Gjennom hele sin karriere lyktes Ho Chi Minh, ikke ved å oppnå vennskap med andre opposisjonelle ledere, men ved å likvidere dem.

   Mark Moyar: Triumph Forsaken

Etter som jeg vokste opp, forsto jeg at ‘onkel Ho’ ikke var noen annen enn en hjerteløs kjeltring, en voldshersker som trakk Viet Nam inn i en lang, blodig og gjensidig ødeleggende krig.

Tran B. Hoi, tidligere leder av kommunistisk ungdomsbevegelse

VIETNAM ETTER ÅRHUNDRESKIFTET

Det vi i dag kaller Vietnam, består egentlig av tre regioner, det egentlige Nordvietnam, som vietnameserne selv kaller Bắc Bộ og som franskmennene kalte Tongkin, Sentralvietnam, som de kaller Trung Bộ, og som franskmennene kalte Annam, og Sydvietnam, som de kaller Nam Bộ, og som franskmennene kalte Cochinkina. Under det franske regimet utgjorde Tongkin og Annam protektoratet Annam, mens Cochinkina var en koloni. Landene var under fransk styre og hadde ingen egen industri. Landenes rolle var å produsere og levere råvarer til Frankrike.

I tiden etter århundreskiftet oppstår en sterk nasjonal ånd i landet. Flere nasjonalistiske organisasjoner ser dagens lys. Samtidig med den første verdenskrig kommer revolusjonen i Russland og dannelsen av Sovjetunionen. I årene etter første verdenskrig driver Sovjetunionen gjennom Komintern,[1] den tredje internasjonale kongress, en aggressiv politikk for å spre idéen om Revolusjonen og Sovjetstaten som en global idé. Den rammer også Vietnam.

UAVHENGIGHETSIDÉENE VINNER FREM.

I Vietnam skulle flere ledende personer etter århundreskiftet engasjere seg i kampen for uavhengighet. Den mest kjente var Phan Boi Chau som så tidlig som 1912 dannet det Vietnamesiske Fornyelsesparti sterkt inspirert av den kinesiske Kuomintang-bevegelsen. Det vietnamesiske nasjonalistpartiet, VNQDD, kan sees som en fortsettelse av dette. En annen var Phan Chau Trinh som representerte en reformistisk linje der uavhengighet skulle oppnås gjennom utdanning av befolkningen og forhandlinger med Frankrike. Denne linje ble ført videre bl.a. av Konstitusjonalistpartiet. Både Chau og Trinh ble arrestert og fengslet av kolonimyndighetene[2].

Det første partiet som oppsto, var Konstitusjonalistpartiet som ble startet i 1917. Det var et eliteparti som omfattet flere fremtredende vietnamesere. Det søkte som flere andre organisasjoner senere skulle gjøre, å arbeide for større uavhengighet ved å påvirke kolonimyndighetene. Partiet hadde en ikke ubetydelig suksess i så måte, men da det var begrenset til Cochinkina, oppnådde det liten oppslutning[3]. Lederen, Bui Quang Chieu, ble i likhet med flere andre fremtredende politikere likvidert av kommunistene i 1946. Partiet forsvant dermed etter hvert fra historien.

I årene frem mot annen verdenskrig oppsto det så en rekke nasjonalistiske organisasjoner i Vietnam, særlig i protektoratet Annam. Blant disse var Nasjonalistpartiet, Viet Nam Quoc Dan Dang, (VNQDD) og Det Store Vietnam, Dai Viet (DVQDD) som ble stiftet senere. De var ikke partier i vår forstand i det de ikke hadde noe konkret politisk program eller ideologi utenom uavhengighet. Marxisme som politisk ideologi var kjent, men noe kommunistisk parti eksisterte ikke.

Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon opererte kommunistiske agenter og infiltratører utdannet i Moskva, i flere sydøstasiatiske land. Men det skulle bli i Indokina, dvs. Vietnam, Laos og Kambodsja, de skulle vinne frem. Foranledningen til dette var først og fremst det som skjedde under annen verdenskrig – der Indokinas historie skulle bli ganske annerledes enn i de andre kolonilandene. I de andre landene ble de gamle europeiske koloni- og protektoratherrene drevet ut av japanerne, deretter gikk nasjonalister og tidligere koloniherrer sammen for å kaste japanerne ut. Under krigen overtar innfødte kollaboratør-regjeringer i samarbeid med japanerne. Med dette viser de at de kan administrere sitt eget land. Etter de alliertes seier blir disse landene, ett etter ett, frie og uavhengige land. Slik skulle det ikke gå i Indokina[4]. Her var nasjonalister og koloniherrer på hver sin side under verdenskrigen. Etter krigen havnet nasjonalistene mellom koloniherrer og kommunister. Både Frankrike og kommunistene skulle komme til å slåss om landet, og i mellom disse havnet sivilbefolkningen i historiens kjever.[5]

Under krigen etablerte kommunistene en organisasjon på et nivå som til da var ukjent, Det Indokinesiske Kommunistparti, og de skapte en væpnet kamporganisasjon, Viet Minh, som de senere fikk kontroll over. I det militære tomrom som oppsto etter krigen da både okkupanter og kolonimyndigheter var avvæpnet, fikk kommunistene sin sjanse. Ved hjelp av likvidasjon og massakrer eliminerte de nådeløst alt, enkeltindivider, organisasjoner og partier, som kom i veien for dem. Men kommunistbevegelsen hadde en fortid. Det er den vi nå skal se nærmere på.

Én mann skulle mer enn andre legge grunnen for kommunistenes fremgang i tiden som kom, lederen for kommunistene. Ho Chi Minh som han kalte seg. For å forstå hva som skjedde før annen verdenskrig, er det nødvendig å se nærmere på mannen Ho Chi Minh og verktøyet kommunistene skapte, kamporganisasjonen Viet Minh.

Selv om han døde i 1969, før kommunistenes seier og massakrene og undertrykkelsene etter kapitulasjonen i 1975, så var det i hans fotspor de gikk, mennene som hadde fulgt ham hele veien. Mennene som banet veien for den vietnamesiske Sovjetstaten, og som for å oppnå dette kastet Vietnam ut i en krig som skulle vare i tredve år. De som ofret millioner av egne i en krig mot andre vietnamesere som kun ønsket å leve i fred. Mennene som fulgte ham da han iscenesatte forfølgelsene, massemyrderiene og konsentrasjonsleirene på 40 og 50 tallet, og som gjentok dette etter det frie Vietnams fall i 1975. Det var han som hele tiden skulle være deres inspirator. Politisk korrekt presse har beskrevet ham som en idealistisk nasjonalist. Hans egen historie og det han selv skriver, avslører ham allerede fra langt tilbake som en overbevist og skånselløs marxist-leninist.

Ho Chi Minh regnes om initiativtager til og leder av kommunistisk aktivitet i Fransk Indokina. Han er først og fremst teoretiker, skribent og agent for Komintern.  Alltid omgitt av sine medsammensvorne, Vo Nguyen Giap, Le Duan, Truong Chinh, Le Duc Tho o Pham Van Dong.[6] Nyere litteratur har sådd tvil om hvilken makt han egentlig hadde, men det er hevet over enhver tvil at han hadde en sentral rolle[7].

Det har lyktes venstresiden å få vestlig presse med på at Ho Chi Minh var en nasjonalist som kjempet mot utenlandske makter enten det er Frankrike eller USA. At han var kommunist etter krigen, kan ingen benekte, men venstresiden har standhaftig påstått at han opprinnelig var nasjonalist, men at det var krigen mot Frankrike som etter hvert gjorde ham til kommunist. En premiss for dette har vært at det er en motsetning mellom nasjonalist og kommunist, men som avhopperen Milovan Djilas skriver, ‘Ingen enkeltstående form for kommunisme eksisterer i noen annen form enn nasjonal kommunisme. For å opprettholde sin eksistens må den være nasjonal.’[8] Og det var nettopp slik kommunisten Ho Chi Minh måtte fremtre som nasjonal.

Men det er ikke vanskelig med utgangspunkt i hva han selv skrev så tidlig som på 1920-tallet, å avsløre at hva han enten startet som, var han lenge før annen verdenskrig en hardkokt marxist-leninist. Han går tidlig i Kominterns tjeneste og fra da av er han Moskvas mann og ikke Vietnams. Det forundrer derfor ikke at den politisk korrekte venstresiden har vist påfallende liten interesse for det han skrev og gjorde før annen verdenskrig. Men det er her vi må lete om vi skal forstå hvem han var.[9]

EN MARXIST-LENINIST BLIR TIL – FRA VIETNAM TIL MOSKVA

Nguyen Cung Sinh som han opprinnelig het, ble født inn i en mandarinfamilie i 1890 i Nghe An provinsen som ligger nord for der Vietnam begynner å smalne av sydover[10]. Etter en knapp skolegang ved Quoc Hoc i Hue og forskjellige jobber i Annam, reiser han utenlands i 1911. Han blir utenlands til han returnerer etter 30 år.

I juni 1919 slår han seg ned i Paris mens han livnærer seg ved strøjobber. På mange måter var Paris i denne tiden et arnested for revolusjonære. En fjerdedel av sentralkomitéen i det kinesiske kommunistparti fantes her og han kommer i nær forbindelse med de kinesiske kommunistene. Han får så kontakt med sosialister og kommunister. Gruppen han slutter seg til, publiserer under pseudonymet Nguyen Ai Quoc[11]. Han tar nå dette som dekknavn. Han blir med tiden kjent som en ivrig propagandist for Vietnams situasjon.[12]

I 1919 forsøker han komme til på Versailles-konferansen[13] med et forslag om større rettferdighet for Vietnam. Han oppnår ikke annet enn å bli totalt ignorert. Men samtidig foreleser han om kommunisme og søket å overtale gruppen til å slutte seg til Lenin og den Komintern.

Det er ved lesning av Lenins verk Teser angående spørsmål for nasjoner og kolonier at han blir overbevist om marxist-leninismen. Han skriver ‘Marxisme-Leninisme er hva vi behøver … og er veien til vår frigjøring’. Det som er av særlig interesse for oss i denne forbindelse, er det han skriver om sin angivelige overgang fra patriotisme til marxist-leninisme: I begynnelsen var det patriotisme, ennå ikke kommunisme, som ledet meg til å ha tillit til Lenin, i den tredje kommunistiske internasjonale. Ved skritt for skritt å streve meg gjennom studiet av Marxisme-Leninisme parallelt med deltagelse i praktiske aktiviteter, ble jeg klar over det faktum at bare sosialisme og kommunisme kan frigjøre de undertrykte nasjoner og all verdens arbeiderklasse fra slaveri.[14]

Som Nguyen Ai Quoc ble han senere aktiv i det franske kommunistpartiet. Innen partiet fikk han et navn som ekspert på spørsmål angående kolonier. Han deltar på sosialistiske kongresser og tar til orde for tilslutning til Komintern. Når han I 1923 reiser til Moskva, er det som overbevist marxist-leninist, dvs. Lenins versjon av kommunismen. I Moskva blir han skolert og opplært i propaganda og organisasjonsteori. Han er nå ikke lenger en nasjonalist for Vietnam, men en kommunist for Moskva.

Idéen bak kommunistenes kampanje mot de europeiske kolonilandene var å ødelegge båndene mellom koloniherre og koloniland, for dermed å frata de europeiske stormaktene adgang til viktige råvarer. Dermed ville de bli så svekket at de ville falle i Sovjetunionens hender.

Kommunistenes strategi for de europeiske kolonimaktene var i to trinn. Først å svekke dem og frata dem kolonilandene, for i neste trinn å etablere koloniene som kommunistiske stater. For å oppnå det første, måtte kommunistene fremstå som nasjonalister. Andre partier og bevegelser var nyttige så lenge de bekjempet kolonimakten og ikke kom i veien for kommunistene. I neste omgang da kommunistene hadde tatt makten, ble alle andre ryddet av veien dersom de var hindre for etableringen av en Sovjetstat.[15]

Under oppholdet i Moskva gjør han seg bemerket da han taler til Komintern om ‘revolten til bøndene i koloniene’[16]. Det var tydelig de kinesiske kommunistenes ideer som hadde inspirert ham. I det han skriver, vender han stadig tilbake til bøndene som en ‘revolusjonær kraft’. Han ser bedre enn andre de uvitende bøndene som et lett bytte for propaganda og agitasjon.

Tran Ngoc Chau, som kjempet som offiser i Viet Minh i fire år før han hoppet av, forundret seg over at Ho Chi Minh og hans menn alle kom fra mandarinklassen, nettopp den klassen de selv fordømte som utbyttere og som massene ble indoktrinert til å hate.[17]

MOSKVAS MANN I SYDØSTASIA

Som kommunistisk agent med ansvar for Sydøstasia reiser han til Kina i 1926 for å organisere den kommunistiske bevegelse i Fransk Indokina. Han knytter kontakter til revolusjonære eksilbevegelser, men at han er en marxist og ikke blott og bart en revolusjonær, ser vi tydelig av språkbruken der han f.eks. skriver om Konfiskasjon av plantasjer og eiendom som tilhører imperialistene og Vietnams reaksjonære kapitalistklasse og fordelingen av eiendom til fattige bønder.[18]

Under sitt opphold i Kina starter han bladet Tanh Niên (ungdom), der han skriver: Terror er ikke et middel i revolusjonen. Det er derimot til hinder for revolusjonens fremgang.’[19] Tanken hans er at terror utført av noen få i en mindretallig organisasjon, ikke vil redusere motstanderen, men kun provosere til motaksjon. I samme stil skriver han at ‘revolusjonen er en oppgave for den brede klasse av arbeidere og bønder, ikke for en håndfull menn.’[20]

Her forkaster han terror som et effektivt middel mot kolonimakten, men han og hans etterfølgere skulle selv ta dette systematisk i bruk mot egen befolkning, og nå som et middel for å kontrollere. De første som rammes av terror i stor målestokk, skulle nettopp bli bøndene.

Med tanke på at venstresiden alltid har påstått at han i utgangspunktet er nasjonalist, er det avslørende hva han selv skriver i Tanh Niên i 1926, for å gjennomføre revolusjon må det eksistere et revolusjonært parti og partiet må ha en doktrine, og den mest revolusjonære doktrine er Lenins.[21]

Alle de vel tusentalls medlemmer kommunistene hadde i Vietnam på slutten av 20-tallet, var studenter og intellektuelle, vel bevandret i marxistisk teori, men langt fra bønder og arbeidere. Avviklingen av kolonistyret skulle etter teorien erstattes med Proletariatets Diktatur med representanter av bønder og arbeidere. Etter påtrykk fra Komintern ble rekrutteringsarbeid satt i gang. Kommunister ‘sjølproletariserte’ seg og drev propaganda blant bønder, gruve- og plantasjearbeidere. Men selv om uvitende bønder var et lett bytte for skolerte agitatorer, kom antall vervede knapt opp i en prosent. Igjen ser vi at mens samtidige nasjonale bevegelser er opptatt av løsrivelse fra Frankrike og uavhengighet, er kommunistene opptatt av å etablere en kommunistisk stat. Befolkningen verves ikke for uavhengighet, men for kommunisme.

Han skriver i Veien mot revolusjonen om en ‘styrende kraft’ som skulle komme fra proletariatet, dvs. bønder og arbeidere. Men disse kunne ikke utgjøre noen ledelse, den måtte organiseres gjennom et revolusjonært parti som bygget på en revolusjonær doktrine, dvs. marxist-leninismen.[22] Dette er identisk med ideene hos Sovjetkommunistene. Siden kommunistene var i mindretall, kunne de i første rekke ikke gjøre seg noe håp om å styre en folkelig reisning. De oppildnet derfor massenes revolusjonære spontanitet. Felix Dzerzhinskij, den første leder for Tsjekaen[23], beskriver det slik:

Vi, bolsjevikene, er ikke tilstrekkelig mange for å klare denne oppgaven alene. Vi må oppmuntre revolusjonær spontanitet hos massene som kjemper for sin frigjøring til å bestemme kursen. Etter det vil vi, bolsjevikene, bestemme veien som skal følges[24].

En av nøklene til kommunistenes suksess både i den første og annen indokinesiske krig[25], var nettopp den hensynsløse bruk av mennesker som blir hjernevasket og agitert til ‘revolusjonær spontanitet’. Det var ingen grense for hva kommunistene kunne ofre av menneskeliv. I Ho Chi Minh s beskrivelser av den ‘styrende kraft’, ser vi for første gang denne foraktfulle, brutale filosofien. Under den andre indokinesiske krig, Vietnamkrigen, hadde kommunistene et tap på 1.2 millioner. Da øverstkommanderende Vo Nguyen Giap ble spurt om hva han hadde gjort dersom USA ikke hadde trukket sin støtte og krigen hadde fortsatt, svarte han uten å fortrekke en mine, Da hadde vi ofret 1.2 millioner til.[26]

GREPET FESTES – DET INDOKINESISKE KOMMUNISTPARTI OPPSTÅR

På slutten av 20-tallet etablerte vietnamesere en rekke revolusjonære partier i Kina og Vietnam, men uenighet både innad og mellom gruppene oppstår. Etter påtrykk fra Komintern blir det holdt en kongress i Hong Kong for alle revolusjonære partier. Men også denne resulterer i en rekke fraksjoner. For å samle troppene og holde kontroll, etablerer nå Ho Chi Minh Det Vietnamesiske Kommunistparti. Men igjen griper Komintern inn og påminner ham om hans rolle, og i 1930 etablerer han så Det Indokinesiske Kommunistparti (ICP). I sin biografi om Ho Chi Minh skriver hans biograf William Duiker at endringen fra Vietnam til Indokina skyldes Kominterns ønske om kommunistisk maktovertagelse som en internasjonal kampanje og ikke en vietnamesisk kamp for uavhengighet[27]. ICP fremstår dermed som en undergrunnsbevegelse etablert av Sovjetunionen som et instrument for å frata Frankrike kolonimakten i Indokina og omgjøre disse landene til Sovjetstater, og ikke en nasjonal bevegelse.

På denne måten var ICP radikalt forskjellig fra de nasjonalistiske organisasjonene i Vietnam. De kommunistiske agentene var skolert og trenet i Moskva nettopp med tanke på å danne slike undergrunnsorganisasjoner. Dette sammen med en jernhard disiplin innad, holder ICP samlet gjennom 30-tallet, til tross for at partiet ikke får noen spesiell innflytelse Noe av det spesielle ved kommunistenes organisasjoner var altså at deres angrepsmål ikke bare var kolonimakten, dvs. Frankrike, men like mye andre nasjonalistiske organisasjoner[28]. For kommunistene var de andre partiene og organisasjonene bare nyttige så lenge de hjalp til å kaste ut kolonimakten – senere ble de utradert. Medlemmer av andre organisasjoner ble likvidert eller angitt til Sureté, det hemmelige politietterretningsvesen.[29]

Det er nå vi tydeligere og tydeligere ser at Ho Chi Minh ikke er en nasjonalist, men en skruppelløs marxist-leninist. Han fremstiller seg som nasjonalist i den utstrekning det gagner målet, å nedkjempe kolonimakten for å rydde veien for en vietnamesisk Sovjetstat. Her ser vi noe av det spesielle ved kommunistene i sammenligning med nasjonalister, kommunistenes politiske kannibalisme. Ingen andre organisasjoner eller partier hadde likvidering av andre organisasjoner som politikk.

Det som senere skulle gi kommunistene et overtak i denne kampen, var deres organisatoriske kunnskaper sammen med en konsekvent og nådeløs brutalitet både overfor egne og andre vietnamesere. Dette skulle i tiden som kommer, bane veien for dem. Ho Chi Minh kunne i samtale med andre virke både sjarmerende og inngi tillit, men bak fasaden ser man etter hvert et menneske som totalt uten empati igangsetter massakrer av titusener av uskyldige mennesker. Alle som var eller kunne tenkes å bli motstandere av kommunistisk praksis, opphører å være mennesker, de var ‘forrædere’, ‘klassefiender’, ‘kontrarevolusjonære’ eller ‘fiender av folket’ og ble likvidert eller sendt for å dø i konsentrasjonsleire. Ho Chi Minh har alle psykopatens og massemorderens trekk.

Hvor fjernt han egentlig står for det nasjonale, viser måten kommunistene går frem på for å erstatte familien med kommunistpartiet.  Familien har alltid stått sterkt i vietnamesisk kultur og et av målene bak kommunistenes propaganda var derfor å erstatte tilknytningen til familien med tilknytningen til kommunistpartiet, noe som skjedde ved bruk av stråmannen folket.

Følgende eksempel viser teknikken. En kader sier til en soldat: Bror (em trai), ordene dine viser at du er en god sønn full av respekt for din familie og vi beundrer dette, men du må velge mellom respekt for familie og plikten til ditt folk. I denne krigen er folket din familie, og du vil måtte lide. Dersom du gjør din plikt mot dine foreldre – forteller dem om din avgjørelse (å slutte deg til Viet Minh) – så svikter du ditt land. Men dersom du gjør din plikt mot folket, så vil du med dette ha gjort din plikt mot din familie, fordi den vil bli frigjort og ikke lenger utbyttet[30].

Ved å rive opp familietradisjonene og erstatte lojaliteten til familien med lojalitet til Viet Minh, dvs. kommunistpartiet, oppnådde kommunistene i tillegg å fragmentere familiene og løse opp båndene mellom familiemedlemmene. Det er helt i tråd med dette at kommunistene senere søker å gjøre barn til angivere av foreldre.

Ikke bare skulle familien erstattes med folket eller landet, familieoverhodet skulle også erstattes av føreren selv. I vietnamesisk familietradisjon har eldste sønn en spesiell plass. Mens fars yngre bror kalles chú og mors bror kalles cậu, omtales fars eldste bror som bác. Og det var denne spesielle betegnelsen Ho Chi Minh ga seg selv, bác Hồ, som vestlig presse litt slurvet har gjengitt som ‘onkel Ho’.

Da verdenskrigen kommer, har kommunistene en slagkraftig organisasjon under streng disiplin. I det maktvakuum som oppstår etter at de franske styrkene er avvæpnet og internert og Japan har kapitulert, og før de allierte styrkene rykker inn, får de sin sjanse.[31]

At han er en marxist og ikke blott og bart en revolusjonær, ser man tydelig av språkbruken der han f.eks. skriver om at Konfiskasjon av plantasjer og eiendom som tilhører imperialistene og Vietnams reaksjonære kapitalistklasse og fordelingen av eiendom til fattige bønder.[32]

Et spørsmål gjenstår, var han marxist allerede da han reiste fra Vietnam i 1911? Og var hans forandring ikke fra nasjonalist til kommunist, men fra marxist til marxist-leninist? I så fall forsvinner all argumentasjon om nasjonalisten Ho Chi Minh. Det er ikke umulig at han kunne hatt kjennskap til marxisme før han forlater Vietnam. Han var ti – tyve år eldre enn sine nærmeste medarbeidere. Vi kjenner ingen av hans samtidige og vet dermed lite om det som eventuelt fantes av marxistisk litteratur.

Mange har spurt, dersom han var nasjonalist, hvorfor tok han aldri kontakt med nasjonalistiske organisasjoner? Dro han utenlands for selv å bli kjent med den klassekampen i Europa som Marx skriver om? Mens han er på reise, skjer den russiske revolusjonen og Lenins verker blir spredd. Det er ved lesningen av Lenins verker vi så at han blir en tilhenger av Lenin, han får en ide om at Sovjetstaten kan innføres i Vietnam.

Selv om de hadde ulik fremtreden, er det påfallende likhetstrekk mellom Ho Chi Minh og Adolf Hitler. De hadde ingen særlig boklig utdannelse og begge ernærte seg som ufaglærte ved strøjobber. De hadde megalomane storhetsdrømmer om et tredje rike eller Sovjetstaten eller kommunisme i global målestokk. De var begge karismatiske mennesker, agitatorer med evne til å rive massene med. De er i stand til å drepe selv venner hvis det kan gagne dem. Men det som kanskje gjør sterkest inntrykk er at de totalt uten medfølelse er i stand til å ofre milliontalls menneskeliv for å oppnå å virkeliggjøre politiske visjoner.

OPPRØR BRER SEG I VIETNAM – DE FØRSTE SOVJETENE

På slutten av 20 tallet rammes Vietnam av dårlige avlinger og matmangel. På flere steder gjør bønder opprør mot lokale myndigheter. Den 9.februar 1930 gjør nasjonalistisk innstilte soldater tilhørende VNQDD et spontant opprør og angriper en fransk befestning i Yen Bay. Revolten blir raskt slått ned av kolonimyndighetene. Flere av de involverte i aksjonen blir henrettet. Det som fikk verre konsekvenser, var at myndighetene igangsatte en omfattende arrestasjonsbølge av VNQDD s medlemmer. Dermed blir kommunistenes argeste rivaler kraftig svekket.

Men samme år gjør kommunistene opprør. Dette skjer i mai i provinsene Ha Tinh og Nghe An. Etter en serie opprør der kommunistene spiller en sentral rolle, opprettes sovjeter i en rekke landsbyer. Nå får verden for første gang se hva som vil utspille seg når kommunistene griper makten. Den ‘røde terror’ farer frem med tortur og likvidering av ‘folkefiender’ og ‘reaksjonære’. Kolonimyndighetene slo tilbake mot disse aksjonene og senere med det som er kalt den ’hvite terroren’. Ett par tusen av kommunistenes støttetropper blir drept, og flere tusen arrestert. Med sin brutale fremferd mot sivilbefolkningen økte motstanden mot kolonimyndighetene.

Blant de arresterte er Ho Chi Minhs nærmeste menn, Le Duan, Pham Van Dong, Truong Chin og Vo Nguyen Giap. Ho Chi Minh selv holder seg klokelig langt unna og er i eksil i Kina, men kort etter blir han arrestert der og internert i ett års tid.

Det er opplysende å se disse to aksjonene i sammenligning. I Yen Bay skjer et spontant opprør, men opprøret har ingen fortsettelse. Opprørerne har ingen hensikt utover det å gjøre revolt mot myndighetene. I Nghe An og Ha Tinh derimot er opprørets hensikt ikke bare en aksjon mot myndighetene, men en aksjon for å innføre Sovjetstaten.

FOLKEFRONTEN VINNER I FRANKRIKE – SOSIALISTISKE PARTIER LEGALISERES I VIETNAM – KOMMUNISTPARTIET LIGGER I DVALE.

Kommunistene klarer imidlertid ikke umiddelbart å utnytte den økte motstanden i befolkningen. Ledelsen er fragmentert og ingen vet hvor Ho Chi Minh oppholdt seg fra han ble satt fri i Kina i 1933 og til han dukker opp i Moskva i 1941. Avgjørende hendelser skjer også utenrikspolitisk.

På midten av 1930-tallet hadde Mussolinis fascister i Italia og Hitlers nasjonalsosialister i Tyskland seilt opp som farlige rivaler til kommunistene. Den 7.de kommunistiske verdenskongress sommeren 1935 finner det nå på tide å stikke den revolusjonære pipe i sekk, og heller lokke med andre toner. Nå mottar kommunistene nye signaler fra Moskva. Slagord om ‘øyeblikkelig omstyrting av kapitalismen og innføring av sosialisme’ skulle erstattes med ‘samling av en bred folkefront av patriotiske og demokratiske grupper – sammen med brede lag av folket i kamp mot fascismen, den umiddelbare og fremste fiende’. Slagord om å ‘frata godseierne deres eiendom’ ble også sløyfet. En ny dekkorganisasjon, Den Demokratiske Indokinesiske Front, opprettes.[33]

Ho Chi Minh skriver i ettertid at ‘på denne tiden måtte partiet kreve demokratiske rettigheter, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet o.a. – ikke bare for å tiltrekke arbeiderklassen, men også det nasjonale borgerskap.’[34] Historien viste senere at med kommunistenes maktovertagelse forsvant disse rettighetene og frihetene sammen med ‘den nasjonale borgerskap’.

En koalisjon av venstrepartier, Folkefronten, vinner valget i Frankrike, og situasjonen i Vietnam blir uklar for myndighetene. Frankrike ville sende delegasjoner til Vietnam for å undersøke klager. Kommunistene som var arrestert, ble sluppet fri, men med reiseforbud.

Franske sosialister i Vietnam viderefører franske partier i Vietnam. Siden disse var tillatt i Frankrike, kunne de ikke forbys i Vietnam. Det oppstår nå streiker og demonstrasjoner i Vietnam, og 1.mai 1937 går et tyvetusentallig tog i Hanois gater. Sosialistisk og kommunistisk litteratur var nå tilgjengelig overalt. I dette tøværet markere organisasjoner og partier seg, til dels med et revolusjonært innhold.

Nå skiller kommunistene seg fra Trotskistene som sto frem med et klart program. Kommunistene etablerer i stedet en dekkorganisasjon, Nasjonal Demokratisk Front, som er åpen for alle, mens de selv arbeider i det skjulte bak denne fasaden. Det er her vi klart ser Lenins strategi for Sovjetstaten.[35]

Ubemerket arbeider nå kommunistene videre. De organiserer seg i to avdelinger. Den ene opptrer med lovlige midler i all offentlighet i dekkorganisasjonen, mens den andre er hemmelig og arbeider i det skjulte med å gjenopprette apparatet av kommunistiske celler. Da Folkefronten senere faller i 1938 og den politiske stemningen i Vietnam snur seg, går kommunistene stort sett fri fra forfølgelser. De har ikke tonet noe revolusjonært flagg. Men organisasjonsapparatet de har bygget opp, skulle komme til stor og avgjørende nytte da verdenskrigen slutter i august 1945.

Men ting skjer ute i verden som skaper total forvirring hos kommunistene. Sovjetunionen inngår en ikkeangrepspakt med det nazistiske Tyskland høsten 1939. Kommunistene og nazistene står plutselig på samme side, og Sovjetunionen stiller seg dermed nøytral til det fascistiske Japan som hadde tydelige aggressive hensikter i Sydøstasia. At den tidligere umiddelbare og fremste fare, fascismen, nå går i selskap med kameratene i Moskva, skaper en total forvirring som bringer kommunistpartiet inn i en passivitet som skulle vedvare inntil Tyskland angriper Sovjetunionen i juni 1941. Da har Frankrike kapitulert et år i forveien og opprettet Vichy-regjeringen, et kollaboratør-styre underlagt Tyskland. I Vietnam innordner kolonimyndighetene seg Vichy-regjeringen som inngår en avtale med Japan som okkuperer Vietnam. Okkupantene og kolonimyndighetene står på samme side. I 1941 sender Komintern Ho Chi Minh på nytt tilbake til Kina for å bygge kommunismen i Indokina.

[1] Komintern også kalt den tredje internasjonale, var en organisasjon som arbeidet for å innføre kommunisme på global basis ved hjelp av væpnet makt og for å erstatte borgerlig styre med sovjetrepublikker.

[2] I boken From Colonialism to Communism skriver Hoang Van Chi, som hadde en fremtredende stilling i den sivile grenen av Viet Minh, at Chau ble lurt i en felle av Ho Chi Minh. Ho Chi Minh skulle ha begrunnet dette med at Chau var for gammel, at hans eventuelle henrettelse ville øke befolkningens motstand og at dusøren han fikk, skulle gå til ICP. Hoang Van Chi: Op.cit. s. 18

[3] Truong Buu Lam: A Story of Vietnam. s. 173 – 174

[4] Denne delen av Sydøstasia s historie er utførlig beskrevet av Brian Crozier i boken South-East Asia in Turmoil.

[5] Uttrykket er hentet fra boken In the Jaws of History skrevet av Bui Diem Sydvietnams senere ambassadør i USA

[6] Det er påfallende at vestlig presse som alltid kritiserte Ngo Dinh Diem for å omgi seg med de samme støttespillerne, aldri kommenterte at ledelsen i Hanoi satt uforandret i 30 år.

[7] Se særlig Nguyen Lien-Hang: Hanoi’s War som setter ham i skyggen av Le Duan på 60-tallet.

[8] Tanken går uvilkårlig til den bevegelsen Adolf Hitler skapte, Det Tyske Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti.

[9] Ho Chi Minhs verker, spesielt Om Revolusjon, kan godt betraktes som en parallell til Hitlers Mein Kampf.

[10] Ved et skjebnens paradoks var det nettopp i Nghe An provinsen det store bondeopprøret startet mot kommunistene i 1956, noe som kostet minst 6 000 bønder livet og et ukjent antall som ble fengslet.

[11] Kan oversettes med den Nguyen som elsker sitt fedreland.

[12] Det er interessant at både Lenin, Stalin, Trotskij og Tito er eksempler på kommunister som skiftet navn.

[13] Versailleskonferansen eller Fredskonferansen i 1919 skulle regulere forholdene mellom de stridende partene i første verdenskrig.

[14] Ho Chi Minh: Selected Writings 1925 – 1960. s. 2511 – 252

[15] Joseph Buttinger: A Dragon Embattled. s.

[16] Paradoksalt er den eneste bonderevolt han opplever, er revolten i 1956 mot hans egen politikk.

[17] Tran Ngoc Chau: Vietnamese Labyrinth. s. 86

[18] Ho Chi Minh: Ho Chi Minh on Revolution: Selected Writings, 1920-66, ed. Bernard B. Fall (New York: Signet Books, 1968), s. 131

[19] Tanh Niên 69.1926. Sitert i Harrison: The Endless War. s. 41

[20] Ho Chi Minh: The Road to Revolution. Sitert i Harrison: Op.cit. s. 41

[21] Ho Chi Minh: The Road to Revolution. Sitert i Harrison: Op.cit. s. 138

[22] Ho Chi Minh: Op.cit. Harrison s.

[23] Tsjekaen var en forløper for KGB, kommunistenes hemmelige politi, en pendant til nazistenes Gestapo.

[24] Stephane Courtois et al. The Black Book of Communism. 54

[25] Til vanlig kalt Vietnamkrigen. Jeg bruker navnet annen indokinesiske krig for å understreke at kommunistenes krigføring også i høy grad gjaldt Laos og Kambodsja.

[26] Le Duan sa en gang til Mao Tse-tung at dersom dere hjelper oss, er vi sikre på å vinne, men dersom dere ikke hjelper oss, vil vi allikevel vinne, men vi må ofre én eller to millioner soldater.

[27] William J. Duiker: Ho Chi Minh. A Life. New York: Hyperion, 2000 s. 187

[28] Anthony Joes: Why South Vietnam Fell. s. 4

[29] Dette er også helt i tråd med marxistisk teori der man først samarbeider med et ‘revolusjonært innstilt borgerskap’ for senere å likvidere dette når kommuniststaten er innført.

[30] David Halberstam: Ho. s. 93

[31] Det er vel verd å legge merke til at kommunismen får sin sjanse i Russland nettopp da landet befinner seg i kaos etter store nederlag under verdenskrigen, gjentatte bondeopprør og en infrastruktur i oppløsning.

[32] Ho Chi Minh: Ho Chi Minh on Revolution: Selected Writings, 1920-66, ed. Bernard B. Fall (New York: Signet Books, 1968), s. 131

[33] Harrison: Op.cit. s. 67

[34] Ho Chi Minh: On Revolution. ed. Bernard Fall. S. 208 – 209

[35] Truong Buu Lam: A Story of Vietnam. s. 198