlig til pressen i juni 1971, og som deretter mot regjeringens protest ble utgitt med Høyesteretts samtykke. Rapporten ga en ufullstendig omtale av Diem-regjeringen og ikke minst det politiske kaos som fulgte. Siden den gikk frem til 1986, fikk den med Têt-offensiven, men uten at den ga tilstrekkelig kreditt til de allierte og spesielt de sørvietnamesiske styrkene. Pasifiseringen ble fremstilt på en uheldig måte og rapporten fikk ikke med suksessen med CORD-prosjektet som tok sikte på å engasjere landsbyboere og lokale ledere.

William Colby som var USAs senere direktør for CIA, gir et eksempel på opportunistiske politikere da  han gir en oversikt over pasifiseringsprogrammet Phoenix til en gruppe kongressmenn. Inntil da hadde man fengslet nærmere 29 000 ledere i Vietcongs sivile organisasjon og inkludert nærmere 18 000 i amnestiprogrammet. I tillegg var over 20 000 kommunistsoldater drept i kamper med allierte styrker. Han forteller også at i samme tidsrom hadde Vietcong drept 6 000 sivile sørvietnamesere. Det kongressmennene imidlertid velger å legge vekt på, er en bloddryppende fortelling fra en amerikansk soldat som ikke er villig til å oppgi hvor eller i hvilken avdeling han har tjenestegjort. Han påstår uten belegg at allierte styrker kastet kommunistsoldater ut fra helikoptre og likeledes uten belegg at Phoenix programmet har tatt livet av 20 000 sivile sørvietnamesere. Ikke bare politikere, men også en forhåndsinnstilt og dømmende presse tok med en gang soldatens påstander for god fisk. For «fredsbevegelsene» var dette selvsagt velkomment stoff. [89]Da president Nixon høsten 1973 nominerte Colby som direktør for CIA, dukket tusenvis av plakater opp som gjentok propagandaen om de 20 000 drepte sivile sørvietnameserne.

Bombeangrepet mot installasjoner i Hanoi i desember 1972 ble av ‘liberal’ presse omtalt som ‘teppebombing av sivile’ og sammenlignet med angrepene mot Hamburg og Dresden under annen verdenskrig. Angrepet mot Hanoi kostet 1 600 mennesker livet. Angrepet mot Hamburg kostet 42 000 mennesker livet og angrepet mot Dresden 35 000.

Den egentlige agenda bak «fredsbevegelsene» kom tydelig frem under tilbaketrekningen av amerikanske tropper, da propagandaen skiftet fra å kreve tilbaketrekning av amerikanske soldater til å kreve slutt på amerikansk militærhjelp, noe man visste ville bety slutten på Sør-Vietnam.

For angriperne, kommunistene i Hanoi, var «fredsbevegelsene» og ‘liberal’ presse selvsagt til største hjelp. Disse gjentok ved enhver anledning at «krigen kan ikke vinnes». Det kanskje verste eksemplet var reporteren Walter Cronkite som på et tidspunkt under slaget om Huế under Têt-offensiven, da de allierte var i ferd med å rense ut de siste kommunistiske stillingene, presterte å si, Det er med økende visshet klart for denne reporter at den eneste vei ut (av krigen) vil være å forhandle.

I boken Hell in An Loc gir tidligere general Lâm Quang Thi et eksempel på hvorledes pressen opptrådte. BBC som var den stasjon vietnamesere flest hørte på. Men i stedet for å fordømme Hanois aggresjon da de invaderte Sør-Vietnam med fjorten divisjoner og trettiseks regimenter, fortalte BBC hver dag bare at An Lộc s skjebne var dømt og at bare et mirakel kunne redde forsvarerne[90]. Som man vet, vant sørvietnamesiske soldater slaget om An Lộc.

Kanskje det verste ‘liberal’ presse gjorde under krigen, var å ignorere og fornekte kommunistenes massakre i Hue som må ha kostet mellom 4 000 og 5 000 mennesker livet. Pressen skrev da ganske freidig at den offisielle historien om en omfattende massakre av sivile som var motstandere av NLF (kommunistene) er en fullstendig forfalskning.[91]At tusenvis av lik ble gravet opp i nærvær av bl.a. Røde Kors, fikk liten oppmerksomhet.

Min oppfatning av forskjellen mellom Nord-Vietnam og USA er at i Nord-Vietnam var den militære og den politiske ledelse to siamesiske tvillinger, og underlagt disse var partiets avis. I USA var pressen på toppen, underlagt den var politikerne og de militære som stadig var uenige med hverandre.

                                                                                         Vietnameser til forfatteren.

---

[1] Central Intelligence Agency: Guide to the Analysis of Insurgency. s. 1

[2] Truong Chinh: Innlegg på Partiets tredje Kongress, 1960. Sitert Hoang Van Chi: From Colonialism to Communism. s. 117

[3] Fra latin – insurgere: stå opp

[4] Det engelskspråklige uttrykket er Revolutionary Warfare og det er det uttrykket jeg finner mest dekkende her.

[5] I dag brukes også gjerne hybrid krig om en krigføring som utenom militære også tar i bruk ikke-militære stridsmidler. Til forskjell fra krigene som er nevnt, spiller cyber krigføring stor rolle.

[6] Aktuelle forfattere med tanke på Indokina er bl.a. David Galula, Roger Tringquier, George K. Tanham, Douglas Pike, David Kilcullen og John A. Nagl.

[7] Seth G. Jones: Waging Insurgent Warfare. Appendix A. Case Study List

[8] Vo Nguyen Giap: Peoples War, Peoples Army

[9] Trần Trọng Kim var Vietnams første (og eneste?) statsminister, oppnevnt av keiser Bảo Đại 16.april 1945. Kims regjering varte fra april til august 1945, da sosialistene overtok makten ved et statskupp. Bui Diem var nevø av Kim.

[10] Bui Diem: In the Jaws of History. s. 35

[11] Flere av de statskuppene man har sett i nyere tid, er initiert av ledere som dels er rekruttert fra eller støtter seg på landets militære styrker.

[12] Ho Chi Minh: Collected Works. Vol. 3. s. 139

[13] Ho Chi Minh: Collected Works. Vol 5. s. 240

[14] Carl von Clausewitz (1780 – 1831) var en tysk general og militæranalytiker. Hans bok «Vom Kriege» regnes som kanskje den ypperste klassiker innenfor militær teori.

[15] David Galula: Modern Warfare. s. 1.

[16] Roger Trinquier gir en beskrivelse av hvordan en slik organisasjon kan være bygget opp. Roger Trinquier: Modern Warfare. A French View of the Counterinsurgency. Kapittel 3. s. 9 – 13

[17] Lawrence M. Greenberg: Hukbalahap Insurrection. A Case Study. s. 61.

[18] Se kapitlet Tet-offensiven. Militær seier – politisk nederlag

[19] I Nord-Vietnam gikk kommunistene brutalt til verks og likviderte alle opposisjonelle. De som var igjen måtte underordne seg kommunistpartiet og Viet Minh.

[20] Se kapitlet Vietnam etter verdenskrigen.

[21] Hoang Van Chi. From Colonialism to Communism. A Case History s. 212

[22] En sammenligningen mellom jesuitterordenen og kadersystemet viser påfallende likheter.

[23] Hoang Van Chi: From Colonialism to Communism. s. 123

[24] Tran Duc Thao: Freedom and Society. Sitert hos Hoang Van Chi: Op. cit. s. 111

[25] Chính xác : korrekt, Huấn: skolering. Sannsynligvis fra kinesisk uttrykk da vietnamesisk skrivemåte ville være Huấn Chính xác

[26] Fleksibilitet, vær fleksibel.

[27] Dette er den beste oversettelsen jeg kan gi på cải tạo tư tưởng. En annen er tankereform.

[28] Hoang Van Chi: From Colonialism to Communism: s. 129 – 137

[29] Jeg kjenner til at denne teknikken har vært brukt innenfor radikale miljøer der offeret tvinges til «å ta sjølkritikk» og innrømme «ideologiske feil».

[30] Se Nghĩa M. Võ, Bamboo Gulag. Kapittel 11. Thought Reform. s. 143 – 150

[31] Se nærmere om dette i Kapittel 7. Viet Minh – terrorens verktøy.

[32] Robert Jay Lifton: Thought Reform. s. 270

[33] Opprinnelig betegnelse på Sovjetisk propaganda-departement.

[34] Roger Trinquier gir et eksempel fra Algier der mer enn 2 000 vergeløse sivile ble henrettet i ett distrikt i løpet av fem måneder for «Forbrytelser mot Folket». Trinquier: Modern Warfare. s. 17

[35] Carol Winkler: In the Name of Terrorism. s. 17.

[36] Carol Winkler: Op. cit. s. 30

[37] Carl von Clausewitz: On War. Editert og oversatt av Michael Howard og Peter Paret. Bok 1. s. 89

[38] Et av de verste eksemplene på slik pressedekning er Nguyen Ngoc Loans henrettelse av seriemorderen og franktirøren Nguyen Van Lem som på forhånd i ført sivile klær, drepte uskyldige sivile. Lem ble i pressen uriktig fremstilt som krigsfange og beskyttet av Genève-konvensjonens bestemmelser for krigsfanger.

[39] Det var dette som var sterkt medvirkende til Tet-offensivens fiasko. Styrkene slapp opp for mat og ammunisjon.

[40] Robert Tader: War of the Flea. s. 137

[41] Dette gjaldt ikke Indokina. Derfor fikk insurreksjon beholde dette som en sak.

[42] J. Lossing Buck: Land Utilization in China. 1937. sitert hos David Galula: Op.cit. s. 28

[43] Joseph Buttinger: Vietnam A Dragon Embattled: s. 912

[44] Det er verd å legge merke til at kommunismen i Russland slo igjennom da landet var svekket av første verdenskrig. Tilsvarende slo nasjonalsosialismen igjennom i Tyskland i etterdønningene etter den samme krigen, med inflasjon og massearbeidsløshet.

[45] Duong Kach Menh (Revolusjonens vei). Ho Chi Minh: Op. cit. Vol. 2. s. 267

[46] John A. Nagl: Learning to Eat Soup with a Knife. s. 16

[47] Eksempler på slike skyggeregjeringer er de såkalte Nasjonale Frigjøringsfronter i Sørvietnam og Algier. Under krigen mot Finland opprettet de sovjetiske kommunistene en skyggeregjering i Terijoki, den såkalte Terijokiregjeringen.

[48] Det er verd å merke seg at Kuusinen i likhet med Ho Chi Minh var tilknyttet Komintern.

[49] Robert Taber: War of the Flea. S. 12

[50] John A. Nagl: Op. cit. s. 64 – 65

[51] Stéphane Courtois: The Black Book of Communism. s. 569

[52] I Nordvietnam utførte Vietminh, den militære delen, krig og nedslaktning av opposisjonelle elementer.

[53] I Nordvietnam utførte Vietminh, den militære delen, krig og nedslaktning av opposisjonelle elementer.

[54] Sovjetiske militære overkommando. Omfattet både militær og politisk ledelse.

[55] David Galula: Op.cit. s. 7.

[56] Den kommunistiske ELAS hæren opplevde dette og Vietminh tilsvarende i 1951.

[57] Seth G. Jones: Op. cit s. 45

[58] Se f.eks. André Gerolymatos: Red Acropolis. s. 187 – 237

[59] Se Lawrence M. Greenberg: Hukbalahap Insurrection. Kapittel 6. s.112 – 142 og John A. Nagl: Op.cit. Part II. s. 59 – 114

[60] Truong Nhu Tang gir et lærerikt eksempel på nettopp dette da kommunistene fra nord overtar administrasjonen av Sør-Vietnam og setter PRG til side. Truong Nhu Tang: A Vietcong Memoir. s. 262 – 290

[61] Det er for øvrig påfallende at sosialistiske diktaturer oppstår i etterkant av en krig.

[62] Som en illustrasjon kan nevnes krigen i Malaya som begynte like etter krigen, og som ble avsluttet 1960.

[63] Det var først med Creighton Abrams ‘Clear and Hold’ strategi at kampen mot RO ble effektiv.

[64] Robert Thompson: Defeating Communist Insurgency. Experiences from Malaya and Vietnam. s. 50 – 60

[65] Et eksempel på en vellykket politikk mot insurreksjon er gitt av Tran Ngoc Chau i boken Vietnam Labyrint. Spesielt kapittel 14.

[66] Se Mark Atwood Lawrence: The Vietnam War. s. 61, 144, 149.

[67] I Norge har vi Beredskapslovene av 1950 som gir en regjering utvidede fullmakter i tilfelle krig eller fare for krig.

[68] Tran Ngoc Chau gir eksempler på dette i sin

[69] Se Kapittel 13. Krigen i distriktet – komplottet – kuppet.

[70] Bing West: The Village. Pocket Books. 2000. beskriver en slik CAP styrke og dens innsats over to år i en landsby i Quang Ngai provinsen.

[71] Se Lawrence M. Greenberg: Op. cit. s. 67 – 79.

[72] I Sydvietnam gjaldt dette i tiden fra 1955 frem til 1965 da USA rådet og ledet Vietnam til å bygge opp en hær for å møte en konvensjonell invasjon fra nord tilsvarende invasjonen i Korea.

[73] I Vietnam ble krigen snudd til fordel for Vietminh da de fikk våpen fra Kina.

[74] Roger Trinquier forsvarer bruk av tortur for å oppnå opplysninger om organisasjon. Trinquier: Modern Warfare. s. 18 – 21.

[75] Et eksempel er politisjef Nguyen Ngoc Loans henrettelse av franktirøren og massedrapsmannen Nguyen Van Lem under Tet-offensiven. Selv om Lem ikke fylte noen av kravene i Genève-konvensjonen for krigsfanger, utropte politisk korrekt presse Lem til krigsfange og kalte henrettelsen en ‘krigsforbrytelse’.

[76] David Galula: Counterinsurgency Warfare. s. 79. der han skriver at det er bedre med 4 områder med 2000 innbygger i hver enn én med 8000.

[77] Dette er mer inngående behandlet i kapitlene 5. Vietnam etter verdenskrigen og 6. Den første indokinesiske krig.

[78] En annen oppdeling er å kalle 1973 – 1975 den tredje indokinesiske krig i det Sør-Vietnam da førte krigen uten allierte

[79] En annen oppdeling er å kalle 1973 – 1975 den tredje indokinesiske krig i det Sør-Vietnam da førte krigen uten allierte

[80] Cao Van Vien & Dong Van Khuyen: Reflections on the Vietnam War. Concept of Defence.

[81] En representant for dette synet er Andrew F. Krepinevich: The Army and Vietnam.

[82] En representant for dette synet er Harry G. Summers Jr.: American Strategy in Vietnam.

[83] Den nordvietnamesiske obersten Bùi Tín skriver at dette var en strategi som kunne ha ført frem. From Enemy to Friend. Alternative Strategies s. 86 – 89.

[84] En redegjørelse for dette er gitt i Andrew F. Krepinevich: Op. cit. Kapittel 10. Paths Untaken, Paths Forsaken. s. 258 – 276

[85] For en diskusjon om dette se: Lewis Sorley: A Better War. Særlig kapittel 2 – 3

[86] En utførlig rapport fra en slik enhet er gitt i Francis West: The Willage.

[87] Se kapittel 13. Ngo Dinh Diem – Mandarinen.

[88] Peter Braestrup har i Boken Big Story vist hvorledes pressen gikk frem i sin presentasjon av krigen. De militære og politiske ledernes fremstilling som stort sett var i overenstemmelse med hva man viste, ble fremstilt som uetterrettelig, mens kommunistenes fremstilling ble til dels ukritisk gjengitt. Peter Braestrup: Big Story.

[89] William Colby: Lost Victory. s. 331- 334

[90] Lam Quang Thi: Hell in An Loc. s. 109

[91] Gareth Porter: U.S. Political Warfare in Vietnam – the 1968 ‘Hue Massacre’ Indochina Chronicle 33-1 o