Om vi ønsker å oppildne bøndene til å gripe til våpen, må vi først fylle dem med hat for fienden.

Le Duc Tho, vinner av Nobels fredspris 1973[1]

Massehenrettelsene av bønder under kampanjene mot ‘landeiere’ og de senere brutale nedslaktningene av protesterende bønder i Nghe An provinsen, viser også at kommuniststaten på ingen måte var noen stat av ‘arbeidere og bønder’.

David Marr[2]

Hei, kamerater. La oss forene våre styrker. Uten anger smadre våre dødelige fiender. Godseiere, kapitalister og opposisjonelle. Vi må brenne til aske de som ikke følger oss, de reaksjonære. Knoklene deres skal vi knuse!

Kampsang for Viet Minh

Organisasjonen Viet Minh blir i politisk korrekt presse fremstilt som en nasjonalistisk organisasjon som kjempet mot det franske koloniveldet. Historien vet å fortelle noe annet. Viet Minh sprang ut av Det Indokinesiske Kommunistparti – som ikke bare gjaldt Vietnam, men hele Indokina. Viet Minh var ikke en nasjonalistisk organisasjon, den var kommunistisk. Viet Minh likviderte like gjerne andre nasjonalister som franske soldater.

BØNDENE OG LANDARBEIDERNE – DEN REVOLUSJONÆRE KRAFT

Mye av forklaringen på kommunistenes fremgang ligger i at de klarte å mobilisere landarbeiderne og småbøndene til en ‘revolusjonær kraft’. Årsaken til dette ligger i et kompleks av økonomiske, politiske og sosiale omstendigheter. I en verden der privatkapitalismen vinner frem, innfører kolonilandene en føydal struktur preget av monopol og store enheter. Kolonimyndighetene gjorde ingenting for å utvikle et fritt næringsliv. Flere vietnamesere satte i gang småindustri, men stengsler og monopol møtte vietnameserne overalt. Kolonimakten ønsket ikke etablering av en egen industri i kolonilandene. Den betraktet administrasjonen av Vietnam kun ut fra behovet for råvarer hos fransk industri.

Resultatet av dette var at Vietnam savnet den økonomiske middelklassen som i andre land banet veien for demokratiske rettigheter. I stedet skapte kolonimakten to nye klasser, en fåtallig gruppe av store ‘landeiere’ og en enorm klasse av eiendomsløse landarbeidere og småbønder.[3] For kolonimaktens utenrikshandel måtte den handle med få store enheter og ikke et utall småbønder. Som følge av føydale strukturen, fikk risbøndene ikke del i inntekten av handelen med ris og andre fødevarer. Denne strukturen som kolonimakten skapte, passet inn i kommunistenes agitasjon som hånd i hanske.

I Cochinkina var 2.3 million hektar, dvs. 45 % av all dyrkbar jord eid av risdyrkende landeiere som utgjorde 2.5 % av befolkningen, mens 183 000 risbønder eide 15 % av jorden. De vel 354 000 eiendomsløse landarbeiderne utgjorde 57 % av befolkningen. I Tongkin utgjorde landeierne 2 % av befolkningen og eide halvparten av jorden, mens den andre halvparten som utgjorde nærmere en million, eide den andre halvparten.[4] En oversikt over per capita inntekt for hele Indokina for 1931 viste for store landeiere 6 000 piastre, for middels 168, og for risbønder og landarbeidere 50 piastre.[5]

Motstanden mot det franske regimet tok derfor to retninger. For middelklassen gjaldt det demokratiske rettigheter og avskaffelse av monopoler og stengsler. For bøndene og arbeidene i gruvene, på gummi- og risplantasjene gjaldt det inntekt og levestandard. De nasjonale partiene så ikke bøndenes situasjon og mobiliserte ikke bøndene. Kommunistene så den og forsto hvorledes de kunne oppildne bøndene til opprør for kommunistenes sak.

