TET-OFFENSIVEN – MILITÆR SEIER – POLITISK NEDERLAG.

Tet-offensiven er betegnelsen på en stor offensiv som kommunistene gjennomførte i 1968. Den startet 30 og 31.januar, midt under den vietnamesiske nyttårsfeiringen som inntil da hadde vært omfattet av en uoffisiell våpenhvile. Den ble gjennomført som en samtidig offensiv mot mål over hele Sydvietnam. Den omfattet 36 provinshovedsteder, fem av de seks store byene, 64 av de i alt 242 distriktssentrene og 50 landsbyer. Man regner i dag at kommunistene satte inn ca. 84 000 soldater fra de sydvietnamesiske kommuniststyrkene, Viet Cong, i tillegg til hele regimenter fra de regulære nordvietnamesiske styrkene. Offensiven ble gjennomført av infanteristyrker uten stridsvogner og eget artilleri. Bortsett fra Saigon og Hue var offensiven over i løpet av få dager. Kommunistene klarte ikke å holde på et eneste av målene de angrep.

AMERIKANSKE STYRKER GÅR INN I KRIGEN.

Amerikanernes landgang ved Da Nang i 1965 kom som en overraskelse både på Syd[1] og Nordvietnam[2]. Den amerikanske strategien gikk ut på å desimere motstanderen gjennom taktisk offensive operasjoner, den såkalte Search and Destroy strategi. Nordvietnams militære øverstkommanderende Vo Nguyen Giap var imidlertid skråsikker på seier. I en tale ved den militære høyskolen sa han med henvisning til den amerikanske Search and Destroy taktikken: Hva forteller Search and Destroy taktikken oss? For det første er våre styrker svært bevegelige, er som en fantomhær som skifter skikkelse. ….Alltid når de finner oss, vil de slå til – som et sultent dyr alltid er klar til å slå ned på sitt bytte. Da vi vet dette, er vi i posisjon til å narre dyret til å tro at noe er byttet, bare for å slå ned i tom luft. Dette er hvordan de enkelt vil gå i våre feller.[3]

Men historien gikk annerledes. Nordvietnam feilberegnet totalt effekten av helikopterbasert krigføring, amerikansk luftvåpen og artilleri. De nordvietnamesiske tapene økte og nye soldater ble sendt ned gjennom Laos og Kambodsja for å dekke tapene. I 1967 gjennomførte de allierte to større operasjoner, Cedar Falls og Junction City, nordvest for Saigon. Den første mot et område, Jerntriangelet, i Binh Duong provinsen – den andre mot et område, Warsone C, i Tay Ninh provinsen. De kommunistiske styrkene valgte å rømme områdene, ofre land for soldater, men basene med store lagre ble ødelagt. De allierte hadde små tap, mens tre Viet Cong regimenter her hadde store tap. Kommunistene valgte nå å flytte basene inn i Laos og Kambodsja. Følgene av disse og mindre tilsvarende operasjoner var at kommunistenes logistiske system ble ødelagt i tillegg til at de led store tap av personell.

Parallelt med den konvensjonelle striden med allierte enheter opptil regiments størrelse, pågikk en aksjon for å få landsbygda i Mekongdeltaet under kontroll. Det foreligger ulike opplysninger om resultatet av denne pasifiseringen. Saigon hevdet at 67 % av deltaet var under deres kontroll[4], mens andre kilder trekker dette tallet i tvil.[5] Hvor vellykket den var, fremgår av at det senere skulle bli et av Hanoi s viktigste militære mål å rive opp denne pasifiseringen.

KRIGEN SETT FRA AMERIKANSK SIDE – FREMGANG ELLER ET DØDPUNKT?

Den amerikanske militære ledelse regnet høsten 1967 med at de hadde nådd et punkt der antallet drepte og fangede kommunistsoldater oversteg det Hanoi kunne sende sydover, og at krigen fra nå av etter hvert ville dø ut ettersom motstanderen stadig ble desimert. Men avvikende tall som etterretningen CIA hevdet, gjorde at troen på en slik utvikling ble svekket. Kommunistene hadde flere tropper i Sydvietnam og i baser i Laos og Kambodsja enn den militære ledelsen ville vedgå. Ikke desto mindre gikk den amerikanske ledelsen, til dels presset av den politiske, stadig ut med optimistiske spådommer[6]. Den amerikanske øverstbefalende, general William Westmoreland uttalte at seieren nå var innenfor rekkevidde[7]. Man ga inntrykk av at kommunistene var på vikende front og at det var et tidsspørsmål når det amerikanske engasjementet var ferdig. Dette gjorde at den amerikanske opinion så lyst og optimistisk på situasjonen i Vietnam.

To år etter at amerikanske styrker gikk i land i Da Nang, går krigen sommeren 1967 nå inn i en fastlåst tilstand. De allierte påfører stadig kommunistene store tap, og nye styrker sendes stadig nedover for å erstatte tapene. Men opinionen er i ferd med å endre seg. Ikke minst på grunn av amerikanske media, presse og TV, som stadig brakte negative nyheter om krigen. En undersøkelse i juni 1967 viste for første gang at flere var motstandere av amerikansk engasjement enn tilhengere. Antikrigsbevegelsene fikk i gang store demonstrasjoner og president Johnsons popularitet sank til 40 %.

Amerikansk presse og antikrigsbevegelser spilte for øvrig en så stor rolle at de vil bli behandlet i et eget notat. Det er umulig å forstå amerikanske politiske avgjørelser uten et inngående kjennskap til disse faktorene.

KRIGEN SETT FRA NORDVIETNAM – OFFENSIVENS FORSPILL

Det har i lang tid vært uenighet mellom historikere om hva som ledet til den såkalte Tet-offensiven. Den mest etterrettelige forklaringen er trolig den som er fremsatt av historikeren Nguyen Lien-Hang. Forhistorien er å søke lenge før 1967. Vi går etter hvert tilbake til 1963.

Generalene Nguyen Chi Tanh og Vo Nguyen Giap s visjon om å utslette de amerikanske styrkene ved en bakholdsstrategi som hadde vist seg vellykket mot franskmennene, viste seg nå mislykket. De kommunistiske styrkene blir malt i stykker etter hvert som de sendes sydover. I Hanoi resulterer dette i at den fløyen av kommunistpartiet som vil satse på å bygge opp Nordvietnam fremfor å drive krig, vinner oppslutning. Hoang Minh Chinh som var leder for denne fløyen, sendte allerede i 1963 et brev til Truong Chinh, en av toppene i kommunistpartiet, og argumenterte sterkt for fredelig sameksistens mellom de to vietnamesiske statene[8]. Henvendelsen ble neglisjert siden Truong Chinh ville alliere seg med generalsekretæren i sentralkomiteen, Le Duan, partiets sterke mann. Hoang Minh Chinh havnet så i fengsel der han satt i tretten år.

På eksekutivkomitéens niende plenumsmøte i desember 1963, fem år før Tet-offensiven, lanserer Le Duan[9], en strategi som han mente ville føre til seier i 1964. Han kaller planen for Allmenn Offensiv og allment opprør, Tong cong kich, Thong khoi nghia. Tanken er at en militær offensiv skal slå ut Sydvietnams styrker og at bortfallet av disse vil utløse et alminnelig opprør. Tanken er i tråd med kommunistisk ideologi en form for kjedereaksjon, en dramatisk stort anlagt offensiv vil sette i gang et folkelig opprør som både ville støtte de kommunistiske styrkene og styrte myndighetene i Saigon. Men nå faller kommunistene i sin egen felle. Ved alltid å slå hårdt ned på all opposisjon, oppnår de at denne planen ikke utsettes for noen realistisk kritikk. Den mottas bare med en servil klakkørhyllest. Hanoi skulle senere få betalt dyrt for dette. Men i 1964, før amerikanernes direkte involvering, var dette Hanoi s strategi. Ikke en langvarig utmattelseskrig, men en stort anlagt offensiv.

Le Duan og hans gruppes maktspill forut for og i eksekutivkomiteen er et lærerikt eksempel på hva som ligger i Marxist-Leninistisk oppfatning av begrepet demokrati. Ifølge hva vi vet i dag, støttet halvparten av politbyrået opprinnelig en fredelig sameksistens. Tilhengerne av denne linjen blir nå møtt med trusler og utpressing. Til og med ikonet Ho Chi Minh møtes med hva som i Mafia-terminologi omtales som An offer you can’t resist. Han må enten støtte Politbyrået, dvs. Le Duan og hans tilhengere, eller bli satt til side. Medlemmer av eksekutivkomiteen som går inn for fredelig sameksistens, blir i en resolusjon stemplet som høyre-revisjonister som saboterer Partiets linje. De etterforskes nå av Ministeriet for Offentlig Sikkerhet og bringes etter hvert ut av spillet.[10]

Hva som skjedde frem til 1967 er gjenstand for en egen vurdering. Men det vi i dag vet, er at ideen som førte frem til Tet-offensiven ble fremlagt allerede på slutten av 1963, og utnevnelsen av general Thanh har sammenheng nettopp med dette.

Sommeren 1967 skjer to hendelser som skulle bane vei for hva som skjedde senere. General Nguyen Chi Tanh som var Giaps rival, dør plutselig og uventet av hjerteattakk. Man undrer i dag på om dette var hva man i Vietnam omtaler som ‘politisk hjerteinfarkt’. Hoang Chi Minh, partiets store teoretiker, som hadde oppfordret partiet til å følge Sovjets linje om fredelig sameksistens og innlede forhandlinger med USA og Sydvietnam for å få slutt på krigen, blir arrestert og fengslet. Samme skjebne lider en rekke av hans meningsfeller, anklaget for ‘forræderi mot det vietnamesiske folk’[11].

Etter at motstanderne av krig var bragt av veien og Giap satt som suveren kommandant, begynner nå planleggingen av Hanoi s neste trekk. Selv om vi på grunn av mangel på dokumentasjon ikke har full klarhet over hvordan beslutningen om Tet-offensiven ble tatt, vet vi at i perioden frem til offensivens begynnelse skjedde flere bølger av arrestasjoner.

Planen for Tet Mau Than[12] offensiven var klar på ettersommeren 1967. Offensivens mål var å bryte den fastlåste militære stillingen og oppnå tre mål, å nedkjempe de sydvietnamesiske styrkene slik at bare de amerikanske var igjen av de allierte, deretter å fremkalle et alminnelig opprør mot disse utenlandske styrkene og dermed tvinge USA til å oppgi striden. Ideen bak offensiven, Tong Cong Kich – Tong Khoi Nghia, er den samme som i 1963, men nå med amerikanske styrker i samme rolle som de sydvietnamesiske hadde i 1963.

Men nå som da, er kritikk fremmed for myndighetene i Hanoi og de baserer seg på urealistiske forestillinger. De går ut fra at den sydvietnamesiske militære styrke vil bryte sammen og ikke motstå offensiven, regjeringen i Saigon har ingen støtte i befolkningen og vil reise seg mot president Nguyen Van Thieu ved første anledning og til sist, befolkningen i Sydvietnam – både militære og sivile – hatet de amerikanske styrkene og ville gå til opprør mot dem ved første anledning[13]. Det paradoksale var at deler av amerikansk presse som var negativt innstilt til den allierte krigføringen, styrket Hanoi i denne oppfatningen som senere skulle vise seg fullstendig feilaktig.

I tillegg er det et annet perspektiv man må ha i tankene. Mens amerikansk militær ledelse, politisk ledelse og presse gikk i alt annet enn takt, var den nordvietnamesiske krigføringen samkjørt mellom militære, politiske og diplomatiske aksjoner. Hanoi hadde derfor ikke bare militære mål, men håpet også å kunne score politisk og diplomatisk på offensiven.

OFFENSIVEN FORBEREDES – FORSØKENE PÅ Å AVLEDE OPPMERKSOMHETEN

Forberedelsene til offensiven varte fra september til desember 1972. Disse besto dels i en rekke mindre angrep nær grensene til Laos og Kambodsja, dels i fremføringen og lagringen av mat, ammunisjon, medisiner og annet samtidig med oppbyggingen og utrustningen av troppene. Organiseringen av offensiven som omfattet bortimot 100 000 mann, måtte i tillegg omfattes med største hemmelighet. For å skjule operasjonen ytterligere erklærte Hanoi ved årsskiftet 67/68 at Nordvietnam var klar til å delta i forhandlinger dersom de allierte stanset bombingen av Nordvietnam. I fall bombingen stanset, ville det gjøre det lettere å føre frem tropper og forsyninger fra nord.

Hensikten med angrepene nær grensene var dels å trekke amerikanske styrker ut av sentrale områder og dels å maskere troppetransporten fra nord til syd. Det største av disse slagene var slaget om Khe Sanh, en artilleribase nær den demilitariserte sonen. For de allierte hadde basen stor betydning fordi den stanset infiltrasjon fra nord mot provinsene langs kysten sør for den demilitariserte sonen.

Beleiringen varte fra 21.januar 1968 og frem til april. Den skulle få stor prestisjemessig betydning for så vidt som Hanoi erklærte at dette slaget ville bli en gjentagelse av slaget om Dien Bien Phu[14]. I ettertid har nordvietnameserne gått bort fra dette og påstått at slaget bare var en avledningsmanøver for å trekke USA s oppmerksomhet bort fra Tet-offensiven. Det som taler mot dette, er at Nordvietnam satte inn to av sine beste divisjoner i angrepet, den 325 og 304 infanteridivisjon. Den siste var en elitedivisjon med en tradisjon fra kampene mot franskmennene. Beleiringen varte i 77 dager de og endte med at nordvietnameserne ga opp og trakk seg tilbake. De amerikanske marineinfanteristene fra 26.regiment og de sydvietnamesiske rangerne fra 37.bataljon holdt ut.[15]

Materielt ble slaget om Khe Sanh et forferdelig tap for Nordvietnam. De allierte tapene var litt over 500 falne, mens tallene for de nordvietnamesiske styrkene varierer mellom 5 500 og 15 000. Grunnen er at kommunistene brukte sin taktikk med kompakte menneskebølger som hadde lyktes ved Dien Bien Phu. Nå gjorde denne taktikken at teppebombing fra B-52 fly utslettet hundrevis av soldater i ett angrep. Man regner det for dokumentert at 304 divisjonen aldri kom tilbake til full styrke.

OFFENSIVEN STARTER OVER HELE SYDVIETNAM

Litt over en uke etter at beleiringen av Khe Sanh ble innledet, skjer Tet-offensiven. Den var opprinnelig planlagt til å starte samtidig over hele Sydvietnam 31.januar, men på grunn av ulike oppfatninger i nord og syd startet noen avdelinger 30.januar mens andre startet 31.januar[16]. Dermed falt noe av overraskelsesmomentet bort.

I månedene og ukene før offensiven smuglet kommunistene våpen og ammunisjon inn i byer og tettsteder. Viet Cong soldater gikk inn kledd i sivil og i noen tilfelle endog i sydvietnamesiske uniformer. Men at en større operasjon var i anmarsj, var ikke uventet for flere. Den amerikanske rådgiverkommandoen fryktet en større landsomfattende operasjon. General Earle Wheeler, leder for forsvarsoverkommandoen, advarte USA om at en større desperat aksjon lik Ardenner-offensiven[17] i annen verdenskrig kunne komme. Allikevel reagerte hverken den amerikanske politiske ledelse eller den amerikanske militære ledelse i Vietnam.

Imidlertid reagerte generalløytnant Frederick Weyand, leder for de amerikanske styrkene i regionen rundt Saigon (militærdistrikt 3), på at Viet Cong s aktivitet ved grensen mot Kambodsja sank kraftig. Han flyttet derfor 15 av sine bataljoner til Saigon som nå fikk øket forsvaret til 27 bataljoner. I ettertid mener mange at dette reddet Saigon, der kommunistene satte inn hele 34 bataljoner.[18]

30.januar slo kommunistiske styrker til mot åtte byer langs kysten og det sentrale høyland. En bataljon angrep Nha Trang, en annen Hoi An, begge havnebyer. Angrep ble også rettet mot Kontum, Pleiku og Ban Me Thuot i det sentrale høyland. Kystbyen Qui Nhon som er forbundet med høylandsplatået ved riksvei 13, ble også angrepet. Til tross for at forsvarerne var svekket i og med nyttårsfeiringene, klarte de sydvietnamesiske styrkene å slå disse angrepene tilbake.

Sjefen for etterretningstjenesten, brigadegeneral Philip Davidson, advarte nå den amerikanske øverstkommanderende, general William Westmoreland, Det samme (som vi ser) vil komme til å skje i resten av landet enten i natt eller i morgen.[19] Alliert etterretning hadde nemlig allerede registrert infiltrasjon og funnet dokumenter som beskrev en større offensiv. Men utenom å innføre høy beredskap foretok ikke Westmoreland noen omdisponering av troppene. Han var hele tiden overbevist om at Khe Sanh var målet og at andre aktiviteter hadde til hensikt å avlede oppmerksomheten.[20]

OFFENSIVEN ER I FULL GANG – DE SYDVIETNAMESISKE FORSVARERNE KJEMPER OVERALT

Offensiven ble innledet for fullt kl. 0300 den 31.januar. Opplegget var stort sett det samme. Først satte kommunistene inn en sperreild fra bombekastere og rakettskyts. Ingeniørsoldater, sappører, lagde så åpninger i sperringer slik at infanterisoldater kunne strømme inn. Der ble de møtt av soldater som hadde infiltrert tidligere, guider og sivile tilhengere. Egne propagandateam fulgte også med for å agitere for opprør mot myndighetene.

Det som overrasket de allierte, var omfanget av offensiven og intensiteten i starten. Dette fikk også en enorm omtale i media. I denne fasen hersket det i tillegg mangel på oversikt og på koordinering av forsvaret. Men like overraskende som offensiven var på de allierte, like overraskende på kommunistene var besluttsomheten og kampviljen hos de sydvietnamesiske styrkene. De regulære styrkene, rangerne og ikke minst heimevernet (Popular Forces, Regional Forces) var dem som først og fremst slo ut de kommunistiske styrkene overalt i landet utenom de amerikanske basene.[21] I løpet av offensiven var det ikke én sydvietnamesisk enhet som brøt sammen eller overga seg.[22] Etter Tet-offensiven uttalte den amerikanske utenriksminister Dean Rusk til en delegasjon politikere, Med få unntagelser kjempet de sydvietnamesiske styrkene med mot og utholdenhet. Deres rulleblad for de siste tolv dagene skulle én gang for alle tilbakevise myten om at sydvietnamesiske tropper ikke vil kjempe.[23] Det sier sitt om amerikansk presse at ingen av de tilstedeværende journalistene refererte dette utsagnet. Amerikanske media, spesielt TV, ignorerte stort sett sydvietnameserne

Utenom Hue og Saigon der kampene varte i flere uker, frem til begynnelsen av mars, varte offensiven noen få dager. I nord angrep kommunistene Hue, Quang Tri, Tam Ky, Phu Bai og Chu Lai[24]. Utenom de nevnte byene i høylandet, ble også Tuy Hoa, Phan Thiet, Bong Song og An Khe angrepet[25]. I området rundt Saigon som var hovedmålet, ble også Bien Hoa, Long Binh, Gia Dinh, Long Thanh og Binh Duong angrepet[26]. Slaget om Saigon og slaget om Hue hadde begge et slikt omfang at det vil bli viet et eget notat. Én ting skal imidlertid kort nevnes her, den såkalte Hue-massakren. Etter at to nordvietnamesiske regimenter hadde inntatt Hue sammen med et antall Viet Cong bataljoner, til sammen nærmest tilsvarende en hel divisjon, gikk kommunistene fra hus til hus i flere omganger og plukket ut ofre som kunne knyttes til den sydvietnamesiske militære eller politiske ledelse, antallet varierer mellom 6 000 og 8 000. Flere tusen av disse ble senere funnet begravet i og utenfor Hue, enten skutt, klubbet i hjel eller simpelthen begravet levende. Ingen kom senere til rette[27].

Quang Tri som var hovedstad i provinsen av samme navn, var strategisk viktig for å angripe og holde Hue. Kampene om Quang Tri var derfor av stor strategisk betydning, men kom i skyggen av slaget om Hue. Kommunistene satte her inn et av sine eliteregimenter, 812 regiment fra 324 infanteridivisjon, sammen med en Viet Cong bataljon forsterket med nordvietnamesiske soldater. I Quang Tri var det 1.regiment fra den sydvietnamesiske 1.infanteridivisjon som sammen med en bataljon fallskjermsoldater fra 1.brigade og heimevernstyrker som forsvarte byen. Harde kamper raste i flere timer uten at kommuniststyrkene klarte å innta byen. Amerikanerne satte så inn to bataljoner som de fløy inn bak de fiendtlige styrkene. Disse ble nå skviset mellom sydvietnamesiske styrker som angrep fra byen og amerikanske som angrep mot. Allerede etter ett døgns kamper ga regimentsjefen for 812.regiment opp og styrkene rømte så byen. En militær evaluering av slaget ga at det for det første var de sydvietnamesiske styrkenes effektive og utholdende motstand og for det annet den amerikanske taktisk resolutte innsats som knekket kommunistene. Det var også sydvietnamesernes motstand som bandt kommunistene, som muliggjorde den amerikanske innsatsen.

I Da Nang som var Sydvietnams nest største by klarte Viet Cong i første omgang å komme helt inn til hovedkvarteret for det Sydvietnamesiske 1.armekorps[28] i utkanten av byen, men sydvietnamesiske styrker gikk til motangrep og drev Viet Cong ut av byen. Kommunistene angrep syv provinshovedsteder og to andre byer i høylandsområdet og kysten nedenfor. Havnebyen Nha Trang var den første som ble angrepet. Anført av fire kompanier ingeniørsoldater, sappører, angrep en styrke marinens treningssenter og flere andre mål i byen. Sydvietnamesiske rangere og amerikanske styrker drev dem ut og gjenvant kontroll etter tolv timers kamper. I Qui Nhon en annen havneby i samme region, gikk det tilsvarende.

I Ban Me Thuot på høylandsplatået hadde sydvietnamesiske styrker tatt elleve agenter til fange og fant planer for angrepet på byen. Den militære ledelsen kansellerte alle permisjoner og innførte høy beredskap. Da byen ble angrepet av et helt regiment, var sydvietnameserne klare. Etter ni timers kamper der byen skiftet hender fire ganger, ble kommunistene slått og drevet ut.

Også i Pleiku på høylandsplatået fikk de allierte tak i planer for angrep på byen. Pleiku ble angrepet av ett regiment av nordvietnamesiske styrker og en bataljon Viet Cong. Men da forsvarerne var i beredskap, slo angrepet feil og etter flere dagers harde kamper ble kommunistene kastet ut. Den sydvietnamesiske 3.stridsvognbataljon[29] ble etter kampene tildelt den høyeste amerikanske orden for ikke-amerikanske avdelinger, The Presidential Unit Citation, for sin heroiske innsats i kampene.

I fjellbyen Da Lat som også var sete for Sydvietnams militære høyskole, angrep Viet Cong med to bataljoner. Under ledelse av provinsguvernøren ble de møtt av to kompanier fra heimevernet og en av kadetter fra høyskolen. Etter flere kamper der sydvietnameserne holdt stillingen, kom rangere til unnsetning og etter ti dagers kamper ble kommunistene slått og drevet ut. James S. Robbins skriver i boken This Time We Win om kampene i Da Lat at Viet Cong ble lamslått over villheten (ferocity) de sydvietnamesiske heimevernsstyrkene sloss med.[30]

I Mekong deltaet angrep Viet Cong provinsene Vinh Long, Vinh Binh, Kien Giang og Chau Doc. I Vinh Binh provinsen tok det sydvietnamesiske 14.regiment kontroll og kastet Viet Cong ut. Det samme skjedde i Kien Giang der 15.regiment og heimevernsstyrker slo ut kommunistene. I Vinh Long som også kontrollerte trafikken mellom Saigon og deltaet, var situasjonen en tid kritisk. Men enheter fra 15 og 16.regiment sammen med heimevernsstyrker drev til sist kommunistene ut av området. I Sa Dec klarte enheter fra 16.regiment til sist å drive ut Viet Cong først etter harde kamper. I My Tho gikk tre Viet Cong bataljoner, tilsvarende et helt regiment, anført av et kompani sappører til angrep. Etter tre dagers kamper ble Viet Cong drevet ut av enheter fra 7.vietnamesiske infanteridivisjon og en amerikansk avdeling spesielt utrustet for kamper langs elever og kanaler.

Byen Ben Tre ble først angrepet av en liten styrke Viet Cong som ble kastet ut av de sydvietnamesiske forsvarerne. Deretter satt kommunistene inn et helt regiment som inntok byen og etablerte bunkers og skytestillinger etter at undertallige vietnamesiske forsvarere ble drevet ut. Amerikanske styrker kom til unnsetning for å befri byen, men de kjørte seg fast i harde dør-til-dør kamper. Ledelsen bestemte da å sette inn artilleri og bombefly for å ta ut Viet Cong s stillinger og unngå store tap av personell. Dette påførte byen store skader.

Under pressekonferansen etter kampene ble en amerikansk major bedt om å begrunne bruken av artilleri og bomber. Han mente å svare at for å befri byen var det nødvendig å ta i bruk disse kampmidlene og man da måtte påregne store skader. Uheldigvis kom han til å uttrykke seg ganske klønet og svarte at man måtte ødelegge Ben Tre for å redde den. We had to destroy Ben Tre in order to save it. Uttalelsen ble grepet begjærlig av pressen og sitert om og om igjen, senere også av antikrigsbevegelsene og politikere. Ingen skrev at det var Viet Cong som begynte det hele ved å angripe byen. Ingen skrev heller dette var siste utvei for å komme de undertallige forsvarerne til unnsetning.

Mens kampene i de store byene ble referert i pressen, kom heimevernstyrkenes[31] kamp på utposter og i landsbyer i skyggen. Men disse styrkene sto i stillingene og kjempet. De vakte også oppmerksomhet og respekt hos general Creighton Abrams, senere sjef for de amerikanske styrkene. Heimevernstyrkene som hadde kjempet med underlegne våpen mot Viet Congs AK-47[32], var de første styrkene som ble utrustet med de nye M-16 geværene. Til sine sjefer i felten uttalte general Abrams, Heimevernstyrkene hadde den høyeste prioritet av alle. Det var til dem de første M-16 riflene gikk, før den regulære sydvietnamesiske hæren. I over ett år har disse styrkene fått høyeste prioritet.[33] En militæranalytiker sa det slik, Deres dyktighet i strid og det at de hele tiden er til stede på landsbygda, har hatt en sterk og kanskje avgjørende betydning for sikkerheten til befolkningen der.[34]

En av Sydvietnams aller beste generaler, Ngo Quang Truong, skriver i boken Territorial Forces om heimeverstyrkene, at deres egenskaper ble sjelden fremhevet og hva de oppnådde ble vanligvis nedvurdert….De fleste vietnamesere, og særlig befolkningen i byene, var ute av stand til å forstå at hva vi oppnådde, som pasifisering av landsbyene, antall mennesker som levde beskyttet av regjeringen og veier og kommunikasjon som var utenfor Viet Congs kontroll, i hovedsak skyldtes innsatsen til disse ukjente heltene.[35]

OFFENSIVENS MILITÆRE RESULTAT

Estimater over kommunistenes tap er vanskelig å gi. Hanoi har av forståelige grunner vært lite interessert i å opplyse om dette. Det vi vet er at kommunistene satte inn ca. 130 bataljoner i første linje, noe som tilsvarer mellom 80 000 og 84 000 soldater. For kommuniststyrkenes tap er et tall analytikere er kommet frem til 45 267 falne. I boken Cruel April siterer Oliver Todd general Giap, kommunistenes øverstbefalende, som sier at Viet Cong hadde et tap på 40 000 drepte[36]. Det er imidlertid vanskelig å gjøre seg en formening om antall varig krigsudyktige. I tillegg deserterte omtrent 10 000 tropper initiert av det såkalte Chieu Hoi[37] programmet[38] og 6 000 ble tatt til fange. Totalt ville dette gi ca. 60 000 i falne, fanger og deserterte. Dette tallet kan stemme med en opplysning gitt av en høyere kommunistisk offiser, at de mistet 70 % av bakkestyrkene. De sydvietnamesiske styrkene hadde ca. 5 000 falne og andre allierte styrker hadde litt over 4 000. Militæranalytikeren Douglas Pike mener at Nordvietnam totalt hadde 85 000 drept, fanget, deserter eller varig kampudyktige[39].

Tet-offensiven skulle bli et forferdelig militært nederlag for kommunistene og en tilsvarende seier for de allierte, ikke minst de sydvietnamesiske styrkene. Den amerikanske øverstbefalende etter general Westmoreland, general Creighton Abrams sa det slik: De sydvietnamesiske styrkene slåss bra, spesielt i forsvar. Hans vurdering av de 149 bataljonene var at, bare åtte sviktet, mens 30 utmerket seg i kamp og de andre 111 slåss fullt ut tilfredsstillende.

For den genierklærte nordvietnamesiske øverstkommanderende, Vo Nguyen Giap, var offensiven et sviende nederlag. En kommandør som mister mellom 50 og 70 prosent i et felttog han selv har forberedt, ville under andre omstendigheter være ferdig for alltid. Men Nordvietnam var en totalitær stat og i slike samfunn er mennesker en form for konsumvare[40]. I kommunistiske media, den eneste tillatte avis, Nhan Dan, og den eneste kringkaster, Radio Hanoi, ble offensiven fremstilt som en enestående seier. Denne propagandaen ble selvsagt referert i kommunistiske media verden over, og dessverre også gjentatt i land som ikke er og ikke var kommunistiske. En gjenklang av dette fant man ulykkeligvis også i amerikansk presse.

Det var flere grunner til at offensiven gikk galt. For det første sviktet ikke de sydvietnamesiske forsvarerne, men kjempet med en uventet innsatsvilje som overrasket fienden totalt. For det andre gjorde ikke sydvietnameserne opprør mot sin egen regjering. Tvert imot sveiset offensiven sydvietnameserne sammen mot kommunistene. Strategisk gjorde kommunistene en avgjørende feil ved å spre sine styrker over hele landet. Det som inntil da hadde vært deres taktikk, var å angripe i numerisk overlegenhet – typisk var 3 : 1 eller 5 : 1. Nå endret dette seg til 1 : 1. Og nå er de sydvietnamesiske forsvarerne på høyde med kommunistene, ja de er bedre og kaster angriperne ut. I tillegg kommer at de kommunistiske geriljasoldatenes styrke alltid hadde vært bevegelighet. Nå ble de tvunget til å stå fast i stillingene. Dermed ble de skyteskiver både for bakkestyrker og flyvåpen. En annen svakhet ved kommunistenes offensiv var at de inntil da stort sett hadde drevet krigen med bakhold og plutselige stormangrep. Å kjempe over flere dager med omgruppering og rotering av styrker, mestret de ikke. Logistikken sviktet totalt siden offensiven var ment å være gjennomført på få dager. Forsyningslinjene falt ut og angrepene mistet moment. At offensiven ikke gikk verre for kommunistene, skyldtes overraskelsesmomentet og at soldatene deres slåss med fanatisk motivasjon takket være årelang hjernevasking og indoktrinering.

MEDIAS FREMSTILLING – OPINIONEN SNUR.

Men om Tet-offensiven var en militær seier for de allierte, skulle den overraskende nok bli et politisk nederlag for dem. I forkant av offensiven hadde amerikanske politiske og militære leder varslet om snarlig seier og at de allierte hadde ‘full kontroll på slagmarken’. Konsekvensene av medias presentasjon av Tet-offensiven, der Viet Cong og Nordvietnam nærmest ble presentert som seierherrer, amerikanske styrker som tapere og de sydvietnamesiske styrkene fullstendig ble ignorert, skulle derfor få ganske dramatiske politiske konsekvenser.

Tet-offensiven ble fremstilt i media, ikke som det den var – et siste desperat selvmordsangrep, men som et storslått felttog som de allierte styrkene på ingen måte klarte å avverge. Alle forsøk fra militære myndigheter for å bringe realitetene frem, avvises i media som ‘bortforklaringer’ og ‘luftkasteller’. TV-reportasjer fra de delene av Saigon der det foregikk kamper, ga inntrykk av at det foregikk kamper over hele Saigon. Når kommunistiske styrker klarer å holde et hus eller et kvartal i en by, fremstilles det som om de har kontroll over hele byen. Flere får nå et inntrykk av krigen som nærmest evigvarende og de kommunistiske styrkene som uslåelige. At mange sivile amerikanere så begynner å oppfatte krigen som et umulig prosjekt som burde avsluttes så snart som mulig, er forståelig på denne bakgrunn. Store deler av opinionen snur og med den snur også opportunistiske politikere.

Den faktoren som nå klarer å vende seier til nederlag for de allierte, er amerikansk presse og i kompaniskap med den, antikrigsbevegelsene. En av Sydvietnams mest kjente generaler, Lam Quang Thi, skriver i boken The Twenty-Five Year Century. Det er ingen hemmelighet at amerikansk presse var fiendtlig innstilt til Vietnamkrigen. Krigen ble fremstilt på en ufordelaktig måte, der media slo opp nyheter som sensasjoner og forvrengte sannheten for å oppnå politiske mål. Jeg er selv av den overbevisning at media spilte en avgjørende (major) rolle i Sydvietnams endelige nederlag. [41] Den nordvietnamesiske øverstbefalende og senere forsvarsminister, Giap, uttalte etter krigen i et intervju i fransk TV at Den amerikanske pressen var vår viktigste gerilja.[42] En militær ekspert med omfattende kunnskap om krigen i Vietnam, Sir Phillip Goodhart, sa det slik: The Viet Cong can’t beat us, but the New York Times and CBS Television can[43]. En sydvietnamesisk offiser jeg snakket med på en Tet-fest i 1982, sa noe tilsvarende: Vi slo Viet Cong i 1968 og vi motsto den nordvietnamesiske offensiven i 1972. Men én fiende var vi forsvarsløse mot, den amerikanske pressen og antikrigsbevegelsene.

Det verste slaget mot de allierte ble rettet av CBS s topp reporter, Walter Cronkite, som 27.februar, på et tidspunkt da offensiven for det nærmeste var over og de allierte drev de siste kommunistiske styrkene ut av Saigon og Hue, presterte å si, Det er med økende visshet klart for denne reporter at den eneste vei ut (av krigen) vil være å forhandle, ikke som seierherrer, men som rettskafne mennesker som lever opp til sine forpliktelser om å forsvare demokratiet, og som gjorde så godt de kunne.[44]

Den 31.mars erklærte den amerikanske president, Lyndon B. Johnson, at han ikke ville stille til gjenvalg som president for en ny periode. Hvor stor virkning Cronkite s reportasje hadde sammenlignet med andre oppslag i presse og TV, er uvisst, men Lyndon B. Johnson sa selv. Har vi mistet Cronkite, har vi mistet den amerikanske middelklasse.[45]

Den sydvietnamesiske ambassadør i Washington, Bui Diem, som selv hadde flyktet fra kommunistene i Nordvietnam, forteller i sin selvbiografi, In the Jaws of History, Men til tross for de militære seirene, begynte følgene av offensiven litt etter litt å få en annen effekt. Særlig var amerikanerne slått av kontrasten mellom president Johnson s entusiastiske PR kampanjer og hvorledes de kommunistiske styrkene nå fremsto i media…. Nå virket det som om alle påstander om fremgang og ‘å ha kontroll’ enten hadde vært en alvorlig misforståelse eller sterkt villedende. .. Hvordan kunne det ha seg at med en halv million amerikanske soldater i landet, var Viet Cong fremdeles i stand til komme seg inn selv i de største byene?[46]

Og han konkluderer senere med å si at, Etter hvert ble det klarere at uansett de militære resultatene, underminerte Tet-offensiven troverdigheten av Johnsons administrasjon. Den fikk folk til å tvile på regjeringens avgjørelser og den vurderingsevne. Og i og med dette ble tvilen kastet på hele politikken bak krigen.

Ett ikonisk bilde ble stående igjen etter offensiven, ja etter hele krigen. Det var ikke av ofrene for Hue massakren eller andre av Viet Congs og Nordvietnams massakrer av tusenvis av sivile. Det var Eddie Addams bilde av den sydvietnamesiske politimester Nguyen Ngoc Loan s henrettelse av Viet Cong agenten Nguyen Van Lem. Lem ble i presse og TV med en gang utropt til ‘krigsfange’ til tross for at han ikke tilfredsstilte et eneste av Genève-konvensjonens krav til å bli oppfattet som krigsfange. Lem var juridisk sett en franktirør[47], og det at franktirører under annen verdenskrig ble henrettet umiddelbart både av allierte og tyskere uten at noen stilte spørsmål ved det, ble selvsagt aldri nevnt. Det ble heller aldri nevnt at Lem forut for henrettelsen hadde drept forsvarsløse sivile, både voksne og barn.

Et eksempel på at enkelte politikere ikke bare var fiendtlig innstilt til amerikansk deltagelse på Sydvietnam s vegne, men også direkte uredelige, er senator Robert Kennedy s uttalelse etter offensiven, der han beskriver henrettelsen av Lem slik, Siste uke ble en mistenkt Viet Cong (Lem) overgitt til den sydvietnamesiske sikkerhetssjef (Loan), en av våre fremste allierte, som henrettet ham på stedet, en klar krenkelse av Genève-konvensjonen.[48] Som jurist og tidligere justisminister visste Kennedy bedre.

Den som kanskje ga den mest treffende beskrivelsen av det som hendte, var Robert Elegant, en britisk reporter som dekket krigen i flere år. Han sa det slik, For første gang i moderne historie ble utfallet av krigen ikke avgjort på slagmarken, men i avisene og ikke minst, på TV-skjermen.[49]

[1] Bui Diem: In the Jaws of History. s. 131 – 134

[2] Nguyen Lien-Hang: Hanoi s War. s. 75-77

[3] Bui Tin: From Enemy to Friend. s. 23

[4] James H. Willbanks: The Tet offensive. A Concise History s. 4

[5] Edvard Miller: Misalliance. Ngo Dinh Diem, the United States and the Fate of South Vietnam. s 242 – 247

[6] James H. Willbanks: The Tet offensive. A Comprehensive History. s. 7.

[7] Don Oberdorfer: Tet! The Turning Point. s. 104

[8] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 64

[9] Vi vet i dag med sikkerhet at det var Le Duan, og ikke Ho Chi Minh, som var partiets sterke mann og drivkraften bak krigen mot Sydvietnam. Det ble visstnok sagt at ‘Alle frykter djevelen og djevelen frykter Le Duan’.

[10] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 68-69.

[11] Nguyen Lien-Hang: Op.cit. s. 88

[12] Apens år etter den kinesiske kalenderen

[13] General Tran Van: Tet: The 1968 General Offensive and General Uprising. s. 40 fra The Vietnam War: Vietnamese and American Perspectives ed. Jayne Werner & Luu Doan Huynh

[14] Slaget om Dien Bien Phu mellom Viet Minh og franske styrker endte 7.mai med fransk kapitulasjon.

[15] Spesielt de sydvietnamesiske rangernes innsats er blitt urettferdig fremstilt. I alt motsto rangerne åtte angrep fra nordvietnamesiske elitesoldater uten å gi etter.

[16] Troppene hadde fått beskjed om å slå til ‘første dag i månekalenderen’. Men da det fantes to månekalendere med ulik første dag – 30.1 i nord og 31.1 i syd – ble ordren tvetydig.

[17] Ardenner-offensiven (Battle of the Bulge) var en selvmorderisk offensiv Hitler satte i gang desember 1944 og som skaket de allierte kraftig, men som endte med et knusende tysk nederlag.

[18] Tallene er ikke helt sammenlignbare. En Viet Cong bataljon er mellom 400 og 600 soldater. En amerikansk bataljon har opp mot 1000 soldater.

[19] Wilbanks: Op.cit. s. 30

[20] Westmoreland innrømmet senere at han ikke var klar over offensivens omfang. Se Stanley Karnow: Vietnam A History. s. 556

[21] En av grunnene til den innbitte motstanden hos heimevernet, var at de sloss for sine hjem og familier, og ikke minst – forfedrenes gravsteder som i vietnamesisk kultur har en spesiell posisjon.

[22] William C. Westmoreland: A Soldier Reports. s. 332

[23] Dean Rusk til en politikerdelegasjon fra New Jersey 10.2.1968. Peter Braestrup: Big Story.

[24] Dette er i et område kalt militærdistrikt 1, de fem nordligste provinsene i Sydvietnam.

[25] Høylandet og kysten nedenfor omfatter militærdistrikt 2 og en den sydligste delen av Annam eller Truong Bo

[26] Dette området utgjør da militærdistrikt 3.

[27] Nguyen Cong Luan oppgir et antall på 5 237 som ble funnet. Nguyen: Nationalist in the Viet Nam War. s. 334

[28] Et armekorps er sammensatt av flere divisjoner, vanligvis fra 4,5 og oppover.

[29] Jeg har valgt denne oversettelsen av Armored Cavalry Squadron

[30] James S. Robbins: This Time We Win. Revistiting the Tet Offensive s. 167

[31] Jeg har brukt betegnelsen heimeversstyrker om det som i litteraturen er Popular Forces, Regional Forces og Self Defence Forces.

[32] Både under Tet-offensiven og tidligere var de sydvietnamesiske styrkene utrustet med US-carabin, et halvautomatisk våpen som var underlegent Nordvietnams Kalashnikov AK-47 som egentlig er et maskingevær med en helt annen skuddtakt. Noe som er avgjørende i en strid der partene ikke kan se hverandre.

[33] Lewis Sorley: A Better War. The Unexamined Victories and Final Tragedy of Amercas Last Years in VN. s. 73

[34] Thomas C. Thayer: The Lessons of Vietnam s. 262 – Gjengitt hos Sorley: s. 73

[35] Ngo Quang Truong: Territorial Forces i serien Indochina Monographs s. 133 – 134.

[36] Oliver Todd: Cruel April s. 78

[37] Kan oversettes med ‘Å oppfordre fienden til å vende tilbake for å kjempe for den rette sak.’

[38] Nguyen Cong Luan: Op.cit. s. 342

[39] Douglas Pike: War, Peace and Viet Cong s. 128

[40] I et intervju etter krigen ble Giap konfrontert med at kommunistene hadde et tap på 1.2 millioner soldater, og spurt hva Nordvietnam hadde gjort om USA i stedet for å trekke seg ut, hadde fortsatt å kjempe sammen med Sydvietnam. Da hadde vi ofret 1.2 millioner soldater til, var svaret.

[41] Lam Quang Thi: The Twenty-Five Year Century. s. 181

[42] Lam Quang Thi: Op.cit. s. 181

[43] Phillip Goodhart: Vietnam – Autumn Reflections: s. 15

[44] Walter Cronkites reportasje er gjengitt i sin helhet i Willbanks s. 205 – 206.

[45] Robbins: Op.cit. s. 238

[46] Bui Diem: Op. cit. s. 221

[47] Skal man betraktes om krigsfange etter å ha blitt tatt til fange, må man bære uniform og oppgi navn, grad, nummer og avdeling. Nguyen Van Lem oppfylte ingen av disse kravene. Personer som deltar aktivt i strid uten å være i uniform eller bærer falsk uniform, defineres som franktirører.

[48] Robbins: Op.cit. s. 160. Her er hele Kennedy s uttalelse gjengitt.

[49] Robert Elegant: How to Loose a War: Reflections of a Foreign Correspondent. Encounter 75 (1981) s. 77

Advertisements

One thought on “TET-OFFENSIVEN – MILITÆR SEIER – POLITISK NEDERLAG.”

  1. Gratulerer med en flott artikkel om Tet Mau Than. Den gir en flott oversikt over det som skjedde. Flott at du har tatt med sørvietnamesiske soldater i omtalen. Spesielt er rollen til Heimevernet fremhevet.

    Jeg har et par kommentarer knyttet til noen detaljer. Den første gjelder rollen til general Giap fra Nord-Vietnam. Tidligere tenkte mange at Tet-offensiven var Giaps baby. Nå mener flere forskere at også Giap ble satt ut av spill i 1967, og at han ble sendt til utlandet for medisinsk behandling. Det var duoen Le Duan og Le Duc Tho som ville sette i gang offensiven. Historikeren Pierre Asselin er bl. dem som hevdet det, se f. eks. http://youtu.be/iiylMm0xzNI

    En annen kommentar gjelder hvor mye sørvietnameserne og amerikanerne hadde visst om angrepet. De hadde fått en del informasjon om kommende angrep, men informasjonen druknet eller pekte i ulike retninger. I tillegg var det mangel på koordinering av etterretningsarbeidet. En situasjon som ikke var helt ulikt den i Norge før 22. juli 2011.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s