FORSPILLET TIL PARISAVTALEN – PARISAVTALEN – SKJEBNEÅRET 1972.

Året 1972 skulle bli et dramatisk år for Sydvietnam. Hardt presset av antikrigsbevegelsene og negative stemninger i kongressen, hadde President Nixon kunngjort å trekke de amerikanske styrkene ut av den allierte koalisjonen[1]. Dette skulle skje samtidig som de sydvietnamesiske styrkene skulle rustes opp for å overta krigføringen alene. Dette siste prosjektet ble kalt vietnamisering av krigen.[2] Forhandlingene i Paris mellom Sydvietnam, Nordvietnam, USA og FLN[3] hadde stått i stampe i årevis.

KOMMUNISTENES STORE VÅROFFENSIV 1972 – ET TILBAKESLAG FOR HANOI – NY SELVTILLIT OG OPTIMISME I SYDVIETNAM.

Ved årsskiftet 71/72 var de siste amerikanske bakkestyrkene ute av aktiv tjeneste[4]. Fra da av var de sydvietnamesiske styrkene alene på slagfeltet. I mars 1972 satte Nordvietnam i gang den såkalte vår-sommer-offensiven som de også kalte Nguyen Hue offensiven etter en kjent nasjonalhelt. Denne offensiven vil bli behandlet i et eget notat. Her skal kort nevnes at Hanoi ikke nådde de tre målene de hadde satt seg, å erobre Hue og de nordligste provinsene, å erobre høylandsplatået med Kontum og Pleiku og riksvei 19 ned til Qui Nhon ved kysten for å skjære Sydvietnam i to, og endelig ta riksvei 13 over Loc Ninh og An Loc for å erobre Saigon. De amerikanske luftstridskreftene spilte en stor rolle, men avgjørende for den økte selvtilliten hos myndighetene i Saigon var at de sydvietnamesiske divisjonene, rangerne og de lokale styrkene motsto angrepene og tok tilbake tapt territorium.

Kommunistene hadde beruset av egen propaganda satt i gang offensiven i troen på at Sydvietnam skulle være et lett bytte etter at amerikanske bakkestyrker var ute. Møtet både med amerikanske luftstridskrefter og ikke minst sydvietnamesiske styrker, skulle imidlertid bli en særdeles ubehagelig opplevelse for dem. James H. Willbanks som selv deltok som rådgiver i slaget om An Loc skriver, de sydvietnamesiske soldatene kjempet hardt og mange steder utmerket. Styrkene i Marinedivisjonen i Militærdistrikt 1 opprettholdt disiplin og orden gjennom hele offensiven, selv der tallmessig overlegne styrker tvang dem til å oppgi forsvarsstillinger[5]. De beleirede forsvarerne av An Loc drev gjentatte ganger kommunistenes menneskebølger tilbake der de kjempet mann mot mann mot de kommunistiske angriperne, og holdt ut lenger enn de franske styrkene gjorde ved Dien Bien Phu.[6] Den amerikanske sjefsrådgiver general James Hollingsworth uttalte om kampene om An Loc, Jeg tror det vil gå inn i historien som den største seier i krigshistorien.[7] Mange vil kanskje betrakte Hollingsworth s uttalelse som noe overdreven, men faktum er at Hanoi satte inn tre regulære divisjoner pluss et antall regimenter, som totalt tilsvarer Giap s styrke ved Dien Bien Phu. Den sydvietnamesiske general Le Van Hung hadde bare halvparten av de Castries styrke, vel 6000 soldater.

Utviklingen i 1972 ga sydvietnameserne selvtillit og optimisme tilbake, men to utenforliggende faktorer skulle på lengre sikt få stor betydning. Selv om de amerikanske myndighetene, først og fremst president Nixon, fremhevet de sydvietnamesiske styrkenes innsats som en suksess for ‘vietnamiseringen’ av krigen, var omtalen i media lite vennlig. Sydvietnams militære innsats ble bagatellisert, tilbakeslag og retrett ble slått stort opp mens vellykkede operasjoner ble ignorert. Dette var for øvrig en tendens man hadde sett hos pressen under hele krigen, ikke minst under Tet-offensiven. Etter som tiden gikk, skulle dette inntrykket som media skapte, underminere Sydvietnams posisjon. Den andre faktoren var de amerikanske antikrigsbevegelsene som systematisk gikk inn for å presse USA ut av den allierte koalisjonen, vel vitende om at i fall dette skjedde, ville krigen tilta og Sydvietnam sannsynligvis havne under kommunistisk styre. I tillegg presset de på for å få den Sydvietnamesiske president Nguyen Van Thieu av veien og åpne for et kommunistisk styre.[8]

VÅR-SOMMEROFFENSIVEN HAR SLÅTT FEIL – KOMMUNISTENE VENDER TILBAKE TIL FORHANDLINGSBORDET

Sommeren 1972 var det klart for lederne i Hanoi at offensiven hadde slått feil, samtidig som sydvietnameserne for første gang følte at de var på høyde med fienden. Som følge av Nixons vellykkede politikk overfor Nordvietnams allierte Sovjet og Kina, kjølnet også disse landenes entusiasme for krigen. Etter hvert vendte så Nordvietnam tilbake til forhandlingsbordet. Det som er viktig for å forstå historien, er at Nordvietnams plutselige interesse for forhandlinger ikke skyldtes noe ønske om en fredelig løsning, men å skaffe seg en respitt for å gjenoppbygge egne styrker etter tapene ved våroffensiven. Det er det som kommunistene selv kaller đàm và đánh strategi[9], der man oppholder fienden med forhandlinger og snakk mens man selv fortsetter krig og forberedelse til krig.

I 1969 hadde USA s sjefsforhandler Henry Kissinger tatt opp hemmelige forhandlinger med nordvietnameserne etter at de fire første årene med forhandlinger viste seg fruktesløse. Men frem til 1971 var disse forhandlingene uten særlig resultat. Det eneste som skjedde av betydning var at kommunistene kom med offentlige utspill beregnet på de amerikanske antikrigsbevegelsene, vel vitende om at amerikanerne ikke kunne svare da forhandlingene var hemmelige. Fra nå av forhandler amerikanerne med Nordvietnam mens de holder Sydvietnam utenfor. Sydvietnam når ikke frem med sine krav. Hanoi har nå nådd frem med sin treneringspolitikk. De har klart å sette Sydvietnam utenfor. At FNL ikke lenger var med, hadde ingen betydning. De var allikevel en filial under Hanoi.

Etter at kommunistene hadde lidd nederlag sommeren 1972, endret de nå taktikk ved forhandlingsbordet. Kommunistenes plan bak våroffensiven hadde vært å knekke det sydvietnamesiske forsvaret for med dette å velte den sydvietnamesiske regjering, og deretter å drive amerikanerne ut. Denne planen hadde nå mislykkes. Nå endrer Hanoi planen og forsøker å få amerikanerne ut av Vietnam før de tar opp kampen mot Sydvietnams forsvar[10]. Uten noe håp om å kunne forhandle ut fra styrke, vil de ta tiden til hjelp for å oppnå at amerikanerne som var under tidspress hjemmefra, trekker seg fra koalisjonen. Dette ville så gjøre det mulig å slå Sydvietnam militært.[11] Samtidig presser de på for å få motparten til å gå med på at Sydvietnams president Nguyen Van Thieu skulle skiftes ut til fordel for en koalisjonsregjering bestående av kommunister, ikke-kommunister og en ‘tredje front’.[12] Dette kravet ble også som nevnt stadig gjentatt av antikrigsbevegelsene.

Antikrigsbevegelsenes og medias fremstilling av Sydvietnam som både sivilt og militært svakt, gjennomsyret av korrupsjon og med udugelige militære og sivile ledere, vant innpass også i den amerikanske kongress. Fotografen Nick Ut’s ikoniske bilde av den vesle Kim Phuc som flykter naken etter et flyangrep med napalm, gikk verden rundt. Det underslås at hun flykter fra de kommunistiske styrkene og blir behandlet på et sydvietnamesisk hospital i Cu Chi. Kommunistenes artilleribeskytning av riksvei 1 fra Quang Tri til Hue, som kostet tusenvis av sivile flyktninger livet, blir ikke omtalt.[13] [14] Typisk for den oppfatning media og antikrigsbevegelsene klarer å pode inn i opinionen, er denne uttalelsen som falt i den amerikanske kongress fra den demokratiske senator Mike Mansfield, jeg er syk og trett av å se bilder av menn, kvinner og barn fra Indokina, slaktet av amerikanske våpen med amerikansk ammunisjon, i land der vi ikke har noen som helst vitale interesser.[15]

For president Nixon var amerikansk deltagelse på alliert side nå blitt et økende dilemma. På den ene siden ønsket han å holde Sydvietnam utenfor kommunistisk dominans, på den annen siden måtte han finne en måte å avslutte amerikansk deltagelse på, en måte som opinionen ville akseptere. Her var han under et tidspress som antikrigsbevegelsene hadde satt i gang og som etter hvert vant innpass i kongressen. I mai 1972 minelegger USA havnen i Hai Phong, Nordvietnam s viktigste havneby for å legge press på Nordvietnam.

Frem mot presidentvalget høsten 1972 satte Hanoi i gang en større kampanje der den amerikanske intervensjonen ble fordømt i voldsomme ordelag samtidig med krav om at USA måtte godta at det var to regjeringer i Sydvietnam. Den andre var da FNL s provisoriske regjering. (Etter kapitulasjonen i 1975 kunne justisministeren i den provisoriske regjeringen, Tang Nhu Truong, avsløre at hele arrangementet med den provisoriske regjering var initiert og styrt av Hanoi.[16])

FORHANDLINGENE FORTSETTER – SYDVIETNAM HOLDES UTENFOR – THIEU REAGERER

Med presidentvalget i USA som umiddelbart forestående, begynner det å haste for Hanoi og nå lemper de på kravene. For første gang innrømmer Nordvietnams sjefsforhandler Le Duc Tho at de har styrker i Laos og Kambodsja, og utenom avtalen lover han Kissinger at disse styrkene skal trekkes tilbake etter at en våpenhvile var trådd i kraft[17]. Imidlertid holdes Sydvietnam hele tiden utenfor forhandlingene og presenteres for forslagene som fait accompli i ettertid. Krav som Sydvietnam ønsker tatt med i avtalen, blir knapt fremmet og heller ikke innfridd. Dette siste sammen med lekkasjer fra nordvietnameserne og den provisoriske regjeringen gjør at president Thieu blir mer og mer skeptisk og mistenksom. Tilliten mellom Thieu og Kissinger svekkes, og Thieu s tiltro til USA svekkes også.

I slutten av september 1972 sendte Hanoi en note til Kissinger der man lovet å møte i en konstruktiv ånd for å komme frem til en avtale i henhold til krav fra amerikansk side. Men noen dager senere understreket Thieu i en tale til den sydvietnamesiske nasjonalforsamling at ingen part kunne gjøre en avtale på Sydvietnams vegne. [18] Samtidig oppsto en meningsforskjell mellom Kissinger som mente tiden nå var inne for å komme frem til en gunstig avtale før presidentvalget, og Nixon som mente USA ville stå sterkere etter et valg han så frem til å vinne.

I løpet av oktober ble det imidlertid gjort fremskritt i forhandlingene. Et nasjonalt råd for forsoning og nasjonal enighet, NCNRC, skulle opprettes for legge til rette for et valg i Sydvietnam, men uten noen tidsfrist for dette. Hanoi gikk også i prinsippet med på en våpenhvile i Laos og Kambodsja. Det som imidlertid skulle vise seg å være den alvorligste fare ved avtalen, var at den ga Nordvietnam anledning til fortsatt å holde egne tropper på Sydvietnamesisk territorium. Kissinger mente her at slik sakene, sto var det umulig å få til en annen løsning. Med tanke på tidspresset var dette en riktig vurdering. I midten av oktober sto bare ett punkt igjen, utveksling av krigsfanger.

Nixon instruerte nå Kissinger om å gjøre sitt ytterste for å få Thieu til å godta forslaget til avtale. I tillegg ga amerikanerne Thieu beskjed om å erobre så mye territorium som mulig før en avtale ble inngått. Men Thieu hadde en rekke innvendinger mot forslaget til avtale. Da Kissinger brakte disse frem for nordvietnameserne på et nytt møte 20.november, avviste Le Duc Tho disse og fremla nye krav samtidig som han gikk bort fra punkter det tidligere var enighet om. Forhandlingene gikk så i vranglås og Nixon ble nå innstilt på å gjenoppta bombingen for å presse frem videre forhandlinger, samtidig som han skriver til Kissinger at han ikke ser noe annet alternativ enn å ta som utgangspunkt det siste forslag man var blitt enige om.

Nixons posisjon var nå vanskelig. Ikke bare var den amerikanske opinion innstilt på at en avtale var umiddelbart forestående. Nordvietnam hadde 8.november også vært innstilt på å godta et forslag. Thieu hadde sterke motforestillinger mot å godta forslaget. Nixon velger nå å legge press på Thieu for å få ham til å godta forslaget som det er, eventuelt vil USA innstille all hjelp. På den annen side, dersom Nordvietnam skulle bryte avtalen, lover Nixon at USA vil slå hardt tilbake[19].

Som forhandler var Kissinger nå satt i en uhyre vanskelig situasjon. På den ene siden skulle han overbevise Nordvietnam om at USA ville fortsette bombingen inntil de gikk med på en avtale, på den annen side overbevise Sydvietnam om at USA ville stoppe bombingen og gå ut av Vietnam dersom ikke Thieu ville gå med på avtalen.[20]

I et nytt møte 4.desember 1972 avviser Tho alle Kissingers forslag og foreslår 16 endringer angående tema amerikanerne trodde av ferdig forhandlet. Nå var det amerikanske valget holdt, og Hanoi hadde ikke lenger hastverk med å inngå en avtale. Nordvietnam valgte her å spille på at Kissinger hadde gått ut offentlig med å si at en avtale var nært forestående. Videre håpet Nordvietnam på en økende avstand mellom USA og Sydvietnam, og sist og ikke minst – desto lenger det varte før en avtale ble inngått – desto lenger tid hadde Nordvietnam til å bygge opp styrkene i syd.

To ting økte Thieu skepsis og mistenksomhet mot forslaget. For det første hadde Nordvietnams utenriksminister Pham Van Dong i et intervju i Newsweek sagt at NCNRC skulle være en koalisjonsregjering uten Thieu s innflytelse. Dessuten var den vietnamesiske teksten i forslag til avtalen forskjellig fra den amerikanske. I den vietnamesiske sto det at NCNRC skulle være co cau chinh quyen, dvs ha en styrende rolle som en regjering, mens det i den amerikanske teksten i tråd med Sydvietnams oppfatning sto en administrativ rolle, co cau hanh chanh. Videre var det i den vietnamesiske teksten brukt don doc, i betydningen overvåke og ikke bistå med, promote, som det sto i den amerikanske.[21] [22]

Forhandlingene frem til 14.desember da Tho dro tilbake til Hanoi, var preget av motvilje fra Nordvietnams side samtidig som Thieu s skepsis mot forslagene kom mer og mer til syne, og før Tho reiste tilkjennega Thieu offentlig at han ville avslå et hvert forslag i sin nåværende form. Forhandlingene var nå låst og Nixon gjenopptok bombingen av Hanoi-Haiphong området 18.desember. Bombingen varte i tolv dager og hadde åpenbart til hensikt å vise begge de vietnamesiske partene at USA var innstilt på å tvinge frem en løsning.[23]

KINA OG SOVJET INTERVENERER – PARIS-AVTALEN UNDERTEGNES

Både Sovjet og Kina rådet Nordvietnam til å gjenoppta forhandlingene. Mao Tse Tung gikk så langt som til å kritisere Hanoi for å oppmuntre nordvietnameserne til ikke å forhandle, men å kjempe videre i hundrede år.[24] Både de amerikanske tapene av fly og mannskap sammen med sivile tap i Nordvietnam hisset igjen opp antikrigsbevegelsene og opinionen i USA. Anført av sangerinnen Joan Baez opptrådte en gruppe aktivister i Hanoi og publiserte kritiske uttalelser mot USA på vegne av Nordvietnam.[25]

Bombingen og press fra kinesiske ledere gjorde sitt og etter at Hanoi hadde informert USA om at de var villige til å gjenoppta forhandlingene, startet disse igjen 8.januar 1973. Kongressen signaliserte nå at den var villig til å gå langt for å stanse hjelpen til Sydvietnam. Dette la et sterkt press på Thieu samtidig som Nixon lovet at dersom Nordvietnam brøt en avtale, ville det få drastiske konsekvenser. Han lovet Thieu, to take massive action against North Vietnam in the event they break the agreement.[26]

Avtalen ble undertegnet 27.januar 1973. Til tross for at Nixon hadde satt hardt mot hardt både mot Nord- og Sydvietnam for å få til en avtale, rammet kritikken ham og ikke Nordvietnam. Dette skyldes i hovedsak antikrigsbevegelsenes propaganda, godt forsynt av stoff fra Nordvietnams propagandamaskin.

USA hadde nå gjort en avtale med en part, Nordvietnam, som hele tiden hadde gjort det til sin politikk å bryte avtaler. Etter at Genève-avtalen 1954 som også omfattet Laos og Kambodsja, ble undertegnet, sendte Nordvietnam tropper inn i Laos[27]. Det samme skjedde etter undertegning av den nye avtalen for 1962. Hanoi sendte en hel divisjon inn i Laos. Nøytrale og ikke-kommunistiske styrker ble slått og Nordvietnam overtok.[28] Nordvietnam etablerte baser i Laos og gikk inn og gjorde det samme i Kambodsja. Dette vakte som ventet, ingen reaksjon hos dem som senere kritiserte USA for operasjoner mot kommunistiske baser i Laos og Kambodsja.

HVA OPPNÅDDE NORDVIETNAM, HVA OPPNÅDDE USA OG HVA OPPNÅDDE SYDVIETNAM

Hva kom ut av Paris-avtalen? Avtalen avsluttet USAs direkte engasjement på alliert side. Den fortsatte i realiteten Nordvietnams. Slik fortonte fortonet avtalen seg fra Sydvietnams side[29]:

  • I løpet av 60 dager skulle de siste av amerikansk personell nå trekkes ut av Vietnam og krigsfanger skulle frigis. Dermed hadde Nixon oppnådd det han trengte på hjemmefronten.
  • De vel 200 000 nordvietnamesiske soldatene som sto inne på sydvietnamesisk territorium, skulle fortsatt stå der, og både nord- og sydvietnamesiske styrker skulle ikke gå utenom de områdene de hadde kontroll over ved våpenhvilen. Med dette hadde Nordvietnam oppnådd ett av sine mål.
  • USA og Nordvietnam skulle ikke sende nye våpen inn i Sydvietnam. Våpen skulle erstattes på en 1-1 basis. USA holdt denne avtalen. Nordvietnam holdt den selvsagt ikke. Dermed hadde Nordvietnam oppnådd et annet av sine mål.
  • Partene (dvs. Nordvietnam) skulle trekke sine styrker ut av Laos og Kambodsja. Nordvietnam holdt selvsagt ikke denne delen av avtalen. Dermed hadde Nordvietnam oppnådd et tredje av sine mål.
  • Det skulle opprettes et Råd for forsoning og enighet som skulle organisere ‘frie valg’ i Sydvietnam. Tilsvarende valg i Nordvietnam var selvsagt ikke tema for forhandlingene. Dermed hadde Nordvietnam oppnådd et fjerde av sine mål.
  • Den demilitariserte sonen skulle fremdeles betraktes som demilitarisert. Nordvietnam holdt selvsagt ikke denne delen av avtalen. I begynnelsen av mars 1975 gikk 325.infanteridivisjon gjennom sonen for å angripe mot Hue og Da Nang.
  • Sydvietnam oppnådde ikke gjennomslag for noen av sine krav.

Med avtalen hadde Nixon oppnådd en formell avslutning på krigen og i en tale 23.januar 1973 konkluderte han med at de allierte hadde vunnet krigen og at Sydvietnam nå hadde fått retten til å bestemme sin egen fremtid.

Hva Sydvietnam i realiteten hadde fått, var retten til å slåss mot kommunistene på egen hånd. Sydvietnameserne satt nå igjen med en følelse av å være forlatt og sviktet, samtidig som de så hvordan Sovjet og Kommunist-Kina støttet Nordvietnam ubegrenset med krigsmateriell og drivstoff.

Nordvietnam hadde oppnådd å få USA ut av den allierte styrken uten andre reelle motytelser enn tilbakesending av amerikanske krigsfanger. Det Nordvietnam for øvrig høytidelig hadde bundet seg til, var som sedvanlig ikke verd papiret det var skrevet på. Det gikk selvsagt ikke lenge før Nordvietnam fortsatte aggresjonen og krigen mot Sydvietnam. Allerede i mai 1973 ble planen for dette offisielt besluttet i Politbyrået og så vedtatt på Sentralkomitéens Plenumsmøte nr. 21 i juni som Resolusjon 21.

Riktignok hadde Nixon muntlig lovet Thieu å reagere kraftig dersom Nordvietnam brøt avtalen. Men ikke bare lammet Watergate presidentens handlekraft. En motvillig og til dels fiendtlig kongress sammen med antikrigsbevegelsenes propaganda ville allikevel ha hindret en president i å forta seg noe.

For Nordvietnam var avtalen som bandt motstanderne, en stor oppmuntring og i realiteten en halv seier[30]. For Sydvietnam var den et faktisk nederlag og et psykologisk tilbakeslag. Spesielt på bakgrunn av den seieren på slagmarken de sydvietnamesiske styrkene hadde oppnådd våren 1972. Saigon var nå i stor utstrekning overlatt til seg selv og satt igjen med en følelse av å være forlatt. Leder for Sydvietnams overkommando, general Cao Van Vien sa om Paris-avtalen at, den var vendepunktet som forandret alt. Paris-avtalen ble forkynt for Sydvietnam lik en dødsdom[31].

Vien s ord skulle dessverre bli en realitet. Paris-avtalen s konsekvenser, nedskjæringene i våpenhjelpen som den amerikanske kongress senere vedtok og inflasjonen og arbeidsløsheten som fulgte nedbemanningen av amerikansk personell, skulle bli et trehodet troll for den sydvietnamesiske nasjonen. Sydvietnam visste av erfaring at kommunistene aldri holdt avtaler og regnet det for sikkert at de hadde en ny krig i vente. Den sydvietnamesiske statssjef Nguyen Van Thieu sa det slik: Når du møter en kommunist, hør ikke hva han sier, se hva han gjør.

I ettertid har det kommet frem opplysninger som gjør tragedien dobbel. Historikeren George Herring konkluderte med at USA s posisjon etter bombingen i desember 1972, var sterkere enn noen gang. Men mulighetene for å utnytte dette ble ødelagt av interne faktorer i USA, antikrigsbevegelsene og en til dels fiendtlig kongress.[32] En militær ekspert som Sir Robert Thompson hevdet at USA på dette tidspunkt kunne ha diktert betingelsene og, krigen kunne ha blitt vunnet i det en reell og gjennomførbar fred kunne ha blitt oppnådd.[33] Slik jeg ser det, skrev han, efter elleve dagers B-52 angrep på Hanoi, hadde dere (USA) vunnet krigen. Den var over. [34]

Det skulle selvsagt ikke gå lenge før Hanoi gjenopptok krigen. Grunnen til at kommunistene ikke umiddelbart gikk til angrep, var ikke respekt for avtalen, men simpelthen at deres egne styrker var hardt medtatt etter 1972 offensiven der sydvietnamesiske styrker slo kraftig tilbake. En av Nordvietnams fremste ledere general Tran Va Tra sa at på tidspunktet for våpenhvilen var våre kadrer og soldater utslitte. Alle våre enheter var i uorden, og vi led under tapet av soldater og mangel på mat og ammunisjon. Så det var en hård påkjenning å stå imot fiendtlige angrep. Noen ganger måtte vi bare gjøre retrett og la fienden ta tilbake kontrollen over befolkningen.[35]

Den mannen som myndighetene i Hanoi hadde utsett til å undertegne kapitulasjonsdokumentene, var en oberst i informasjonstjenesten, Bui Tin. Han hoppet senere av og skrev to bøker, Following Ho Chi Minh og From Enemy to Friend. I den siste boken skriver han noe som har høy relevans til forhandlingene som førte frem til Paris-avtalen.

I håndteringen av det ‘kortspillet’ som krigen var, spilte de allierte med åpne kort (som alle kunne se) mens den nordvietnamesiske siden spilte med kortene tett mot brystet (og ikke tillot noen å få så mye som et glimt). Nordvietnameserne visste om hvert eneste trekk de allierte gjorde.

Og han fortsetter, I krig, vil en demokratisk regjering som fører krigen i et miljø preget av offentlig debatt og åpenhet uten hemmeligholdelse, alltid være i underlegenhet, mens et diktatorisk og hermetisk lukket samfunn som holder folket i et jerngrep, vil være i fordel.[36]

Tankene går uvilkårlig til den britiske statsminister Neville Chamberlain som etter München-avtalen som vestmaktene inngikk med Hitler 30.september 1938, kom tilbake med avtalen som skulle sikre ‘Fred i vår tid.’[37]  Avtalen var gjort med nasjonalsosialisten Hitler som hadde samme oppfatning av avtaler som myndighetene i Hanoi. Ett år senere brøt storkrigen i Europa ut ut. En ytterligere parallell var at Tsjekkoslovakia som avtalen gjaldt, ble holdt utenfor forhandlingene.

[1] President Nixon brukte uttrykket første gang 8.6.1969 i et møte med Sydvietnams president Nguyen Van Thieu der han også annonserte den første tilbakekallingen av amerikanske styrker på 25 000 soldater.

[2] Mange vietnamesere trekke på smilebåndet av uttrykket vietnamisering. Saken var at sydvietnameserne hadde kjempet i nesten tyve år før amerikanerne kom inn i bildet.

[3] FLN også kalt den Provisoriske Revolusjonære Regjering var et foretagende satt i scene av Hanoi under foregivende å representere deler av den sydvietnamesiske befolkning.

[4] Det var fremdeles amerikansk personell tilbake i Vietnam bl.a. som rådgivere, teknikere og logistikkpersonell

[5] Det er alminnelig kjent at tilbaketrekning under strid er kanskje den aller vanskeligste manøver.

[6] James H. Willbanks: Abandoning Vietnam. How America left and South Vietnam lost its war. S. 158

[7] Dale Andradé: America s Last Battle. Halting Hanoi. s. 458

[8] George J. Weith: Black April. S. 58

[9] Vietnamesisk ‘forhandle-og-kjempe’

[10] Nguyen Lien-Hang. Op cit. s. 270

[11] Le Duan s tale til Politbyrået juli 1972. Nguyen thi Lien-Hang: Hanoi s War. s. 260

[12] Det er her nok å minne om Mao Tse Tungs ord om at ‘Hensikten med en koalisjonsregjering er å fjerne den’.

[13] Dale Andradé: America’s Last Vietnam Battle. s.120

[14] Ngo Quang Truong: The Easter Offensive of 1972. s. 46

[15] Willbanks. Op. cit. s. 230

[16] Tang Nhu Truong: A Vietcong Memoir. An Inside Account of the Vietnam War and its Aftermate. S. 264 – 270

[17] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 274

[18] James H. Willbanks: Op.cit. s. 167

[19] James H. Wilbanks: Op.cit. s. 178

[20] James H. Willbanks: Op.cit. s. 179

[21] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 287

[22] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 21

[23] I Vietnam er denne perioden kjent som ‘mười hai ngáy đen’ – tolv dager i mørke.

[24] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 295

[25] Ett av ankepunktene var ‘teppebombing av sivile’ – tapstallet var imidlertid ca 200 per dag – et annet var bombingen av Bach Mai hospitalet – i strid med alle konvensjoner var taket utstyrt med en skog av luftvernskyts.

[26] James H. Willbanks: Op.cit. 178.

[27] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 118.

[28] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 184

[29] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 17

[30] Bui Tin: From Enemy to Friend. S. 107

[31] Lewis Sorley: A Better War. s. 260

[32] George C. Herring: The Nixon Strategy in Vietnam ed. Braestrup et al: Vietnam as History. s. 57

[33] Sir Robert Thompson: Peace is Not at Hand. s. 135

[34] W. Scott Thompson & Donaldson D. Frizzell: The Lessons of Vietnam. s. 105

[35] Olivier Todd: Cruel April: The Fall of Saigon. s. 79

[36] Bui Tin: From Enemy to Friend. s. 31 – 32

[37] Faktisk var det ikke dette Chamberlain sa, men ‘begynnelsen til en større avtale, hvori hele Europa vil finne fred.’ 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s