FORSPILLET

To år etter fredsavtalen var Sydvietnams ressurser nær uttømt siden militærhjelpen hadde vært skåret ned til en tredjedel. Dette rammet både ildkraft, personell og ikke minst mobilitet. Hadde Hanoi ønsket fred, kunne de ikke hatt en bedre mulighet enn nå. I stedet ser de Sydvietnams svekkede stilling som en mulighet for militær seier. Angrepet på Phuoc Long ved årsskiftet 74/75 var en prøveballong fra kommunistene. Ville USA gripe inn? Hadde Sydvietnam reserver å sette inn? Hvordan var Sydvietnams militære kapasitet og soldatenes stridsmoral etter at militærhjelpen var skåret ned og landet påført en dramatisk inflasjon etter USAs raske uttrekning av personell?

Nordvietnam hadde ved offensivens start sytten divisjoner inne i Sydvietnam og langs grensen i tillegg til seks divisjoner i strategisk reserve. De siste utgjorde vel 70 000 tropper. I alt hadde Nordvietnam 270 000 bakkestyrker i tillegg til 100 000 støttetropper.[1]

Nordvietnam hadde erobret store deler av riksvei 14 som fører fra høylandet ned mot folkerike og sentrale deler av Sydvietnam. Det neste angrepet rammet byen Ban Me Thuot på høylandet i militærdistrikt II og var innledningen til slaget om dette militærdistriktet. Slaget har imidlertid en forhistorie.

General Nguyen Van Toan ble satt inn som sjef for distrikt II under våroffensiven 1972, og viste seg som en meget dyktig fagmilitær. Sammen med sjefen for 23.divisjon oberst Ly Tong Ba vant han slaget om Kontum og påførte kommunistene et sviende nederlag. Dette gikk selvsagt ikke upåaktet hen hos Hanoi. Forskjellige freds- og antikorrupsjonsbevegelser ble straks aktivert og rettet skytset mot Toan. Dessverre lyktes de i å presse Thieu til å forflytte Toan og erstatte ham med general Pham Van Phu. Phu var en hederlig og ukorrupt leder som hadde vist seg som en modig og resolutt divisjonssjef, men hans helse var etter hvert nedbrutt av langtidsskader. Han deltok i slaget om Dien Bien Phu og i fangenskapet etterpå pådro han seg tuberkulose.[2] Dette skulle utvilsomt komme til å påvirke hans beslutninger under slaget.[3]

MILITÆRDISTRIKT II, HØYLANDET OG KYSTEN– STØRST DISTRIKT, MEN SVAKEST BEMANNET

General Pham Van Phu var ukjent med militærdistrikt II, som var det største og samtidig svakest bemannet[4]. Distriktet hadde bare to divisjoner, 23.divisjon som holdt til i Pleiku og 22.divisjon som forsvarte lavlandet mot kysten. I tillegg var det syv rangergrupper der fem av dem forsvarte byen Kontum og distriktet omkring, samt en stridsvognbrigade og 36 bataljoner heimevern.

På papiret kunne Sydvietnams styrker på vel 70 000 soldater virke store. Men de 36 heimevernsbataljoner som utgjorde i underkant av 20 000 soldater, var bundet opp i statisk forsvar. Den mobile del var de to divisjonene og de 7 rangergruppene i tillegg til 2.panserbrigade utgjorde til sammen ca. 50 000 soldater[5]. Siden 22.divisjon ble bundet opp i kamper med Nordvietnams 3NT.divisjon i Binh Dinh provinsen, disponerte Phu til forsvaret bare styrker fra 23.divisjon sammen med frigjorte rangergrupper, stridsvognbrigaden og heimevern. Med dette skulle han forsvare Pleiku og Ban Me Thuot samt Qang Duc distrikt sør for Ban Me Thuot. Av taktisk flystøtte hadde Phu av jagerbombere, femti F-5A jet stasjonert på Phu Cat og et tyvetalls A-1 Skyraider propelldrevne i Pleiku. Opprinnelig hadde man et femtitall Huey helikoptre, men på grunn av slitasje og manglende reservedeler, sank antall operative maskiner sterkt[6].

I løpet av offensiven i militærdistrikt II satte Nordvietnam inn hele fem infanteridivisjoner. Disse hadde hver enhet sitt eget (organic) artilleri. I tillegg kom fire infanteriregimenter, to stridsvogn-, to ingeniør- og to artilleriregimenter. Minst tre antiluftskytsregimenter avsatt til offensiven. Regner vi konservativt at hver divisjon utgjør 10 000 soldater og hvert av de fire infanteriregimentene og de siste ni spesialiserte hver tilsvarer 3 000, gir dette nærmere 80 000 førstelinjestyrker[7]. Utenom dette kommer da 3NT.divisjon som opererte i Binh Dinh provinsen og mot Kontum.

Med et system av baser inne i Kambodsja og Laos kunne de kommunistiske styrkene flyttes frem og tilbake og stadig forsynes med mat, ammunisjon og drivstoff. De kunne også bevege seg i skogområdene ved grensen mellom Vietnam og Kambodsja hvor de kunne trekke over grensen om de ble angrepet og selv angripe overraskende mot mål i Sydvietnam. De hadde også lokale informanter inne i Sydvietnam som kunne holde dem oppdatert. Dessuten hadde kommunistene en spion sentralt plassert i overkommandoen som ga den militære kommandoen i Hanoi vital informasjon for å planlegge offensiven. I tillegg kunne han hele tiden holde fienden oppdatert om forsvarernes disposisjoner.[8] Kommunistene hadde i tillegg en spion i hovedkvarteret for militærdistrikt II som forsynte fienden med forsvarernes kodebøker slik at de til enhver tid kunne lese forsvarernes kommunikasjon.[9]

Da man aldri viste hvor angrep kom, måtte de sydvietnamesiske styrkene være spredt utover. De måtte også kunne forflyttes raskt når et angrep kom. Siden dette var det største distriktet og Phu hadde så få styrker til rådighet, var etterretningen av største viktighet. Men USA hadde trukket seg ut og drev ikke lenger etterretning fra luften. Den eneste måten Sydvietnam hadde for å skaffe seg informasjon, var derfor gjennom rekognosering på bakken og forhør av fanger og desertører.  Men et brutalt nedskåret budsjett svekket mobiliteten og reduserte mulighetene for slik rekognosering[10]. Dermed ble det mulig for fienden å operere usett i skogområdene i grensen mot Kambodsja.

Med begrensede ressurser var Phu tvunget til en defensiv strategi. Det han fryktet mest var at Pleiku kunne bli angrepet av 320NT. og 10NT.divisjon, eventuelt at Kontum ville bli avskåret og angrepet. Derfor holdt han 23.divisjon nord for å unngå at disse byene falt i fiendens hender[11]. Han regnet med at dersom Ban Me Thuot skulle bli angrepet, ville han kunne overføre rangere og regimenter fra 23.divisjon. Tydeligvis var han ikke klar over at det minimale budsjettet drastisk hadde redusert kapasiteten til å overføre styrker luftveien[12]. Siden både Thieu og overkommandoen regnet det for sannsynlig at fienden ville angripe Quang Duc sydvest for Ban Me Thuot for å knytte riksvei 14 til kommunistenes eget veianlegg, overførte Phu en ranger gruppe til Quang Duc. Riksvei 14 fører fra Dak To i nord via Kontum og Pleiku til Ban Me Thuot og videre til Duc Lap, en base sydvest for Ban Me Thuot.

NORDVIETNAMESERNE SAMLER STYRKER OG SKJULER FORFLYTNING. HVOR ER FIENDEN?

Men Nordvietnam planlegger et angrep nettopp mot Ban Me Thuot. Allerede i de to første ukene av januar ble planen godkjent, og uken etter begynte detaljplanleggingen. Da hadde allerede Nordvietnam begynt overføringen av divisjonene 968.NT og 316.NT fra strategisk reserve[13]. For angrepet på Ban Me Thuot hadde sjefen for høylandsfronten[14], general Hoang Minh Tao, nå til rådighet fire divisjoner, 320.NT, 316.NT, 968.NT og 10.NT som hver hadde eget artilleri. I tillegg til dette hadde han som nevnt flere regimenter. Både 95A og 95B.infanteriregiment og 198.ingeniørregiment var noen av fiendens beste eliteavdelinger. 95B.regiment skulle imidlertid få hard medfart av en forsvarsstyrke som stort sett besto av montagnard heimevern. Divisjon 968.NT ble ikke brukt i selve angrepet, men satt inn mot Pleiku for å villede forsvarerne. Utenom dette satte også Nordvietnam inn divisjon 3.NT mot 22.divisjons stillinger ved riksvei 19 ned mot kysten.

Fiendens plan var å narre forsvarerne til å tro at 320.NT divisjon holdt seg i hovedkvarteret Duc Co mellom grensen mot Kambodsja og Pleiku, mens den i realiteten sammen med divisjon 316.NT skulle forflyttes sydover mot Ban Me Thuot. Men dette gikk ikke så hemmelig som Nordvietnam hadde håpet. Allerede i slutten av januar 1975 ble enheter fra 320.NT divisjon observert underveis fra Duc Co sydover mot provinsen Darlac der Ban Me Thuot ligger. Erobrede dokumenter viste også at den nye mekaniserte 10.NT divisjon var på vei sydover. Sjefen for etterretning i militærdistrikt II, oberst Trinh Tieu klarte via spaning og forhør av desertører og fanger å avsløre Nordvietnams angrepsplan. Han ble styrket i sin oppfatning av denne ved at kommunistene etter hvert opererte for å blokkere riksveiene 14, 19 og 21, tydeligvis for å avskjære 23.divisjon fra Ban Me Thuot. Han alarmerte derfor general Phu om at det var Ban Me Thuot som var angrepsmålet. Men Phu holdt stadig på at det var Pleiku som var angrepsmålet.

Imidlertid flytter Phu 45.regiment 23.divisjon til Thuan Man som ligger midtveis mellom Pleiku og Ban Me Thuot, for å søke etter fienden og holde riksvei 14 åpen. For Nordvietnam var dette ubehagelig nytt, disse styrkene kunne oppdage fiendens forflytninger. Men begrenset mobilitet hos sydvietnameserne svekker rekognoseringen.

Nordvietnam setter nå inn en reservedivisjon, 986.NT, for å narre forsvarerne[15]. Divisjonen bruker divisjon 320.NTs kjennesignaler på radio og angriper Tanh An mellom Duc Co og Pleiku. Basen forsvares bare av en gruppe rangere. Phu regner derfor et angrep mot Pleiku som forestående og trekker 45.regiment tilbake fra Thuan Man for å styrke forsvaret av Pleiku.  Dermed mister forsvarerne muligheten for å holde riksvei 14 åpen og avsløre fiendens bevegelser. 968.NT divisjon fortsetter å angripe mål i området i en aksjon for å binde 23.divisjon her. Men etter et pålegg fra Thieu om å overføre 23.divisjon til Ban Me Thuot, sender Phu bare hovedkvarteret for 23.divisjon sammen med 53.regiment dit og holder de andre to regimentene tilbake.

Flere heimevernspatruljer kom etter hvert i strid med fiendtlige styrker og sjefen for overkommandoens etterretning, oberst Hoang Ngoc Luong, kom til samme konklusjon som oberst Tieu. Det er Ban Me Thuot som er målet. Luong klarer imidlertid ikke å få Phu i tale[16]. Phu valgte hele tiden å holde fast ved at Pleiku var hovedmålet, og holdt derfor 23.divisjon tilbake her mens forsvaret av Ban Me Thuot var overlatt til en gruppe rangere sammen med heimevernstyrker[17].

BAN ME THUOT AVSKJÆRES – KAMPENE OM VEIENE.

I begynnelsen av mars innledet Nordvietnam offensiven ved å angripe riksveiene 14, 19 og 21 for å avskjære forsvarernes 23.divisjon i Pleiku og hindre forsterkninger til Ban Me Thuot. 4.mars angrep et nordvietnamesisk regiment en heimevernsbataljon og la en blokkering på riksvei 19 som fører fra Pleiku ned til kysten ved Qui Nhon. Senere ble 47.regiment 22.divisjon som holdt høydedrag langs riksvei 19 ved det strategisk viktige An Khe passet, angrepet av styrker fra 3NT.divisjon. Phu sendte forsterkninger for å løse blokkeringen øst for Pleiku samtidig som han trakk tilbake 53.regiment fra Quang Duc til Pleiku.

Kampene langs riksvei 19 skulle etter hvert hardne til. Sydvietnams 47.regiment var underlegne 1 : 3 i forhold til kommunistene, men klarte å holde stillingene i flere dager.[18]  Da setter fienden inn flere styrker fra 3.NT divisjon.  Nå roterer sjefen for 22.divisjon Phan Dinh Niem regimentene og sender 42.regiment mot An Khe og trekker tilbake 47.regiment som var utslitt[19]. 42.regiment var frigjort etter å ha slått tilbake angrep mot Binh Khe og kastet fienden på flukt. 41.regiment roterer med 42.regiment og dekker nå kysten. Kampene om An Khe viser Sydvietnams situasjon. 22.divisjon skal dekke et stort område og Niem kan bare rotere styrkene og sette inn ett og ett uthvilt regiment av gangen mot 3.NT divisjon.

5.mars la fiendens 25.regiment en blokkering på riksvei 21 øst for Ban Me Thuot. Dermed var mulighetene for forsterkninger fra Nha Trang forhindret. Phu organiserer nå det han kan av tilgjengelige heimevernstyrker fra Nha Trang området under ledelse av provinssjefen for Khanh Hoa, for å åpne blokkeringen. Men etter harde kamper måtte styrkene gi opp.

Den 5.mars sendte sjefen for 53.regiment, oberst Vo An, en av sine bataljoner sydover til Ban Me Thuot. Den ble angrepet og måtte returnere etter å ha mistet flere kjøretøyer. To dager senere tok et regiment fra 320.NT divisjon basen Thuan Man som var forlatt. Phu overførte en rangerbataljon for å støtte styrker fra 53.regiment for å ta tilbake basen. Etter harde kamper mot styrker fra 10.NT divisjon måtte forsvarerne imidlertid oppgi forsøket. Dermed er riksvei 14, forsyningslinjen fra Pleiku til Ban Me Thuot, brutt.

NORDVIETNAM FORBEREDER ANGREPET

Samtidig angrep styrker fra 10.NT divisjon også Duc Lap. Duc Lap var en stilling på riksvei 14 sydvest for Ban Me Thuot nær grensen til Kambodsja, og var allerede året i forveien utpekt som angrepsmål på grunn av sin beliggenhet. Den hadde fem fortifikasjoner, men etter at Phu hadde trukket styrker fra 53.regiment tilbake, var den bare forsvart av én enslig bataljon heimevern og en gruppe stridsvogner. Men siden stridsvognene var halvt nedgravd i stillinger som fast skyts, og dermed ikke var mobile, ble de raskt satt ut av spill.[20]Angriperne satte inn hele seks bataljoner sammen med stridsvogner og artilleri. Selv etter en voldsom artilleribeskytning skulle kampene vare en hel dag. To av angripernes bataljoner ble nærmest massakrert, og det var først neste dag etter intens artilleribeskytning at forsvarerne måtte trekke ut[21].

Sjefen for Sydvietnams radioetterretning, brigadegeneral Pham Huu Nhon, kom også til at det var Ban Me Thuot som var målet for fienden. 7.mars fløy han og en høytstående representant for USAs etterretning til Pleiku for å overbevise Phu, men uten å lykkes[22].

To divisjoner var nå etter hvert identifisert utenfor Ban Me Thuot, 320.NT og 10.NT. Men selv da Phu besøkte Ban Me Thuot 9.mars, dagen før angrepet, for å vurdere situasjonen med ledelsen av forsvaret, var han fremdeles overbevist om at angrepsmålet var Pleiku og at et angrep mot Ban Me Thuot var en avledningsmanøver. Imidlertid overfører Phu 21.rangergruppe til Buon Ho ved riksvei 14 midtveis mellom Ban Me Thuot og Thuan Man. 7.mars gir han også oberst Quang, nestkommanderende for 23.divisjon, kommandoen over alle styrker i området Quang Duc og provinsen Darlac.

Samtidig med dette begynte nordvietnamesiske ingeniørtropper å klargjøre angrepslinjer inn mot Ban Me Thuot. 10.mars var alle forberedelser gjort. En av grunnene til at Nordvietnam kunne gjøre dette uten å bli avslørt, var at forsvarerne hadde måttet redusere patruljering og rekognosering, noe som tidligere hadde gitt verdifull informasjon og avslørt fienden.

Nordvietnam posisjonerer nå 320.NT divisjon for angrep nord for Ban Me Thuot og blokkerer dermed i tillegg riksvei 14 fra Pleiku ytterligere. Samtidig plasserer 10.NT divisjon seg vest for byen og skal angripe flyplassen og byen fra sydvest. I tillegg skal 316.NT divisjon angripe fra vest mot sentrum av byen. Ban Me Thuot var nå omringet av tre infanteridivisjoner sammen med regimenter av stridsvogner og artilleri. I tillegg har kommunistene to infanteriregimenter og et regiment ingeniørsoldater. Det siste skulle få hard medfart av en bataljon montagnard heimevern som beskyttet provinshovedkvarteret.

Sydvietnam hadde nå disse styrkene i området, Ban Me Thuot var nå kun beskyttet av 1. og 3.bataljon 53.regiment, 21.rangergruppe, en kavaleritropp og kompanier av heimevern. Men all den tid 3. bataljon fra 53.regiment var forlagt til Phung Duc flyplass 8 km øst for byen og rangerne 30 km nord for byen, var realiteten at byen Ban Me Thuot nå var beskyttet av en 1.bataljon, en gruppe kompanier av heimevern, til sammen vel en bataljon og noen hundre støttetropper[23].

KAMPEN OM BAN ME THUOT BEGYNNER – FORSVARERNE ER FÅ, MEN KJEMPER TAPPERT.

Angrepet på Ban Me Thuot ble innledet natten til 10.mars da 10.NT.divisjon støttet av artilleri og stridsvogner gikk til angrep mot fire mål, ammunisjonsmagasinet Mai Hac De, den lokale flyplassen, provinshovedkvarteret og Hoa Binh distriktet med Phuong Duc flyplass og basene for 44. og 53.regiment. Etter flere timers artilleribeskytning angrep i alt seks regimenter støttet av stridsvogner[24]. Den lokale flyplassen ble forsvart av støttetropper som raskt ble drevet bort. Forsvarerne av ammunisjonsmagasinet ble likeledes slått tilbake, men her setter leder for heimevernet, oberst Luat, inn et kompani å ta magasinet tilbake. Etter tre timers intense kamper der fienden sprengte flere ammunisjonslagre for å drive heimevernstyrkene bort, setter nordvietnameserne inn flere styrker og driver forsvarerne bort.

På Phung Duc flyplassen klarer fienden å ta basen for 44.regiment som bare forsvares av støttetropper. Men i kampene om basen for 53.regiment som holdes av 3.bataljon og ledes av regimentsjefen oberst Vo An, blir angriperne slått tilbake. Etter at 198.regiment har fått to av sine bataljoner skamfert, må kommunistene trekke seg ut av striden om basen[25].

Tidlig om morgenen 10.mars blir provinshovedkvarteret angrepet av Nordvietnams 95B.regiment[26] støttet av stridsvogner. Her ble de møtt av en styrke sammensatt av montagnard heimevern og et Reko-kompani. Selv etter fire timers intense kamper var hovedkvarteret stadig på forsvarernes hender. Tapene var betydelige og flere av angripernes stridsvogner sto i brann. Angriperne måtte sette inn alt de hadde av artilleri, og etter at hovedkvarteret var truffet og ødelagt, måtte forsvarerne trekke ut og fortsette kampene fra bygninger i nærheten.

Samtidig slo 24.regiment 10.NT.divisjon overraskende til og tok 23.divisjons hovedkvarter. Men støttet av egne flystyrker gikk heimevernstyrker ledet av Quang til motangrep for å ta hovedkvarteret tilbake. Etter harde kamper måtte de trekke seg ut. Men de hadde påført fienden store tap. I følge nordvietnamesiske kilder var sjefen drept og nestkommanderende såret, styrkene var tom for ammunisjon og ville ikke makte et angrep til. [27]

Også utenfor byen pågikk harde kamper. En rangerbataljon ble tvunget til å oppgi basen ved Dac Lac etter hårde kamper der fienden satte inn et helt regiment. Syd for byen stoppet den andre rangerbataljonen et av fiendens regimenter og holdt dette inntil forsvarerne måtte oppgi stillingene neste dag. Forsvarerne forsøker så å ta tilbake Mai Hac De basen ved å mobilisere de siste reserver. Til tross for uforferdet innsats må forsøket oppgis da sydvietnameserne er underlegne i antall. Heimevern og panservogner som kommer fra Bu Prang blir likeledes stoppet av fiendtlige stridsvogner ved en bro.

Om natten inntrer en pause i kampene. Quang ber sjefen for 23.divisjon, Le Trung Tuong, å sende forsterkninger, men Sydvietnam har ikke reserver å sette inn[28]. 11.mars starter Nordvietnam opp offensiven igjen. I løpet av natten til 11.mars sluttet også 316NT.divisjon seg til angrepet. For å skjule seg går et fiendtlig regiment i dekning på en gravplass nær 8.kavalerikompani. Men de blir oppdaget og blir beskutt av sydvietnameserne. De kommer ikke videre før de får støtte av stridsvogner.

Nå får etterretningssjefen, oberst Trinh, ved militærkommando II vite at divisjon 316.NT befinner seg syd for byen. I et forsøk på å stanse disse styrkene gir Phu ordre om å ødelegge broene som fører riksvei14 inn i byen. Men på dette tidspunkt hadde styrker fra 316.NT divisjon vært i kamp med forsvarerne allerede i over 10 timer. Nå gjør fiendens 198.regiment et nytt forsøk på å ta flyplassen, denne gang forsterket med 149.regiment. Etter flere timers kamper, klarer 3.bataljon 53.regiment som holder deler av flyplassen, enda en gang å slå angriperne tilbake med store tap[29].

De hardeste kampene finner nå sted rundt 23.divisjons kommandopost[30], som ble forsvart av 1.bataljon 53.regiment sammen med heimevern ledet av Luat. Fienden angriper med hele to regimenter støttet av stridsvogner. Taktisk flystøtte ødela flere av fiendens stridsvogner og forsvarerne klarer i første omgang å stanse angrepet, men uheldigvis treffer en av bombene hovedkvarteret. Dermed blir forbindelsen mellom distriktshovedkvarteret i Pleiku og forsvarerne brutt, og fra nå av er styrkene avskåret fra kontakt med ledelsen i Pleiku.

11.mars evakuerer de av forsvarerne som er igjen, og samler seg ved 53. regiments hovedkvarter ved Phung Duc flyplass, idet de ser at de er ute av stand til å fortsette kampen uten forsterkninger. Flyplassen er fremdeles på sydvietnamesiske hender, bare forsvart av en rangerbataljon og soldater fra 53.regiment. Men soldatene er uten ledelse idet både provinssjefen, Luat, og fungerende sjef for 23.divisjon, Quang, er blir tatt til fange under evakueringen.

MOTANGREPET SLÅR FEIL – FOR LITE, FOR SENT. LEDELSEN SVIKTER.

Nå er sydvietnameserne omsider klar over at alle fiendens styrker er samlet omkring Ban Me Thuot og at Pleiku ikke lenger er i fare. Styrkene her kan overføres. Fra Saigon gir president Thieu ordre til Phu om å holde den østlige delen av byen som utgangspunkt for et motangrep. Phu vil organisere angrepet med sine to gjenværende regimenter, 44 og 45, sammen med 21.rangergruppe og 3.bataljon 53.regiment ved flyplassen. 7.rangergruppe ble overført fra militærdistrikt III for å erstatte 44. og 45.regiment i forsvaret av Pleiku. I tillegg får Phu nå til rådighet flere taktiske flystyrker.

21.rangergruppe ved Buon Ho blir beordret sydover til byen, og 12.mars starter rangene fremrykningen mot Ban Me Thuot langs riksvei 14. Underveis kjemper de seg gjennom den ene stillingen etter den andre. Siden flere av fiendens styrker hadde trukket ut av byen, lå derfor store deler av byen åpen og muliggjorde en sydvietnamesisk offensiv. Nå griper imidlertid sjefen for 23.divisjon, general Tuong inn, og beordrer rangerne til å stanse fremrykningen og sikre et treningssenter øst for byen. Dermed stopper rangerne opp og mister initiativet. Nå rekker nordvietnameserne å blokkere rangerne. Det viser seg etter hvert at treningssenteret skal brukes som landingsplass for et helikopter som henter divisjonssjefen Tuongs familie. 21.rangergruppes tapre innsats er dermed forgjeves.

Phu planlegger å landsette styrkene i Phuoc An, 30 km øst for Ban Me Thuot. I tillegg kontakter Phu soldatene ved Phung Duc flyplassen og informerer om at forsterkninger er underveis. Overføringen begynte 12.mars, men tok lengre tid enn planlagt på grunn av manglende kapasitet for luftbåren transport. Den ble først fullført 13.mars og omfattet da bare to bataljoner fra 44 regiment[31].

Etter landsettingen møter styrkene fra 44.regiment en stor kolonne flyktninger og soldater som trekker ut av byen. Nå deserterer flere soldater og tar seg inn i byen for å lete etter sin familie[32]. På toppen av det hele lar general Tuong seg fly ut for å få behandling for et overfladisk sår. Nestkommanderende Quang er tatt til fange. Dermed er styrkene uten ledelse, men fortsetter å kjempe[33].

16.mars angrep fienden basen ved Phuoc An med stridsvogner og artilleri. Gjenværende styrker fra 44.regiment som hadde holdt Phuoc An, ble til sist drevet ut etter å ha ødelagt flere stridsvogner. Neste dag satte fienden inn et nytt regiment i tillegg til stridsvognene som var igjen etter kampene ved Phuoc An i et større angrep på Nong Trai basen. Samtidig setter angriperne inn 24. og 28.regiment støttet av stridsvogner og artilleri mot 3.bataljon 53.regiment ved Phung Duc flyplass, men måtte gi opp etter tap av soldater og stridsvogner. Først etter at ingeniørsoldater hadde sprengt en åpning i stillingene klarte angriperne å drive forsvarerne ut. Regimentsjefen oberst Vo An klarte å ta seg tilbake til egne stillinger sammen med 100 av forsvarerne. Nå hadde nordvietnameserne kontroll over byen.

I mellomtiden hadde 3.brigade fra 1.luftbårne divisjon som var overført fra militærdistrikt I, blokkert Riksvei 21 for å stoppe 10.NT.divisjon fra å rykke frem til kysten. Samtidig forsøkte brigaden å få ut styrker som trakk seg tilbake fra Ban Me Thuot til området øst for Phuoc An. Sivile flykter nå i store mengder fra ‘frigjørerne’ ned mot Nha Trang ved kysten.

Men selv om Sydvietnam hadde mistet Ban Me Thuot, var situasjonen ikke håpløs. Riktignok hadde alle regimentene i 23. divisjon lidd tap, det samme hadde flere av rangerbataljonene. Men disse enhetene kunne suppleres og i tillegg hadde man flere bataljoner heimevern som hadde vist seg dyktige i å holde statiske posisjoner. Fremdeles kunne Sydvietnam mønstre et forsvar av Pleiku og Kontum. Langs kysten kjempet 22.divisjon mot 3.NT divisjon som hadde lidd tap. Det ville ta tid for kommunistene å forflytte divisjonene som hadde inntatt Ban Me Thuot til området ved Pleiku, noe som kunne gi forsvarerne en respitt. Nå var posisjonene til Nordvietnams styrker kjent og overraskelsesmomentet borte. Det var fremdeles en mulighet for å holde den nordlige delen av militærdistrikt II.

ETTERSKRIFT

General Phu har vært kritisert for føringen av slaget, siden han ikke i tide innså at Ban Me Thuot var målet. Han kunne vel ha endret slagets gang, men i ettertid er det vanskelig å se hvordan han kunne ha endret slagets utfall. Fienden hadde både styrkeforholdet og ressursene på sin side. All den tid 22.divisjon var bundet opp med å holde riksveiene 19 fra Pleiku til kysten og 1 langs kysten, og fem av rangergruppene var bundet opp med forsvaret av Kontum, kunne Phu bare disponere regimenter fra 23.divisjon, noen rangergrupper pluss heimevernet for forsvaret av Pleiku og Ban Me Thuot. Hvor anstrengt situasjonen var, ser man av det at regimentene 53., 44. og 45. blir satt inn ett etter ett på samme måte som regimentene fra 22.divisjon. Fienden hadde, som nevnt, fire divisjoner og ni regimenter til rådighet[34]. Selv om Phu hadde satt inn hele 23.divisjon i forsvaret av Ban Me Thuot, ville utfallet vært uvisst samtidig som provinshovedstaden Pleiku da hadde vært helt forsvarsløs.

I tillegg kommer at angriperne hadde en skjult mobilitet muliggjort ved en nesten ubegrenset tilgang på drivstoff og tilgangen til baser og veier inne i Kambodsja, mens forsvarernes mobilitet var sterkt begrenset på grunn av den sterke reduksjonen i finansiering. Det siste svekket muligheten for etterretning, noe som gjorde det lettere for angriperne å skule forflytningen. Det svekket også kapasiteten for luftbåren overføring.

Hva som gjorde at kommunistene kunne utnytte svakheten i Sydvietnams forsvar, var for det første at de via en sentralt plassert spion[35] kunne følge Sydvietnams disposisjoner fra dag til dag, og for det annet spionen i militærkommando II, som ga dem tilgang til kodene for militærdistriktet. Sydvietnams egen etterretning var også kraftig svekket.

Men Phu klarte ikke å forstå fiendens planer, selv om han flere ganger fikk sikker etterretning som dette. Det resulterte i en forflytning av tropper som i mange tilfelle ikke var tilstrekkelig og også kom for sent. Overføringen luftveien av styrker fra 44.regiment var etter manges mening av liten verdi, all den tid disse styrkene var uten artilleri og stridsvogner. Heller ikke hadde det vært mulig å holde dem forsynt luftveien med ammunisjon og mat.[36]

I ettertid kan man kontrafaktorisk diskutere hva om ressurssituasjonen hadde vært en annen og langt bedre?  Hva om Sydvietnam hadde hatt en ekstra divisjon som kunne ha holdt Ban Me Thuot.[37] Hadde historien blitt annerledes om Phu hadde holdt seg til Thieu s ordre om å flytte hele 23.divisjon til Ban Me Thuot? Heimevernsoldatene kjempet tappert, men all erfaring viste at de kjempet enda bedre sammen med regulære soldater. Hva om general Toan hadde fortsatt som sjef for militærdistrikt II? Han var vel kjent både med fienden, distriktet og egne styrker. Faktisk hadde han planer om å angripe Duc Co, hovedkvarteret til 320.NT.divisjon.

Det som er bemerkelsesverdig, er at de sydvietnamesiske bakkestyrkene kjempet med slik innsats og utholdenhet, til tross for stadige forflytninger som vanskeliggjorde en organisasjon av forsvaret. Nesten alltid kjempet de i forholdet 1 : 3 eller 1 : 6 eller endog verre. Dessuten var tilgangen på ammunisjon, drivstoff, medisiner og mat skåret til beinet. Man skulle tro at den fortvilte ressurssituasjonen som preget Sydvietnam i årene 73-74 ville ha slitt på moralen, men kamprapportene fra slaget om Ban Me Thuot synes å fortelle noe annet. At disiplinen i bataljonene fra 44.regiment brøt sammen, hadde mye å gjøre med engstelsen for familiene. Det mest imponerende er kanskje heimevernskompaniet av montagnarder som stoppet 95B.regiment, et av Nordvietnams aller beste, i kampen om provinshovedkvarteret.

Offiserene som hadde føring på regiment og bataljonsnivå, kjempet glimrende. Både Vo An som ledet 3.bataljon 53.regiment, Le Qui Dau som ledet 21.rangergruppe, lederne Quang og Luat, viste alle kompetanse og initiativ. Provinssjefen Luat må få æren for det høye nivå heimevernet holdt, spesielt for at så mange stridsvogner ble slått ut. Selv om heimevernsoldatene opererte på kompaninivå og var tvunget til å kjempe defensivt, deltok de også taktisk offensivt for å vinne tilbake poster. At intern kommunikasjon brøt sammen, umuliggjorde oversikt. På bakgrunn av den store utstrekningen av området og det at Nordvietnam angrep med fire divisjoner, var de sydvietnamesiske styrkene altfor fåtallige og for spredt.

Det som slår en ved gjennomlesning av kamprapportene, at det ikke synes å være en enhetlig organisering av forsvaret av Ban Me Thuot. Dette går også igjen observasjoner nordvietnamesiske militære ledere gjorde, de var overrasket over at det ikke var organisert forsvarslinjer bak de støttepunktene som ble erobret første dag.[38]  Dette ansvaret faller delvis på sjefen for 23.divisjon, general Tuong og delvis på Phu. Quang fikk kommando over alle styrker i Quang Duc og provinsen Darlac 7.mars, kun tre dager før angrepet og hadde vel aldri noen mulighet for å innvirke på organisering av forsvaret. En annen sak er kommandoforholdet mellom, oberst Quang, som øverstkommanderende for området og sjefen for 23.divisjon, general Tuong, som faktisk var hans overordnede. Selv om Tuong viste seg som en slett kommandør[39], ville det logiske være å sette ham opp i Quangs funksjon og la Quang overta som divisjonssjef.

[1] James H. Wilbanks: Abandoning Vietnam. How America Left and South Vietnam Lost Its War. s. 232

[2] For øvrig var Viet Minhs behandling av krigsfanger etter dette slaget hinsides enhver konvensjon. I boken The Last Valley anslår forfatteren Martin Windrow antall krigsfanger til omtrent 10 000. Av disse overlevde i alt 3 900 et fangenskap på bare noen få måneder.  Dette har av forståelige grunner aldri vakt særlig oppmerksomhet i den liberale presse. Martin Windrow: The Last Valley (2004) s. 624 – 647

[3] George J. Veith: Black April. The Fall of South Vietnam. s. 136.

[4] Hvert av de tre andre distriktene hadde tre divisjoner. 22.div. hadde riktignok 4 og ikke 3 regimenter.

[5] George J. Veith: Op.cit. s. xxiii

[6] Nordvietnamesiske kilder opererer med 150 fly og 250 helikoptre. Se Duong, Hao (1980). A Tragic Chapter. Folkets Hærs Forlag. Hanoi: s. 149 – 151..

[6] George J. Veith: Op.cit. s. 124 – 125

[7] Hosmer, Kellen & Jenkins: The Fall of South Vietnam. s. 168. Her gir av Phus stabssjef oberst Le Khoc Ly et anslag på 85 000 bakkestyrker.

[8] George J. Veith: Op.cit. s. 124 – 125

[9] George J. Veith: Op.cit. s. 150

[10] Ikke desto mindre fant Reko-patruljer på denne måten verdifull informasjon, men den ble ikke tatt alvorlig. George J. Veith: Op.cit. s. 147.

[11] Phu kan ha bygget på erfaringen om at tidligere hadde Kontum og Pleiku vært angrepsmål. Dette var siden de lå nærmest Nordvietnam. Men med nye forsyningslinjer var nå den sydlige delen av Militærdistrikt II innen rekkevidde.

[12] Hosmer, Kellen & Jenkins: Op. cit. s. 173 sitert Nguyen Huy Loi, Overkommandoen.

[13] Det at Nordvietnam hadde i alt seks divisjoner i strategisk reserve, mens Sydvietnam hadde ingen, sier i grunnen sitt om styrkeforholdet.

[14] Jeg bruker her høylandsfronten om grensen mellom militærdistrikt II og Kambodsja, det kommunistene kalte B-3 front. Kystområdet for militærdistrikt II kalte kommunistene B-1 front.

[15] At Nordvietnams kan bruke en hel divisjon på dette, viser igjen fiendens overlegenhet i ressurser.

[16] Dette viser en av svakhetene ved ordningen med nær suverene distriktskommandanter og en svak overkommando som var underlagt presidenten.

[17] På grunn av budsjettkuttene var også CIAs etterretning redusert og også USA var usikker på Nordvietnams planer. George J. Veith. Op.cit. s 149

[18] George J. Veith: Op.cit. s. 158.

[19] Sjefen for regiment 47. Le Cau ble etter dette forfremmet til oberst.

[20] Hai Ma Viet: Steel and blood. South Vietnamese Armor and the War for Southeast Asia.

[21] Den sydvietnamesiske bataljonssjefen la en felle. Han sendte melding over radio av han var tom for ammunisjon, ville evakuere og ba om å bli fløyet ut. I stedet lå han i bakhold og slo ut to av fiendens bataljoner.

[22] Igjen ser vi svakhetene ved ordningen med nær suverene distriktskommandanter og en svak overkommando

[23] Forsvarerne som omfatter vel en bataljon heimevern og 300 støttetropper, kan omtrent settes til 1000 forsvarere. Angriperne kan beregnes til 40 000. Tre divisjoner pluss regimenter. Dette gir et forhold 1 : 40.

[24] I personell tilsvarer dette to divisjoner.

[25] 198.regiment som var en elitestyrke og beordret til slagfeltet av Giap selv, led et tap på 30 %.

[26] 95B.regiment var også en elitestyrke som holdt Quang Tri citadellet i noen av de hardeste kampene i 1972

[27] George J. Veith: Op.cit. s. 164. 10.NT divisjons historie. Hanoi. s. 92

[28] Dette illustrerer at antallet forsvarere, 78 000, som kommunistene operer med, er illusorisk. Bare en del av disse er mobile. Dette viser også hvor presset Sydvietnam er. Landet har ikke reserver å sette inn.

[29] Hoang Minh Tao: Victory of the Tay Nguyen Campaign. Hanoi. s. 198.

[30] Dette fungerte som en reserve for hovedkvarteret som var gått tapt dagen i forveien.

[31] Hosmer, Kellen & Jenkins: Op.cit. s. 171-172.

[32] Dette skulle bli et trekk som gikk igjen i resten av krigen. Det illustrerer et forhold som amerikanerne aldri forsto. De kjempet i et fremmed land, mens sydvietnameserne kjempet i sitt eget. Offensiven rammet ikke bare soldater, men også deres familier. Familiene til 44. og 45.regiment holdt til i barakker nær basene i byen.

[33] Nordvietnamesiske kilder fremstiller dette som et voldsomt slag der ‘både 44. og 45.regiment ble utslettet’. Hoang Minh Tao: Op.cit.

[34] 3NT.divisjon var engasjert i kampene om riksvei 19 og riksvei 1 langs kysten.

[35] Han ble senere identifisert som Nguyen Van Minh. George. J. Veith: Op. cit. 2. 125

[36] Oberst Nugyen Huy Loi ved overkommandoen. Sitert i Hosmer, Kellen & Jenkins: Op. cit. s. 174

[37] Sydvietnam ba USA om hjelp til å omdanne og utstyre tre ranger grupper til en divisjon. Men USA nektet.

[38] General Tran Cong Man sitert i Harry Engelmann: Tears Before the Rain. An Oral History of the Fall of South Vietnam s. 302.

[39] Wilbanks som selv har generals grad, bruker uttrykket ‘unfit for command’. James H. Wilbanks: Op.cit. s. 238