THÁNG TƯ – THÁNG ÐEN 1. KAMPEN OM PHƯỚC LONG

FORSPILLET

 Med Parisavtalen gikk USA de jure med på å avskaffe Sydvietnam som nasjon med avtalens formulering om at – ‘USA og alle andre land respekterer uavhengigheten, suvereniteten og den territoriale integriteten til Vietnam som fastslått ved Genève-avtalen om Vietnam.’  Med nedskjæringen av militærhjelpen til under en tredjedel av hva Sydvietnam trengte – og ikke minst med det regionale sjokk landets økonomi ble påført med den raske uttrekningen av alliert personell, kan det kanskje også sies at USA de facto var med på å avskaffe Sydvietnam som nasjon.

Men med en bemerkelsesverdig halsstarrighet fortsatte imidlertid et Sydvietnam som i økende grad var overlatt til seg selv, å kjempe mot en motstander som hadde Østblokken og Kina som tunge militære støttespillere. Helt frem til sommeren 1974 klarte Sydvietnam å svare på kommunistenes angrep, men ressursene minket og samme høst var det et tidsspørsmål når de tok slutt.

Sydvietnam baserte seg på to forutsetninger, den ene var at kom-munistene som de pleier, ville bryte alle avtaler, den andre at USA ville holde sin avtale om å komme til hjelp om kommunistene brøt avtalen. Også Nordvietnam fryktet i utgangspunktet at USA ville gjøre alvor av truslene. Nixon var imidlertid hardt presset av Watergatesaken og en mer og mer fiendtlig kongress. Dette gikk selvsagt ikke upåaktet hen i Hanoi. I desember gikk kommunistiske styrker til angrep for å ta Phuoc Long provinsen. Angrepet var en prøveballong for å teste USAs reaksjon. Etter å ha fulgt med i amerikansk opinion, var Hanoi neppe særlig overrasket over at USA forholdt seg fullstendig i ro.

PRØVEBALLONGEN PHUOC LONG

Phuoc Long provinsen som var sparsomt befolket, 44 000 inn-byggere, ligger omtrent 120 km nordøst for Saigon. Riksvei 14 forbinder provinshovedstaden Phuoc Binh sydover med Saigon og nordover med Quang Duc provinsen og byen Ban-Me-Thuot på høylandet. En uke etter Parisavtalen blokkerte kommunistene riksvei 14 og tvang Sydvietnam til å bringe frem forsyninger via luftveien inntil sydvietnamesiske styrker klarte å åpne den igjen i august 1974. Men i desember blokkerte kommunistene igjen veien. Samtidig ble fly og helikoptre utsatt for kraftig antiluftskyts. På grunn av blokkeringen og geografiske forhold for øvrig ble den ifølge viseforsvarsminister Buu Vien ansett for svært vanskelig å forsvare mot et større angrep[1].

For Nordvietnam var provinsen viktig fordi riksvei 14 gikk gjennom den. Klarte kommunistene å sikre seg denne, ville de kunne forbinde baser lenger nord med området omkring Saigon. Da Nordvietnam bestemte seg for å gå til angrep på provinsen, var det også med tanke på å få klarlagt om USA ville slå tilbake, samtididig som de ville teste kampstyrken til Sydvietnam. De bitre erfaringene fra offen-siven i 1972 hadde satt dype spor.

Oberst Nguyen Thong Thanh som ledet forsvaret av Phuoc Long, hadde til rådighet fem bataljoner heimevernsstyrker og i tillegg 50 lag[2] á 20 soldater, tre Reko-kompanier fra hvert av de tre divisjonene i militærdistrikt III, i tillegg til en artilleribataljon bemannet av lokale styrker. Styrkene var spredt da de skulle beskytte over 60 landsbyer og de fire distriktssentrene[3]. Sammensetningen forteller straks hvilke oppgaver forsvaret var tenkt å løse. De fem bataljonene sammen med Reko-kompaniene med artilleristøtte kunne ta hånd om regulære angrep fra styrker opp til størrelse av infanteribataljoner i forband. Lagene eller patruljene var åpenbart satt opp for å drive antigerilja. Om disse kunne organiseres i større enheter og kjempe som tropp eller kompani, sier kildene ingenting om. Selv om forsvaret kunne få hjelp av taktisk flystøtte, ville det få store problemer stillet overfor et regulært nordvietnamesisk regiment, og spesielt med støtte av stridsvogner og artilleri.

Situasjonen var imidlertid den at forsvarerne skulle bli stillet overfor hele tre infanteridivisjoner supplert med fire regimenter. Disse styrkene ville angripe med stridsvogner og overlegent artilleri. Selv om forsvarerne ble forsterket med en infanteribataljon og senere en gruppe fallskjermrangere, i alt ca. 900 soldater, var dette på langt nær tilstrekkelig. Disse to siste enhetene inngikk heller ikke organisk i forsvaret, men ble satt inn én etter én og kjempet hver for seg uten å inngå i en større enhet.

I desember 1974 begynte det nordvietnamesiske 301.armekorps bestående av 3.NT, 7.NT og 9.NT infanteridivisjon supplert med fire regimenter, stridsvogner og artilleri å forberede angrepet på Phuoc Long provinsen. Den 6.desember gjennomfører fienden først to avledningsmanøvrer. Den nye 303.divisjonen angriper mål i Tay Ninh provinsen syd øst for Phuoc Long. Angrepene blir slått tilbake, men den sydvietnamesiske 5.divisjon blir nå bundet og ledelsen for militærdistrikt III tror at hovedangrepet vil gjelde Tay Ninh provinsen[4]. I Mekongdeltaet, militærdistrikt IV, gjennomfører kommunistenes 5.NT divisjon sammen med flere regimenter det hardeste angrepet siden Parisavtalen. Men forsvarerne slår tilbake. Angriperne har store tap. 5.NT divisjon alene har over 1 000 falne.[5]

FIENDEN SLÅR TIL. HEIMEVERNET FORSVARER SEG. 2/7 BATALJON SETTES INN.

Den 13.desember inspiserer Thanh provinsen og øker farenivået fra gult til oransje. Men ennå har ikke Sydvietnam fått erfare alvoret i angrepet. Samme dag gjennomfører to regimenter, ett fra 7.NT divisjon og ett fra 3.NT divisjon, et angrep på landsbyen Bu Dang som er forsvart av en bataljon heimevern. Heimevernet kjemper tappert mot overlegne styrker, men etter én dags kamper må de oppgi stillingene.  Om natten angriper kommunistene distriktssenteret Bu Dop. Sammen med taktisk flystøtte klarer forsvarerne å slå angrepet tilbake, og da de får forsterkninger, må angriperne gi opp og trekke seg tilbake. Dagen etter angriper fienden med et regiment elite-soldater landsbyen Bu Na som holdes av en bataljon heimevern. Forsvarerne holder stand mot flere angrep, men må oppgi landsbyen da de ikke får forsterkninger[6].

General Dong vurderer situasjonen som alvorlig og 15. desember overfører han en bataljon, 2/7, fra 5.divisjon[7] fra basen Lai Khe til Phuoc Long. Bataljonen går til motangrep og tar Bu Dop tilbake 16.desember[8]. Men fienden har nå klart å åpne angrepslinjer mot det strategisk viktige senteret Dong Xoai som forbinder riksvei 14 med Phuoc Binh. Bare Bu Dop står igjen. Forsvarerne ser  at den strategisk viktige byen Dong Xoai er truet og overfører 2/7 bataljon til forsvaret av byen.

Angriperne setter inn et regiment og en bataljon ingeniørsoldater for å ta Bu Dop, hele fem bataljoner settes inn mot Dong Xoai. 23. desember går fienden til angrep på Bu Dop som forsvares av en bataljon heimevern, og harde kamper oppstår. Bu Dop faller, men bataljonen legger en blokkering mellom Bu Dop og Phuoc Binh. Angriperne stanses så av blokkeringen og taktisk flystøtte.

26.desember satte kommunistene inn nok et regiment fra 7.NT divisjon mot distriktssenteret Dong Xoai som ble forsvart av heimevernet. Etter kraftig artilleribeskytning med langtrekkende kanoner som skjøt ut forsvarernes artilleri, ble Dong Xoai oppgitt etter flere timers kamper. Forsvarerne slår tilbake flere angrep, men var håpløst underlegne i forhold til de nordvietnamesiske styrkene.

Nå hadde ringen strammet seg rundt provinshovedstaden Phuoc Binh. Thieu innkaller til krisemøte i Saigon 2.januar. Sjefen for militærdistrikt III General Dong, så trusselen mot Phuoc Binh som ytterst alvorlig og ba overkommandoen om å få overført styrker. Dong kunne ikke overføre forsterkninger fra sitt eget distrikt III. Dette ville svekke forsvaret av Saigon ytterligere. Hans egne divisjoner var alle engasjert i kamp, 5.divisjon stengte Tay Ninh provinsen og riksvei 1 og 13 mot Saigon. 18.divisjon og 25.divisjon stengte 7.NT og 9.NT divisjon fra å angripe mot Saigon. Dong ba derfor om å få et regiment fra 1.divisjon[9] som var den ene av de to mobile divisjoner.

Overkommandoen var sterkt imot dette. For det første hadde man ikke reserver. Man hadde heller ikke kapasitet til å overføre mer enn maksimalt én bataljon. Heller ikke kunne man overføre tyngre artilleri. Forsyninger som bare kunne skje som dropp, ville neppe være tilstrekkelige.[10] Da dette ikke lot seg gjøre, ble utfallet at to kompanier fra 81.fallskjermranger bataljon skulle overføres[11]. 81.fallskjermbataljon kjempet glimrende under kampen om An Loc[12].

UTPOSTENE ER FALT. PROVINSHOVEDSTADEN ANGRIPES.

Det haddeså langt tatt 3.NT og 7.NT divisjon hele to uker å ta de fem utpostene Bu Dop, Bu Na, Bu Dang, Bu Dop og Dong  Xoai. I hvert tilfelle angrep Nordvietnam med ett forsterket regiment mot forsvarernes ene bataljon (i tilfelle Bu Dop to regimenter), en  numerisk overlegenhet på 3 : 1 (6 : 1), i tillegg til overlegenhet i artilleri og stridsvogner. Heimevernsbataljonene som ikke var satt opp med tanke på slik strid, hadde all ære av sin innsats selv om de ble slått. Nordvietnamesiske offiserer mente etter krigen at Phuoc Long måtte ha hatt én infanteridivisjon i tillegg til et stridsvogn-regiment og tungt artilleri for å kunne slå tilbake angrepet fra de kommunistiske styrkene.[13]

Phuoc Binh, var nå den siste byen som var på Sydvietnams hender. Forsvarerne hadde topografien på sin side. De hadde elven Song Be i ryggen og fjellet Ba Ra i syd. Ledelsen forsøker å organisere et forsvar av byen med de gjenværende heimevernsoldatene og fallskjermstyrkene som ryggrad, samtidig som 2/7 bataljonen skal holde Ba Ra fjellet. Foreløpig holder forsvarerne flyplassen Song Be airfield.

Samtidig forsøker forsvarerne å få inn ammunisjon og forsyninger og bringe sårede og flyktninger ut luftveien. Men flyplassen var utsatt for heftig artilleribeskytning og økende antiluftskyts gjorde inn- og utflygning umulig. Sydvietnamesiske fly forsøker derfor å forsyne forsvarerne med dropp. Dette lykkes for så vidt som droppsonene ligger innenfor området som forsvares, men de beskytes med artilleri og raketter.

I tiden 27 – 30.desember manøvrerer Nordvietnam sine styrker i posisjon Fire regimenter settes opp rundt byen og en bataljon elitestyrker settes inn mot befestninger på det strategisk viktige Ba Ra fjellet. Ytterligere to regimenter er i reserve for rotasjon. I tillegg setter fienden inn en ekstra artilleribataljon og et regiment stridsvogner[14] [15].

Stillingen i byen var kritisk idet heimevernsoldatene hadde mistet befal og menige og var i tillegg desorganiserte etter harde kamper. Det var nå den overførte 2/7 bataljon med regulære soldater som måtte gå inn og organisere forsvaret. Thanh hadde ca. 3 000 soldater til forsvaret, mens angriperne talte vel 30 000, en underlegenhet på 1 : 10, i tillegg til total underlegenhet i stridsvogner og artilleri.

31.desember går fienden til angrep på byen med to infanteri-regimenter, et regiment stridsvogner og i tillegg elitestyrkene som de setter inn mot Ba Ra fjellet. Men forsvarerne biter kraftig fra seg med eget artilleri, og 2/7.bataljon slår tilbake fiendens angrep på Ba Ra. Kampene raste hele natten igjennom, men etter at distriktshovedkvarteret ble ødelagt, trekker heimevernet og 2/7 bataljonen tilbake og går i stilling rundt flyplassen. Her slår forsvarerne ut fire stridsvogner. Angriperne forsøker deretter å slå en kile mellom flyplassen og byen, men mislykkes. Forsvarerne oppgir så flyplassen og trekker seg tilbake til byen der de oppretter en ny forsvarslinje.

ANGREPET MOT BYEN PHUOC BINH. FALLSKJERMRANGERNE SETTES INN.

Imidlertid klarer fienden med støtte av stridsvogner å ta seg inn mot sentrum av byen[16]. Thanh må derfor trekke 2/7.bataljon tilbake fra Ba Ra for å forsvare byen. Ba Ra kan nå bare forsvares med taktisk luftstøtte. Men etter at fienden plasserer antiluftskyts rundt Ba Ra, blir det umulig for taktisk luftstøtte å hindre nordviet-nameserne å ta Ba Ra. Ikke desto mindre har nordvietnamesiske kilder etter krigen oppgitt at sydvietnamesiske fly ødela ialt 15 stridsvogner.[17]

Fra Ba Ra høydedraget der de hadde fordel av høyde, kunne angriperne nå utsette Phuoc Long by for kraftig artilleribeskytning. Fiendens overlegenhet i langtrekkende 130 mm artilleri gjorde at mesteparten av forsvarernes artilleri ble ødelagt. Forsvarerne omorganiserer seg, men 2.januar blir de igjen utsatt for et angrep av fire regimenter og mister flere stillinger. Imidlertid klarte ikke de nordvietnamesiske styrkene å ta byen til tross for flere kraftige angrep. 2/7 bataljon, heimevern og antigeriljalag kjemper videre, men desimeres av tap. Sydvietnam hadde nå bare kompaniene fra 81.bataljon i reserve.

Angrepet fortsatte 3.januar etter at byen var utsatt for mer enn en ildstorm på 3 000 granater. Samme dag ble to kompanier fallskjermstyrker fra 81.ranger gruppe forsøkt landsatt, men dette måtte oppgis på grunn av kraftig antiluftskyts. Først dagen etter lyktes det å få inn fallskjermrangerne til Phuoc Binh. Ett kompani klarte seg og opprettet en forsvarslinje sammen med heimevernssoldater, mens et annet ble rammet av antiluftskyts og raketter og led moderate tap. Rangerne gikk så til motangrep og tok tilbake flere stillinger. Men forsvarerne møtte stridsvogner forsynt med ekstra pansring, som vanskelig lot seg slå ut av antipanservåpnet L-72 som sydvietnameserne hadde brukt i 1972 med stort hell. Forsvarerne hadde bare få 90 mm rekylfrie kanoner med panserbrytende ammunisjon som kunne slå ut stridsvognene.

Kommunistene satte alt inn på å knuse fallskjermstyrkene som de hadde stor respekt for. Men det første angrepet ble slått tilbake. Deretter ble forsvarerne utsatt for nok et formidabelt artilleri-angrep som også drepte mange sivile som hadde fulgt med rangerne. En provisorisk sykestue var fylt av soldater og sivile ofre. Om kvelden 4.januar angriper kommunistene på nytt, men forsvarerne slår dem igjen tilbake til dels efter brutal nærstrid. De sydvietnamesiske styrkene står nå uten antitankvåpen og uten medisinsk utstyr da alt er brukt opp på militære og sivile.[18]

BYEN PHUOC BINH FALLER

Etter forutgående artilleriangrep den 5. og 6.januar, angriper så kommunistene med stridsvogner 6.januar. Nå står de sydviet-namesiske soldatene uten forsvar mot stridsvogner. Det oppstår et kaos med flere sivile drepte, og forsvarerne må trekke seg tilbake med mange sårede. De blir omringet ved Dak Lung elven uten mulighet for å forsvare seg mot artilleri, og lider store tap. En gruppe klarer å bryte igjennom og ta seg tilbake til vennlige styrker. Av fallskjermrangerne klarer bare 100 å ta seg tilbake. De som ble tatt til fange, ble utsatt for hård tortur og satt i fangenskap i opptil syv år[19].

Kommunistiske kilder oppgir at Sydvietnam hadde 1 000 falne. 81.fallskjermbataljon alene hadde 150 falne. I tillegg ble 2 500 forsvarere tatt til fange[20]. 850 forsvarere ble evakuert i tillegg til de nevnte 100 fallskjermsoldatene[21].  Tallene virker rimelige og stemmer med sydvietnamesiske kilder. Kommunistiske kilder oppgir egne falne til 1 300[22]. Ved body-count etter slag har man sett at kommunistene har en gjennomgående en tendens til grovt å under-rapportere egne tap. Deres reelle tap må derfor ha vært større, uten at det er mulig å angi dette nærmere[23].

EPILOG.

Forsvarerne av Phuoc Long var underlegne både tallmessig og i ildkraft. De hadde ikke stridsvogner og hadde få effektive anti-tankvåpen. At de i kampen om Phuoc Binh mistet et strategisk viktige høydedrag, ga fienden en fordel som gjorde at den kunne skyte ut forsvarernes artilleri. Hadde 2/7 bataljonen og fallskjermrangerne vært satt inn tidligere, kunne det ha endret slagets gang, skjønt neppe slagets utfall. Fallskjermstyrkene hadde kjempet glimrende tidligere, men den gang ble de satt inn i et organisert forsvar. Da de nå ble landsatt, var tilstanden i Phuoc Binh uoversiktlig og kaotisk med flere ledere ute av spill. I tillegg ble rangerne utsatt for kraftig beskytning allerede ved landsetting.

Det at de sydvietnamesiske forsvarerne var underlegne både i materiell og antall, gjorde at fienden hadde initiativet. Forsvarerne måtte hele tiden utkjempe en defensiv strid, de første dagene uten å vite når og hvor neste angrep kom. Allikevel klarer de å kjempe i over tre uker før Nordvietnam erobrer provinsen, og kampen om Phuoc Binh varer en hel uke. I striden om selve byen blir de kommunistiske angriperne gang på gang slått tilbake til tross for overvekt i artilleri og stridsvogner.

Strategisk var Phuoc Long ingen viktig provins, men Hanoi hadde nå fått bekreftet sin mistanke om at USA ikke ville engasjere seg i fall nordvietnameserne brøt Parisavtalen. Nå visste de at de hadde frie hender og kunne angripe uten å frykte amerikansk gjengjeldelse. I tillegg ser de svakheten ved Sydvietnams forsvar, at reserver ikke finnes. Logistisk har de nå fått en forbindelseslinje, riksvei 14, fra høylandet ned mot de tett befolkede områdene omkring Saigon. Dermed gjenstår bare å ta høylandet.

Offensiven mot Phuoc Long demonstrerte flere ting som man i lengre tid hadde fryktet. Thieus politikk med at ethvert landområde skulle holdes, resulterte i at forsvaret ble strukket tynt utover og ikke i dybden. Reserver fantes ikke da de eneste mobile divisjonene, 1.divisjon og marinedivisjonen, var overført til Militærdistrikt I og kunne ikke frigjøres.[24]Etterretningen sviktet og forsvarerne ble for sent klar over offensivens mål og omfang[25]. Forsterkninger ble nølende satt inn en etter en uten å inngå i et samlet forsvar.

Sydvietnams viseforsvarsminister Buu Vien refererte etter krigen fra et møte Thieu hadde med ministre, der man hevdet at minst to regimenter måtte vært landsatt med helikoptre om man skulle holde provinsen. Forsyninger måtte bringes inn samme vei. I tillegg måtte provinsen holdes, noe som ville ha kostet ytterligere personell og ressurser. Sydvietnam hadde ganske enkelt ikke kapasitet til å holde provinsen gitt at de skulle holde alle andre fronter.[26]

At provinsen falt, skyldtes ikke de sydvietnamesiske styrkenes sviktende kampmoral, slik det ofte har vært hevdet. Uten å kapitulere kjempet de tappert og utholdende til det siste i en håpløs situasjon. Som den amerikanske general Ira A. Hunt jr. skriver i boken Losing Vietnam. How America Abandoned Southeast Asia: Selv om sydvietnamesernes lette antitankvåpen hadde relativt liten virkning på fiendens stridsvogner som hadde forsterket armering, og skjønt forsvarerne var håpløst underlegne, kjempet de allikevel hårdnakket, og sammen med taktisk flystøtte klarte de å slå ut flere stridsvogner.[27]

[1] Hosmer, Kellen & Jenkins: The Fall of South Vietnam. s. 160

[2] En vanlig organisering er: lag av ca. 10 – 15 soldater, tropp av ca. 4 lag, kompani av mellom 3 og 5 tropper, bataljon 3 – 5 kompanier. De vietnamesiske infanteribataljonene var på mellom 500 – 600 mann. Et regiment besto av tre bataljoner og en divisjon av tre til fire regimenter. I tillegg kommer enheter for sanitet, logistikk, signal osv.

[3] Ira A. Hunt jr. Losing Vietnam. How America Abandoned Southeast Asia. s. 120

[4] Phuoc Long provinsen lå et stykke fra Saigon og veiforbindelsen var ikke spesielt god. Overkommandoen fryktet derfor ikke et angrep fra Phuoc Long mot Saigon. Fra Tay Ninh derimot fører riksvei 1 direkte til Saigon, og ledelsens bekymring for at Tay Ninh provinsen skulle falle, var på denne bakgrunn forståelig

[5] George J. Veith: Black April. The Fall of South Vietnam 1973 – 1975. s. 104.

[6] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 60

[7] 2 bataljon 7.regiment 5.divisjon

[8] Nordvietnamesiske kilder omtaler denne (2.bataljon/7.regiment) feilaktig som to regimenter. Folkets Hær. Historien til 4.de armékorps. Hanoi 2004. s. 200

[9] 1.flybårne divisjon var en av de to mobile divisjonene Sydvietnam hadde. Den besto av fire brigader.

[10] Cao Van Vien: Op.cit. s. 63 – 64

[11] James H. Willbanks: Abandoning Vietnam. How America Left and South Vietnam Lost its War. s. 225

[12] Se Ildprøven 3 – Nordvietnams våroffensiv 1972. Kampen om An Loc. VIRDAMIKILS.COM

[13] Folkets Hær. Hanoi. Op.cit.

[14] Folkets Hær. Hanoi. Op.cit.

[15] Cao Van Vien: Op.cit. s. 61

[16] En av grunnene var at de nordvietnamesiske stridsvognene etter nederlaget i 1972 var forsynt med sterkere pansring og ekstra plater. Dette medførte at antitankvåpnet L-52 som hadde stor effekt i 1972, nå hadde liten virkning. På grunn av 1-1 erstatning i Parisavtalen, Sydvietnam kunne ikke få nytt materiell – bare erstatning, hadde sydvietnameserne langt fra tilstrekkelig tilgang på rekylfrie kanoner med panserbrytende ammunisjon som kunne slå ut stridsvognene.

[17] Hoang Cam: The Journey of Ten Thousand Days. Hanoi.

[18] Cao Van Vien: Op.cit. s. 61 – 62

[19] Grunnen er trolig fallskjermstyrkenes innsats under kampen om An Loc, som gjorde dem hatet av nordvietnameserne.

[20] Dung Hao: A Tragic Chapter. Hanoi.

[21] Van Nguyen Duong: The Tragedy of the Vietnam War. s. 184

[22] Pham Ngoc Thach, Ho Khang: The War of Resistance Against America. Hanoi.

[23] Et eksempel på hvor upålitelige kommunistiske kilder kan være, er at de rapporterte tapene det ene kompaniet rangere led, som svarende til to kompanier, dvs. det dobbelte av styrken som ble beskutt.

[24] Viseforsvarssjef BuuVien

[25] Etter at USA trakk seg ut av den allierte koalisjonen, opphørte også amerikansk etterretning fra fly.

[26] Hosmer, Kellen & Jenkins: Op.cit. s. 161 -1162

[27] Ira A. Hunt jr.: Op.cit. s 121

Advertisements
%d bloggers like this: