SLAGET OM ẤP BẮC

SLAGET OM ẤP BẮC – BATTLE REVISITED.

Det som i ettertid er kjent som ‘slaget om Ấp Bắc’ eller ‘slaget om landsbyen Bắc’ som skjedde 2.januar 1963, skulle få stor betydning for medias presentasjon av den andre indokinesiske krig. Det het at ‘en undertallig styrke geriljasoldater hadde knust en sydvietnamesisk divisjon’. Og det het videre at ‘Hadde divisjonen vært ledet av kompetente offiserer, ville dette ha vært en enkel seier for divisjonen’. Riktignok ble geriljaen kastet ut, men bare med et tap på tre falne, igjen ifølge Vietcong og amerikanske media.[1]

Slaget ble fremstilt som en katastrofe for den sydvietnamesiske hær som hadde et tap på hundre falne. Amerikanske rådgivere hadde presset på for å få sydvietnameserne til å angripe, men deres offiserer vegret seg, skrev pressen. Denne fremstillingen av slaget gikk igjen og igjen i media, og skadet sydvietnamesernes prestisje og nøret opp under oppfatningen av at ‘Vietcong er uovervinnelig’ og ‘krigen kan ikke vinnes’. En  formulering som ofte gikk igjen var ‘Slaget viste sydvietnamesernes inkompetanse sammenlignet med besluttsomheten og kampviljen hos Vietcong’ .

Senere har militærhistorikere som har gått igjennom slaget, avdekket en helt annen historie. Mark Moyar har i ‘Triumph Forsaken viet et helt kapittel til slaget om Ấp Bắc, og i ‘Triumph Revisited’ forsvarer han boken mot kritikk mot sytten andre historikere, uten at det rokker ved hans fremstilling.

Nedenfor har jeg gitt en kort versjon av Moyars fremstilling supplert med opplysninger fra andre kilder. Hans konklusjon er at de alliertes aksjon slo feil først og fremst på grunn av alvorlig feilbedømmelse fra amerikansk etterretning. Amerikansk rådgivning var ikke villig til å snu under slagets gang til tross for at man måtte forstå at oppfatningen av Fi (Fienden) var fullstendig feil. I løpet av dagen da slaget pågikk gjorde amerikansk rådgivning flere alvorlige taktiske feil som sydvietnamesiske styrker fikk lide for. At sydvietnamesiske offiserer etter hvert mistet tiltroen til rådgivningen og ble mer forbeholdne, er ikke til å undres over.

MEKONG DELTAET 2.JANUAR 1963                                                                                               

I desember 1962 lokaliserer amerikansk etterretning en av Fi s radiosendere til Ấp Bắc– Tan Thu i Định Tường provinsen ca. 160 km. sør for Saigon. De to landsbyene ligger omtrent 1500 m fra hverandre. Etterretningen regnet med at landsbyene ble holdt av et kompani på litt over 100 mann av Fi som her var Vietcong dvs. sydvietnamesiske kommunister. Tidligere hadde Fi vært mobil og alltid trukket unna før eller under et angrep.

Amerikanske rådgivere ber nå Sydvietnam å rense landsbyene for Fi. I alt hadde de allierte til rådighet to bataljoner heimevern, en infanteribataljon fra 11.reg.7.divisjon og et mekanisert infanterikompani utstyrt med M-113 panserkjøretøy. I tillegg satte de allierte inn 8.bataljon.7.div. fallskjermsoldater. På papiret talte den allierte styrken i alt ti ganger så mange som antatt Fi.

Men uten at man visste det, hadde Fi brukt lang tid på å bygge et omfattende forsvarsverk i Ấp Bắc med et nettverk av MG-stillinger med skyttergraver der en mann kunne stå oppreist. Stillingene som var dyktig kamuflert, var i tillegg godt skjult av tykk vegetasjon. Nordvietnamesiske kilder har senere fortalt at Fi var rikelig utstyrt med moderne våpen som i mange tilfelle var bedre enn hva sydvietnameserne rådet over.[2]

Gjennom landsbyene gikk et dypt dike som kunne trafikkeres til fots og med sampaner. Her kunne Fi raskt flytte styrker frem og tilbake. Utenom stillingene gikk et ytre forsvarsverk av kanaler og oversvømte rismarker som alvorlig sinket direkte angrep.

I Boken ‘Nationalist in the Vietnam Wars’ skriver Nguyễn Công Luận som selv var nordvietnameser og som ledet repatrieringen av Vietcong inn i den sydvietnamesiske hæren, at soldater som hadde deltatt i slaget fortalte at kommunistenes reelle styrke var nærmere 500.[3]

I følge etterretning som inspiserte stillingene etter kampene, hadde Fi s maskingeværstillinger en utsikt omtrent som man sitter på fjerde rad på en fotballbane med utsikt over et helt flatt landskap. En amerikansk helikopterflyger fortalte etterpå at de sydvietnamesiske soldatene sank ned i mudder til oppover leggene da de gikk ut av helikoptrene.

Fi var altså langt fra et hundretalls gerilja som baserte seg på sin velkjente ‘hit-and-run’ taktikk og kun hadde erobrede våpen til rådighet, men det var et omhyggelig forberedt forsvarsverk bemannet med en styrke på minst 400 mann rekruttert fra to av Fis elitebataljoner og ledet av en av Fis beste offiserer, oberst Hai Hoàng.[4] Fra Fis side var dette planlagt som et bakhold der de allierte skulle tro at målet var en liten mobil styrke.

Opprinnelig var de alliertes operasjon planlagt som en konsertert offensiv, der man utnyttet sitt tallmessige overtak. Heimevern (Civil Guard) skulle angripe fra syd samtidig som infanteriet skulle angripe fra nord. Det mekaniserte kompaniet skulle samtidig angripe fra vest. Erfaringsvis visste man at Fi som tidligere var mobile styrker, da trakk seg tilbake. Aksjonen skjedde 2.januar 1963.

Imidlertid startet heimevernet før infanteriet var på plass. Etter å ha blitt utsatt for en voldsom beskytning, måtte de trekke seg tilbake. Provinsguvernøren som var militær sjef, innså at motstanden var langt større enn ventet. Han ga ikke signal om offensiv. Tilsvarende ble infanteriet som senere angrep fra nord også slått tilbake. Det at angrepene ikke var synkronisert, gjorde at Fi kunne ‘operere på de indre linjer’ og konsentrere forsvaret først i syd og så i nord.

Etter rekognosering av amerikanske rådgivere landsatte sydvietnameserne et infanterikompani med helikoptre i et område rådgiverne påsto var sikkert.[5] Kompaniet skulle angripe fra vest. Men nå hadde Fi konsentrert alle styrker på vestre flanke, og soldatene som faktisk ble landsatt nær Fis stillinger, ble umiddelbart utsatt for voldsom beskytning som ødela tre helikoptre og drepte flere av soldatene. De overlevende var ‘pinned down’ i gjørmen.

Som om ikke dette var nok, ble sydvietnameserne også bedt av rådgiverne å sende inn det mekaniserte kompaniet for å redde to amerikanske helikopterflygere. Dette var en svært uheldig disposisjon, å sende inn en styrke i et område man nå visste lå kloss opp til Fis maskingeværstillinger. Siden angrep fra nord og syd nå var stilt i bero, kunne Fi konsentrere all beskytning om kompaniet som kom inn fra vest. De sydvietnamesiske soldatene ville nå bli utsatt for stor fare.

Tidligere hadde de allierte hatt stor suksess med å bruke M-113 vogner sammen med infanteri mot retirerende styrker. Da sydvietnameserne ble instruert av rådgiverne om å bruke en slik formasjon mot godt forsvarte forsvarsverk, fikk det katastrofale følger.

Hverken skytterne på M-113 vognene eller infanteriet kunne se motstanderne som var skjult i det tette løvverket. Selv var de ute i åpent terreng og et lett mål for Fi. Skytterne på vognene var uten beskyttelse og dermed eksponert for fiendtlig ild. På toppen av det hele ble M-113 vognene rådet til å angripe i grupper i stedet for samlet. Dermed kunne Fi konsentrere ilden om én etter én av gruppene. Dette gjorde situasjonen nærmest umulig for infanterisoldatene.

Amerikansk opinion kritiserte sydvietnameserne for manglende aggressivitet da de nektet å sette inn infanteri uten forutgående artilleribeskytning, men general Dave R. Palmer skrev i etterhånd at, «en amerikanske sjefs skjebne ved å velge å sette inn infanteri i stedet for artilleri, ville blitt det samme som for en sydvietnamesisk sjef – å bli fratatt kommandoen.»[6]

Nå var hele operasjonen gått i stå, og for å komme videre setter de allierte inn fallskjermsoldater fra 8.bataljon. Men igjen gjøres det en katastrofal feil med hensyn på landingsområdet og fallskjermsoldatene sendes rett ned i Fi s stillinger. Flere ble skutt i luften eller mens de ble hengende i grener. Soldatene som nådde bakken, ble sittende fast i gjørmen i rismarkene. De som overlevde fortsatte å skyte mot Fis stillinger og utover ettermiddagen dabbet kampene av.

Men mens det led mot kveld fant Fi ut at de hadde hatt større tap enn de regnet med. De var også klar over at offensiven ville fortsette neste dag – og da med støtte av fly og artilleri. Om natten forsvant de ut av stillingene mens de tok med seg døde og sårede, og flyktet mot øst der de allierte ikke hadde tropper.

ETTERSKRIFT

Etter slaget ble de sydvietnamesiske styrkene sterkt kritisert både av amerikanske rådgiverne som hadde deltatt og store deler av pressen. Både den amerikanske sjefsrådgiveren og amerikansk presse la skylden for det mislykkede angrepet på de sydvietnamesiske soldatene. Men andre amerikanske offiserer som hadde vært til stede forsto årsaken bedre og roste de sydvietnamesiske soldatene.[7] En amerikansk offiser som kom til slagstedet dagen etter, konkluderte med at de amerikanske rådgiverne hadde gitt de sydvietnamesiske styrke en urettferdig nedvurdering. Det kom også frem etter hvert at Fi var påført langt større tap enn de selv oppga. Både soldater fra Fi som ble tatt til fange og forhørt og sivilbefolkning som ble intervjuet, mente at antallet falne Fi var opp mot 100.[8] Luận oppgir et omtrentlig tall på 150 falne Fi på bakgrunn av forhør av fanger som hadde deltatt i slaget.

I boken Triumph Revisited skriver Moyar som tilsvar til historikeren Edvard Miller at slaget ved Ấp Bắc ikke var et strategisk slag, noe som stadig ble påstått av radikal presse, men et taktisk. Slaget feilet å inngå i en strategi siden taktikken ikke ble gjentatt i større stil. Slaget var et enkelt tilfelle. Faktisk led kommunistene nederlag i de tilfellene de forsøkte å gjenta taktikken.[9]

Det som imidlertid aldri ble fortalt av amerikansk presse var at den 26.januar 1965 ble et tilsvarende slag utkjempet i Ấp Bắc mellom Fis 514.bataljon og enheter fra Sydvietnams 11.regiment.7.divisjon. Det endte med at Fi ble kastet ut med minst 100 falne.[10] Etter slaget med 514.bataljon erklært kampudyktig.[11] General Lâm QuangThi som var divisjonssjef for 7.divisjon, skriver at ved den anledning var amerikanske media «curiously silent».

[1] Se f.eks. Stanley Karnow: Vietnam. A History. s. 276 –  279

[2] Nguyễn Tư Đương: Đường mòn trên biển. s. 73

[3] Nguyễn Công Luận: Op.cit. s. 220

[4] Mark Moyar: Triumph Revisited. s. 193

[5] Sikkert område er her minst 300 m fra Fi s stillinger, der fiendtlig ild er mindre effektiv.

[6] Dave R. Palmer: Summons of the Trumpet. U.S. – Vietnam in Perspective. s. 37

[7] Mark Moyar: Op.cit. s. 196

[8] Mark Moyar: Op.cit. s. 194

[9] Mark Moyar: Triumph Revisited s. 220 – 221

[10] Lam Quang Thi: The Twenty-Five Year Century. s. 130

[11] David P.W. Elliot: The Vietnamese War. Revolution and Social Change in the Mekong Delta. s. 746

Advertisements
%d bloggers like this: