NGO DINH DIEM. DE FØRSTE ÅRENE 1954 – 56

Omtalen av Sydvietnams første statssjef, Ngo Dinh Diem, har artet seg som en massiv kritikk i vestlige media – anført av den liberale presse. Påstandene og beskyldningene har vært mange. Han ble innsatt som statsminister etter ønske og påtrykk fra USA. Krigen startet som et opprør mot Diem. Han ble sagt å styre despotisk, omgitt av sin familie. Han var udemokratisk og favoriserte sine egne. Fengsling og til dels henrettelse av politiske motstandere ble påstått å skje daglig. Pressen ble undertrykket. Under regjeringen Diem tapte nasjonalistene til Viet Cong på landsbygda. Diem kom fra en elitistisk familie fjernt fra den vanlige vietnameser. Slik fortsetter kritikken.

I dag vet vi etter hvert mer både om hva som skjedde og om mannen selv. Mange av beskyldningene viser seg å ha vært overdrevne og påstandene til dels feilaktige. Ser man på hvem som var de hårdeste kritikerne, blir man kanskje ikke så overrasket.

Diem sørget for å kaste Frankrike definitivt ut. I forholdet til USA var han en nasjonalist som vel tar imot hjelp fra utlandet, men stedig og vaktsomt nekter å innordne seg. Entusiasmen for Diem hos franske eller amerikanske interesser er neppe særlig påfallende. Etterfølgerne hans både de militære og sivile lyktes til dels dårlig. Rivalisering og splittelse følger. Fragmenteringen og klikkdannelsen blant de militære gjør at krigen går dårlig. Korrupsjon og politiske ansettelser, noe Diem ble beskyldt for, tar på ingen måte slutt. De som overtok etter ham har heller ingen særlig interesse av å fremheve Diem som statssjef, særlig ikke på bakgrunn av hva de selv maktet å utrette.

Jeg vil her prøve å gå nærmere inn på hvordan nyere litteratur synes å oppfatte Diem, noe som setter hans handlemåte i et mer forståelig lys. Jeg vil også trekke frem noe av det som skjedde de første årene av hans regjeringstid. Det all rimelig grunn til å vurdere hans senere politikk ut fra hva han opplevde de første årene.

TILBAKE TIL ET KAOTISK SYDVIETNAM – OPPOSISJON OG RENKESPILL

I boken A Death in November skildrer forfatteren Ellen J. Hammer hvordan flere tusen vietnamesere kom sammen på Ngo Dinh Diem s dødsdag 2.november 1971, åtte år etter at han ble myrdet. De kom sammen for å minnes og hylle en dyktig statsmann og en stor leder.[1] Påfallende nok ble hendelsen visstnok aldri rapportert i vestlig presse. Siden da har vietnamesere hele tiden holdt Diems minne i ære. Hvert eneste år besøkes Diems umerkede grav i Lai Thien av en stadig strøm av vietnamesere både fra inn- og utland. I 2005 forsøkte sympatiserende vietnamesere å erstatte gravstenen med en ny sten som anga graven som Diems, men de lokale myndighetene grep straks inn og stoppet dette.[2]  I dag kan man på sosiale medier i USA stadig se hvordan eksilvietnamesere minnes Ngo Dinh Diem. Hvilke andre vietnamesiske statsledere er blitt en slik respekt og hyllest til del?

I motsetning til påstander i den liberale presse om at Diem kom til makten gjennom amerikansk innflytelse, var forholdet at Diem var sterkt ønsket av vietnameserne selv. I boken Misalliance (2013) går forfatteren Edward Miller sterkt i rette med påstandene om at USA var medvirkende til at Bao Dai oppnevnte Diem. Det finnes overhodet ikke dokumentasjon for dette. Derimot hadde keiseren Bao Dai knapt annet valg tatt i betraktning at ingen tidligere regjeringer hadde fungert, og at Diem hadde den anseelse og det navn som han hadde[3]. Den amerikanske støtten til Diem var svært vaklende den første tiden, og det var krefter i USA som hadde ønsket andre og mer samarbeidsvillige kandidater.[4]

Det var en høyst uklar situasjon som møtte Diem i juni 1954. Opprinnelig hadde han neppe sett for seg den inndelingen av landet i to soner som Genèveavtalen av 1954 munnet ut i. Han hadde kanskje håpet at delingen ville skje etter frontlinjen mellom Viet Minh og det franske ekspedisjonskorps, og at Sydvietnam ville beholde de områdene Viet Minh ikke kontrollerte. Da de franske styrkene trekker seg ut av provinsene syd for Hanoi og blottstiller de katolske bispedømmene Phat Diem og Bui Chu, reiser Diem til Hanoi for å overtale franskmennene til å bli. Dette lykkes ikke og i juli kommer så et verre slag da Genèveavtalen deler landet i to[5]. Med dette måtte Diem oppgi håpet om å beholde området Hanoi – Haiphong.

I tillegg fikk Diems regjering med dette kastet på seg det enorme arbeidet med å integrere og bosette de vel en million flyktningene fra Nordvietnam. At dette ble gjennomført så vellykket og så raskt, har vakt påfallende liten anerkjennelse. Diem var for øvrig svært skuffet over Genèveavtalen, men at avtalen åpnet for forflytning mellom nord og syd, var et lyspunkt. Diem var en av de svært få som umiddelbart forsto at det kunne komme til å dreie seg om så mye som en million flyktninger.

Ikke bare i styresett var Nord- og Sydvietnam forskjellige. Mye annet skilte også. Nordvietnam var et land fri for utenlandsk innflytelse og der alle politiske grupperinger var likvidert[6]. Hverken fri presse eller opposisjon eksisterte, og gjennom sitt politiapparat[7] hadde kommunistpartiet fullstendig kontroll over befolkningen. Etter at 325.infanteridivisjon hadde slått ned bondeopprøret i Nghe An provinsen i november 1956, med titusenvis drepte og deporterte, forekom aldri demonstrasjoner mer i Nordvietnam. De kommunistiske lederne ble spart for protesterende buddhistmunker. De problemene Diem møtte, var ukjente for Ho Chi Minh og hans menn.

Det Sydvietnam som Diem i juni 1954 overtok som statsminister, var derimot på mange måter et fragmentert land. Mye av infrastrukturen var ødelagt av krigen. Fremdeles hadde Frankrike en kontingent på 50 000 soldater i landet. Det hadde dermed stadig et grep på Vietnam, og spilte hele tiden sine kort for å sikre egen innflytelse, bl.a. gjennom samarbeidet med mafiaorganisasjonen Binh Xuyen.

De politisk-religiøse sektene Cao Dai og Hoa Hao kontrollerte store områder med egne militærstyrker. Cao Dai var opprinnelig en religiøs bevegelse. Under kolonikrigen samarbeidet den med Viet Minh, men senere oppsto det et skisma. Hoa Hao var og en bevegelse med religiøst tilsnitt. Også Hoa Hao sto til å begynne med sammen med Viet Minh, for så å havne i en konflikt. Begge sektene forlangte nå autonomi.

I tillegg spilte høyere offiserer i Sydvietnams hær sitt eget spill, til dels sammen med franske interesser. Offiserene var alle utdannet i Frankrike og mye av deres lojalitet sto faktisk til den gamle kolonimakten. Øverstkommanderende general Nguyen Van Hinh hadde offentlig erklært sin tilknytning til Frankrike, og de militære ønsket å erstatte nasjonalisten Diem til fordel for en svakere kandidat. [8] Stikk i strid med Genèveavtalen opererte kommunistene i kulissene, ikke bare med terror men og desto mer med propaganda.

Det var flere politiske grupper i Sydvietnam som alle var mer eller mindre i opposisjon til Diem. Det største opposisjonelle partiet var Dai Viet som også sympatiserte med kretser som planla kupp mot Diem. En annen gruppe som Diem imidlertid forsøkte å inkludere, var Tinh Tanh. En av de mest innflytelsesrike her var Tran Van Do, som til tross for at Diem utnevnte ham til utenriksminister, drev sitt eget spill med amerikanerne bak kulissene. Flere amerikanere fortrakk derfor Do fremfor Diem[9].

Kort tid etter at Diem opprettet sin regjering, startet den franskvennlige general Hinh å konspirere mot Diem sammen med franskmennene, og i oktober mente han å stå så sterkt at han åpent gikk ut med sin hensikt å styrte Diem. Men Diem fikk overtaket og Hinh ble tvunget i eksil.

Etter at Diem har fjernet trusselen fra Hinh, møter han en ny utfordring. Franske interesser støttet av Binh Xuyen går sammen med Cao Dai og Hoa Hao, og legger nye planer for å styrte ham. Disse gruppene står sterkt og deres generaler utfordrer ham åpenlyst[10]. De møter Diem 5.mars 1955 og 21.mars sender de ham et ultimatum. Forhandlinger mellom dem fører ikke frem. Etter hvert som ryktene om dette blir kjent, spår flere aviser Diems snarlige avgang. Igjen får amerikanerne kalde føtter og USAs ambassadør J. Lawton Collins råder president Eisenhower til å bli kvitt Diem snarest. USAs utenriksminister Foster Dulles sender telegrammer til ambassadene i Saigon og Paris der Collins og den franske general Ely vil be Bao Dai finne en erstatning for Diem[11].

OPPGJØRET

Men nettopp nå griper Diem initiativet og 31.mars går han til angrep på Binh Xuyen. Han har ventet og arbeidet i det stille, skiftet ut fransksympatiserende offiserer med nasjonalistiske. Og nå er hæren lojal mot ham. Binh Xuyen lider nederlag, men etter at flere tusen franske styrker og flere hundre stridsvogner griper inn, tvinger Collins og Ely frem en våpenhvile som Diem motvillig må gå med på. Begrunnelsen er å spare sivile liv, men en alminnelig oppfatning i Saigon er at Ely intervenerer for å redde Binh Xuyen.

Franskmennene forsøker så atter en gang å skyve Diem ut av stilling. For å gjøre saken verre engasjerer den franske statsminister Edgar Faure seg og erklærer Diems regjering uskikket til å styre, og han bifaller Bao Dais erklæring om å overføre makten til general Nguyen Van Vy, øverstkommanderende for nasjonalisthæren.[12] Det er for øvrig påfallende at den liberale presse som stadig har kritisert Diem for å være ‘udemokratisk’, aldri har kommentert dette utenomparlamentariske spillet.

Collins melder tilbake til amerikanske myndigheter at ‘Diem er fullstendig isolert’ og leder en ‘én manns regjering’. Men samtidig som Collins og Ely driver sitt spill, styrker Diem sin posisjon. 31.mars møtes Diem og representanter fra Cao Dai, og Cao Dai sier seg villig til å la sine styrker gå inn i nasjonalisthæren. Nå mener Diem å ha ryggen fri.

Samtidig som dette skjer, finner en bemerkelsesverdig hendelse sted i Saigon. To hundrede fremtredende vietnamesere samles i Saigons rådhus, deriblant generalene fra Cao Dai og Hoa Hao. Forsamlingen etablerer en ‘revolusjonskomite’, forlanger franskmennene ut av Vietnam, forlanger slutt på Bao Dais tid som leder[13] og støtter en regjering ledet av Diem[14]. Da revolusjonskomiteen kommer til presidentpalasset, finner man at general Nguyen Van Vy har etablert seg der og forteller utenlandsk presse at det er han som har kontroll over hær og regjering. Revolusjonskomiteen kaster ham så ut med våpen i hånd. Diem kommer til og forhindrer at Vy blir drept. Ikke mindre forsøker Vy dagen etter et nytt statskupp, men nå er Diems prestisje i hæren styrket og Vy rømmer i eksil.

Diem venter så på en anledning, og 28.april går hans styrker til frontalangrep på Binh Xuyen. Nå knuser nasjonalisthæren Binh Xuyen. Binh Xuyen blir kastet ut av Saigon, men nasjonalisthæren finner broene som fører over til Binh Xuyens hovedkvarter, fylt med franske tropper. Imidlertid snur stemningen seg til fordel for Diem. Amerikanerne forstår dette og legger press på general Ely for å få ham til å trekke sine styrker. Og med sin intervensjon hadde franskmennene gått for langt. Tiden for fransk innflytelse var over. Selv om statsminister Faure forsøkte å få gehør for en kontingent på 30 000 soldater i Sydvietnam, var prosjektet dømt. Frankrike blir kastet ut. Det var altså ikke Viet Minh, men Diem som til slutt endelig fjernet kolonistene fra Vietnam.

I mai 1955 dukker så en ny trussel opp. Sektene Cao Dai og Hoa Hao forlanger nå flere innrømmelser fra Diem, innrømmelser som ville innebære privilegier for disse gruppene. Diem har ikke noe valg, han kan ikke gi etter, men må sette hardt mot hardt, og nasjonalisthæren går til angrep. En etter en gir rebellene etter hvert opp. Nå har Diem endelig klart å nøytralisere sine motstandere. Men omtrent 2 000 av dem som var igjen av Cao Dai, Hoa Hao og Binh Xuyen sluttet seg senere til Viet Cong.[15] Vestlig presse har senere beskrevet disse som ‘patrioter som Diem jaget i hendene på kommunistene’. Særlig støtte i denne striden fikk han ikke fra USA, som stadig presset på for at han skulle gå i forhandlinger og eventuelt ta representanter fra motstanderne med i regjering.

Diem innser at han må ta folkets motvilje mot Bao Dai alvorlig, men med sin dype respekt for vietnamesisk tradisjon kan ha ikke kaste Bao Dai. Løsningen blir et referendum, folket skal velge mellom Bao Dai og ham som president[16]. I løpet av perioden frem mot valget i 1956 får han også muligheten for å presentere et politisk program ‘Nasjonal Revolusjon’. Med dette svekker han samtidig Revolusjonskomiteen som politisk faktor. Revolusjonskomiteen blir ytterligere svekket ved at dens mest karismatiske leder, general Trinh Minh The, blir drept i en kamp med Binh Xuyen gerilja[17].

Det er viktig å ta med disse hendelsene når man skal vurdere kritikken mot Diem for ikke å utvide sine regjeringer og ta med ulike politiske grupperinger. Dette skulle etter hvert bli noe av det alvorligste ankepunktet mot ham. Men en gjennomgang av historien fra 1954 og frem til 1956 viser en opposisjon preget av politisk spekulasjon og kannestøperier, intrigemakeri og løse koalisjoner kom og gikk. Dette har sikkert påvirket Diem og kan forklare noe av hans uvilje mot å åpne opp for andre enn sine egne støttespillere i de regjeringene som ble oppnevnt. Diem var ingen utpreget demokratisk statssjef av vestlig modell, men dette er som vi skal se, neppe hele bildet av ham.

DEN NYE PRESIDENTEN

Ikke overraskende vinner Diem valget 23.oktober med over- veldende flertall. Omstendighetene omkring valget var kritikkverdige med flere eksempler på manipulering, men det betyr ikke at utfallet var uriktig eller urettferdig. Motviljen mot Bao Dai som tilbragte sin tid i Frankrike under heller selskapelige omstendigheter, var sterk. Det er all grunn til å tro at Diem ville ha vunnet uansett.

Det som fikk langt mindre plass i vestlige media enn den høyrøstede kritikken mot presidentvalget, var at 4.mars samme år valgtes 123 representanter til en nasjonal forsamling. Den trer sammen og en konstitusjon for Republikken Vietnam etableres 26.oktober. Diem har i ettertid fått kraftig kritikk fordi han ikke tillot kandidater fra enkelte grupper å stille til valg. Grunnen var at han hadde sterk mistanke om at enkelte av disse representerte kommunistene. Det har da også vist seg i ettertid at han har hatt rett i flere tilfelle.

At han ikke hadde noe etablert partiapparat bak seg og i tillegg sto overfor en uberegnelig opposisjon, var sikkert noe av grunnen til at han valgte å gå til de eneste han kunne stole på, sin egen familie og støtter innenfor den katolske befolkningen. Også tatt i betraktning at katolikkene ofte var de best utdannede og de som hadde følt kommunismen på kroppen, er dette på ingen måte overraskende. Det som skjedde videre, bekrefter at Diem i alle fall i disse årene handlet rett.

I denne forbindelse er det interessant hva Vietnams tidligere ambassadør i USA, Bui Diem, som var en uttalt kritiker av Ngo Dinh Diem, skriver om Phan Huy Quat som virket som statsminister et halvt år i 1965: Han (Quat) hadde intet personlig maktgrunnlag som kunne ha tilført ham støtte og politisk makt…… Quat manglet den politiske styrken som trengtes for å gripe fatt i problemene. Hans eneste aktiva var ikke annet enn hans erfaringer og venner[18]. Diem hadde heller ikke stort annet å falle tilbake på enn sin erfaring og sine venner, men kritikken skulle ramme ham og ikke Quat eller de som fulgte ham.

DEN ANNEN INDOKINESISKE KRIG STARTER – GERILJA[19] OG TERROR I SYD

Etter kommunistenes maktovertagelse i nord starter de geriljaen i Sydvietnam. Hvor mye de satset på dette fremgår av at Ho Chi Minh sender tre av sine mest betrodde menn, Le Duan, Pham Hung og Van Tien Dung[20] for å organisere og lede krigføringen. Selv om anslagsvis 120 000 kadrer, militære og sivile ble kalt nordover, var store styrker igjen i syd. Av dokumenter man har funnet, fremgår at det var vel 16 000 soldater og kadrer tilbake. [21]

I første omgang går kommunistenes krigføring ut på å ødelegge myndighetenes infrastruktur mens de bygger opp sin egen. To grener driver krigen. Den sivile grenen driver propaganda mot Saigonregjeringen, rekrutterer tilhengere, organiserer innsamling og transport av mat til geriljastyrkene, skattlegger landsbyboerne osv. Den militære grenen verver rekrutter, trener disse i baser inne i jungelen og organiserer tropper i tillegg til å drive likvidering av landsbyledere og offentlige funksjonærer. Terror hører etter hvert hverdagen til.

Etter å ha nøytralisert de forskjellige rivaliserende gruppene og stabilisert forholdene i landet, står Diem tilbake som ubestridt leder, og kan nå endelig sette i gang en politisk og militær kampanje mot de kommunistiske geriljastyrkene. Særlig var kommunistene sterke i provinsene Quang Ngai og Binh Dinh og i omlandet til Ca Ma i An Xuyen provinsen. Og det er mot disse han retter innsatsen.

Som provinsguvernør i Ninh Thuan provinsen hadde Diem støtt på kommunistene, og han klarte å bekjempe dem ute på landsbygda ved å drive egen propaganda og å rive opp nettverkene deres. Det er dette han nå griper til som statssjef. Åpenbart forsto Diem mye mer av kommunistenes taktikk enn de amerikanske ekspertene. Én som støttet ham var for øvrig den amerikanske general Edward Landsdale som hadde hjulpet president Magsaysay med å bekjempe Hukbalahap geriljaen på Filipinene. Landsdale ble etter hvert en nær venn og forbundsfelle for Diem.

Hvor effektiv Diems kampanje var, får man best inntrykk av fra kommunistenes egne dokumenter. I Tay Ninh provinsen var 90 prosent av kommunistenes celler ødelagt ved utløpet av 1956. I to distrikter i nærheten av Saigon, overlevde bare 6 av 1000 kadrer eller soldater. I Tam Ky syd for Da Nang mistet kommunistene gjennomsnittlig 1 av 9 geriljakrigere. I november fortalte et kommunistisk dokument at 2 148 av deres medlemmer var drept og 65 000 var fengslet. En kambodsjansk kommunistisk kilde opplyste at 70 prosent av bevegelsen i syd var ødelagt og medlemmene av Sentralkomiteen i Sydvietnam ble tvunget til å flykte.[22]

Diems regjering fikk voldsom kritikk for denne kampanjen i det den ble sagt å bryte med Genèveavtalens punkt 14c der ‘hver av partene lover å avstå fra represalier eller diskriminering mot personer eller organisasjoner på grunn av deres aktiviteter under fiendtlighetene.’ Til dette svarte sydvietnameserne at partene i avtalen var Viet Minh og den franske regjering og at den ikke kunne ha gyldighet for den sydvietnamesiske regjering, så meget mer som kampanjen gjaldt gerilja som utførte terror etter at avtalen var inngått og ikke før.

Da soldater fra nasjonalisthæren rykker inn og klarer å sikre områdene, skjer noe som forteller mye om Diems status på landsbygda. Han reiser nå rundt i provinsene og opplever at tusenvis av risbønder og fiskere strømmer nå til for å hylle ham. I et vitneutsagn fra en amerikansk journalist heter det at, Femten tusen mennesker kom strømmende mot ham, ropende mens de viftet med stråhattene som et oppløp fra filmen Kong Salomos gruver[23]. De faktiske omstendighetene omkring kommunistenes gerilja i Sydvietnam falsifiserer påstanden om at ‘krigen startet med et opprør mot Diem’. Det at kommunistene sendte tre av sine beste menn for å organisere og drive geriljaen, viser hvor mye de satset på dette. Diem ble heller ikke møtt med noe opprør på landsbygda.

Senere skulle det oppstå en uenighet mellom amerikanerne og Diem som forteller en del om Diems oppfatning av krigføringen. Hans mål var for det første å utkjempe krigen med vietnamesiske styrker. Å trekke inn amerikanske styrker ville med en gang gi Hanoi muligheten for å fremstille USA som de nye koloniherrene og Diem som en marionett. Kjernen i Diems strategi var Bao An, en para- militær vaktstyrke. Men han betrakter Bao An hverken som en ren politistyrke eller en ren militær styrke. Han så den som en kombinasjon som både skulle dekke politioppgaver og samtidig kunne holde vakt og foreta patruljering, bakhold og nedkjemping av Viet Cong grupper.[24] Amerikanske eksperter forsto ikke Diems tankegang og holdt på at Bao An skulle være en ren politistyrke og ville utruste styrkene med batonger og politifløyte.[25]

Det er åpenbart i pasifiseringsarbeidet Diem lykkes best. Stikk i strid med hva den liberale pressen skrev, var Diem svært populær på landsbygda. Det skyldtes trolig mest at han stadig var på reisefot ute i provinsene og her hadde samtaler med de lokale myndighetene. Han forsøker å få lederne til å følge den politikken han ble kjent for i Ninh Tuan. Denne kontakten mellom Diem og de lokale myndighetene var kanskje den viktigste årsaken til at kampen mot Viet Cong gikk så bra. Det er få ting som gagner moralen så mye som det fysiske nærvær av lederen.

MANDARINEN

På et punkt lykkes ikke Diem. Han ønsker å erstatte provins- guvernørene som gjerne var pro-franske og som representerte tradisjoner fra kolonitiden, med kandidater ha selv vil oppnevne. Dette prosjektet og hvorfor det skar seg mellom ham og amerikanerne, skal vi se litt nærmere på, fordi det forteller mye om Diems oppfatning av politisk lederskap.

En ekspertgruppe fra Michigan State University fikk i oppdrag å evaluere Sydvietnams daværende administrasjon og komme med forslag til forbedring og omorganisering. Basert på 1096 intervjuer med informanter innenfor region- og provinsledelse forsøkte gruppen å utarbeide anbefalinger som tok sikte på å tilpasse moderne prinsipper for administrasjon og ledelse til vietnamesisk tradisjon og kultur. I tillegg til forslaget om å oppløse den daværende regionale administrasjon, gikk gruppen inn for å erstatte provinsene med større enheter. Lederen for en slik enhet fikk redusert myndighet i forhold til det en guvernør hadde hatt, og var underlagt et valgt råd. I tillegg ble lederen i større grad underlagt regjeringen i Saigon.[26] Tankegangen bærer tydelig preg av demokratisk kontroll og begrensning av provinsenes autonomi.

Disse ideene møtte sterk motstand hos Diem. Han betraktet ikke guvernøren som et underordnet ledd i et større apparat, men som en personlig representant for seg selv, presidenten. Guvernøren skulle fremstå med den moralske habitus som Diem betraktet som det ene ufravikelige og avgjørende krav til en politisk leder. Guvernøren skulle i tillegg være like suveren innenfor sitt område som presidenten var innenfor landet. Tragedien var at denne politikken senere skulle slå tilbake på ham selv. Diem ble i neste omgang uforskyldt gjort ansvarlig for feil og forsømmelser begått av guvernørene. Disse opptrådte i mange tilfelle som småkonger og satte seg ut over lov og rett.[27]

Grunnen til denne holdningen hos Diem finner vi i ikke bare i hans konfutsianske oppfatning av en leder, men også hvordan han betraktet sin tidligere karriere som provinsguvernør. Det at han lyktes, tilskriver han dette at han fremsto som en moralsk overlegen leder og det at han detaljstyrte alt som forgikk. Det er mandarinen vi her møter. I og med mandarinens moralske kvaliteter vil hans avgjørelser ut fra dette alltid være de riktige, og noe behov for demokratisk korrektiv ser han ikke. Han synes altså å oppfatte sin egen kvalifikasjon som en moralsk leder som det avgjørende for holdbarheten av sine vurderinger. Dette må nødvendigvis resulterer i en tilsidesettelse av andres vurderinger og en omseggripende detaljstyring på underliggende nivåer. Diems tendens til å detaljstyre skulle også prege hans virke som president og forårsake mye av den kritikk som rammet ham.

I 1956 unnlot imidlertid Diem å gjennomføre valg av landsbyledere, og innsatte i stedet katolske nordvietnamesere han stolte på. Han ble kritisert for dette, men begrunnet det med at kommunistene hadde satt inn sine egne folk gjennom likvidasjoner og terror.[28]  Etter at programmet med strategiske landsbyer var gjennomført og landsbyene ikke lenger var utsatt for kommunistisk subversjon, gjennomfører han demokratiske valg.[29] Dette vakte som ventet, ingen interesse hos den liberale presse.

Hans problemer med å etablere et politisk program, kan også sees i lys av hans oppfatning av politisk lederskap. Et valg av person er for ham ikke et valg mellom politiske prioriteringer, men et valg av den moralsk mest høyverdige kandidat[30]. Sett fra et slikt perspektiv, kommer nødvendigvis politikken i bakgrunnen. Prioritering skjer ikke på bakgrunn av et politisk program, men gir seg i større grad ut fra lederens vurdering. Det betyr ikke at han ikke er villig til å lytte. I boken Vietnam Labyrinth skriver forfatteren Tran Ngoc Chau at Diem brukte en hel dag til å lytte og diskutere hans rapport om antigerilja og politikk på landsbygda.[31] Chau sluttet seg først til Viet Minh og deltok i krigen mot franskmennene i fire år før han hoppet av da han innså at Ho Chi Minh ikke ønsket en fri nasjon, men en kommunistisk stat. Chau hadde derfor første hånds kjennskap til kommunistenes taktikk, og han møtte her stor interesse hos Diem.

Fraværet av forståelsen av betydningen av et politisk program kan også forklare noe av avhengighetsforholdet Diem hadde til broren Ngo Dinh Nhu. På mange måter synes Nhu å utfylle den rollen som et politisk valgt organ vanligvis har som veileder og korrektiv. Dermed får Nhu en innflytelse og makt som knapt noen annen i Diems krets.

Det er Nhu som organiserer partiet Can Lao og som utformer hva man kan kalle et politisk program, det som gjerne er omtalt som personalisme. Denne siste er typisk nok mer en ideologi enn hva vi vanligvis oppfatter som et politisk program. Partiet Can Lao blir styrt fra toppen og fungerer mer som et eksekutivorgan for Nhus politikk enn et politisk parti med innflytelse nedenfra og konsensus i organisasjonens ledd.

Nhu organiserer ikke bare det sivile partiet Can Lao, men også en hemmelig gren som inngikk i de militære styrkene. Parallellen mellom denne og kommunistenes militære sikkerhetspoliti Cuc Bao Ve er dessverre slående. Også Nhus organisasjon hadde offiserer med rapportplikt tilsvarende en kommunistisk militær kader. Dette klandestine nettverket man visste eksisterte, skapte stor mistenksomhet og usikkerhet.

Det er vel dokumentert at andre av Diems brødre fikk en uforholdsmessig makt. Det gjaldt både hans eldre bror erkebiskop av Hue, Ngo Dinh Tuc, og hans yngre bror Ngo Dinh Can som i realiteten styrte Sentralvietnam som en ‘visekonge’. I dag kan mye av kritikken som rammet regimet i tiden 1954 – 1963 føres tilbake til Diems brødre. Hvor mye Diem selv var direkte involvert, er vanskelig å avgjøre. Den maktutøvelsen som Diems familie utøvde, kom da i tillegg til Diems styresett som til tider kunne forekomme eneveldig, selv tatt i betraktning at han styrte i en krigssituasjon.

Å karakterisere Diem som despotisk, blir allikevel galt. Det at han synes å ha vanskelig for å forstå demokratiske organers funksjon, stikker ikke i maktbegjær, men at han i stor grad tenker og handler som mandarin og ikke som en demokratisk politiker. Til Diems forsvar skal det imidlertid sies at han ikke bare handler, men også lever som mandarin. Alle beretninger om ham, selv fra han skarpeste kritikere, viser en nøysom leder som lever et nærmest spartansk liv. En ting står absolutt fast, på tross av påstander om det motsatte, har det aldri vært dokumentert at Diem var involvert i korrupsjon.

DIEM OG VESTLIG PRESSE

I litteraturen omkring krigen har forholdet mellom USA og Diem fått stor plass, men forfatterne later ikke alltid til å ha en dyperegående forståelse av vietnamesisk kultur. Mange av problemene og uoverensstemmelsene mellom USA og Diem har åpenbart hatt sin rot i kulturforskjeller, noe som i stor grad knyttet til vietnamesisk tradisjon og kultur og ikke bare til Diem. Et eksempel på hvordan amerikanerne ser Sydvietnams historie, er at tidsavsnittet 1954 – 1956 som er behandlet her, bare avspises med en halv side i en av de mest siterte bøkene.[32]

Et annet forhold som ikke lar seg skjule, er at mye av litteraturen åpenbart fremstiller Diem i et feilaktig og uheldig lys. Jeg nevner to eksempler her: I boken Vietnam A History skiver forfatteren Stanley Karnow om Diems ankomst til Saigon i juni 1954, da han landet i Saigon ble han hilst velkommen av en gruppe på knapt fem hundre, for det meste katolikker, resten (av befolkningen) holdt seg hjemme[33]. Edward Miller kan imidlertid fortelle en annen historie, foran Gia Long palasset blir Diem samme dag mottatt av en stor folkemengde deriblant politikere og ledere for ulike etniske grupper.  Her holder han også en tale der han lover å gjennomføre en omfattende (revolusjonær) forandring.[34]

I en av de mest siterte bøkene, The Vietnam War, skriver Mark Atwood Lawrence følgende om Diems oppnevning som statsminister, På dette sviktende grunnlaget (Republikken Vietnam) forsøker amerikanske ledere å bygge en solid antikommunistisk stat. De satte sitt håp til Ngo Dinh Diem.[35] Som om det var USA som oppnevnte ham. Boken beskriver også Diem som, sønn av en offentlig ansatt i koloniadministrasjonen som hadde blitt avsatt fra sin stilling på grunn av sin antiholdning til kolonistyret (anticolonial views).[36] Realiteten var at Diems far, ansatt i en meget høy stilling, selv trakk seg som protest mot at keiser Thanh Thai i 1907 ble tvunget til å abdisere.

I amerikansk presse og også i bøker har det vært fremsatt hårde anklager mot Diems styre, spesielt fengsling av opposisjonelle. Men tallene spriker. John Prados påstår i boken Vietnam The History of an Unwinnable War at i 1957 ble 5 000 arrestert og 150 henrettet hver måned[37], noe som ville tilsvare 60 000 fengslede i året. Sydvietnams regjering oppgir selv at i 1956 ble mellom 15 000 og 20 000 fengslet og overført til ‘omskoleringsleire’[38], tall som i 1959 sank til 10 000. Disse tallene stemmer også med tall fra CIA og den amerikanske ambassade[39].

Den voldsomme kritikken mot Sydvietnams ‘omskoleringsleire’ er også interessant på bakgrunn av at lederen for denne virksomheten var en viss Tran Chanh Thanh, en tidligere Viet Minh offiser som brukte de samme metodene i disse leirene som han selv tidligere hadde brukt i tilsvarende leire i Nordvietnam. Hva som skjedde der, fikk selvsagt ikke den samme oppmerksomhet.

Påstander om Diem som en elitistisk politiker, fjernt fra den alminnelige vietnameser, er også gal. Da hans far i protest mot det franske regime slår seg ned som risbonde, må Diem som gutt slite bak vannbøflene på rismarken. Det er mange eksempler på at denne tilknytningen til landsbygda beholdt han siden.

Noe som bidro til å gi Diem en dårlig omtale i pressen, var at en rekke fremtredende vestlige journalister som hverken kunne vietnamesisk eller besøkte distriktene, stort sett oppholdt seg i Saigon der de for det meste var i kontakt med en gruppe engelsktalende vietnamesiske politikere som både hadde egne ambisjoner og i tillegg var i sterk opposisjon til Diem.

En av informantene som var svært aktiv i dette miljøet, var Pham Xuan An, kanskje Nordvietnams beste agent, som etter kapitulasjonen ble tildelt en meget høy orden. Blant vestlige journalister nøt han en stor tillit og holdt jevnlig regulære pressekonferanser[40]. Han klarte også å fungere som korrespondent for Time, Reuters og New York Herald Tribune. An hadde så nær tilknytning til vestlig presse at han etter krigen ble satt i ‘omskoleringsleir’ for å renses for urene tanker. Man kan selv tenke seg hvilken presentasjon Diem fikk fra journalister som ukritisk brukte slike kilder.

Douglas Pike, en amerikansk analytiker tilknyttet MIT og Berkeley, som kjente Diem, skriver om ham, Diem svarte ikke til den klassiske eller samtidige amerikanske stereotypen som tyrann. Han var ikke brutal, ond eller arrogant. Han var utdannet, kosmopolitisk og langt mer liberal enn keiser Bao Dai som var før ham…. Hvor ytterliggående politisk sett Saigons udemokratiske avgjørelser enn kunnne være, var de i hovedsak et militært svar på en ytre trussel. Sett på den bakgrunn var de hverken urimelige eller uten grunn.[41]

Robert Elegant, universitetslærer og journalist, skriver og amerikanske journalisters holdning til vietnameserne, Ved å overse deres språk og kultur like mye som det at de var rasemessig forskjellige, var de fleste korrespondenter isolert fra vietnameserne. De fleste var også isolert fra det amerikanske militære establishment som levde i sin egen verden (quixotic) og som ofte var like utenforstående (til det vietnamesiske samfunnet)som journalistene selv ved sine moraliserende innstillinger og politiske fordommer. Under slike omstendigheter var det uunngåelig at hva de skrev, var for hverandre[42].

EPILOG

Når man ser disse to første årene i sammenheng, er det visse forhold som trer frem. Det som synes klart, er at både Frankrike og USA søker å detronisere Diem av samme grunn, han er først og fremst en sterk nasjonalist. Denne egenskapen ved ham synes å være sterkere enn det at han var anti-kommunist eller ‘vestlig orientert’. Han tar imot hjelp fra utlandet, men han nekter stedig og vaktsomt å innordne seg under hjelperen.

Amerikanerne synes ikke i stand til å forstå det politiske miljø i Sydvietnam, en uferdig nasjon som holder på å ta form. Dette miljøet var preget av rivalisering om makt, innbyrdes konflikter og et påfallende fravær av nasjonal enighet. Vi ser også stormaktene spille sitt spill og søke å alliere seg med opposisjonelle grupper og kandidater. Amerikanerne overfører kritikkløst erfaringer fra sitt eget vestlige miljø til Vietnam, og gir anbefalinger uten å tenke på at USA hadde hatt to hundrede år på å finne sin konstitusjon.

Uten forståelse av det politiske miljø forsøker amerikanerne hele tiden å presse Diem til å utvide regjeringen og inngå forhandlinger med sterke grupper. Forhandlinger som i så fall ville bety innrømmelser og en svekkelse av Diem. Ikke desto mindre oppnår han mye nettopp ved forhandlinger, men han venter kaldblodig og velger selv tidspunkt der han kan forhandle ut fra styrke. Det er ved en riktig vurdering av personer og situasjoner, en tålmodig men målbevisst venting og en resolutt aksjon i rett tid at han vinner frem. Noe av hans politikk i denne tiden, spesielt overfor Cao Dai og Hao Hoa, minner om kommunistenes ‘talk/fight’ der de avleder oppmerksomheten med ‘forhandlinger’ når de står svakt militært.[43]

Det er uvisst hvilke inntrykk og erfaringer Diem sitter igjen med etter disse første årene, men det ville være underlig om ikke de stadige eksempler på vestmaktenes manglende lojalitet og renkespill bak kulissene ikke hadde gjort inntrykk på ham. Intrigemakeri og rivalisering opplever han også fra andre politikere. Dette i tillegg til hans oppfatning av sin rolle mer som mandarin enn demokratisk politisk leder, gjør at kommunikasjonen mellom ham og hans regjeringer nok kunne ha fungert bedre. I tillegg kommer at han styrer i en krigssituasjon, noe som i et annet land automatisk ville ha medført unntakslover. Sett på bakgrunn av at amerikanske myndigheter under annen verdenskrig gikk så langt som til å internere japanere som var amerikanske statsborgere, virker mye av kritikken fra liberal presse mot ham som hyklersk helligpetteri.

Hvor vanskelig hans situasjon egentlig var, får man det beste inntrykk av ved å se hva som skjedde etter at han ble styrtet. Ingen av hans etterfølgere har det samme navn i befolkningen og den samme reputasjon spesielt ute på landsbygden som ham. Pasifiseringsprogrammet som lyktes mer og mer under Diem, bryter nå sammen og det tar mange år å bygge det opp igjen. Den ene kuppmaker etterfølger den andre. Klikkvesen og innbyrdes mistenksomhet rir de militære styrkene og skaper splid mellom grupper. Lederne synes mer opptatt av at de militære styrkene skal beskytte dem mot opprør enn å beskutte landet mot fienden. Korrupsjon og kameraderi som Diem urettferdig ble beskyldt for, forsvinner ikke. Det pågår minst i samme grad.

Merkelig nok kommer den største anerkjennelse av Diem fra hans motstandere, kommunistene. I boken Following Ho Chi Minh forteller Bui Tin [44]om Vu Ngoc Nha, en kommunist som klarte å få innpass som rådgiver for Diem og senere Nguyen Van Thieu. Med Nha som kilde, kan Tin nå berette: Ved en anledning forsøkte amerikanerne å presse Diem til å tillate amerikanske bakkesoldater på vietnamesisk jord. Diem sa da til Nha, Nha, dette spørsmålet er svært viktig. Hvis vi tillater troppene deres å komme hit, kommer de som utlendinger og på kort tid vil de begynne å skyte og bombe. Så, dersom det da noen gang blir snakk om gjenforening, hva skal jeg så si til Ho Chi Minh?[45]

Bui Tin skriver videre om hvordan Ho Chi Minh så på Diem, Han forsto at Diem var en patriot som ham selv, men på en annen måte. Senere kom mange andre til å akseptere og verdsette Diem som en leder fylt av en nasjonalistisk ånd, og som levde et hederlig og ukorrupt liv, og lik Ho Chi Minh, levde i sølibat.[46]

Det som kanskje best fanger inn Diem som menneske og statssjef er et sitat fra Konfutse som den kanadiske forskeren Geoffrey Shaw siterer i begynnelsen av sin bok The Lost Mandate of Heaven[47], og jeg lar det stå som en avslutning.

 

The superior man understands virtue,
The mean man understands gain.

 

[1] Ellen J. Hammer: A Death in November. s. 317

[2] Edward Miller: Misalliance. Ngo Dinh Diem, the United States and the Fate of South Vietnam s. 17.

[3] Edward Miller: s. 51 -53

[4] Edward Miller: s. 71 – 76

[5] Allerede her vil jeg få knytte en kommentar. Vietnam består på en måte av tre ‘land’, det egentlige Nordvietnam Bac Bo eller Tongkin, det egentlige Sydvietnam Nam Bo eller Cochinkina og landet imellom, Trung Bo eller Annam. I det franske regimet utgjorde Tongkin og Annam protektoratet Annam, mens Cochinkina var kolonien med samme navn. Disse tre ‘landene’ har opp gjennom historien inngått ulike avtaler med hverandre og med utenforstående makter. De har ligget i krig med hverandre og med kinesere og mongoler.

[6] I løpet av 1945 frem til 1954 likviderte kommunistene ikke bare bønder på landsbygda, men også politiske motstandere og andre ikke-kommunistiske nasjonalister. Kilder oppgir at av disse ble 5 000 likvidert og 25 000 ble sendt til konsentrasjonsleire der mange døde. Se Genèvekonferansen og Genèveavtalen av 1954 og de såkalte avtalte frie valg. VIRDAMIKILS.COM.

[7] Det som senere etter hvert skulle bli til Cong An, den sivile sikkerhetstjeneste og Bao Ve, den militære, Nordvietnams analog til KGB.

[8] Edward Miller: s. 90

[9] Edward Miller: s. 94

[10] Det som er påfallende, er at de som kritiserer Diem for manglende demokratisk sinnelag, aldri kritiserer disse utenomparlamentariske gruppene.

[11] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 49

[12] Mark Moyar: Op.cit. s. 51

[13] Faktisk rives en stor plakat med Bao Dai i stykker og trampes på under tilrop om ‘ned med Bao Dai’.

[14] Edward Miller: Op.cit. s. 127

[15] Stanley Karnow: Vietnam A History. s. 239

[16] Det er verd å legge merke til at Ho Chi Minh åpenbart gjør samme vurdering når han i 1945 presser Bao Dai til å abdisere før han selv etablerer seg selv som ‘fører’.

[17] I vestlig presse er Diem gjerne beskrevet som en kald og tilbaketrukket, nærmest følelsesløs person. Det er derfor interessant hva hans nære venn general Landsdale skriver, Jeg husker hvordan han (Diem) gråt mot skulderen min da vår nære venn, Trinh Minh The, ble drept. Gjengitt i Mark Moyar: Triumph Forsaken s. 34.

[18] Bui Diem: In the Jaws of History. s. 125

[19] Jeg bruker i det følgende det mer omfattende begrep gerilja fordi det er bedre kjent, fremfor den mer presise termen insurgency som ikke har noen god oversettelse på norsk.

[20] Senere nordvietnamesisk øverstkommanderende ved offensiven 1975

[21] Van Nguyen Dong: The Tragedy of the Vietnam War. s. 43

[22] James P. Harrison: The Endless War. s. 221

[23] Time 4.april 1955 referert hos Mark Moyar. Triumph Forsaken s. 58

[24] Her synes Diem å være helt på linje med den taktikken som ble beskrevet av franske militære med erfaring nettopp fra slike krigføring som f.eks. David Galula og Roger Trinquier. Amerikanske marineinfanterister praktiserte denne taktikken med sine Combined Action Platoons (CAP), best beskrevet i Francis West: The Willage.

[25] Edward Miller: Op.cit. s. 192

[26] Forslaget kan delvis ha vært inspirert av USAs organisasjon med delstater.

[27] I boken Vietnam Labyrinth kommenterer Tran Ngoc Chau forskjellen mellom mange vietnamesiske guvernører og de tilsvarende i Malaysia som nøye overholdt lov og rett. Det er på denne bakgrunn tankevekkende at motgeriljaen lyktes i Malaysia. Tran Ngoc Chau: Vietnamese Labyrinth. S. 168.

[28] En av de få reportere som snakket vietnamesisk og tilbrakte tiden ute i distriktene, var Uwe Siemon-Netto som var journalist for Springer konsernet. I boken Triumph of the Absurd forteller han om hva han selv opplever av kommunistenes ufattelig grusomme fremgangsmåte for å skaffe seg herredømme på landsbygda. Op.cit. s. 59 – 60

[29] Robert Thopson: Defeating Communist Insurgency s. 78 – 79

[30] Det er for øvrig helt i tråd med hva mange erfarte at Diem var mer opptatt av kandidatens moralske habitus enn politiske synspunkter ved oppnevning av guvernører.

[31] Tran Ngoc Chau: Op.cit. s. 168 – 169

[32] John Prados: Vietnam. The History of an Unwinnable War, 1945 – 1975. s. 57

[33] Stanley Karnow: Op.cit. s. 234

[34] Edward Miller: Op.cit. s. 5

[35] Mark Atwood Lawrence: The Vietnam War. A Concise History. s. 56

[36] Mark Atwood Lawrence: Op.cit. s. 55 – 56

[37] John Prados: Op.cit. s. 57

[38] The Pentagon Papers Vol.1 s. 125

[39] Mark Moyar: Op.cit. s. 65.

[40] John Prados: Op.cit. s. 234 – 235

[41] Douglas Pike: South Vietnam: Autopsy of a Compound Crisis. S 52 – 53

[42] Uwe Siemon-Netto.: The Triumph of the Absurd. s. 113

[43] Denne tankegangen er ikke ny. Man finner den i vietnamesisk historie allerede i kampene mot Kina under Ming-dynastiet.

[44] Bui Tin var en nordvietnamesisk oberst som undertegnet kapitulasjonsdokumentene på Nordvietnams vegne 30.april. Etter kapitulasjonen var han i mange år redaktør for kommunistpartiets avis Quan Doi Nhan Dan. Etter hvert kom han i opposisjon til kommunistpartiet og da han fikk en invitasjon fra avisen L’Humanité, hoppet han av til vesten.

[45] Bui Tin: Following Ho Chi Minh s. 60

[46] Bui Tin: Op.cit.60

[47] Geoffrey Shaw: The Lost Mandate of Heaven. The Amercan Betrayal of Ngo Dinh Diem, president of Vietnam

Advertisements
%d bloggers like this: