KAPITTEL 3. VIETNAM SAMLES. ETT RIKE – TRE LAND.

 

NGUYN-DYNASTIET FORVITRER. FRANKRIKE ANNEKTERER VIETNAM.

Det landet som i 1802 kommer under et felles styre, er geografisk det landet vi i dag kaller Vietnam. Men ser vi nærmere på folket, fremstår det altså på ingen måte som noe samlet folk. Dype kulturelle motsetninger eksisterte fra begynnelsen, og skulle legge føringer på landets videre historie.

Hovedstaden ligger nå i Huế langt fra de to sentrene Hanoi i nord og Gia Đình i sør. Ikke bare geografisk er avstanden stor, men også topografisk i og med at de to fjellpassene skulle gjøre kommunikasjonen vanskelig. De to visekongedømmene Gia Long oppretter, gjør at Huế kan regjere Vietnam. Da Minh Mang avskaffer visekongedømmene og sentraliserer styret, samtidig som han lukker seg inne i hoffet i Huế, mister han kontakten med utenverdenen. Denne tendensen fortsetter under tronfølgerne Thiệu Trị og Tự Đức. Samtidig som begge landene i nord og i sør glir ut av hendene på Huế, rykker franskmennene inn og annekterer landet, bit for bit.

For folket i sør, som utgjorde en sammensatt befolkning av forskjellige grupper, blir nord assosiert med krigen mot Tây n og opprøret mot Minh Mang. I tillegg kommer grensekrigene mot Kambodsja og Huếs behandling av khmer-folket. Alt dette skulle være med på å utløse stadige mindre opprør. Behandlingen av katolikkene skaper en kile av motstand mot Huế inn i befolkningen i sør, og svekker Huếs stilling i Nam Bộ. Dette sammen med Huếs avstand til Gia Đình og hoffets appeasement politikk gjør at landet i sør gjør det lettere for Frankrike å vinne innpass. Man har heller ikke glemt fransk bistand i krigen mot Tây n. Fransk militær styrke blir riktignok til sist avgjørende. Men var utfallet gitt? Var annekteringen uunngåelig?

Blant folket i nord er minnene om Lê dynastiet fremdeles levende og mange føler seg fortsatt knyttet til Trịnh og Mac familiene. Invasjonene fra Tây n og senere Nguyễn kom fra sør. Hovedstaden hadde alltid ligget i nord enten som Thăng Long eller Hanoi. Folket i nord forbinder sør med det nye hoffet i Huế og med et styresett som til dels var fremmed. I tillegg kommer katolikkene inn. De utgjør et fremmedelement, og i tillegg samarbeider de med de invaderende franskmennene. De stadige opprørene i nord som Huế aldri helt klarer å få hånd over, gjør at Huế langsomt mister kontrollen over Bắc Bộ. Det sier mye at da franskmennene rykker inn i landet omkring Røde Elv, er det ikke Huế som er motstander, men en allianse mellom vietnamesere og kinesere. I landet omkring Huế rammer opprøret mot Frankrike katolikkene som blir utsatt for massakrer, noe som splitter folket ytterligere.

GIA LONG – VIETNAM ER SAMLET.

Gia Long velger å legge landets hovedstad til Huế[1], som var Nguyễn familiens gamle residens. Kanskje også fordi hans bevegelse har rot i sør, unngår han å velge Hanoi som hovedstad. Ved å velge Huế og ikke Hanoi blir han ikke assosiert med Hanoi. Men Huếs beliggenhet var ikke uten problemer. Nord for Huế ligger som vi vet, Ngang-passet, og sør for byen ligger Hải Vân passet. I tillegg kommer at avstanden til Hanoi er 650 km og til Saigon 900 km. Med datidens kommunikasjoner var dette betydelige avstander.

Men geografien var ikke det eneste som gjorde et styre av Vietnam vanskelig. Det som kom i tillegg, var de kulturelle ulikhetene mellom nord og sør. Det var på en måte to land med hver sin kultur som i lang tid hadde vært adskilt ved murene ved Nhật Lệ elven.

Viet-riket i Bắc Bộ var et kulturelt homogent samfunn med en flere tusen år gammel historie. Under innflytelse av kinesernes annektering oppstår et vietnamesisk lovverk[2] ( koden fra 1428 – 1788) og et byråkrati av utdannede mandariner. Konfutsianismen sto sterkt og hadde helt siden Lê dynastiet trengt buddhismen i bakgrunnen. Dette var derfor et samfunn bygget på en tusenårig kultur med et felles språk, med konfutsianisme, keiserdømme og et utdannet mandarinat som under keiseren styrte etter et etablert lovverk.

I sør var forholdene ganske annerledes. Her er en ytterst heterogen befolkning av khmer, cham, kinesiske immigranter og vieter i tillegg til forskjellige grupper fjellfolk. Noen felles lov enn si noen felles kultur fantes ikke. Keiserdømme og mandarinat var fremmed for de som bodde her. Utenom vietnamesisk finner vi flere andre språk. Buddhisme og animistiske religioner dominerte i tillegg til den nylig ankomne katolisismen.

I sør glir nå vietene inn i et heterogent samfunn, og smelter sammen med cham, khmer og kinesiske immigranter i en mangefasettert kultur. Sammen med dem skaper vietene over tid et samfunn som gir begrepet vietnamesere en ny mening. Vietene adopterer og overtar mayana buddhisme, katolisisme og nye kulturelle innslag i språk, skikker og vaner, klesdrakt og mat.[3] Vietnameseren fremstår etter tid i en ny skikkelse.

Ved å plassere seg i Huế flytter Gia Long seg utenfor begivenhetenes sentra. I nord ulmer fortsatt uroligheter. I sør skjer mye, og der skjer raskt, som fremveksten av industri, sjøfart og handel. Forfatteren Nghia M. argumenterer for at det var Gia Longs dype forankring i konfutsianismen som sammen med at han innelukker seg i hoffet i Huế, som gjør at han ikke makter å følge med i den moderniseringen som skjer, og at dette igjen var med på å svekke styret i en slik grad at det senere ikke maktet gjøre motstand mot vestlig inntrenging.[4] Men som vi skal se, dette var bare én av faktorene som svekket landet.

Under krigen mot Tây n og Trịnh hadde Gia Long måttet støtte seg på sine generaler. Når han skal styre landet videre, velger han derfor rådgivere også blant de militære fremfor mandarinatet. Han oppnevner nå to av sine generaler som visekonger[5].  De to var imidlertid svært forskjellige. Det var også landene de var satt til å styre.

 Văn Duyệt som han satte til å styre i Nam Bộ, var en ‘problemløser’ for Gia Long. Han ble sendt til steder der det var kriser. Både i provinsene Nghệ An, Thanh Hóa, Quảng Ngãi og langs grensen mot Kambodsja. Duyệt var ingen lærd mann. Han savnet boklig lærdom og var nærmest selvlært, men det han savnet i utdannelse, tok han igjen i personlige egenskaper og erfaring. Han var ikke bare en dyktig militær, men også en stor diplomat som ikke bare maktet å slå ned opprør, men å rydde opp i ineffektivitet og misbruk av makt. Duyệt klarte å vinne folk for keiseren ved å gi amnesti til opprørere som han innrullerte i sine styrker og til kriminelle som overga seg. Disse ble flyttet til sør og ble tildelt jord.

For Gia Long var han det ideelle valg til visekonge for Nam Bộ. Duyệt s administrasjon av Nam Bộ var vellykket. Han satset på en høy grad av autonomi hos de ulike gruppene. Cham fikk en egen provins, Bình Thuận,[6] som ble styrt av en «cham-konge». Duyệt maktet også å megle og rydde opp i det som måtte komme av konflikter.

Nguyễn Văn Thành var til forskjell høyt utdannet både sivilt og militært. Han var derfor et naturlig valg til visekonge i Hanoi for Bắc Bộ, der han måtte lede en administrasjon av utdannede mandariner. Dette mandarinatet følte tilknytning til dynastiet og dermed lovverket som hadde eksistert siden 14-tallet. Noe som skulle komme til å skape problemer for Thành, var at Gia Long nå innfører et nytt lovverk som synes sterkt influert av det kinesiske Quing lovverket og som avviker fra det etablerte lovverket. Gia Long setter Thành til å utarbeide lovverket og det foreligger i 1815.

Imidlertid var ikke lovverket likt blant den vanlige befolkningen i nord. Flere fortrakk å leve i sør nettopp for å unngå dette lovverket. Folkene i sør betraktet både Lê og Quing-lovverket med motvilje da de forbandt dette med folket i nord, som hadde vært deres motstandere både under Viet-rikets militær ekspansjon sørover og under krigen mellom Nguyễn og Tây n.[7]

Det er noe uklart om hvorfor Gia Long innførte et nytt lovverk. Det tidligere lovverket var imidlertid knyttet til Bắc Bộ, og var ikke i samsvar med en allmenn vietnamesisk rettsfølelse, dvs. noe som også omfattet folkene i sør. Den mest sannsynlige forklaringen kan være at han ønsket å kvitte seg med Lê lovverket av politiske grunner. Det å bytte ut koden kan ha vært for å unngå å provosere folkene i sør, noe som også kan ha sammenheng med de hundrevis av tillegg og endringer som kom til etter hvert og som skulle gjøre det nye lovverket spiselig for Nam Bộ. Selv oppga Gia Long at dette var nødvendig av hensyn til sosial uro etter krigen.[8]

Duyệt trivdes best blant befolkningen i sør og ønsket etter hva vi vet å ha så lite som mulig å gjøre med Huế.[9] Nguyễn Văn Thành og hans administrasjon i nord søkte hele tiden innflytelse i Huế. Etter hvert skulle det også lykkes for Thành å komme med i den innerste kretsen av rådgivere i hoffet i Huế.

Men med Gia Long kommer mye av det gamle byråkrati og overklasse tilbake. Dette gjør at den gamle motviljen mot Trinh regimet fremdeles er til stede i befolkningen. Den som hadde stimulert til Tây Sơn opprøret. At det fremdeles ulmer i befolkningen, skulle gjøre det lettere for franske misjonærer å vinne innpass. Dette skulle være med på å åpne mulighetene for fransk intervensjon. Det er mulig at Gia Long så dette og at han for å bøte på dette ansetter mandariner i byråkratiet.

I nord ansetter Thành nå konfutsianere i høye posisjoner, noe som også var etter Gia Longs ønske. I nord besto administrasjonen av utdannede mandariner, mens hoffet i Huế i stor grad var rekruttert blant tidligere militære med liten boklig lærdom og liten sans for konfutsianisme. Dette skapte en motsetning mellom Huế og Hanoi. Duyệt velger imidlertid å utpeke rådgivere etter utvist dyktighet og legger mindre vekt på eksamener. Etter hvert som mandarinene gjør seg sterkere gjeldende i Huế, er dette også med på å skape en motsetning mellom Huế og Gia Đình. Denne forskjellige praksis når det gjaldt rekruttering til høyere stillinger, gjorde at forskjellene i kultur mellom nord og sør skulle bli enda større.

Gia Long skulle i sin politikk bli sterkt influert av Thành. Både innføring av det nye lovverk og rekruttering av konfutsianere til mandarinatet, var etter råd fra Thành. I tillegg går Thành sterkt inn for å sikre grensen mot Kambodsja militært. Thành hadde i begynnelsen en sterk posisjon i Huế. Det som imidlertid senere skulle bringe ham i unåde, var at han kom til å engasjere seg i arverekkefølgen.

Gia Long fortsetter politikken med å ansette mandariner som var utdannet etter de gamle systemet med eksamener. Men det skulle vise seg at rekrutteringen til denne utdannelsen vesentlig skjedde fra nord, der dette var en innarbeidet karrierevei. I sør hadde dette ingen tradisjon og befolkningen i sør var lite interessert. Dette skulle på lang sikt skape en skjevhet i landets administrasjon.[10] Det skulle også bidra til å øke forskjellen mellom nord og sør.

Både Thailand (Siam) og Vietnam søkte innflytelse over Kambodsja. I 1809 forsøker den nye siamesiske kongen Rama II å undertvinge den nye kambodsjanske kongen Ang Chan. I 1812 søker Ang Chan hjelp fra Vietnam. Duyệt lot seg ikke be to ganger. Han rykker inn i Kambodsja med en stor hær og setter igjen Ang Chan på tronen. I tiden etter hersker det derfor et godt forhold mellom Vietnam og Kambodsja. I denne tiden åpner Duyệt også for å bosette khmer, kinesere, cham og andre i Mekong-deltaet, og han deler ut land til dem slik han hadde gjort til pasifiserte opprørere og kriminelle.

I Huế er Gia Long tilfreds så lenge det er et godt forhold til Kambodsja og så lenge folkene i sør anerkjenner ham som hersker. Inntil så lenge er han ikke spesielt opptatt av Nam Bộ. Men forholdet til Kambodsja skulle forverre seg på grunn av et tiltak Gia Long setter i gang.

I 1819 begynner han byggingen av en kanal, Vinh Tê, langs grensen mot Kambodsja. Den skulle forbinde området Châu Đốc ved Mekong elvens to grener med havnebyen Hà Tiên ved kysten. Dermed fikk innlandet direkte adgang til oversjøisk handel.

Arbeidet skulle ta tid. Etter Gia Longs død i 1820 ble det videreført av keiser Minh Mang. Da prosjektet var ferdig i 1824, hadde det kostet tusenvis av arbeidere livet. Særlig gikk det ut over khmer, og i 1820 skjedde et opprør ledet av en khmer munk. Opprøret spredte seg og kambodsjanske generaler gjorde felles sak med opprørerne. En felles hær av vieter og cham under ledelse av Duyệt slo ned opprøret.[11]

Men da Thành engasjerer seg til fordel for en annen tronarving enn Gia Longs utpekte, hans fjerde sønn Nguyễn Phúc Đảm som senere skulle ta keisernavnet Minh Mang, faller Thành i unåde og begår selvmord i 1817. Dermed forsvinner den ene visekongen.

MINH MANG – SENTRALISERING AV STYRET – URO OPPSTÅR

Dám som tok keisernavnet Minh Mang, var den eneste gjenlevende av Gia Longs sønner. Han beskrives som kunnskapsrik og høyt utdannet. Minh Mang var en stor organisator, men savnet farens praktiske erfaring fra militærlivet. Han savnet også Gia Longs romslighet og forståelse for de forskjellige kulturene. Taylor beskriver ham som ‘ethnocultural intolerant’.[12]

Ganske tidlig oppstår motsetninger mellom Minh Mang og hoffet i Huế, som Gia Long hadde plukket ut etter praktisk erfaring og politisk innsikt. Minh Mang søker nå å bygge opp en stab av rådgivere etter eget hode og han velger å satse på et utdannet mandarinat, et byråkrati av menn der alle tenker som ham selv.

Han satser på den flere hundreårige tradisjon med å utdanne mandariner etter et kvalifikasjonssystem. I 1822 gjenopptar han dette systemet som sist var i bruk i Lê dynastiet i 1787. Akademiet produserer riktignok kandidater, men de kommer alt overveiende fra nord der dette var en tradisjonell karrierevei. I løpet av Minh Mangs regjeringstid ble bare en liten minoritet fra sør utdannet. I Nam Bộ var det handel og entreprenørskap eller en militær løpebane som var mer ettertraktet enn en byråkratisk. Denne forskjellen i rekruttering er også med på å undergrave hans store ide om å forene landet under et felles byråkrati.

Minh Mang ønsker nå som svar på de utfordringene han står ovenfor, å sentralisere styret under Huế og ensrette befolkningen. Det byråkratiet som han nå bygger opp, er det verktøyet han mener han trenger for å sentralisere og ensrette Vietnam. Vietnam skal nå styres av en felles administrasjon, et byråkrati ledet av utdannede mandariner underlagt hoffet i Huế. I tråd med denne politikken avvikler han visekongedømmet i Bắc Bộ.  Visekongen Thành var allerede død i 1817.

Minh Mang fremstår nå som en sentralist idet han søker å fjerne visekongedømmene og underlegger Vietnam en felles administrasjon. Men han går også videre da han søker å uniformere og ensrette befolkningen med tanke på språk, kultur og religion, ja han stopper ikke der, men søker endog også å ensrette klesdrakten.[13]I sør, i Mekongdeltaet der vieter var i mindretall i befolkningen som ble dominert av khmer, cham, kinesere og lokale stammer, skulle dette resultere i uroligheter og motstand.

Også på Minh Mangs tid råder opprørstendenser i nord. Men nå har han ikke lenger den lokalkjente ‘problemløser’, visekongen, for hånden. I stedet griper han til sentrale administrative tiltak for å løse problemene. Det han oppnår i form av et sentralisert styre ved å fjerne visekongene i Hanoi og Gia Đình, taper han i lokal tilpasning og diplomati på grunnplanet.

Mens reformene i landet nord for Huế stort sett går bra, går det heller dårlig i sør. Befolkningen her hadde ikke tradisjon for byråkratisk styresett, og de av vietene som hadde emigrert sørover var ofte på kant med lovverket i nord. Under Gia Long hadde Duyệt styrt over Nam Bộ og over Kambodsja som nesten var som et protektorat. Men hans pragmatiske og romslige styresett passet dårlig med Minh Mangs idéer. Duyệt gjorde ikke noe forsøk på å ensrette eller integrere folkene i sør, men tillot i stedet en høy grad av etnisk autonomi. Dette minsket spenningen mellom gruppene og resulterte på lengre sikt i en naturlig sammensmelting.

Minh Mang ser at han kan ikke fjerne Duyệt uten videre. Til det sto Duyệt for sterkt i befolkningen. I stedet begynner han langsomt å erstatte Duyệt s underordnede med sine egne byråkrater. I tillegg svekker han Duyệt s stilling ved å beordre de militære avdelingene nordover.

OPPRØRET MOT KEISEREN

Etter hvert oppstår nå en åpen motsetning mellom Minh Mang og Duyệt der keiseren opptrer i strid med Duyệt s anbefalinger. Da Duyệt dør i 1832, innleder dette en periode der Minh Mang setter i gang en rekke tiltak som til sist ender med forferdelse, og som skulle komme til å sette tilbake den naturlige assimilasjonsprosessen som pågikk i sør, tiltak som på lengre sikt skulle være med på å ødelegge landets motstandskraft mot invasjon utenfra.

Minh Mang avskaffer nå visekongedømmet i sør og erstatter det med et administrativt apparat lik det han har opprettet i nord. Provinsene i sør blir nå reorganisert og slått sammen to og to slik at vieter og khmer kommer under samme lokale administrasjon. I tillegg gir han vietene en særstilling på bekostning av de andre gruppene. Kristne og buddhister faller i unåde. Keiseren mener nå å ha full kontroll over både landet og forholdet til nabolandene. Han omdøper nå landet til Đại Nam, det store Sør.

Så lenge Duyệt styrte, var de rolig langs grensen mot Kambodsja. En av grunnene var at det hersket ro i den naturaliserte khmerbefolkningen. Men nå oppstår misnøye og uroligheter. Minh Mang tar ikke signalene og reagerer med en hårdhendt politikk. Uroen dette skapte sammen med den økende motstanden hos den naturaliserte khmerbefolkningen, gjorde også at Siam igjen ser muligheter for å erobre Kambodsja.

Men etter hvert går Minh Mang uforsonlig frem også mot vietene. Tidligere opprørere og kriminelle som hadde fått amnesti og hadde slått seg ned som fredelige bønder, blir nå fratatt amnestiet og straffet med forvisning til øde områder langs grensen mot Kambodsja. Kinesiske kjøpmenn som han uberettiget mistenker for økonomisk utbytting og svindel, blir utsatt for forfølgelse.

Den kristne katolske minoriteten rammes av keiserens mistenksomhet mot alt fremmed. Han betrakter dem som et middel Europa brukte for å ta over Vietnam. Tragedien var at slik han sto frem, skulle han selv gjøre dette til virkelighet. Som om ikke dette var nok, oppløser han også cham staten som Duyệt hadde tillatt i Bình Thuận provinsen, noe som hadde pasifisert de tidligere cham. Resultater er at han stadig får nye folkegrupper mot seg. Han skaper en motvilje som skulle øke til hat mot den nye keiseren.

To menn dukker nå frem som ledere for et folkelig opprør. De var begge adoptert av Duyệt og er hver på sin måte typisk for opprøret. Lê Văn Khôi var en offiser og Lưu Tín var en kinesisk kjøpmann. Den assimileringen i form av konfutsiansk ensretting som Minh Mang prøvde å gjennomføre, skulle føre til en assimilering av et helt annet slag – en galvanisering av de forskjellige folkegruppene i motstand mot hans regime.

I tillegg skaper Minh Mangs undertrykkende politikk i sør et motsetningsforhold til sør, idet hele hans administrative apparat var rekruttert i nord og representerte en kultur som var forskjellig fra det som hersket i sør. Også dette skulle på lengre sikt bidra til å svekke landets forsvarsevne mot fremmed invasjon.

Det siste Minh Mang gjør som skaper en eksplosiv situasjon, er at han setter i gang aksjoner mot den velstående befolkningen i Gia Đình, og anklager Duyệt posthumt for korrupsjon. Dette ble umiddelbart oppfattet som et forsøk på å bryte ned den vietnamesiske overklassen i Nam Bộ. Alt som skjer skulle til syvende og sist drive gruppe etter gruppe over på rebellenes side.

Det som skulle utløse opprøret mot Minh Mang var at det oppsto flere opprør i nord. Det hadde det lenge eksistert uroligheter i grensen mot Laos, og våren 1833 gjør en gruppe av tilhengerne av en av arvingene til dynastiet, Lê Duy Lương, opprør i nord. Opprøret i Nam Bộ starter sommeren 1833.

Opprøret mot Minh Mang skulle vare i to år. Det som snudde krigslykken i Minh Mangs favør, var at en av opprørernes generaler, Thái Công Triều deserterer og går over til keiseren. Da opprørerne til sist ble nedkjempet etter å ha forskanset seg i festningen i Saigon, går Minh Mang brutalt frem med halshugging av de overlevende og til dels også med fengsling av slektninger. Lê dynastiets etterkommere, og områdene omkring Hanoi herjes av krigshandlinger. Minh Mang evner ikke å forstå bakgrunnen for opprøret i sør. Han ser dette som en følge av hva han oppfattet som lovløshet og fravær av alle normer under Duyệt s styre.

Både Siam og Vietnam hadde begge planer om å dominerer Kambodsja. De støtter hver sin favoritt til tronen og veksler om initiativet. Krigen mellom Siam og Vietnam om Kambodsja skjer med Kambodsja som slagmark. Selv om vietnamesiske styrker klarer å drive siameserne ut, er det store materielle skader i Kambodsja, og deler av befolkningen er ført til Siam som fanger. Minh Mang bestemmer seg nå for å utnytte overtaket og vil ‘vietnamisere’ Kambodsja. Hans mann Trương Minh Giảng innsetter et okkupasjonsstyre i Kambodsja. Men dette medfører bare nye uroligheter med opprør og gerilja. I 1833 begynner et nytt opprør blant khmer-befolkningen i Mekong deltaet. Detter varer i ni måneder før det slås ned.

I 1838 virker det Minh Mang som om han har lyktes med å nedkjempe uroligheter og opprør. Han føler at han har samlet landet, Đại Nam, og hadde håp om å underlegge seg Kambodsja. Men da han dør i 1840, pågår krigen med Siam om Kambodsja fremdeles for fullt. Samtidig ulmer det flere steder under overflaten.

Minh Mang var utvilsomt en begavet og handlekraftig keiser, men han maktet aldri i motsetning til sin far, å frigjøre seg fra sin oppvekst i hoffet i Huế

THIỆU TRỊ – HUẾ ISOLERES – URO OG OPPRØR – FRANKRIKE

Minh Mang dør i 1940 og etterfølges av sin sønn Nguyễn Phúc Miên Tông som tok keisernavnet Thiệu Trị. Han var som sin far en høyt utdannet regent, men beskrives ellers som en fargeløs person. Han fortsetter farens politikk, men på samme måte som faren tar han tilflukt i hoffet i Huế og har liten kontakt med virkeligheten utenfor.

Thiệu Trị fortsetter farens politikk både med å ensrette befolkningen og å legge Kambodsja under Vietnam. I sør slås khmer og vietnamesiske landsbyer sammen i ett distrikt og befolkningen flyttes vilkårlig slik at khmer flyttes til viet-distrikter og omvendt.[14]Denne politikken rammer også stammene som holdt til i innlandet.

I 1840 setter Siam i gang en ny offensiv. Samtidig setter siamesiske agenter i gang opprør blant Khmer-befolkningen i Vietnam. Etter to år med krig ved grensen mot Kambodsja trekker Thiệu Trị til slutt styrkene ut av Kambodsja i 1841. Giang faller i unåde og dør.

Thiệu Trị hadde imidlertid ingen planer om å oppgi Kambodsja. Igjen setter han i gang en offensiv, men krigen går inn i en avmatning. Kambodsja søker å finne en fredsløsning mens de to ytre fiendene kjemper om dominans. I 1845 skjer en opptrapping av krigen da vietnamesiske styrker tar Phnom Penh, men krigen går igjen inn i en fastlåst fase stadig uten noen avgjørelse. Etter et år med stillstand der begge parter holder sine områder, oppstår en fredsavtale i 1847 etter lange forhandlinger. Selv om krigen endte med forhandlinger, trakk Siam det lengste strå. Siam vant to provinser fra Kambodsja og skulle få sterk innflytelse i landet.

Det var etter hvert først og fremst frykten for utenlandsk intervensjon som fikk Thiệu Trị til å vende oppmerksomheten bort fra Kambodsja, noe som resulterte i tapet av landet som et protektorat under Vietnam. Det skulle imidlertid vise seg at Frankrike kom til å bli en langt farligere motspiller enn Siam.

Thiệu Trị forfølger katolikkene på samme måte som Minh Mang, skjønt uten å ta i bruk dødsstraff. Det var denne politikken overfor katolikkene som skulle gi franskmennene et formelt påskudd for å gripe til tiltak mot Vietnam. Det skjer nå flere sammenstøt mellom Vietnam og utenlandske krigsfartøyer. Både i 1846 og 1847 kommer det til stridigheter mellom Frankrike og Vietnam langs kysten.

Det er betegnende at samme år som fredsslutningen med Kambodsja finner sted, beskyter franske krigsskip Đà Nẵng. Invasjonspolitikken er begynt. Samme år dør Thiệu Trị. Med ham dør også prosjektet Đại Nam. Det er uvisst hvor mye de stadige krigene mot Siam og Kambodsja hadde kostet, men ganske sikkert hadde dette på mange måter svekket landet med tanke på den utenlandske invasjonen som nå fulgte.

I løpet av Thiệu Trị s styre dukker en ny rådgiver opp i hoffet i Huế, Trương Đăng Quế. Han klarer å få sin foretrukne kandidat Hồng Nhậm som ny keiser. Nhậm var den svakeste av Thiệu Trị s sønner. Nhậm s bror, Hông Bảo, blir satt i fengsel, noe som skulle svekke den kommende keiserens stilling.

TỰ ĐỨCFRANKRIKE ANNEKTERER VIETNAM

Da Thiệu Trị dør, etterfølges han av sin sønn Nguyễn Phúc Hồng Nhậm som tar keisernavnet Tự Đức. Han skulle bli Nguyễn dynastiets lengst regjerende monark. Det er under hans regjeringstid at Frankrike annekterer Vietnam.

Tự Đức var ingen sterk leder og heller ingen administrativ kraft som sine forgjengere Gia Long og Minh Mang. Han beskrives av samtiden som svak og innadvendt. Nå var Huế allerede svekket i og med at kontrollen både med Bắc Bộ og Nam Bộ var svak. Etter at visekongedømmene var avskaffet, klarte hoffet i Huế aldri å oppnå den sentrale styringen med landet som Minh Mang hadde håpet på. Hoffet i Huế hadde fungert så lenge visekongene fungerte.

Fransk overtagelse av Vietnam skjedde gjennom flere etapper over en periode på vel femti år. Avgjørelsen om å annektere landet ble tatt i 1857 på grunnlag av en innstilling fra en regjeringsoppnevnt komité. Beslutningen skjedde som følge av dels politiske og dels økonomiske grunner. Frankrike ønsket nå å etablere seg blant de europeiske stormaktene, og inntil da hadde ikke Storbritannia vist særlig oppmerksomhet mot Indokina. Frankrike hadde behov for sikre flåtestasjoner som kunne underholde franske fartøyer som opererte i asiatiske farvann. Samtidig kunne Vietnam tilby gode havner og mulighet for å forsyne det europeiske marked med råvarer som tøyer, ris, kaffe osv. Vietnam kunne også bli et marked for Frankrikes industri beregnet på koloniene. Skjønt det spilte mindre rolle i det storpolitiske spill, hadde Frankrike også interesse av å ta vare på de katolske menighetene i Vietnam.

Men allerede før dette hadde altså Frankrike intervenert militært. Da en fransk kommandør i 1847 får høre at en fransk prest sitter fengslet i Huế, seiler han to skip til Đà Nẵng for å få presten frigitt[15] og bombarderer byen. Denne saken resulterte i ytterligere motvilje mot katolikkene og forfølgelse av dem. For Tự Đức underbygde det hans oppfatning av katolikkene som en fare for vietnamesisk selvstendighet. I 1856 forsøker en fransk ekspedisjon å få Vietnam til å åpne Đà Nẵng havn for Frankrike, men ekspedisjonen slår feil.

Det er så i august 1858 at vi finner det første politiske forsøk på å annektere landet da en fransk-spansk invasjonsflåte ankrer opp i Đà Nẵng [16]Etter at styrken har etablert et brohode, raser krigen. Men midt under kampene beslutter den franske kommandøren å styre sørover og invaderer Saigon i februar 1859. Han drar så nordover igjen til Đà Nẵng etter å ha innsatt en garnison i Saigon. Krigen vedvarer mens han prøver å få vietnameserne med på en avtale. Men kampanjen tar brått slutt sommeren 1860 da en tyfus- og koleraepidemi tar knekken på invasjonsstyrken.

Samtidig med at Frankrike trapper opp sin politikk overfor Vietnam, har Tự Đức store problemer å stri med innenlands. I nord etablerer motstandere av Huế en hær angivelig ledet av en arving til -dynastiet.[17]Kinesiske grupper gjorde etter hvert felles sak med opprørerne. Med baser langs grensen mot Kina og langs kysten ned til Hải Phòng, dvs. det tidligere området der dynastiet Mạc hersket, gjorde de utfall sørover. Langs kysten opererte pirater og vanskeliggjorde en militær innsats sjøveien mot opprørerne.

Å holde opprørerne i nord i sjakk kostet styret i Huế store krefter. Dette bandt styrker som ellers kunne vært satt inn for å stoppe den franske inntrengningen. I tillegg kom at siden Tự Đức ikke hadde kontroll på hva som skjedde i nord, fikk franskmennene et friere spillerom her. De stadige opprørene tok likeledes oppmerksomheten bort fra hva som skjedde i sør, der hoffet i Huế i utgangspunktet befant seg langt fra begivenhetene. På grunn av Tự Đức s svake stilling, ble han etter som tiden gikk, presset til å kompromisse og inngå svært ugunstige avtaler med Frankrike. Han maktet ikke både å slå ned opprørene i nord og kjempe mot franskmennene samtidig. I tillegg befant han seg altså langt fra begge de aktuelle områdene, omkring Saigon og ved den Røde elv.

LANDET MISTER NAM BỘ SOM BLIR KOLONIEN COCHINKINA

I februar 1861 vender en fransk styrke tilbake til Saigon og etter harde kamper utvidere Frankrike sitt territorium til å omfatte Biên Hòa og Vĩnh Long. Tự Đức befant seg i Huế og motstanden mot de franske styrkene ble ikke ledet av keiseren. De tradisjonelle vietnamesiske keiserne hadde ofte vært militære ledere. Både befolkning og lokale leder i Nam Bộ ville at man skulle kjempe, men nå opptrer ikke keiseren lenger som en militær leder. Når han oppgir denne rollen og ikke lenger oppstår som en samlende kraft, oppstår et skille mellom folk og ledelse. Det er først med barnekeiseren Hàm Nghis appell at folket fjorten år senere folket føler det blir ansporet til å ta opp kampen.

I tillegg kom at hoffet var splittet. Noen ønsket militær motstand, mens andre ønske fred og forhandlinger. Denne situasjonen er i litteraturen omtalt som «hòa nghi» (fred og forhandlinger).[18]De stadig opprørene hadde gjort at hoffet ikke lenger stolte på den alminnelige bonde. Man kunne derfor ikke som tidligere mobilisere bøndene. Det var kun hæren som hadde våpen. Det vanskeliggjorde Vietnams stilling at akkurat på dette tidspunkt var det at en opprører i nord klarer å samle en hær på tyve tusen mann og forbereder et angrep på Hanoi. Først etter at avtalen er inngått klarer Tự Đức å mobilisere i nord og knuse opprøret.

I juni 1862 er Vietnam tvunget til å inngå en avtale i Saigon der provinsene Biên Hòa, Gia Đình og Định Tường [19]tilfaller Frankrike, dvs. alt bebodd område nord for Mekong elven. Inngåelsen av denne avtalen av 1862 skapte stor forbitrelse over hele Vietnam og da særlig i nord hvor den bidro til å oppildne motstanden mot Tự Đứcs styre. Saigon-avtalen av 1862 skulle bli det politiske brohode Frankrike trengte for sin imperialistiske politikk. Det ligger en dobbel tragedie i dette, det var nettopp opprørerne i nord som undergravde stillingen til regimet i Huế og tvang regimet til å inngå avtalen, og det var også de samme opprørerne som dro fordel av den misnøye og forbitrelse som Saigon-avtalen utløste.

Tự Đức sender nå sin beste diplomat, Phan Thanh Giản, til Paris i et forsøk på å få reforhandlet avtalen og få tilbake provinsene mot en erstatning. Men noe som skapte problemer for Tự Đức var at samtidig insisterer hans militære kommandør i Bắc Bộ, Trương Định på å fortsette kampen. Han advarer Tự Đức at forhandlinger ikke vil føre frem.[20] Han fikk rett. Frankrike er først positiv, men snur så. I 1867 vender Giản skuffet og tomhendt tilbake og begår selvmord. Da hadde allerede Định falt i kamp. I Vietnam øker misnøyen og opprøret i nord brer seg sørover. Det snakkes åpent om en nasjonal reisning og å få avsatt Tự Đức. Et kupp ledet av en sønn av Tự Đứcs halvbror Hông Bảo, blir imidlertid slått ned.

Etter at Kambodsja har svekket sin stilling ved et mislykket angrep på Vietnam i 1960, legger Frankrike nå også et press på Kambodsja som blir tvunget til å inngå en avtale der landet blir et protektorat under Frankrike. En medvirkende årsak til at Kambodsja går med på dette, er at landet i flere tiår har vært under press både fra Vietnam og Siam. Etter hvert styrker Frankrike sitt grep på Nam Bộ og i 1867 utvider de sitt område til å omfatte de tre gjenværende provinsene som utgjorde Mekong deltaet. Frankrike har nå Nam Bộ som blir nå til kolonien Cochinkina og Kambodsja som er et protektoratet.

Skjønt annekteringen var ikke bare til ugunst for Vietnam. Det blir videre mulig for vietnamesere å utdanne seg og arbeide i Frankrike. Og til tross for annekteringen skulle vietnameserne med tiden klare å utnytte de mulighetene som bød seg med internasjonal kontakt, og Saigon skulle gjøre seg gjeldende i administrasjon, økonomi og handel. Saigon utvikler seg til et internasjonalt miljø og blir en sentral havneby og sted for utskipning av landets produkter. På forbausende kort tid er det som en gang var en fattig kambodsjansk fiskerlandsby, Prey Nokor, og som siden gjentatte ganger ble herjet av krig, vokst til en internasjonal storby.

I denne perioden skjer også en annen utvikling. Skriftspråket quốc ngữ blir nå standard. For de franske kolonistene var det en vesentlig fordel å bytte ut kinesisk med fransk som administrasjonsspråk. Her kom quốc ngữ dem til hjelp for så vidt det skrives med latinske bokstaver. Det tas i bruk av forfattere, journalister, skribenter og akademikere. Vi ser de første tilløp til en presse. Petrús Ký[21] utgir i 1865 den første avisen, Báo Gia Đình. Men nettopp quốc ngữ som franskmennene var så ivrig etter å promotere, skulle også bli et viktig våpen i vietnamesisk frigjøring i og med at det skriftspråket nå ble allment. Bøker og magasiner produseres på vietnamesisk.

VIETNAM MISTER BẮC BỘ SOM BLIR TIL PROTEKTORATET TONGKIN

I nord fortsetter opprørstendensene. Samtidig som Tự Đức er ettergivende overfor katolikkene for ikke å utfordre Frankrike, taper han anseelse hos sin egen befolkning, ikke bare hos vanlige mennesker men også hos den utdannede eliten i nord. For å beholde noen posisjon hos sine egne, må han forsøke å hevde landets autoritet overfor Frankrike, men uten at han lykkes i det diplomatiske spillet. Tự Đức s anseelse synker nå ytterligere som følge av tapet av Nam Bộ og hans ettergivenhet overfor katolisismen.

Franskmennene som hele tiden var ute etter innenlands adgang til Kina, har rekonnoitret både Mekong og Røde Elv, Sông Hồng, med dette for øye. I 1871 finner de at Røde elv er seilbar til Kina. Da Frankrike i 1873 får fotfeste i Hanoi[22] og dermed adgang til Røde Elv, får de handelsforbindelse med Kumming i Yunnan. Dette skulle også innebære en fordel for Vietnam idet denne forbindelsen senere skulle komme til å gi Hải Phòng en sentral stilling som havneby tilsvarende Saigon.

Akkurat når franskmennene søker å vinne innpass i Bắc Bộ, mister Tự Đức kontrollen over denne delen av Vietnam. Alliert med kinesiske grupper som er fordrevet fra opprøret i Guangxi, slåss vietnamesiske opprørere dels mot myndighetene og dels med hverandre.[23]En fransk ekspedisjon utnytter den uoversiktlige situasjonen og vinner et slag mot myndighetenes styrker for deretter å sikre et fotfeste rundt Røde elv. Men i 1874 blir franskmennene slått av en kinesisk-vietnamesisk styrke under ledelse av en slektning av Minh Mang.

Situasjonen stabiliseres foreløpig av en avtale i 1874 mellom Frankrike og Vietnam der Frankrike oppnår en formell godkjennelse av annekteringen av tre provinser i Nam Bộ, mot at de oppgir Hanoi. Men den lokale innenlandske administrasjon av Bắc Bộ er ødelagt og Tự Đức har mistet grepet på landet i nord. Han forsøker fremdeles å inndrive skatt og han prøver å gjennomføre en jordreform, men må gi tapt overfor lokale myndigheter. Landet glir litt etter litt ut av hendene på myndighetene i Huế. Med avtalen i 1874 eter Frankrike seg enda mer inn i vietnamesisk territorium, skjønt avtalen er umiddelbart ikke bare negativ for Vietnam. Nå åpnes også havnene i Hanoi, Hải Phòng og senere også Qui Nhơn for handel. Særlig skulle det bety mye for Hải Phòng som lå nær mineralforekomstene i Hôn Gái. Begge land har nå egne tollstasjoner i havnebyene og kontrollerer handel.[24]

Men fremdeles har bander herredømme over landet lenger inne og krever avgifter bl.a. på seiling på Røde Elv. På kysten er forholdene så ille at Tự Đức må be Frankrike om hjelp til å stanse piratvirksomhet og slavehandel. Men ikke bare måtte keiseren be om hjelp fra Frankrike, han måtte også be Quing keiseren om hjelp fra Kina mot bander i nord. Både for Frankrike og Kina var dette en mulighet for å sikre seg en inngang til landet. Det skulle imidlertid aldri senere lykkes for de vietnamesiske keiserne å gjenopprette ro og orden i nord.

I 1882 sender Frankrike en militærstyrke til Vietnam for å åpne Røde elv og landet omkring for handel og trafikk. Da franske styrker erobrer citadellet i Hanoi, mobiliserer Quing keiseren og krig mellom franske styrker og en kinesisk-vietnamesisk styrke bryter ut. Avtale om en våpenhvile inngås, men Frankrike bryter denne avtalen og nye kamper oppstår. Etter at den franske øverstkommanderende blir drept, reagerer Frankrike med å sende store troppestyrker til Hanoi sommeren 1883. Samtidig ruster de for en kampanje mot Huế. Den siste skulle ryste myndighetene i Huế.

Nye kamper bryter ut mellom Frankrike på den ene side og Quing hæren og en vietnamesisk styrke (Svarte Flagg) på den andre. Krigen kulminerer med at franske styrker erobrer et stort fort i Son Tay.  En våpenhvile blir inngått, men erobringen av Sơn Tây vinteren 1882 utløste en allmenn oppstand og det var denne gang mandarinene dvs. kongens menn, som ledet oppstanden. Dette var stikk i strid med Huế s politikk, og svekket igjen Huế i franske øyne.

Krigen varer fra sommeren 1884 og frem til april 1885. Etter et stort slag ved Bang Bo trekkes franske styrker tilbake i katastrofal retrett fra Lạng Sơn.[25] Frankrike og Kina inngår så i 1885 inngår en ny avtale i Tientsin der Kina evakuerer Vietnam og anerkjenner Bắc Bộ eller Tongkin[26]som franskmennene kalte det, som et fransk protektorat. Nå er Frankrike de facto herre over Bắc Bộ.

LANDET TAPER TRUNG BỘ SOM BLIR TIL PROTEKTORATET ANNAM

Etter de kinesisk-vietnamesiske angrepet på citadellet i Hanoi og drapet på den franske kommandøren, beslutter Frankrike i tillegg til å invadere Hanoi med en større styrke, også å erobre Huế. I august 1883 utsettes dermed Huế for et angrep da en fransk flåte angriper fortene ved utløpet av Parfymeelven, Sông Hương, og en styrke går i land ved Thuận An. Det oppstår harde kamper som skulle vare i tre dager. Etter at franskmennene har erobret fortene, kunne de seile opp elven til Huế. Keiseren blir i 1883 tvunget til en avtale der Trung Bộ dvs. alt land fra Cochinkina til Nính Bính provinsen overdras til Frankrike som protektoratet Annam.[27]

I juli 1885 gjør hoffsjefen Tôn Thất Thuyết et nattlig angrep på den franske garnisonen i Huế. Stridigheter bryter ut og franske styrker bombarderer og brenner palasset (citadellet). Thuyết benytter forvirringen til å evakuere keiseren Hàm Nghi. Når Hàm Nghi appellerer til befolkningen om å reise seg og gjøre opprør mot franskmennene, Cần Vươn (Hjelp kongen)[28], utløser dette i første omgang et raseri mot de vietnamesiske katolikkene som assosieres med Frankrike. De utsettes for grusomme massakrer.[29] I provinsene Bính Dính og Quảng Ngãi sør for Huế blir 24 000 katolikker drept. I Quảng Tri blir over syv tusen drept. Uheldigvis ga disse massakrene på de kristne Frankrike et påskudd for å gå til aksjon mot Hue. Nå evakuerer syv tusen katolikker til Qui Nhơn og forskanser seg der. En fransk styrke fra Tongkin frigjør dem noen måneder senere.

Hàm Nghi s oppfordring resulterte ikke i noen generell oppstand mot franskmennene, men som følge av Cần Vươn appellen oppstår spontane opprør på flere steder i Vietnam, skjønt disse ikke var ledet sentralt eller organisert. Sommeren 1885 står konge og befolkning første gang på samme side, men dessverre alt for sent.

Opprørere etablere nå baser i Bình Thuận og Phú Yên der lokale opprørsgrupper gikk til angrep på de franske styrkene. Franske styrker erobrer disse basene etter harde kamper, men i felttoget mot disse oppstår det nå en strid mellom de franske myndighetene i Tongkin og i Cochinkina.[30] Dette viser noe som varte i flere år, der Annam eller Trung Bộ ble liggende mellom nord og sør.

Ved Ba Đình i Thanh Hóa provinsen oppsto et voldsomt beleiringsslag vinteren 1887 der franske styrker satte inn artilleri mot opprørenes fort. Dette representerte slutten på regulære krigshandlinger. Men fortsatt skulle gerilja og opprør pågå i nord der vietnameserne fikk våpen fra Kina. Dette varte helt til 1894 da Kina kom i krig med Japan.

Nå har Frankrike i realiteten full kontroll over Vietnam. Bắc Bộ er kolonien Cochinkina. Trung Bộ er protektoratet Annam. Bắc Bộ er protektoratet Tongkin. Etter hvert blir de to siste slått sammen til protektoratet Annam.

NGUYỄN -DYNASTIET ETTER TỰ ĐỨC

Etter Tự Đứcs død i 1847 oppstår et interregnum som skulle svekke Vietnams situasjon ytterligere. Nå oppstår et brudd i landets styre. Befolkningen i nord som ser at Frankrike gjenerobrer Hanoi, reagerer med forbitrelse og sinne. At lokale ledere ønsket militær motstand mens Huế var uvillig og valgte forhandlingsveien, resulterte i splid mellom sentral og lokal ledelse, og mellom folk og styre. Frankrike roste selvsagt Huế for å avstå fra militær motstand.

Tự Đức døde barnløs og styringen blir derfor overlatt til to regenter Nguyễn Văn Tường og Tôn Thất Thuyết.[31]Nå blir i tur og orden tre barnekeisere valgt. De to første forsvinner, men ikke før den siste av dem, Hiệp Hòa, underskriver avtalen 1883 i Huế «at gunpoint» til lyden av fransk artilleri. Etter at denne keiseren også var skaffet av veien og en ny mer motstandsvillig barnekeiser, Kiến Phúc, var oppnevnt, forsøker hoffet å gjøre avtalen ugyldig.  Men også den tredje barnekeiseren dør,[32]og i 1884 blir avtalen av ratifisert. Det er de to oppnevnte regentene som nå styrer og som undertegner på landets vegne. Disse to var for øvrig svært fiendtlig innstilt til Frankrike.

Avtalen inndeler landet nord for kolonien Cochinkina i to deler, Bắc Bộ eller Bac Ky som Frankrike kaller Tongkin og som administreres av Frankrike, og Trung Bộ eller Trung Ky som Frankrike kaller Annam, som administreres av Huế. Men begge er underlagt Frankrike. Etter hvert skulle også begge disse landsdelene samles som et protektorat under navnet Annam. Vi begynner nå å se at den tredelingen av landet som allerede var til stede under Gia Longs styre, på et vis fortsetter under det franske koloniregimet.

Dette skjer mens kampene mellom franske styrker og en vietnamesisk-kinesisk styrke raser i nord, helt frem til en endelig avtale inngås i 1885. Nå begynner en periode der landet er underlagt Frankrike. En periode som skulle vare i nærmere 70 år frem til Genève avtalen i 1954. Men det skulle ennå vare frem til 1955, før Ngô Đình Diệm endelig kaster franskmennene ut.

Kiến Phúc blir altså i 1884 etterfulgt av barnekeiseren Hàm Nghi som skulle sitte på tronen i ett år. Etter å ha startet Cần Vươn opprøret og vært evakuert til Quảng Bình [33], går han i dekning. Han blir imidlertid til slutt arrestert og sendt til Algerie. Da Hàm Nghi ble bortført, oppnevner Frankrike en marionettkeiser, Đồng Khánh. Det var imidlertid den franske generalguvernør som var det reelle overhode og keiseren var redusert til en bifigur.

Đồng Khánh ble sittende i tre år og da han fungerte lojalt under det franske regimet, var han særdeles upopulær. Han dør i 1889 og blir etterfulgt av Thành Thái[34]. I motsetning til sine forgjengere var Thành Thái ingen servil tjener under Frankrike, derimot representerte han en trassig motvilje, og i 1907 ble han tvunget til å trekke seg og blir sendt til øyen Reunion.[35]Han erstattes av sin sønn, barnekeiseren Duy Tân, som da var 7 år. I 1916 trekker Duy Tân seg og slutter seg til motstandsbevegelsen, men blir arrestert og sendt til sin far på Reunion.

Khải Định var 32 år da han bestiger tronen etter Duy Tân. Han skulle imidlertid bli en svært lojal samarbeidspartner for Frankrike. Da han dør i 1926 blir han avløst av sin sønn Bảo Đại som skulle bli sittende som regent til 1955. Bảo Đại tilbragte mye av sin tid i Frankrike og var av den grunn lite vel ansett i hjemlandet. Han skulle imidlertid gjøre en ikke uvesentlig innsats for Frankrike etter 1945.

DEN FRANSKE ANNEKTERINGEN AV COCHINKINA

Fra 1864 til 1879 var det franske admiraler som styrte i Cochinkina. Den første sivile guvernør ble oppnevnt i 1879. Etter hvert skulle også et Råd for Cochinkina opprettes med både franske og vietnamesiske medlemmer.

I Mekongregionen har franske funksjonærer overtatt den lokale administrasjonen. Stort sett var det ro til tross for enkelte små og spredte opprør. Landsbyorganisasjonene er svake og befolkningen er svært sammensatt, der jordløse leilighetsarbeidere utgjør en stor del. I Cochinkina er områdene i øst nær kysten og byene tett befolket, mens bosetningen i områdene lenger vest er glissen. Etter hvert skulle Frankrike dra nytte av dette og opprette store plantasjer på de ubebodde områdene, der de kunne benytte fri arbeidskraft. Dette var gunstig med tanke på produksjon og eksport av produkter som ris, kaffe, frukt etc. Det skulle imidlertid skape et proletariat av jordløse landarbeidere som senere ga kommunistene et miljø for propaganda.

På landsbygda gjør Frankrike en endring der de overfører myndighet fra ‘de eldres råd’ til en oppnevnt leder som er styrt av Saigon. Resultatet av innsetting av franske funksjonærer og oppnevnte ledere var at landsbyorganisasjonen svekkes ytterligere.[36]

Med den franske annekteringen av Cochinkina forsvant også mye av den vietnamesiske administrative ledelsen nordover til Bắc Bộ. Det skulle igjen skape problemer for de franske myndighetene da de forsøkte å oversette det vietnamesiske lovverket til fransk, noe som strandet på grunn av ulik struktur.[37]Resultatet var at franskmennene ga opp og innførte fransk lov I 1880. All den tid dette var fremmed for befolkningen, svekket også dette det vietnamesiske samfunnet samtidig som det bygget opp motsetningene mellom de franske myndighetene og befolkningen.

DEN FRANSKE ANNEKTERINGEN AV TONGKIN OG ANNAM

Ved avtalen i Saigon i 1862 og senere 1867 og avtalen av 1873 fikk Frankrike kontroll over Nam Bộ. Det som senere skulle bli til Cochinkina. Ikke bare adgangen til Kina gjennom Røde Elv, gjorde Nam Bộ interessant, men også det rike oppland som kunne forsyne det europeiske markedet med råvarer.

Det var altså mulighetene for en forbindelse til Kina som gjorde Frankrike særlig interessert i Bắc Bộ eller Tongkin som de kalte landet. Etter først å ha okkupert landet omkring Hanoi, trakk Frankrike seg ut i og med avtalen av 1874. Men i og med avtalen av 1885 med Kina fikk Frankrike det reelle herredømme over Bắc Bộ eller Tongkin.

I og med avtalen av 1883 i Huế fikk Frankrike også herredømme over Trung Bộ eller Annam som franskmennene kalte det. Langs kysten finner vi de samme havnebyene som la grunnlaget for Champa. Nå ble disse baser for den franske orlogsflåten.

EPILOG

Fra 1857 og til 1885 tok det ikke fullt tretti år å annektere Vietnam, skjønt det skulle ta Frankrike noe lengre tid å realisere Fransk Indokina, L’Indochine française – un territoire de l’ancien empire colonial français. Hva gjorde det mulig for Frankrike å annektere Vietnam?

I utgangspunktet lå ikke alt til rette for Frankrike selv om landet med tanke på militær teknologi la langt foran Vietnam. Avstanden til moderlandet var stor og et fremmed miljø med dampende jungler og et veiløst terreng, tropiske sykdommer og matmangel – alt dette talte imot kolonisatorene.

Mye taler for at det som ble avgjørende for historien, var at på det tidspunkt da Frankrike begynner å interessere seg for landet, var Vietnam i en sårbar posisjon. De tre vietnamesiske landene var på ingen måte forent selv om de var under et felles styre. Motsetningene dem imellom og mellom hvert av dem og hoffet i Huế var til stede, dels åpenlyst og dels latent. Frankrike annekterer ikke landet Vietnam, men de tre landene etter tur. På en måte synes noe av historien i 1855 – 1885 å gjenspeile det som skjedde hundre år senere under Hanois offensiv 1973 -1975 da landet var delt i fire militærdistrikter som kjempet hver sin kamp.

Bắc Bộ som representerte det opprinnelige viet-riket, synes ikke å ha avfunnet seg med den nye myndigheten i Huế. Selv under visekongedømmet skjedde opprør og uroligheter. Dette økte i omfang etter at visekongedømmet ble avskaffet. I nord varte krigene helt til 1885. Dels opprør mot Huế, dels stridigheter vieter imellom og dels kriger mellom kinesere og vieter mot franskmenn.

Nam Bộ hadde vært rystet av opprøret i 1833 -1835. Knappe 27 år senere blir den første avtalen mellom Frankrike og Vietnam inngått i 1862. Da den siste avtalen blir inngått i 1885, er det gått femti år. De stadige krigene med Kambodsja og Siam skulle svekke landet militært og i tillegg øke motsetningene mellom vieter og khmer. Siam og Vietnams politikk overfor Kambodsja skulle gjøre at landet ble et lett bytte for Frankrikes koloniplaner. Det kan fremstilles som et ønske fra Kambodsjas konge Norodom om å bli et protektorat under Frankrike for å få beskyttelse mot naboene.[38]

Huế styrte i realiteten bare over landet fra Quang Binh og ned til Phu Yen, og selv der var kontrollen svak. Da franske styrker seiler opp Parfymeelven, var utfallet gitt selv om vietnameserne bød på kraftig motstand. Trung Bộ var på en måte politisk sett er terra incognita, åstedet for krigene mellom Trịnh, Nguyễn og Tây n like til 1800.

Ingen ting av det som skjedde etter 1802 bidro i særlig grad til å knytte folkene sammen. Det eneste tilknytningspunkt var opprørene mot Huế, der opprør i nord igangsatte opprør i sør og omvendt. Da Frankrike kaster sine øyne på Nam Bộ, landet i sør som skulle bli til Cochinkina, var landet på mange vis allerede et delt rike med et stadig svakere styre. Etter Gia Long kom hans sønn Minh Mang, en dyktig organisator, men en autoritær konfutsianer. Thiệu Trị som etterfulgte ham, lukket seg inne i hoffet i Huế og sanset ikke i tide hva som skjedde rundt ham. Den neste keiseren Tự Đức representerte mye av den samme innstillingen og det er under ham Vietnam blir annektert av Frankrike. Avskåret fra begivenhetene i nord og sør, og stillet overfor en rekke opprør, makter han ikke å hindre Frankrikes militære overtagelse. Etter ham følger en rekke keisere som var svake eller mindreårige, som satt i kort tid, og som ikke på noen måte kunne hevde seg overfor de franske inntrengerne.

Noe av årsaken til Vietnams svake stilling må tilskrives dette at hovedstaden og hoffet ble lagt til Huế, samtidig som visekongedømmene ble avskaffet. Man kan med rette stille spørsmålet om Frankrike hadde fått den innflytelsen landet senere fikk, i fall Gia Long og Duyệt s linje hadde blitt videreført i Nam Bộ, og befolkningen i Nam Bộ hadde stilt seg bak en visekonge. Da hadde man unngått opprøret mot keiseren som skulle gi store tap i materiell og menneskelig, og som i tillegg skapte en motsetning mellom Nam Bộ og resten av landet.

Det annekterte Vietnam som fremstår under Frankrike, skulle på et vis videreføre Vietnam som det hadde vært inntil Gia Longs tid. Det gamle viet-riket Bắc Bộ er nå et protektorat, Tongkin. Trung Bộ, som sognet til Huế, er protektoratet Annam. Senere blir disse til protektoratet Annam som blir styrt av et mandarinat med keiseren som en bifigur under den franske generalguvernør. Nam Bộ blir kolonien Cochinkina med en egen generalguvernør og et råd. Hvor forskjellige de tre landene var, gjenspeiler seg også i den franske regimet. Det er verd å legge merke til at mens Bắc Bộ og Trung Bộ styres som protektorater, blir Nam Bộ en koloni.

 

 

[1] Byen het opprinnelig Phu Xuan

[2] Flere forfattere peker på at lovverket hang sammen med vietnamesisk kultur og var forskjellig fra det kinesiske.

[3] Nghia M. Vo: Saigon. s. 16 – 19, 54 – 55

[4] Nghia M. Vo: Op.cit. s. 43 – 45

[5] Jeg oversetter her det vietnamesiske Tong Tran Quang med visekonge.

[6] I dag en del av provinsen Thuận Hải.

[7] Taylor: Op.cit. s. 402

[8] Mark McLeod: The Vietnamese Response to French Intervention 1862 – 1874. s. 17

[9] Taylor: Op.cit.: s 400 – 401.

[10] Taylor: Op.cit. s. 417

[11] Taylor: Op.cit. s. 413

[12] Taylor: Op.cit. s. 416

[13] Taylor: Op.cit. 416

[14] Taylor: Op.cit. s. 430

[15] Presten var på det tidspunkt allerede frigitt.

[16] Den franske styrken var frigitt etter den sammen med en engelsk styrke hadde tvunget den kinesiske Quing keiseren til den ydmykende avtalen i Tientisin.

[17] I realiteten fantes det ingen arving, men opprørerne lanserte stadig nye falske arvinger som i flere tilfeller ble fanget og henrettet.

[18] Vietnamesisk hòa binh fred, nghi hòa fredsforhandlinger

[19] Định Tường ble senere en del av Tiền Giang provinsen,

[20] Christopher Goscha: Vietnam. A New History. s. 73

[21] Petrus Ky (1837 – 1898) vietnamesisk bilingval professor i fransk. Kjent for oversettelsen av poemet Truyện Kiều (Fortellingen om frøken Kiều)

[22] Det at Frankrike her fikk hjelp av kristne vietnamesere skulle også bidra til å skjerpe konfliktene i nord.

[23] Denne tiden er beskrevet som krigen mellom de gule og de sorte flagg. Taylor: Op.cit. s. 455

[24] Det er interessant at kinesiske kjøpmenn som invaderer Hai Phong og forsøker å få kontroll over rishandelen, ønsker monopol for å skaffe et høyt prisnivå, mens franskmennene ønsker et fritt markedsbasert system.

[25] Historien har en tendens til å gjenta seg. I oktober 1950 foretok de franske ekspedisjonsstyrkene en tilsvarende retrett fra Lang Son.

[26] Tongkin fra Đông Kinh som var et navn på området omkring Hanoi – visstnok kinesisk for Havnen i Øst.

[27] Senere skulle Annam utvides til også å omfatte Tongkin.

[28] Selv om Vươn betyr konge, har jeg her valgt å kalle de vietnamesiske herskerne keiser.

[29] Ben Kiernan: Vietnam. A History from Earliest Time to the Present. s. 320.

[30] Ben Kiernan: Op.cit. s. 320 – 322

[31] Egentlig tre, men den tredje døde.

[32] Han regjerte bare i åtte måneder.

[33] Flukten gikk langs en rute kalt Truong Son veien – som senere skulle bli en del av den såkalte HCM veien som kommunistene brukte.

[34] Det var Thanh Thai som utformet det vietnamesiske flagget med tre røde striper på en gul bunn.

[35] Ngo Dinh Diems far Ngo Dinh Kha reagerte på dette ved å trekke seg fra sin stilling. Se kapittel Ngo Dinh Diem. Veien frem til 1954.

[36] K. Taylor: Op.cit. s. 464

[37] K. Taylor: Op. cit. s. 465

[38] Taylor: Op.cit. s. 453 – 454

Advertisements
%d bloggers like this: