Det som gjør Indokinas historie etter annen verdenskrig forskjellig fra de andre landene i Sydøstasia, er situasjonen under annen verdenskrig. Etter den japanske okkupasjonen av disse landene, ble de gamle europeiske koloni- og protektoratherrene drevet ut, så nær som i Indokina. Da Frankrike kapitulerte, ble det dannet en kollaboratørregjering, den såkalte Vichy-regjeringen, under ledelse av marskalk Phillipe Petain. De franske kolonimyndighetene i Laos, Kambodsja og Vietnam valgte da å rette seg inn under Vichy-regimet og kom dermed i et samarbeidsforhold til de japanske okkupantene. Dermed fortsatte de gamle koloniherrene sitt styre i Vietnam, Laos og Kambodsja i motsetning til hva som skjedde ellers i Sydøstasia.

Under verdenskrigen kom innbyggerne i de gamle koloni- og protektoratlandene sammen med de gamle koloniherrene i kampen mot de japanske okkupantene. Og etter krigen ble ett etter ett av disse landene frigjort, Burma, Thailand (Siam), Filipinene, Malaya, Indonesia og Singapore. Nasjonalistiske bevegelser i Vietnam kjempet mot japanerne, men også mot de franske myndighetene.

I Vietnam dannet nasjonalistiske grupper sammen med kommunistene Viet Nam Doc Lap Minh Hoi eller Fellesorganisasjonen for Vietnam s uavhengighet – forkortet til Viet Minh, en væpnet organisasjon som kjempet først mot japanerne og siden mot franskmennene. Vietnam besto på den tiden av protektoratet Annam og kolonien Cochinkina.

Den 23.mars 1945 oppnevnte keiseren Bao Dai regjeringen Tran Trong Kim for protektoratet Annam som regjeringen Trong Kim omdøpte til det gamle navn Viet Nam. Imidlertid hadde kommunistene overtatt Viet Minh som en militær organisasjon. De hadde nå den fysiske makt og var best organisert. Regjeringen Trong Kim gikk av og keiseren Bao Dai abdiserte. Væpnede revolusjonskomiteer dukket opp i de større byene. Den 2.september proklamerte Ho Chi Minh en provisorisk koalisjonsregjering på atten medlemmer fra flere nasjonalistiske grupper der bare syv medlemmer tilhørte Viet Minh. Men gradvis overtok kommunistene også her makten. Kommunistene satt nå ved roret i det som tidligere var protektoratet Annam. Det ble nå omdøpt til Den Demokratiske Republikken Vietnam. Men Cochin Kina som var en koloni, var utenfor denne.[1] Cochinkina gikk over i Staten Vietnam som ble opprettet i 1949 og internasjonalt anerkjent i 1950.Den tidligere keiseren Bao Dai var statsoverhode.

Høsten 1945 rykket det franske ekspedisjonskorps inn i Vietnam. I september 1946 bryter den første indokinesiske krig ut, etter mislykkede forhandlinger mellom vietnamesere og franskmenn. Denne krigen har vært utførlig behandlet i litteraturen. Bernard Fall s tre bøker, Street Without Joy, Hell in A Very Small Place og The Two Vietnams er sammen med Ellen J. Hammer s The Struggle for Indochina 1940 – 1955,  kanskje de mest kjente. Det som har fått adskillig mindre omtale er kommunistenes fremferd i de områdene de kontrollerte før og under den første indokinesiske krig. Det er hva det dette notatet først og fremst handler om, terror på landsbygda og likvidasjon av medlemmer av andre politiske bevegelse

Krigen ble avsluttet med en konferanse i Genève, Genève-konferansen av 1954, der  Frankrike,  Storbritannia, USA,  Kina, Sovjetunionen,  Laos, Kambodsja, Viet Minh (Nordvietnam) og Sydvietnam var deltagere. Genève-avtalen mellom Viet Minh og Frankrike avsluttet krigen.

GENEVE-AVTALEN OG GENEVEKONFERANSEN

Det er viktig å skille mellom Genève-konferansen og Genève-avtalen[2]. Avtalen gjaldt en våpenhvile mellom Viet Minh og Frankrike og en oppdeling av Vietnam i to soner ved den 17 breddegrad, slik at franske styrker trakk seg ut av sonen nord for skillelinjen. Denne ble overlatt til Viet Minh og ble senere til Nordvietnam. Viet Minh trakk seg ut av sonen syd for skillelinjen. Denne sonen ble senere til Sydvietnam. Det ble ikke ble gjort avtale om valg selv om avtalen inneholder en referanse til slike som imidlertid ikke ble avtalt. I avtalens punkt 14 a) heter det at I påvente av allmenne valg som vil forene Vietnam……

Ingen av de to avtalepartnerne hadde noe mandat til å inngå en avtale om såkalte ‘frie valg’ på Sydvietnam s vegne. Konferansens slutterklæring[3], som ikke ble undertegnet, inneholder et punkt som hverken Sydvietnam eller USA tiltrådte der det heter at …allmenne valg bør holdes juli 1956.

Fra venstreorientert hold har både Sydvietnam og USA fått kritikk for ikke å gå med på slike ‘frie valg’[4] Det var for øvrig det daværende Sovjetunionen og Kommunist-Kina som særlig ivret for slike ‘frie valg’. Hva dette ville ha innebåret i praksis, vet man fra tilsvarende ‘frie valg’ i disse to landene.

VIET MINH S FREMFERD I EGNE OMRÅDER – TERROR PÅ LANDSBYGDA.

At sydvietnameserne kviet seg for å delta i ‘valg’ av denne typen, skyldtes erfaringene man hadde med kommunistenes fremferd. Det er mindre kjent i Vesten at både i Nord- og deler av Sentralvietnam (Tongkin, Annam) og deler av Sydvietnam (Cochin-Kina) hadde ‘valgforberedelser’ allerede pågått i flere år. Samtidig med krigen mot Frankrike drev Viet Minh en intern krig mot vietnamesere i de områdene de kontrollerte. Allerede før Ho Chi Minh reiste til Frankrike i juni 1946 for å delta i forhandlinger med franskmennene, altså før den første indokinesiske krig startet, organiserte kommunistene en større genocida eller ‘valgkamp’ om man vil, i områder de kontrollerte.

På landsbygda tok dette form av at mer velstående bønder ble anklaget for ‘forbrytelser mot folket’ (tho kho), fremstilt for en ‘folkedomstol’ og senere henrettet.[5] Barn ble lært opp til å hate og angi sine egne foreldre[6]. I byene var ofrene katolikker, buddhister, andre politiske organisasjoner og nasjonalistiske grupper samt deres familier. I boken Statistics of Democide gir professor Rudolph Rummel en oversikt over tilfeller av democide, dvs folkemord iscenesatt av regjeringer, fra 1900 frem mot vår tid. Han siterer der kilder (Eastland) som oppgir et estimat på 10 000 drepte som følge av Viet Minh s terror, bare i områder omkring Hanoi over en periode på to måneder[7].

I boken From Colonialism to Communism beskriver Hoang Van Chi fremgangsmåten ved disse kampanjene. Et offer ble plukket ut og torturert av kommunistsympatisører til å angi et annet offer for en eller annen ‘forbrytelse mot folket’. Deretter ble det siste offeret torturert til å komme med en ‘tilståelse’. Deretter ble offeret som regel likvidert. Fremgangsmåten er kjent fra kampanjer i Kommunist-Kina og Sovjetunionen. Etter hvert ble kommunisttilhengerne som utførte dette, så plaget av det de var med på at de overlot torturen til andre. I mange tilfelle var dette regulære kriminelle som ikke hadde noen sperrer mot hva de drev på med. Terroren eskalerte uten noen kontroll.[8]

VIET MINH S FREMFERD I EGNE OMRÅDER FØR 1956 – LIKVIDASJON AV ANDRE PARTIER

Andre og opprinnelig langt større partier enn kommunistpartiet som Dai Viet, Viet Quoc (VNQDD), Viet Cach og andre ble nærmest utradert.[9] [10] I sin bok The Endless War: Fifty Years of War in Vietnam skriver James P. Harrison at l løpet av 1945 og 1946 likviderte kommunistene en rekke politiske motstandere og andre ikke-kommunistiske nasjonalister. Han siterer der kilder som oppgir at fem tusen slike ble likvidert og 25 000 ble fengslet.[11] Harrison siterer også Truong Chinh, en av kommunistenes fremste ledere, som under denne ‘valgkampanjen’ kritiserte lokale ‘valgmedarbeidere’ for å ha vist medfølelse inntil svakhet, og for å ha glemt Lenin s ord om at en seirende bevegelse må være diktatorisk. Denne virksomheten gjaldt særlig Nordvietnam der Viet Minh sto sterkt. Men også i Sydvietnam var ‘valgapparatet’ i full gang etter modell fra læremestrene i nord.[12]

Tusentall av de best utdannede og mest talentfulle vietnameserne ble likvidert i årene 1945 – 1947[13]. Noen nåde ble ikke vist. Som Truong Chinh uttalte i 1946[14]: ‘For en revolusjonær bevegelse er det å vise skånsomhet mot reaksjonære elementer det samme som å begå selvmord’. En av hensiktene med ‘valgkampen’ var å erstatte middelklassen, det opprinnelige nettverket av valgte ledere, administratorer og velutdannede innbyggere, med kommunistenes egne proselytter, ofte rekruttert blant dem med lavest skolegang.[15]

Likvidasjoner skjedde ikke bare i Viet Minh s egne områder. Kommunistiske agenter opererte også utenfor disse. Flere grupper som etter hvert ble motstandere av Viet Minh, forsøkte høsten 1947 å etablere en egen republikk i Cochinkina (det som senere ble til Sydvietnam) i opposisjon til kommunistene. Viet Minh reagerte straks med å likvidere to av gruppens fremstående medlemmer, Nguyen Van Sam og Dr. Truong Dinh Tri[16].

TERROREN FØR 1956 FORTSETTER – NÅ OGSÅ MOT KOMMUNISTENES EGNE.

I Viet Minh s områder lanserte ‘valgkomitéen’ i nord i 1953 ‘Kampanjen mot renteutbytting’ sammen med ‘Tankereformen’. Dette var innledningen til en ny ‘valgkampanje’. Denne hadde på samme måte som tidligere til hensikt å ødelegge den sivile infrastruktur i landsbyene og erstatte denne med et kommunistisk apparat[17]. I tillegg tok den også form av en kampanje mot kommunistpartiets egne. Kritiske medlemmer ble utstyrt med ‘godseierbakgrunn’ og likvidert etter først å ha blitt torturert til å komme med ‘tilståelser’. Girondineren Vergniaud s spådom om at ‘revolusjonen vil sluke sine barn’ kom til oppfyllelse her som i Sovjetunionen og Kommunist-Kina.

Lokale medlemmer av kommunistpartiet fikk i oppgave å fylle stipulerte kvoter med navn på ‘folkefiender’ i hvert distrikt[18]. Dette var gjerne tidligere lokale ledere, offentlige funksjonærer og utdannede landsbyboere. Omreisende grupper av ‘valgmedarbeidere’ sørget så for å fjerne ofrene fra folkeregistrene. Etter hvert som man slapp opp for ‘valgmateriell’ i form av patroner, var klubbing en vanlig fremgangsmåte.[19] En ytterligere rasjonalisering skjedde ved den såkalte ‘rekefisking’ (Mo Tom) der ‘reaksjonære elementer’ levende ble bundet sammen som nek og kastet i elvene[20].

Etter slike systematiske henrettelser, fremsto resten av befolkningen som en underkuet og hjelpeløs gruppe ribbet for organisasjon og ledelse. Som læremestrene i kommunist-Kina uttrykte det: ‘Drep én og skrem tusen andre.‘[21] Av forståelige grunner offentliggjør ikke kommunistene ‘valgstatistikk’ over slik virksomhet, men den franske professor Gerard Tongas som bodde i Hanoi i denne tiden, anslår antall ofre til å ligge rundt 100 000[22].

I boken Death by Goverment gir professor Rudolph Rummel ut fra oppgitte ‘produksjonsmål’ for henrettelser i 1500 landsbyer et anslag på 150 000 ofre[23]. I tillegg regner han som et rimelig estimat at ca. 50 000 familiemedlemmer omkom på grunn av isolasjon og utsulting[24]. Som man vil forstå, ble valgmanntallet kraftig endret til fordel for kommunistene.

Denne ‘Valgkampen’ som i militær terminologi betegnes som insurgency[25] var for øvrig inspirert av tilsvarende aktiviteter i Sovjetunionen og Kommunist-Kina[26]. Nettopp de to landene som mest ivret for ‘frie valg’ ved Genève-konferansen.

På bakgrunn av en slik ‘valgkamp’ er det ikke overraskende at kommunistpartiet (Viet Minh) økte sin oppslutning fra 5 000 i 1946 til 760 000 i 1951. Det er heller ikke særlig overraskende at Sydvietnams ledere ikke ønsket å delta i en ‘valgkamp’ av denne type. Flere sydvietnamesiske politikere som kom fra nord hadde førstehånds erfaring med kommunistenes fremferd særlig overfor politiske grupper[27].

Med et slikt ‘valgapparat’ i ryggen som det kommunistene gjorde bruk av i Nordvietnam i tiden 1945 – 1954, er det all grunn til å tro at Ho Chi Minh og hans kumpaner ville ha vunnet ‘et fritt valg’. For så vidt har venstrefløyen sine ord i behold. Men det ville selvsagt være totalt uansvarlig av sydvietnamesiske politikere å slippe denne ‘valgmaskinen’ løs på sine egne innbyggere.

TERROREN FRA 1954 TIL 1956 – LANDREFORMEN

Hendelsene i Nordvietnam fra Genève-konferansen i juli 1954 og frem til tidspunktet for det antatte ‘frie valg’ i 1956 viser hvor riktig Sydvietnams avgjørelse var. Det videre ‘Valgarbeid’ i Nordvietnam ble startet 1.mars 1955 med den såkalte ‘Landreformen’ etter dekret fra ‘valgkomitéen’ i Hanoi, og var en videreføring av ‘valgarbeidet’ fra før 1954[28]. Nå ble nye grupper oppnevnt som ’godseiere’ og ‘reaksjonære’ og henrettet etter å ha vært stilt for en ‘folkedomstol’. Anslagene over ofre varierer, men et tall på 50 000 holdes som rimelig av mange. I tillegg ble familiene til ofrene rammet av represalier som gjerne endte med døden. De ble isolert fra resten av samfunnet – uten mat og undertiden uten bolig. De heldigste ble sendt til ‘omskoleringsleire’.[29] Hoang Van Chi anslår i sin bok at bare fra Hanoi alene ble omkring 300 000 mennesker sendt ut.[30]

Van Chi gir en utførlig beskrivelse av kommunistenes fremferd i de to terrorbølgene under Landreformen. I første omgang karakteriseres de aller rikeste som ‘godseiere’ og ‘tyranner’. De nest rikeste får være i fred i. Det overlates nå til de øvrige å straffe gruppen av godseiere – dvs i de fleste tilfeller å likvidere dem. I neste omgang blir de nest rikeste, dvs. den gruppen som ble spart i den første, nå klassifisert som ‘godseiere’ og ‘tyranner’ og overlates til de øvrige. Som et uttrykk for hvordan de kommunistiske lederne tenkte, er dette sitatet fra en tale en av lederne, Nguyen Manh Tuong[31], holdt til den Nasjonale Front for Fedrelandet: Det er bedre å drepe ti uskyldige enn å la en fiende unnslippe. Som man vil forstå, hadde Pol Pot sine forbilder.

Det er et spesielt særtrekk som går igjen ved kommunistenes fremferd, og som vi også ser her. Kampanjen ble sentralt ledet, men offisielt fremstilte lederne den som ‘spontant startet og utført av bondebefolkningen’.

TERROREN ETTER 1956 – OPPRØRET MOT LANDREFORMEN SLÅS NED.

Det som skjedde i Nordvietnam etter ‘valgdagen’ i 1956 illustrerer med all tydelighet hvilken skjebne som også ventet befolkningen i Sydvietnam om man hadde gått med på ‘frie valg’.

I november oppsto det i 1956 i Nghe An provinsen et folkelig opprør mot ‘Landreformen’ sm gikk ut på at småbønder måtte avstå eiendommen for å bli arbeidere på jordbrukskollektiver. Dette ble omgående slått ned av den 325.nordvietnamesiske infanteridivisjon[32]. Anslagene over ofre varierer også her, men et minste estimat er 6 000 som et tall man regner for relativt sikkert.[33] I andre provinser som Vinh, Phat Diem og andre nær Hanoi brøt det ut tilsvarende opprør[34]. Også her ble ’Valgkorpset’ av infanterisoldater satt inn for å knuse opprøret og tusenvis av småbønder ble slaktet ned.[35] Totalt regner man at minst 15 000 mistet livet utenom dem som ble deportert til ‘omskoleringsleire’. Det som er spesielt å legge merke til er at i første omgang fikk småbøndene ny jord som var tatt fra ‘godseierne’. Dette sikret kommunistene sympati fra denne gruppen. Etter at kommunistene kom til makten, ble jorden tatt fra småbøndene som nå skulle bli kollektivarbeidere.

Anslag over ofre for Hanois ‘valgkampanje’ mot sine egne innbyggere i perioden 1953 – 1956 varierer mellom 195 000 og 865 000. Rudolph Rummel regner 360 000 som et konservativt estimat.[36]

Venstresidens bitterhet og skuffelse over at de foreslåtte ‘frie valg’ ikke ble en realitet er uhyggelig, og den er skremmende fordi den er forståelig. Det som imidlertid er skremmende fordi det er uforståelig, er at mennesker som ikke hører hjemme på denne siden dilter med i kritikken av Sydvietnam som ikke ville gå med på ‘frie valg’. De er uvitende om hva de er med på.

Det er ellers illustrerende nok at det i overensstemmelse med kommunistisk praksis aldri har vært holdt noe som kan kalles et vanlig valg i Nordvietnam før 1975 og heller aldri noe i Vietnam etter kommunistenes maktovertagelse. Noen større bekymring for dette har venstresiden som ventet selvsagt heller aldri vist.

[1] Det vi i dag kaller Vietnam, består egentlig av tre regioner, det egentlige Nordvietnam, som de kaller Bắc Bộ og som franskmennene kalte Tongkin, Sentralvietnam, som de kaller Trung Bộ, og som franskmennene kalte Annam og Sydvietnam, som de kaller Nam Bộ, og som franskmennene kalte Cochinkina. Tongkin og Annam utgjorde protektoratet Annam, mens Cochinkina var en koloni.

[2] Agreement on the Cessation of Hostilities in Viet-Nam, Juli 20, 1954

[3] Final Declaration of the Geneva Conference on the Problem of Restoring Peace in Indochina. Pkt. 7

[4] Et interessant punkt som jeg merkelig nok aldri har sett kommentert, er at et tilsvarende forslag om ‘frie valg’ av forståelige grunner aldri ble fremmet overfor Nord- og Sydkorea.

[5] Nguyen Cong Luan: Nationalist in the Vietnam Wars. s. 33 – 34

[6] Hoa Minh Truong: The Dark Journey s.32.

[7] Rudolph Rummel: Statistics of Democide. Tabell 271

[8] Hoang Van Chi: From Colonialism to Communism s. 90 – 92

[9] Nguyen: Op. Cit. s. 51

[10] Bui Tin: From Enemy to Friend s. 150

[11] James P. Harrison: Fifty Years of War in Vietnam. S. 103 – 104

[12] Nguyen Van Duong: The Tragedy of the Vietnam War s. 3-5

[13] Rummel: Death by Goverment s. 247

[14] Harrison: Op. cit s. 104

[15] Nguyen: Op. cit. s. 51

[16] Ellen J. Hammer: The Struggle for Indochina 1940 – 1955. s. 215

[17] Nguyen Cong Luan: op. cit s. 120

[18] Rudolph J. Rummel: Death by Goverment s. 246

[19] Rummel: Death by Goverment s 247

[20] Nguyen Van Duong; The Tragedy of the Vietnam War s. 28

[21] Hoang Van Chi. From Colonialism to Communism. A Case History s. 212

[22] Gerard Tongas: J’ai vécu dans l’enfer communiste au Nord Viet-Nam s. 166

[23] Rummel: Op. Cit. s 250

[24] Rummel: Statistics of Democide: tabell 308

[25] Se for eksempel David Galula: Counterinsurgency Warfare. Theory and Practice og Roger Trinquier: Modern Warfare. A French Wiew of Counterinsurgency

[26] Hoang Van Chi: From Colonialism to Communism: A Case History for North Viet-Nam s. 222

[27] Bui Diem: In the Jaws of History s. 45 – 71.

[28] Stanley Karnow: Vietnam: A History s.241

[29] Nguyen Van Duong: Op cit s. 48

[30] Hoang Van Chi: Op. cit. s. 13

[31] Hoang Van Chi: Op.cit. 167

[32] Karnow: OP cit s. 241

[33] Nguyen Van Chi: op.cit. s 49

[34] Douglas Pike: History of Vietnamese Communism 1925 – 1976 s. 111

[35] Bernhard Fall: s 157

[36] Hummel: Op. Cit. S. 253