30.APRIL.1975. HELVETES PORTER ÅPNES. HENRETTELSENE – LEIRENE – FLYKTNINGENE

APPARATET

Ved kommunistenes maktovertagelse ble det organisert et apparat for å uskadeliggjøre alle som kunne innebære en trussel mot kommunistenes styre. Det var et apparat som registrerte alle mistenkte og som dels likviderte, dels satte i langvarig fangenskap i fengsler eller konsentrasjonsleire og dels fordrev ofrene ut i villmarken for flere år, til hva kommunistene omtalte som Nye Økonomiske Soner, NEZ.

Hensiktene med langvarig fangenskap var å bryte fangene ned fysisk og psykisk ved å utsett dem for mishandling, tortur, utsulting, infeksjoner og smittsomme sykdommer. Mange omkom i fangenskap og flere døde av senvirkninger. Andre ble påført psykiske skader som gjorde det vanskelig for dem å fungere som mennesker. De som ble fordrevet til villmarken, var ikke utsatt for fangevoktere, men uten skikkelig tak over hodet, utsatt for innsekter, slanger, brennende sol, monsunregn og et karrig jordsmonn, bukket mange under.

Disse tre verktøyene kommunistene hadde til rådighet, henrettelser både i og utenfor fangenskap, langvarig fangenskap og mishandling, fordrivelse til ubebodd villmark, inngikk i en samlet strategi for å fjerne enhver form for motstand eller opposisjon. De overlapper og griper inn i hverandre og hvilket av dem som til sist tar livet av offeret, er umulig å si.

HENRETTELSENE.

Systematiske likvidasjoner i stor målestokk var ikke nytt for kommunistene. Allerede under krigen med Frankrike gjennomførte Ho Chi Minhs folk henrettelser av hundretusener av bønder, landsbyledere og funksjonærer på landsbygda, etter ‘dom’ avsagt av ‘folkedomstoler’[1]. – likeledes ble tusenvis av medlemmer av andre politiske organisasjoner likvidert eller satt i konsentrasjonsleir. Bare frem til 1946 ble 5 000 henrettet og 25 000 satt i konsentrasjonsleir[2]. Frem til 1954 varierer anslagene mellom 100 000[3] og 150 000.[4] Og terroren fortsatte mot bondeopprøret i 1956 der minst 6 000 ble drept.

Henrettelser i stor stil var ikke noe nytt for kommunistene, og i 1975 begynte de umiddelbart etter Saigons fall. I begynnelsen skjedde drapene etter kommunistisk merke – uten noen forutgående rettssak – de vilkårlige ofrene ble skutt ned på stedet. Men etter hvert kom likvidasjonene inn i et mønster, et mønster vi kjenner fra massakrene i områder kontrollert av Viet Minh i tiden etter 1945. I dagene etter Saigons fall som i Viet Minhs tid, skjedde dette etter ordre ovenfra. Allerede i mai 1975 uttalte Le Duc Tho, Vi må snarest få orden på folks liv, opprettholde offentlig orden og sikkerhet, og resolutt straffe kontrarevolusjonære elementer[5].

Ofrene ble stilt for en folkedomstol og anklaget for forbrytelser mot folket eller å være lakeier for amerikanske imperialister. Disse forestillingene var offentlige og endte med at mobben i domstolen skrek på dødsstraff. Deretter ble ofrene enten likvidert på stedet eller ute i jungelen. Sivilbefolkningen ble presset til å overvære disse rettssakene. Forsvar fantes selvsagt ikke, og enhver tilstedeværende som ville ha protestert, visste at dette umiddelbart hadde medført dødsdom.

Den franske journalisten Jacqueline Desbarats skriver, De fleste av henrettelsene skjedde i de 18 første månedene etter Saigons fall. Nesten en tredjedel av henrettelsene som var offentlige, og de fleste av disse som skjedde umiddelbart, fant sted i Saigon og Mekong-deltaet, noe som viser hvor høyt kommunistene prioriterte likvideringen av dem som arbeidet for det foregående styret. [6] Desbarats anslår det som mulig at 100 000 ble offer for tilfeldige henrettelser de siste ti årene etter Saigons fall. Orange County register opererer med et høyere tall, 165 000, basert på intervjuer. I tillegg til dette kommer henrettelser i konsentrasjonsleirene. Ser vi bort fra død som følge av utsulting, sykdommer og tortur, er 95 000 er forsiktig estimat for rene henrettelser.[7]

Selv om det har vært svært vanskelig, for ikke å si umulig å få et anslag over hvor mange som ble henrettet, gir Nghia M. Vo en interessant opplysning som kan kaste lys over en gåte for historikere. Sydvietnam hadde et program for å få Viet Cong til å desertere og gå over til de allierte, Chieu Hoi, også kalt Open Arms. De som gikk over, ble kalt hoi chanh. I alt var det 250 000 av disse. Det har senere ikke vært mulig å finne ut hvor mange som ble sendt til konsentrasjonsleire. Canh skriver at han til tross for mange undersøkelser, ikke har vært i stand til å finne ut hva som hendte med dem.[8][9]

Vo refererer en Viet Cong, Nguyen Tuong Lai, som ledet Long Tan konsentrasjonsleir. Denne opplyste at de fleste hoi chanh sammen med etterretnings- og sikkerhetspersonell ble henrettet. Disse uheldige menneskene ble drept og ingen vet hvor. Partiets linje var helt klar: Enhver dødsdom skulle skje offentlig for å øke folkets hat mot partifiendene …. Men henrettelsene skulle skje i hemmelighet for å unngå at folk skulle få medlidenhet med ofrene.[10]

Både militære, offentlig ansatte og til og med pårørende ble slept ut av hjemmene og likvidert på gaten. I ett tilfelle man kjenner til i Vinh Dinh provinsen, ble i alt ti sivile uten noe tilknytning verken til administrasjon eller forsvar bragt frem for en folkedomstol og henrettet.[11]

Canh gir flere eksempler på slike folkedomstoler. Ett fant sted på en fotballbane i Bac Lieu provinsen der fem, seks hundre ofre ble henrettet[12]. Ofrene ble skutt, i ett tilfelle ble skallen knust, i et annet ble offeret dratt rundt landsbyen. Familiene ble tvunget til å overvære henrettelsene, men fikk ikke begrave liket. Tilsvarende massehenrettelser skjedde overalt i Vietnam. De ble som oftest lagt til distriktet der offeret hørte hjemme. Hensikten med terroren var å skape frykt.

Men ikke alle likvidasjoner skjedde offentlig. Mange skjedde i hemmelighet. Det er selvsagt umulig å få noen oversikt over disse. Men i enkelte få tilfeller fantes det vitner, og i andre fant man levninger av ofrene. Canh refererer fem slike saker.[13] Disse forteller sitt om kommunistenes fremgangsmåte. En episode fant sted i en leir nær Hoa Dinh landsby. Av de om lag femten hundre fangene ble en gruppe plukket ut og samlet under påskudd at de skulle føres til omskolering. De ble i stedet bundet sammen i grupper på ni og ført til et sted nær Dinh Ong fjellet der de ble henrettet. En Viet Cong røpet senere det hele til pårørende som oppsøkte stedet. Der fant de 225 ofre.

Likvidasjonene ble ignorert og i noen tilfelle bagatellisert av den liberale presse og avvist som propaganda. Derfor er et vitneprov som Canh bringer frem av særlig interesse. Det stammer fra Nguyen Cong Hoan, en venstreorientert, buddhistisk lærer som før 1975 var medlem av Representantenes Hus og etter 1975 var medlem av den kommunistiske nasjonalforsamlingen. Hoan forteller:

Over fem hundre ofre i fire landsbyer i Tuy Hoa distriktet ble henrettet de første dagene. De var medlemmer av Dai Viet partiet, offentlig ansatte og militære. Kommunistene ga dem ordre om å gå til omskolering på den lokale skole. Her ble de sperret inne og om natten ble de ført ut i jungelen og massakrert. De pårørende fikk gå og lete etter sine under løfte om aldri å avsløre dette.

Hoan fortsetter videre, Det forutsagte blodbad skjedde ikke i Saigon. Det skjedde ute i provinsene. Jeg undersøkte flere plasser i Sentral-Vietnam, Binh Dinh, Quang Ngai[14], Quang Nam, Thua Thien og Quang Tri. Overalt skjedde dette. Hvor trist er det ikke at de (kommunistene) har klart å hindre FN fra å finne ut om disse hendelsene. I stedet lovprises systemet opp i skyene. [15]

Som i Nordvietnam under Viet Minh s regime, tok disse henrettelsene ikke bare sikte på å fjerne mennesker som kunne skape problemer for kommunistene. De tok også sikte på å skape frykt. Som de sa, Drep én og skrem tusen. De gikk heller ikke av veien for likskjending som halshugging og partering i tillegg for å nekte begravelse for ytterlige å ydmyke de pårørende. En form for terror som også ble praktisert av Viet Minh, var å kalle frem et vilkårlig offer og få vedkommende til å angi et annet angivelig offer for kriminell ondskap eller forbrytelser mot folket. Dersom offeret ikke anga noen, ble vedkommende selv anklaget for å dekke over forrædere og tyranner og skutt.

Også i konsentrasjonsleirene var henrettelser daglige. En vanlig praksis var at fangene ble ført ut av leiren om natten og skutt, ofte etter å ha vært torturert. Videre oppover i systemet ble det oppgitt at fangen hadde forsøkt å rømme. Vo refererer flere slike beskrivelser der fanger ble utsatt for vilkårlige henrettelser. I én leir ble tilfeldige fanger ropt opp over høyttalere, angivelig dømt for forbrytelser mot folket, ført ut i jungelen og skutt. I en annen leir skjøt fangevokterne, bo doi, tilfeldige fanger i det disse skulle gå for vaske seg. De kommunistiske myndighetene kunne alltid være trygg på at ingen vitner og ingen spor fantes.[16]

For å gjøre terroren komplett, har myndighetene konsekvent unngått å gi opplysninger om levningene ette de henrettede. Av de hundre tusen talls henrettelser som skjedde etter Saigons fall, har de kommunistiske myndighetene rapportert 41 (førtien).

Fanger og fordrevne (NEZ) ble ikke bare bragt av veien med likvidasjon. Ved tortur og utsulting, ved å nekte fangene behandling, døde flere av dem. Også her er antall ukjent, men det finnes et utall rapporter fra tidligere fanger som forteller om en umenneskelig brutalitet.

Etter 1975 ble det opprettet flere undergrunns motstandsgrupper i Vietnam. Kommunistiske agenter infiltrerte disse og anga medlemmer. Nguyen Tan Dung som senere ble statsminister i Vietnam, var politisjef og sørget for at flere av motstandsbevegelsen ble henrettet[17].

FENGSLENE OG KONSENTRASJONSLEIRENE

Konsentrasjonsleire var heller ikke noe nytt i Vietnam. Allerede etter første verdenskrig etablerte kommunistene slike leire i de områdene Viet Minh kontrollerte. Da Ho Chi Minh i 1946 dro til Frankrike for forhandlinger, startet som nevnt massedrapene og forfølgelsen av andre politikere. De som ikke ble drept, havnet i konsentrasjonsleire som tidligere het Trai San Vuat, arbeidsleire. Det var etter etableringen av Nordvietnam 1954 at de fikk betegnelsen omskoleringsleire, Trai Cai Tao.

Den verste av dem var Ly Ba So leiren, oppkalt etter leirsjefen. Ly Ba So var personlig utnevnt av Ho Chi Minh. Ifølge kilder fra kommunistpartiet var noe av det første Ho Chi Minh gjorde å utnevne ledere for sikkerhetstjenesten og konsentrasjonsleirene. De siste ble valgt blant de mest avstumpede og uvitende.[18] I boken Nationalist in the Vietnam War skriver Nguyen Cong Luan at når kommunistene oppnevnte nye landsbyledere etter likvidering av de opprinnelige, ble nye ledere alltid rekruttert blant mo, de mest uvitende.[19]

I 1975 tar kommunistene igjen opp denne politikken. De som ble rammet av kommunistenes maktovertagelse og som ikke straks ble henrettet, ble sendt i fengsel eller konsentrasjonsleir, eller fordrevet til villmarken i de såkalte Nye Økonomiske Soner (NEZ). Men ikke bare de som ble fengslet, ble rammet. Også familiene til dem som ble henrettet eller fengslet, ble utsatt for forfølgelse. Både barn og ektefelle ble rammet. Ektefellen mistet arbeidet og måtte finne måter for å forsørge familien. Barn ble utvist fra skolen og nektet studieplass. Forfølgelsen fortsatte også etter at en fange ble løslatt. En slik trakasseringen så man eksempler på under terroren i Nordvietnam, der ofrenes familie ble fratatt alt og isolert av befolkningen. Uten mat og husrom, forkom de raskt.[20]

Kommunistene brukte både fengsler og konsentrasjonsleire. Det er vanskelig å danne seg en formening om hvem som havnet hvor. Fengslene lå riktignok i byer hvor de innsatte ved bestikkelser kunne få kontakt med pårørende, men forholdene var ikke stort bedre enn i konsentrasjonsleirene. Doan Van Toai, en opposisjonell studentleder med kontakter til FNL, som ble fengslet i to år, oppgir at fengslet Le Van Duyet som under Thieus styre kunne ha et par hundre fanger, hadde etter maktovertagelsen to tusen. Toai oppgir også at det sentrale Chi Hoa fengslet i Saigon, som tidligere kunne ha opptil åtte tusen fanger, nå huset opp til førti tusen[21].

Hensikten med langvarig innesperring enten i fengsel eller konsentrasjonsleir var åpenbart å bryte ned fangene fysisk og mentalt. Kommunistene forsto åpenbart at selv med en servil utenlandsk presse på sin side, ville en massehenrettelse som den i Kambodsja vekke uheldig oppmerksomhet. Den løsningen de nye makthaverne i Hanoi valgte, gjorde det lettere å skjule ugjerningene. Det ville være umulig å få en oversikt over hva som skjedde i lukkede konsentrasjonsleire inne i villmarken. For makthaverne var det for så vidt uvesentlig om fangene døde i fangenskap eller som følge av senskader på ført av fangenskap, eller ble brutt ned slik at de ikke utgjorde noen trussel etter løslatelse.

Måten kommunistene gikk frem på forteller mye om deres mentalitet og midler. 3.mai 1975 sendte myndighetene ut et kommuniké der alle militære og sivilt ansatte måtte registrere seg de tre følgende dagene. En ny innkalling ba forskjellige kategorier høyere offiserer møte til bestemte dager. Tilsvarende innkallinger gikk til politi, offentlige funksjonærer og politikere. Til sist måtte lærere og laver personell i de militære styrkene melde seg.

Den 10.juni sendte myndighetene i Saigon ut en appell både til høyere ansatte militære og sivile der de ble pålagt å reformere seg selv og rense ut gale oppfatninger for raskt å bli hederlige borgere som ville elske fedreland og fred, for så å vende tilbake til samfunnet. Appellen ba dem handle raskt, noe som ville påskynde prosessen med å få tilbake fulle borgerlige rettigheter. Like etterpå ble det sendt ut et nytt kommuniké der lavere ansatte skulle gjennomgå et tre dagers kurs på stedene de tidligere var registrert.

Dette ga umiddelbart et inntrykk av en forsonlig holdning fra de nye myndighetene, noe som ble slått stort opp i den liberale presse. Det var nettopp hva kommunistene hadde håpet på, å inngi omverdenen et inntrykk av En politikk gjennomsyret av Vietnamesisk humanitet. Etter at militære og funksjonærer ansatt i lavere stilling, faktisk ble frigitt etter tre dager, ble det falske inntrykket befestet.

Men etter hvert viser kommunistene sin sanne natur. Nå blir offiserer opp til kapteins grad innkalt for å gjennomføre kurs i reform klasser for å bli gode borgere. De fikk beskjed om å ta med klær og utstyr samt mat for 10 dager. Tilsvarende beskjeder ble gitt til kategorier som tidligere var registrert så som høyere offiserer, politikere, offentlige administratorer og regjeringsmedlemmer. Én viktig forskjell var at disse skulle ta med mat og personlig utstyr for 30 dager. Dette ga inntrykk av at de innkalte ville bli holdt i forvaring i 10 eller 30 dager.

Men ingen ble frigitt. Pårørende som gikk til myndighetene for å få informasjon, ble jaget vekk av vakter. Snart var den fryktelige sannheten åpenbar. Kommunistene hadde igjen, sin vane tro fart med løgn og svindel. En høytstående kommunist kunne nå fortelle at myndighetene hadde bedt om at man tok med mat for én måned, men ingen hadde sagt at oppholdet ville vare bare én måned.[22]

For å berolige opinionen etter dette ga myndighetene ut et nytt kommuniké der det het at de som ikke hadde begått kriminelle handlinger mot folket snart ville bli frigitt. Også dette ble behørig slått opp i prokommunistisk presse. Det viste seg nok en gang at dette var løgn. Krigsfanger som falt inn under Genève konvensjonen, ble i stedet behandlet som politiske fanger. Sivile ble behandlet på samme måte. Historien om at de ville bli omskolert for så å bli frigitt, var som mesteparten av hva kommunister forteller, ren løgn og propaganda uten snev av sannhet.

Av mange grunner er det vanskelig å gi noe eksakt anslag over hvor mange som ble fengslet. Kommunistene lyver om dette som de har for vane. Den liberale presse har av forståelige grunner ikke vist særlig interesse for dette heller. Det ble påfallende stille i denne delen av pressen etter at kommunistenes grufulle plot ble kjent. Men det har vært gjort forsøk på å finne estimater for dette tallet. Inntil 1985 var det beste estimatet opp til 400 000. Nguyen Van Canh siterer en kilde som selv satt i fangenskap, en sydvietnamesisk offiser, som har forsøkt å finne tall ut fra egne intervjuer og undersøkelser. Han angir tallet 343 000 totalt fordelt slik:

Høyere offentlige funksjonærer 8 000
Lavere offentlige funksjonærer 5 000
Medlemmer av politiske partier 20 000
Ansatte i pasifisering/utviklingsprosjekter 60 000
Høyere offiserer 60 000
Høyere ansatte i politiet 10 000
Lavere militært befal 100 000
Lavere befal politi og heimevern 50 000
Sivile, kunstnere, journalister, studenter 30 000
TOTALT 343 000

 

Tallen er forenlige med en opplysning gitt i Saigon Giai Phong (av alle navn), der det het at 400 000 personer hadde møtt til registrering.

Canh gir også en annen kilde, den amerikanske ambassade i Bangkok, som bygget på intervjuer med tidligere fanger som var i stand til å anslå antall i sin leir. Dette er bare kumulative tall og ikke statistisk beregnet som ovenfor. I slutten av 1981 hadde man identifisert 50 leire med et anslått tall fanger på 126 000. Samtidig visste man om over hundre leire. De fjorten leire man hadde detaljert oversikt over, hadde et gjennomsnittlig belegg på 3 000 fanger. Dette gir et anslag på 300 000, som er konsistent med den beregning Canh refererer.[23]

Orange County Register som baserer seg på 800 intervjuer med fanger, anslo per 2002 det totale tallet til ca. én million. De refererer også til forskningsbaserte studier som anslår at ca. 165 000 fanger døde i fengsler eller konsentrasjonsleire. Hva det er vanskelig å ha noe anslag på, er hvor mange løslatte som døde som direkte følge av senskader.

Orange County Registers anslag kan i første omgang virke høyt i forhold til Canhs anslag, men i 1985 kom imidlertid den vietnamesiske utenriksminister (1980 – 1991) Nguyen Co Tach med en sjokkerende opplysning, at så mange som to og en halv million fanger gjennomgikk omskolering. Hvor mange av disse som havnet i konsentrasjonsleire er imidlertid usikkert. For kommunistapologetene i den liberale presse var dette et slag midt i ansiktet, men det gjør at County Registers anslag ikke virker urimelig.

Størrelsen på konsentrasjonsleirene varierte. Noen hadde så mange som 6 000, men de fleste ble anslått å ligge mellom 2 000 og 4 000. Katum leiren i Thay Ninh provinsen hadde 10 000 og Suoi Mau i Dong Nai provinsen hadde 6 000. Som regel var leirene komplekser oppdelt i mindre leire. Canh gir også samme sted et eksempel på et slikt kompleks: Nguyen Cong Hoan, en innbygger i Phu Kanh provinsen, anslo fanger i de syv leirene i provinsen til i alt 50 000.[24]

I dag vet vi mer om hva som foregikk i konsentrasjonsleirene. Fangevokterne, bo doi, var avstumpede individer som årevis hadde vært utsatt for hjernevask. Tidligere fanger som klarte å flykte etter å ha blitt løslatt eller har rømt, har fortalt skrekkhistorier. Tran Tri Vu, Nguyen Cong Hoan og Le Thi Duc har i boken To Bear Any Burden[25] gitt personlige vitneprov av hva de opplevde. En tidligere offiser, Hoa Minh Truong, som i løpet av seks år var innom ikke mindre enn åtte konsentrasjonsleire, har i boken The Dark Journey beskrevet hva han opplevde. Dette er sammenfallende beskrivelser, men imidlertid bare fire av et utall andre fortellinger.

Det virker som om kommunistene klarte å etablere et system som fullt ut synes å være på høyde om ikke verre enn læremesternes – det sovjetiske Gulag systemet[26].

Rapporter fra fengsler og konsentrasjonsleire viser en uendelighet av grusomheter. Noe var direkte beordret av myndighetene som henrettelser eller lange opphold, noe var tydelig uttenkt, slik som systematisk utsulting og straffarbeid, og noe skjedde som følge av at fangevokterne tok seg til rette overfor forsvarsløse fanger.

Men tydeligvis var ren hevn også et motiv for kommunistene. To av generalene som hadde påført dem sviende nederlag og som kjempet til slutt, generalene Le Minh Dao og Ly Tong Ba, ble idømt fengselsstraffer på henholdsvis 17 og 12 år.  Oberstløytnant Van Nguyen Duong som deltok i slaget om An Loc satt 13 år i fangenskap[27]. Et annet og kanskje mer illustrerende eksempel er fallskjermsoldater fra 81.rangerbataljon som gjorde en glimrende innsats ved An Loc[28] og senere ved Phuoc Binh. De var hatet av nordvietnameserne og ble fengslet for opptil 7 år.

Tortur og fysisk trakassering forekom daglig. Dels ble den brukt disiplinært for å straffe fanger som ikke oppfylte dagskvoten av arbeid eller brøt regler. Men den ble også brukt vilkårlig. Det at den var vilkårlig, gjorde den særlig skremmende. Vo nevner et interessant tilfelle, en fange ble mishandlet fordi han brukte briller. Dette så fangevokterne som et bevis på at mannen var akademiker. I deres øyne var det nok til å hate ham.

Fysisk mishandling førte ikke sjelden til at fangen døde. Men også psykisk terror forekom. Medfanger ble tvunget til å trakassere et utvalgt offer. Nektet de, ble de selv neste offer. Fanger ble tvunget til å rengjøre latriner med hendene, for deretter å bli nektet å vaske seg.

Innesperring og isolasjon var en torturmetode som ble brukt i mange varianter. Resultatet var ikke bare at muskler ble svakere og at offeret vanskelig kunne bevege seg, men isolasjonen brøt også offeret ned psykisk. Isolasjon var for øvrig noe Sovjetrusserne tok i bruk i sine fengsler. Fangen kunne bli plassert i en brønn med noen få fot vann. Der kunne fangen bli holdt i flere dager plaget av insektbitt og regn. Et offer kunne bli sperret inne i en liten kasse med noen få hull. Kassen ble anbrakt i solsteken, noe som gjorde at offeret fikk solstikk eller noen ganger døde av kvelning. I andre tilfeller fikk offeret lenket fot til hånd på en slik måte at det ikke kunne røre seg. Så ble offeret plassert i solsteken i timevis. Blodomløpet ble hemmet og offeret var som oftest ikke i stand til å gå etterpå.[29]

Torturen tok også form av utsulting og manglende medisinering av syke fanger. Matrasjonene var for små og ikke nærende, de besto stort sett av ris og sorghum. Det siste ble vanlig brukt til dyrefor. Grønnsaker, frukt og kjøtt eller fisk var mangelvare. Ikke sjelden fikk fangene råtten mat. Fôr som opprinnelig var ment for dyr, ble gitt til fangene. Ofte blandet med skitt og insekter. Resultatet var underernæring eller feilernæring. Flere fanger døde og andre fikk varige skader. Noen mistet tenner eller hår, fikk osteoporose eller mentale skader.[30]

Alle fanger var gjenstand for slavearbeid. Skjønt for noen var dette langt å foretrekke fremfor sadistiske former for tortur. Fanger som arbeidet utenfor leiren kunne snike seg til føde av forskjellig slag. Hoa Minh Truong gir en forklaring på slaveriarbeidet fangene måtte utføre. Fangevokterne mente at utslitte fanger var mer mottagelig for hjernevask.[31]

Truong kan også fortelle om barn som dukket opp i konsentrasjonsleirene. Det var barn av foreldre som enten var henrettet eller sendt i konsentrasjonsleir. Det er mulig at kvinner ble behandlet mer skånsomt. I Memory is Another Country skildrer Nathalie Huynh Chau Nguyen skjebnen til tre kvinner som var tilknyttet forsvaret. En av dem, Yen, som var gravid da hun ble internert, ble løslatt i forbindelse med fødselen. Den to andre ble ikke utsatt for tortur eller mishandling av noe slag.[32]

Truong forteller også en annen interessant historie. Før 1975 gikk en gruppe pro-kommunistiske prester sterkt ut og kritiserte Sydvietnams myndigheter for fengslingen av soldater fra Nordvietnam og Viet Cong. Etter 1975 kunne man se dem smile på bilder i kommunistiske aviser. De hadde utført sin misjon. De viste selvsagt ingen interesse for fangene i konsentrasjonsleire etter 1975.

Noen få leire ble fra tid til annen gjort presentable for utenlandsk inspeksjon. I Xuyen Moc leiren ble det installert utedoer, og fanger måtte tømme og vaske bøttene hver dag for å gi besøkende fra Amnesty, Røde Kors, FN eller vennlig innstilte journalister et godt inntrykk.

Ofrene var ikke bare sydvietnamesiske høyere militære, offentlige funksjonærer, politikere eller folk i frie yrker (akademikere). Men det kunne også være Viet Cong og nordvietnamesiske offiserer. Toai forteller om fanger han møtte som var tidligere medlemmer av NLF og av pro-kommunistiske organisasjoner, samt en tidligere nordvietnamesisk offiser. [33]

Utsulting av fanger ble brukt som et torturredskap. Et virkemiddel var å redusere rasjonen til det halve. De som etter hvert ga opp motstanden og arbeidet, fikk vanlig rasjon. De som vist oppsetsighet og saboterte, fikk redusert rasjon. Det verste var at de som var ute av stand til å arbeide, ikke fikk mat. Sulten holdt fangen våken og dermed ute av stand til å arbeide neste dag. Slik fortsatte det til fangen døde av utmattelse.[34]

For å overleve spiste fangene hva de fant, innsekter, øgler, fugler, mus og rotter. Noen klarte å stjele spiselige røtter som ble sådd i området utenfor leiren. Fanger som ble avslørt, ble torturert eller drept. Selv i 1980 forekom dette stadig.[35] Som følge av mangelfull ernæring, mistet fangene motstandsevnen mot sykdom eller infeksjoner. Fanger som fikk oppgitt sykdom som dødsårsak, døde egentlig av systematisk utsulting.

Likvidering av fanger skjedde først og fremst ved utsulting og slavearbeid. Ellers ble fanger skutt eller skamslått til døde ved vilkårlighet. Likvidering kunne skjer ved tilfeldig utplukking av fanger som ble ført ut i skogen, etter først ha fått opplest en dom i form av straff for fornærmelse av Staten, konspirasjon mot Staten og Folket eller kriminelle handlinger mot Folket. Disse påståtte forbrytelsene besto i å undra seg arbeid, stjele mat eller flykte. Andre ganger ble fanger stilt opp for arbeid i skogen og deretter å bli skutt uten noen foranledning.

Ikke bare offentlige henrettelser, men også henrettelser i fengslene, skjedde på oppfordring fra lederne. Le Duc Tho uttalte, Vi må snarest få ro i befolkningen, opprettholde orden og sikkerhet, og resolutt straffe kontrarevolusjonære elementer. Dette var ikke annet enn en blanco fullmakt til det kommunistiske sikkerhetspoliti og fengselsvesen om å drepe etter innfall.

En fremgangsmåten fangevokterne brukte, var djevelsk og tatt direkte fra kokeboken til det sovjetiske hemmelige politi, KGB. Under løfte om å bli løslatt dersom de skrev egne tilståelser, skrev fangene at de hadde begått kriminelle handlinger mot folket. Deretter ble dette brukt mot dem for å begrunne tortur, forlenget fengsling eller i mange tilfelle henrettelse.

BÅTFLYKTNINGENE

Den første gruppen som klarte å komme seg ut dagene og timene før Saigon falt, reiste med det som fløt, og ble plukket opp av 7.flåte utenfor territorialfarvann. Hadde ikke Saigon vært omringet, ville flere ha flyktet. Flyktningene skulle bli i milliontall etter som tiden gikk. I 1992 fordelte de seg på 883 000 i USA, 163 000 i Canada, 185 000 i Australia og 46 000 i Frankrike i tillegg til 130 000 i andre land. I tillegg flyktet 450 000 etniske kinesere (Hoa) hvor i alt 250 000 dro til Kina. Mer enn 1.6 millioner flyktninger overlevde. Antall vietnamesere som flyktet var 839 228, av disse var 796 310 båtflyktninger mens 42 918 flykter over land gjennom Kambodsja og Laos. I tillegg utvandret over 600 000 gjennom det såkalte Orderly Departure programmet som var avtalt mellom Vietnam og tredjeland. I alt forlot ca. 1,6 millioner mennesker Indokina[36] for å finne opphold i et nytt land.

Vi vet ikke hvor mange som omkom under flukt. Båtene var ofte overbelastet, beholdningen av mat og vann var utilstrekkelig, sanitære forhold var uholdbare, navigasjonskunnskaper og sjømannskap var heller ikke gode. Flyktninger kan berette om grusomme tilstander, om sykdom, sult og tørst, uttørring og overfall. Tropiske stormer, brennende sol og overfall av pirater kostet hundretusener livet. USAs flyktningekomité anslår at mellom 1975 og 1988 mistet 500 000 livet. Rudolph Rummel angir også samme tall som et konservativt estimat, men refererer kilder som oppgir opp til 1.4 millioner.[37] Australske immigrasjonsmyndigheter anslo i 1979 at 50 % mistet livet[38]. Det er ikke urimelig å anta et antall mellom 500 000 til 800 000. Etter flukten havnet flyktningene i overfylte leire, i lang tid før de ble bosatt i tredjeland. Også her mistet mange livet på grunn av sykdom, spesielt gjaldt dette barn og svake individer.

Umiddelbart etter kapitulasjonen hersket en ‘vente og se’ innstilling, men folk ble raskt klar over at kommunistene hadde ikke forandret seg. Folk ble henrettet på åpen gate eller foran folkedomstoler, andre forsvant til konsentrasjonsleire som ble kjent som omskoleringsleire, eller fordrevet til ubebolig villmark som ble kalt Nye økonomiske sone’. For de fleste vietnamesere som er familiemennesker og alltid hadde bodd sammen med familien, var det vanskelig å forlate landet og alt de hadde tilknytning til. Å dra til et fremmed land med et fremmed språk virket skremmende på mange, men etter hvert begynte flere og flere å se seg om etter en mulighet for å flykte.

Mange katolikker, spesielt de som hadde flyktet sydover i 1954, var blant de første båtflyktningene. Bedre enn andre visste de hva som ventet dem under kommunistisk styre. Buddhistene som hadde protestert offentlig under Diem og Thieu s styre og ventet seg en vennlig behandling av kommunistene som takk, kom raskt på andre tanker. Tich Tri Quan som var en uttalt opponent til styret før 1975 ble fengslet og torturert til invaliditet.[39] Flere munker som hadde preket forsoning og forhandlinger med kommunistene, ble skutt eller angrepet og mishandlet. Buddhistene måtte endelig erkjenne at Diem og Thieu hadde behandlet dem mer hensynsfullt enn kommunistene.

I 1976 begynte strømmen av båtflyktninger for alvor. Til USA kom i 1976 kom 5 619 personer, i 1977 21 276, i 1978 kom 106 489 og i 1978 106 604. Flyktningestrømmen totalt nådde til enkelte tider 50 000 i måneden. I 1978 og 1979 kom ca. 300 000 flyktninger til forskjellige asiatiske land.[40] Problemene for mottakerlandene ble etter hvert formidable og det kom til forhandlinger om organiseringen av hjelpearbeidet.

De fattigste betalte for båtplass, ikke bare til dem som organiserte flukten, men også til bestikkelse av kommunistiske agenter. I begynnelsen ble lokale myndigheter bestukket, senere gikk pengene til personer oppe i systemet. De rikeste reiste med myndighetenes godkjennelse, Orderly Departure, etter å ha betalt dyrt. Det sier sitt om det kommunistiske styret. Det er enestående i historien at et land tar blodpenger av innbyggerne for å la dem reise ut.

Både fordi landets økonomi og ikke minst matvareproduksjonen var i en katastrofal situasjon, samtidig som myndighetene var i store likviditetsvansker[41], fant myndighetene på å ta betalt for flyktningene. I tillegg forsto Hanoi at et stort exodus av flyktninger ville skape problemer for nabolandene, noe som kunne brukes til utpressing senere.

Kommunistene forsto at det ville være umulig å hindre flukt all den tid kystlinjen på 1 200 km var umulig å bevokte effektivt, så hvorfor ikke tjene penger på en flukt som allikevel ville skje. Man åpnet også for at flyktninger kunne sende mat, medisiner, klær og penger tilbake til Vietnam. I tillegg forsøkte man utpressing overfor USA. Dersom USA bisto Vietnam økonomisk, ville forholdene i landet bedre seg og færre ville flykte[42]. Men det var ikke bare de elendige økonomiske og materielle kår som gjorde at folk flyktet. Det var i høyere grad undertrykkelse og terror fra myndighetenes side. Argumentet for pengeoverføring fra USA vant derfor ikke frem.

En noe spesiell grunn for å arrangere utreise var at man da kunne kvitte seg med enkelte personer som var til bry for myndighetene. Dette gjaldt opposisjonelle som fikk uheldig oppmerksomhet i utlandet. En av disse var studentlederen Doan Van Toai som skrev om sine opplevelser etter 28 måneder i Vietnams fengsler. En annen var Duong Thu Huong som etter å ha skrevet bøkene De blindes paradis og Novel Without a Name ble fengslet i 7 måneder. En tredje var Nha Ca som skrev Mourning Headband for Hue, etter kommunistenes maktovertagelse satt hun fengslet i ett år. Hennes mann ble også fengslet. Alle fire ble sendt i exil etter at fengselsstraffene hadde vakt uheldig oppsikt i utlandet.

Den første bølgen som kom umiddelbart i forbindelse med kapitulasjonen, besto av utdannende borgere, enten militære eller sivile. Også de som hadde muligheter som fiskere og andre som levde ved sjøen, benyttet muligheten.

Den neste bølgen som kom etter at de nye makthaverne hadde kastet masken, var nettopp den siste kategorien, fiskere og bønder ved kysten. Men dette var flyktninger uten større utdannelse.

Nye bølger kom ettersom de materielle og kulturelle vilkårene i Vietnam forverret seg. Da kommunistene skjønte at de kunne utnytte flukten til egen fordel, begynte flukt i avtale med myndighetene å skyte fart. Til sist gikk dette over i arrangert utreise, Orderly Departure Program.

Med konflikten mellom Kina og Vietnam kom en ny bølge – for det meste gjennom avtale med vietnamesiske myndigheter. Man anslår at omkring en million etniske kinesere (Hoa) bodde i Vietnam. 300 000 av disse ble umiddelbart kastet ut og Kina tok imot mesteparten. En stor del valgte også å flykte til USA. Kommunistene tvang også evakueringsskip til å ta ekstra passasjerer som de tok penger fra. Etniske kinesere samarbeidet med myndighetene og organiserte flukten for å evakuere kinesere fra Vietnam. En reise til Kina kostet mellom 2 500 og 3 000 dollar i gull[43].Pengene delte organisatorene og myndighetene. Etter vinteren 1978 – 79 da Vietnam invaderte og okkuperte Kambodsja, ble en annen fluktvei mulig. Flukt landverts gjennom Kambodsja til Thailand. Man regner at over 40 000 lyktes med å flykte denne veien. Hvor mange som omkom, vet man ikke.

Kommunistenes inntekt av utvandring av flyktninger beløp seg i 1978 alene til 115 millioner USD. Organisasjonen skjedde ved at sentrale myndigheter tildelte distriktsvise kvoter, der lokale tjenestemenn forhandlet kontrakter med båteiere om overfart. En vanlig takst var 150 g gull per person[44].

Nghia M. Vo angir fire måter for flukt.[45] Ved avtale med myndigheter tok kommunistene halve taksten og overtok flyktningenes hus og eiendeler.

  1. Flukt (di chui) avtalt utenom myndighetene. Høy risiko.
  2. Flukt avtalt med lokale myndigheter (mua bai). Flyktningene kjøpte avreisested som ikke ble kontrollert og avtalte med båteier. Lavere risiko. Vanlig takst var 250 g gull.
  3. Flukt avtalt med høyere myndigheter (di ban chinh thuc). Båteier avtalte med myndigheter. Vanlig takst 450 g gull. Ingen risiko.
  4. Offisiell godkjennelse (di dang ky chinh thuc). Dette gjaldt eksklusivt for kinesere (Hoa). Transport med skip. Ingen risiko.
  5. Orderly Departure Progam. Dette ble presentert som familiegjenforening som man kunne søke om såfremt man kunne angi en god begrunnelse. En god begrunnelse var ca. 450 g gull.Omtrent 600 000 utvandret gjennom Orderly Departure og et ukjent antall flyktet med helt eller delvis aksept fra myndighetene. I alle tilfelle gjennom bestikkelse eller betaling til myndighetene. Det lå selvsagt ikke noe humanitært ønske bak Hanois disposisjoner. Det kommunistene ønsket å oppnå var, tilførsel av gull, overtagelse av privat eiendom, lage problemer for nabolandene og etter krigen med Kina å utvise personer av kinesisk opprinnelse.

[1] Rudolph Rummel: Death by Government. s. 250

[2] James P. Harrison: The Endless War: Fifty Years of War in Vietnam. s. 103 -104

[3] Gerard Tongas: J’ai vécu dans l’enfer communiste au Nord Viet-Nam s. 166

[4] Rudolph Rummel: Death by Government. s. 250

[5] Jacqueline Desbarats i J.N. Moore (ed.): Thue Vietnam Debate: A Fresh Look at the Arguments. s. 194

[6] Jacqueline Desbarats i Thai Quang Truong (ed.): Vietnam Today: Assessing the New Trends.

[7] Rudolph Rummel: Op.cit. s. 283

[8] Nguyen Van Canh: Op.cit. s. 197

[9] I boken The Vietnam Gulag skriver Doan Van Toai om en ho chanh som var capo i fengslet. Han var fullstendig i hendene på fangevokterne. Doan Van Toai. s.

[10] Nguyen Tuong Lai i A. Santoli (ed.) To Bear Any Burden. s. 293. Nghia M. Vo: Op.cit. s. 35

[11] Nghia M. Vo: Op.cit. s 33

[12] Nguyen Van Canh: Op.cit. s. 125

[13] Nguyen van Canh: Op.cit. 126 – 128

[14] I Quang Ngai provinsen ligger My Lai der My Lai massakren fant sted, en hendelse som den liberale presse straks utropte til ‘den mest sjokkerende episode i hele krigen’. Kommunistenes ugjerninger i samme distrikt ble selvsagt aldri omtalt.

[15] Nguyen Van Canh: Op.cit. s. 124

[16] Nghia M. Vo: Op.cit. s. 139 – 140

[17] Hoa s. 198

[18] Nguyen Cong Luan: A Nationalist in the Vietnam War. s. 77

[19] Nguyen Cong Luan: Op.cit. s. 34

[20] Hoang Van Chi: From Colonialism to Communism. s. 190

[21] Doan Van Toai: The Vietnamese Gulag. s. 210. Tallet forekommer stort og Toai oppgir ikke kilde, men i og med at Le Van Duyet fikk en tidoblet besetning og Chi Hoa var beregnet på 8 000, er ikke tallet urealistisk.

[22] Chanh: Op.cit. s. 192

[23] Nguyen Van Canh: Op.cit. s. 197 – 199

[24] Nguyen Van Canh: Op.cit. s. 200

[25] A. Santoli (ed): To Bear Any Burden

[26] Gulag systemet eller Gulag arkipelet som Alexandr Solzenytsin kalte det, var naturligvis utenfor ett hvert rettssystem, men virker mindre irrasjonelt enn Bamboo Gulag. Se for eksempel Ann Applebaum: Gulag. Aschehoug 2003

[27] Van Nguyen Duong: The Tragedy of the Vietnam War

[28] https://virdamikils.com/ildproven-3-nordvietnams-varoffensiv-1972-kampen-om-an-loc

[29] Nghia M. Vo: The Bamboo Gulag. s. 133 – 144

[30] Nghia M. Vo: Op.cit. s. 117 – 126

[31] Hoa Minh Truong: The Dark Journey: s. 112

[32] Nathalie Huynh Chau Nguyen: Memory is Another Country. s. 75 – 79

[33] Doan Van Toai forsynte boken med undertittelen: A Revolution Betrayed. The Shocking First-person Chronicle of a Former Supporter of the Socialist Republic of Vietnam Who Survived his Country’s Descent Into Totalitarianism.

[34] Nghia M. Vo: The Bamboo Gulag. S. 121 – 126

[35] A. Santoli (ed): To Bear Any Burden. Tran Tri Vo: s. 255 – 256

[36] I dette ligger også kambodsjanske flyktninger. I militærhistorisk diskurs heter krigen Den annen Indokinesiske krig. Det partiet Ho Chi Minh startet i 1930, het Det Indokinesiske Kommunistparti – ikke det Vietnamesiske sådanne.

[37] Rudolph Rummel: Death by Goverment. s. 287

[38] Minister for immigrasjon Michael Keller i intervju med Honolulu Star Bulletin juli 1979.

[39] Nghia M. Vo: Op.cit. s. 122

[40] Nghia M. Vo: Op.cit. s. 88

[41]  Sovjetunionen krevde tilbakebetaling av lån gitt under krigen

[42] Nguyen Van Canh: Op. cit. s. 260

[43] Nghia M. Vo: op.cit. s. 89

[44] Nghia M. Vo: Op.cit. s. 129

[45] Nghia M. Vo. Op.cit. s. 130

Advertisements
%d bloggers like this: