LANDET I NORD – VIÊT-RIKET

Krigen i 1955 – 1975 var en krig mellom to vietnamesiske visjoner av samfunnets fremtid. Disse visjonene fremsto først og fremst på grunn av de ulike perspektiver nord og syd hadde på ideologi, økonomi, samfunn og politikk, noe som har eksistert i over fire hundre år, helt fra da landet i syd begynte å danne sin egen statsform.

                                                                                         Keith W. Taylor.[1]

INNLEDNING

Hensikten med denne artikkelen er på ingen måte å gi en fullstendig behandling av Vietnams historie. Hensikten er å korrigere to påstander som politisk korrekt presse har hevdet år etter år: at Vietnam alltid har vært ett land, et enhetlig forent folk, en samlet nasjon – og en nasjon som i århundrer alltid har kjempet mot utenlandsk invasjon og ligget i krig med Kina. En inndeling i syd og nord var en kunstig inndeling som ble påtvunget landet i 1954.

En gjennomgang av landets historie synes å vise noe helt annet. I historien fremstår Vietnam på ingen måte som noen enhetlig nasjon, men som langsom sammensmeltning av en mangfoldighet av kulturer, hver med sin egen historie. Krigene har nesten alltid vært innbyrdes mellom vietnamesiske grupper, familier og klaner. Utenlandsk invasjon har oftest skjedd på vegne av en vietnamesisk krigførende part som gjør krav på kongeverdighet. Under mongolenes invasjon av Kina på slutten av 1200-tallet, gjør Vietnam felles sak med Kina og kjemper mot mongolene.

Vietnam har en felles kulturell historie med Kina. Da Kina annekterte landet omkring den røde elv, Sông Hồng, var dette knapt en nasjon i vår moderne oppfatning. Det er under kinesisk dominans at Vietnam får en administrasjon og mottar impulser innenfor kunst, religion, teknologi og jordbruk. Under kinesisk dominans endrer Vietnam eller Việt-riket status fra først å være en del av Kina til så å bli provins under Kina til det så i 680 får status som ett av fire beskyttende protektorater for Kina, og den vietnamesiske keiseren blir visekonge for protektoratet An Nam.

Det Vietnam eller Giao Châu som frigjør seg fra kinesisk dominans i 939 da Ngô Quyên erklærer seg som konge, fremstår som et helt annet land enn samfunnet på slettelandet rundt den røde elv før kinesisk anneksjon i 111 f.Kr. Den tusenårige perioden som ligger imellom, er stort sett en fredelig periode. Opprør skjedde først og fremst mot lokale militærguvernører. Etter frigjøringen i 939 velger Vietnam eller Đai Cồ Việt å be om å være selvstyrt lydrike under Kina med egen keiser, hòang đế, med tittel visekonge, vương, av lydriket. Det finnes også flere eksempler på at det er Việtene som er den aggressive part i forholdet til Kina, som krigene under Lý dynastiet omkring 1075.

Jeg har delt artikkelen i to deler. Første del handler om Việt riket i nord, et rike med en to tusenårig historie. Den andre delen begynner med landet i syd, Nam Bộ, et land som har en ganske annerledes broket historie, sammenvevet av mange kulturers historie. Det er først på 1700-tallet at landet i syd skulle bli avgjørende for landet Vietnams historie. Det skulle også resultere i at landet ble samlet. Og det er det den andre delen handler om.

VIETNAM – ETT LAND ELLER TRE LAND.

Vietnameserne selv sier at Vietnam består av tre ‘land’; de nordligste provinsene som de kaller Bắc Bộ, de aller sydligste som de kaller Nam Bộ, og landet imellom som de kaller Trung Bộ.[2] Under det franske regimet ble Bắc Bộ kalt Tongkin, Trung Bộ kalt Annam og Nam Bộ Cochinkina. Tongkin og Annam utgjorde Protektoratet Annam mens Cochinkina var en koloni.

Disse tre ‘landene’ er forskjellig både i målform, kultur og skikker. Ser vi på historien, ser vi at den nordlige delen, den sentrale delen og den sydlige delen av det vi i dag kaller Vietnam, har hatt ganske forskjellige historier, og ‘landenes’ ulike historie har preget dem også opp til våre dager.

Vietnams historie er nær knyttet til Kinas, den store naboen i Nord. Men historien er ikke en historie om stadige kriger. Forholdet til Kina har gjennom gjentatte perioder på flere hundre år vært preget av fred i form av et indre vietnamesisk selvstyre kombinert med en ytre formell underordning under Kina. Derimot har Vietnams egen historie vært preget av interne strider innenfor Việt riket og ytre konflikter mellom Việt riket i nord, Yin-Li eller Champa sentralt og Funan eller Chen La i syd.

Det er flere folkeslag, flere stater som opp gjennom tidene har bebodd det landområde vi i dag kaller Vietnam. Vietnams historie kan oppfattes på to måter, enten som historien til folket som kalte seg Việt og som ekspanderte sydover til de til slutt dominerte hele landet, eller som historien til forskjellige folkeslag som har befolket Vietnam, og som har sin del i det som kan kalles landets kultur. Jeg har valgt den siste, fordi den kan kaste lys over det Taylor kaller ‘de ulike perspektiver’ som man gjenfinner også i Vietnams moderne historie.

HISTORIEN OM DET NORDLIGE LANDET –  VIÊT- RIKET TAR FORM.    

Vietnameserne selv regner at deres sivilisasjon hadde sitt utspring for flere tusen år siden i deltaet omkring den røde elv, Sông Hồng, der vi i dag finner Hà Nội og Hải Phòng. Vi vet ikke så mye om menneskene som i tidlige tider bodde i dette nordlige Vietnam. Vi vet noe om det språket de talte, proto-vietnamesisk, og som rimeligvis må ha ligget nær kinesisk. Men dagens vietnamesisk inneholder også elementer fra malayo-polynesisk og khmer.[3]

Vi finner tidlige sivilisasjoner her, som for eksempel Đồng Sơn kulturen med sine bronsetrommer, men de henger ikke nødvendigvis sammen med de vietnamesiske kulturene som kom senere.[4] På et tidspunkt kaltes folkene som bodde i dette lavlandet for «de hundrede Yue» på kinesisk, der Yue uttales Việt på vietnamesisk. Việt konger hersket fra 2880 f.Kr. frem til 258 f.Kr. da en konge utenfra, Thuc Phán, etablerer seg her og kaller landet Âu Lac og anlegger en hovedstad, Cổ Loa, som lå der hvor Hà Nội ligger i dag.[5]

Under det kinesiske Quin dynastiet forsøker kineserne gang på gang å underlegge seg Âu Lac, og sender militære ekspedisjoner sydover. Men i 207 f. Kr. under en periode da Quin dynastiet var svekket, skjer noe uventet. En kinesisk ekspedisjonsleder, en småkonge, Zhao Tuo, griper anledningen og etablerer seg selv som hersker over Âu Lac og kaster ut Việt-kongen Thuc Phán. Nå opphøyer Zhao Tuo seg selv til konge under navnet Triệu Văn Vương[6]. Han legger dermed grunnen for dynastiet Triệu som styrte Âu Lac frem til 111 f.Kr.[7]

Dermed gikk territoriet i første omgang tapt for Kina. Men det som var verre for kineserne, var at Zhao utvidet området for Âu Lạc nordover med de provinsene han selv hersket over i Kina. Disse tilsvarer det vi i dag kaller Guangdong (Kanton) og Guangxi (Nanning). Han kaller riket sitt Nan Yue som tilsvarer Nam Việt på vietnamesisk, dvs. Yue eller Việter[8] som bodde syd for Kina. Men Nan Yue besto altså nå både av vietnamesiske og kinesiske provinser, både việter og kinesere. Historikeren Trương Bưu Lâm skriver at da Han dynastiet tok tilbake Nan Yue, betraktet kineserne Nan Yue som ett territorium og ikke to, dvs. at Vietnam er en del av Kina.[9] En kinesiske okkupasjon av Vietnam i likhet med den som fant sted i Tibet, ville derfor i kinesiske øyne ikke være en imperialistisk underleggelse, men en gjenforening. Derfor har det i alle år siden vært avgjørende for vietnameserne, uansett om de var underlagt kinesisk styre, at de hele tiden fremholder at Vietnam ikke ligger innenfor Kinas grenser og at Vietnam er forskjellig fra Kina.

TUSEN ÅR UNDER KINESISK HERREDØMME.

Men i 202 f. Kr. etterfølger det militante Han dynastiet Quin, og Zhao tvinges til underkastelse. Nå følger en fase der Triệu–kongene hersker over Yue Nan i perioder der de dels underkaster seg Kina, dels erklærer seg uavhengig inntil 111 f. Kr. Da innledes en ny fase med kinesisk overherredømme som varer frem til 939 e. Kr. Han keiseren inndeler Yue Nan i syv provinser, fire i Kina og tre i Vietnam. Den vietnamesiske delen av Yue Nan strakk seg helt ned til det som i dag er Huế. I denne perioden blomstrer landet og byen Luy Lâu[10] etablerer seg som et sentrum for handel.

Selv om landet var underlagt Kina, var den keiserlige makten allikevel fjern. Kina opplevde en krevende ekspansjon på denne tiden og var tvunget til å støtte seg på Vietnams gamle ledelse. Landets overklasse beholdt sin posisjon og Kina innskrenket seg stort sett til å holde oppsyn, spesielt med handel, og å innkreve skatter.[11] Men i løpet av de første tiårene e.Kr. opplever landet en storstilt innvandring av kinesiske immigranter. Det var denne innvandringen sammen med det kinesiske hårde styre som la grunnen for opprøret i år 40. Da gikk en vietnamesisk hær ledet av søstrene Trung til aksjon, etter at den ene søsterens mann ble drept under uklare omstendigheter. De slo ned det kinesiske styret og kastet kineserne ut.[12]

Søstrene Trung representerte overklassen som ikke ønsket å bli frarøvet sine privilegier av okkupasjonsmakten og kinesiske immigranter. Det var altså ikke noe folkelig opprør slik kommunistene har propagandert for senere, selv om søstrene fikk bred oppslutning. Søstrene Trungs styre varte for øvrig bare i tre år før den kinesiske generalen Ma Yen slo tilbake og gjenvant styret.

Ma Yen omorganiserer administrasjonen slik at den nå ble rent kinesisk. Han utplasserer også kinesiske soldater i landsbyene der de dyrket jorden og gravde kanaler.[13] Den gamle vietnamesiske overklassen mister sin posisjon.  Kineserne gir nå klart uttrykk for at Giao Chỉ som de kalte landet, var en del av Kina. Men en kinesisk guvernør, Shi-xie, som styrer med stor kløkt, får i 203 Han-keiseren til å gi Giao Chỉ status som provins under navnet Giao Châu. Etter at det kinesiske Han dynastiet tok slutt i 265, fulgte en tid med omveltninger i Kina. Da Han bryter sammen og Wu overtar, sørger Shi-xie for å etablere gode forhold til Wu.

En viktig ting skjer i 226, da blir Nan Yue delt i to regioner, den nordre som ligger i dagens Kina ble kalt Guangzhou, mens den søndre, việt-riket, som tilsvarer den nordlige delen av dagens Vietnam ned til dagens Hà Trĩnh, beholdt navnet Giao Châu. Selv om Giao Châu som var việt-riket, var underlagt kinesisk styre, var det en enhet som kulturelt og språklig var forskjellig fra Kina. Riktignok skjer det i denne tiden en språklig blanding mellom việtenes việt-mương som var et Mon-Khmer språk og Han kinesernes kinesisk oppblandet med việt-mương. Men Vietnam har alltid vært forskjellig fra Kina. At dette var kjent av kineserne, ser vi av den administrative oppdelingen.

I 248 oppstår et nytt opprør mot de kinesiske makthaverne. Grunnen er den nye guvernøren, Lu Tai, som farer voldelig frem mot innbyggerne. Det står en kvinne, Bà Triệu, i spissen for opprøret. Kinesiske administratorer kastes ut og hun overtar styret. Kina sender imidlertid en hær sydover som etter en flere måneders krig, knuser opprøret, men motviljen hos việtene øker bare.[14]

Som følge av urolighetene i Kina, opplever Giao Châu nå en immigrasjon av kinesere. Disse blir vel integrert i det vietnamesiske samfunnet. Dette kan vi se av at det er en etterkommer av kinesere, Lý Bón, som står i spissen for et opprør i 544. De kinesiske okkupantene kastes nok en gang ut. Lý Bón kaller seg Lý Nam Đê og forandrer navnet på landet til Van Xuan.[15] Dette styret varer til 602 da landet igjen tvinges til å underkaste seg det kinesiske Sui dynastiet. Men det påfallende er at det er de kinesiske immigrantene og deres etterkommere som integreres i det vietnamesiske samfunnet, og ikke omvendt.

Under Tang dynastiet etablerer kineserne omkring 680 et sett med ‘ytre protektorater’ omkring Kina. Det er Mongolia i nord, Xinjiang i vest, Korea i øst og det vietnamesiske protektoratet Giao Châu i syd, som de nå kaller An Nam Dô Hộ Phủ.[16] Navnet An Nam ble siden beholdt og de vietnamesiske visekongene under Kina ble omtalt som konger av Annam.[17] Tang dynastiet skulle vare til henimot 907 etter at det langsomt forvitret det siste hundreåret. Men allerede på 700 tallet begynte de kinesiske myndighetene å miste grepet.

OPPRØR – FRIGJØRING – NASJONENS FØDSEL

I år 720 samler en lokal konge, Mai Thúc Loan, en hær fra flere grupper, også fra sivilisasjonene Lin-Yi og Champa som lå sør for việt-riket. Denne ‘flerkulturelle’ hæren klarer å drive kineserne ut. Styret under Mai, som việtene kalte Den svarte keiser,[18] varte ikke lenge før kineserne igjen overtok makten. Men i 782 griper en ny leder, Phùng Hung, anledningen da Tang dynastiet er svekket. Han inntar Giao Châu og styrer landet i syv år før hans sønn overtar. Etter to år er landet igjen på kinesiske hender. Men Tang dynastiet i Kina er åpenbart svekket.

Det skulle vise seg at 800 tallet ble et turbulent århundre for Tang dynastiet med opprør både innenlands og langs grensene. Etter som Tang ble svekket, bredte opprøret seg og nådde Giao Châu. Bare i tiden 803 til 863 blir seks kinesiske guvernører drept under en serie opprør.[19]Under en ny leder, Khúc Thùa Du, er landet i 906 igjen på vietnamesiske hender. Da Tang blir avløst av Liang dynastiet, blir Khúc s sønn Hạo og senere sønnesønn Mỹ akseptert som militærguvernør for Giao Châu. Dermed var grunnen lagt for et selvstendig Vietnam. Vi ser nå de første tegn på et forhold mellom Vietnam og Kina, der en vietnamesisk konge styrer landet på vegne av Kina.

Men det sydlige Han dynastiet som hersker over Kina nord for Giao Châu, har ekspansive planer. I 923 sender Nan Han keiseren en general, Lý Khắc Chính, i spissen for en hær for å ta Giao Châu. Việt hæren blir slått og Mỹ blir tatt til fange. Nan Han okkuperer landet med Lý som marionettkonge. En general, Dương Đinh Nghệ, gjør så i 931 opprør mot Han og kaster ut Lý. Nghệ regjerte bare i seks år, men fikk gjort mye for å bringe landet på fote økonomisk og samtidig ruste opp en hær. I 937 blir han myrdet av en offiser, Kiều Công Tiễn.

Da Ngô Quyên, en offiser som var Nghệ s svigersønn, organiserer et felttog mot Tiễn, appellerer Tiễn til Nan Han keiseren om hjelp. Men før Nan Han kommer til hjelp, tar Quyên byen Đai La og dreper Tiễn. Nan Han keiseren som har sett bønnen om hjelp som en anledning til å overta Giao Châu, har imidlertid allerede sendt en hær. I år 938 går hæren til invasjon av Giao Châu.  v

Men landet blir reddet av Quyên, som organiserer en hær og slår Nan Han styrkene i slaget ved Bach Đắng elven[20]. Og fra nå av har ikke Kina den sterke stillingen keiserdømmet har hatt tidligere. Dermed er det bare i korte perioder at Kina tilriver seg herredømme over Việt riket. Selve året 939 da Ngô Quyên erklærer seg som konge, betraktes i dag som tidspunktet for Vietnams frigjøring fra Kina og dannelsen av Vietnam. Politisk sett var Vietnam eller Việt riket fritt, men på mange måter tilhører landet fremdeles den kinesiske kultursfære.

VIỆT-RIKET IKKE LENGER UNDERLAGT KINA

Men selv om Vietnam nå unnslipper kinesisk dominans, er landet sterkt preget av kinesisk kultur. Kinesisk forblir administrasjonsspråket i nær tusen år fremover[21], før vietnamesisk overtar så sent som på 1900 tallet. Keiseren hadde sitt mandat fra himmelen og mandarinen var en avspeiling av keiseren. Med kineserne kommer også buddhismen, som imidlertid også kom fra Champa. Buddhismen fikk stor suksess i Vietnam, og Buddha, Ông Phật, har en fremtredende plass i vietnamesisk kultur. Men ikke bare i filosofi og religion var innflytelsen fra Kina tydelig. Den gjør seg også sterkt gjeldende i byråkrati og offentlig administrasjon. Hele det offentlige apparat var en tydelig kopi av det kinesiske.

Historikeren Trương Bưu Lâm skriver at i hele Syd-, Øst- og Sydøstasia eksisterer det hva han kaller en felles Sino-Indisk kultur. Både den kinesiske og den indiske sivilisasjonen oppsto relativt tidlig, og hadde stor innflytelse på landene omkring. Noen spesifikk ‘etnisk’ kultur i disse landene finnes kanskje ikke, men den nasjonale kulturen er en egen sammensmeltning av noe særegent og av impulser og tradisjoner fra mange kilder.[22] Så selv om den vietnamesiske kulturen har mange og sterke impulser fra Kina, er det en særegen kultur, noe som kanskje best kommer til uttrykk i at vietnamesisk er et språk forskjellig fra kinesisk, selv om det har fått svært mye fra kinesisk.[23]

KEISER I EGET HUS – KONGE UTAD. AUTONOMI SOM LYDRIKE.

Etter Quyên s død i 944 undergår Giao Châu sterke oppløsningstendenser der lokale småkonger strever etter makt, og landet opplever rivalisering og strid. En general, Dơng Tam Kha tilraner seg makten ved et kupp. Men deretter tar to av Quyên s sønner makten, de avsetter Kha og styrer frem til 965. Men Kha s eksempel skulle sette i gang en kjedereaksjon i det andre krigsherrer tar eksempel av Kha og oppretter enklaver for seg selv. Perioden 965 til 968 kalles derfor ‘de tolv krigsherrers tid’.

I 968 slår en av småkongene, Đinh Bộ Lĩnh, ned de andre og etablerer ro og orden i landet. Men han gir det et nytt navn, Đai Cồ Việt (Det store Việt-riket)[24]. Byen Hoa Lư[25] der han var født, blir nå ny hovedstad i landet. Ved forhandlinger med keiseren oppnår han at keiserdømmet Song aksepterer ham som konge av lydriket[26] Đai Cồ Việt. Han flytter hovedstaden til Cổ Loa (Hà Nội) som var Âu-Lac s tidligere hovedstad.

Lĩnh etablerer nå en nasjonal hær nærmest etter prinsippet om verneplikt, mens hæren tidligere besto av vervede soldater. Han forsøker også å bygge opp en nasjonal regjering, men han får et problem. Det kinesiske byråkratene som tidligere var ekspertisen, hadde etter hvert emigrert på grunn av all uroen. Det var derfor nærmest umulig å finne erstatninger fra hoffet. Lĩnh rekrutterer nå buddhistiske munker som på den tid utgjorde den vietnamesiske intellektuelle eliten. Dette innleder et nært forhold mellom konge og buddhistsamfunnet i tiden fremover.

Fra nå av titulerer vietnamesiske konger seg som keisere (hòang đế) innenlands, mens de utad overfor Kina titulerer seg som konge (vương) av lydriket. Kina blir holdt løpende orientert om hvem som til enhver tid hersker over lydriket.

Da Song dynastiet i 970 erobrer Han riket, sender Lĩnh en delegasjon til Kina og ba keiseren godkjenne ham som konge mot at Đai Cồ Việt får status som lydrike, dvs. landet er selvstyrt, men skatter til Kina. Vi ser allerede nå et mønster som hele tiden skulle gjenta seg.

Det oppstår uenighet mellom Lĩnh s to sønner og den ene, Liên, dreper sin halvbror Hang Lang. Senere blir både Lĩnh og Liên forgiftet og drept.[27] Da Lĩnh etter seks års styre blir drept i 980 og er uten arvinger, står en kinesisk invasjonshær fra Song keiseren ved grensen. Den vietnamesiske hæren velger nå sin kommandant Lê Hoàn til konge. Hoàn prøver først å få keiseren til å godta barnekongen Phế Đế som konge. Men uoverensstemmelser gjør at kineserne bestemmer seg for å invadere. De sender nå en hær gjennom Lạng Son. Samtidig angriper en flåtestyrke Bach Đắng elven. Nå har kineserne lært av fadesen forrige gang og flåtestyrken blir ikke slått, men invasjonsforsøket blir stanset. Samtidig lokker de vietnamesiske styrkene den kinesiske invasjonshæren i en felle i slaget ved Chi Lăng passet. Den kinesiske øverstkommanderende blir drept og hæren går i oppløsning. Da kineserne får høre om det mislykkede angrepet på Bach Đắng elven, gir de foreløpig opp forsøket på å invadere landet.

Hoàn sender nå en delegasjon til keiseren samtidig som han frigir to kinesiske generaler, og da kineserne er hardt presset ved sin nordgrense, går de med på å gi Hoàn status som konge og at Giao Châu opprettholder sin status som lydrike.

DYNASTIET LÝ – EKSPANSJONEN SYDOVER BEGYNNER.

Riket Lin Yi eller Champa lå syd for Giao Châu. Området tilsvarer i dag den sydlige delen av Trung Bộ, dvs. provinsene fra Quảng Nam til Khánh Hòa. Befolkningen i Champa snakket et malayo-polynesisk språk og gjennom naboskapet med Funan fikk de impulser fra kinesisk kultur. Skipsrutene mellom India og Kina gikk via kystbyene i Champa som lå der Quoi Nhơn og Nha Trang ligger i dag. Som en nasjon av sjøfarere var Champa en trussel mot landene omkring, også mot Giao Chỉ.

I 982 velger Hoàn å invadere Champa. Han erobrer hovedstaden Indrapurna og tvinger Champa til samme lydighetsforhold til Giao Châu som Giao Châu hadde til Kina. Mellom år 990 og 996 lyktes det imidlertid for Champa å forhandle frem en lydrikestatus.

Men Lê dynastiet forfalt. Da Hoàn dør i 1005, oppstår det uenighet og strid mellom sønnene. Etter drap og rivalisering, og et udugelig styre, innsetter hoffet i 1009 i et ublodig kupp en general, Lý Công Uẩn, som hersker. Uẩn som var oppdratt i et buddhistisk kloster, skulle innlede dynastiet Lý som skulle herske i 200 år fremover. Han tar kongenavnet Lý Thái Tổ. Under hans styre blir hovedstaden flyttet til Hà Nọi. Landet skifter også navn tilbake til Đai Cồ Việt. Vi ser også et annet interessant trekk ved Uân s styre. Da han hele tiden er på vakt mot kupp, sørger han for at militære ledere blir rekruttert fra familiemedlemmer til hoffet eller blant dem som hadde demonstrert full lojalitet og oppofrelse til kongen. Et eksempel er kommandanten for rikets hær, Lý Thuòng Kiệt, som får lov til å ta kongefamiliens navn Lý. I denne perioden får også det buddhistiske munkevesen en økende plass i samfunnet.

Lý Thái Tổ dør i 1028 og blir etterfulgt av sin sønn Lý Thái Tông, som regjerer etter å ha kriget med sine brødre. Tông forbedrer infrastruktur i landet og reformerer lovverket. Han fortsetter også ekspansjonen sydover. Etter at Champa hadde gjort flere strandhugg nordover, går Tông til angrep på Champa og ødelegger den nye hovedstaden Vijaya aom lå i dagens Bình Định provins. Han tar kongen til fange og tvinger kongen til å kjøpe seg fri ved å avstå tre provinser – tilsvarende dagens Qủang Bình og Qủang Tri.

Men i stedet for å okkupere provinsene, noe som ville ha bundet store styrker de trengte til forsvar mot Kina, deporterer việtene 5 000 innbyggere fra de erobrede provinsene til việt-riket. Saken var at việtene trengte mennesker mer enn land.

Da Tông dør i 1054 blir han etterfulgt av sin sønn Lý Thánh Tông. Thánh Tông regnes som en av de dyktigste regentene. Hans tid preges av velstand og stabilitet. Under Lý dynastiet får utdannelsesvesenet et oppsving. Landet får nå en utdanning som skal kvalifisere landets egne administratorer. Lærestedet Quốc Tử Gian opprettes. Det var en institusjon som førte frem til datidens universitetsutdannelse. Nå kunne landet bygge opp et mandarinat som var i stand til å fylle plassene i en offentlig administrasjon. En administrasjon som skulle vare frem til 1900 tallet. Denne gikk helt ned på landsbynivå der man hadde et landsbyråd og en eksekutiv enhet (på en måte tilsvarende vårt formannskap). Dermed falt buddhistene ut som byråkrater, og stat og religion skilte lag.

Lý regentenes oppbygging av hoffet og hoffets oppgaver sammen med en skolering av hoffets medlemmer, gjorde at kongens innflytelse blir mindre.[28]

Lý Thuòng Kiệt blir sendt til de nyvunne provinsene i syd som guvernør. Men nå sender han vietnamesiske bønder til de tre provinsene og innfører vietnamesisk provinsadministrasjon. Dette er den første ekspansjonen av det nordlige landet sydover.[29] Han flytter altså egen befolkning sørover.

Thánh Tông dør i 1072 og etterfølges av Lý Càn Đức som regjerer frem til 1127. Nå beslutter Kina igjen å gå til invasjon da de regner med at việtene er opptatt med ekspansjonen sydover. Etter at de har fått andre land med på en boikott av việt-riket, forbereder de angrep i 1075. Kiệt svarer med å angripe de kinesiske styrkene ved grensen med en flåte med en việt-hær på hundre tusen mann. Han går til angrep på Nanning som var et viktig senter for Song. Etter en beleiring på førti dager faller byen. Kiệt ødelegger byen og flere tusen blir drept. Deretter drar Kiệt tilbake.[30] Denne episoden viser at vietnameserne ikke lå noe tilbake for Kina når det gjaldt krigersk oppførsel.

Da Kina slår tilbake, leder Kiệt en retrett som tar form av en utmattelseskrig der kineserne tvinges til å forsere stilling etter stilling. Da de utslitte kinesiske styrkene omsider slår leir ved Câu elven, angriper Kiệt i en storstilt offensiv og slår kineserne. Umiddelbart etter sender việtene en delegasjon til keiseren og fremfører en unnskyldning for å ha startet krigen og for å forsikre om at de fortsatt er villig til å betale skatt til keiseren. Kina går med på ordningen og utstyrer Lý regenten med tittelen konge over lydriket i syd (Nam Binh Vương).

Vi ser igjen et eksempel på det samme mønster. Fullstendig klar over at de aldri kunne vinne en krig mot Kina, utnytter việtene det at de kan vinne en mindre krig (limited war) og utnytte dette diplomatisk til å inngå et forlik.

DYNASTIET TRẦN – MONGOLENE KOMMER.

På begynnelsen av 1200 tallet forvitrer Lý dynastiet. Den siste Lý kongen Lý Huệ Tông abdiserer i 1024 til fordel for sin datter Lý Chiêu Hoàng.[31] Den reelle hersker er imidlertid e høyere medlem av hoffet, Trần Tử Độ, som fungerer som konge inntil hans nevø, Trần Cản, innsettes som konge i 1225. Han tar navnet Trần Thái Tông. Under Trần dynastiet fortsetter politikken med å utnevne nære venner og medlemmer av kongefamilien som militære ledere. Hoffet, regjeringen dvs. kongen og hans rådgivere, og hæren, utgjør nå også en familiær enhet.

I år 1271 etablerer mongolene under ledelse av Kublai Khan dynastiet Yuan i Kina, og i 1277 blir Song keiseren og hans styrker slått. Men allerede før dette, i 1257, hadde mongolene gått til invasjon av Đai Cồ Việt. Nå er terrenget i nord med trange daler og gjennomskåret av strie elver totalt forskjellig fra steppene i Mongolia og Kina der de mongolske rytterhærene var suverene. Terrenget mongolene møtte her, egnet seg derimot ypperlig for defensiv geriljaføring fra fotsoldater. Både mongoler og hester led under det dampende jungelklimaet som var fjernt fra de kjølige mongolske steppene.

Den mongolske arméen følger den røde elv mot lavlandet. Việtene retirerer, men evakuerer samtidig all befolkning og alle matvarer, samtidig som gerilja angriper mongolenes forsyningslinjene bak fronten. Mongolene kommer frem til Thăng Long (Hà Nội) bare for å finne byen forlatt. Mongolene hadde basert seg på å skaffe seg forsyninger fra folkene de underla seg. Nå gjør forsyningssituasjonen at de er usikre på hva de skal gjøre videre. Mens de venter, får việtene en respitt til å organisere hæren. Etter et større angrep fra việt-hæren i januar 1258, blir mongolene tvunget til å trekke seg tilbake. I ettertid er det nå to konger av Trần dynastiet som styrer sammen[32].

I 1282 angriper mongolene Champa, men møter der en kombinert hær av chăm og việter. Lange og utsatte forsyningslinjer og et ugunstig terreng tvinger mongolene til å oppgi Champa. Men i 1284 angriper på ny en mongolsk hær. Denne gangen angriper de med én armé fra vest langs den røde elv, mens en annen angriper fra nord over grensen gjennom Lang Sơn. Styrkene møtes igjen i Thăng Long (Hà Nọi). Men også nå blir de møtt med folketomme byer og landsbyer. De finner ikke forsyninger og gerilja svekker linjene bak fronten. Nå gjør mongolene en alvorlig strategisk feil. De splitter hæren opp i mindre avdelinger som søker etter việtene.

Việtene posisjonerer seg og går så til offensiv fra syd og fra vest. De mongolske styrkene som er spredt, klarer ikke å gå til motoffensiv. De tvinges derfor til å trekke seg tilbake. Under tilbaketrekningen utsetter việtene dem stadig for små bakhold ved passering av trange pass og daler. Også fordi forsyningslinjene er utsatt, må mongolene oppgi invasjonen.

Men mongolene skulle imidlertid gjøre et tredje forsøk. Nå setter de inn to arméer over land og i tillegg sender de en flåte med en tredje. Den ene arméen angriper langs den røde flod. Den andre fra grensen og sydover. De to skal møtes i Thăng Long, som for tredje gang er evakuert. Den tredje arméen seiler opp Bach Đắng elven og når Vạn Kiếp og Phả Lại. Nå skal alle tre arméene angripe Hà Nọi i et omringingsslag. Men før de kommer så langt, går việtene til angrep. Dette skjer i to faser. I første fase klarer landstyrkene deres å slå en kile mellom de to arméene ved Thăng Long og arméensom kom sjøveis. Deretter angriper de flåtestyrken ved å kopiere Ngô Quyên s strategi ved Bach Đắng elven[33]. Mongolene lider et stort nederlag her, og de skipene som er igjen, vender hjemover. De to arméene ved Thăng Long gir opp, og drar tilbake til Kina.[34]

De mongolske rytteravdelingene som hadde vist seg uovervinnelige på de store slettene i Mongolia og Kina, kom til kort i terrenget i det nordlige Vietnam, der forsvarerne kunne trekke inn i trange jungelkledde dalfører og angripe derfra. Det ulendte terrenget i grenseområdene mot Kina ga Việtene alle muligheter for små taktisk offensive operasjoner mot fienden. Etter de tre invasjonsforsøkene ga mongolene opp, og việtene hadde stoppet mongolenes ekspansjon sydover.

DYNASTIENE TRÂ`N OG HỒ.

Men nå som før, sender vietnameserne en delegasjon til keiseren og ber om godkjennelse av Trần kongen samtidig som de aksepterte status som lydrike under keiseren. At keiseren nå godkjente medlemmer av Trần familien som regenter, skulle få store konsekvenser senere.

Men etter at chăm og việter hadde kjempet sammen i skjønn forening mot mongolene, brøt samholdet snart sammen. Nå begynner en tid med konflikt og stridigheter, og etter flere krigshandlinger blir chăm presset enda lenger sør. Nå blir Hải Vân passet der den Annamittiske fjellkjeden løper ut mot havet, den nye grensen mellom chăm og việter[35]. Men Champa slår tilbake og i tiden 1360 – 1390 gjør chăm flere tokter inn på việtenes territorium.

På denne tiden oppstår det et vietnamesisk skriftspråk. Vietnameserne har ett tegnspråk (sino-vietnamesisk), Chữ nôm, og ett muntlig (vietnamesisk). Tegnspråket skulle først på 1900 tallet bli avløst av dagens skriftspråk, quôc ngữ, som offisielt skriftspråk[36]. Chữ nôm bygget på det kinesiske tegnspråket. I de tilfellene der det vietnamesiske ordet enten var forskjellig fra det kinesiske eller ikke hadde samme lyd, anga man ordet ved to tegn, ett for betydning og ett for lyd.

Etter hvert svekkes dynastiet Trần og i 1400 tvinger en høytstående mandarin, Lê Quí Ly, den siste Trần kongen til å abdisere. Lê Quí Ly griper så makten og sender en delegasjon til Ming keiseren for godkjennelse av sin status som konge mot at landet bekrefter sin status som lydrike. Keiseren får nå beskjed om at Trần dynastiet ikke har noen arving, og han godkjenner Ly.

Ly anlegger også en ny hovedstad lenger sør i det som i dag er Tanh Hóa provinsen. Han fryktet vel et angrep fra Ming dynastiet som hadde overtatt makten etter mongolene i 1368. Ly skifter også navn til Hồ Quy Lý. Dynastiet kalles derfor Hồ dynastiet. Han får så keiseren til å godta sin sønn, Hồ Hán Thương, som rettmessig konge. Ly gjennomfører en rekke reformer, som standardisering av mål og vekt, innføring av papirpenger og effektivisering av det offentlige apparatet. Hồ dynastiet fortsetter imidlertid ekspansjonen sydover og fravrister Champa land som ligger syd for Hải Vân passet, det som i dag er provinsene Quảng Nam og Quảng Ngãy.

KINESERNE KOMMER TILBAKE OG KASTES UT. DYNASTIET LÊ.

Men mørke skyer tårner seg opp. Hồ familien hadde fått kongestatus av Ming keiseren da de fortalte at Trần dynastiet ikke hadde arvinger. Nå melder imidlertid en påstått arving seg for keiseren. Keiseren sender umiddelbart arvingen tilbake med militær eskorte. Noe ubetenksomt likviderer Hồ familien eskorten og henretter arvingen. Dette var en blodig fornærmelse mot Ming keiseren, og han sender en overveldende armé mot Hồ. Hồ familien blir tatt til fange og ført til Kina, og landet endrer nå status til provins, Jiao Zhi, under Kina. Nå var igjen việtenes land for en tid en koloni.

Kineserne satset mye på å bygge landet som en kinesisk koloni, det moderniserte og forbedret infrastruktur og dyrkingsmetoder. Men gjennomføringen var brutal og øket motviljen og hatet mot kolonimakten. I tillegg forsøkte kineserne å erstatte den vietnamesiske kulturen og språket med kinesisk. Derfor bygget motstanden mot kineserne seg opp og alt ligger til rette for et opprør.

Og det bryter ut i år 1418 da en ny leder, Lê Lợi, kommer til syne. Han var en rik landeier med tusenvis av landarbeidere som kunne utgjøre kjernen i en privat geriljahær. Det skulle allikevel ta việtene ti års motstandskamp å bygge opp en slagkraftig hær. Fra 1418 til 1427 kjemper Lê Lợi en krig som startet som en gerilja, men som etter hvert utviklet seg til en konvensjonell krig.

I 1427 møter Lê Lợi den kinesiske Ming hæren utenfor Hà Nọi. I løpet trekker den vietnamesiske hæren seg tilbake, skjønt dette er en krigslist. Da deler av Ming hæren tar opp forfølgelsen, blir de adskilt og avskåret fra resten av hæren. Deretter angriper Lê Lợi og slår forfølgerne. Vietnameserne klarer så å lure restene av Ming hæren inn i Hà Nọi og inn i en strid i bykvartalene, der vietnameserne nedkjemper dem. Men denne krigen er ikke bare et opprør mot et brutalt styre slik man har sett før, det er i høy grad en nasjonal krig.

Som tidligere sender Lê Lợi en delegasjon til Kina og overbeviser keiseren om at det ikke finnes noen arving etter dynastiet Trần. Việt-riket får igjen status som lydrike under Kina og Lê Lợi tittel av konge. Nå kaller han landet Đại Việt (Det store Việt riket). Lê Lợi gjorde mye for å modernisere landet. Undervisningssystemet ble forbedret, lokal forvaltning ble mer selvstyrt. Han fordelte offentlig jord og gjennomførte en jordreform. Han reviderte også loven.[37] Lê Lợi fikk imidlertid en kort regjeringstid og døde i 1433. Hans sønn Lê Thái Tông etterfulgte ham som barn, men døde allerede som tyveåring av matforgiftning. Dennes sønn igjen, Lê Thánh Tông, skulle derimot få en lang regjeringstid, helt fra 1460 til 1497. Det er fra hans regjeringstid vi har de første historiske og kartografiske opplysninger om landet. Vi finner også nedtegnelser om lov og rettsvesen.

Under Thánh Tôngs styre ekspanderer landet videre sydover til å omfatte det som i dag er Qủang Nam. Champa var da redusert til landet fra Qủang Tin ned til Binh Tuận. Som vi skal se, var Champa et land som var svært forskjellig fra landet i nord.

TO DYNASTIER – MẠC OG LÊ. TO HERSKERE – TRINH OG NGUYÊN.

Lê Hiến Tảng som styrte i noen få år senere, var den siste betydningsfulle herskeren av Lê dynastiet. Under hans etterfølgere gikk riket i oppløsning med rivalisering og indre strid. Igjen griper hoffet makten og en høyere mandarin, Mạc Đăng Dung, griper makten og henretter Lê kongen. Han erklærer seg selv som ny konge, og etter å ha avstått noen landområder ved grensen til Ming keiseren, blir han også godkjent som ny konge. Men Ming har nå i realiteten godkjent to konger, én av Lê dynastiet og én av Mạc. Kretser som støtter dynastiet Lê, anført av en høyere mandarin, Nguyễn Kim, bringer Lê kongefamilien i sikkerhet i Laos.

Dung abdiserer til fordel for sin sønn Doanh som erklæres som ny konge av dynastiet Mạc. Men i 1533 erklærer tilhengerne av Lê i eksil en arving av dette dynastiet til konge. Dette bringer Ming keiseren i en kattepine. I en periode ti år senere der Mạc er svekket, fører tilhengerne av Lê denne Lê arvingen tilbake og installerer ham i Tây Đô i Thanh Hoá provinsen.[38] Dermed er riket delt i to, det sydlige dynasti Lê og det nordlige dynasti Mạc. Begge godkjent av Ming. I lang tid fremover blir landets historie preget av rivalisering og strid.

I syd lå den reelle makten hos to av Nguyễn Kim s familiemedlemmer, Nguyễn Hoàng og Trịnh Kiểm. Også mellom disse skjer rivalisering og splittelse. Den ene grenen av familien Nguyễn Kim representert ved Hoàng etablerer seg sør for Quảng Bình, mens den andre ved Trịnh styrer i nord. Begge formelt på vegne av Lê-kongen som i realiteten var maktesløs. I nord fortsetter Trịnh kampen mot Mạc.

Landet er nå delt i tre. Nord for Thanh Hoá provinsen regjerer dynastiet Mạc ved kongen Doanh. De fire provinsene Thanh Hoá, Nghệ An, Hà Tĩnh og Quảng Bình regjeres av Trịnh, mens Nguyễn regjerer sør for dette. Både Trịnh og Nguyễn styrer altså begge angivelig på vegne av Lê kongen.

Etter hvert drives Mạc tilbake til Cao Bằng provinsen, og i 1592 inntar Lê kongen Thăng Long. I realiteten er det altså de to grenene av familien Nguyễn som styrer, den ene i nord og den andre i syd. Men i 1620 oppstår et brudd i det Nguyễn Phúc Nguyên slutter å betale skatt til Lê kongen. På vegne av kongen sender Trịnh Tráng en straffeekspedisjon sørover, men regimet i syd slår angrepet tilbake. Fra nå av og frem til 1672 eksisterer en krigstilstand på to plan. Mellom dynastiene Mạc i nord og Lê i syd, og internt i syd i Lê kongens rike, mellom Trịnh i nord og Nguyễn i sør, der begge de to styrer på vegne av Lê.

Men selv om Trịnh–herskerne står sterkest militært, blir de svekket ved at de møter motstand i sitt eget folk. Styret er despotisk og anført av sympatisører av Lê gjør folket stadig opprør som må slås ned. Samtidig møter de en konstant trussel både fra Mạc i nord og fra Nguyễn i sør. Den sterke hæren som Trịnh bygger opp, blir et problem i seg selv i det den plager og trakasserer. Denne situasjonen er kanskje den mest ekstreme, men den viser at intern strid og ikke kriger med Kina, er det som rir Vietnam i historisk tid frem til omkring 1800.

FREDSSLUTNING MELLOM TRINH OG NGUYÊN. NY EKSPANSJON SYDOVER.

I 1672 inngås en avtale om våpenhvile mellom Trịnh og Nguyễn, med Gianh (Giang) elven i Quảng Bình provinsen som demarkasjonslinje. Landet er stadig delt i tre. Helt i nord ligger landsdelen Đàng Mạc, som i realiteten bare var provinsen Cao Bằng.  Syd for denne ligger to landsdeler Đàng Ngoái og Đàng Trong. Đàng Ngoái er alt land nord for Gianh elven der Trịnh hersker, mens Đàng Trong er alt land sør for elven der Nguyễn hersker. Videre er det to dynastier, Lê og Mạc, begge anerkjent av Ming keiseren.

Angrepene nordfra tvinger Nguyễn-herskerne til å innstille ekspansjonen sydover. Den startet i 1611 og varte frem til konflikten med Trịnh begynte i 1627. Etter våpenhvilen i 1672 starter ekspansjonen sydover igjen. I 1697 er hele Champa erobret, dvs. at dagens provinser fra Quảng Bình til Phan Rang helt i syd er nå på Nguyễn-herskernes hender.

Imidlertid faller Ming dynastiet i 1644, og Manchu dynastiet Quing tar makten. Dette resulterer i en stor kinesisk utvandring av Ming-tilhengere sydover. Da disse innvandrer Đàng Trong, sender Nguyễn-herskerne dem til områder som Nguyễn hadde erobret fra Kambodsja. Vi finner disse områdene igjen i dag som Biên Hoà, Gia Đình, Sài Gòn og Dinh Trường. Disse områdene får altså en stor befolkning av kinesere.

Det er talende at det ikke er en việt, men en kinesisk innvandrer som etablerer seg som hersker i dette området som ble kalt Hà Tiên,[39] og som lå langs kysten mot grensen mot Kambodsja. I 1708 gir Nguyễn herskerne ham til og med status som guvernør av Hà Tiên. På denne tiden begynner også innvandringen av misjonærer og handelsmenn fra Europa, og Hà Tiên blomstrer opp. Saigon som inntil nå hadde vært en liten fiskerlandsby, blir en internasjonal havneby som overtar skipstrafikken etter kystbyene lenger nord. Industri og skipsbygging vokser frem i landet syd for Phú Yen, Nam Bộ.

LANDET I SYD VOKSER FREM.

Fra nå av og frem til 1770 er situasjonen stabil i Vietnam. Men fra 1771 oppstår av et opprør av stort omfang. Det utvikler seg en situasjon seg som skulle snu hele maktkonstellasjonen på hodet. Opprøret er blitt hetende Tây Sơn[40] opprøret etter byen der det startet. De tre lederne for opprøret er senere kalt Tây Sơn brødrene. Men det som da skjer i de nærmeste tredve årene, er at det politiske tyngdepunktet flyttes sydover. Mens việt-riket hittil har ekspandert sydover, skjer det nå en ekspansjon av vietnamesere nordover. Den lederen som skulle bli den nye keiseren, og den som samlet Vietnam, Nguyễn Phúc Ánh, eller Gia Long som han tok som navn som keiser, samler hærer av việt, chăm, kambodsjanere, siamesere og khmer. Det er nå landet i syd som reiser seg. Et land med et mangfold av folkegrupper.

Disse folkegruppene blir ikke annektert under việt-riket, de blir assimilert, og assimilert inn i noe som er forskjellig fra việt-riket, noe de selv er med på å skape, det moderne Vietnam. En nasjon der landet i syd taler med flere stemmer og med andre stemmer enn landet i nord. Det er dette den andre delen av artikkelen handler om.

[1] Keith W. Taylor: The Vietnamese Civil War of 1955 – 1975 in Historical Perspective. Andrew Wiest & Michael J.Doidge (ed.): Triumph Revisited s. 18

[2] I dag betegner Bắc Bộ provinsene nord for Thanh Hoá og Nam Bộ provinsene syd for Binh Tuận og Qủang Duc.

[3] For en mer utførlig fremstilling av vietnamesisk opprinnelse og slektskap med andre språk, se Ben Kiernan: Vietnam. A History from the Earliest Times s. 23 – s. 61. Vũ Hồng Liên & Peter D. Sharrock: i Descending Dragon, Rising Tiger. s. 12 – 24

[4] Historikeren Nguyễn Phương advarer nettopp mot dette, og sier ‘å påstå at vietnameserne er etterkommere av Đồng Sơn, for eksempel, er som å påstå at dagens amerikanere er etterkommere av Sioux-indianerne.’ Keith W. Taylor: Op.cit. s. 19

[5] Jeg går ikke inn på tiden før etableringen av Au Lac.

[6] Vương står her for konge.

[7] Vũ Hồng Liên & Peter D. Sharrock: Vietnam History har gitt en utførlig beskrivelse av denne perioden, både under Triệu dynastiets periode og under det kinesiske styret. s. 30 – 36

[8] Jeg bruker her betegnelsen việter der jeg finner det nødvendig for å skille denne gruppen vietnamesere fra andre grupper som chăm som også bodde i det som er dagens Vietnam.

[9]  Truong Bưu Lam: A Story of Vietnam. s. 36.

[10] Man mener i dag at byen lå i Bắc Ninh provinsen.

[11] Går vi frem til det franske regimet, ser vi et lignende forhold. I protektoratet Annam var det et vietnamesisk mandarinat som bestyrte landet underlagt den franske koloniadministrasjonen.

[12] Vũ Hồng Liên & Peter D. Sharrock: Op.cit. s. 35 – 36

[13] Hvilken hensikt Ma Yen hadde med dette er uklart, men politikken minner om taktikken til de amerikanske CAP (Combined Action Platoon).

[14] Det at en kvinne, Bà Triệu Thị Trinh. i likhet med søstrene Trưng, kan stå i spissen for et opprør og lede landet, viser at kvinnene hadde en helt annen plass i det vietnamesiske samfunn enn i Kina.

[15] Det er oversatt med De titusen kilder.

[16] Det er oversatt med Det pasifiserte protektoratet i syd.

[17] Herfra stammer navnet Annam som de franske kolonistene brukte om Trung Bộ.

[18] Navnet kan tyde på at han var av malayisk opprinnelse.

[19] Ben Kiernan: Op.cit. s. 114

[20] Dette slaget er kjent fra militærhistorien. Ngô setter opp spisse staker under vann langs elvebunnen. To avdelinger gjemmer seg i sideelver. Kineserne seiler inn med flo for å unngå de spisse revene. Việtene trekker seg tilsynelatende tilbake oppstrøms, og lurer kineserne inn i fellen. Da tidevannet snur og det ebber, kjører de dyptgående kinesiske fartøyene seg fast i stakene, velter eller fylles med vann. Việtenes grunne båter beveger seg fritt og senker de kinesiske fartøyene med brannpiler.

[21]

[22] Trương Bưu Lâm: Op.cit. s. 59-60

[23] Uten å gå i detaljer kan vi påpeke en artig forskjell. Kinesisk har som norsk, tysk og engelsk foranstilt adjektiv (rødt – hus), mens vietnamesisk har som de romanske språkene etterstilt adjektiv (hus – rødt).

[24] Navnet er interessant fordi det inneholder det kinesiske tegnet for ‘stor’ Đai sammen med det vietnamesiske nom tegnet for lyden for det vietnamesiske synonymet Cồ. Ben Kiernan: Op.cit. s. 141

[25] Byen lå i det som nå er Ninh Bình provinsen.

[26] Jeg bruker her uttrykket lydrike (prefecture) om et land som er selvstyrt men formelt underlagt et annet (tilsvarende tributary relationship) og betaler skatt til dette.

[27] I Vietnam History hevder Hien V. Ho & Chat V. Dang at Lê Hoàn var mastermind bak dette. Op.cit. s. 61.

[28] Ben Kiernan: Op.cit. s. 160

[29] Trương Bưu Lâm begrunner denne deportasjonen med at việtene trengte mennesker mer enn land, men det står i motstrid til det at việtene selv sendte et stort antall bønder sydover. En annen forklaring kan være at man bytter ut befolkningsgrupper for å ‘vietnamisere’ de tre provinsene.

[30] K. W. Taylor: Op.cit. s. 80.

[31] Hien V. Ho & Chat V. Dang: Op.cit. s. 77

[32] K. W. Taylor: Op.cit. s. 130

[33] Việtene bruker en lignende taktikk som fire hundre år tidligere når de nå slår den mongolske invasjonshæren.

Denne gangen befinner fienden sig i elven. Tràn Hung Đao gjemmer to avdelinger i to sideelver. Hovedavdelingen angriper mongolene oppstrøms ved flo. Deretter trekker de seg tilbake. Fienden som tror việtene flykter, seiler etter. Men da fienden passerer sideelvene, seiler de to avdelingene ut og angriper fienden bakfra. Samtidig snur hovedavdelingen og angriper igjen oppstrøms. Fienden er nå fanget og forsøker å seile forbi hovedavdelingen. Dermed seiler de rett opp i stakene. Der blir fiendens båter ødelagt.

[34] I de to foregående invasjonene var det logistikken som sviktet. Forsyningslinjene ble angrepet og kuttet. Det er høyst sannsynlig at mongolene denne gangen sendte forsyninger med flåten og ville bruke sjøveis forsyningslinjer. I og med at flåten ble ødelagt, sto mongolene igjen i samme situasjon som før. De hadde nå bare to arméer igjen og logistikken ville igjen svikte.

[35] Dette passet er vanskelig å forsere og er en naturlig flaskehals. Også under kampene i 1972 og 1975 hadde dette passet stor betydning.

[36] Den franske misjonæren Alexandre de Rhodes regnes som skaperen av det vietnamesiske skriftspråket. Han ga i 1651 ut en katekisme på Latin og Vietnamesisk. Men allerede før dette hadde portugisere gjort forsøk på å lage et skriftspråk. Det er høyst trolig at de Rhodes bygget på dette.

[37] Loven hadde kinesisk lov som utgangspunkt, men hadde allikevel spesifikke vietnamesiske trekk, så som at kvinner hadde en høyere stilling i det vietnamesiske samfunn enn i det kinesiske. Foreldrenes samtykke var heller ikke nødvendig for giftermål, og døtre hadde samme arverett som sønner.

[38] Dette er den samme byen som Trẩn dynastiet valgte som hovedstad.

[39] Det tilsvarer omtrent dagens Kiên Giang. Hà Tien Trịnh i dag en kystby like ovenfor øen Phú Quốc

[40] Byen lå i Bình Dịnh provinsen mellom dagens Nha Trang og Huế.