ILDPRØVEN 3 – NORDVIETNAMS VÅROFFENSIV 1972 – KAMPEN OM AN LOC

FORSPILLET

Etter Tet-offensiven i januar-februar 1968 skjedde en avmatting av Nordvietnams aggresjon. To mindre angrepsbølger fulgte i 1968, én i mai og én i august. Men overraskelsesfaktoren var borte og på grunn av tap av personell og særlig befal, hadde angrepene intet moment lenger. Et forsøk i februar 1969 på å gjenta offensiven, ble bare en blek kopi. Viet Cong som satte inn hele sin kampstyrke, hadde også de største tapene. De sydvietnamesiske kommunistene kom aldri tilbake til hva de var tidligere. Både deres logistiske organisasjon og lokale styrker ble desimert. Dermed lå mulighetene til rette for sydvietnameserne for å lykkes med pasifiseringen av landsbygda.
Våren 1972 setter Nordvietnam i gang den største offensiven i krigens historie. I alt satte kommunistene inn 14 divisjoner pluss én divisjon i reserve i Laos. I tillegg kommer 26 frie regimenter. Omregnet i divis-joner tilsvarer dette en styrke på 24 divisjoner. Fra Sovjetunionen og Kina hadde nordvietnameserne fått moderne utstyr i overflod. De hadde nå det teknisk mest avanserte, mobile antiluftskyts som inntil da hadde vært brukt i strid med både kanoner og bakke-til-luft raketter. Det siste var den bærbare Strela med en maksimal høyde på over 3 000 m. Mens de tidligere hadde tatt i bruk lettere PT-76 stridsvogner, hadde de nå til rådighet nye T-54 stridsvogner som med en pansring opptil 20 cm og med en 100 mm kanon var overlegen alt hva de allierte hadde av stridsvogner. I tillegg hadde nordvietnameserne fått den nye M-46, en 130 mm kanon som hadde en rekkevidde på 27 km, langt over det de allierte hadde.
Våroffensiven hadde tre hovedmål. Det ene var å ta Hue og så Da Nang med Sydvietnams beste havn. Det annet var å ta byene Kontum og Pleiku på høylandsplatået og Qui Nhon ved kysten og dele Sydvietnam i to langs riksvei 19. Det tredje var selveste Saigon over en akse langs riksvei 13 gjennom Loc Ninh og An Loc. Dette notatet handler om kampen om An Loc. Her satte Nordvietnam inn mer enn 30 000 soldater innbefattet et panserregiment med 100 stridsvogner og et artilleriregiment. Det som sto i veien for dem var 6 000 sydvietnamesiske infanterisoldater, fallskjermsoldater og heimevern. Sammen med amerikanske og sydvietnamesiske flygere påførte forsvarerne av An Loc Nordvietnam dets største pre-stisjenederlag i tillegg til kanskje dets største enkelttap av soldater og materiell.

STILLE FØR STORMEN – HVILKE PLANER HAR FIENDEN?

Militærdistrikt 3 omfattet elleve provinser omkring Saigon. De kommunistiske styrkene hadde opprettet et stort nett av baser inne i Kambodsja mot grensen til Vietnam. Her kunne de raskt flytte styrker langs grensen[1]. I fall et gjennombrudd et eller annet sted kunne de raskt overføre andre styrker til stedet[2]. Tidligere hadde allierte styrker gått til angrep på kommunistiske baser inne i Sydvietnam og drevet ut styrker fra kommunistenes tre divisjoner, NT5., 7. og 9.divisjon, og tvunget dem til å opprette nye baser lenger inne i Kambodsja. Men fremdeles var det områder inne i Sydvietnam som under hele krigen ble brukt som tilfluktsområde av fiendtlige styrker, War Zone C i Tay Ninh provinsen og War Zone D i Long Khanh provinsen.

3.distrikt ble forsvart av tre sydvietnamesiske divisjoner, 5., 18. og 25.infanteridivisjon i tillegg til tre ranger grupper. Distriktssjefen, general Nguyen Van Minh, var kjent for å ha gode forbindelser til president Thieu. I tillegg hadde man heimevernsstyrkene (Popular Forces, Regional Forces, Self Defence Forces) som ble ledet av provinsguvernøren. I Binh Long provinsen der An Loc var provinshovedstad, var dette oberst Tran Van Nhut, som tidligere hadde utmerket seg i marineinfanteriet og hæren. Straks han ble utnevnt to år tidligere, hadde Nhut begynt et opptreningsprogram for heimevernsstyrkene. I stedet for å bruke disse kun til statisk forsvar og kontroll, ble de tatt i bruk til patruljering og mobile operasjoner. Denne treningen skulle vise seg verdifull i beleiringen som fulgte. I tillegg opprettet han et godt forhold til de lokale montagnardene, fjellfolkene. Disse minoritetsfolkene som mange så ned på og som ble totalt oversett av nordvietnameserne, gjorde et glimrende arbeid som spioner under beleiringen. Ved hjelp av informasjon som disse samlet inn mens de vandret ubemerket omkring, kunne de allierte drive strategisk bombing mot artilleri og oppsamlingsplasser.

I januar og februar 1972 tar sydvietnamesiske patruljer nær grensen mot Kambodsja fanger som tilhører 5NT.divisjon og dokumenter fra samme. Videre finner de depoter med våpen og ammunisjon. Senere i mars tar sydvietnamesiske styrker fanger under en operasjon. En av dem er offiser og har dokumenter som viser at 9.divisjon holder på å opprette baser vest for An Loc. Senere finner man dokumenter som røper at de to nordvietnamesiske divisjonene 7. og 9. skulle samkjøre aksjoner for kommende felttog, og at regimenter under 9.divisjon hadde fått marsordre. Videre hadde styrker i 9.divisjon fått opplæring i strid i tettbebyggelse[3]. Dette pekte på at provinshovedsteder kunne være målet, eventuelt hovedstaden Saigon.
En desertør kan videre opplyse at han har fått i oppdrag å rekonoitere en forbindelse mellom Tay Ninh provinsen der 9.divisjon oppholdt seg ved grensen, og Binh Long provinsen der riksvei 13 fører fra grensen gjennom Loc Ninh og provinshovedstedene An Loc og Phu Cuong til Saigon. Det gjør at sydvietnamesisk etterretning på bakgrunn av denne og annen informasjon innser at det er Binh Long som er målet og ikke Tay Ninh. Men til tross for dette, er ledelsen for 3.distrikt fremdeles avventende siden fienden har aldri vist interesse for dette området tidligere. Ledelsen bestemmer seg imidlertid for å styrke forsvaret av Binh Long.

Om morgenen 2.april skjer en forpostfektning i Tay Ninh provinsen. Et av nordvietnamesernes uavhengige regimenter[4] , 24.regiment, sammen med stridsvogner angriper en alliert base, Lac Long, nær grensen. Bataljonen som holder basen, drives ut, men tar basen tilbake neste dag, bare for å se at nordvietnameserne er forsvunnet. Angrepet er tydeligvis en finte for å trekke forsvarere bort fra Binh Long. Alle baser ved grensene blir nå evakuert og forsvarerne trukket tilbake for beskytte provinshovedstaden Tay Ninh[5]. Nok en feltbase nord for Tay Ninh blir angrepet av 274.regiment 5NT.divisjon sammen med stridsvogner. Forsvarerne blir drevet ut, men da de tar basen tilbake neste dag sammen med forsterkninger, oppdager de at fienden ikke fortsetter mot Tay Ninh, men går mot Binh Long. Nok en finte for å prøve å trekke forsvarerne bort. Dette får de bekreftet av fanger de tar[6].

Selv om sydvietnamesisk etterretning heller til den oppfatning at det er Binh Long provinsen som er målet, er den militære ledelsen for 3.distrikt altså i tvil. Men det opprettes en artilleribase omtrent midtveis mellom Loc Ninh og An Loc for å kontrollere veien mellom dem og eventuelt også beskytte Tay Ninh provinsen mot angrep fra øst. Samtidig trekkes alle styrker tilbake fra grensepostene for å være disponible for forsvar av viktigere sentre. På grunnlag av opplysninger fra patruljering finner sydvietnamesisk etterretning etter hvert ut angrepsplanene. Nordvietnam ville sette inn de tre divisjonene 5NT., 7. og 9. i tillegg til det uavhengige regiment 24. Senere skulle to panserregimenter, en artilleridivisjon, et antiluftskytsregiment og en sappørbrigade komme til[7]. Første fase var de to narreangrepene for å lure forsvarerne bort fra Binh Long. I neste fase skulle 5NT. Divisjon angripe Loc Ninh, mens 9.divisjon skulle angripe og ta An Loc som så skulle omgjøres til hovedstad for kommunistenes Provisoriske Regjering[8] i Sydvietnam. 7.divisjon skulle blokkere riksvei 13 syd for An Loc og forhindre forsterkninger. Etter at 5NT.divisjon hadde tatt Loc Ninh, skulle den gå mot provinshovedstaden Tay Ninh og erobre byen etter å ha tilintetgjort forsvarerne. Slik skulle det imidlertid ikke gå – kommunistene hadde forregnet seg kraftig.

ANGREPET MOT LOC NINH – BELEIRINGEN AV AN LOC BEGYNNER.

Loc Ninh er en by som den gang hadde 4 000 innbyggere. Den ligger 17 km nord for An Loc. Byen ble forsvart av 9.regiment 5.divisjon. Angrepet mot Loc Ninh startet 4.april med at en sydvietnamesisk stridsvognavdeling under tilbaketrekning til Loc Ninh ble angrepet av et fiendtlig regiment med T-54 stridsvogner. To infanteribataljoner klarer imidlertid å kjempe seg ut av bakholdet og når tilbake til Loc Ninh. Men dermed har forsvarerne mistet sine stridsvogner. Neste dag starter nordvietnameserne et artilleriangrep mot Loc Ninh og setter inn to regimenter anført av stridsvogner. Forsvarerne slår kraftig fra seg og støttes av taktiske flystyrker. Fremdeles holder forsvarerne byen og flystripen. Den 6.april fortsetter artilleriangrepet dels indirekte med haubitsere, dels direkte med rekylfrie kanoner. Deretter setter angriperne i tillegg til de to regimentene inn en panserbataljon på opp imot 30 stridsvogner. Etter harde kamper må forsvarerne sammen med rådgiverne trekke seg ut og evakuere til An Loc til fots. Regimentsledelsen tas til fange.

To bataljoner tilhørende feltbasen mellom Loc Ninh og An Loc kommer samtidig i kamp med nordvietnamesiske styrker. En av dem oppdager en nordvietnamesiske avdeling i ferd med å sette opp et bakhold og påfører denne store tap. Senere blir feltbasen utsatt for kraftig artilleribeskytning og siden Loc Ninh er falt, beordres styrkene her tilbake til An Loc. Under tilbaketrekningen kommer de i kamp med en nordvietnamesisk styrke som blokkerer veien. Etter å ha påført fienden store tap, evakuerer de sydvietnamesiske styrkene gjennom jungelen og når An Loc der de er en velkommen forsterkning.
Først etter at Loc Ninh var angrepet med store styrker, var sjefen for 3.distrikt, general Minh, overbevist om at An Loc var neste mål. Han var også overbevist om at dersom An Loc falt, ville Saigon være i stor fare. Forsvaret av An Loc måtte styrkes og byen måtte holdes for enhver pris. Den 5.april flytter sjefen for 5.divisjon, general Le Van Hung, sitt hovedkvarter til An Loc sammen med to bataljoner rangere. Men etter dette hadde Minh alle sine styrker deployert og hadde ingen reserver[9]. På et møte i Saigon 6.april der president Thieu, alle distriktssjefene, rådgiverne og sjefen for militærkommandoen general Cao Van Vien var til stede, ba Minh om å få styrker overført til Binh Long. Dette var vanskelig siden store offensiver pågikk både i 1.distrikt omkring Quang Tri og Hue og i 2.distrikt der en offensiv mot Kontum – Pleiku åpenbart var i gang. Stemningen var å overføre 21.divisjon fra 4.distrikt, Mekong-deltaet, til 1.distrikt helt i nord. Men Dang Van Quang, en av Thieu s nærmeste, mente at An Loc var mer aktuell. Klarte kommunistene å etablere en hovedstad for den Provisoriske Regjering, ville det skape en uutholdelig situasjon både psykologisk og politisk for Sydvietnam. Presidenten følger Quang og 21.divisjon overføres fra 4.distrikt til Binh Long provinsen. Det heldige her var at general Minh tidligere hadde vært sjef for 21.divisjon.

Tilfeldig artilleribeskytning mot An Loc pågår nå hele tiden. Soldater og sivile graver beskyttelsesrom og stridsstillinger. Soldatene setter opp sperringer med blokker og piggtråd. Forsyninger samles inn og lagres sentralt. Det er provinsguvernøren Nhut som organiserer dette arbeidet[10]. 7.april angriper nordvietnameserne overraskende flystripen Quan Loi utenfor An Loc. Kampene er svært harde og angriperne setter inn så store styrker fra 9.divisjon at den ene bataljonen som forsvarer flystripen blir beordret tilbake. Den 11.april blir 1.brigade fallskjermsoldater satt inn for å sikre veien nord for Chon Tanh frem til An Loc Men allerede etter 5 km kommer de i harde kamper med et regiment fra Nordvietnams 7.divisjon, som har gravd seg ned i forsvarsstillinger.

Med tapet av flystripen og veien sydover til Chon Tanh blokkert, er An Loc isolert og kan bare forsynes ved hjelp av helikopter og dropp fra fly. I tillegg ligger terrenget rundt flystripen høyere enn området ellers og angriperne har nå innsyn i byen i tillegg til at artilleriet deres nå ligger høyere. Men nordvietnameserne hadde her som så ofte logistiske problemer og offensiven utsettes. I tillegg hadde de satset på et stort angrep på grensebasene. Da disse var evakuert, ble angrepet et slag i luften. Det gir forsvarerne en respitt.

Da 21.divisjon nå ble overført til 3.distrikt, ble 8.regiment fra 5.divisjon dermed frigitt og den 11.april ble regimentet med 900 soldater overført til An Loc. Da er styrken i byen på 6 200 mann. Av disse utgjør heimevernstyrkene 2 000. Helikoptre transporterer soldater og forsyninger inn og sårede og flyktninger ut. Spenningen stiger etter hvert. Egne patruljer utenfor byen rapporterer om økte og kraftigere sammenstøt med fiendtlige styrker. De rapporterer også om stridsvogner og artilleri.
Kommunistene rådet ved begynnelsen av slaget over 3 divisjoner, 5NT., 7. og 9., hver på ca. 7 000 mann, i tillegg kommer 202. og 203.tankregiment, 101.infanteriregiment, alle tre på ca. 500 mann, 4.artilleridivisjon på ca. 4 000 mann, 11.antiluftskytsregiment på ca. 1 800 mann og 429.sappørbrigade på 1 100 mann. I alt ca. 30 000 mann. I tillegg kommer et ukjent antall nye soldater som må tilføres for å erstatte tapene. Forholdet mellom angriper og forsvarer er som 5 : 1.

Før hovedangrepet 13.april presser nordvietnameserne en stor mengde sivile fra Quan Loi landsby til å flykte inn gjennom østre byport til An Loc. Bak de sivile kommer de nordvietnamesiske styrkene[11]. Forsvarerne kan ikke skyte mot de sivile og prøver uten hell å skremme mengden vekk med å skyte over hodet på dem. Et amerikansk kamphelikopter redder situasjonen da det går inn bak flyktningene og beskyter nordvietnameserne som flykter. Oberst Nhut ber nå lokale landsbyledere å kontrollere flyktningene som passerer byporten, for å unngå at kommunistiske femtekolonnister sniker seg inn i kaos og forvirring[12].

En uvanlig kraftig artilleribeskytning pågår natten til 13.april. Byen blir truffet med mer enn 10 000 granater. Skjult av mørket og anført av sappører fra 495.brigade og stridsvogner, klarer nordvietnameserne å komme seg inn i områder nord i byen. Tidlig om morgenen er store styrker anført av stridsvogner på vei mot byen. Det er Nordvietnams 9.divisjon som angriper fra nord og fra vest. Angrepet fra nord med T-54 stridsvogner presser forsvarerne tilbake. Et rekognoseringskompani fra 5.divisjon og en styrke heimevernsoldater holder en høyde, Dong Long, nord for byen. Den kommer i sentrum for striden og etter å ha holdt stand mot tre angrep med menneskebølger og stridsvogner, faller sydvietnameserne tilbake til byen. Deretter omgrupperer nordvietnameserne og angriper fra øst og vest. Harde kamper raser nå der 3.rangergruppe i øst og 7.regiment 5.divisjon i vest holder angriperne på avstand.

Så setter 9.divisjon igjen inn et større angrep fra nord støttet av stridsvogner. De møtes av kraftig direkte ild fra forsvarerne og fra kamphelikoptre, og det nordvietnamesiske infanteriet avbryter angrepet og flykter. Stridsvognene fortsetter nå alene. De sydvietnamesiske soldatene er uvant med stridsvogner og retirerer, men en av heimevernssoldatene tar i bruk antitankvåpenet LAW[13] og en fiendtlig tank blir skutt ut[14]. Dette snur kampen. Forsvarerne ser nå at stridsvognene kan slås ut og frykten er borte. Én etter én blir de fiendtlige stridsvognene ødelagt av forsvarerne. Alle stridsvognene som kommer inn i byen blir skutt i filler så nær som én som oppgis av mannskapet. En av dem forteller at de tilhører 203.tankregiment. Én stridsvogn kjører inn i en katolsk kirke under messe og fyrer løs på sivile med sin 100 mm kanon og maskingevær. Over 100 mennesker blir drept. Nok et eksempel på kommunistenes hensynsløshet. Stridsvognen blir senere slått ut av kamphelikoptre[15].

Sjefen for 3.militærdistrikt Minh er overrasket over å finne fiendtlige stridsvogner i sitt område. Men sydvietnamesisk etterretning fant allerede tidligere indikasjoner på stridsvogner i Kambodsja. De proallierte styrkene i Kambodsja meldte også om en styrke på 30 stridsvogner i området nær grensen. Det samme gjorde observatører fra montagnardene. Men siden dette ikke ble bekreftet av luftfoto, var den militære ledelsen fremdeles kritisk[16].

For nordvietnameserne fikk imidlertid ikke innføringen av stridsvogner den effekt de hadde håpet på. All erfaring viser nemlig at stridsvogner som opererer alene, er utsatt ved angrep fra infanteri siden mannskap i stridsvogner har begrenset synsfelt. Stridsvogner må derfor støttes av eget infanteri. Dette hadde åpenbart ikke den nordvietnamesiske øverstkommanderende, den flere ganger genierklærte Vo Nguyen Giap, fått med seg. Under våroffensiven 1972 angrep de nordvietnamesiske stridsvognene alene, og ble etter hvert slått ut av sydvietnameserne. Situasjonen ble ytterligere forverret ved at Giap hadde bestemt at stridsvognene ikke skulle være underlagt sjefen for 9.divisjon, men 203.tankregiment som igjen var underlagt kommandoen for alle nordvietnamesiske styrker i syd. Dermed ble kommandolinjene brutt. En sikker metode til tap. Nordvietnameserne hadde håpet at 9.divisjon skulle erobre An Loc i løpet av få dager. Stridsvognene skulle være nøkkel til suksess. Slik gikk det altså ikke.

BELEIRINGEN AV AN LOC – FALLSKJERMSOLDATENE KOMMER – FORSYNINGSLINJENE TRUES

Det var 271. og 272.regimentet fra 9.divisjon som angrep 13.april. Forsvarerne holdt stand og angrepet ble slått tilbake. All den tid kommunistene angrep i kompakte formasjoner som de hadde for vane, ble de svært utsatt ved taktisk[17] bombing straks de stoppet opp. Bodycount viste nærmere 500 falne kommunistsoldater ved forsvarslinjene. Til tross for tapene fortsatte fienden stormløpet neste dag. Men nå hadde kommunistene lært leksen. Stridsvognene ble denne gang fulgt av grupper av infanterister. Angriperne ble stoppet 500 m fra hovedkvarteret til general Hung, for så å bli slått tilbake. At to kraftige angrep var slått tilbake, ga forsvarerne selvtillit og optimisme. Ikke minst var det effekten av taktisk og strategisk (B-52) flystøtte som hjalp forsvarerne. Den strategiske bombingen erstattet på mange måter artilleriet. An Loc hadde nesten ikke artilleri selv.

1.brigade av fallskjermsoldatene ble overført og samlet bak de sydvietnamesiske linjene ved An Chon. 13. og 14.april ble de overført til An Loc med helikoptre. De ble landsatt på to åsrygger tre kilometer sydøst for byen. Dette var en ny oppmuntring for forsvarerne. Da kommunistene på nytt angriper 15.april, får dette angrepet samme utfall som de to tidligere. Nordvietnameserne mister nesten alle stridsvogner og må trekke seg tilbake. Imidlertid trenger de så langt inn i byen at en stridsvogn beskyter hovedkvarteret før den blir slått ut. Etter tre dagers kontinuerlige angrep avmattes striden noe, men kommunistene har klart å trenge inn i deler av byen i nord der de har gravd seg ned.

Nå velger nordvietnameserne i et nytt anslag å angripe både fallskjermsoldatenes stillinger på åsryggen og stillingene i byen samtidig. De planlegger å sette inn hele to regimenter mot fallskjermstyrkene, 141. fra 7.divisjon og 275. fra 5.divisjon. 9.divisjon skal samtidig settes inn mot An Loc by. Imidlertid faller en nordvietnamesisk styrke i et bakhold og de patruljerende sydvietnameserne finner et dokument fra ledelsen for de kommunistiske styrkene i Sydvietnam. Dette inneholder planen for neste angrep 19.april[18]. Nå kan forsvarerne forberede seg systematisk på angrepet. Så sikre var kommunistene imidlertid på at dette angrepet ville lykkes, at Hanoi radio 18.april, dagen før, kunngjorde at An Loc var ‘frigjort’ og at den Provisoriske Regjering ville bli opprettet i An Loc 20.april.

Angrepet begynner 19.april og skjer som beskrevet i planen. Både byen og åsryggen kommer under et kraftig artilleribombardement. Angrepet mot fallskjermsoldatene var så voldsomt at hovedkvarteret og en bataljon som dekker dette, må trekke seg tilbake til An Loc. To kompanier ble avskåret, men kjemper seg ut og blir hentet med helikopter tilbake til Chon Tanh. Alle fiendtlige stridsvogner ble imidlertid ødelagt i angrepet og nordvietnameserne hadde store tap, men de har nå åsryggene med innsyn mot byen. Imidlertid skulle det at de måtte avsette styrker mot fallskjermsoldatene, svekke angrepet mot An Loc. Forsvarerne var forberedt og etter harde kamper ble angrepet slått tilbake.

Nordvietnameserne forsøker nå en ny plan. De vil omgå byen og angripe fra sør. Men planen slår feil fordi forsvarerne har tatt høyde for dette og plassert to bataljoner fallskjermsoldater der. Da nordvietnameserne angriper 21.april, møter de hard motstand og blir slått tilbake. Dermed går den nordvietnamesiske offensiven for en tid i stå etter 23.april. Angrepene har hittil slått feil, men inne i byen blir forholdene vanskeligere. Nordvietnamesere har klart å klore seg fast i nordlige deler av byen. Samtidig blir bydelen som holdes av forsvarerne utsatt for systematisk beskytning. Den 25.april konsentrerer fienden beskytningen mot byens sykehus som skytes i filler. Dermed står både militære og sivile uten muligheter for behandling. Det blir etter hvert vanskelig å få inn forsyninger. Helikoptre og fly som prøver å få inn forsyninger, utsettes for kraftig ild fra antiluftskyts. De sydvietnamesiske styrkene må nå gå over til dropp fra fly, men dette blir usikkert fordi dropp må skje fra stor høyde. Problemet blir imidlertid løst ved en ny teknikk der droppene faller som bomber inntil fallskjermene utløses i lav høyde. Dermed klarer de allierte å holde forsyningene ved like både for militære og sivile.

Mange sivile valgte å oppholde seg i byen til tross for beleiringstilstanden med stadig beskytning. Syke og sårede overføres til en buddhistisk pagode, men også den skytes i filler av kommunistene. Etter hvert dør så mange at man må ta i bruk bulldosere for å lage massegraver. Noen sivile valgte imidlertid å prøve å flykte. Etter at myndighetene i byen gjennom høyttalere hadde bedt om våpenhvile slik at sivile kunne forlate byen, dro sivile ut i to kolonner mens de viftet med hvite flagg. Én kolonne var ledet av en katolsk prest og én annen ledet av en buddhistisk. Straks de hadde forlatt byen, kunne man høre kraftig artilleriild sammen med høye skrik om hjelp. En sydvietnamesisk kaptein, Nguyen Quoc Khue, sa etterpå at kommunistene måtte ha hatt artilleriobservatører like i nærheten siden granatene slo ned presis i kolonnene[19]. De overlevende som klarte å komme tilbake til byen, forsto nå hvor umulig dette var.

Etter kapitulasjonen i 1975 ble Khue sendt til en ‘omskoleringsleir’ i Nordvietnam. Han spurte da kaderen som sto for ‘skoleringen’ hvorfor denne massakren av sivile flyktninger skjedde. Svaret var, Revolusjonen beskjøt denne folkemengden fordi den var en mengde av sivile marionetter, full av reaksjonære og kontrarevolusjonære. Vi kunne ikke skåne dem. Vi måtte lære dem en lekse[20][21]. Denne og lignende episoder fant aldri veien til internasjonal presse. For øvrig var situasjonen i byen preget av samhold mellom soldater og sivile. De militære delte forsyninger og medisiner med de sivile og disse igjen delte grønnsaker og frukt fra egne hager med soldatene. Dette samholdet mellom troppene og sivilbefolkningen var selvsagt noe ganske annet enn hva kommunistisk propaganda og dessverre også deler av internasjonal presse forsøkte å fortelle opinionen.

Etter kamphandlingene 21.april kom en avmatting av offensiven som varte helt frem til 10.mai. Forsvaret ble i mellomtiden styrket med 81.rangerguppe av fallskjermsoldater som var spesialister i gatekamper og strid i by. Disse soldatene ble satt fremst i kamplinjen i nord der man ventet de hardeste stridene. Fallskjermsoldatene fra 1.brigade ble satt inn flere steder, blant annet i syd sammen med heimevernet. Nå var forsvaret styrket, men bekymringene gjaldt ikke det taktiske lenger, snarere det logistiske. Hvordan få frem tilstrekkelig med forsyninger. Utenom de militære styrkene var det ca. 6 000 sivile. Imens forbereder kommunistene det neste angrepet. Det skulle bli det siste.

DET SISTE ANGREPET – FORSVARET HOLDER – FIENDEN OPPGIR BELEIRINGEN

Hovedangrepet skulle utføres med fem regimenter anført av 5NT.divisjon fra nord. Regimentene 274. og E6. begge fra 5NT.divisjon, skulle angripe fra nord og nordøst der kommunistene fremdeles holdt brohoder. To andre regimenter fra 9.divsjon skulle angripe fra vest og syd for å binde forsvarerne. 272. 9.divisjon fra vest mot Phu Lo porten og 271. 9.divisjon fra syd mot Xa Cam porten. Regiment 275. 5.divisjon ble holdt i reserve. Hver av de fire fremstøtene ble anført av åtte stridsvogner[22].

Men sydvietnamesisk etterretning klarer å spore disse bevegelsene. Igjen er det de sydvietnamesiske styrkenes patruljering som gir resultater. En fiendtlig soldat som blir tatt til fange 5.mai, viste seg å være en løytnant fra 5.divisjon. Han kunne nå fortelle at hovedangrepet ville komme fra 5.divisjon i nord og at det ville komme i løpet av en uke. De allierte kunne dermed begynne å forberede forsvaret. De visste nå omtrent når og hvor de skulle angripe fra luften. Den 9.mai setter nordvietnameserne inn et kraftig artilleribombardement. Forsvarerne visste av erfaring at et angrep var umiddelbart forestående. Neste dag fortsetter beskytningen for fullt. Men alliert etterretning har nå klart å beregne angrepet til 11.mai og disponerer strategisk bombing etter dette.

Den 11.mai etter to dagers foregående artilleribeskytning, kommer angrepet. Gjennom bakkekampene som nå fulgte, gjorde nordvietnameserne stadig bruk av den bærbare Strela bakke-til-luft raketten mot kamphelikopterne og taktiske bombefly. Nordvietnameserne var tallmessig overlegne, forsvarerne hadde bare 4 – 5 000 mann, men de kjempet til gjengjeld som løver og den ene nordvietnamesiske stridsvognen etter den andre ble ødelagt. Under et voldsomt angrep klarte fienden å komme gjennom forsvarslinjen i nordvest. Nordvietnams 274. 5NT.divisjon ble stoppet av 81.fallskjermrangere. Men noen stridsvogner kom gjennom, bare for å bli stoppet av 8.regiment i annen forsvarslinje. I nordøst brøt nordvietnamesernes E6 gjennom fallskjermrangernes forsvar. Rangerne måtte trekke seg tilbake og ble splittet i to grupper. Men de grupperte seg og holdt forsvarslinjen.

I vest klarte 272. 9.divisjon å komme gjennom Phu Lo porten selv om 7.regiment klarte å slå ut stridsvognene. Nordvietnameserne klarte å okkupere flere bygninger og 7.regiment måtte falle tilbake. I syd ble fienden tvunget til å sette inn 275.regiment 5NT.divisjon som de hadde i reserve. Ett angrep ble slått tilbake, mens i et annet kom fienden gjennom Xa Cam porten. Etter at 8.bataljon med fallskjermsoldater ble satt inn, ble angriperne kastet ut igjen etter at seks stridsvogner var slått ut. General Hung roterer nå styrkene, slik at 6.bataljon fallskjermsoldater overtok i syd, mens 8. ble overført til sydvest og kastet ut angriperne der. I vest er angrepene stadig harde, men forsvarerne klarer å holde en forsvarslinje bare 500 m fra hovedkvarteret. Styrker fra andre deler av byen settes nå inn for å styrke forsvaret og linjen holder.

Angrepsaksen var tydeligvis mot sentrum av byen hvor fiendens styrker fra nord ville prøve å forbinde seg med styrker som angrep fra sydøst. Situasjonen var nå kritisk særlig fordi Strela-raketter tvang taktiske flystyrker til å oppgi nærforsvaret. Men general Hung gjør et dristig trekk og flytter 1.brigades fallskjermstyrker fra syd over til nordvest. I nord klarer forsvarerne anført av fallskjermstyrkene å ta tilbake området fra angriperne. Fallskjermrangerne ble tidligere utsatt for et helt regiment, men da striden ebbet ut, var det nordvietnamesiske regimentet praktisk talt utslettet. I mellomtiden er de nordvietnamesiske styrkene eksponert for strategisk bombing fra B-52. Timingen er beregnet riktig, bombingen setter inn da angrepet er på sitt kraftigste og nordvietnamesiske styrker myldrer utenfor forsvarslinjene. Bombene gjør et kraftig innhugg i fiendens styrker, både i stridsvogner og soldater.

Den 12.mai angriper fienden på nytt, men nå er kraften gått ut av de nordvietnamesiske styrkene. Fiendens 272. angriper igjen fra vest og 274. angriper fra nord, begge anført av stridsvogner. Men angrepene mislykkes. Også nå har forsvarerne igjen beregnet tidspunktet riktig og de kommunistiske styrkene møtes med bakke- og flystyrker og slås tilbake. Et siste angrep 14.mai fører ikke til annet enn tap for angriperne. Sydvietnameserne tar nå fordel av at motstanderne er svekket og går til motangrep i nord i de områdene der fienden har gravd seg ned. Det er 81.bataljon rangere som er spesialister i slike kamper, som settes inn. De angriper til dels om natten med kniver og håndgranater. Ett etter ett blir områdene kommunistene har holdt, gjenerobret. Nå er det klart at nordvietnameserne ikke har kapasitet til å fortsette offensiven. Alle fiendens stridsvogner er slått ut.

De nordvietnamesiske styrkene har hatt forferdelig tap, både ved bakkestrid med forsvarerne og ved bombeangrep. Flere regimenter er etter hvert kampudyktige. De to divisjonene 5NT. og 9. trekkes tilbake. 7.divisjon holder for en tid riksvei 13 mellom An Loc og Chon Than før den trekkes tilbake. Men beleiringen er mislykket. An Loc falt ikke som kommunistene hadde håpet. Sydvietnamesernes forsvar holdt.

BELEIRINGEN HEVES – MOTANGREP – AN LOC ER FRI

Mens kampene i An Loc pågår, er 32.regiment 21.divisjon i gang med å frigjøre riksvei 13 nordover fra Chon Tanh på veien mot An Loc. Dette skulle vise seg å bli en vanskelig oppgave. Sydvietnameserne møter først det uavhengige 101.regiment. Etter harde kamper setter sydvietnameserne 31.regiment inn fra nord sammen med 32.regiment fra sør. Fiendens 101.regiment drives nå vekk mot vest og veien er fri så langt. Deretter går 31.regiment i gang med å frigjøre veien videre nord for Chon Tanh. Her støter de på fiendens 165.regiment 7.divisjon, senere blir også 209.regiment 7.divisjon tilført. Etter 13 dagers kamper der nordvietnameserne blir kraftig bombet fra B-52 fly, blir fienden drevet ut. De sydvietnamesiske regimentene roterer og 32.regiment settes nå inn videre nordover. Ved Tau O broen har Nordvietnameserne satt opp en sperring. Det er regiment 209. som nå er tilført nye tropper. Her utspiller det seg i dagene som fulgte, noen av de hardeste og mest langvarige kampene under hele offensiven mot An Loc[23]. Etter ukers kamper ble fiendens 209.regiment trukket ut for å delta i angrepene på An Loc.

Selv om sydvietnameserne ikke klarte å forsere veisperringen ved Tau O broen i første omgang, klarte de å binde to av kommunistenes regimenter slik at de svekket fiendens styrker ved An Loc. En artilleribase som sydvietnameserne opprettet ved Tan Khai, skapte så store problemer for fienden at nordvietnameserne satte inn et angrep 20.mai med 141.regiment 7.divisjon mot basen. Men regimentet var svekket etter kampene og etter tre dager gir nordvietnameserne opp. Basen motsto angrep etter angrep i hele juni måned. Den amerikanske sjefsrådgiver general Hollingsworth mente at de tapre forsvarerne av Tan Khai svekket nordvietnamesernes totale styrke ved Tau O avgjørende ved å binde 141.regiment[24]. Etter disse angrepene og de siste angrepene mot An Loc, avslutter kommunistene offensiven mot An Loc. De tre divisjonene, 5NT., 7. og 9. trekkes tilbake til Laos. Soldater fra de sydvietnamesiske regimentene 7. og 48. sikrer nå områdene rundt byen. 48.regiment tar tilbake områder øst for byen. Den 18.juni kan den sydvietnamesiske ledelsen erklære byen fri og fallskjermsoldatene kan frigis. Fremdeles skulle det pågå kamper i områder lenger nord frem til fredsavtalen den 27.januar 1973.

EPILOG

Nordvietnam led et sviende nederlag ved An Loc. Ikke bare prestisjemessig, men også i soldater og materiell. Styrkene fra de to regimentene fra 5.divisjon under ledelse av general Le Van Hung, 81.rangergruppe av fallskjermsoldater ledet av oberst Pham Van Huyn, soldatene fra 1.fallskjermbrigade ledet av oberst Le Quang Luong og ikke minst de tapre heimevernsoldatene under ledelse av oberst Tran Van Nhut[25], hadde stått kampene ut og tilføyd nordvietnameserne et nederlag både i materiell og prestisje[26]. Heimevernsoldatene som ellers ble glemt i krigsreportasjer, fikk attesten ‘å være mer aggressive enn soldatene.’ De holdt den sydlige delen av byen sammen med enheter av fallskjermsoldatene og her klarte fienden aldri å få fotfeste. Men også taktisk og strategisk bombing hadde bidratt avgjørende til slagets utfall. Amerikanske og sydvietnamesiske flystyrker delte området i soner mellom seg, og det var alltid fly eller kamphelikoptre disponible.

Men byen An Loc hadde lidd forferdelig. Den var nå redusert til en sammenhengende grushaug. Ikke ett hus var intakt. Utbrente stridsvogner og døde soldater lå overalt. Sydvietnamesiske patruljer utenfor byen oppdaget tusenvis av døde fiender etter B-52 flyenes bombetokter. De sivile hadde også lidd forferdelig under kommunistenes bombardement. De hadde etter hvert måttet fortrekke fra sine egne bunkre til soldatenes. Etter at beleiringen ble hevet, ble mesteparten overført til flyktningleirer nær Saigon. Bare vel 1 000 innbyggere var igjen. Etter at kommunistene ødela hospitalet, ble sårede samlet i Phu Duc pagoden. Også pagoden ble skutt i filler. Situasjonen for sårede og syke var ubeskrivelig etter at nordvietnamesisk antiluftskyts gjorde tilførsel av mat og medisiner svært vanskelig[27]. De allierte regnet 8 000 falne av sivile og soldater. Men de nordvietnamesiske tapene må ha vært mye verre. Totalt oppga Hanoi senere å ha ca. 100 000 falne under offensiven i 1972. På det grunnlag virker alliert etterretnings anslag på 25 000 falne ved kampene rundt An Loc heller lavt[28].

Deler av internasjonal presse var som vanlig ikke like velvillig innstilt. Mange aviser var svært opptatt av at sydvietnameserne ikke hadde klart å hindre at byen ble ødelagt. Andre aviser skrev nedsettende at sydvietnameserne måtte ha hjelp av amerikanerne for å holde byen. Militærhistorikeren Lewis Sorley svarte til dette at ingen synes å huske at 300 000 amerikanske tropper er i Vest Tyskland fordi vesttyskerne ikke klarer å forsvare landet alene mot Sovjet og Warszawapakten uten amerikansk hjelp. Ingen nevner heller at det i Sydkorea er 50 000 amerikanske soldater for å hjelpe landet mot aggresjon fra nord.
[29]
Men det var også dem som ga sydvietnameserne full kreditt for innsatsen. Én av disse var journalisten Joseph Alsop som skrev: Hvor mange amerikanske avdelinger ville ha holdt ut så hårdnakket og heltemodig som sydvietnameserne gjorde ved An Loc? Den kjente avisen Paris Match sammenlignet An Loc med Verdun eller Stalingrad: der de sydvietnamesiske styrkene beviste at de kunne stå på egne ben og at vietnamisering ikke bare var ord.[30] Den amerikanske sjefsrådgiver general Hollingsworth uttalte om den sydvietnamesiske soldat (the little ARVN soldier) etter slaget om An Loc: The real credit goes to the little ARVN soldier. He is just tremendous, just magnificent. He stood there, took all the fire and gave it back[31].

Det var under hele offensiven et rørende samhold mellom sivile og militære. Etter kampene reiste innbyggerne i takknemlighet et monument[32] over fallskjermsoldatene fra 81.rangergruppe. Her står et vers skrevet av en dame, Co Pha, som ble såret under beleiringen og ble behandlet på sykehuset. Co Pha ble forelsket i en fallskjermsoldat fra denne gruppen, som senere mistet livet, og hun skriver:

An Loc Xa Vang Danh Chien Dia – Biet Cach Du Vi Quoc Vong Than.”[33]

[1] Det er her kommunistene kan ‘operere på de åpne linjer’, raskt flytte styrker parallelt med fronten, og i mange tilfelle skjult av jungel slik at det er svært vanskelig for forsvarerne å gjette hvor offensiven kommer. Dette tvinger forsvarerne til en defensiv strategi der de dekker alle punkter, dvs. sper styrkene tynt utover.
[2] Det er en alminnelig erfaring at det er lettere å overføre styrker til en offensiv i et gjennombrudd i motsetning til et forsvar som må organiseres. Et særlig trekk ved de kommunistiske styrkenes strategi var konsentrasjon mot spesifikke mål, noe de lett kan oppnå ved å kunne operere utenfor motstanderens handlingsrom.
[3] Det viste seg som en av svakhetene ved de kommunistiske styrkene under Tet-offensiven, at de ikke var trenet med tanke på strid i by og tettbebyggelse.
[4] Under våroffensiven 1972 angrep Nordvietnam med 26 uavhengige regimenter. Disse regimentene kunne operere selvstendig eller detasjeres en divisjon. Den britiske general Claude Auchinleck brukte en lignende oppskrift under det første slaget om El Alamein der han flyttet regimenter mellom divisjonene. En vietnamesisk divisjon består vanligvis av tre, sjeldnere fire divisjoner. De uavhengige regimentene tilsvarte dermed til sammen over 8 divisjoner.
[5] Én base, Tong Le Chan, ble ikke evakuert. Sydvietnameserne holdt basen under hele våroffensiven. Etter Parisavtalen januar 1973 fortsatte styrker fra Nordvietnams 7. og 9. divisjon å angripe den i over et år i klar overtredelse av avtalen. Ikke desto mindre ble den et eksempel på sydvietnamesernes kampvilje og utholdenhet.
[6] Den øverstkommanderende for kommuniststyrkene i dette frontavsnittet, general Tran Van Tra, innrømmet etter krigen at disse to angrepene var finter for å lokke forsvarerne bort fra Binh Long. Gjengitt i Lam Quang Thi: Hell in An Loc. s. 41-42
[7] Sappørene var ingeniørsoldater med spesialopplæring i å fjerne hindre og sprenge anlegg.
[8] Den såkalte Provisoriske Regjering var et propagandanummer av Hanoi, en skyggeregjering kommunistene selv hadde laget. Det har alltid vært et kommunistisk propagandatrekk å utnevne en ‘alternativ regjering’. Under Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen 1939-40 etablerte kommunistene en egen regjering, Terijokiregjeringen, som ble lagt til byen Terijoki i Vest-Karelen, en by som russerne hadde erobret fra finnene.
[9] Dette viser et problem som stadig gikk igjen i Sydvietnam s defensive strategi der de må forsvare ett hvert punkt siden de ikke vet hvor kommunistene angriper. Hver gang Nordvietnam angriper må forsvarerne skrape sammen reserver og sette inn. Til sist har de ikke ledige reserver og hver gang de nå flytter styrker, etterlater dette et hull.
[10] Provinsguvernørene var samtidig sjef for heimevernet.
[11] Det foreligger en rekke uoffisielle utsagn om at kommunistene brukte sivile som skjold. Dette er kanskje den best dokumenterte. Den ble imidlertid aldri nevnt i pressen.
[12] Tran Van Nhut: An Loc The Unfinished War. s. 133
[13] LAW eller M-72 var et bærbart antitankvåpen.
[14] Lam Quang Thi: Hell in An Loc. s. 90
[15] James H. Willbanks: The Battle of An Loc. s. 81
[16] Dette viser bare hvor viktig patruljering og aktiv rekognosering er. Stridsvogner og artilleri kan kamufleres mot observasjon fra luften, men bakkeobservasjoner sammen med fanger og dokumenter funnet på døde fiendtlige soldater, er sikrere opplysninger.
[17] Det har kommet dårlig frem i reportasjer at en vesentlig del av taktisk flystøtte ble utført av sydvietnamesiske fly. Spesielt de ‘gammeldagse’ propelldrevne Skyraiders var svært effektive.
[18] Dette viser at selv under de hardeste kampene under beleiringen klarte sydvietnameserne å opprettholde patruljering og væpnet rekognosering. Det gjorde at de flere ganger ble oppdaget fiendens planer.
[19] Lam Quang Thi: Hell in An Loc. s.76
[20] Nguyen Quoc Khue: 3.Ranger Group and the Battle of An Loc. fra Ranger Magazin 7-2003 s. 89-92
[21] Ngo Quang Truong: Op.cit. s. 127
[22] Tran Van Nhut: Op.cit. s. 137
[23] Ngo Quang Truong: Op.cit. s. 132
[24] Dale Andradé: Amerca s Last Vietnam Battle. s. 445
[25] Tran Van Nhut ble senere forfremmet til general og divisjonssjef for 2.divisjon
[26] Hanoi Radio hadde flere ganger utropt striden om An Loc til det nye Dien Bien Phu.
[27] Dale Andradé: Op.cit. 449
[28] Dale Andradé: Op.cit. 455]
[29] Lewis Sorley: Reassessing Viet Nam. Gjengitt i Lam Quang Thi. Op.cit. s. 218
[30] Paris Match. 5.juli 1972 s. 26
[31] James H. Willbanks: The Battle of An Loc. s. 164
[32] Lam Quang Thi: Op.cit. s 137
[33] Her på den berømte slagmark ved An Loc by – har fallskjermrangerne ofret sine liv for nasjonen

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: