Det var ikke engang deres grusomhet som var grunnlaget for frykt. Den har skyldtes deres sans for fullstendig kontroll, ved å godkjenne forræderi, ran, voldtekt, drap, nedslaktning og mordbrann overalt i deres herjede land. Men hensikten med alt dette var klar fra begynnelsen.

                  Edmund Burke (1729 – 1797)[1]

Det vil ikke være noe som stopper oss når tiden kommer da proletariatets diktatur sin knyttneve av jern skal knuse dets fiender.

                  Felix Dzerzhinskij, sjef for Sovjets hemmelige politi[2]

 

JAPAN INVADERER KINA – VERDENSKRIGEN I ASIA STARTER– SYDØSTASIA TREKKES INN

Annen verdenskrig i Asia starter med Japans ekspansjon mot det asiatiske kontinent. Japan er fattig på mineraler og fører en imperialistisk politikk der landet søker å skaffe seg råvarer fra erobrede land. Landet hadde ubemerket av landene i Vesten bygget opp en hær, flåte og luftstyrke av imponerende kvalitet. Langsomt søker landet dels ved krig og okkupasjon – dels ved utpressing å skaffe seg kontroll, først over Kina og senere Sydøstasia.

Vestmaktene USA, Storbritannia, Frankrike og Nederland var ikke klar over Japans planer og landets militære kapasitet. De ser ikke faresignalene og handler ikke i tide. De sydøstasiatiske koloniene går tapt, én etter én.

Etter angrepet på Pearl Harbor begynner Stillehavskrigen mellom Japan og USA. I Sydøstasia faller Singapore, Malaya og Filippinene. I løpet av 1942 la japanerne under seg nesten hele Sydøstasia og Burma og øyene vest for Timorstredet og Korallhavet.

I Burma kjemper allierte styrker sammen med nasjonale motstandsbevegelser mot de japanske okkupantene. Etter som krigslykken snur seg og Japan retirerer, tar de allierte område for område og nasjonale motstandsbevegelser kjemper sammen med britiske, australske, indiske og amerikanske styrker. Tidligere kolonimakter og nasjonale styrker kjemper sammen.

I Indokina skulle det gå annerledes. Koloniherrer og okkupanter står her på samme side.

VIETNAM RAMMES AV ANNEN VERDENSKRIG – JAPANSK OKKUPASJON – DEN FRANSKE KOLONIADMINISTRASJONEN FORTSETTER

I 1939 hadde Japan invadert Kina for å sikre seg mineraler og andre råvarer. Den kinesiske nasjonalisthæren under ledelse av Chiang Kai-shek kjemper, men styrkene er kritisk avhengig av forsyninger av militærmateriell. Den vitale forsyningslinjen går fra havnebyen Hai Phong i Tongkin med jernbane til Yunnan i Kina.

Da Japan legger press på de franske myndighetene for å stenge Hai Phong havn, står kolonimyndighetene ganske svakt militært. Etter forgjeves å ha søkt hjelp hos USA og Storbritannia, må de gi etter og stenge Hai Phong havn 19.juni 1940. President Roosevelts non-involvement policy hadde hindret USA, Storbritannia og Frankrike i tide å bygge opp et forsvar av Sydøstasia, og selv nå da situasjonen blir kritisk, nekter USA å gripe inn[3].

Men Vietnam var av interesse for Japan også av andre grunner enn krigen mot Kina. Japan hadde større planer. Vietnam hadde rikdom på råvarer for en krigførende part og landet hadde en strategisk beliggenhet med tanke på erobringen av resten av Sydøstasia. Japans ekspansjonsplaner omfattet nemlig ikke bare Kina, men også Sydøstasia.

Det som imidlertid skulle bli avgjørende for Vietnams fremtid, var noe som skjedde langt borte. Det skjedde i Europa. Etter at Frankrike kapitulerte for de tyske invasjonsstyrkene 22.juni 1940, ble den såkalte Vichy-regjeringen, en kollaboratørregjering under ledelse av marskalk Phillipe Petain, opprettet i juli samme år. Kommunikasjonen mellom Vietnam og Frankrike på denne tiden var svært dårlig, og hendelsene i Frankrike kom som kastet på kolonimyndighetene. De valgte da å betrakte Vichy-regjeringen som sitt overhode. Ved dette unngikk de en direkte militær konfrontasjon med Japan.

Nå fulgte krav etter krav fra Japan. Kolonimyndighetene forsøker å trekke ut tiden ved å be Japan forhandle direkte med Vichy-regjeringen. Men 30.september anerkjenner Vichy-regjeringen Japans spesielle rettigheter i Vietnam. Avtalen opprettholder fransk suverenitet over Indokina, men sikrer Japan militært nærvær. Dermed stopper Japan forsyningene til kineserne og får et fotfeste i Indokina.

For å redde det som kunne av fransk innflytelse, gir kolonimyndighetene litt etter litt etter for de japanske kravene. Etter at japanerne 22 september hadde invadert Vietnam fra Kina, okkuperte de hele landet. De franske styrkene ble avvæpnet og internert i kasernene. Kolonimyndighetene i Indokina som hadde valgt å rette seg inn under det tyskvennlige Vichy-regimet, kom dermed i et samarbeidsforhold til de japanske okkupantene. De valgte dette for i det minste å beholde et fotfeste i landet. For Japan var det en gunstig ordning å la den franske administrasjonen fortsette. Dette frigjorde okkupasjonsmakten for militære formål. I juli 1941, fem måneder før Pearl Harbor, får Japan ved forhandlinger med Vichy-regjeringen full kontroll over fransk Indokina.

På denne måten fortsatte de gamle koloniherrene sin administrasjon i Vietnam, Laos og Kambodsja, i motsetning til hva som skjedde ellers i Sydøstasia. Selv om den franske guvernøren åpnet for ansettelse i høyere stillinger for vietnamesere, gikk ikke administrasjonen over på nasjonale hender som i mange andre okkuperte land. Den franske koloniadministrasjonen besto fortsatt. Fremdeles var franske styrker i landet, selv om de var avvæpnet.

SYDØSTASIA UNDER ANNEN VERDENSKRIG

For å forstå Vietnams historie, kan det som skjedde i de andre østasiatiske landene under annen verdenskrig kaste lys over hva som skjedde i Vietnam. Fra desember 1941 da japanerne innleder krigen i Asia med angrepet på basen Pearl Harbor på Hawaii og frem til midten av 1942, invaderer og okkuperer japanske styrker landene Burma, Malaya, Singapore, Nederlandsk Ostindia og Filippinene. Det som i dag heter Thailand, den gang Siam, valgte etter press å innordne seg under japanerne, men en nasjonal geriljabevegelse kjempet også her mot japanerne og kollaboratørregimet.

I begynnelsen av invasjonen ble japanerne betraktet som frigjørere av mange i de tidligere kolonilandene. De gamle koloniherrene ble kastet ut og har nå mistet prestisje. I de okkuperte landene velger også grupper å samarbeide med japanerne. Med dette får de tydelig vist at de kan styre sitt eget land[4].

Men de japanske okkupantenes grusomme fremferd gjorde at det i disse koloni- og protektoratlandene vokste frem nasjonalistiske bevegelser som kjempet mot japanerne. De kommunistiske organisasjonene infiltrerer nasjonalistiske eller kjemper sammen med dem. Det nye er at nå står nasjonale bevegelser og de gamle koloniherrene Storbritannia og Nederland på samme side og kjemper mot en felles fiende, de japanske okkupantene. I løpet av krigen endrer forholdet seg mellom tidligere koloniland og europeiske stater. De vant krigen i Sydøstasia i felleskap

Det vi ser i Sydøstasia bortsett fra i Indokina, er at etter krigen blir ett etter ett av disse landene selvstendige stater, Burma, Thailand (Siam), Filipinene, Malaya, Indonesia og Singapore. De tidligere britiske besittelsene i Malaya oppsto som øystaten Malaysia. India ble en egen stat. Vi ser også at motstandsbevegelser og kollaboratørregjeringer samarbeider.[5] Men landene i Indokina blir ikke frigjort, de forblir fransk koloniland også lenge etter krigen. Hvorfor?

Nasjonalistiske bevegelser i Vietnam kjempet mot japanerne, men ikke som i de andre kolonilandene, sammen med den tidligere koloniherren. Med samrøret mellom japanere og franskmenn havner nasjonalister og koloniherrer på hver sin side. Nasjonalistiske bevegelser kom dermed ikke i et alliert forhold til kolonimyndighetene som i andre okkuperte land. Motsetningsforholdet fra før krigen vedvarte under okkupasjonen. Heller ikke ble de franske myndighetene erstattet av nasjonale kollaboratørmyndigheter som i andre okkuperte land. Franskmennene styrte fremdeles.

Historien i Vietnam utvikler seg derfor annerledes, men alene kan ikke den fortsatte situasjonen mellom befolkning og kolonimyndigheter under krigen fullt ut forklare det som skjedde etter krigen. Kommunistene prøver å gripe maktene. Var dette tilfeldig eller et ledd i en politikk vi kan se eksempler på andre steder. Her kan det som skjedde i de andre kolonilandene som blir frigjort etter krigen, kaste lys over Vietnams historie

På Filippinene skjer det under krigen at det etableres et kollaboratørregime samtidig nasjonale grupper kjemper mot japanerne. Kommunistene danner en egen motstandsbevegelse, Hukbalahap, etter initialene i Folkets Anti-japanske Motstandsbevegelse. De får opplæring av kinesiske kommunister. Etter krigen etablerer de Folkets Demokratiske Regjering. Men de amerikanske styrkene oppløser bevegelsen og arresterer lederen Luis Taruc. Men Hukbalahap etablerer seg på nytt, og etter krigen kjemper kommunistene mot den nasjonale filippinske regjeringen. Den filippinske regjeringen klarer imidlertid ved aktiv mot-gerilja og politiske tiltak å slå ut kommunistene.[6]

I Malaya, senere Malaysia, var befolkningen delt mellom malayer og kinesere. Det malayiske kommunistparti besto av kinesere. Under krigen etablerer kommunistene to organisasjoner, en væpnet som bekjemper japanerne samtidig som den terroriserer befolkningen i landdistriktene, og en sivil som skattlegger befolkningen i områdene kommunistene kontrollerte. Etter Japans kapitulasjon satte kommunistene opp en kortvarig provisorisk regjering som terroriserte befolkningen før de allierte styrkene rykket inn og fjernet den. Men her som på Filippinene skulle kommunistene raskt bygge opp en væpnet organisasjon. Etter krigen fortsetter den, som på Filippinene, en gerilja mot landets nasjonale regjering frem til 1958. Etter flere års kamper blir den slått ned.[7]

I Burma operer nasjonalistiske styrker under ledelse av general Aung San sammen med de kommunistiske styrkene under ledelse av Thakin Soe. Ved fredsslutningen forhandler Aung San med britiske myndigheter og oppnår uavhengighet for Burma. Aung San og hans regjering blir imidlertid likvidert og den fascistisk orienterte U Nu eller Thakin Nu overtar makten. Kommunisten Thakin Soe forsvinner så ut av bildet. Både Nu og Soe var ‘to alen av samme stykke’ og for én gangs skyld møtte kommunistene en motstander som var like forslagen og hensynsløs som dem selv.

Moskva hadde sendt Tan Malaka til Indonesia for å etablere et kommunistparti der. Men Malaka skulle samtidig arbeide som koordinator for hele Sydøstasia. I Indonesia fikk ikke kommunistene det samme fotfeste som i Vietnam, og under krigen kom de fullstendig i skyggen av nasjonalisten Achmed Sukarno. Da japanerne oppnevner en ‘selvstendig’ kollaboratørregjering i mars 1945 med Sukarno som leder, er det ingen kommunistisk gruppe som kan utfordre ham.

Det vi ser i disse landene er at kommunistene, styrt av Moskva, alle følger samme overordnede plan. Det er all grunn til å tro at dette er blåpapiret kommunistene følger i Vietnam.

Før og under krigen forsøker kommunistiske agenter å etablere egne nasjonalistiske dekkorganisasjoner eller å infiltrere andre grupper. Under krigen foregir de å være nasjonale organisasjoner som kjemper mot okkupantene Etter at japanerne er drevet ut, søker de å vinne makten selv. De går til kamp mot andre nasjonalister ved likvidering eller ren krig.

Der de blir kastet ut av de allierte styrkene, som i Malaya eller Filippinene, etablerer de egne styrker som driver en gerilja mot nasjonale myndigheter. Målet er ikke en fri nasjonal stat, men en kommunistisk Sovjetstat. De som står i veien for dette, er ikke okkupasjonsmakt og koloniherrer, men konkurrerende nasjonale grupper og organisasjoner. Midlene for å etablere en kommunistisk stat er ikke ytringsfrihet, demokratiske valg og rett til å danne partier, men terrorisering, likvidering og i siste instans krig i form av gerilja mot en nasjonal regjering. Hva som skjer i Vietnam er ikke annerledes, men vanskeligere å skjelne fordi så mange faktorer er innblandet og så mange ting skjer samtidig.

KRIGEN GÅR MOT SLUTT. I VIETNAM OPPNEVNES EN SIVIL REGJERING. KOMMUNISTENE FORBEREDER MAKTOVERTAGELSE.

Etter Pearl Harbor ble Vietnam trukket sterkere inn i krigen. Japanerne presser kolonimyndighetene til å levere matvarer til den japanske krigsmaskinen, og resultatet er en sultkatastrofe som koster sivilbefolkningen to millioner døde.[8]

Japanerne forsøker nå som de hadde gjort i de andre landene å etablere en japansk-vennlig regjering i Vietnam. Men tre forhold ødela planen allerede i starten. For det første ventet de altfor lenge. Selv etter at nasjonale kollaboratørregjeringer er opprettet i Burma, Indonesia og på Filippinene, gjør ikke Japan dette i Indokina, men velger i stedet å samarbeide med kolonimyndighetene. For det annet var ikke koloniherrene kastet ut slik de var i de andre landene. Den franske administrasjonen satt fortsatt. Vietnameserne var langt fra herrer i eget hus. Det tredje hinderet var imidlertid det mest alvorlige. Det var kommunistene som under sin leder Ho Chi Minh hadde etablert et omfattende nettverk av dekkorganisasjoner og kommunistiske celler, hadde infiltrert motstandsbevegelsen og hadde kontrollen over den væpnede grenen av dekkorganisasjonen Viet Minh. Både Ho Chi Minh og Viet Minh vil bli behandlet i egne avsnitt.

Den 9.mars 1945 gjør de japanske okkupasjonsstyrkene et kupp og avvæpner de franske styrkene. Høyere offiserer og sivile administratorer blir henrettet. Etter pålegg fra japanerne oppnevner keiseren Bao Dai i 23.mars 1945 regjeringen Tran Trong Kim for protektoratet Annam som regjeringen Kim straks omdøpte til det gamle navn Viet Nam. Regjeringen Kim som besto av høyt respekterte medlemmer, tok sete i Hue og begynte sitt arbeide. Regjeringen Kim appellerer til japanerne om å innlemme Cochinkina i Vietnam. Dette skjer først 14.august, én dag før Japan kapitulerer. Det skulle i realiteten bare bli en formalitet. Problemet for regjeringen Kim var at den hverken hadde noen militær styrke eller noe organisasjonsapparat bak seg.

I juni 1945 innrømmer Frankrike Vietnams uavhengighet og Bao Dai som legitim leder av den vietnamesiske stat. Nå kunne faren for krig vært over dersom det ikke var for to forhold. Frankrike hadde fremdeles ikke gitt opp håpet om fortsatt innflytelse over Vietnam, og kommunistenes mål var ikke et fritt og uavhengig Vietnam, men en kommunistisk Sovjetstat[9].

Allerede før Japans kapitulasjon og før allierte tropper senere ville rykke inn i landet, begynte kommunistene å planlegge maktovertagelsen fra de japanske fascistene og deres marionetter.[10] Kommunistene klarte også å lokke intetanende nasjonalister med i en Folkekongress som uten noe formelt mandat godkjente en Provisorisk Revolusjonær Regjering under Ho Chi Minh, som da var tiltenkt å overta som regjering etter at regjeringen Tran Trong Kim var ryddet av veien. Planen videre fulgte den kommunistiske kokebok med et nytt ‘nasjonalt’ flagg og etableringen av en vietnamesisk ‘frigjøringshær’. Kommunistiske grupper skulle organisere ‘Revolusjonære Folkekomitéer’ overalt i landet. Alt skjer under en bedragersk ‘nasjonal’ fasade av fordekte kommunister og godtroende nasjonalister. Alle disse tiltakene som ikke hadde noe med en nasjonal frigjøring å gjøre, viser tydelig slektskapet med etableringen av Sovjetstaten i Russland i 1917.

JAPAN KAPITULERER. KOMMUNISTENE OG VIET MINH OVERTAR.

Etter angrepene på Hiroshima og Nagasaki kapitulerer Japan 15.august 1945. Etter at de franske styrkene tidligere var avvæpnet av Japan, og Japan hadde kapitulert, oppstår et militært vakuum. Kommunistene var ikke sene om å utnytte dette. De hadde en organisasjon som nå kunne bekjempe alle andre organisasjoner. De hadde overtatt Viet Minh som en militær styrke, og hadde dermed den fysiske makt[11]. Nå så vietnameserne krigens slutt som anledningen til å bli en fri og uavhengig nasjon, mens Frankrike så den som anledningen til å overta og gjenreise sitt gamle kolonirike. Mens nasjonale grupper nå strever for å opprette et fritt Vietnam, er Frankrike opptatt av forhandlinger med USA og Storbritannia. Frankrike hadde ikke forstått hva som hadde skjedd under krigen og heller ikke hva som var i ferd med å skje nå.

I en velregissert forestilling den 19.august marsjerer den væpnede Viet Minh hæren inn i Hanoi og ved en velregissert forestilling overtar de byen. Ved en tilsvarende kampanje blir Saigon 23. august overtatt. Gjennom slagord som ‘Støtt kampen for Vietnams frigjøring!’ to uker etter at Japan allerede har kapitulert, viser de hvem de er. Regjeringen Tran Trong Kim som var forsvarsløs, fikk det som i mafiaspråk kalles An offer you can’t resist og gikk av 19.august[12]. Keiseren Bao Dai abdiserte 24.august ved en kampanje i Hue lik de foregående i Hanoi og Saigon.

I denne tiden organiserte kommunistene store massedemonstrasjoner der sivilbefolkningen ble narret og lokket med. Andre organisasjoners demonstrasjoner ble brutalt slått ned, bare kommunistene og deres dekkorganisasjoner fikk være i fred[13]. Væpnede revolusjonskomitéer dukket opp i de større byene. Samtidig organiserer kommunistene et politiske maktapparat gjennom en serie dekkorganisasjoner.

Etter kapitulasjonen setter kommunistene i verk en godt organisert plan. Overalt dukker det opp ‘folkekomitéer’, ‘folkebrigader’, ‘frigjørings-‘ og ‘revolusjonskomitéer’ osv. Alt i kommunistisk regi men med deltagelse av intetanende nasjonalister.

Den 2.september trommer Viet Minh sammen en større folkemengde i Hanoi der Ho Chi Minh i en tale erklærer ‘Vietnam som uavhengig stat’ og etablerer den Nasjonale Frigjøringskomité. Han forstår at han foreløpig må kompromisse med nasjonalistene og går forsiktig frem uten å tone flagg.

Ho Chi Minh s ‘uavhengighetserklæring’ er et mesterstykke av bedrageri. På tross av at han i alt hva han hadde skrevet tidligere, klart avslører seg som kommunist og marxist-leninist, inneholder erklæringen ikke ett ord om kommunisme. Derimot inneholder den referanser til den amerikanske uavhengighetserklæring og menneskerettighetserklæringen. Den fremhever verdier som frihet, rett til liv og til å forfølge egen lykke som ubestridelige sannheter.[14] I talen vises det hele tiden til ‘folket’ skjønt det var kommunistene som sto bak.

Hensikten var selvsagt å føre opinionen, både den innenlandske og utenlandske, bak lyset. Det skulle ikke gå måneder før kommunistene setter i gang en massakre mot småbønder, landsbyledere, lokale funksjonærer, etc. alle som kunne tenkes å representere en opposisjon til kommunistene

Det opprettes en den såkalte ‘provisoriske koalisjonsregjeringen’ får nå atten medlemmer der flere er fra nasjonalistiske grupper og bare syv medlemmer tilhørte kommunistpartiet. Men gradvis overtar kommunistene også her makten[15]. De sitter nå ved roret i det som tidligere var protektoratet Annam. Det ble nå omdøpt til Den Demokratiske Republikken Vietnam. Men Cochin Kina som var en koloni, var utenfor.

Både i Cochinkina og Annam etablerer kommunistene lokale revolusjonsråd, og setter i gang likvidering av lokale ledere og offentlige funksjonærer som ble beskyldt for å være franske medløpere (Việt-gian). I Annam møter kommunistene imidlertid motstand fra nasjonalistiske grupper, særlig Viet Nam Dong Minh Hoi (Vietnams Revolusjonære Allianse). Denne blir som andre senere overtatt av kommunistene. Men Ho Chi Minh finner det taktisk lurt ikke å utfordre de andre organisasjonene, og oppløser kommunistpartiet (IKP) høsten 1945.[16]De danner så en dekkorganisasjon, Lien Viet[17], der de forsøker å samle alle nasjonalister. Ulven har nå iført seg bestemors klær og briller.

TERROREN OG UTRENSKNINGEN I NORD BEGYNNER

Straks etter at kommunistene hadde inntatt Hanoi i august 1945, overtok de med makt alle ikke-kommunistiske aviser uansett hvor nasjonalistiske de måtte være. Langsomt begynner så trakasseringen av andre partier og likvidering av deres medlemmer. Dette tiltar etter hvert og topper seg senere i rene utrenskninger. Alt viser med all tydelighet at kommunistene langt fra var nasjonalister.

Kommunistene bruker så Viet Minh og de væpnede revolusjonsrådene kynisk til å likvidere alle som står i veien for dem. To fremtredende nasjonalister, blir myrdet umiddelbart etter Japans kapitulasjon. Ngo Dinh Khoi, [18] bror av Sydvietnams senere president Ngo Dinh Diem. Han var guvernør i provinsen Quang Ngai og som ble avsatt av de franske myndighetene for nasjonalistiske sympatier. Pham Quynh, Bao Dais tidligere innenriksminister var en annen.[19] Utallige andre skulle følge etter.

Blant henrettede nasjonalister var flere kjente ledere. Tre fremtredende nasjonalister var Nguyen The Ngiep, Nguyen Ngoc Son og Bui Quang Chieu, de to siste ledere av større partier. I Cochinkina ble den konservative lederen Nguyen Van Sam drept. En tidligere leder i Viet Minh, Truong Dinh Tri, ble drept etter å ha gått over til Bao Dai. Leder for det kanskje største partiet, Dai Viet, Truong Tu Anh, jaktet kommunistene på til de fant ham og drepte ham.[20]

Den politiske kannibalismen som Ho Chi Minh og hans bevegelse representerte, kan best illustreres ved forfølgelsene og drapene på Trotskistene[21], deres egne trosbrødre. Ved dette røpet kommunistene at de ikke bare var kommunister, men også var Stalinister. Da Trotskistenes leder. Ta Thu Thau, til sist ble lokket i bakhold og drept, var dette partiet i realiteten eliminert[22].

Men dette var bare en forløper for massakrene på småbønder, landsbyledere, offentlige funksjonærer, politiske ledere og skribenter, som skulle følge. Om dette skriver David Marr i boken Vietnam, State, War and Revolution: Massehenrettelsene av bønder under kampanjene mot ‘landeiere’ og de senere brutale nedslaktningene av protesterende bønder i Nghe An provinsen, viser også at kommuniststaten på ingen måte var noen stat av ‘arbeidere og bønder’. [23]

DE ALLIERTE SKAL OVERVÅKE DEN JAPANSKE AVVÆPNINGEN.

Som følge av Potsdam konferansen i juli 1945 ble Vietnam etter Japans kapitulasjon administrert av de allierte. Nasjonaliststyrker fra Kina ble satt til å avvæpne og administrere de japanske nord for 16°, mens franske styrker skulle settes inn i syd for denne. Men styrker fra de Gaulles Frie Franske Armé[24] var ikke klare, så oppgaven ble overført til en britisk/indisk styrke.

I begynnelsen av september ankommer de allierte styrkene. De kinesiske styrkene fór frem med plyndring og overgrep. Kommunistene var imidlertid villige til å overse problemene dette medførte for sivilbefolkningen. Så lenge kineserne var der, var de franske styrkene ute. Kommunistene utnyttet tiden til å styrke Viet Minh. De skaffet seg våpen på svartebørsen, dels fra japanere og dels fra den kinesiske nasjonalisthæren. Dels kjøpte de våpen fra kriminelle bander.[25]

I Tongkin etablerer organisasjonen Dong Minh Hoi seg i forståelse med kineserne. Kineserne samarbeider med Dong Minh Hoi[26] som var en parallell til den kinesiske Kuomintang bevegelsen. Denne organisasjonen var dominert av Nasjonalistpartiet VNQDD. Nasjonalistkineserne hjalp det vietnamesiske nasjonalistpartiet VNQDD med våpen. VNQDD holder nå stand i den nordlige delen av Tongkin og etablerer sin sone her.

Kommunistene forsøkte først å få katolikkene på sin side, bl.a. ved å delta i innsettingen av Le Huu Tu som biskop for menigheten i Phat Diem og ellers la katolikkene være i fred[27]. Selv om katolikkene opprinnelig var sympatisk innstilt til kommunistene, endret dette seg etter hvert. Imidlertid beholdt de katolske menighetene (diocesene) i Phat Diem og Bui Chu en høy grad av selvstyre. Dette vedvarte også under den første indokinesiske krig som bryter ut i desember 1946. Katolikkene forsto hvor det bar og hadde egen milits. Katolikkenes soner lå i det området som de franske styrkene kontrollerte under første indokinesiske krig. Katolikkene fikk dermed være i fred frem til fredsslutningen ved Genèveavtalen i 1954 da storparten av dem flyktet sydover.

TERROR OG UTRENSKNING I SYD. I COCHINKINA KALLES FRANSKE STYRKER TILBAKE

I Cochinkina var det etablert en Felles Nasjonal Front, men kommunistene med Tran Van Giau klarer å utmanøvrere den og oppretter en ‘provisorisk regjering’ etter kjent mønster. Franskmennene forhandler så med kommunistene for å trekke ut tiden til de får egne styrker på plass. Foreløpig er det ro inntil 2.september da terror bryter løs.[28]

Terror settes i gang og geriljabander herjer landet.[29] Hadde kommunistene vært genuine nasjonalister kun med ett mål, å etablere et fritt og uavhengig Vietnam, hadde de ikke hatt bruk for våpen på en tid da japanere og franskmenn var ute. Men med sin tradisjonelle væpnede voldsbruk skaper de frykt og kaos.

På samme måte som i nord går de i gang med likvidering av lokale ledere og offentlige funksjonærer. Kambodsjanske munker ble utsatt for regelrette massakrer. Ofrene ble bundet sammen som i kornnek og kastet i elvene. Kommunistene omtaler dette som rekefiske (Mo-Tôm)[30]. Men de går for langt når de begynner å terrorisere og likvidere franske statsborgere.

Den britiske øverstkommanderende general Gracy ser da at han hverken kan beskytte franske eller vietnamesiske borgere. Etter å ha satt inn internerte franske og japanske styrker uten å lykkes, åpner han for at de franske styrkene som kjenner landet og forholdene, skal komme tilbake. Franske styrkene lander dermed så tidlig som i oktober.

I Cochinkina står kommunistene langt svakere enn i nord. Mens forholdene var forholdsvis ensartede i Annam, var bildet langt mer uoversiktlig i syd. Her var flere andre organisasjoner og i tillegg de væpnede sektene Hoa Hao og Cao Dai. Disse var langt vanskeligere å kontrollere, og Viet Minh hadde ikke her det velorganiserte maskineriet de hadde i nord. Etter hvert kommer kommunistene i væpnet konflikt med disse gruppene.[31]

Nå slår de franske styrkene ned de kommunistiske opprørerne. Franskmennene engasjerer kambodsjanske styrker som gir sivile vietnamesere skylden for kommunistenes terrorisering av kambodsjanere. De kambodsjanske styrkenes fremferd gjør at et stort antall vietnamesere flykter og slutter seg til kommunistene som nå fremtrer som nasjonale. I Cochinkina går både franske styrker og kommunistene hensynsløst frem, men der de franske aksjonene er tilfeldige, er kommunistenes aksjoner mer målrettet og rammer systematisk andre organisasjoner og nøkkelpersonell.

Under krigshandlingene tvinger kommunistene sivile i sine områder til ‘den brente jords taktikk’ der hele landsbyer blir brent ned. Tusener blir drept og tusener mister hus og hjem. Det skulle gå to år før situasjonen ble noenlunde normalisert. I mellomtiden led den sydvietnamesiske befolkningen grusomt både under kommunistenes og kolonimaktens herjinger. Det tok imidlertid ikke lang tid for de franske styrkene, å slå ned Viet Minh. I februar 1946 erklærer den franske general Leclerc at ‘pasifiseringen’ av Cochinkina var gjennomført.

Senere går det heller ikke etter planen for kommunistene. Etter at Viet Minh likviderer Hoa Haos leder Huynh Phu So og en annen fremtredende politisk leder, Bui Quang Chieu, er kommunistene i strid både med sektene Hoa Hao og Cao Dai som begge allierer seg med franske styrker. Kommunistene trekker nå inn i ubebodde områder utenom sentrene og organiserer seg for en gerilja.

Cochinkina går senere over i Staten Vietnam som blir opprettet i 1949 og internasjonalt anerkjent i 1950. Kolonimyndighetene setter inn en naturalisert vietnameser, Nguyen Van Xuan, som statsminister. Den tidligere keiseren Bao Dai blir statsoverhode. Inntil 1954 var imidlertid Staten Vietnam ikke noe vellykket prosjekt. Regjeringer kom og gikk inntil regjeringen Ngo Dinh Diem overtok etter 1954. Siden Cochinkina hadde vært koloni, satt franske kolonifunksjonærer overalt i administrasjonen. I tillegg drev franskmenn og fransk-vennlige militære hele tiden et politisk spill.

TERROREN OG UTRENSKNINGEN I NORD FORTSETTER. FRANKRIKE VENDER TILBAKE I NORD.

Etter ‘pasifiseringen’ av Cochinkina i februar 1946, kaster Frankrike nå sine øyne på Annam. Sivilbefolkningen lider stadig under kinesernes plyndring. I tillegg inntreffer en svikt i avlingene og matvaresituasjonen blir fortvilende. Hungersnød inntreffer. Kommunistene starter så en innsamling av gull angivelig for å rette opp økonomien og bedre matvaresituasjonen. Gullet blir så solgt og pengene går til opprustning av Viet Minh.

Kina sier nå at deres mandat ikke er tidsbegrenset, men at de kan trekke seg ut dersom de blir erstattet av franske styrker.[32] Gjennom en avtale mellom Nanking og Paris går kineserne så med på å trekke seg ut, og nå vender Frankrike tilbake til Tongkin. De tar opp forhandlinger med kommunistene for å komme i posisjon i Vietnam nord for 16°. En avtale blir inngått 6.mars 1946 der Annam i navn av Republikken Vietnam ble lovet selvstyre innenfor den Franske Union mot at Frankrike fikk holde en styrke på 25 000 mann for en periode av fem år. [33]

Men kommunistene er ikke tilfreds med avtalen og i mai 1946 reiser en delegasjon med Ho Chi Minh i spissen i mai til Frankrike for å forhandle direkte med regjeringen. Straks de er reist proklamerer Frankrike 1.juni 1946 Cochinkina som en autonom republikk. Cochinkinas status som autonom republikk under den franske union bekreftes ved forhandlinger i Da Lat i april 1946. Republikkene i Fransk Indokina teller nå Laos, Kambodsja, Annam og Cochinkina. Dermed er Cochinkina reddet unna kommunistenes klør.

I løpet av mars begynner Kina å trekke ut sine styrker. En fransk styrke på 10 000 vietnamesere og 15 000 franske overtar etter dem.[34] Etter hvert som kineserne trekker seg nordover, følger Viet Minh etter. De blokkerer veiene for de franske styrkene som skal erstatte kineserne, og kontrollerer dermed området. Dong Minh Hoi og andre konkurrerende organisasjoner og grupper blir systematisk likvidert. Og etter at kineserne har trukket seg ut og ikke kan støtte nasjonalistpartiet VNQDD, slår kommunistene til mot partiet og partiets hovedkvarter i juli 1946 for deretter å utradere partiet fullstendig. Viet Minhs militære leder Vo Nguyen Giap skriver om dette: Likvideringen av de reaksjonære i VNQDD ble kronet med suksess, og vi ble i stand til å frigjøre alt land som var i deres hender.[35] Denne uttalelsen er uhyre viktig fordi den knytter frigjøring til likvidering av opposisjonelle vietnamesiske nasjonalister og ikke til frigjøring fra utenlandske makter slik den politisk korrekte venstresiden alltid har påstått.

DEN FØRSTE INDOKINESISKE KRIG BEGYNNER.

I oktober kommer Ho Chi Minh og delegasjonen tilbake fra Frankrike uten å ha oppnådd noe. I mellomtiden har Viet Minh drevet en lukrativ handel med gull og opium. Organisasjonen har nå midler til å bygge leirer og fasiliteter inne i utilgjengelige deler av Tongkin der Viet Minhs soldater trenes av japanske instruktører. Kommunistene har nå plutselig ingen motforestillinger mot de tidligere ‘fascistene’.

I Annam innfører Frankrike en felles valuta for Indokina, og legger en høy toll på import. Den 20.november oppstår en konflikt i Hai Phong havn mellom tollvesenet og vietnamesiske soldater. Partene skyter på hverandre, men en kortvarig våpenhvile blir forhandlet. Tre dager senere gir den franske militærledelsen vietnameserne ordre om å trekke seg ut av Hai Phong. Da disse nekter, går franske styrker til angrep med artilleristøtte fra krigsskip. Etter fem dagers kamper trekker Viet Minh seg ut. Kampene har kostet mer enn seks tusen sivile livet.[36]

Den 19.desember 1946 gjør Viet Minh et forsøk på å kuppe de franske styrkene. I Hanoi går de til angrep på de europeiske bydelene etter å ha kuttet strømforsyningen. Men angrepet går galt og Viet Minh trekker seg tilbake til utkantene. Fra nå av skjer det skjer stadig konfrontasjoner mellom Viet Minh og franske styrker i områdene omkring den røde elv. Etter at kommunistene er kastet ut av Hanoi av de franske styrkene, begynner den første indokinesiske krig. Denne krigen varte fra frem til mai 1954 og ble avsluttet med fredsslutningen og Genèveavtalen i juni 1954 mellom Viet Minh og Frankrike.

Den første indokinesiske krig (1946 – 1954) ga kommunistene herredømme over halve Vietnam. Men det var altså ikke denne krigen, men den annen verdenskrig som ga kommunistene sjansen for å realisere sine mål. Det var det militære tomrom som oppsto etter den annen verdenskrig og det at hverken vietnamesere eller Vestens ledere forsto hvem de hadde å gjøre med før det var for sent.

I politisk korrekt presse er den første indokinesiske krig beskrevet som en krig mellom Viet Minh og det franske ekspedisjonskorpset, dvs. en krig mellom vietnamesere og franskmenn. Men realiteten var annerledes. De som kjempet mot Viet Minh var ikke bare franskmenn, men en stor kontingent av vietnamesere som ikke ønsket en kommunistisk stat. Flere av dem forsto at det ikke var et fritt Vietnam, men en Sovjetstat som var kommunistenes mål. De flyktet fra kommunistene og gikk over til den andre siden. For Viet Minh var disse de farligste motstanderne.

Som de selv sa, ‘Vi kjempet ikke for Frankrike, men med Frankrike.’ Det var kommunistenes egen terror som drev mange vietnamesere over i motstandernes rekker. Flere av de høyere offiserene i den senere Sydvietnamesiske hær, startet sin karriere i den første indokinesiske krig ved å kjempe i de franske styrkene mot kommunistene.

En av dem som forlot Viet Minh var Tran Ngoc Chau som senere ble offiser i Sydvietnams styrker, provinsguvernør og leder av pasifiseringsprogram. Han trodde, som så mange med ham, at kommunistenes mål var å frigjøre landet fra utbytting og undertrykkelse, men som han skriver i boken Vietnamese Labyrinth:

I årene som fulgte forsto jeg at kommunistene mente at disse målene (et fritt og uavhengig Vietnam min tilf.) bare kunne oppnås ved å bygge et ‘proletariatets diktatur’ som ville bruke ‘revolusjonær brutalitet’ for å undertrykke og utslette grupper som mandariner, landeiere, borgerskap, intellektuelle, funksjonærer og forretningsdrivende dersom de ikke ville underkaste seg kommunistenes orden.[37]

Allerede i 1951 var det 41 500 vietnamesere som kjempet mot kommunistene. Disse utgjorde omtrent en fjerdedel av styrken som kjempet under fransk ledelse. Etter hvert ble kompanier, bataljoner og eventuelt hele regimenter satt opp med en overvekt av vietnamesere.[38]

I The Endless War hevder James P. Harrison for at det ville ha vært mulig å etablere en kommunistisk stat i Vietnam i likhet med Jugoslavia under Tito. Flere har vært inne på samme tankegang. Dette gjald også norske borgerlige politikere på 60-tallet. Kommunistenes brutale fremferd overfor alle andre partier og organisasjoner gjør det imidlertid vanskelig å se realismen i dette.

DEN FØRSTE INDOKINESISKE KRIG – KOMMUNISTHÆREN

De første årene var Viet Minh ingen match for de franske styrkene. Etter at kommunistene vant og tok makten i Kina i 1949, endret situasjonen seg fullstendig. Nå fikk de kommunistiske styrkene et fristed de kunne trekke seg tilbake til utenfor de franske styrkenes rekke vidde. Nå ble Viet Minh soldatene trenet og organisert i Kina. De ble i tillegg utstyrt med moderne våpen. Styrkene var oppsatt etter kinesisk modell, tre kompanier utgjorde en bataljon, tre bataljoner utgjorde et regiment og tre regimenter en divisjon. I tillegg til lokale styrker utgjorde Viet Minh seks infanteridivisjoner og senere en artilleridivisjon under den første indokinesiske krig.

Kinas rolle både ved at landet kunne tilby en sikker sone, og ved å forsyne styrkene med militært utstyr og våpen, skulle bli avgjørende for kommunisthærens suksess i første indokinesiske krig. Den amerikanske generalen Phillip Davidson skrev at om krigføringen fra fransk side at, etter at Kina kom inn på Viet Minhs side, hadde krigen for alle formål blitt håpløs.[39]

Historikeren Chen Jian sier det slik om krigen, det er rett å si at Kinas støtte hadde spilt en avgjørende rolle i gjennomføringen av Viet Minhs seire under krigen, slik som grensekrigen, felttoget i nordvest og slaget om Dien Bien Phu[40].

Ved Genèveavtalens inngåelse i juni 1954 hadde kommunistene syv divisjoner, som selv om de var hardt medtatt allikevel raskt kunne bygges opp til full stridsstyrke. Kommunistene bygget i årene som fulgte opp en armé som ved Våroffensiven 1972 talte fjorten divisjoner og 26 frie regimenter. I 1954 overtok Sydvietnam tre Group Mobile opprettet av de franske styrkene. Disse tre ble etter hvert omgjort til fulle divisjoner. I tillegg opprettet Sydvietnam to divisjoner i tillegg. Situasjonen i 1954 var den at kommunistenes hær var større, bedre utstyrt og hadde langt større krigserfaring enn den Sydvietnamesiske.

 

 

 

 

 

 

 

[1] Edmund Burke: The Evils of Revolution.

[2] Stéphane Courtois et al.: The Black Book of Communism s. 53

[3] Så sent som 22.januar, en uke før Vichy-regjeringen gir etter for Japans krav, nekter USA å komme til hjelp.

[4] Brian Crozier: South-East Asia in Turmoil. s. 41

[5] Brian Crozier kommenterer dette forholdet som man så i flere land, én gruppe samarbeidet med okkupantene og administrerte landet mens en annen kjemper mot okkupantene. Etter krigen går disse to gruppene sammen.

Se Crozier: Op.cit. Collaborators and Resisters in the Second World War s. 40 – 45.

[6] En inngående beskrivelse av anti-gerilja på Filippinene er gitt i Lawrence M. Greenberg: Hukbalahap Insurrection: A Case Study of a Successful Anti-Insurgency Operation in the Philippines, 1946 – 1955

[7] En tilsvarende beskrivelse av anti-gerilja i Malaysia med referanser til tilsvarende i Vietnam er gitt i: John A. Nagl: Learning to Eat Soup with a Knife. Counterinsurgency Lessons from Malaya and Vietnam.

[8] Truong Buu Lam: A Story of Vietnam. s. 206

[9] Martin Windrow: The Last Valley. s. 188

[10] James P. Harrison: The Endless War. s. 95

[11] Kommunistene skaffet seg våpen fra japanske styrker. Ved å fremstille seg som nasjonalister, fikk de også våpen fra USA. Senere kjøpte de våpen av de kinesiske styrkene som skulle overvåke situasjonen etter krigen.

[12] Flere kilder oppgir 7.august som dato for regjeringen Kims fratreden, men Bui Diem som var Kims nevø og som sto ham svært nær i denne tiden, oppgir 19.august. Bui Diem: In the Jaws of History. s. 35

[13] Sydvietnams senere ambassadør til USA, Bui Diem, forteller hvorledes en demonstrasjon til fordel for regjeringen Kim 17.august blir brutt opp av væpnet Viet Minh milits som vifter med kommunistflagg. Dette var nøyaktig nazistenes taktikk overfor andre grupper før deres maktovertagelse. Bui Diem: In the Jaws of History. s. 35

[14] Truong Buu Lam: Op.cit. gjengitt i sin helhet. s. 211 – 213

[15] Som Mao Tse-tung uttrykte det: Hensikten med en koalisjonsregjering er å avskaffe den.

[16] Det gjenoppsto ikke overraskende i mars 1951.

[17] Den Vietnamesiske Folkealliansen

[18] Ngo Dinh Khoi var bror av Ngo Dinh Diem, senere president i Sydvietnam.

[19] Ellen J. Hammer: The Struggle for Indochina s. 101

[20] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 16-17

[21] Trotskistene var tilhenger av kommunisten Lev Trotskij som ble ekskludert fra partiet og etter at han flyktet, ble drept av en sovjetisk agent i Mexico.

[22] Også hos Hitler og de tyske nasjonalsosialistene så man det samme. Ett eksempel er henrettelsen av Ernst Rõhm og hans gruppe.

[23] David Marr: Vietnam. State, War and Revolution. (1945 – 1946)

[24] Den franske generalen Charles de Gaulle opprettet De Frie Franske Styrkene under krigen, en fransk armé som sto på de alliertes side.

[25] Martin Windrow: Op.cit. s. 188

[26] Alliansen for det revolusjonære Vietnam.

[27] David Marr: Vietnam: State, War and Revolution (1945 – 1946). s. 432 – 441

[28] Denne perioden er inngående behandlet hos Buttinger. Joseph Buttinger: Vietnam. A Dragon Embattled s. 310 – 320

[29] Martin Windrow: Op.cit. s. 84

[30] Van Nguyen Dong: The Tragedy of the Vietnam War. s. 3

[31] Buttinger hevder at selv om kommunistene militært sto svakere i Cochinkina og var lettere tilgjengelig for de franske styrkene, og selv om motstandsbevegelsen her var splittet i forskjellige fraksjoner, var den viktigste grunnen til kommunistenes nederlag i syd forholdet mellom Frankrike og Storbritannia. De var allierte og sto hverandre nærmere enn Kina og Frankrike. Joseph Buttinger: Vietnam. A Dragon Embattled. s. 308 – 310

[32] Truong Buu Lam: Op.cit. s. 232

[33] Ho Chi Minh har i ettertid vært kritisert for dette, også av sine egne. Det har vært sagt at han ‘inviterte Frankrike tilbake’. Det er nok ikke hele saken. Ho Chi Minh har faktisk hele tiden holdt en konsekvent linje – han regnet franskmennene som fremmede som før eller senere ville forsvinne. Japanerne og ikke minst kineserne er asiater. Han fryktet at dersom de satte seg fast, ville de være langt vanskeligere å få ut.

[34] Truong Buu Lam: Op.cit. s. 235

[35] Vo Nguyen Giap: Peoples War. Peoples Army. S. 18

[36] Truong Buu Lam: Op.cit. s, 245

[37] Tran Ngoc Chau: Vietnamese Labyrinth s. 101

[38] Martin Windrow: Op.cit. s. 189

[39] Phillip Davidson: Vietnam at War. The History, 1946 – 1975. s. 35 -36

[40] Chen Jian: China and the Vietnam Wars. s. 158