DE SISTE DAGENE – STORMEN MOT SAIGON

BLACK APRIL

Etter evakueringen av Xuan Loc, var situasjonen ytterst alvorlig for Sydvietnam. Selv om forsvarene holdt stillingen i militærdistrikt IV, Mekong-deltaet, var stillingen i militærdistrikt III kritisk. Her lå hovedstaden Saigon, og det var mot Saigon kommunistene rettet hele sin angrepskraft.

I militærdistrikt III sto forsvarerne ovenfor en totalt overlegen armé. Forsvarerne var slitne etter å ha kjempet i måneder. Avdelingene var reduserte etter tap og den katastrofale evakueringen av de to nordligste militærdistriktene. Flere avdelinger var under halv styrke. Befal hadde gått tapt. Avdelinger måtte settes sammen av rester av enheter og organiseres på nytt, og led selvsagt under dette. I tillegg kom en kritisk mangel på stridsmidler, ammunisjon og drivstoff. Denne ble forverret ved at tungt utstyr, stridsvogner og også infanterivåpen hadde gått tapt.

Et samlet, liberalt pressekorps skrev side opp og side ned om de sydvietnamesiske styrkenes angivelige sammenbrudd, desertering, oppløsning og flukt. Men i dag med tilgang til dokumenter og intervjuer med de impliserte, vet vi noe annet.[1] Flere steder sloss de sydvietnamesiske styrkene med utrolig stahet og stridsevne. Bortsett fra ett enkelt tilfelle der en avdeling ble forrådt og ført bak lyset,[2] har jeg ikke funnet eksempler på at en avdeling overga seg. Forsvarerne ble slått, nedkjempet og drevet tilbake – med de overga seg ikke.

Denne artikkelen er ikke ment å gi noen fullstendig beretning om slaget om Saigon. Dette er utførlig behandlet hos andre.[3] [4] [5] [6]Hensikten er å gi eksempler på at de sydvietnamesiske styrkene like til det siste kjempet innbitt og tappert med stridsevne og utholdenhet.

 

POLITISK KAOS.

Parallelt med situasjonen på slagmarken rådet etter hvert politisk kaos i Sydvietnam. Etter tapene av militærdistriktene I og II, økte presset mot president Thiệu. Hanoi hadde hele tiden spilt lokkende toner for å få Thiệu fjernet, og håpet selvsagt på politisk kaos om så skjedde. Thiệu forstår han må foreta seg noe, og 25.mars kunngjør han dannelsen av en ny og utvidet regjering. Anti-korrupsjonsbevegelsen som hadde lyktes med å fjerne general Toàn fra militærdistrikt II, så selvsagt sin besøkelsestid. Sammen med andre konspiratører møttes de i Saigon dagen etter. Mye av skytset rettes nå mot forsvarsminister, general Trần Thiện Khiêm. Han hadde gjort en større innsats i politikk enn på slagmarken og var en nær venn av presidenten. Om Thiệu hadde fått høre om dette møtet, vet man ikke, men han må ha ant at noe var i gjære. Umiddelbart arresterer han ti fremtredende kritikere, bl.a. to som hadde deltatt på møtet.

Konspiratørene velger nå en viss fader Thanh som leder for gruppen. Han hadde stått i spissen for anti-korrupsjonsbevegelsen. De arbeider nå for kravet om en bredere regjering og for å redusere Thiệu s stilling. Senatets president Trần Văn Lắm, ber Thiệu og visepresident Trần Văn Hương begge å fratre og å innsette seg som ny president[7]. Anmodningen ble selvsagt avslått.

Thiệu trenger en syndebukk og Khiêm må gå. Leder for nasjonalforsamlingen, Nguyễn Bá Cẩn, blir oppnevnt som ny statsminister og bedt om å danne regjering. Cẩn s regjering trer sammen først 15.april, et par uker før kapitulasjonen.

Den 21.april går Thiệu av etter et vedvarende press, og Hương overtar som president. Han går imidlertid av 28.april og general Dương Văn Minh overtar som president. Skiftet skjedde i et håp om at Minh skulle kunne forhandle med kommunistene om en fredelig løsning for Sydvietnam[8]. Men kommunistene forhandler bare når de er svake, og da for å inngår avtaler de senere bryter. For kommunistene hadde det ingen hensikt å forhandle om noe som helst. Samtidig går overkommandoens leder og nestleder, Cao Văn Viên og Đồng Văn Khuyên, begge av. Forholdet mellom de to og Minh var iskaldt.

Da Minh overtar som president, må Sydvietnams overkommando reetableres, og han plasserer nå en venn av seg, general Nguyễn Hữu Hạnh, i overkommandoen. Et skjebnesvangert valg da Hanh var kommunistisk agent. Hanh s rolle skulle få katastrofale følger. Etter fire dagers intense kamper, bryter angriperne inn i Saigon. Den 30.april kapitulerer Sydvietnam.

SLAGMARKEN

Kommunistene hadde konsentrert sine styrker i militærdistrikt III i angrepet mot Saigon. De disponerte fjorten divisjoner og ti regimenter i første linje, i tillegg til to divisjoner i reserve. I alt hadde de 270 000 soldater i første linje og 180 000 i reserve og støttefunksjoner.[9] I hvert av frontavsnittene kunne kommunistene dessuten sette inn flere frie infanteri- og panser-regimenter i tillegg til artilleri. I fire av frontavsnittene var forsvarerne underlegne i personell 4 : 1 eller 5 : 1, og i det femte var forholdet enda verre. I tillegg kom angripernes overlegenhet i stridsvogner og artilleri. For å svekke Sydvietnams flystøtte satte kommunistene inn hele 24 luftvern-regimenter utstyrt med artilleri og de nyeste bakke-til-luft raketter fra Øst-blokken. Forflytningen av en så stor armé[10] ble muliggjort av det omfattende veinettet kommunistene hadde bygget opp i klar strid med Paris-avtalen.

Mot dette kunne sjefen for militærdistrikt III, general Nguyễn Văn Toàn, mønstre 60 000 regulære soldater og 50 000 heimevern. De siste var utstyrt med lette våpen og ikke mobile. Vel halvparten av de regulære soldatene var soldater som var evakuert fra militærdistrikt I og II. Ingen avdeling hadde over halv stridsstyrke.

Selv om forsvaret av militærdistriktene I og II hadde brutt sammen, visste kommunistene godt at dette kom som følge av fatale avgjørelser på høyeste hold og ikke som svikt i moral eller stridsevne hos de sydvietnamesiske troppene. Det de nå hadde opplevd ved Xuân Lộc og som de hadde erfart under felttoget i 1972, var at stilt med ryggen mot veggen var den sydvietnamesiske soldat en formidabel motstander. Å satse på massive fremstøt som de tidligere hadde gjort, visste de ville komme til å koste dem dyrt.

Kommunistene legger derfor opp en ny taktikk, basert på å utnytte overlegenhet i mannskap og materiell. Dette var en variasjon av deres tidligere Lotusblomst taktikk som gikk ut på å bryte gjennom forsvarernes ytre frontlinje (perimeter) og angripe vitale punkter bak fronten.

Kommunistenes plan ble nå å angripe i to faser. I første fase angrep infanteri og bandt forsvarerne. I neste fase angrep kombinerte avdelinger, innsatsstyrker[11], med stridsvogner og infanteri for å bryte gjennom forsvarslinjene og hurtig angripe strategiske mål dypt inne på forsvarernes territorium. Det var her tale om baser, kommunikasjonssentra, hovedkvarter og andre vitale enheter. Kommunistene mente at om disse ble rammet, ville forsvaret bryte sammen av seg selv,

Denne taktikken ble gjort mulig ved at forsvarerne ikke hadde nok styrker til et forsvar i dybden. Over hele linjen var det stort sett heimevern som utgjorde forsvaret bak linjene. Toàn hadde ingen reserver å sette inn – det eneste han kunne gjøre var å forflytte avdelinger langs fronten, noe som igjen skapte hull i forsvaret. Hans strategi var nå å holde forsvarslinjen rundt Saigon så lenge som mulig og håpe på en forhandlingsløsning.

Imidlertid skulle forsvarerne gi kommunistene større motstand enn de hadde regnet med. Spesielt den seige og hårdnakkede motstanden fra heimevernet kom uventet på fienden. Taktikken ble derfor senere endret til å lete etter svake punkter og omgå forsvarerne. Angripernes timeplan ble med dette forrykket og de måtte sette inn større styrker. Dette skulle komme til å koste dem større tap enn de hadde regnet med.

Etter et ukelangt opphold der de kommunistiske styrkene omgrupperte seg, ble angrepet innledet 26.april med at tyve artilleribataljoner åpnet ild langs hele den østre fronten etterfulgt av et tilsvarende bombardement i vest. Deretter angrep kommunistene med fem armekorps[12] mot Saigon og Biên Hòa.

Fra vest og sydvest angrep divisjonene 5.K, 9.K og 303K. inn mot riksvei 4 som forbinder Mekong-deltaet med Saigon. Riksvei 4 var derfor av vital betydning. Dette området ble holdt av to regimenter fra 22.divisjon og en jegergruppe. To ganger erobrer angriperne veien, og hver gang driver forsvarerne dem tilbake. Etter det tredje angrepet har ikke forsvarerne ressurser igjen og kommunistene blokkerer veien.

Fra nordvest angrep divisjonene 10.K, 316.K og 320.K. langs riksvei 1 som fører til Saigon. En jegergruppe forsvarte krysningen Đa hậu mellom riksveiene 1 og 22. Bak denne igjen forsvarte 25.divisjon riksvei 1 fra Trảng Bàng og inn til Saigon. Den 29.april setter kommunistene inn det kraftigste fremstøtet mot Saigon. Én innsatsstyrke fra 10.K.divisjon med 16 stridsvogner, 20 panserkjøretøyer, infanteriregimenter og artilleri angriper langs riksvei 1. For å føre forsvarerne på villspor, kjører kommunistene fem erobrede sydvietnamesiske stridsvogner i spissen for kolonnen. Dette narrer forsvarerne som kommer frem fra stillingene for å hilse styrken velkommen, bare for å bli massakrert.[13] En annen tilsvarende styrke som angriper parallelt, kommer ubemerket frem og bryter igjennom ved en bro over Sang elven.

Nå er disse to innsatsstyrkene klare for et direkte angrep på Tan Son Nhut flyplassen. Men ved Bà Quẹo krysningen venter det dem en ubehagelig overraskelse. En bataljon fallskjermsoldater har gått i stilling her og slår til mot angriperne. Kampene varer til utpå natten. Etter at stridsvognene i spissen er slått ut og infanteri har lidd tap, må angriperne gi opp. 29.april må de gjøre en omgående bevegelse og når Tan Son Nhut først 30.april.

29.april må den andre styrken gjøre en omgående bevegelse for å nå flyplassen. Men underveis mister de orienteringen og sender ut panserkjøretøyer for rekognosering. Her går heimevern til angrep. De slår ut reko-patruljene og angriper kolonnen. Fienden blir tvunget til å innstille angrepet for natten.

Om morgenen 30.april når innsatsstyrkene frem mot flyplassen Tan Son Nhut. Men natten før hadde heimevern og soldater fra 81.fallskjermjegerbataljon satt opp en blokade her. Da innsatsstyrken angriper anført av stridsvogner, venter forsvarerne venter dem ved en veikryssning. Det kommunistene ikke vet, er at forsvarerne har rekylfrie kanoner. To stridsvogner settes i brann og angriperne må kjempe seg gjennom fra hus til hus. Forsvarerne trekker seg tilbake til neste stilling ved selve basen.

Da innsatsstyrken kommer frem til flyplassen, blir ytterligere tre stridsvogner skutt i brann og infanteri blir slått tilbake. Samtidig blir to stridsvogner bombet av fly. Angriperne setter inn direkte artilleri, men også dette blir skutt i brann. Etter harde kamper er alle deres stridsvogner slått ut. Med store tap må også denne styrken gi opp forsøket på å trenge gjennom.

Fra nord angrep 312.K. og 320B.K.divisjon mot Lai Khê fronten med riksveiene 6 og 13 som ble holdt av 5.divisjon. Bak denne igjen forsvarte et panser-regiment Phu Cồng og riksvei 13 som fører til Biên Hòa og Saigon. Fienden setter nå inn 312.K.divisjon mot en base, Phú Loì, samtidig som 302B.K. omgår forsvarslinjen og angriper parallelt med riksvei 13.

Fra øst angrep divisjonene 6.K., og 7.K. og 341.K.divisjon langs riksvei 1 mot Biên Hòa. Området ble forsvart av 18.divisjon og to regimenter fra marinedivisjonen. 341.K.divisjon angriper Trảng Bom som ble forsvart av 18.divisjon. Ved forræderi oppstår et hull i forsvaret og 18.divisjon må trekke seg tilbake. I mellomtiden har 341.divisjon omgått stillingene og angriper 18.divisjon bakfra. Da divisjonen enda en gang må retirere tilbake til Biên Hòa, står bare den vesle byen Hố Nai midtveis mellom Trảng Bom og Biên Hoa igjen.

Forsvarerne var ikke mange, noen stridsvogner, en bataljon marinesoldater og lokalt heimevern. Men heimevernet var innstilt på å slåss til siste nikk siden befolkningen her var sterkt fiendtlig innstilt mot kommunistene etter Tet 68. Den 27.april angripes byen av en innsatsstyrke fra 7.K.divisjon. Innsatsstyrken går i et bakhold, og etter store tap må den retirere. Neste dag angriper den på nytt. Denne gangen med et helt regiment anført av fem stridsvogner. Tre ganger angriper styrken, bare for å bli drevet tilbake hver gang.

Nå begynner kommunistenes timeplan å ryke. Innsatsstyrken fra 7.K.divisjon kommer ikke igjennom som planlagt. 29.april setter kommunistene inn alt disponibelt mannskap fra 341.K.divisjon. Kampene raser hele dagen. Angriperne bryter gjennom forsvaret, men marineinfanteristene kaster dem ut igjen. Til sist gir kommunistene opp og fremdriften stanser. I løpet av tre dagers intense kamper har de underlegne forsvarerne klart å holde stillingen og stanse kommunistenes 341.K.divisjon støttet av stridsvogner og artilleri. Men nå er situasjonen for Biên Hòa kritisk og marinesoldatene kalles tilbake for å forsvare byen. Igjen ser vi mangelen på reserver – Toàn kan bare flytte engasjerte styrker frem og tilbake. Og de må til dels flyttes under strid – den vanskeligste og mest krevende manøver.

Etter å ha satt opp forsvaret av– Long Bình den 29.april, flyr Toàn ut av landet.[14] At ledelsen nå forsvinner samtidig med at hovedkvarteret flyttes, gjør at en samlet ledelse opphører. Hver enhet kjemper nå for seg.

Etter at marineinfanteristene er trukket tilbake, regner fienden med å få et lett spill. Men kommunistene tar feil. Heimevernet holder fremdeles Hố Nai. Kampene om byen foregår hele natten. En innsatsstyrke når Biên Hòa, men blir stoppet av forsvarernes stridsvogner. Igjen er angripernes timeplan i ferd med å ryke. Nå må 7.K.divisjonen gjøre en større omgående bevegelse og krysse Chiêc elven ved Long Binh.

Fra sydøst angrep divisjonene 304.K. og 325.K.divisjon pluss en stridsvognbrigade mot riksvei 15 og Long Thành. Dette var det svakeste punktet i forsvaret. Da 304.K.divisjon angriper og tar en base ved riksvei 15, skraper Toàn sammen en kombinert styrke av fallskjermsoldater og jegere sammen med noen stridsvogner, og klarer å stoppe angrepet. 325.K.divisjon angriper i mellomtiden Long Thành men møter hård motstand fra heimevern som slår ut de to stridsvognene i spissen og påfører avdelingen så store tap at angrepet blir stoppet og utsatt til neste dag.

1.fallskjermbrigade som var kraftig redusert etter kampene ved Thượng Ðức og Xuân Lộc, holdt riksveiene 2 og 15 som fører til Bà Rịa og Vũng Tàu. Her angrep 3.K.divisjon og et panser-regiment. Etter et voldsomt artillerianfall angriper fienden med stridsvogner mot Vũng Tàu. Fallskjermsoldatene kaster dem ut og driver angrepet tilbake. Neste morgen angriper fienden på ny, bare for nok en gang å bli kastet tilbake. Nå sprenger forsvarerne broen over Co May elven og trekker seg tilbake. Harde kamper vedvarer til 30.april. Nok en gang griper kommunistene til taktikken med å omgå forsvarerne. Mens ett regiment engasjerer forsvarerne, går et annet rundt og angriper fra riksvei 15. Fallskjermsoldatene blir tvunget til å trekke seg tilbake og stillet overfor tre regimenter evakuerer de Vũng Tàu.

Når fienden etter hvert når utkantene av Saigon, blir overfarten over broene kritisk. I fall broene blir sprengt, stanser fremdriften i angrepet opp. Inntil 29.april hadde 18.divisjon og marinestyrkene holdt avsnittet øst for Biên Hòa. Men nå griper kommunistenes mann Nguyễn Hữu Hạnh inn. Han er plassert i Sydvietnams overkommando og gir en serie ordrer som gjør at forsvarerne trekkes tilbake fra forsvarstillingene i uorden. Dermed er forsvaret av Biên Hòa falt uten kamp. Videre gir han ordre om at ingen bro skal sprenges uten etter tillatelse fra overkommandoen der han selv sitter. Dermed er innfarten til Saigon sikret for angriperne.

30.april angriper en innsatsstyrke Saigon sentrum for å erobre Uavhengighetspalasset i Saigon. Styrken består av en tankbrigade, et regiment og en artilleribataljon. Ved en bro er en bataljon fallskjermsoldater satt opp for å stoppe dem. Intense kamper bryter ut. Flere stridsvogner blir skutt i brann og infanteri blir slått tilbake. Angriperne er stanset og hele tolv stridsvogner er ødelagt. Men etter at forsvarerne har hørt Minhs kunngjøring om kapitulasjon, trekker de seg tilbake. Veien er åpen for angriperne.

Angrepet skulle allikevel ha kostet angriperne dyrt. Kommunistene oppgir sjelden eller aldri egne tap. Som oftest blir disse kraftig underrapportert. En egen kilde oppgir deres samlede tap til 6 000 og 100 kjøretøyer inkludert 33 stridsvogner.[15] Tallet for stridsvogner virker lavt tatt i betraktning at alene angrepet mot Tan Son Nhut 30.april, kostet kommunistene 11 stridsvogner, og angrepet mot Saigon sentrum kostet dem 12 stridsvogner. [16]

[1] Veith skriver at blant jegerne var det ikke én bataljon- eller kompanisjef som deserterte. De aller fleste sjefer i de regulære styrkene ble hos avdelingene. Offiserer som evakuerte til USA, var stor sett stabsoffiserer eller dimiterte og ikke i kamp. George J. Veith: Black April. s. 495.

[2] Under kampene om Trang Bom viser det seg at en sydvietnamesisk bataljonssjef er kommunistisk agent. Han forteller at Sydvietnam har kapitulert og beordrer soldatene til å overgi seg. Dermed oppsto et hull i forsvaret av Trang Bom som nå ikke lenger var mulig å holde.

[3] George J. Veith: Op.cit.. s. 464 – 493

[4] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 133 – 152

[5] James H. Wilbanks: Abandoning Vietnam. s. 256 – 276

[6] Van Tien Dung: Our Great Spring Victory. s.

[7] Etter kapitulasjonen ble Huong arrestert og satt fri i 1977. Han nekter imidlertid å bli satt fri før alle offiserer i ARVN blir satt fri. Dette blir selvsagt avslått, men Huong s demonstrasjon står det respekt av.

[8] Minh som hadde en bror som var general i kommunisthæren, ble ansett for mer spiselig for kommunistene.

[9] I alt hadde kommunistene 550 000 soldater i dette frontavsnittet, mer enn det største antall soldater, 467 000, som USA noen gang hadde på alliert side.

[10] I militær terminologi består en armé av flere armekorps som igjen består av flere divisjoner.

[11] Jeg bruker her innsatsstyrke tilsvarende Task Force om en kombinert avdeling med stridsvogner, panserkjøretøy og eget artilleri innbefattet antiluftskyts, dvs. en styrke som har høy ildkraft og mobilitet, som er satt opp for å ramme ett bestemt angrepsmål.

[12] Et armékorps omfatter flere divisjoner i forband.

[13] Veith: Op.cit. s. Dette er et klart brudd på alle konvensjoner. Tyskerne gjorde noe tilsvarende under sin Ardenner-offensiv høsten 1944, noe som ble betegnet som i strid med gjeldende konvensjoner.

[14] Toàn har i ettertid kritisert for dette. Han hadde da kommandoen over militærdistrikt III. Generalene Cao Van Vien, Ngo Quang Truong og Lam Quang Thi evakuerte også, men de var på det tidspunkt dimittert og hadde ikke lenger noen kommando.

[15] George J. Veith: Op.cit. s. 496. Sitat fra kommunistiske kilder.

[16] George J. Veith: Op.cit. s. 488 –  489

Advertisements
%d bloggers like this: