NGO DINH DIEM – SYDVIETNAMS FØRSTE STATSSJEF – HVEM VAR HAN?      DEL 1

Sydvietnam s historie er i stor grad knyttet til tidligere president Ngo Dinh Diem. Han ble utnevnt til statssjef 17.juni 1954, ble senere valgt til statssjef etter keiser Bao Dai 26.oktober 1955 og fungerte senere som president inntil han ble styrtet ved et kupp der han ble drept 2.november 1963. Kritikken mot Diem og hans regime var massiv i vestlige media, og den har hatt et moment som har fortsatt etter hans død. Det som imidlertid er et faktum, er at hverken før eller etter Diems styre, har Republikken Sydvietnam eller dets forløper Staten Vietnam hatt et styre med kontinuitet. De regjeringer som keiseren Bao Dai i tur og orden oppnevnte for Staten Vietnam, tidligere Cochinkina, fikk alle en ganske kort levetid. Denne ustabiliteten skyldes flere forhold. Ingen av regjeringene hadde en klar sosial eller politisk basis i befolkningen. Korrupsjon og politisk kameraderi var til stede i stor grad. De militærregjeringer man så etter Diems død, dels som rene militærstyrer eller med regjeringer utgått av de militære, klarte heller aldri å samle nasjonen. Til det var det for mye fraksjonsvirksomhet, rivalisering og stridigheter. Noe av forklaringen ligger vel i det at å føre en avdeling i strid ikke er det samme som å lede og administrere et land.

På et bakteppe av regjeringer som har kommet og gått, militære kuppmakere som har avløst hverandre i tur og orden, kameraderi og korrupsjon, fraksjonsvirksomhet og rivalisering, fremtrer den spartanske, ukorrupte og uselviske mandarinen Diem i ettertid i et stadig mer sympatisk lys. I kretsene som dominerte i syd før Diems tid og som han detroniserte, var han neppe særlig populær. De som fulgte etter ham, har selvsagt all grunn til å drive en negativ PR-virksomhet for å begrunne sin egen kuppvirksomhet. Hos amerikanerne skulle den egensindige nasjonalisten Diem med sin sterke tilknytning til vietnamesisk kultur og tankesett og sin skepsis mot utenlandsk innflytelse, etter hvert bli mindre og mindre spiselig. Det er på bakgrunn av dette vi må prøve å finne ut hva som er rett og urett i den omtale som Diem etter hvert skulle få.

Det som er klart, er at Diem på ingen måte var et ubeskrevet blad da Bao Dai kalte ham til å lede en regjering i 1954. Påstandene i media om at han var ukjent for folk flest, men nærmest ble innsatt av amerikanerne i egenskap av anti-kommunist, røper bare en fullstendig mangel på kunnskap om moderne vietnamesisk historie[1]. Hans familie var vel etablert i vietnamesisk offentlighet. Hans far Ngo Dinh Kha trakk seg fra en høy administrativ stilling i protest mot fransk dominans. Sønnen Diem som selv fungerte som innenriksminister i en vietnamesisk underordnet regjering, gjorde det samme. Selv den ‘gravende journalistikk’ har ikke klart å finne noe kompromitterende i hans fortid. Denne har derfor heller ikke fått særlig oppmerksomhet. Imidlertid er det er her man må starte for å prøve å forstå Diem.

OPPVEKST – FAMILIE – UTDANNELSE

Diem ble født i den gamle keiserbyen Hue januar 1901. Dermed brakte fødselen ham direkte inn i et intellektuelt og politisk sentrum. Diem ble i tillegg født inn i en familie som representerte utdannelse og rike tradisjoner. Av hans brødre ble Khoi (1885-1945) provinsguvernør, Thuc (1899-1984) erkebiskop, Luyen (1914-1990) diplomat. De to som arbeidet direkte for ham som politiker var Nhu (1910-1963) bibliotekar og Can (1911-1964) ingeniør. Hans far, Ngo Dinh Kha, hadde en lang karriere i det vietnamesiske administrative apparat som fungerte dels under – dels ved siden av det franske kolonistyret. Kha var utdannet i Malaya og behersket derfor engelsk ved siden av fransk og vietnamesisk. Blant annet som følge av dette ble han utnevnt som første rektor ved det nasjonale akademi i Hue. Kha s samarbeid med kolonimakten er ubestridelig, men sier ikke alt. Han var klart nasjonalist, men så Vietnam s løsrivelse som resultat av en lang prosess som innebar endringer i vietnamesisk kultur, organisasjon og utdannelse. Da keiser Thanh Thai i 1907 ble tvunget til å abdisere etter at han hadde fremmet nasjonalistiske synspunkter, reagerte Kha sterkt. I protest trakk han seg fra sin høye administrative stilling[2]. Dette ga Kha en fremtredende plass som nasjonalist i folks bevissthet. En av dem som ofte uttalte sin beundring for Kha, var Ho Chi Minh som pleide å sitere et ordspråk Đày vua không Khả, Đào mả không Bài [3] Senere etablerte Kha seg som bonde og risdyrker, og fra sine barneår var Diem vel kjent med arbeid med jorden[4].

Kha sørget for at sønnen, Diem, fikk en god skolegang der han bl.a. fikk undervisning i fransk, latin og mandarin. Opprinnelig planla Diem en geistlig karriere og inngikk et løfte om å leve i sølibat. Men han valgte så en høyere administrativ utdannelse. Deretter gikk han inn i den vietnamesiske koloniadministrasjonen og etter å ha vært distriktssjef avanserte han til slutt i 1930 til provinsguvernør i Ninh Tuan[5]. Diem s raske karriere må i høy grad tilskrives at han var ukorrupt og arbeidet usedvanlig hardt. Men den må også tilskrives det at han som katolikk nøt godt av at den katolske kirke på dette tidspunkt etablerte seg som en nasjonalistisk bevegelse. Den vietnamesiske katolske kirke blir nå en selvstendig kirke og i 1933 blir en vietnamesisk biskop blir utnevnt. Det er i Ninh Tuan han først støter på kommunistisk organisasjon idet han slår ned et opprør satt i gang og ledet av medlemmer av Det indokinesiske kommunistparti.[6] Dette kan ha medvirket til at han fikk stilling som provinsguvernør i den større Binh Tuan provinsen.

POLITISK OPPVÅKNING                        

Diem s mentor blir den katolske nasjonalisten Nguyen Huu Bai som var innenriksminister i Bao Dai s regjering. Tilknytningen til Bai skulle få mye å si for Diem s politiske karriere. I 1935 fjernet kolonimyndighetene Bai fra hans stilling og omgjorde hele Bao Dai s regjering. Som et ledd i dette spillet innsatte de Diem i Bai s stilling. To måneder senere trekker Diem seg fra stillingen og fremførte de samme klagene mot koloniadministrasjonen som Bai hadde fremsatt.[7]

Diem s demonstrative avgjørelse gjorde ham vel kjent og respektert i Vietnam, og mange trakk sammenligninger mellom Diem og Diem s far Kha som trakk seg fra sin stilling på en tilsvarende måte. Diem s administrative karriere i det franske koloniapparatet var nå forbi, men han hadde fått en høy posisjon i det katolske og nasjonalistiske miljøet. Selv om Diem nå var ute av koloniapparatet, fortsatte han sin politiske virksomhet i miljøet i Hue. Dette resulterte i at de franske myndighetene tok fra ham den status han hadde hatt som innenriksminister og satte ham under oppsikt. I tiden som går knytter han forbindelser med en rekke fremtredende personer. Blant dem var Phan Boi Chau (1867 – 1940), kanskje Vietnams mest profilerte nasjonalist[8]. Noe som kan kaste lys over Diem s senere karriere, er at han gjennom diskusjoner med Chau blir bedre kjent med konfutsiansk filosofi[9]. Diem følger Chau i hans oppfatning av konfutsiansk filosofi som en sosial og politisk filosofi som var anvendbar på den daværende situasjon i Vietnam.

Diem s bror Thuc blir ordinert til den tredje vietnamesiske biskop i mai 1938 og Diem følger ham på hans signingsferd sammen med familien. Dette bekrefter bildet i folks bevissthet av Diem som nasjonalist og hengiven katolikk. Men Diem var ikke bare katolikk, kan var også som nevnt sterkt influert av konfutsiansk filosofi. I utenlandsk presse omtales Diem først og fremst som katolikk, mens hans tilknytning til konfutsianismen blir ignorert. Dermed forsvinner noe av bakgrunnen for å forstå Diem som statssjef. Edvard Miller skriver at etter 1954 kan ekkoet fra Phan Boi Chau stadig høres i Diem s forståelse av demokrati og i hvorledes han forsøker å inkorporere konfutsiansk filosofi i sitt nasjonsbyggende program[10].

Diem var nå ute av det administrative apparatet. Heller ikke hadde han noen organisasjon å støtte seg til. Den nasjonalisme som både oppvekst og kontakt med bl.a. Chau hadde oppdratt ham til, hadde derfor vanskelig for å finne utløp i praktisk handling. Veien tilbake til makt skulle bli lang og vanskelig. Men nå kommer verdenskrigen. Japan går til angrep på nabolandene og på de europeiske stormaktene så nær som én av dem. Og den ene var Frankrike, noe som skulle få dramatiske konsekvenser for Frankrikes besittelse Indokina.

VIETNAM UNDER ANDRE VERDENSKRIG – NASJONALISTER MELLOM JAPAN OG FRANKRIKE.

For å forstå hvordan Diem handlet under annen verdenskrig, er det nødvendig med et visst kjennskap til Vietnam s situasjon under krigen. For det første hadde Japan en stor status blant asiater etter den Japansk-Russiske krig 1904 – 1905 der Japan slo den russiske flåte. For første gang slo et asiatisk land et europeisk. Japans renomme blant asiatiske nasjonalister ble ikke forringet av Pearl Harbour. Nasjonalister i flere land så nå Japan som et forbilde og en støttespiller. Som et eksempel kan nevnes Aun Sang Suu Kyi s far general Aun Sang. Sammen med en gruppe andre burmesere ble Aun Sang hentet til Japan i 1940 for å trenes som agenter slik at de sto klare i Burma da japanerne gikk til angrep[11].

Under krigen forsøker Diem å skaffe seg forbindelser blant andre vietnamesiske nasjonalister, samtidig som han forsøker å skaffe seg japanske kontakter som sympatiserte med nasjonalistene. Ikke på noe punkt har Diem til hensikt å gå i fransk eller japansk tjeneste, men han knytter forbindelser der han finner det formålstjenlig med tanke på vietnamesisk selvstendighet. Flere japanere så med ublide øyne på at den franske koloniadministrasjonen fikk fortsette, og håpet at den ville blir avløst av en vietnamesisk regjering som kunne samarbeide med Japan. I det stille arbeidet disse derfor for å erstatte Bao Dai med deres egen mann, prins Cuong De, som hadde levd i Japan i lang tid.

Diem s mål om å etablere et vietnamesisk styre, var dermed i tråd med hva enkelte japanere ønsket. Diem hadde ingen betenkelighet med å opprette kontakter med representanter for denne gruppen. Samtidig arbeidet han for å få en bredere kontaktflate med vietnamesiske nasjonalister. Imidlertid skulle japanerne slå til mot disse og Diem måtte gå under jorden. Her ble han hjulpet av japanske venner. Da krigen går mot slutten og japanerne planlegger et kupp mot de franske styrkene som er forlagt i Vietnam, forsøker en gruppe japanere å etablere en vietnamesisk regjering med Cuong De som keiser og Diem som regjeringssjef. Men den japanske øverstkommanderende går imot dette. Da kuppet skjer og de franske styrkene nøytraliseres, blir Bao Dai s regjering etablert på japanske premisser[12]. Det sier litt om Diem s posisjon at Bao Dai ønsker ham som regjeringssjef, men på grunn av misforståelser blir Tran Trong Kim 23.mars 1945 utnevnt som regjeringssjef. Diem s langsiktige arbeid hadde mislyktes.

NASJONALIST MELLOM KOMMUNISTER OG KOLONIMYNDIGHETER. DEN FØRSTE INDOKINESISKE KRIG.

Etter japanernes kapitulasjon i 1945, står den mannen som kalte seg Ho Chi Minh frem i en tale 2.september i Hanoi og erklærer den nye staten Den demokratiske Republikken Vietnam[13]. Bak ham står nå Viet Minh (Việt Nam Ðộc Lập Ðồng Minh Hội), Fellesorganisasjonen for Vietnams uavhengighet. Det indokinesiske kommunistpartiet (ICP) til Ho, var i utgangspunktet et lite parti, langt mindre enn de store politiske partiene som Dai Viet, Viet Quoc (VNQDD), Viet Cach og andre. Ved politiske manøvrer og rene likvidasjoner fikk ICP etter hvert kontrollen over Viet Minh s militære organisasjon. Dette ble plattformen for kommunistenes maktovertagelse. I befolkningens øyne hadde Viet Minh etablert seg som en frigjøringsbevegelse. Kommunistene etablerte nå ‘revolusjonære folkekomitéer’ i de distriktene som var under deres kontroll.

I 1946 pågår nå forhandlinger mellom Viet Minh og de franske myndighetene. Diem befinner seg nå i et dilemma. Han ønsket like lite å ha noe med kommunistene å gjøre som med de gamle kolonimyndighetene. Gruppen av Diem og andre nasjonalister som under den første indokinesiske krig 1945 – 1954 valgte ikke å engasjere seg fordi de fryktet kommunistene like mye som Frankrike, havnet nå i en politisk bakevje[14]. Kommunistene kalte dem foraktelig attentistes[15]. Edvard Miller tolker Diem s posisjonering som et taktisk grep for å vinne tid og kunne handle i det rette øyeblikk. Ved å vise til sin nøytralitet regner han med å kunne aksepteres både av kommunistene og Frankrike. Samtidig håper Diem med dette å kunne legge grunnlaget for en ‘tredje bevegelse’[16]. Diem etablerer nå hemmelige organisasjoner som han styrer via katolske stråmenn. I disse organisasjonene samles nasjonalister som er motstandere av Viet Minh og kommunistene.

Men samtidig klarer Diem å holde en kontakt både med Viet Minh og med kolonimyndighetene. Et utrolig møte skjer i mai 1946 da Ho Chi Minh henter Diem til Hanoi. Her tilbyr Ho posten som innenriksminister til Diem. Diem vil imidlertid ha en forklaring på hvorfor kommunistene hadde myrdet hans bror Ngo Dinh Khoi. Diem ville også vite mer om Viet Minh s disposisjoner og ønsket en reell myndighet som innenriksminister.[17]  Dette kan ikke Ho Chi Minh gi – og det ender med at Diem trekker seg. Ho ber Diem allikevel bli noen dager i Hanoi[18]. Men Diem som ikke stoler på kommunistene, vender tilbake til. Det sier litt om Diem s posisjon at Ho ikke våger å likvidere ham, slik det i stor utstrekning hadde skjedd med andre nasjonalister[19].

Imidlertid fortsetter kontakten mellom Diem og medlemmer av Viet Minh som ikke var kommunister. Dette finner sted også etter at krigen mellom Viet Minh og Frankrike er brutt ut og samtidig med at Diem søker kontakt med franske myndigheter. Nå flokker flere ikke-kommunister blant nasjonalistene seg om Bao Dai som et siste håp for å flagge vietnamesisk selvstyre. Diem presser Bao Dai for å stå sterkt på kravet om full selvstendighet, samtidig som han søker å finne forståelse for dette hos kolonimyndighetene[20]. Men Diem s bestrebelser lykkes ikke. I juni 1948 undertegner Bao Dai en avtale med Frankrike der Staten Vietnam opprettes som ‘assosiert stat’ innenfor Den Franske Union. Elysée-forhandlingene året etter etablerer status for Staten Vietnam og Bao Dai erklærer seg som statssjef[21].

Etableringen av Staten Vietnam som assosiert land innenfor Den Franske Union endret ikke realitetene i forholdet mellom Vietnam og Frankrike. Diem som hele tiden hadde stått sterkt for en reell selvstendighet, var skuffet over utfallet. I tråd med dette offentliggjør han i juni 1949 en uttalelse der han underkjenner Elysée-avtalen ved at han igjen forlanger dominion-status for Vietnam lik den de tidligere britiske koloniene har oppnådd. Samtidig gjør han det nå klart at han ikke ønsker noen forbindelse med Viet Minh, noe som står i motsetning til hans tidligere holdning. Imidlertid signaliserer han at han gjerne ser tidligere motstandskjempere med i sin nye nasjonalistbevegelse. Diem bryter altså både med Viet Minh og Bao Dai og gruppen som aksepterer fransk innflytelse. Han taler nå om en visjon som ikke bare er en bevegelse for nasjonal uavhengighet, men også en sosial revolusjon for å gi bønder og arbeidere uavhengighet. Han skriver her om sosiale reformer som både er dristige og omfattende[22].

Skjønt man nå begynner å skimte Diem som en politiker utover å være en ren nasjonalist, skulle ikke denne 16.juni erklæringen gi ham bredere støtte. I stedet vakte den skepsis og mistillit både hos Viet Minh og de franske myndighetene. De betrakter ham mer som en farlig rival. Desto mer som Diem i tiden som nå kommer, er stadig mer opptatt av Det tredje alternativ til kommunisme og kolonistatus. Men hans posisjon svekkes – i 1950 anerkjennes kommunistenes Demokratiske folkerepublikk av Kommunist-Kina og Sovjetunionen, og etter ratifikasjonen av Elysée-avtalen anerkjennes Staten Vietnam av USA og Storbritannia. Etter at Viet Minh nå utsteder en dødsdom på ham, går han i eksil. Men det er som en vel kjent størrelse Diem går i eksil. Han har fremstått som kompromissløs nasjonalist og tatt konsekvent avstand fra kommunistene og fra en underordnet status i en fransk union.

DIEM I EKSIL – FORBINDELSER KNYTTES

Diem s utenlandsreise skulle var i fire år. Han reiser først til Japan for å besøke prins Cuong De. Under besøket i Japan møter han en amerikaner Wesley Fishel. Fishel er professor innenfor asiatisk politikk, og utenom sin forskning, arbeider han også for USA s etterretning. Fishel skulle senere bli en av Diem s aktive støttespillere. Diem og Thuc besøker også USA og har kontakt med ledende politikere uten særlig suksess. De besøker også pave Pius XII. I Paris tar han kontakt med det franske og vietnamesiske politiske miljø og sender et budskap til Bao Dai der han sier seg villig til å gå inn som innenriksminister under forutsetning at de regionale guvernørene blir underlagt ham. Men Diem s skarpe kritikk mot Elysée-avtalen slår nå tilbake på ham og Bao Dai avslår kontakt med Diem.

Nå drar Diem tilbake til USA og blir der i de neste par årene frem til han returnerer til Europa. I denne tiden arbeider han systematisk for å skaffe seg støtte hos amerikanske politikere. Han har nå hele tiden søkt bred støtte for sin nasjonalistiske linje der han både er i opposisjon til kommunistene og til de franske myndighetene. Han blir imidlertid raskt klar over et forhold. En anti-kommunistisk holdning er selvsagt et pre i amerikanske politikeres øyne, men dette er neppe tilstrekkelig til å vinne oppmerksomhet og støtte. Nå begynner imidlertid utviklingshjelp å bli et emne som får større og større oppmerksomhet. I USA pågikk en omfattende debatt om hvorledes u-hjelp skulle organiseres i land i den tredje verden. Denne budsjettposten var økende og Diem så nå at skulle han vinne støtte i USA, måtte han kunne spille på USA s økende interesse for u-hjelp. Han forsøker derfor å presentere seg nettopp som en leder som er interessert i u-hjelp. I løpet av dette oppholdet kommer han i kontakt med flere politiske og religiøse ledere. Denne kontakten skulle senere vise seg betydningsfull. Men et spørsmål reiser seg i ettertid, var amerikanske politikere i stand til å forstå denne mannen fra et miljø så forskjellig fra deres eget, eller ble han bare vurdert ut fra etiketten ‘antikommunist’ i en tide da USA la spesiell vekt på dette[23].

Da Diem nå vender tilbake til Europa, skyldes dette neppe at hans opphold i USA var mislykket, som det så ofte fremstilles. Bakgrunnen er heller å finne i at situasjonen i Vietnam i perioden 1953-1954 var svært turbulent. Og det skulle vise seg at dette åpner døren for Diem som statssjef for Staten Vietnam. Han drar tilbake til Europa for å søke kontakt med Bao Dai. Misnøyen stiger med Bao Dai og prosjektet Staten Vietnam der Frankrike hele tiden nekter å gi videre konsesjoner. Frankrikes beslutning i mai 1953 om å devaluere den vietnamesiske nasjonalvalutaen gir ny næring til uroen. Da Frankrike tillyser en ny serie ‘forhandlinger’ i et forsøk på å skape ro, setter dette bare i gang en utvikling som hverken Frankrike eller Bao Dai klarer å håndtere. En nasjonalistisk kongress med tanke på å samle støtte for Bao Dai, ender med det motsatte. Bao Dai s stilling er svak, han er presset og griper nå til siste utvei, å tilby Diem posisjonen som statsminister. Diem er nå omsider kommet i en posisjon han har arbeidet for siden han for år tilbake gikk av som innenriksminister. I juni 1954 fem år etter at han la frem sitt manifest for et alternativ til kommunisme eller status innenfor en fransk union, danner han sin egen nasjonale regjering.

I vestlig presse går påstandene stadig igjen om at Diem ble manøvrert inn i stillingen av USA. I boken Misalliance tar Edvard Miller et oppgjør med disse påstandene[24]. Til tross for alle undesøkelser, finnes det ikke dokumentasjon som underbygger dette. Det var omstendighetene, til dels også skapt av Diem s støttespillere, som tvang Bao Dai til å velge Diem, som Bao Dai selv skriver, I den daværende situasjon fantes det ikke et bedre valg.[25]

Hva forteller kildene så langt om Ngo Dinh Diem? For det første fremtrer han som en overbevist nasjonalist. I den grad han fra tid til annen søker samarbeid med andre grupper, er det hele tiden for å fremme det langsiktige mål å frigjøre Vietnam som en selvstendig nasjon. For det annet søker han etter en politisk filosofi som bygger på genuine vietnamesiske tradisjoner. Å plassere ham i et europeisk politisk landskap mellom venstre og høyre, blir en for overfladisk betraktning. Å henge på ham merkelappen ‘antikommunist’ grunnet hans dype skepsis mot kommunistene, blir også overfladisk. Diem er ikke direkte uvillig til å gå inn i en regjering med Ho Chi Minh i mai 1946, men han er skremt over terroren på landsbygda og likvidering av motstandere. Det er først etter at han opplever dette at han tar konsekvent avstand fra Viet Minh som organisasjon, selv om han senere forsøker å kontakte ikke-kommunistiske nasjonalister i organisasjonen.

Å fremstille Diem som despotisk og autoritær, slik man ofte kan se i vestlige fremstillinger, blir også feil. Diem tenker tydelig innenfor et politisk rammeverk der forholdet mandarin-borger står sentralt. Borgeren velger ikke en mandarin ut fra politiske prioriteringer. Om mandarinen skulle velges av borgeren, måtte det skje ikke etter politisk prioritering, men etter hvor rettskaffen og opplyst mandarinen er. Diem fremstår senere som en statssjef som levde et strengt, nøysomt og spartansk liv som ungkar. Det er noe ved mannen som umiddelbart får en til å tenke på munkelivets tradisjoner. Den kjente diplomat og Vietnamkjenner, Paul Mus, skriver at bare én mann kunne utfordre Ho Chi Minh når det kom til lederskap – Ngo Dinh Diem – fordi han har den samme anseelse med tanke på et strengt spartansk liv.[26]  Det er for øvrig påfallende at vestlig presse som ellers slår stort opp om korrupsjon og utnyttelse av posisjon til egen vinning, aldri krediterte Diem at han står frem som den rake motsetning til dette.

[1] Edvard  Miller gir i boken Misalliance. Ngo Dinh Diem, the United States, and the Fate of South Vietnam s. et eksempel på hvor feilaktige tidligere fremstillinger av Diem er. Det gjelder Diem s ankomst til Vietnam juni 1953 der Stanley Karnow i sin bok Vietnam refererer fra den knappe mottagelsen på flyplassen Tan Son Nhut, men ikke får med seg den storstilte mottagelse som venter Diem på Gia Long palasset samme dag. Karnow s beskrivelse av Diem som en mann ukjent av de fleste og uten sosial karisma, blir dermed fullstendig feil.

[2] Dette skal visstnok ifølge vietnamesiske kilder ha medført en kortvarig fengsling. Se Miller Misalliance s.342

[3] Kan nærmest oversettes med: Du må kvitte deg med Kha, om du skal deportere Bài (keiseren).

[4] Mark Moyar skriver i Triumph Forsaken at dette harde arbeidet på rismarkene skulle gi Diem en bakgrunn som den vietnamesiske intellektuelle eliten manglet

[5] Ninh Tuan provinsen ligger like syd for Cam Ranh som i dag er en kjent badeby.

[6] Dette kommunistpartiet ble startet av Ho Chi Minh i 1930. At det ble kalt det indokinesiske og ikke det vietnamesiske, forteller at ambisjonene ikke begrenset seg til Vietnam, men også omfattet Laos og Kambodsja.

[7] I boken The Struggle for Indochina nevner forfatteren Ellen J. Hammer ikke denne forhistorien når hun beskriver Diems protest og at han trekker seg. Op.cit. s. 86-87.

[8] Chau ble i 1925 arrestert i Kina og stilt for retten i Vietnam. Selv om han ble dømt til døden, torde ikke kolonimyndighetene å henrette ham. Han blir i stedet forvist til Hue der han satt i husarrest resten av sitt liv. Imidlertid forteller Hoang Van Chi i boken From Colonialism to Communism en interessant historie. Av Ho Chi Minh, som han hadde full tillit til, ble Chau lurt i en felle da han ble arrestert. For dette fikk Ho Chi Minh og en medsammensvoren 10 000 piastre på deling. Ho Chi Minh håpet av Chau skulle bli henrettet, da dette ville føre til en kraftig reaksjon mot kolonimyndighetene. Op. Cit. s. 17 – 21

[9] Edvard Miller: Misalliance. Ngo Dinh Diem, the United States, and the Fate of South Vietnam. s. 27

[10] Edvard Miller: Op. cit. s. 28

[11] Brian Crozier: South East Asia in Turmoil. s. 42.

[12] Edvard Miller: Op.cit. s. 29-31

[13] Det er et påfallende trekk at alle kommuniststater omtaler seg selv som demokratier eller folkedemokratier.

[14] Sterkt medvirkende til Diem s uvilje mot å ha noe med kommunistene å gjøre, var etter alt å dømme henrettelsen i august 1945 av hans bror Ngo Dinh Khoi som var guvernør i Quang Nam.

[15] Uttrykket kan oversittes med ‘de som sitter på gjerdet’ – atteindre: å vente.

[16] Edvard Miller: Op.cit. s. 32.

[17] Ellen J. Hammer: The Struggle for Indochina 140 – 1955. s. 150.

[18] Edvard Miller: Op.cit. s. 33

[19] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 19

[20] Edvard Miller: Op.cit. s. 35.

[21] Ellen J. Hammer: Op.cit. s. 234 – 235

[22] Edvard Miller: Op.cit. s. 36

[23] Denne perioden var blant annet nettopp da senator Joseph Mccarthy engasjerte seg i sine kampanjer.

[24] Edvard Miller. Op.cit. s. 52-53

[25] Bao Dai: Le Dragon D’Annam s. 329 sitert i Miller. Op.cit. s. 53

[26] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 13