Kommunistene var de eneste som med kynisk beregning spilte på landbefolkningens elendighet i sin propaganda. For proletariatet på landsbygda fikk dermed begrep som ‘nasjonal frigjøring’ konkret form som politiske løfter om avskaffelse av skatter og fordeling av eiendom. Det passet også inn i kommunistisk propaganda å presentere den føydale koloniøkonomien som ‘kapitalisme’. Denne oppfatningen var til dels også felles for andre nasjonale partier som derfor gikk inn for ‘anti-kapitalisme’. At ‘nasjonal frigjøring’ dermed ble synonymt med ‘anti-kapitalisme’, gjorde at kommunistene sto som den fremste eksponent for kampen for nasjonale frigjøring.

KOMMUNISTENE – ORGANISASJONENS MESTRE

Det er i mai 1941 på IKP s åttende plenum at eksilvietnamesere oppretter en kamporganisasjon i Jiangxi i Guangxi provinsen i Kina, Viet Minh eller som den het, Việt Nam Độc Lập Đồng Minh Hoi, Alliansen for Vietnams uavhengighet. Den ble startet som en dekkorganisasjon, en nasjonalistisk felles organisasjon som navnet sier. Men allerede den gang fremgår det av dokumenter at organisasjonen fra starten av var en kommunistisk kamporganisasjon. Offisielt var formålet å kjempe mot japanerne og senere franskmennene. Men kommunistene hadde som det viste seg, helt andre planer. De første rekruttene til Viet Minh var kadrer som skulle drive agitasjon og organisasjon for kommunistene i Tongkin. Dette var situasjonen så sent som høsten 1944 da Ho Chi Minh krysset grensen og vendte tilbake til Vietnam etter 30 år i eksil.[6]

Det som er den store forskjellen mellom Viet Minh og de andre politiske organisasjonene, er kommunistenes gjennomførte organisasjonskultur. Kommunistpartiet ICP var ledet av Sentralkomitéen, under denne var det egne komitéer for Tongkin, Annam og Cochinkina. Videre var det komitéer for provinser, distrikter og byer, helt ned til celler (chi bo). Dessuten var det organisasjoner for arbeidere (Cong San), kvinner, ungdom osv. Den samme modellen ble overført i Viet Minh. Ho Chi Minh på toppen var alene bindeleddet til Komintern. Disiplinen var brutal. Illojalitet ble straffet med døden.[7]

Etter at Ho Chi Minh etablerte seg i Kina, hadde kommunistene hele tiden kadrer under opplæring i Moskva. Allerede før 1930 hadde de i tillegg minst 250 kadrer utdannet hos Maos styrker i Kina.[8] Dette apparatet var ikke bare skolert for å skape revolt og opprør. Det var også skolert med tanke på opprettelsen av en Sovjetstat. Kadersystemet utgjorde skjelettet i kommunistenes organisasjon. Ved å spille på denne møysommelig oppbygde organisasjonen, kunne Ho Chi Minh og hans menn aktivere opprør og streiker, massedemonstrasjoner og til sist likvidasjoner og drap.

VIET MINH – ET VERKTØY FOR TERROR

Viet Minh engasjerte seg ikke særlig i kamphandlinger mot okkupasjonsmakten. Ho Chi Minh og hans menn ventet på en senere anledning, og da den kom, var målet i første rekke et ganske annet, det var likvidering av konkurrerende grupper, eller ‘kontrarevolusjonære klassefiender’ som det het.

Ho Chi Minh og kommunistene ønsket en kommunistisk stat. For å oppnå dette, måtte de først oppnå uavhengighet og deretter opposisjonelle rydde av veien. I tillegg måtte de anvende terror for å skaffe seg fullstendig kontroll over befolkningen. En kommunistisk stat bygger på et ettparti styre som igjen forutsetter at myndighetene har full kontroll over befolkningen. Den kan derfor ikke tillate opposisjon. For å oppnå fullstendig kontroll eliminerer den all opposisjon og anvender trusler. Trusler bygger på makt. Derfor anvender den terror.

Disse målene måtte realiseres i rekkefølge. For å oppnå uavhengighet, måtte kommunistene samarbeide med nasjonalistiske grupper i kampen mot den japanske okkupasjonsmakten og det franske koloniveldet. Etter at uavhengighet var oppnådd, var neste skritt å eliminere andre nasjonalistiske grupper. Kamporganisasjonen Viet Minh var verktøyet kommunistene skapte og brukte. Viet Minh ble lansert som en motstandsbevegelse mot japanerne, men etter kommunistenes maktovertagelse etter krigen etablerte den seg som en drapsmaskin som nedkjempet alle som kom i veien for kommunistene. Ved terror kontrollerte kommunistene de som underkaster seg.

En kommunistisk stat slik Ho Chi Minh og hans medsammensvorne så for seg, bygget på avskaffelse av den private eiendomsrett til jorden og etablering av jordbrukskollektiver. Men også her måtte skrittene mot kommunisme gjennomføres i rekkefølge. Først måtte bøndene vinnes for kommunismen. Det skjedde ved likvidering av dem som hadde størst eiendommer. Ved henrettelsene av disse og fordeling av eiendommene deres, oppnådde kommunistene to mål. For det første kjøpte de seg sympati ved utdeling av ranet gods, for det annet skremte drapene resten av befolkningen.[9]

De neste som sto for tur var andre politiske grupperinger. Likvidering av opposisjonelle var den foretrukne metoden kommunistene brukte fremfor konsentrasjonsleire.[10] De som ikke ble drept, havnet i konsentrasjonsleire som tidligere het Trai San Vuat, arbeidsleirer. Det var etter etableringen av Nordvietnam 1954 at de fikk betegnelsen omskoleringsleire, Trai Cai Tao, der fangene ble utsatt for tortur og hjernevask. Som Le Duan sa det ‘La oss gjøre våre fengsler til skoler.’

Etter at kommunistene hadde ryddet av veien alt og alle som sto i veien eller kunne tenkes å stå i veien, skulle omdanningen til den kommunistiske stat skje. Viet Minh var langt fra noen nasjonalistisk organisasjon. Den var en hær som med militære metoder beredte grunnen for en kommunistisk stat. I tillegg var Viet Minh en drapsmaskin som ikke gikk av veien for organiserte massemyrderier for å oppnå sine mål. Ved bondeoppstandene under jordbruksreformen i 1956, ble 325.infanteridivisjon satt inn.

MASKEN KASTES – TERROREN PÅ LANDSBYGDA INNLEDES

Allerede før den første indokinesiske krig startet i slutten av 1946, drev kommunistene en intern krig mot vietnamesere i de områdene de kontrollerte. Den interne terroren fortsatte under hele krigen frem til 1954 og fortsatte etter. Allerede før Ho Chi Minh reiste til Frankrike i juni 1946 for å delta i forhandlinger med franskmennene, altså før den første indokinesiske krig startet, organiserte kommunistene en større genocida eller massedrap i områder de kontrollerte. Dette skjedde ikke impulsivt og tilfeldig. Veien mot Sovjetstaten var planlagt lenge i forveien.

På landsbygda tok dette form av at mer velstående bønder ble anklaget for ‘forbrytelser mot folket’, fremstilt for en ‘folkedomstol’ og senere henrettet.[11] Men ikke bare bøndene ble myrdet, befolkningen ble truet til ikke å hjelpe familien. Derfor sultet familiene i hjel etter kort tid. Kommunistene kjøpte seg støtte ved å dele ut jord som hadde tilhørt ofrene.

Barn ble lært opp til å hate og angi sine egne foreldre[12]. I byene var ofrene katolikker, buddhister, medlemmer av andre politiske organisasjoner og nasjonalistiske grupper samt deres familier. I boken Statistics of Democide gir professor Rudolph Rummel en oversikt over tilfeller av democide, dvs. folkemord iscenesatt av regjeringer, fra 1900 frem mot vår tid. Han siterer der kilder (Eastland) som oppgir et estimat på 10 000 drepte i områder omkring Hanoi over en periode på to måneder[13]. Dette som følge av Viet Minh s terror

I boken From Colonialism to Communism beskriver Hoang Van Chi fremgangsmåten ved disse kampanjene. Et offer ble plukket ut og torturert av kommunistsympatisører til å angi et annet offer for en eller annen ‘forbrytelse mot folket’. Deretter ble det siste offeret torturert til å komme med en ‘tilståelse’. Deretter ble de som regel likvidert. Fremgangsmåten er kjent fra kampanjer i Kommunist-Kina og Sovjetunionen. Etter hvert ble kommunisttilhengerne som utførte dette, så plaget av det de var med på at de overlot torturen til andre. I mange tilfelle var dette regulære kriminelle som ikke hadde noen sperrer mot hva de drev på med. Terroren eskalerte uten noen kontroll.[14]

LIKVIDERING AV OPPOSISJONELLE

Andre og opprinnelig langt større partier enn kommunistpartiet som Dai Viet, Viet Quoc (VNQDD), Viet Cach og andre ble nærmest utradert.[15] [16] I sin bok The Endless War: Fifty Years of War in Vietnam skriver James P. Harrison at l løpet av 1945 og 1946 likviderte kommunistene en rekke politiske motstandere og andre ikke-kommunistiske nasjonalister. Han siterer der kilder som oppgir at fem tusen slike ble likvidert og 25 000 ble fengslet.[17] Harrison siterer også Truong Chinh, en av kommunistenes fremste ledere, som under denne kampanjen kritiserte lokale kommunister for å ha vist medfølelse inntil svakhet, og for å ha glemt Lenin s ord om at en seirende bevegelse må være diktatorisk. Denne virksomheten gjaldt særlig Nordvietnam der Viet Minh sto sterkt. Men også i Sydvietnam var lokale styrker i full gang etter modell fra læremesteren Viet Minh i nord.[18]

Tusentall av de best utdannede og mest talentfulle vietnameserne ble likvidert i årene 1945 – 1947[19]. Noen nåde ble ikke vist. Som Truong Chinh uttalte i 1946[20]: ‘For en revolusjonær bevegelse er det å vise skånsomhet mot reaksjonære elementer det samme som å begå selvmord’. En av hensiktene med kampanjen var å erstatte middelklassen, det opprinnelige nettverket av valgte ledere, administratorer og innbyggere med utdannelse, med kommunistenes egne proselytter ofte rekruttert blant dem med lavest skolegang.[21]

Likvidasjoner skjedde ikke bare i Viet Minh s egne områder. Kommunistiske agenter opererte også utenfor disse. Flere grupper som etter hvert ble motstandere av Viet Minh, forsøkte høsten 1947 å etablere en egen republikk i Cochinkina (det som senere ble til Sydvietnam) i opposisjon til kommunistene. Viet Minh reagerte straks med å likvidere to av gruppens fremstående medlemmer, Nguyen Van Sam og Dr. Truong Dinh Tri[22].

TERROREN FORTSETTER ETTER 1954 – NÅ MOT KOMMUNISTENES EGNE.

I Nordvietnam lanserte kommunistene i 1953 ‘Kampanjen mot renteutbytting’ sammen med ‘Tankereformen’. Dette var innledningen til en ny terrorkampanje. Denne hadde på samme måte som tidligere til hensikt å ødelegge den tidligere struktur i landsbyene og erstatte denne med et kommunistisk apparat[23]. I tillegg tok den også form av en kampanje mot kommunistpartiets egne. Kritiske medlemmer ble utstyrt med ‘godseierbakgrunn’ og likvidert etter først å ha blitt torturert til å komme med ‘tilståelser’. Girondineren Vergniaud s spådom om at ‘revolusjonen vil sluke sine barn’ kom til oppfyllelse her som i Sovjetunionen og Kommunist-Kina.

Lokale medlemmer av kommunistpartiet fikk i oppgave å fylle stipulerte kvoter med navn på ‘folkefiender’ i hvert distrikt[24]. Dette var gjerne tidligere lokale ledere, offentlige funksjonærer og utdannede landsbyboere. Omreisende grupper av bødler sørget så for henrettelsene. Etter hvert som man slapp opp for patroner, var klubbing en vanlig fremgangsmåte.[25] En annen fremgangsmåte skjedde ved den såkalte ‘rekefisking’ (Mo Tôm) der ‘reaksjonære elementer’ levende ble bundet sammen som kornnek og kastet i elvene[26].

Etter slike systematiske henrettelser, fremsto resten av befolkningen som en underkuet og hjelpeløs gruppe ribbet for organisasjon og ledelse. Som læremestrene i kommunist-Kina uttrykte det: ‘Drep én og skrem tusen andre.‘[27] Av forståelige grunner offentliggjør ikke kommunistene statistikk over slik virksomhet, men den franske professor Gerard Tongas som bodde i Hanoi i denne tiden, anslår antall ofre til å ligge rundt 100 000[28].

I boken ‘Death by Goverment’ gir professor Rudolph Rummel ut fra oppgitte ‘produksjonsmål’ for henrettelser i 1500 landsbyer et anslag på 150 000 ofre[29]. I tillegg regner han som et rimelig estimat at ca. 50 000 familiemedlemmer omkom på grunn av isolasjon og utsulting[30]. Som man vil forstå, ble valgmanntallet kraftig endret til fordel for kommunistene.

Disse kampanjene var for øvrig inspirert av tilsvarende aktiviteter i Sovjetunionen og kommunist-Kina[31]. Nettopp de to landene som mest ivret for ‘frie valg’ ved Genève-konferansen.

På bakgrunn av disse massakrene er det ikke overraskende at kommunistpartiet (Viet Minh) økte sin oppslutning fra 5 000 i 1946 til 760 000 i 1951. Det er heller ikke særlig overraskende at Sydvietnams ledere ikke ønsket å delta i en i et valg, der motstanderne for frem på denne måten. Flere sydvietnamesiske politikere som kom fra nord hadde førstehånds erfaring med kommunistenes fremferd særlig overfor politiske grupper[32].

Med et Viet Minh i ryggen som det kommunistene gjorde bruk av i Nordvietnam i tiden 1945 – 1956, er det all grunn til å tro at Ho Chi Minh og hans kumpaner ville ha vunnet ‘et fritt valg’. For så vidt har venstrefløyen sine ord i behold. Men det ville selvsagt være totalt uansvarlig av sydvietnamesiske politikere å slippe denne ‘valgmaskinen’ løs på sine egne innbyggere.

TERROREN FRA 1954 TIL 1956 – LANDREFORMEN

Hendelsene i Nordvietnam fra Genève-konferansen i juli 1954 og frem til tidspunktet for det antatte ‘frie valg’ i 1956 viser hvor riktig Sydvietnams avgjørelse var. Det videre arbeid med å etablere en Sovjetstat i Nordvietnam ble startet 1.mars 1955 med den såkalte ‘Landreformen’ etter dekret fra myndighetene i Hanoi, og var en videreføring av politikken fra før 1954[33]. Nå ble nye grupper oppnevnt som ’godseiere’ og ‘reaksjonære’ og henrettet etter å ha vært stilt for ‘folkedomstoler’. Anslagene over ofre varierer, men et tall på 50 000 holdes som rimelig av mange. I tillegg ble familiene til ofrene rammet av represalier som gjerne endte med døden. De heldigste ble sendt til ‘omskoleringsleire’. Nguyen Van Duong anslår i sin bok at The Tragedy of the Vietnam War at bare fra Hanoi alene ble omkring 300 000 mennesker sendt ut. [34]

Hoang Van Chi gir en utførlig beskrivelse av kommunistenes fremferd i de to terrorbølgene under Landreformen. I først omgang karakteriseres de aller rikeste som ‘godseiere’ og ‘tyranner’. De nest rikeste får være i fred i første omgang. Det overlates nå til de øvrige å straffe gruppen av ‘godseiere’ – dvs. i de fleste tilfeller å likvidere dem. I neste omgang blir de nest rikeste som ble spart i den første, nå klassifisert som ‘godseiere’ og ‘tyranner’ og overlates nå til de øvrige. Som et uttrykk for hvordan de kommunistiske lederne tenkte, er dette sitatet fra en tale en av lederne, Nguyen Manh[35] Tuong, holdt til den Nasjonale Front for Fedrelandet: Det er bedre å drepe ti uskyldige enn å la en fiende unnslippe.

Det er et eiendommelig særtrekk ved kommunistenes fremferd. Kampanjen ble sentralt ledet, men offisielt fremstilte lederne den som ‘spontant startet og utført av bondebefolkningen’.

TERROREN ETTER 1956 – OPPRØRET MOT LANDREFORMEN SLÅS NED.

Ved Genève-konferansen i juni 1954 ble det inngått en avtale om fredsslutning mellom Frankrike og Viet Minh. Styrker fra de to partene skulle så trekke seg tilbake til sine områder, Viet Minh nord for 17° og franske styrker syd for denne. Konferansens slutterklæring[36], som ikke ble undertegnet, inneholder et punkt som hverken Sydvietnam eller USA tiltrådte der det heter at …allmenne valg bør holdes juli 1956. Ingen av de to avtalepartnerne Viet Minh og Frankrike hadde noe mandat til å inngå en avtale om såkalte ‘frie valg’ på Sydvietnam s vegne. Et forslag fra Sydvietnam om at slike valg måtte holdes under oppsyn og kontroll, ble blankt avvist av kommunistene.

Fra venstreorientert hold har både Sydvietnam og USA fått kritikk for ikke å gå med på slike ‘frie valg’[37] Det var for øvrig det daværende Sovjetunionen og kommunist-Kina som særlig ivret for slike ‘frie valg’. Hva dette ville ha innebåret i praksis, vet man fra tilsvarende ‘frie valg’ i disse to landene.

Venstresidens bitterhet og skuffelse over at de foreslåtte ‘frie valg’ ikke ble en realitet, er uhyggelig og fordi den er forståelig, er den skremmende. Det som imidlertid er skremmende fordi det er uforståelig, er at mennesker som ikke hører hjemme på denne siden, dilter med i kritikken av et Sydvietnam som ikke ville gå med på ‘frie valg’.

Det er ellers illustrerende nok at det i overensstemmelse med kommunistisk praksis aldri har vært holdt noe som kan kalles et vanlig valg i Nordvietnam før 1975 og heller aldri noe i Vietnam etter kommunistenes maktovertagelse. Noen større bekymring for dette har venstresiden som ventet selvsagt heller aldri vist.

Det som skjedde i Nordvietnam etter ‘valgdagen’ i 1956 illustrerer med all tydelighet hvilken skjebne som også ventet befolkningen i Sydvietnam om man hadde gått med på ‘frie valg’.

‘Landreformen’ gikk nå et skritt videre. Etter at kommunistene hadde sikret seg makten, var de ikke lenger avhengig av støtte fra bøndene. Nå skulle småbøndenes jord tas fram dem. I Sovjetstaten finnes ikke privat eiendom.

I november oppsto det i 1956 i Nghe An provinsen et folkelig opprør mot ‘Landreformen’ da småbønder måtte avstå eiendommen for å bli arbeidere på jordbrukskollektiver. Dette ble omgående slått ned av den 325.nordvietnamesiske infanteridivisjon[38]. Anslagene over ofre varierer også her, men et minste estimat er 6 000 som et tall man regner for relativt sikkert.[39] I andre provinser som Vinh, Phat Diem og andre nær Hanoi brøt det ut tilsvarende opprør[40]. Også her ble regulære infanterisoldater fra 320.divisjon satt inn for å knuse opprøret, og tusenvis av småbønder ble slaktet ned.[41] Totalt regner man at minst 15 000 mistet livet utenom dem som ble deportert til ‘omskoleringsleire’.

Anslag over ofre for Hanois terror mot sine egne innbyggere i perioden 1953 – 1956 varierer mellom 195 000 og 865 000. Rudolph Rummel regner 360 000 som et konservativt estimat.[42]

ONDSKAPENS PSYKOLOGI

I terrorkampanjene som kommunistene drev i tiden 1945 – 1975, møter for første gang den spesielle marxistiske terminologien som kommunistene anvendte. Ofrene ble ikke skutt, halshugget eller klubbet i hjel, de ble straffet. Ofrene ble ikke omtalt som bonde, funksjonær eller politi, men som utbytter, undertrykker eller tyrann. Ofrene opphører å betraktes som mennesker med et yrke eller som medlemmer av en organisasjon. De er reaksjonære eller kontrarevolusjonære.

Analytikeren Douglas Pike skriver: Det var alltid grusomme fascister som ble stilt for rett eller kriminelle handlinger som ble unngått eller at Fronten har iverksatt sin alvorlige kjennelse mot aggressorene, og ikke at det faktisk var sivile ikke-stridende som ble slaktet.[43]

Professor Günther Lewy skriver: De fleste av de ulykkelige ofrene var bønder, lærere, sosialarbeidere og andre som var knyttet til Sydvietnam, med ved å frata dem menneskelighet (dehumanizing) på denne måten, ble bruken av terror rasjonalisert.[44]

Og de ansvarlige var ikke personer. Torturen og drapene ble utført av Fronten eller Folket. Handlingene ble nødvendiggjort av ‘proletariatets diktatur’. Bak ‘proletariatets diktatur’ skjuler det seg som vi ser, en politisk ledelse som kynisk og totalt uten medfølelse ofrer andre mennesker i hundretusenvis som om de var bruksting. Men det opprørende er også feigheten, det at de dekker seg bak en fasade, ‘proletariatet’. Det var ikke de som var de skyldige for overgrepene, men proletariatet. Det var ikke deres diktatur, det var proletariatets. Og det var nettopp dette proletariatet av småbønder og landarbeidere som de selv massakrerte, som de også gir skylden for grusomhetene.

[1] Stéphane Courtois: The Black Book of Communism. s. 569

[2] David Marr: Vietnam. State, War and Revolution (1945 – 1975)

[3] Buttinger: Op.cit. s. 209

[4] Buttinger: Op.cit. s. 167 – 168

[5] Buttinger: Op.cit. s. 525f

[6] Det har hittil vært en historie kommunistene spredte at Ho Chi Minh etablerte Viet Minh fra en base i Pac Bo i Vietnam etter han krysset grensen tilbake til Vietnam.

[7] Paul Isohart: L’Indochinoise Francaise. Sitert Buttinger: Op.cit. s. 559f

[8] Joseph Buttinger: Op.cit. s. 212

[9] I boken The Dragon Embattled skriver Joseph Buttinger at det som skilte kommunistene fra de nasjonalistiske organisasjonene og partiene, og som han hevder var en av grunnene til deres suksess, var at de

[10] Joseph Buttinger: The Dragon Embattled. s. 408.

[11] Nguyen Cong Luan: Nationalist in the Vietnam Wars. s. 33 – 34

[12] Hoa Minh Truong: The Dark Journey s.32.

[13] Rudolph Rummel: Statistics of Democide. Tabell 6.IA linje 271

[14] Hoang Van Chi: From Colonialism to Communism s. 90 – 92

[15] Nguyen: Op. Cit. s. 51

[16] Bui Tin: From Enemy to Friend s. 150

[17] James P. Harrison: Fifty Years of War in Vietnam. S. 103 – 104

[18] Nguyen Van Duong: The Tragedy of the Vietnam War s. 3-5

[19] Rummel: Death by Goverment s. 247

[20] Harrison: Op. cit s. 104

[21] Nguyen: Op. cit. s. 51

[22] Ellen J. Hammer: The Struggle for Indochina 1940 – 1955. s. 215

[23] Nguyen Cong Luan: op. cit s. 120

[24] Rudolph J. Rummel: Death by Goverment s. 246

[25] Rummel: Death by Goverment s 247

[26] Nguyen Van Duong; The Tragedy of the Vietnam War s. 28

[27] Hoang Van Chi. From Colonialism to Communism. A Case History s. 212

[28] Gerard Tongas: J’ai vécu dans l’enfer communiste au Nord Viet-Nam s. 166

[29] Rummel: Op. Cit. s 250

[30] Rummel: Statistics of Democide: tabell 308

[31] Hoang Van Chi: From Colonialism to Communism: A Case History for North Viet-Nam s. 222

[32] Bui Diem: In the Jaws of History s. 45 – 71.

[33] Stanley Karnow: Vietnam: A History s.241

[34] Nguyen Van Duong: Op.cit. s. 48

[35] Hoang Van Chi: Op.cit. 167

[36] Final Declaration of the Geneva Conference on the Problem of Restoring Peace in Indochina. Pkt. 7

[37] Et interessant punkt som jeg merkelig nok aldri har sett kommentert, er at et tilsvarende forslag om ‘frie valg’ av forståelige grunner aldri ble fremmet overfor Nord- og Sydkorea.

[38] Karnow: OP cit s. 241

[39] Nguyen Van Chi: op.cit. s 49

[40] Douglas Pike: History of Vietnamese Communism 1925 – 1976 s. 111

[41] Bernhard Fall: s 157

[42] Hummel: Op. Cit. S. 253

[43] Douglas Pike: The Vietcong Strategy of Terror. s. 9

[44] Günther Lewy: America in Vietnam. s. 273