Den politiske seieren kommunistene vant med drapet på Ngo Dinh Diệm, kan ikke overvurderes

                                                                                         Geoffrey Shaw[1]

Diệm var en av de sterkeste personene som motsto Folket og kommunismen. Alt som kunne gjøres for å knuse Revolusjonen ble igangsatt av Diệm . . . . Blant anti-kommunistene i Sør-Vietnam eller i eksil var det ingen som hadde tilstrekkelig politisk anseelse og evne til å få andre til å følge seg. . . .Statskuppet 1.november 1963 vil ikke komme til å bli det siste.

                                                                             Nord-Vietnams politbyrå 1963[2]

INNLEDNING

2.november 1963 ble Sør-Vietnams daværende president Ngô Đình Diệm og hans bror Nhu som var hans nærmeste rådgiver, drept ved et kupp gjennomført av sørvietnamesiske militære. Et kupp som konspiratører i USAs regjering og embedsverk hadde støttet og oppmuntret til ved å føre både USAs president og sørvietnamesiske generaler bak lyset. Dette kom som utfall av en kampanje som hadde pågått i lang tid.

Samtidig som pasifiseringen frem til sommeren 1963 går bra, Sør-Vietnam har militær fremgang og kommunistene er i ferd med å tape kampen om distriktene, bygger det seg opp et komplott mot Diệm. Et merkelig forbund av amerikanske ‘liberale’ pressefolk og politikere, ambisiøse vietnamesiske kannestøpere, fundamentalistiske munker og renkespillende tjenestemenn skulle etter som tiden gikk, underminere Diệms posisjon både ute og inne, og til sist etter at USA oppnevnte Henry Cabbot Lodge som ambassadør[3], narre og presse sørvietnamesiske militære til å felle Diệm ved et kupp.

Diệms fall skulle på ingen måte bli en endring til det bedre. Ingen av dem som tok makten etter ham, hadde tilnærmelsesvis samme prestisje og tillit i befolkningen som Diệm. Etter kuppet raknet straks nettverket ute i provinsene, fordi Diệms tilhengere forlot sin post eller ble byttet ut med andre som ikke holdt mål. I løpet av kort tid forvitret mesteparten av det pasifiseringen hadde bygget opp. Innen de militære styrkene oppsto fraksjonsdannelse og fløyer. Frykten for å bli felt i et tilsvarende kupp skapte en ødeleggende mistenksomhet og mistro de militære imellom som skulle vare til krigens slutt.

At Diệm ble fjernet, ga kommunistene et fornyet håp. Et militært og politisk vakuum kom til å oppstå i Sør-Vietnam, noe som oppmuntret og ansporet kommunistene til å styrke innsatsen. 

Diệm visste godt at en asiatisk leder ikke vinner oppslutning ved prøve å være populær, men ved å vise styrke og autoritet. En ‘liberalisering’ og ‘demokratisering’ etter vestlig modell ville snarere underminere Diệms stilling. Hans autoritære stil hang sammen med hans stilling i folks historiske bevissthet. Den var hva man forventet.

Amerikanerne forsto aldri dette og mente at Diệm kunne styrke sin stilling ved en ‘liberalisering’ og ‘demokratisering’. Ved å presse Diệm på dette punktet gjorde USA ham en bjørnetjeneste. Vietnamesiske politikere som prøvde å utkonkurrere Diệm, forsto dette utmerket godt – og visste hva de skulle servere for utenlandsk ‘liberal’ presse. Det skulle ikke hjelpe at noen journalister gikk ut i distriktene og ga et etterrettelig bilde av situasjonen. Det var ‘liberale’ journalister trygt forankret i Saigon som klarte å påvirke amerikansk opinion.

USA OG INSURREKSJONEN

Hva de allierte møtte i Sør-Vietnam i årene fra 1954 og fremover var en insurreksjon. I ettertid synes det klart at USA gjorde to alvorlige feilvurderinger. For det første identifiserte de faren for en kommunistisk maktovertagelse som en invasjon gjennom den demilitariserte sonen i likhet med hva som skjedde i Korea. Hva etterretning kunne fortelle dem var at kommunistene på 1950 tallet ikke var i stand til eller interessert i slik krigføring. Allikevel valgte amerikanerne å fastholde sin feiloppfatning.

I og med at USA oppfattet insurreksjon som en rent militær affære, forsto de lite av insurreksjonens natur. I det hele tatt betraktet USA kampen mot insurreksjon bare som en anti-gerilja. De forsto derfor ikke hvilke spesielle krav denne stilte både til politiske og militære tiltak.  Derimot hadde flere sørvietnamesere deriblant Diệm en forståelse av insurreksjonens natur, spesielt den politiske siden. All det tid amerikanerne ikke var i stand til å oppfatte dette, misforsto de også Diệms politikk.

USAs misforståelse var dobbel. Faktisk var Diệms diktatoriske stil på mange måter en forutsetning for å vinne befolkningens tillit. Det var dette de forventet av mandarinen. Dette forsto aldri amerikanerne. Francis Winters skriver, Diệm kunne enten vise den nødvendige fasthet for å møte insurreksjonen i byene i Vietnam, eller han kunne iverksette «reformer» som ville tilfredsstille Kennedy, men samtidig undergrave hans egen autoritet og styrke.[4]

Amerikanerne oppfattet heller ikke at den politiske delen av insurreksjon på landsbygda først og fremst måtte møtes med sikkerhet for befolkningen og økonomisk fremgang. Ved å forsøke å presse Diệm til en mer ‘liberal’ og ‘demokratisk’ politikk, samtidig som de prøvde å møte insurreksjon ved store militære operasjoner og neglisjere den politiske siden, gjorde de vondt verre. Dette kunne vært unngått om man hadde lyttet til andre som satt med ekspertise.

Til tross for erfaringene fra Hellas, Kina, Malaya og Filippinene hadde USA aldri vært særlig opptatt av fenomenet Revolusjonær krigføring og insurreksjon. Militæranalytikeren David Galula etterlyste så sent som i 1964 at det i studier av insurreksjon aldri forekom noe om mot-insurreksjon.[5]Først på 60-tallet begynner enkelte i USA å forstå dette og bli klar over nødvendigheten av å bedre de lokale styrkene. Allikevel er det fortsatt konvensjonelle styrker USA prioriterer, og stadig insisterer USA på at forutsetningen for en vellykket politikk mot kommunistene er at Diệms regjering endres i ‘liberal’ retning.

Amerikansk oppfatning, godt underbygget av politiserende journalister, var at manglende oppslutning om Diệm svekket krigen mot geriljaen, noe som etter deres mening kunne endres ved en ‘liberalisering’ og ‘demokratisering’ eller i verste fall, fjerning av Diệm. I realiteten var det USAs egen politikk med å legge hovedvekten på en regulær hær med enheter på divisjons størrelse for å møte en innbilt invasjon fra nord, som svekket innsatsen mot kommunistene. Diệm hadde stor oppslutning i befolkningen, og den vanlige risbonde var lite interessert i hva som foregikk i regjering og parlament.

USAs feilaktige oppfatning av situasjonen var at hva de oppfattet som den sørvietnamesiske hærs manglende evne til å bekjempe insurreksjonen måtte skyldes manglende militær kapasitet. Noe som bare kunne rettes på ved øket militær innsats. Videre så amerikanerne Diệms motstand mot innflytelse utenfra som en av årsakene til at krigen mot geriljaen gikk dårlig.

En av de ytterst få som forsto situasjonen, var oberst Edward Landsdale, som hadde erfaring fra insurreksjon på Filippinene[6], og som innså at mye av problemene lå i måten USA behandlet sin allierte på. Han anbefalte at amerikanerne gikk inn som medarbeidere og ikke kommandanter.[7] Landsdale ga uttrykk for at krigen kunne komme til å gå galt om ikke USA endret holdning. Spesielt gjaldt dette den amerikanske holdningen til Diệm.I en uttalelse skriver Landsdale om den amerikanske innsatsen, Det som mangler er noe av den spirit, noe av det lederskap på vår side, som ville gi vår innsats en hensikt. Det er problematisk å se en så konvensjonell og fantasiløs linje (i krigføringen mot insurreksjon – min. tilf.) bli fulgt.[8]

I krigen mot kommunistisk insurreksjon i Malaya var noe av problemet der som i Vietnam, en sviktende infrastruktur, men i Malaya tapte britene aldri av syne nødvendigheten av å sikre styret legitimitet, Det som var viktig for britene, var å underbygge befolkningens tillit til at regjeringen kunne beskytte dem, dette fordi den fysiske sikkerhet for innbyggerne betød uendelige mer for folket enn hvorvidt regjeringen var ‘demokratisk’.  Ført bak lyset av kommunistisk propaganda og ‘liberal’ presse gjorde amerikanerne det stikk motsatte i Vietnam ved sin stadige åpenlyse kritikk av regjeringen Diệm og krav om endringer.

Amerikanerne forsto aldri at ‘demokratiseringen’ av Vietnam var en ikke-sak. De trodde fullt og fast at det var denne som hadde gitt kommunistene sympati og oppslutning. Ingen ting kunne være mer galt. Som Sir Robert Thompson, en ekspert på kommunistisk insurreksjon i Malaya, skriver, dersom kommunistene hadde hatt en god sak, ville Sør-Vietnam ha falt for lenge siden. Han skriver videre at, Det var ikke Diệms politikk som skapte Vietcong. Kommunistene arvet en organisasjon fra Viet Minh. Anklagene mot Diệm kom lenge etter at kommunistpartiet i Sør-Vietnam var opprettet.[9] Dersom det var slik amerikanerne trodde, at kommunistene bygget opp Vietcong fra 1954 til 1959, ville den aldri rukket å ha blitt en bevegelse som skremte noen. Saken var at kommunistene hadde hatt tiden fra 1944 til 1959 til å bygge en organisasjon. Det var ikke misnøye med myndighetene som var deres Sak, den hadde aldri vært det. Saken var Nasjonal Frigjøring. Desto mer amerikanerne i sin misforståelse forsøkte å dirigere Diệm og styre kampen mot insurreksjonen, desto mer underbygget de kommunistenes propaganda om «amerikansk nykolonialisme».

Kommunistene hadde to kort å spille på. For det første hadde de fullstendig kontroll på befolkningen i Nord-Vietnam og i de områdene de kontrollerte i sør. Uttrykket Folkets Hær betyr ikke at Hæren er Folkets eiendom. Uttrykket betyr at hele folket er en hær, og på samme vis som en hær, er folket under kommando av kommunistpartiet.[10] Tiden spilte derfor ingen rolle for kommunistene. De kontrollerte sin befolkning, og ville aldri risikere oppstand, defaitisme og tretthet. Anti-krigsbevegelser som de roste hos motstanderen, ble brutalt slått ned hos dem. Spørsmålet var dermed ikke hvem som hadde størst militært potensiale, men hvem som ville holde ut lengst. Og de mente selv at siden de hadde størst politisk kontroll, ville de følgelig holde lengst ut. Historien ga dem rett.

Det andre kortet kommunistene spilte på, var den uenighet og skiftende politiske ledelse man alltid vil ha i et demokratisk land. Her fremsto den ‘liberale’ presse som ikke bare en kritiker, men som en motstander både av Diệm og hans regjering og samtidig av USAs ledelse. Etter hvert som krigen gikk over i en konvensjonell krig og amerikanske tropper kom med i krigen, skulle den ‘liberale’ presse øve en nær avgjørende virkning på amerikansk opinion og dermed være med på å svekke alliert innsats. Kommunistenes håp var at antikrigs-bevegelsene og den ‘liberale’ presse ville påskynde prosessen med å bryte ned motstanderens stridsvilje.[11]Også her ga historien dem rett.

I diskusjonen om den mest effektive strategi mot kommunistenes insurreksjon, kommer forskjellen i oppfatning mellom USA og Diệm og hans rådgivere klart til uttrykk. Diệm og den amerikanske Edward Landsdale med bakgrunn fra Filippinene og den britiske Sir Robert Thompson med erfaring fra Malaya, så klart den politiske siden ved kommunistenes trussel. De støttet Diệms linje med å bygge opp sikkerhet sammen med velstand og sosial stabilitet i landsbyene. Militær tilstedeværelse var først og fremst rettet mot å sikre innbyggerne mot terror og gerilja. De amerikanske fagmilitære derimot var bare opptatt å føre anti-gerilja. Deres strategi var å lokalisere og nedkjempe geriljaen, som bare var en del av insurreksjon, og faktisk ikke den viktigste.

Denne forskjellen i oppfatning skulle komme til å få en uheldig effekt både på oppbyggingen av den sørvietnamesiske hær og på mye av arbeidet med pasifiseringen. USAs noe endimensjonale syn skulle nemlig få en forholdvis stor vekt da USA forlangte styring og kontroll siden det var amerikanerne som betalte utgiftene.

DEN SØRVIETNAMESISKE HÆR BLIR TIL

Siden Sør-Vietnam helt fra starten var utsatt for insurreksjon og senere regulær krigføring fra kommunistene, må landets historie hele tiden ses i sammenheng med oppbyggingen av landets militære styrker.

De første årene etter 1945 var den nasjonale vietnamesiske hær dominert av Frankrike. Selv om et eget vietnamesisk forsvarsdepartement ble opprettet i 1949, ble de vietnamesiske troppene ledet av fransk befal. En egen krigsskole for vietnamesere kom ikke før 1949 og i hæren var det franske offiserer helt opp i toppledelsen. Denne franske motviljen mot å utdanne vietnamesiske offiserer, skulle senere ramme Sør-Vietnam hardt. I 1954 hadde Sør-Vietnam lite å stille opp mot kommunistenes garvede offiserskorps.[12]

Sør-Vietnam hadde i 1954 en lett infanterihær så å si uten artilleri. Og selv om hæren hadde 160 infanteribataljoner, i alt ca. 170 000 mann, var det en akutt mangel på utstyr og ikke minst kvalifisert befal. Med tanke på å bekjempe gerilja og infiltrasjon, manglet denne hæren både utrustning, trening og ledelse, dvs. alt som skulle til.

Da USA i 1955 ønsket å redusere hæren til 100 000 mann i henhold til militærhjelpens størrelse, oppsto en uenighet mellom de allierte. Diệm og de vietnamesiske militære ønsket en stor profesjonell hær av vervede soldater som kunne være til stede overalt som motvekt mot infiltrasjon. En hær som både kunne sikre områder mot gerilja og utføre taktisk offensive operasjoner innenfor en defensiv strategi. Særlig var vietnameserne opptatt av at soldatene skulle rekrutteres fra området der de tjenestegjorde. Da var de kjent med terreng og vær, og de beskyttet familie og heimland.[13]

USA som hele tiden var besatt av tanken på en militær invasjon fra nord, sto på at en slik hær som de oppfattet som statisk, ikke var strategisk mobil for å møte en invasjon. USA ønsket en liten stående hær som raskt kunne utvides ved mobilisering av vernepliktige reserver i fall en invasjon fra nord. Dessverre tvang USA gjennom sin oppfatning. I dag kan man se hvor riktig Diệms oppfatning var. I Vietnam møtte de allierte som vietnameserne spådde, en insurreksjon som innebar dels terror og dels geriljaføring, noe som må møtes nettopp med små fleksible styrker som er fast stasjonert.   

Det verste ved den omorganiseringen USA tvang igjennom, var at 6 000 lavere befal ble sagt opp. Dermed ble en krise som fra før var alvorlig, gjort akutt. Mangel på kvalifisert befal, særlig underbefal, skulle senere i alle år være en akilleshæl for Sør-Vietnam. Oberst Hoàng Ngọc Lung skriver at følgene av disse påtvungne oppsigelsene var at både stridsevne og moral sank betraktelig. Ingen kunne erstatte erfaringene som tidligere befal hadde, og oppsigelsene gjorde at troppene betraktet den Sør-Vietnamesiske regjering både som urettferdig og utakknemlig.[14]

Til sist endte man opp med en hær på organisert i 10 divisjoner, en hær formet etter det amerikanske siktemålet om å møte en invasjon lik den i Korea. Av disse var seks førstelinje divisjoner og de fire andre lette divisjoner med oppgave som å holde linjene åpne bak fronten. Enhver tanke på antigerilja var totalt fraværende, noe som er uforståelig ut fra erfaringene fra den første indokinesiske krigen.[15] Det er på ingen måte til å undres over at lokale styrker som skulle beskytte landsbyer og distrikter, fikk en kummerlig skjebne, skjønt det var nettopp disse man skulle ha satset på. Den regulære hæren var lite interessert i pasifisering og hva som skjedde i landsbyene, og lokale styrker ble derfor overlatt til seg selv.[16]

Situasjonen ble ikke bedre av at hæren i 1958 etter amerikansk ønske ble omgjort til syv førstelinjes divisjoner. Dermed forsvant de lette divisjonene som var mest egnet til antigerilja. Dette til tross for at den kommunistiske geriljaen på dette tidspunktet var økende. Diệm var hele tiden imot en slik organisering, og klarte å få til i det minste ett tiltak, hver bataljon måtte utvides med et ekstra kompani som skulle kunne settes inn mot gerilja.[17]Disse enhetene ble satt opp av erfarne soldater med omtrent samme utrusning som geriljasoldater. Disse kompaniene som var etablert uten i samråd med USA, skulle senere danne grunnstammen for ARVN jegerne, de såkalte rangers,[18] Biệt Động Quân, som skulle bli noen av de beste enhetene i hæren.

Oppbyggingen av de lokale styrkene var fra første stund et helt og holdent vietnamesisk prosjekt utenfor det amerikanske programmet. Den viktigste grunnen til at disse styrkene falt utenfor, var USAs begrensning til 100 000 mann. Det å bygge opp lokale styrker i egen landsby var etter gammel vietnamesisk tradisjon.  I Vietnam avhenger motstandsvilje sterkt av sosial og nasjonal tilknytning. Disse lokale styrkene skulle bli en viktig faktor i kampen mot kommunistisk terror og gerilja. Allikevel fikk de en pinefull start uten skikkelig våpen og utstyr siden de falt utenfor programmet. Den sørvietnamesiske general Ngô Quang Trưởng skriver om disse styrkene at En regulær infanterisoldat kostet like mye som tre regionale heimevernsoldater og like mye som fem landsby heimevernstyrker. [19]Fra myndighetens side var ikke disse styrkene prioritert selv om de etter som tiden gikk, ble pålagt større og større oppgaver.

Først etter at det var gått seks år med gerilja, innså USA i 1961 hvor viktig stridsevnen til de lokale styrkene var for anti-gerilja. Litt etter litt fikk de lokale styrkene samme våpen som hæren[20]. Imidlertid var myndighetene mer oppsatt på å inkludere dem i hæren enn å arbeide for å organisere landsbyboerne i felles forsvarstiltak. Sørvietnamesiske militære ville videre oppgradere distriktsstyrkene fra kompanier til bataljoner og at disse skulle inngå i hæren. Dette fordi kommunistene da opererte på bataljonsnivå, og en bataljon var mer skikket til antigerilja operasjoner på dette nivået. Men i og med den oppgraderingen som skjedde, ble også styrkene disponert utenfor sine hjemmeområder. Til dels ble lokale styrker løst fra oppgaven å beskytte landsbyen.[21]I stedet ble de tildelt en rekke forskjellige oppgaver som de ikke alltid var trenet for og satt opp til. Det var oppgaver som falt utenfor hærens search-and-destroy virksomhet.

Selv om de lokale troppene var dedikerte soldater med stor stridsvilje, led de under at denne styrken aldri ble organisert fra bunnen, hverken med en systematisk oppbygning, inter-enhetlig kommunikasjon, egen logistikk, egen uniform og status. Treningen var fra myndighetenes side dårlig tilrettelagt.[22]Hvilken ressurs disse troppene egentlig var, viste seg under kommunistenes offensiv våren 1975 da disse troppene underlegne i antall og stridsmidler, sloss med en utrolig kampvilje.[23]

KOMMUNISTENE VEDTAR Å GÅ TIL KRIG MOT SØR-VIETNAM

Til tross for at kommunistene satset alt på insurreksjonen i sør, maktet de ikke å ødelegge pasifiseringen av distriktene. I en rapport fra kommunistenes ledelse i Nam Bộ heter det om den sørvietnamesiske ledelsen at den har konsolidert og styrket hæren, sikkerhetstjenesten og den lokale administrasjon helt fra sentralt hold ned til landsbyen, den har på grusomt vis henrettet folk (kommunister min tilf.) og sikkert og effektivt ødelagt vårt Parti. Og det skulle bli verre for kommunistene, i en annen rapport heter det, Tidlig i 1958 var undertrykkelsen intensiv. Massebevegelsene døde ut, med grusomme agenter og et nett av spioner i landsbyene og reaksjonære grupper organisert i distriktene (lokalt heimevern min tilf.), startet fienden en større og kraftigere offensiv i distriktene for å rydde ut (eradicate) vår bevegelse og vår organisasjon på landsbygda. Opplysninger som senere har kommet frem viser at i denne tiden ble kommunistpartiets medlemmer i sør redusert fra 60 000 til 5 000.[24]

Dette var en helt annen fremstilling enn den som ble gitt av amerikansk ‘liberal’ presse som sjelden våget seg ut av Saigon, der Vietcong ble fremstilt som uovervinnelig og som de som totalt kontrollerte landsbygda. De sørvietnamesiske styrkene ble tilsvarende fremstilt som svake, uten disiplin og initiativ. Denne uriktige fremstillingen fant selvsagt veien til ‘liberal’ presse verden over.

Også som følge av at pasifiseringen på landsbygda til tross for alle feildisposisjoner og tilbakeslag, allikevel gikk så godt, forstår lederne i Hanoi at de må handle. Tidlig i januar 1959 kommer kommunistpartiets sentralkomité sammen til sitt 15.de plenumsmøte. Insurreksjonen hadde ikke lyktes og mange ivret nå for å sette inn regulære nordvietnamesiske tropper. Det var motforestillinger i Hanoi idet noen fryktet at konflikten ville vekke uheldig internasjonal oppmerksomhet. Det var til sist Hồ Chí Minh selv som konkluderte med at tiden nå var inne for kommunistene i Nord til å gå til krig. Han så dette ikke bare som en lokal krig, men som en verdensomspennende strid mot kommunismens fiender. Den 7.mai vedtar kommunistpartiet sin Resolusjon 15 om å gå til krig mot Sør-Vietnam. Av frykt for internasjonal oppmerksomhet skulle krigen begynne i det små, insurreksjonen skulle styrkes og større vekt skulle legges på terror og gerilja før overgangen til konvensjonell krig.[25]

Fra den første indokinesiske krigen hadde kommunistene gjort to erfaringer. Den lange grensen mellom Kina og Vietnam gjorde det umulig for de franske styrkene å kontrollere dette området. Inne på kinesisk område kunne kommuniststyrkene restituere seg og sette opp troppene for ny krigføring. Det samme søkte kommunistene nå også å oppnå i krigen mot Sør-Vietnam.[26] Som følge av kommunistenes beslutning i mai 1959 om å gå til krig mot Sør-Vietnam, begynte de samme år å bygge en transportlinje gjennom Laos for å sende tropper og materiell til Sør-Vietnam, den såkalte Ho-Chi-Minh veien[27].  Ved å okkupere deler av Laos og Kambodsja og opprette et nettverk av baser og veier her, oppnådde kommunistene samme strategiske situasjon som i den første indokinesiske krig. En 100 km frontlinje gjennom den demilitariserte sonen ble dermed erstattet av en 1950 km frontlinje langs grensen mot Laos og Kambodsja.

Inne på «nøytralt område» som de allierte påla seg at de ikke hadde lov å angripe, kunne nå kommunistene uten å bli oppdaget, flytte tropper frem og tilbake, konsentrere styrker og angripe på steder der de var overlegne i personell og ildkraft. Kommunistene har i ettertid selv opplyst at de brøt Genève-avtalen. I et dokument frigitt etter kapitulasjonen 1975 heter det, 338 divisjon som besto av tidligere Viet Minh fra sør sammen med flere av våre infanteriregimenter ble omdannet til «øvelsesgrupper» for kadrer og soldater so skulle sendes sørover for å utføre sine oppgaver i Sør-Vietnam.[28]

Det var dette som skulle bli den strategiske situasjon i resten av krigen. Det som ga kommunistene denne strategiske overlegenheten med tanke den geografiske situasjon, var avtalen om Laos av 1962 med kommunistens sedvanlige brudd på avtalen samtidig med at de allierte holdt den. Det var en total svikt på amerikansk side som ga kommunistene denne gaven. For det første innså ikke Kennedy-regjeringen Laos strategiske beliggenhet. For det annet trodde de at kommunistene for en gangs skyld i historien ville holde en avtale. Heller ikke da skjedde det.

GENÈVE-AVTALEN OM LAOS 1962. KOMMUNISTENE BRYTER AVTALEN OG EROBRER LAOS.

Stikk i strid med Genève-avtalen av 1954 gikk kommunistene inn i Laos, og sammen med de kommunistiske Pathet Lao styrkene ekspanderte de sørover. USAs president Dwight Eisenhower hadde lovet å engasjere amerikanske styrker for å beskytte stater som var truet av internasjonal kommunisme, den såkalte Eisenhower-doktrinen.

I mai 1959 setter de kommunistiske Pathet Laos styrkene i gang en større offensiv mot regjeringen. Nå taper Pathet Laos ved valget i 1960 og faller ut, men demokratiske avgjørelser har aldri betydd noe for kommunistene. På slutten av året angriper de igjen etter at et internt kupp har svekket regjeringen. De erobrer provinsen Phong Saly. I likhet med Diệm så Eisenhower, hva som var i ferd med å skje da han sier, Taper vi Laos, vil Thailand og Vietnam bli utflankert og falle. Med dette vil også resten av Sydøst-Asia være tapt. Eisenhower var imidlertid tilbakeholden da det var på slutten av hans presidentperiode, og han ville ikke foreta seg noe uten omfattende konsultasjon.

På en konferanse med påtroppende president John F. Kennedy i januar gir Eisenhower klart uttrykk for at han betrakter Laos som nøkkelen (linchpin) til Sydøst-Asia. [29] Kennedy var imidlertid ingen fagmilitær og han hadde problemer med å se den strategiske situasjonen i Indokina. Selv om det i Kennedys stab med inngående kjennskap både til militær strategi og til Laos, valgte han i stedet for å lytte til dem, å appellere til politiske instinkter i det han ga uttrykk for ønsket om et nøytralt Laos.

I juli 1962 angriper regulære nordvietnamesiske avdelinger Laos i nord og erobrer deler av landet. Etter hvert engasjerer både USA og Sovjet-unionen seg på hver sin side. Ved hjelp av russiske fly transporterer kommunistene artilleri og tyngre materiell til styrkene i Laos. Samtidig sendes stadig nordvietnamesiske styrker inn i Laos. Allerede i 1961 var antallet kommet opp i 12 000 tropper.[30] Dermed har kommunistene gjort Laos som ble garantert nøytralitet i Genève-avtalen av 1954, i realiteten om til en slagmark.

USA støttet den ikke-kommunistiske ledelsen til general Phoumi med rådgiver og materiell, men ønsket ikke å engasjere seg militært for å nøytralisere den kommunistiske ekspansjonen. President Kennedy ønsket en diplomatisk løsning. Mulighetene for dette kom tilsynelatende i mai da kommunistene signaliserte en interesse for en avtale. Erfaringsvis demonstrere som regel en slik interesse fra kommunistisk hold aldri noe ønske om en fredelig løsning, men derimot det motsatte.

Mens USA ønsket en avtale om et nøytralt Laos under ledelse av en koalisjonsregjering, advarte Diệm så sterkt han kunne mot en avtale som ga kommunistene en fri tilgang til Laos.[31] For å oppnå en avtale stanser USA militærhjelpen til den ikke-kommunistiske general Phoumi som ble presset til å akseptere en ‘nøytral’ regjering ledet av nøytralisten Souvanna Phouma. Kommunistene tok dette straks som et signal om at USA var på vei til å gi opp Laos. Oppmuntret av dette gikk de til det klareste brudd på Genève-avtalen av 1954 inntil da ved å erobre den strategiske provinshovedstaden Nam Tha med en styrke på størrelse med en divisjon.[32]Dette vakte som ventet ingen reaksjon fra ‘liberal’ presse.

På henvendelse fra USA svarte Sovjet-Unionen at de kunne garantere fred og at kommunistiske styrker ikke ville gå til offensiv i Laos, og at USA trygt kunne trekke sitt personell ut av Laos. I 1961 går Kennedy i flere taler inn for et uavhengig og fredelig Laos. Han var ikke i stand til å gjennomskue Laos strategiske betydning. Mens derimot kommunistenes general Vo Nguyen Giap så det samme som Diệm og Eisenhower, Laos var nøkkelen til å lykkes på den indokinesiske halvøen.

I mai 1961 møttes delegatene i Genève til konferansen om Laos. I tråd med sin analyse hadde Diệm på samme måte som Eisenhower, gått inn for en deling i nord og sør av Laos der de ikke-kommunistiske styrkene ble overlatt den sørlige delen. I ettertid vet vi at om en slik grense mellom nord og sør kunne holdes, ville den i alvorlig grad ha svekket kommunistenes senere angrepskrig mot Sør-Vietnam.[33]Nå skulle det ende med en grense som delte landet i øst og vest, og som dermed ga kommunistene fri vei sørover i den østlige delen.

Det var Kennedys regjering som inngikk avtalen, men den som må bære hovedansvaret for den ulykksalige form den fikk, var USAs sjefsforhandler Averell Harrimann som med sin prestisje presset den igjennom. Harrimann kunne aldri forsone seg med at Diệm avslørte kommunistenes plan og gjennomskuet Harrimanns udugelighet. Han ble derfor senere en av Diệms farligste fiender. Harriman skulle komme til bli den som ledet konspirasjonen som førte til kuppet mot Diệm, et politisk renkespill som ikke bare skulle koste Diệm livet, et renkespill mange i dag mener i sin konsekvens skulle eskalere og endre krigen og til sist komme til å koste Sør-Vietnam friheten.[34]

Da avtalen forelå i juli 1962 hadde kommunistene i mellom tiden sikret seg omtrent halve landet. Den nye Genève-avtalen av 1962 innebar at alle utenlandske styrker skulle trekkes ut av Laos og at landet skulle styres av en koalisjonsregjering der både ikke-kommunister, nøytrale og kommunister var representert, videre fikk Nord-Vietnam forbud mot å sende tropper gjennom landet. En internasjonal kommisjon skulle overvåke at avtalen ble holdt.

Mens de allierte overholdt avtalen og trakk sitt personell ut av landet, brøt kommunistene avtalen allerede i starten i henhold til sin sedvanlige oppfatning av en avtale. De beholdt sine 10 000 soldater i skjulte baser i landet og fortsatte å smugle inn tropper og materiell. Dette ble muliggjort ved at Polens medlem i den internasjonale kommisjonen blokkerte alle forsøk på inspeksjon. Avtalen var et nederlag for USA, noe som Diệm klart innså ville skje, men han ble presset til å undertegne.[35]

Til tross for at kommunistene nå høytidelig hadde inngått avtalen av 1962 om Laos, skulle det ikke gå lenge før kommunistene brøt også denne avtalen, som de hadde brutt Genève-avtalen av 1954.[36]Det varte ikke lenge før strømmen sørover av materiell og tropper var like stor som før avtalen.

Men allerede før dette skjedde, hadde motstandere av Diệm engasjert seg. Én av dem var den venstreorienterte økonomen Kenneth Galbraith som tidligere hadde vært ambassadør i India. Etter et snaut to dagers besøk i Saigon sent i 1961 der hans viktigste informant var politikeren Joseph Mendenhall, en innbitt motstander av Diệm, skrev et Galbraith memorandum til Washington, der han skildret Sør-Vietnam i svært nedlatende toner og konkluderte med at Diệm måtte fjernes om USA skulle ha noe håp om fremgang.[37]

I august 1962 skriver Mendenhall et memorandum til Harriman via mellmomann der han konkluderer med at krigen måtte vinnes av USA og den ikke kunne vinnes (av USA) så lenge Diệm og hans bror Nhu satt med ledelsen i Saigon. Konklusjonen var at Diệm måtte ryddes av veien. Mendenhall går heller ikke av veien for å skissere hvorledes et kupp skulle utføres. Diệms etterfølger måtte utpekes (av USA) med tanke på egnethet for å la USA styre krigen.[38]Igjen ser vi en holdning som skulle få katastrofale følger. Uten å forstå hva en insurreksjon innebærer, betrakter amerikanske politikere og tjenestemenn dette som en ren krig, ute av stand til å se de politiske sidene. Derfor er de heller ikke i stand til å forstå hvor viktig Diệm og hans forståelse var for mot-insurreksjonen. De oppfatter hans vektlegging av det økonomiske og politiske spillet i distriktene som noe som tok oppmerksomheten bort fra krigføringen.

KOMMUNISTENE ANNEKTERER LAOS OG KAMBODSJA – INFILTRASJONEN ØKER

Ved avtalen om Laos som ga kommunistene fri vei sørover gjennom landet, mistet de allierte muligheten til å stenge kommunistisk ekspansjon i Indokina. Dette ga som nevnt Hanoi anledning til å gjenopprette den strategiske situasjonen de oppnådde i første indokinesiske krig, en lang grenselinje og beskyttede områder inne i nabolandene. I tillegg drev kommunistene propaganda i sør der de fremholdt, som sant var, at avtalen gikk i deres favør og at de dermed ville gå ut av krigen som den vinnende part.[39]

Det var ille at de allierte selv tilbød kommunistene Laos som en gavepakke. Like ille var det at de allierte, først og fremst USA avsto fra å reagere på at kommunistene flagrant brøt avtalen. Det skal vel neppe forundre noen at kommunistenes annektering av Laos og Kambodsja overhodet ikke vakte noen reaksjon i den ‘liberale’ presse, som imidlertid reagerte til overmål da de allierte i noen uker mai/juni 1970 gikk inn i Kambodsja som på det tidspunkt var hærtatt av kommunistene. Etter inngåelsen av avtalen om Laos øker kommunistene straks krigsinnsatsen i Sør-Vietnam ved å transportere styrker fra Nord gjennom Laos og Kambodsja til Sør. De kommunistiske styrkene økte enhetene fra kompanier til bataljoner og senere til hele regimenter.

Allerede i november 1961 hadde USA fått en alarmerende rapport om tilstandene i Sør-Vietnam som anbefalte en sterkere amerikansk støtte. Kommunistenes infiltrasjon fra nabolandene hadde i løpet av to år økt fra to tusen til seksten tusen i året.[40]USA ønsker å øke støtten, men stiller som krav til Diệm at han må ‘liberalisere’ og ‘demokratisere’ styret. Samtidig presser USA på for å overta mer av kontrollen med den allierte innsatsen. Begge tiltak ville svekke Diệms posisjon.

Etter hvert begynner amerikanske militære å forstå mer av insurreksjon og hva striden i Sør-Vietnam egentlig dreier seg om. Da USA får vite om den britiske antigeriljaen i Malaya – ble USAs ambassadør i Sør-Vietnam Frederick Nolting bedt om å ta kontakt med britene i den forbindelse. Typisk skjedde dette uten at USA brød seg om å informere Diệm om sine planer om mot-insurreksjon, noe som senere skulle bygge opp om Diệms mistillit til USA. I mellomtiden arbeider Harriman og hans medsammensvorne fortsatt med forsett om å fjerne Diệm, faktisk foreligger det allerede da en hemmelig plan for å fjerne Diệm.[41]

For å skjule forbindelsen til Nord-Vietnam opprettet Hanoi i desember 1960 høyst offisielt den såkalte Nasjonale Frigjøringsfront (Mặt Trận Giải Phóng Dân Tộc) i Sør-Vietnam. Dette var den politiske Fronten som også inneholdt ‘nøytrale’ medlemmer, en fremgangsmåte man kjenner fra revolusjonær krigføring. Det skal knapt undre noen at leder for Fronten, Nguyễn Hữu Thọ, var tidligere leder for Saigons Fredsbevegelse. Fronten var en elitistisk organisasjon av høyt utdannede mennesker.[42]

Ved siden av Fronten opprettet Hanoi i 1962 høyst uoffisielt Sentralkomitéen for Sør-Vietnam (Văn phòng Trung ương Cục miền Nam), som representerte den militære ledelsen. Både Fronten og Sentralkomitéen var underlagt Hanoi.Den ‘liberale’ presse oppnevnte umiddelbart «Frigjøringsfronten» til den sanne representant for Sør-Vietnams folk og forlangte at Diệm skulle ta denne inn i sin regjering. Den militære Sentralkomitéen fikk som ventet, ingen oppmerksomhet i pressen.

Sør-Vietnam sto nå etter hvert overfor tre store problemer utenom at de etter krigen måtte forsøke å bosette og skaffe sysselsetting til nærmere en million flyktninger fra nord. Det ene problemet var utbyggingen av landets produksjonskapasitet i distriktene for å sikre matforsyningen, det andre var å demme opp for terror og gerilja som ødela forsøk på å bygge opp sivil infrastruktur, og nå for det tredje å måtte ta opp kampen mot regulære militære avdelingen som infiltrerte over grensen mot Laos og Kambodsja. Vietnameserne søker å løse dette først og fremst ved å bygge ut landsbygda. Ved dette ville de sikre matforsyningen og velstand til bøndene, og samtidig et bolverk mot insurreksjon som skulle hindre transport av personell og forsyninger ut av Sør-Vietnam.

PASIFISERINGEN – MOT-INSURREKSJON – KAMPEN OM LANDSBYGDA.

Å påstå at Vietcong hadde støtte blant befolkningen på landsbygda, er like riktig som å si at væpnede bankranere har støtte hos gislene under et bankran.

                                                                                                       Vietnameser til forfatteren.

Landet i sør, Nam Bộ, var et land som ble utbygget landsby for landsby i tiden 16 – 18-tallet. Landsbyens råd ble etablert etter konfutsianske oppfatninger. På tilsvarende vis som landsbyene ble liggende som egne enheter, ble landsbyrådene også autonome enheter. Fra 1956 til 1958 gikk pasifiseringen uventet bra, noe som fikk kommunistene til å intensivere terroren på landsbygda.

Paradokset var at selv om Diệm aldri ble helt ut forstått eller respektert av amerikanerne, ble han forstått av kommunistene som umiddelbart innså hvor viktig det var å bryte forbindelsene mellom Diệm og befolkningen.[43] Frem til 1958 hadde de likvidert 1700 mennesker, av dem 400 offentlige funksjonærer. Året etterpå begynte de systematisk å likvidere lærere, noe som ødela for 30 000 barn.[44]I 1961 likviderte de 1 300 mennesker, i 1962 likviderte de 1 700 og i 1963 nådde terroren en topp med 2 000 drepte[45]. Dette vakte ikke uventet, liten eller ingen oppmerksomhet i den ‘liberale’ presse som til gjengjeld var travelt opptatt med å skrive om hva den kunne finne om korrupsjon og skandaler i Sør-Vietnam. I motsetning til grusomhetene de selv utøvet i Sør-Vietnam, kunne kommunistene selv freidig påstå at, tusen av landsbyer blir blir brent av fienden, og hundre tusener blir fengslet, torturert og drept i fengsler og konsentrasjonsleirer.[46]

Formålet med kommunistisk terror var ikke bare å ramme dem som representerte motstand mot kommunistene, men å rive opp båndene mellom regjeringen og folket, og ikke minst å skremme befolkningen fra å samarbeide med myndighetene. Geoffrey Shaw skriver om terroren at kommunistenes nedslaktning fikk My Lai til å blekne.[47] Som kommunistene selv sa, Vårt mål er ikke bare å ødelegge dem som kunne skade Bevegelsen, men vi hadde også som mål å skremme folket fra å ha noe med regjeringen Diệm å gjøre[48]. Utenlandsk presse som senere skrev spaltemeter om angivelig grusomheter i alliert krigføring, og som aldri gikk trett av å skrive om Mỹ Lai, viste under hele krigen en påfallende mangel på interesse for kommunistenes redselsgjerninger ute i distriktene.

Fra sine erfaringer som guvernør i Ninh Thuận var Diệm en av de første til å forstå revolusjonær krigføring. Han hadde også innsett at kommunistene ville starte fra avsidesliggende strøk og derfra trenge inn mot bebodde områder. Derfor ønsket han å legge beskyttede befolkningskonsentrasjoner slik at de kunne danne et område som demmet opp for kommunistisk inntrengning. Planen var å etablere et nett av slike sentre som kunne virke som et hinder for transport av personell og varer ut til kommunistenes baser[49]. Samtidig var han opptatt av å bedre økonomien og sosiale forhold. Derfor skulle alt tilrettelegges slik at bøndene også kunne dyrke vekster og skaffe mat til samfunnet. To prosjekter sprang ut av denne tankegangen, Agroville og Strategisk Landsby.

Agroville prosjektet som Diệm prøvde å innføre i 1959, var opprinnelig et fransk prosjekt som tok sikte på å samle innbyggerne i sentra med alle fasiliteter, og tømme landskapet omkring, noe som ville gjøre det vanskeligere for kommunistene å kommunisere med innbyggerne. Det franske Agroville-prosjektet fungerte dårlig selv om det i beste fall reduserte strømmen av informasjon, mat og rekrutter. Men så lenge Frankrike var en fremmed kolonimakt, hadde franskmennene ingen Sak, hvilket kommunistene hadde i ‘nasjonal frigjøring’. Det at Agroville prosjektet tok sikte på å samle innbyggerne i større klynger, kunne for så vidt minne litt om mot-insurreksjon i Malaya. Men til forskjell fra forholdene i Nord-Vietnam og Malaya, var bosettingen i Sør-Vietnam spredt.

Diệm tok idéen opp igjen og nå som et genuint nasjonalt prosjekt. Hans primære målsetting med prosjektet var typisk nok ikke militær, men økonomisk og sosial. Han mente at han ved en slik organisering ville kunne oppnå raskere vekst og bedre tilgang på offentlige tjenester. Derfor begynner han systematisk å bygge ut sentra og dyrket land for å danne en sperring mot kommunistene. Det er også her han plasserer de katolske flyktningene fra Nord-Vietnam som han visste var de best motiverte.[50]

Prosjektet støtte imidlertid på problemer. Dels var det internt idet prosjektet innebar flytting og relokalisering av bøndene vekk fra hjem og forfedrenes gravsteder, noe som møtte umiddelbar motstand. Men vel så problematisk var det at Agroville sentrene hadde stor omkrets. Dette gjorde det vanskelig å beskytte både klynger og omkringliggende rismarker mot kommunistenes terror. I tillegg kom en propaganda som særlig rettet seg mot tidligere Viet Minh sympatisører. Programmet som startet i 1959 ble på grunn av dette avsluttet etter kort tid. Det som var verd å merke seg var at de som kritiserte programmet sterkest, ikke hadde en eneste kommentar til kommunistenes målrettede terror og ødeleggelser. At programmet feilet, ble i ‘liberal’ presse utlukkende forklart ved Sør-Vietnams angivelige ‘korrupsjon og maktbruk’

Svakheten med prosjektet var ikke selve Diệms idé som senere ble videreført i Strategisk Landsby. Men oppgaven med å bosette en million flyktninger var i seg selv formidabel og ville under enhver omstendighet ha krevd tid til planlegging og gjennomføring. Nå skulle dette skje i et land som var ødelagt av langvarig krig og der kommunistene stadig drev sitt spill med propaganda og terror. Diệms løsning forutsatte også et samarbeid mellom politi og militære som fungerte dårlig i praksis.[51]

Selv om prosjektet med Agroville hadde sine tilbakeslag i begynnelsen, var tanken god og prosjektet ble videreført i pasifiseringsprosjektene som hadde som hensikt nettopp å motarbeide kommunistenes insurreksjon på landsbygda. Det tok imidlertid ledende politikere og fagmilitære i USA lang tid å forstå filosofien bak insurreksjon. Hadde denne forståelsen kommet tidligere, kunne mye ha vært vunnet[52]. Diệms ide om å ramme Vietcongs sivile infrastruktur var etter mange eksperter den meste effektive vei å gå før kommunistenes bygget opp militær styrke. Dette rammet kommunistene der de i denne fasen var mest sårbare. Dessverre vant altså ikke denne forståelsen umiddelbart frem hos Vietnams allierte.

Agroville-prosjektet ble etterfulgt av prosjektet Strategisk Landsby – ấp chiến lược.[53] Diệm oppfattet også dette prosjektet som middel til økonomisk og sosial fremgang der den militære betydning var underordnet. Ved å etablere en sone med Strategisk Landsby ville han hemme kommunistenes ferdsel og transport av informasjon, mat og rekrutter, og samtidig tilby sikkerhet, det han forsto var Saken som ville blir avgjørende for de allierte.

Prosjektet Strategiske Landsby var en forbedring av prosjektet Agroville. At det siste prosjektet hadde slått feil, bl.a. fordi bøndene var utsatt for kontinuerlige propaganda og terror, gjorde USA skeptisk også til Strategisk Landsby, til tross for at dette siste prosjektet var forskjellig på mange måter.[54] Filosofien prosjektet bygget på innbyggernes behov for å beskytte og ta vare på egen familie.

Det er sagt om idéen om Strategisk Landsby, at den var hentet fra anti-geriljaen i Malaya (Malaysia). Det er riktig at den engelske oberst Sir Robert Thompson som hadde erfaring fra Malaya, var Diệms rådgiver under utformingen av programmet. Men selve idéen kjenner man fra stridene vietene hadde med kinesere og mongoler i Bắc Bộ. Stridslandsbyer ble også tatt i bruk i stridene med de franske styrkene på 18-tallet og under annen indokinesiske krig. Men det var én forskjell. Landsbyene i nord (og i Malaya) er avgrensede og sirkelformede, og bedre egnet for forsvar. Landsbyene i sør hang derimot sammen og strakte seg langs veier eller elver, og var vanskelig å avgrense og forsvare.

Robert Thompson og hans britiske ekspertstab arbeidet tett med vietnameserne og han hadde betydelig innflytelse på Diệm. I oktober 1961 gir Thompson Diệm en oversikt over tilstanden i Mekongdeltaet. Samtidig forelegger han også Diệm en plan for mot-insurreksjon. Det er nå planen om de ‘strategiske landsbyene’ begynner å ta konkret form. Tanken var at etter at hæren hadde jaget ut Vietcong, skulle befestede landsbyer forsvares av lokale styrker. Ved å velge denne strategien kunne Diệm dessuten unngå overstyringen fra USA. Men samtidig arbeider USA på en ny strategi som krevde at Diệm aksepterte en rekke politiske forutsetninger.

Shaw peker på en betydningsfull forskjell mellom Diệm og Thompsons oppfatning, og oppfatningen hos amerikanske militære. Thompson mente slaget ville komme til å stå om man klarte å etablere sikkerhet og stabilitet i de små landsbyene i de folketette provinsene. Derfor prioriterte Thompson en defensiv strategi, dette først og fremst å sikre innbyggerne. Amerikanske generaler mente striden ville komme til å stå om de ubebodde områdene der Vietcong kunne opprette sine baser, og at slaget ville stå om Saigon.[55]Den amerikanske strategien ble derfor offensiv. Dette synet skulle komme til å prege amerikansk strategi inntil Clear-and-Hold strategien vant frem i 1969.

Thompsons strategi hadde en åpenbar likhet med Bảo An[56] strategien til Diệm i idet begge baserte seg på en lokal fast sivil politistyrke, en lokal milits og en militær organisasjon som var mobil og kunne dekke store områder. Den militære styrken skulle ikke være fast i stasjonert noe som ville gi et preg av okkupasjon. Den skulle sveipe over og dekke store områder for å hindre Vietcong å konsentrere styrker og utføre større operasjoner. I tråd med prinsippet Clear-and-Hold skulle politiet være fast tilstede og en lokal milits skulle organiseres og væpnes. Amerikanske militære var uheldigvis ikke i stand til å begripe tankegangen, og motsatte seg eget politi.

Det oppsto nå en diskusjon om Thompsons plan. Siden USA betalte omkostningene, ville amerikanerne også være med på strategien. Det som skulle få ugunstige følger, er at hva USA setter seg imot, nettopp er Thompsons idé om at Diệm skulle styre dette militært, dvs. uten å gå veien om USA.

Gjennomføringen av Diệms plan møtte vanskeligheter. Mens konseptet Strategisk landsby hadde fungert andre steder der landsbyens utforming var gunstig, måtte landsbyene i sør omorganiseres og folk flyttes, og her støtte man på noen av de samme problemene som med Agroville. Mange av disse nybyggerprosjektene lyktes. Det var de som lå nær bebodde strøk med god kommunikasjon. De som fikk problemer, var de som lå for avsides til. En alminnelig oppfatning er at Diệms idé om Strategisk Landsby kunne ha lyktes bedre om de militære styrkene hadde vært bedre koordinert med landsbyene innenfor en total strategi mot kommunistene.[57]Men igjen fikk det uheldige følger at hæren led under at den var satt opp med tanke på invasjon og ikke anti-gerilja.

I selve gjennomføringen ble ikke regjeringens begrunnelse og målsetting tilstrekkelig vektlagt. Tiltakene ble mange steder satt ut i livet i form av brå og tvungne omplasseringer av folk til boplasser som ikke var gunstig plassert og som ikke var klare for innflytting.[58]Den uheldige implementeringen gjorde at i mange tilfelle ble prosjektet møtt med frustrasjon og motvilje. Heller ikke maktet regjeringen å følge opp med infrastruktur all den tid lokale myndigheter forserte prosjektet. Ytterligere uheldig var det også idet det ga kommunistene vann på mølla i sin propaganda. Utenlandsk presse som sjelden våget seg utenfor byene, var raskt ute med å trekke frem problemer prosjektet hadde møtt uten å gi kreditt til myndighetene for tankene bak.

Men på tross av problemene, gikk prosjektet Strategisk Landsby uventet bra. En følge av dette var det økende antall geriljasoldater som deserterte, oppmuntret av Diệms tilbud om amnesti. I alt hadde 27 000 Vietcong desertert frem til sommeren 1963.[59] For første gang hadde kommunistene følelsen av at de var i ferd med å tape. Et annet tegn på at prosjektet var vellykket, var at prisen på ris gikk ned i 1962.  Amerikansk ‘liberal’ presse fortsatte imidlertid ufortrødent å fremstille prosjektet som mislykket. At Diệm gikk inn for amnesti til tidligere Viet Minh, kom heller ikke særlig frem i ‘liberal’ presse.[60]I stedet ble det freidig påstått at han forfulgte og fengslet tidligere Viet Minh.

I motsetning til nedsettende kommentarer i vestlig presse, betraktet myndighetene i Laos prosjektet som så vellykket at de lanserte et tilsvarende prosjekt. At idéen var god, bekreftes også av kommunistene, som straks ga ødeleggelse av Strategiske landsby høyeste prioritet. I den grad prosjektet lyktes, bidro dette sterkt til å svekke forbindelsen mellom kommunistene og den lokale befolkning. Den beste anbefalingen fikk Strategiske landsby derfor ikke av amerikansk ‘liberal’ presse og deres ‘eksperter’, men av Nord-Vietnams general Nguyễn Chí Thanh, som karakteriserte idéen som en klarsynt konklusjon, og han la til at, uheldigvis for dem (de allierte min.tilf.) begynner de nå å blir plaget av bekymringer ved planen.[61]Arthur Dommen skriver at krigen gikk bedre i 1962 og1963 og at Strategisk Landsby spilte en stor rolle for denne fremgangen.[62]

Diệm mente selv at gjennom Strategiske landsby ville folk bli bundet sammen som beboere som bygget og forsvarte egen eiendom. Som vi husker, under vietenes militære ekspansjons sørover på 15-tallet finner vi đồn điền, den befestede landsby som en viktig faktor i annekteringen av Champa og Chen La. Disse var på en måte nettopp Strategisk Landsby. Men ettersom tiden gikk ble landsbyene mer spredt og befolkningen knyttet løsere sammen. Landsbyene var ikke lenger befestede.

Diệm så Strategisk landsby som et prosjekt som kunne underbygge befolkningens selvtillit. Ved dette prosjektet ble krigen flyttet fra en strid mellom Vietcong og regjeringen til en strid mellom kommunistene og befolkningen. Han la også avgjørende vekt på at programmet skulle bedre levevilkårene for befolkningen. Diệms tanke var at demokrati måtte begynne i landsbyen. Reformer utenfra som ble tredd ned over hodene på folk, skapte slik han så det bare kaos.

Diệm ble kritisert for å ha satt inn sine representanter i stedet for de valgte landsbylederne. Det ble imidlertid aldri nevnt at dette var fordi kommunistene hadde kuppet landsbyrådene med terror og propaganda. Det ble heller aldri nevnt at han vendte tilbake til ordningen med valgte ledere etter at kommunistene var drevet bort.

Det ble heller aldri nevnt i utenlandsk presse at kommunistene drev en kampanje med likvidering og kidnapping av offentlige funksjonærer og valgte ledere. Bare i tiden 1960 – 1961 ble over 12 000 ledere og landsbyfunksjonærer drept eller kidnappet. Dette gjorde at myndighetene fikk problemer med å fylle rekkene. Under dødstrusler fra kommunistene måtte Diệm derfor søke blant de mest motiverte, og han valgte da de nordvietnamesiske katolikkene som visste hva kommunisme innebar. Dette ble umiddelbart av ‘liberal’ presse utlagt som nepotisme. 

På basis av sine erfaringer fra Ninh Thuận der han hadde lyktes å nedkjempe kommunistene, satte Diệm sin politikk ut i livet. Han innførte en lov 10/59 som forbød kommunisme. Dette ble igjen utsatt for voldsom kritikk i utenlandsk presse.[63] Den forutsatte standrett og satte dødsstraff for terror. Det er hevet over tvil at uskyldige ble dømt, men i ettertid der man hadde sett hva som skjedde ved kommunistisk maktovertagelse, har mange forsvart loven. Presidentens bror Can ble beskyldt for å bruke loven mot politiske motstandere. Det er imidlertid galt å legge hele skylden på den sørvietnamesiske regjering, all den tid kommunistiske agenter og terrorister hele tiden opptrådte i sivil og med falske papirer, og ofte utga seg for å representere lovlige partier.

KOMMUNISTENE ØDELEGGELSE AV PASIFISERINGEN – KRITIKKEN MOT DIỆM ØKER.

Å kritisere Diệm for å være autoritær og udemokratisk i et land som Vietnam, var like meningsløst som å kritisere forsvareren i en rettssak for å være ensidig og partisk.

                                                                                                       Vietnameser til forfatteren           

Fullstendig klar over at insurreksjonen gikk dårlig, selv om de gjør det bedre militært etter at store styrker var transportert sørover, valgte kommunistene sommeren 1963 å oppgi Mekong-deltaet og konsentrere innsatsen om fire provinser som alle omringet Saigon. Det var provinsene Long An,[64] Định Tường[65], Vĩnh Bình og Kiến Hòa[66]. Disse fire provinsene opplevde nå flere militære angrep enn hele resten av Sør-Vietnam. Imidlertid klarte myndighetene å holde pasifiseringen gående i disse områdene til tross for at terreng gjorde forsvaret vanskelig. Til sist valgte kommunistene derfor å konsentrere angrepene mot én provins, Long An. Lokale styrker her var heller fåtallige og var bare lettere utstyrt med tanke på mot-gerilja og ikke strid mot regulære avdelinger. Selv om de kjempet med forbausende standhaftighet, var de lokale styrkene ikke i stand til å møte angrep fra større avdelinger med tyngre våpen. Årsaken til at kommunistene lyktes i angrepet var ikke svikt i pasifiseringen, men at den sørvietnamesiske 5.divisjon ikke grep inn. Amerikanske rådgivere kunne senere melde at den 5.divisjon ikke foretok operasjoner i Long An.[67]Igjen en konsekvens av oppbygningen av den vietnamesiske hær etter amerikansk modell.

Formålet med angrepene var ikke militært, men politisk. Kommunistene ga nå avkall på resten av deltaet. Siden vestlige journalister stort sett holdt seg i Saigon, var det kun disse fire naboprovinsene til Saigon som fikk oppmerksomhet. ‘Liberale’ journalister besøkte ellers ikke Mekongdeltaet hvor pasifiseringen var i ferd med å lykkes.[68]Kommunistene regnet derfor med at en offensiv mot de nærmeste provinsene ville overbevise vestlig presse om at pasifiseringen gikk dårlig.[69] Det viste seg at kommunistene hadde bedømt ‘liberal’ presse rett. Politisk fikk de uttelling for sin prioritering. Med utgangspunkt i situasjonen i Long An skrev ‘liberal’ presse straks at ‘motgeriljaen lykkes ikke’. Rapporter om seire for sørvietnamesiske styrker og tap for geriljaen ellers, ble blankt ignorert. Journalister som reiste ut i distriktene og besøkte landsbyer og utposter, og som sendte reportasjer om at myndighetenes politikk var i ferd med å lykkes, ble ikke referert. ‘Liberal’ presse visste nøyaktig hva den skulle servere.

Det bildet pressen propaganderte, at Sør-Vietnam ikke lyktes med mot-geriljaen, vant straks frem i opinionen, og da særlig hos den gruppen i USAs regjering som på forhånd var anti-Diệm. Basert på negative presseomtaler uten hold i virkeligheten, påsto denne gruppen nå at det var en gryende misnøye med Diệm. Uten faktisk grunnlag spådde de at pasifiseringen holdt på å slå feil. De påsto også uten videre at årsaken til dette tilbakeslaget, som faktisk ikke hadde funnet sted, var mangel på demokrati i Sør-Vietnam. Påstanden var tatt ut av luften. Et typisk eksempel på hva ‘liberal’ presse skrev, er dette sitatet fra Stanley Karnow i Saturday Evening Post 28.9 1963, Uansett hvor mye USA støtter det upopulære (sic) regimet til Ngô Dính Diệm, har dette regiment null sjanser til å slå kommunistene.[70]

Både enkelte politikere og journalister fremholdt at Sør-Vietnam, selv i en krigssituasjon, uten videre kunne praktisere samme demokratiske system som USA i fredstid. De forsikret også uten å ha noe belegg for det at det var nok av kvalifiserte kandidater som kunne overta etter Diệm.[71]

De politikerne i Washington som støttet Diệm, la mindre vekt på kritikken fra pressefolk, ambisiøse vietnamesiske politikere og politiserende buddhister. De hadde innsett at Diệms høye anseelse nettopp ute i distriktene var en viktig faktor for at pasifiseringen skulle lykkes, både fordi Diệm sto sterkt i befolkningen og fordi Diệms folk på landsbygda var bindeleddet mellom regjeringen og folket. Det var vel kjent at han hver uke tilbragte 2 – 3 dager ute i distriktene. Dermed sto USAS regjering splittet i synet på Diệm og situasjonen i Sør-Vietnam.

I motsetning til hva vestlige journalister skrev om den angivelige uovervinnelige kommunistiske geriljaen, måtte kommunistiske kilder selv innrømme noe annet. I en uttalelse fra den kommunistiske Sentralkomiteen for Sør-Vietnam het det, Fienden har vært i stand til å fravriste oss kontrollen over folk og land, og han har også tilranet seg våre tilganger på mannskap og ressurser, og videre samme sted, Vi har ikke vært i stand til å hindre ham. Og på den annen side, sett i et større perspektiv, fører fienden stadig sitt program fremover inn i våre områder.[72]

Høsten 1963 ble pasifiseringen i Sør-Vietnam evaluert av en gruppe ledet av general Victor Krulak. Gruppen besøkte sentre og landsbyer ute i felten i alle de fire militærdistriktene, og intervjuet amerikanske rådgivere og vietnamesiske offiserer. Spesielt var tilbakemeldingen fra 34 rådgivere i Mekongdeltaet oppmuntrende. Gruppens konklusjon var at pasifiseringen stort sett gikk bra, og at man ikke kunne registrere noe ønske om å vrake Diệm.[73] Samtidig viste flere stridsrapporter at de sørvietnamesiske styrkene gjorde det bra i kamper med kommunistene. Redegjørelsen fra CIA som gjennom hele krigen viste seg å være best informert, var at de militære var lojale mot Diệm. Forsvarsminister McNamara som bygget på etterretning konkluderte sommeren 1963 med at både den militære og sivile sektor viste fremgang. Imidlertid ble CIAs oppfatning underkjent av de som var anti- Diệm.

Det amerikanske politikere dessverre valgte å legge vekt på, var derimot en alternativ rapport utarbeidet av et utvalg ledet av politikeren Joseph Mendenhall, en notorisk motstander av Diệm. Mendehall hadde to år i forveien selvsikkert uttalte at Diệm hadde mistet grepet, og han kunne videre fortelle at kommunistene var i ferd med å vinne landsbygda. Mendenhall sto også bak brevet til Harriman året i forveien der han åpent hadde gått inn for at Diệm måtte fjernes.

På den bakgrunn, var det ikke forbausende at han baserte sin rapport utelukkende på besøk i de tre største byene der han snakket med vietnamesiske politikere hvis innstilling han kjente fra før. Mendenhalls påstand var at regjeringen Diệm ville lide nederlag enten overfor Vietcong eller som følge av en religiøs strid med buddhistene.

To helt vesentlige opplysninger Mendenhall var kjent med, underslo han blankt og tok ikke med i rapporten, den ene var at hverken militære ledere eller sivile ledere ute i felten hadde vendt seg mot Diệm, den andre var at disiplinen og stridsmoralen hos de militære troppene var god.

Det som snudde politikernes oppfatning til fordel for Mendehall, var redegjørelsen fra Rufus Phillips, sentral i pasifiseringsprogrammet, som med utgangspunkt situasjonen i Long An, hevdet at den vietnamesiske regjeringen var i ferd med å tape pasifiseringen i Mekongdeltaet. Phillips hevdet videre uten grunn at tilbakeslaget i Long An og dermed hele Mekongdeltaet skyldtes protestene mot Diệm fra buddhistene og andre grupper, som medførte at ute i distriktene var sympatien for regjeringen fallende.[74] Denne fremstillingen var grovt uriktig. Long An var på ingen måte representativ for Mekongdeltaet, det var den eneste provinsen kommunistene til sist satset på. Tilbakeslaget i Long An skyldtes ikke manglende støtte til Diệm, men kommunistenes storstilte offensiv. Deres sjakktrekk hadde lyktes, de hadde klart å føre amerikanske journalister og tjenestemenn bak lyset.

I et forsøk på å mildne motsetningene trakk Nhu seg fra regjeringen, men i stedet for å se dette som en invitasjon til samarbeid, valgte ambassadør Lodge å true Diệm med at USAs hjelp ville bli redusert dersom det ikke skjedde endringer i landets ledelse. Ved at Lodge presset på for å få Nhu fjernet ble dette nå en prestisjesak for Diệm som var landets leder. Han insisterte på at Nhu måtte bli sittende.

USA som ingen forståelse for Vietnams kultur og styresett hadde, forsøkte nå å presse Diệm til en ‘demokratisk’ politikk, godt hjulpet av ambisiøse politikere i Saigon. Selv i en fredstilstand ville en slik overgang til et mer demokratisk styresett være en prosess som ville ta tid. I en krigstilstand er slike endringer ofte svært vanskelige eller ugjørlige.

Da Lodge ikke klarer å presse Diệm til å endre politikk, degynner han å bearbeide opinionen først og fremst i USA, for å forberede et kupp. Han anbefaler USAs regjering å arbeide for å få skiftet ut Diệms regjering, skjønt hverken han eller andre har noen formening om en egnet kandidat. Da Lodge ikke får medhold, begynner han uten å informere sine overordnede, på egenhånd å arbeide for å forberede et kupp. Dette kommer myndighetene i USA for øre og han får en advarsel fra regjeringen om å la være å arbeide for et kupp.[75]

Lodge velger deretter en annen taktikk. Han sender vurderinger tilbake til USA, vurderinger som i stor grad er i samsvar med amerikansk presse og ikke hva fagmilitære og CIA kunne dokumentere. Både pressen og han dikter opp en motstand mot Diệm ute i distriktene, samtidig som fremgang både i pasifisering og militære operasjoner blir underslått. Et eksempel på slik journalistikk er Neil Sheehans påstand om at krigen mot Vietcong kan ikke vinnes med mindre Diệm blir erstattet med mere liberale politikere som kan vinne befolkningens tillit.[76] Det som senere skjedde, skulle til gagns vise hvor ubegrunnede slike påstander var, uten at dette fikk noen innvirkning hverken på pressen eller opinionen i USA.

I den ulykksalige kampanjen som førte til regjeringen Diệms fall med påfølgende politisk kaos, militær tilbakegang og sammenbrudd i pasifiseringen, skulle ikke bare Lodge, men særlig ‘liberal’ presse, innenlandske politikere og religiøse organisasjoner spille en skammelig rolle.

Samtidig som komplottmakerne driver sitt spill i Saigon, melder fagmilitære om fremgang i felten og rapporterer videre at de militære støtter aksjonene mot de militante buddhistene som de har forstått kun er ute etter politisk makt og ikke noen støtte til rettigheter.[77] CIAs sjef John Richardson som hadde tatt over etter William Colby i 1962, støtter Diệm på samme måte som Colby hadde gjort. Lodge forsøker deretter å få Richardson fjernet. Da dette ikke lykkes, beklager Lodge dette og påstår freidig at om Richardson hadde blitt fjernet, ville Diệms regjering falle. En grunnløs påstand. Menamerikansk ‘liberal’ presse kom straks Lodge til hjelp ved å baktale Richardson på de groveste. Da dette ikke fører frem, går pressen til det dypt illojale skritt å avsløre Richardsons identitet, dermed må han forflyttes. Nå står ikke lenger CIA i veien for konspiratørene. Dette fikk ingen konsekvenser for pressen.[78]Nå hadde Lodge lyktes med å skaffe Richardson av veien, og dermed fjernet Diệms eneste kanal til Washington ved å gå utenom ambassaden.

Samtidig er kan reportere i felten melde at til tross for Vietcongs offensiv, slåss lokale styrker og hæren glimrende. Reporteren Joseph Alsop skriver at, I Kiến Hòa [79]provinsen som er et av Vietcongs hovedmål, er ikke én av de 250 strategiske landsbyene gått tapt. Og han skriver videre at det er en merkelig motsetning mellom det han ser i distriktene og det ‘liberal’ presse påstår, nemlig at soldatene ikke har stridsvilje og foretrekker kommunistene.[80] I mellomtiden arbeider Harriman og hans medsammensvorne fortsatt med forsett om å fjerne Diệm, faktisk foreligger da en hemmelig plan for å fjerne Diệm.[81]

Lodge setter nå i gang en kampanje som involverer ‘liberal’ amerikansk presse og opportunistiske vietnamesiske politikere. En kampanje som ikke bare skulle føre til regjeringen Diệms fall, men som også skulle kaste Sør-Vietnam ut i et politisk kaos og en militær krise preget av konflikter og mistanke, som skulle sette hele pasifiseringsarbeidet år tilbake. Et utfall som skulle snu krigen til kommunistenes fordel og resultere i at USA måtte gå fra økonomisk støtte til et direkte engasjement.

BUDDHISTOPPRØRET

Det som skulle svekke Diệms situasjon alvorlig var det såkalte Buddhistopprøret, som ble rettet mot Diệms regjering. I ettertid er kommet frem at Diệm ikke var skyldig i noen av anklagene som ble reist. Buddhistopprøret som ble ledet av militante og fundamentalistiske munker, kulminerte med at en buddhistmunk begikk selvmord ved å brenne seg selv til døde. Dette etter at lederne hadde sørget for å skaffe publikum til denne angivelige «spontane aksjonen».

Miller skriver at selv om opprøret ble næret av diskriminerende politikk fra enkelte katolske politikere, ligger mye av årsaken dypere. Saken var at helt siden begynnelsen av hundreåret var mange buddhistiske ledere uroet over at buddhismen var i ferd med å tape terreng. De så seg om etter noe som kunne revitalisere religionen, og de så en mulighet for å bringe «buddhismen tilbake til røttene» ved å la den spille en politisk roller[82]. I buddhistenes strev for en «nasjonal buddhistisk bevegelse» begynte de å komme på kollisjonskurs med Diệms politikk for nasjonsbygging. Av Sør-Vietnams vel 14 millioner innbygger var 1.5 millioner katolikker, samtidig var 4 millioner konfutsianere, 1.5 millioner tilhørte sekten Cao Dai og 1 million Hoa Hao, utenom dette kom vel 2.5 millioner som var animister, hinduer, muslimer, taoister etc. Buddhister tilhørende Hinjana og Mahajana utgjorde 3.5 millioner.[83] Det var spesielt denne følelsen av etterhånden å komme i mindretall samtidig som landet ble modernisert og vestliggjort, som skapte denne fundamentalistiske bølgen.

Statsminister Trần Văn Hương uttalte til Marguerite Higgins at amerikanere tror at enhver asiat som brenner røkelsespinner, er buddhist, men de fleste er konfutsianere og hyller sine forfedre, toppen femten prosent av vietnamesere går i pagoden.[84]

Men i strid med ‘liberal’ presses fremstilling inntok Diệm ingen fiendtlig eller motvillig innstilling til buddhistene. I sine regjeringer oppnevnte han flere buddhister og blant generalene var et flertall buddhister. Det ble i denne perioden reist flere pagoder, i alt 1275 nye pagoder ble bygget og 1295 rehabilitert, noe som øket antallet pagoder fra 2206 til 4776 i Diệms regjeringstid. Et eksempel på Diệms velvilje var at han i 1956 sponset en stor buddhistisk kongress av egne midler.

Men dette til tross skulle det lykkes buddhistiske fundamentalister og renkespillende politikere å danne en besynderlig allianse mot Diệm. Allerede i 1960 hadde en gruppe ambisiøse vietnamesiske politikere, deriblant tidligere ministre, gitt ut et Manifest[85] med kritikk mot Diệm. Dette vakte naturligvis den største oppmerksomhet hos ‘liberal’ presse. Ingen fant på å stille de tidligere regjeringsmedlemmene spørsmålet om hvorfor de selv tidligere ikke hadde gjort noe med forholdene de klaget Diệm for. Publiseringen av manifestet fikk et svært uheldig etterspill idet Diệm arresterte noen av kritikerne, anklaget for illojalitet. Samtidig begynte konspiratørene å arbeide seg inn i det buddhistiske miljøet for å skaffe seg en plattform. De ble da straks fanget inn av den radikale gruppen av fundamentalistiske munker.[86]

For kommunistene kunne ikke dette heksebrygget av konspirerende politikere, fundamentalistiske munker med den radikale munken Thích Trí Quảng i spissen og journalister som drev sitt eget spill, kommet mer beleilig. Akkurat på denne tiden opplevde kommunistene at mot-insurreksjonen og Strategisk Landsby var i ferd med å ødelegge insurreksjon-kampanjen deres.[87]

De militante munkene forbereder nå en «spontan aksjon» rettet mot den amerikanske opinion, der de anklager Diệms regjering for religiøs undertrykking. Ukjent for amerikansk opinion var det i Vietnam slett ingen religiøs undertrykking. Det var en frihet ikke bare for religiøse grupper, men også for politiske dissidenter, i tillegg til en viss pressefrihet underlagt den omstendighet at det var krig. Men munkene ser seg nå om etter en mulig anledning til å aksjonere.

Etter som tiden gikk, skulle det i regionen omkring Huế nord i Sør-Vietnam, oppstå en konfliktladet situasjon. Dette skyldtes dels at den militante delen av buddhistleiren holdt til her, samtidig som den katolske erkebiskopen av Huế, Ngô Đình Thục, inntok en provoserende holdning på vegne av katolikkene. Det skulle ikke gjøre situasjonen bedre at Thuc var Diệms bror.

Det er en tragedie at den episoden som utløste kritikken mot Diệm var at han forsøkte å hindre at flagging av religiøs tilhørighet skulle så splid i landet. Fra tidligere eksisterte en bestemmelse om at ingen religiøse banner skulle vaie over det vietnamesiske flagget. Denne bestemmelsen var neglisjert både av katolikker og buddhister. Den 6.mai gir derfor Diệm ordre om at ingen religiøse flagg skulle brukes. Ordren kom som en direkte følge av at Vatikanets flagg var brukt på denne måten ved en katolsk høytidelighet i Huế. Både Ellen J. Hammer og Marguerite Higgins som gikk nøye inn i denne historien, konkluderte begge med at pressens fremstilling var gal. Flaggloven var ikke rettet mot buddhistene. Den kom som en reaksjon på at Diệms bror, erkebiskop Ngô Đình Thục, hadde gitt Vatikanets flagg en mer fremtredende plass enn Vietnams flagg.[88]

 Det som nå skjer i Huế, er at Diệms bror Ngô Đình Cẩn som virket som en sentralguvernør for området, innkaller Trí Quảng og to andre fremstående ledere og forsikrer at selv om forbudet forelå, ville det ikke bli satt ut i livet nå under Vesak, Buddhas fødselsdag.[89]Den som ødelegger det hele, er Thuc som blir oppmerksom på at de buddhistiske flaggene ikke er tatt ned, og deretter på eget initiativ klager dette inn for politiet som straks begynner å rive ned religiøse flagg.

Tidlig på dagen 8.mai holdt Trí Quảng en flammende tale med et voldsomt angrep på regjeringen som ble beskyldt for diskriminering. Deretter ledet han mengden bort fra Từ Đàm pagoden der høytideligheten skulle holdes, og til en lokal radiostasjon i Huế som skulle sende et religiøst program. Mengden forlangte der at radiostasjonen skulle sende talen til Trí Quảng. Da radiosjefen protesterte, utbrøt det tumulter og radiosjefen kontaktet myndighetene.

En militærstyrke kom til stedet utrustet med sjokkgranater[90] og håndvåpen. Da styrken er femti meter fra folkemengden skjer to kraftige eksplosjoner. Soldatene kaster sjokkgranater og skyter varselskudd da de tror det er en kommunistisk aksjon. Etterpå blir åtte ofre funnet. Ofrene var så hardt skadet at man antok det måtte skyldes bruk av plastisk sprengstoff.[91]De radikale buddhistene nølte ikke med å gi myndighetene og regjeringen skylden for drapene, en oppfatning som straks ble kringkastet av ‘liberal’ presse. En undersøkelseskommisjon som Diệm umiddelbart nedsatte, kom til den konklusjon at skadene som var påført ofrene, ikke var skuddskader og heller ikke kunne skyldes sjokkgranatene. En buddhistisk lege kom til samme konklusjon. Fra tidligere vet man at kommunistene var kjent for å kaste bomber.

Marguerite [92]Higgins som undersøkte denne episoden, skriver at pressens fremstilling var uriktig når det het at ofrene døde av skader av sjokkgranater eller skudd. Ikke desto mindre vant denne påstanden frem både i amerikansk opinion og hos myndighetene.

Men nå hadde de militante buddhistene fått den foranledning de hadde håpet på. Fra nå av fulgte aksjoner, demonstrasjoner og høylytte krav. Nå påsto de å skulle «beskytte buddhisme fra den aktuelle fare». Noen dager senere møttes Diệm og nestlederen Tích Tâm Châu i den buddhistiske organisasjonen. Diệm nektet imidlertid å gå tilbake på bestemmelsen om ingen bruk av religiøse flagg. Etter et nytt sammenstøt mellom myndigheter og buddhister i Huế i juni avsatte Diệm flere funksjonærer, samtidig som han ba lokale myndigheter forhandle med buddhistene.

Den 6.juni var en avtale mellom regjering og buddhister klar til å undertegnes. Men to dager senere skulle så en meningsløs og provoserende uttalelse fra Nhu s kone skape store problemer[93]. På vegne av[94]en sivil organisasjon rettet hun voldsomme anklager mot buddhistene. Det skulle ikke gjøre saken enklere at Nhu gikk ut og støttet sin kone. Dermed brøt forhandlingene sammen.

Imidlertid skulle det nå skje en episode som skulle forverre det hele. En eldre munk, Thích Quảng Đức, hadde tidligere avgitt et løfte om selvimolasjon. Bokstavelig og figurlig oppildnet av militante munker satte han fyr på seg i en vel forberedt «spontan aksjon» etter at ‘liberal presse’ var behørig varslet. Selvbrenningen fant sted utenfor Kambodsjas ambassade. Et velvalgt sted med tanke på det dårlige forhold mellom Saigon og Phnom Penh. Prins Sihanouk hadde åpent tatt stilling til fordel for Hanoi.[95]

Et bilde av den brennende munken ble smuglet ut av landet, og var straks på alle forsider verden over. Reaksjonen var overveldende. En amerikansk senator sammenlignet selvbrenningen med Romerrikets tortur og henrettelser av kristne martyrer. Det hjalp ikke på saken at Diệm over radio ga uttrykk for å være dypt sorgfull og gjentok ønsket om dialog.[96] De militante buddhistene oppnådde nettopp det de hadde ønsker.

I midten av juni ble Diệm og buddhistene enig om et kommuniké der regjeringen trakk tilbake den tidligere bestemmelsen og tillot bruk av religiøse flagg. Men like etter at dette var kunngjort, brøt det ut en brudulje mellom munker og politi. Dette innleder en ny serie med konflikter for åpen scene. Trí Quảng kaster nå masken og endrer propaganda fra krav om rettigheter til krav om at regjeringen Diệm må gå av. Demonstrasjonene varer hele sommeren med flere selvimolasjoner og demonstrasjoner.[97] Som munkene regnet med, var Kennedy som selv var katolikk, sårbar overfor beskyldninger om at Diệm utøvet en katolsk nepotisme vis-a-vis katolikkene.

Geoffrey Shaw konkluderer med at urolighetene i Sør-Vietnam denne sommeren ikke var noe opprør mot religiøs undertrykkelse, simpelthen fordi det ikke fant sted noen undertrykkelse. Han heller til den oppfatning at det hele var en aksjon fra buddhistiske militante rettet mot den amerikanske opinion for å svekke USAs innflytelse.[98]Det er rimelig å tro at dette hang sammen med deres fundamentalistiske holdning til vietnamesisk tradisjon og kultur. Forskeren Stephen Pan er inne på det samme som Shaw når han sier at kommunistene støttet aksjoner uten å implisere seg siden de visste at amerikanerne var følsomme for «religiøs forfølgelse».

For øvrig er kommunistenes rolle i urolighetene vanskelig å klargjøre. Analytikeren Douglas Pike hevder at de var motvillig til å støtte buddhistene. Et spørsmål er om dette da gjelder åpen støtte, i det man visste at to fremtredende buddhistiske ledere hadde god kontakt med kommunistene.[99]Pike konkluderer med at kommunistenes passivitet forble et mysterium.

Diệm forsøkte gjennom flere kontakter med ledende buddhister å komme til en forståelse. Hans anstrengelser ble fullstendig ignorert av pressen som i stedet hele tiden fyrte opp under motstanden mot Diệm i amerikansk opinion.[100]

Samtidig med de buddhistiske urolighetene tok også uenigheten mellom Vietnam og USA om styring og kontroll av mot-insurreksjon kampanjen mye av Diệms oppmerksomhet. I tillegg kom at Nhu uttrykte misnøye med det store antall amerikansk personell som oppholdt seg i landet. Også Diệm var urolig over det samme. Det gjorde ikke saken bedre at amerikanerne undertiden gikk utenom regjeringens kommandolinjer, noe som kunne gi ham et inntrykk av at fransk kolonivelde ble erstattet av amerikansk.

KOMPLOTTET STARTER – LIBERAL PRESSES ROLLE

Tragisk nok, på denne tiden da pressen utelukkende skrev nedsettende kommentarer om Sør-Vietnams regjering, kom det stadig inn positive rapporter om mot-insurreksjon. Myndighetene fikk nå bedre informasjon om kommunistene fordi store deler av befolkningen følte seg sikre. En rapport viste at omtrent 8 millioner av en befolkning på 16 millioner nå var overført til Strategisk Landsby prosjektet.[101]I rapporter fra Vietnam får ambassadør Nolting ros for å ha medvirket til det bedrede forhold mellom Washington og Saigon, noe som igjen førte til at mot-insurreksjon gikk bedre.

På den bakgrunn er det ikke til å undres over at Harriman og konsortier gikk i gang med å skifte ut Nolting med en mer «samarbeidsvillig» aktør. Denne skulle de finne i Cabbot Lodge som skulle komme til å spille en sentral rolle i kuppet mot Diệm. Lodge skulle etterfølge Nolting som USAs ambassadør.

Da Nolting i mai 1963 drar fra Vietnam på ferie, erstattes han av William Truehart (sic). Til tross for at Truehart har lovet å varsle Nolting om noe akutt skulle skje, svikter han dette. Truehart, som tidliger har vist seg å være klart anti-Diệm, er allerede i kompaniskap med Harriman og Hilsman. Da Nolting er intetanende satt ut av spill, har konspiratørene i Washington fritt spill. Buddhistkrisen var i seg selv alvorlig, men var på ingen måte noen trussel mot Diệm. Den som snur spillet, er Truehart som skifter side etter at Nolting er reist.

Gjennom publiseringen av imolasjonene sammen med en strøm av negativ omtale av regjeringen Diệm skulle ‘liberal’ presse etterhånden ødelegge Diệms posisjon i USA. Nettopp det som var munkenes agenda. Ved hjelp av vestlig presse klarte munkene å gi opinionen et overdrevet bilde av egen makt, samtidig med et bilde der Diệm ikke hadde legitimitet i befolkningen. Med utgangspunkt i bildet pressen hadde skap, fremstiller Truehart i sine rapporter de relativt fåtallige buddhistiske demonstrasjonene som et overveldende uttrykk for at det buddhistiske samfunnet, og Diệm som en leder på kollisjonskurs med buddhistene, som av den grunn var i ferd med å vende seg til kommunistene. Dette var ryktemakeri uten grunnlag.

Ifølge William Colby som var nestsjef ved CIA i Vietnam, var Diệms store feil at han ikke innså hvilken påvirkningskraft amerikanske media hadde på politikere i USA, og følgelig lot være å hindre spredning av rykter ved å imøtegå negativ omtale. Shaw skriver at rollen som amerikansk ‘liberal’ presse spilte i ødeleggelsen av forbindelsen mellom Diệm og USA skal ikke undervurderes.[102]

Med dette som utgangspunkt setter Washington med Truehart som villig aktør, et hardt press på Diệm. Uten Kennedys godkjenning truer Truehart etter instruks fra Harrimans gruppe med at USA kan bryte forbindelsen (dissociate) med USA i fall han ikke gir etter for buddhistenes krav.[103] Samtidig får Truehart også instruks om å opprette kontakter med personer man visste var anti-Diệm. Saigons tillit til Washington blir skadelidende og Diệm blir langsomt isolert. Det var dette som var målet til Harriman og Hilsman. Nolting skriver senere at han i denne perioden bevisst ble holdt helt utenfor. Da han kommer tilbake til Saigon i juli, ser han at Harriman og hans medspillere totalt har klart å ødelegge Diệms tillit til USA.

Flere reagerte imidlertid på det merkelige at pressen som i alle år hadde gravet opp all den skitt de kunne om Diệm og hans regjering, aldri tidligere hadde nevnt en eventuell antipati mot buddhister, før nå sommeren 1963. John Mecklin som var tilknyttet ambassaden som informasjonsansvarlig (Public Affairs Officer) skriver at vietnamesiske eksperter på buddhisme, som var tilknyttet ambassaden, var like overrasket som andre over den buddhistiske aksjonen. [104]

Mecklin skriver også buddhistopprøret (upheaval) ville aldri ha fått den oppmerksomhet og blitt tillagt den vekt det fikk uten hjelp av amerikanske media. Amerikansk presse og TV bidro direkte til ødeleggelse av nasjonal politikk som var av største betydning for USAs sikkerhet, i et område der vi hadde utstasjonert et personell på tyve tusen og betalte 500 mill. USD hvert år, et område der vi var i direkte militær kontakt med kommunismen.[105]

Marguerite Higgins som reiste rundt i Sør-Vietnam sommeren 1963, fikk hele tiden tilbakemeldinger om fremgang, både sivilt og militært. Hun registrerte på ingen måte det pressen påsto «buddhistkrisen sprer seg til landsbygda» og at hæren som følge av dette «var i ferd med å gå i oppløsning». Men det hun reagerte på vel så mye som falske påstander, var at pressen unngikk å skrive om den fremgangen Sør-Vietnam hadde mot kommunistenes insurreksjon. Higgins skriver at mens hun gikk fra landsby til landsby fra nord til sør, i øst og vest, opplevde hun at «religiøs forfølgelse» ikke angikk tilværelsen til den store majoritet av landsbybefolkningen.[106]

 Et av de verste eksemplene på ‘liberal’ presses misinformasjon var Pulitzervinneren David Halberstam som diktet sammen ville historier som konkluderte med at «Diệms regjering kjemper for sin overlevelse» og at «opptøyer som dem i Saigon, finner sted over hele landet». Kommunistenes agitasjonskomité i Hanoi kunne ikke ha gjort det bedre. Disse løgnaktige ryktene som ble spredt gjennom pressen, skulle etter hvert smitte over på Washington.[107]

På et møte 4.juli forteller Harriman og hans gruppe Kennedy at deres informasjon spår at et kupp mot Diệm vil finne sted i løpet av de neste fire måneder. I tillegg påstår de at buddhistkrisen er den største hindring for mot-insurreksjon. Alt grunnløse påstander. Samtidig bagatelliserer de farene for politisk kaos ved et kupp mot Diệm.

På et møte dagen etter advarer Nolting om konsekvensene av et kupp. Historien skulle gi ham full rett i advarslene. Etter hans mening vil det være umulig for Cabbot Lodge å utføre sin funksjon som ambassadør dersom han skulle brukes til å legge press på Diệm. Han viser til en demonstrasjon utenfor USAs ambassade og informerer om at nå har munkene kastet masken. De har endret taktikk og siktemål og at de nå arbeider for å velte Diệm. Påstandene om religiøs forfølgelse er avslørt som skalkeskjul-

At Diệms regjering ble belastet med buddhistkrisen og de amerikanske konspiratørenes kampanje, gjorde også til at oppmerksomheten ble trukket bort fra mot-insurreksjon og kampen mot kommunistene på landsbygda. I tillegg brakte krisen Diệm i konflikt med USA, som lurt av propagandaen i media, trodde at det var krisen som var årsak til at mot-insurreksjon gikk dårlig, hvilke den faktisk ikke gjorde.

PÅSTANDER OM KONTAKT SAIGON – HANOI. RAIDET MOT PAGODENE.

Under Têt feiringen i januar 1963 mottar Diệm en gave fra Hồ Chí Minh, en blomstrende kirsebærgren. Den sto senere utstilt i resepsjonen i Aulaen til Presidentpalasset.[108]I et intervju i Washington Post i mai 1963 sier Nhu at han ønsker USAs personell som da var mellom 12 og 13 000 redusert til det halve. Dette ble av enkelte betraktet som et signal til Hanoi om at Diệm fastholdt sin politikk om uavhengighet overfor utlandet. I en samtale med CIAs stasjonssjef Richardson gir Nhu uttrykk for det samme.[109]  

I juni møttes Ngô familien i Huế for å diskutere en ny strategi overfor kommunistene. Francis Winters skriver i den forbindelse at i august åpnet Diệm for forhandlinger i håp om å oppnå en løs føderasjon mellom Nord og Sør med Hồ som leder for Nord og Diệm som president for Sør. Prospektene for en slik uforutsett allianse kunne være lykkevarslende (auspicious). Både Hồ og Diệm hadde begynt å innse risikoen for å havne i sentrum for den kalde krigen. Kuppet skulle imidlertid for alltid utelukke en fredelig gjenforening av Vietnam. [110]

Lederen for den indiske delegasjonen i ICC Ramhundu Goburdhun fortalte at under et besøk i Hanoi hadde Hồ Chí Minh sagt til ham at Diệm «på sin måte var en patriot». Hồ hadde videre sagt om Diệm med adskillig sympati at Diệm med sin uavhengige karakter, ville få en vanskelig tid med amerikanerne som ønsket å kontrollere alt. Hồ avslutter med å si til Goburdhun «Ta ham i hånden for meg hvis du treffer ham».[111]

Når lederen for den franske delegasjonen, Roger LaLouette i juli får vite at kommunistene kunne godta Diệm som leder i Sør, ser han sammen med Goburdhun og Mieczyslaw Maneli, leder for den polske delegasjonen, en mulighet for forhandlinger mellom Nord og Sør.[112]Selv var LaLouette overbevist om at Diệm var den eneste som kunne matche kommunistene i nord. Phạm Văn Đồng sier til LaLouette at på betingelse av at USA forlot Vietnam, var Nord villige til å forhandle med Sør. Stilt overfor det faktum at den eneste måten Nord kunne erobre Sør var ved krig, noe som på det tidspunkt ikke virket realistisk så lenge Diệm satt ved roret, så de kanskje en bedre mulighet ved forhandlinger. En annen sak var at situasjonen i Nord var ikke spesielt gunstig denne sommeren siden landbruket hadde opplevd sin verste krise siden 1954. Forsøket på å nå frem ad forhandlingsveien skulle imidlertid strande, bl.a. fordi den franske presidenten Charles de Gaulle la seg opp i det som skjedde.

Men ryktene om en nærmere kontakt mellom Nord og Sør skulle få en uheldig bivirkning. En analytiker i Washington skrev at kjennskapet til at Nhu allerede var i kontakt med Hanoi, var så pålitelig og så allment kjent at det var i ferd med å svekke moralen både i hæren og i den sivile administrasjon – mange synes overbevist om at Nhu kunne tenkes å ta kontakt med Hanoi.

På egen hånd og uten noe håndgripelig har Hilsman kommet frem til at Nhu arbeidet for å skyve amerikanerne ut og eventuelt etter å ha kastet USA ut, etablere et nøytralt Sør-Vietnam etter mønster av Jugoslavia. Konklusjonen var at bare tanken på forhandlinger alene var uforenlig med amerikanske interesser. Delegasjonsleder LaLouette skriver senere at Nhus angivelige anmodning (request) om å trekke[113] amerikanske rådgivere ut av Sør-Vietnam var den viktigste grunnen for USAs avgjørelse om å fjerne Diệm.[114]

I boken The Dark Side of Camelot skrev journalisten Seymour Hersch at utsikten til en dialog mellom Nord og Sør var den viktigste grunnen til at Kennedy administrasjonen fjernet Diệm. Herschs påstand er at Kennedy mente han ikke kunne vinne valget i 1964 dersom Sør-Vietnam skulle vise seg å bli «nøytralt» som følge av en dialog mellom Nord og Sør, noe som hans rådgivere hadde overbevist ham om, ville blir betraktet som et nederlag for USA.[115] Shaw derimot hevder at dette i så fall bare var et av flere momenter i Kennedy administrasjonens vurdering der Harriman med sine medspiller sto sterkt.

For å forstå Diệm, må man imidlertid gå tilbake i historien og se på hvorledes USA har forholdt seg til ham. Da han de første årene måtte ta et oppgjør med maktsentra i Sør-Vietnam, var støtten fra USA heller lunken eller i noen tilfelle uttrykk et press på ham. Selv om han på sommeren 1963 må ha vært klar over at det var krefter i USA som arbeidet for et kupp, og han måtte gjøre regning med at konspiratørene ville utnytte «buddhistkrisen» for alt den var verd, viser Diệm en fast holdning overfor de militante munkene. Han står i samme stilling nå som i 1955 mot Bình Xuyên da han også ble satt under press av USA for å kompromisse.[116] Han visste at om han tok et oppgjør med de militante buddhistene, kunne han heller ikke nå regne med hjelp fra USA, slik han hadde opplevd USA tidligere.

Den 18.august hadde ti generaler der langt de fleste var buddhister, et møte for å diskutere buddhistkrisen. Hverken Diệm eller Nhu var til stede. Oppfatningen blant generalene var at Diệm skulle ha grepet inn mot buddhistene tidligere[117]. De så det som om kommunistene nå hadde gått i kompaniskap med munkene og at målet var å velte regjeringen Diệm.  Generalenes konklusjon var at regjeringen umiddelbart måtte gripe inn og fjerne de militante munkene fra de aktuelle pagodene. Deretter gikk de til Diệm og ba ham innføre unntakstilstand og fjerne munkene. Diệm gikk med på dette, men ba om at aksjonen måtte gjennomføres så skånsomt som mulig. Det er viktig å understreke at på dette tidspunkt var holdningen blant de militære altså pro- Diệm.

Om natten 21.august gikk politi og militære til aksjon mot pagodene Xá Lợi i Saigonog Từ Đàm i Huế. Aksjonen ble ledet av generalene Tôn Thất Đính og Trần Văn Đôn. Begge var senere hovedmenn i kuppet mot Diệm. Aksjonen rammet 30 av i alt 5000 pagoder. Flere tusen ble innbragt, men få ble fengslet. De fleste ble hjemsendt. I flere av pagodene ble det funnet våpen.[118] I Saigon ble aksjonen møtt med forståelse. Representanter for flere land ga uttrykk for støtte til aksjonen.[119]

Det er imidlertid nå den ‘liberale’ presse går til aksjon anført av journalistene David Halberstam og Neil Sheehan. Aksjonen har to siktemål. Det ene er å fremstille kampanjen mot pagodene som et brutalt militært angrep med flere titalls døde. Antall døde kokte til slutt ned til fire. Da en undersøkelseskommisjon besøkte Sør-Vietnam i oktober, fant den alle fire lys levende.[120] Munker ble påstått stukket ned med bajonett eller skutt. Det annet var å fremstille aksjonen som ledet av Nhu, uten at hæren visste om dette. Begge påstandene var grovt usanne.[121]Ved å holde Nhu ansvarlig for en «blodig aksjon» klarte pressen å diskreditere Ngô familien. For ytterligere å helle bensin på bålet spredte ‘liberale’ journalister usanne påstander om en angivelig massedesertering i de sørvietnamesiske styrkene på grunn av aksjonen mot buddhistene. Denne påstanden stred mot at det var de militære selv som hadde gått innfor aksjonen.

Pressen klarer nå å gi sørvietnameserne, blant dem lederne for hæren, et inntrykk av at USA nå er på vei bort fra Vietnam som følge av aksjonen. De involverte generalene frykter at USA vil trekke seg ut av Sør-Vietnam, at militærhjelpen ville forsvinne, og at landet ville gå tapt. De skynder seg derfor å ta avstand fra kuppet de selv har ledet og legger skylden på Nhu.

Ryktene pressen hadde spredt, brukes nå av konspiratørene i Washington. Dette skulle få fatale følger for Sør-Vietnam. Den 22.august setter Harriman og Hilsman sammen et skriv til ambassadør Lodge bygget på falske opplysninger. De påstår at det var Nhus ide å raide pagodene, og at hans hensikt var å forfølge buddhistene og nekte befolkningens ytringsfrihet. På dette grunnlag anbefaler de at om ikke Diệm vil kvitte seg med Nhu, må USA kvitte seg med Diệm. Dette skrivet viser en total ansvarsløshet hos toppolitikere i USA som uten tanke på de uhyrlige konsekvensene dette skulle få, setter i gang et renkespill drevet av personlig, bitter motvilje mot Diệm.

Skrivet var i strid med hva konspiratørene visste, og ved en snedig manøver fører de både utenriksminister Dean Rusk og president Kennedy bak lyset, og får det sendt til Saigon. Moyar hevder at hadde minst én av disse hatt den fulle forståelse av hva som var i ferd med å skje, hadde brevet aldri vært sendt[122].

Hva som skulle gjøre saken verre, var at Lodge i stedet for å søke informasjon hos fagmilitære og de krigskorrespondentene som var orientert, lar seg forsyne med rykter fra ‘liberal’ presse. I mellomtiden kommer nå noen av krigens mest erfarne journalister på kollisjons kurs med ‘liberal’ presse. De påviser grove uetterretteligheter i hva amerikansk presse har fortalt. Dette forties og når ikke frem. At pagodene ble raidet av Nhus folk uten at sørvietnamesiske militære var orientert, ble nå USAs offisielle versjon av saken. I tillegg antyder Voice of America med Lodges godkjenning at USA vil ta bort støtten til Diệm om ikke de ansvarlige for raidet blir fjernet.

Lodge går nå videre og sender en melding til de sørvietnamesiske generalene der han ber dem fjerne Nhu umiddelbart og så ta stilling til hvorvidt Diệm også måtte fjernes. General Trần Thiện Khiêm uttalte senere til Marguerite Higgins at generalene hadde oppfattet det som USAs ønske at Diệm ble fjernet og at USA i motsatt fall ville stoppe hjelp til landet og eventuelt trekke seg ut.[123]En annen av kuppmakerne, general Dương Văn Minh, fortalte CIAs mann Lucien Conein at trusselen om kutt i USAs hjelp ville overbevise de militære om at USA ønsket et kupp.[124]

Da Kennedy fikk se den fulle tekst i skrivet som ble sendt til Lodge, ble han rasende. Men åpenbart i en slags ‘bordet fanger’ tenkning, ble ingenting gjort for å korrigere teksten. Imidlertid opplyste talsmennene for amerikanske militære at noen av generalene var innstilt på et kupp, men meningene var sterkt delte. Nhu forstår hva som er under opprulling og gir et varsel til de militære. Generalene ser nå at de ikke har mulighet for en militær overtagelse. Dermed stopper komplottet foreløpig opp.

Kupplanene er uaktuelle, men Lodge har fått blod på tann. Skrivet av 24.august overbeviste Lodge om at han hadde Washington i ryggen i forsøket på å fjerne Diệm. Det skulle imidlertid ikke ble konspiratørene i USA som gjennomfører kuppet, men USAs ambassadør til Vietnam Lodge.

KAMPEN MOT INSURREKSJONEN LYKKES MILITÆRT, MEN FORTIES – KOMMUNISTENES POLITISKE BLØFF VINNER FREM I PRESSEN.

Stikk i strid med hva ‘liberal’ presse påsto, gikk mot-insurreksjonen godt. Langsomt ble det lokale forsvaret bygget opp. Provinsstyrkene var på 75 000 mann, de lokale styrkene talte nå 100 000 og landsbystyrkene utgjorde 40 000. Selv om disse troppene var dårligere utstyrt enn den lokale hæren, gjorde de det bra i kamper mot Vietcong. Lengst i nord og i sentrale deler hadde disse styrkene overtaket. Bare i Mekong-deltaet var situasjonen uavklart. Mens Vietcong hadde utført 35 angrep på bataljonsnivå i første halvdel av 1962, hadde de så langt bare klart å utføre 6 slike i 1963. Rapportene fra provinsmyndighetene viste at det var større tillit hos befolkningen og bedre stridsmoral hos lokale styrker. To eksperter på mot-insurreksjon, Ted Serong og Sir Robert Thompson, ga Strategisk Landsby prosjektet godkjent karakter. Bare i Mekong-deltaet var det fremdeles problemer med gjennomføringen.

Den beste attesten Sør-Vietnams styrker fikk, kom ikke fra ‘liberal’ presse, men fra kommunistene. I en rapport fra Sentralkomitéen for Nam Bộ, heter det at, På grunn av resultater fienden har oppnådd i nylige raid og på grunn av hans nedbrytende arbeid for år samle befolkningen og etablere Strategisk Landsby, har fienden vunnet et stort antall av befolkningen og innskrenket våre tidligere frigjorte områder,[125] og videre, fienden har vunnet tilbake praktisk talt alt vi tidligere hadde erobret. Denne rapporten kan og fortelle om dårlig stridsmoral hos kommunistene. Videre forteller rapporten om hvordan sørvietnamesiske styrker hadde gjennomført vellykkede operasjoner mot fiendens forsyningslinjer dypt inne i Laos og Kambodsja.[126] Disse uttalelsene står i klar motstrid til påstandene fra kommunistenes øverstbefalende Võ Nguyên Giáp om «folkets heroiske seire». Et eksempel på kommunistisk propaganda som kritikkløst ble slukt av pressen er dette utdraget, I henhold til statistikk fra Frigjøringens Pressekontor har vår hær og folket i sør i tre år med gerilja (1961 – 1963) ødelagt og satt ut av spill mer enn 250 000 soldater, blant dem 1 500 amerikanere, skutt ned flere hundre fly og erobret 30 000 våpen.[127]

En kommunistisk leder for Vietcong i Mekong-deltaet klaget over at de hadde mistet en av sine nøkkelprovinser, BenTre, [128]der regjeringen hadde opprettet ikke mindre enn 195 Strategisk Landsby. Både kadrer og gerilja var drevet ut av landsbyene og inn i jungelen.[129]Dette var det stikk motsatte av hva ‘liberal’ presse hårdnakket påsto. Den samme pressen fortsatte for øvrig også etter kuppet å fremstille sørvietnamesernes innsats som nederlag og prosjektet Strategisk Landsby som mislykket.

I oktober melder en delegasjon fra kongressen om at etter deres vurdering er Sør-Vietnam i ferd med å vinne krigen. Vietcongs aktiviteter bortsett fra omkring Saigon hadde avtatt denne høsten. Bare i september alene hadde Vietcong 2 000 falne mot 540 for Sør-Vietnam. Delegasjonen advarer også mot kupplaner.[130] I oktober kommer forsvarsminister Robert McNamara og general Taylor til Washington med en oversikt over situasjonen som etter deres mening viser en fremgang for de allierte som var så god at de mente at ett tusen rådgivere kunne trekkes ut av landet i 1965. Denne vurderingen var i sterkt strid med det bildet pressen hadde bygget opp. Taylor kom i samme forbindelse med skarp kritikk av måten amerikansk presse hadde behandlet Diệm[131]. Til tross for alle disse tilbakemeldingene om fremgang i krigen, avlyser ikke Kennedy prosessen mot Diệm.

KUPPET – DRAPET                  

Da kuppet mot Diệm starter 1.november, har generalene forflyttet offiserer som ble antatt lojale mot Diệm langt fra Saigon, slik at de er ute av stand til å forpurre kupplanene. I Washington drøftet man de siste dagene eventuelle følger av et kupp. Både Taylor og McCone advarte mot det som var i ferd med å skje. De fikk rett i sin spådom om at hele Sør-Vietnams administrative apparat, som var utnevnt av Diệm, ville bli fjernet og erstattet av ukyndige.[132] Harkins protesterte også på ordlyden i telegrammet Lodge hadde sendt Washington. Det stemte ikke hva Lodge hadde påstått. Tvert imot var den militære situasjonen faktisk svært gunstig. Harkins hevdet også som sin mening at ingen av Sør-Vietnams generaler var i stand til å erstatte Diệm.[133] Den forunderlige situasjonen er altså at de militære er imot militærkuppet samtidig som dette støttes av diplomater og politikere.

I Saigon var allerede C.I.A.s mann Conein installert i konspiratørenes hovedkvarter. Via et eget radionett var han i stand til å holde Washington og CIA løpende orientert om kuppet.[134]Konspiratørene tok kontroll over nøkkelposisjoner som kommunikasjonssentre og hovedkvarterer. Enheter lojale mot konspiratørene blokkerte veien inn mot Saigon. Av interesse er det at Sør-Vietnams senere president, oberst Nguyễn Văn Thiệu som kommanderte 5.divisjon, hadde nå slått lag med konspiratørene. General Đôn kontaktet Diệm, informerte ham om det forestående kupp og tilbød amnesti for ham og hans familie. Diệm avslår og like etterpå starter kampene mellom garden og kuppmakernes tropper.

Diệm ringer Lodge, varsler ham om kuppet og spør om USAs stilling. Lodge lyver Diệm rett opp i ansiktet og røper ikke med ett eneste ord at USA er fullt klar over kuppet, ja at USA til og med har gitt grønt lys og støttet kuppet. Ambassaden orienterer nå USA om at Saigon Radio har meldt at den sørvietnamesiske hær har kontroll og vil be Diệm avgå. Begrunnelsen oppgis som den vanskelige økonomiske situasjon og at Nhu i stedet for å bekjempe kommunistene, ville kontakte dem. Fra Washington får ambassaden melding om at det ville styrke begrunnelsen for kuppet om Nhu fremstilles som en avhopper som ville kontaktet kommunistene.

Diệm forsøker å kontakte lojale offiserer, men uten hell. Kuppmakerne har sikret seg kontroll over kommunikasjonssystemet. Det er nå oberst Nguyễn Văn Thiệu[135] som angriper Gia Long palasset med infanteri støttet av artilleri og stridsvogner. Garden kjemper tappert hele natten, men må trekke seg ut om morgenen. Da hadde allerede Diệm og Nhu klart å evakuere.

De tok tilflukt i Chợ Lớn [136]og Diệm meldte at han ville overgi seg og ba om at general Khiem personlig kom og hentet dem. Fra amerikansk side hadde det kommet uklare signaler. Konspiratørene i Washington hadde tidligere insistert betingelsesløs overgivelse og at Diệm måtte sendes ut av Sydøst-Asia. Conein hadde anbefalt at USA ikke måtte ta noen offisiell stilling.

Om morgenen 2.november hadde kuppmakerne et møte for å beslutte hva de skulle gjøre. En konvoi ble sendt til St. Franciskus Xavier kirken der Diệm og Nhu hadde tatt tilflukt. De to ble hentet, ført inn i en pansret bil, bakbundet, skutt og stukket flere ganger med kniv. Den som tok initiativet til å få de to drept, var Diệms gamle fiende general Minh.

Flere har anført som unnskyldning for USA at Diệm kunne ha søkt hjelp hos amerikanske myndigheter, eventuelt tilbud om å bli fløyet ut. Marguerite Higgins argumenterer for at det ville være umulig for Diệm å gå til et slikt skritt. Hun siterer en vietnamesisk professor som sier, Om Diệm hadde søkt hjelp hos en fremmed makt, ville han ha kompromittert alt han sto for. Det ville ha ødelagt den troen folket hadde på hans integritet og karakter. Det ville ha vært feigt og ynkelig av Diệm å be om hjelp fra amerikanerne, og dette enda mer siden de hadde forrådt ham…Som vietnameser overga han seg til vietnamesere. Generalene drepte ham og det fulle ansvar hviler på dem.[137]

Tragedien omkring kuppet mot Diệm etterlater imidlertid en erfaring som er vel verd å ta med seg. Det er hva ansvarsløs presse som arbeider i kobbel i jakt på suksess, kan påføre et land og et folk av skade. Pressen er ikke som mange later til å tro «den fjerde statsmakt» som skal vokte maktens utøvere, den er i høy grad en maktfaktor selv som hjelpes frem av et bilde den selv har skapt forsvarer av «objektivitet og fakta». Ser man på hva som skjedde i Vietnam i året 1963, kunne ingen ting vært fjernere. Med drapet på Ngô Dính Diệm hadde ‘liberal’ presse vunnet sin første seier i kampen mot et fritt og uavhengig Sør-Vietnam. Den skulle ikke bli den siste.

ETTER STATSKUPPET – APOKALYPSE – ETTERSKRIFT                          

I løpet av de vel ni år som Diệm regjerte, likviderte kommunistene vel 20 000 sivile, dvs. 40 ganger som mange som ofrene ved Mỹ Lai massakren. Disse vel 20 000 fikk som vi vet, aldri noen oppmerksomhet i den ‘liberale’ presse. Et bevis på hvor høyt kommunistene vurderte Diệm var at etter statskuppet i november i 1963 opplevde man en kraftig fall i antall drap utført av kommunistene på sivile på landsbygda. Vietcongs henrettelser av sivile sank fra 2 000 til 500 etter Diệms død.  Juntaen som etterfulgte Diệm tok dette straks til inntekt for seg. Men William Andrews forklaring er at det da ikke lenger var nødvendig å rive opp linjene fra Saigon til felten.[138]Samtidig økte Vietcong de militære aksjonene. I uken etter kuppet igangsatte de minst seks angrep på kompaninivå. Sør-Vietnams tap var 116 falne, Vietcong hadde minst 2650.

Etter Diệms død i 1963 opplevde pasifiseringsprogrammet en kraftig tilbakegang. Hvorfor Sør-Vietnam tapte grepet på distriktene i 1963, vises tydelig av at etter Diệms død forlot mange av hans betrodde funksjonærer pasifiseringsprogrammet, samtidig som juntaen fjernet de som var igjen og satte inn sine som på ingen måte kunne måle seg med forgjengerne. Dette var den viktigste grunnen til at pasifiseringsprogrammet brøt sammen. Dette prosjektet som ble satt kraftig tilbake med militærkuppet, vedvarte 1964 og 1965, og ikke før i 1966 ble dette arbeidet tatt opp igjen.

Det ble imidlertid ikke effektivt før et sentralt råd som koordinerte all alliert aktivitet, ble opprettet. Det som kom var Fønix-programmet som tok sikte på å bryte ned kommunistenes infrastruktur. Kommunistene hevdet selv at tapet av en bataljon eller et kompani betød mindre for Vietcong enn ødeleggelsen av deres sivile apparat i et distrikt.[139]Eliminering av deres militære fiendtlige styrker fikk ingen alvorlige konsekvenser for Vietcongs aktivitet, men når deres sivile apparat ble ødelagt, innebar dette ofte opphør av militær aktivitet. Hvor effektivt Fønix-programmet var, så man tydelig under kommunistenes våroffensiv 1972 da deres infrastruktur spilte en langt mindre rolle enn under f.eks. Têt-offensiven i 1986.

Fra ‘liberalt’ presse kom ikke overraskende stadige beskyldninger om likvidering, massakrer og brutal tvang mot sivilbefolkningen, der Fønix-programmet ble fremstilt som terrorvirksomhet i forkledning.  Tilsvarende beskyldninger mot kommunistene kom selvsagt aldri.

Tiden etter kuppet kan best beskrives som et kontinuerlig maktspill, med intriger, kupp, arrestasjoner i tillegg til demonstrasjoner og protester. General Taylor måtte erkjenne at i den nærmeste fremtid er det umulig å forutse et stabilt og effektivt styre uansett sammensetning.[140]

Umiddelbart etter kuppet ble det dannet en 12-manns junta av generaler leder av Dương Văn Minh. De to andre kuppmakerne Tôn Thất Đính og Trần Văn Đôn satt også i juntaen. Etter en serie interne renkespill overtar general Nguyễn Khanh i januar 1964 som leder for en junta med en sivil regjering. Deretter følger en periode med uro, protester og demonstrasjoner. Den sivile regjeringen lykkes ikke, og i juni 1965 overtar en ny militærjunta ledet av Nguyễn Văn Thiệu og Nguyễn Cao Kỳ. Etter et valg i 1967 ble disse valgt som president og visepresident. Valget var neppe etter vestlige standarder, men igjen opplever man at de som var de hardeste kritikerne, senere aldri ytret et ord om «valg» i Vietnam etter 1975.[141]  

Oppmuntret av det politiske kaos i Saigon og tapet av distriktene, økte kommunistene innsatsen. Det skjedde nå en overgang til konvensjonell krigføring der fienden satte inn bataljoner i forband. Et eksempel er angrepet på Bình Giã provinshovedstaden i Phước Tuy, der kommunistene angrep med to regimenter, 271 og 272 fra den nyopprettede 9.NV.divisjon i tillegg til fire bataljoner, alle utstyrt med moderne våpen. Det som imidlertid var det urovekkende, var at kommunistene kunne operere med så store styrker så nær Saigon, Bình Giã ligger vel 70 km øst for Saigon. Dette demonstrerte som så mye annet, hva tapet av distriktene betød.

I en uttalelse fra en hvitbok fra USAs utenriksdepartement heter det, Problemene med krig og insurreksjon ble ytterligere komplisert ved en serie interne politiske stridigheter i Sør-Vietnam, som i november 1963 førte til regjeringen Diệms fall. … Det har siden vært flere endringer i ledelsen i Saigon. Disse interne politiske stridighetene ga Viet Cong en som ikke kan overvurderes (invaluable opportunity) og de utnyttet den.[142]

Utfallet av kaos, uenighet og splid blant de militære lederne, politisk avmakt og tapet av forsvarsstrukturen i distriktene, var alvorlig tilbakegang militært. Dette sammen med kommunistenes opptrapping til regiments og divisjonsnivå fikk USA til å gå inn i krigen med bakkestyrker. En aksjon som militært var vellykket, men som politisk kostet så mye at det tvang USA ikke bare til å trekke ut personell, men det som verre var, skjære drastisk ned på militærhjelpen.

Det er en alminnelig oppfatning i dag blant historikere og fagmilitære at aksjonen mot Diệm som kostet ham livet, resulterte i både et sivilt og militært kaos som skulle koste de allierte dyrt.

ETTERSKRIFT

Den 2.november 1971 samlet tusenvis av mennesker seg ved Diệms grav i Saigon for en minnehøytidelighet. En buddhistmunk i gul kappe fremsa en minnebønn og katolske bønner ble fremsagt. Faner hyllet Diệm som frelseren av Sør-Vietnam. Dagen i forveien hadde mennesker kommet til Saigon fra flyktningelandsbyene utenfor. De bar bilder av Diệm. Flere regjeringsmedlemmer var til stede. En offiser holdt en minnetale der han hyllet Diệm og sa han døde fordi han hadde motsatt seg utenlandsk dominans. Dette skulle etter hvert skje hvert år så lenge krigen varte, og det skjer også idag til tross for de sedvanlige represaliene fra myndighetene.

I USA minnes eksil-vietnameserne den svarte dagen 30.5.75 med det vietnamesiske flagget og bilder av Diệm. Ingen annen sørvietnamesisk politiker eller militær leder blir sidestilt med ham.

---

[1] Geoffrey Shaw: The Lost Mandate of Heaven. s. 44

[2] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 286

[3] Anne Blair skriver at ved å utnevne Cabbot Lodge som var den kommende republikanske presidentkandidaten til ambassadør i Sør-Vietnam, søkte Kennedy å gardere seg mot kritikk av sin politikk i Sørøst-Asia. Anne Blair: Lodge in Vietnam. s. 13

[4] Francis X. Winters: The Year of the Hare. s. xxxxxxx

[5] David Galula: Counterinsurgency Warfare. s. xii – xiii

[6] Kampen mot kommunistisk insurreksjon på Filippinene er behandlet i boken, Lawrence M. Greenberg: Hukbalahap Insurrection: A Case Study of a Successful Anti-Insurgency Operation in the Philippiness 1946 – 1955

[7] Referandum til USA. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 110 113

[8] Memoranda fra Landsdale til USA. Sitert hos Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 110 – 113

[9] Robert Thompson: No Exit from Vietnam. s. 30 – 31

[10] En vietnameser sa til meg, Folkets Hær må forstås som Hærens Folk.

[11] Et talende eksempel på forskjell i mentalitet var Le Duc Tho s hånlige kommentar til Henry Kissinger da amerikanerne etter hans oppfatning ikke klarte å håndtere hjemlig opinion og antikrigs-bevegelsene.

[12] Ved avslutningen av første indokinesiske krig juni 1954 hadde kommunistene seks divisjoner, med befal som helt ned til kompaninivå hadde stridserfaring, selv om tapene etter krigen hadde etterlatt store hull.

[13] Det var denne oppfatningen som skulle gå igjen i den senere oppdelingen i fire militærdistrikter etter topografi og klima der soldatene ble plassert i avdelinger i sine heimland.

[14] Hoàng Ngoc Lung: Strategy and Tactics. s. 64

[15] Andrew F. Krepinevich jr.: The Army and Vietnam. s. 22

[16] Andrew F. Krepinevich jr.: Op.cit. s. 25

[17] En vietnamesisk bataljon på 500 – 550 mann besto av tre kompanier.

[18] Også kjent som Army Rangers.

[19]. Ngo Quang Truong: Territorial Forces. s. 132.

[20] Allikevel var det sørvietnamesiske infanterivåpen US karabin, et halvautomatisk gevær, fullstendig underlegent kommunistenes standardvåpen AK-47 som egentlig er et maskingevær med en helt annen ildkraft. Det var først med ‘vietnamiseringen’ at sørvietnameserne fikk et tilsvarende våpen.

[21] Et eksempel var et nett av lokale styrker som ble bygget opp til å omfatte to hundre landsbyer i Darlac provinsen. Dette nettet ble etter hvert utvidet til å omfatte hele Darlac provins. Etter at spesialstyrkene som utgjorde kjernen i de militære styrkene ble overført til offensive operasjoner, brøt hele prosjektet sammen. Andrew Krepinewich jr.: Op. cit. s. 69 – 75

[22] Ngo Quang Truong: Op. cit. s. 133

[23] Se Kapittel 8. Stormen mot Saigon.

[24] Dokument utgitt av kommunistpartiet «Partiets oversikt over situasjonen i Nam Bo. Fra 1954 – 1960» sitert hos Mark Moyar: Triumph Forsaken. s.80 – 81 . bnf s. 435.

[25] «Vietnam: Forsvarskrigen mot USA for nasjonal redning 1954 – 1975» Vietnams Militære Institutt. Sitert hos Moyar: Op .cit. s. 83. bnf. 435

[26] Det er verd å legge merke til at Sør-Vietnam ble kritisert for «å ha brutt Genève-avtalen ved ikke å gå med på frie valg med tanke på en gjenforening», noe som faktisk ikke står i avtalen og som heller ikke ble avtalt. Samtidig ble Nord-Vietnam aldri kritisert for å bryte avtalen, noe de faktisk gjorde ved den storstilte invasjonen av Laos.

[27] Kommunistene refererte selv til denne som 559.

[28] Skrifter Vietnams Militærhistoriske institutt. s. 73. Sitert hos Arthur Dommen: Op. cit. s. 469

[29] Geoffrey Shaw: Op. cit. 90

[30] Ang Cheng Guan: Vietnamese Communists’ Relations with China. s. 88

[31] Diệm viste her til krigen i Hellas der den kommunistiske ELAS hæren umiddelbart led nederlag da Jugoslavia lukket grensen mot Hellas.

[32] Mark Moyar: Op.cit. s. 162

[33] Det er tankevekkende at flere fagmilitære i ettertid har vurdert en strategi der den demilitariserte sonen ble forlenget inn i Laos og frem til Thailand. Generalene Cao Van Vien og Bruce Palmer Jr. har foreslått denne løsningen. Den nordvietnamesiske oberst Bui Tin mente at en slik linje ville ha avsluttet krigen etter noen måneder, Bui Tin: From Enemy to Friend. s. 85 – 87. Bruce Palmer Jr.: The 25-Year War. America’s Military Role in Vietnam. s. 182 – 186

[34] En amerikansk-vietnameser sa til meg at de allierte tapte krigen, ikke i 1975, men i 1961 – 1963. Avtalen med Laos og drapet på Diệm var de to hendelsene som spilte kortene i hendene på kommunistene.

[35] Det kunne stemme til ettertanke at både i Genève i 1954 og 1962 samt i Saigon 1973 ble den vietnamesiske parten presset av USA til å undertegne.

[36] Og som de også skulle bryte Paris-avtalen av 1973

[37] Arthur Dommen: Op. cit. s. 504

[38] Arthur Dommen: Op. cit. s. 505

[39] Memorandum fra Landsdale. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 108

[40] Memorandum til Kennedy. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 107

[41] Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 111

[42] Truong Nhu Tang beskriver i etableringen av Fronten at den fant sted 19-20 desember i et område i Thay Ninh provinsen nær grensen mot Kambodsja. Truong Nhu Tang: A Vietcong Memoir. s. 76 – 80

[43] Paradoksal nok kalte de denne terrorkampanjen, Nedkjempingen av Undertrykkingen.

[44] Edward Andrews: The Village War. Kapittel 4. Psycological Preparation of the People.

[45] Edward Andrews: Op.cit. Kapittel 4.

[46] Vo Nguyen Giap: The Military Art of People’s War. s. 190

[47] Geoffrey Shaw: Op. cit. s. 42.

[48] Edward Andrews: The Village War. s. 54 – 55

[49] Kommunistiske ledere har senere understreket hvor viktig transporten av mat til geriljaen var. Som en sa, våpen og ammunisjon kan vi grave ned og de kan ligge der i måneder, men mat må vi ha hver dag.

[50] Det er verd å legge merke til at Diệm fra første stund forsto den sanne natur ved insurreksjon, at det dreide seg mer om politisk aktivitet enn militær, noe amerikanerne hadde store problemer med å forstå.

[51] Cao Van Vien & Dong Van Huyen: Op.cit. s. 23

[52] Edward Krepinewich jr: Army and the Army. Kapittel 2. The Revolution That Failed.

[53] På engelsk og vietnamesisk skiller man mellom village (làn) og hamlet (ấp). Den norske oversettelsen har vært Strategisk Landsby, der landsby her må forstås som liten landsby.

[54] William Colby skriver at selve idéen hadde mye for seg, men grensen rundt Agroville (perimeteret) som også omfattet rismarkene, ble for lang og for vanskelig å forsvare.

[55] Amerikanernes stridsmål var derfor Warzone C i Tay Ninh provinsen og Warzone D i Phuoc Long/Long Kanh

[56] Se kapittel 13. Mandarinen.

[57] Se f.eks. Francis West: The Village.

[58] Cao Van Vien& Dong Van Huyen: Op.cit. s. 19 – 20

[59] Marguerite Higgins: Our Vietnam Nightmare. s. 134

[60] Dette hang sammen med at Diệm som katolikk ikke ønsket blodsutgytelse.

[61] Nguyen Chi Thanh sitert

[62] Arthur Dommen: Op. cit. s. 501

[63] Det påfallende var at mange på den venstre side som kritiserte Diệm, fremførte ingen kritikk mot kommunistene under krigen eller etter 1975, der kommunistene forbød samtlige andre partier.

[64] I denne forbindelse er det interessant at An Long er provinsen Jeffrey Race velger som studieobjekt i boken War Comes to Long An.

[65] Provinsen er i dag slått sammen Cò Công til Tiền Giang

[66] Provinsen heter i dag Bến Tre

[67] Arthur Dommen: Op. cit. s 533

[68] Et hederlig unntak her er Joseph Alsop, xxxxxx og Marguerite Higgins. Higgins bok Our Vietnam Nightmare er bygget på studier rundt om på landsbygda i Sør-Vietnam. Hennes reportasjer fra krigen i Korea hadde gitt henne berømmelse som krigskorrespondent.

[69] Igjen et eksempel på en strategi som gikk igjen i hele krigen. Kommunistene var villig til å ofre soldater i hundretall for ikke å si tusentall, for å oppnå en politisk gevinst. Militært var aksjonene ofte nederlag målt i tap.

[70] Mark Moyar: Op. cit. s. 251

[71] Det ble selvsagt ikke vist til at USA etter det japanske angrepet på Pearl Harbour internerte over hundre tusen uskyldige japansk-amerikanere, bare fordi de var av japansk herkomst.

[72] Mark Moyar: Op.cit. s. 248

[73] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 246

[74] Rufus Phillips: Why Vietnam Matters. s. 185 – 187

[75] Mark Moyar: Op.cit. s. 250

[76] Mark Moyar: Op.cit. s.251

[77] General Harkins i rapport til utenriksminister Dean Rusk. Mark Moyar: Op.cit. s. 251

[78] Denne historien som er referert i Mark Moyar: Triumph Forsaken s.251 -252, er avslørende fordi den viser at pressen til tross for hva den hele tiden påstår, har et politisk prosjekt. Den er ikke observatør, men deltager i spillet den refererer fra.

[79] I dag provinsen Bến Tre, også kalt kokosnøttprovinsen.

[80] Artikkel i Washington Post september 1963. Referert hos Moyar: Op.cit. s. 252

[81] Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 111

[82] Edward Miller: Misalliance. s. 263 – 264

[83] Marguerite Higgins: Our Vietnam Nightmare. s. 47

[84] Marguerite Higgins: Op. cit. s. 294

[85] Manifestet ble senere kalt Caravelle-manifestet etter hotellet der det ble presentert. Hotell Caravelle ligger like ved siden av Operaen i Saigon der Đồng Khởi gaten utvides til en liten plass.

[86] William Colby sa i et intervju at de militante munkene sto for en fullstendig avvisning av den endring og modernisering som Diệm arbeidet for, og ønsket et tilbaketog til et fundamentalistisk religiøst samfunn. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 217 – 218

[87] Douglas Pike: Vietcong. s. 157 – 158.

[88] Marguerite Higgins: Op.cit.  s. 91

[89] Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 266 – 267

[90] En sjokkgranat er ikke beregnet på å skade, kun midlertidig å passivisere eller blinde.

[91] Ellen J. Hammer: A Death in November. s.. 113 – 114

[92] Ellen J. Hammer: Op.cit. s. 114 – 115

[93] Nhus kone som egentlig het Trần Lệ Xuân, men som kalte seg Madame Nhu, er et av mange eksempler på mennesker som kan gjøre en stor innsats for det gode, ved simpelthen å la være å gjøre noe. Ved klønete og provoserende uttalelser skapte hun store problemer.

[94] Vi har aldri fått vite hva Diệm tenkte om dette. Man tenker selv på en filmtittel, Slekten er verst.

[95] Nolting kan berette at Diệms lege har fortalt at Quang Duc syv år tidligere hadde inngått en imolasjonspakt som protest mot myndighetene i Hanois behandling av buddhister. Den andre munken hadde brent seg, og de militante munkene presset nå Quang Duc til å oppfylle pakten. Nolting: Op.cit. s. 115

[96] Marguerite Higgins forteller at Trí Quảng hadde innrømmet overfor henne at hensikten var ikke å reagere på myndighetenes behandling av buddhister, men å vekke avsky for Diệm i den amerikanske opinion. Referert hos Shaw: Op.cit. s. 216

[97] Marguerite Higgins som besøkte Xá Lợi pagoden i Saigon, sier den minnet mer om et militært hovedkvarter. Marguerite Higgins: Op.cit. s. 181 og 272

[98] Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 200

[99] Dpuglas Pike: Vietcong. s. 353

[100] Se referat av artikkel av David Halberstam sitert hos Shaw: Op.cit. s. 210

[101] Rapport fra oberst Francis Serong til Spesialkomitéen for counter-insurgency. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 211

[102] Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 63

[103] President Kennedy reagerer med sinne da han får vite dette.

[104] John Mecklin: Mission in Torment. s. 158 

[105] John Mecklin: Op. cit. s. 162

[106] Marguerite Higgins: Op. cit. s. 39

[107] Etter kuppet mot Diệm sendte FN en delegasjon til Sør-Vietnam for å undersøke beskyldningene om myndighetenes angivelige undertrykkelse av buddhistene, uten å finne noe grunnlag for dette. Delegasjonens endelige rapport viste at pressens fremstilling var grovt uriktig. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 232

[108] Truong Vinh-Lê: Vietnam, Oú Est la Vérité. s. 92

[109] Arthur Dommen: Op. cit. s.

[110] Francis X. Winter: The Year of the Hare. s. 12

[111] Ellen J. Hammer: Op. cit. s. 222

[112] Det er interessant i denne sammenheng at samtidig gjør Hanoi et innspill med tanke på våpenhvile.

[113] Geoffrey Shaw: Op. cit. s. 247 – 248

[114] Ellen J. Hammer: Op. cit. 232

[115] Seymour Hersch: The Dark Side of Camelot. s. 418

[116] Se kapittel 13. Mandarinen.

[117] De militære tilkjennegir her en oppfatning stikk i strid med hva pressen fortalte og USAs regjering trodde.

[118] Amerikansk presse påstå senere at våpnene var smuglet inn av Nhus menn. En påstand som fremstår som utrolig da det dreide seg om tyngre våpen, og Nhu ikke hadde noen planer om å raide pagodene.                                                                                                                        

[119] Mark Moyar: Op. cit. s. 233

[120] Marguerite Higgins: Op. cit.s. 181

[121] Mark Moyar: Op. cit. s. 233

[122] Mark Moyar: Op. cit. s. 238

[123] Marguerite Higgins: Op.cit. .s. 208

[124] Ellen J. Hammer: Op. cit. 237

[125] Mark Moyar: Op. cit. s. 209

[126] Så langt disse ble kjent, utløste de hysteriske uttalelser i ‘liberal’ presse om «krenkelser av andre lands nøytralitet».

[127] Vo Nguyen Giap: Op. cit. s. 193

[128] Provinsen het tidligere Kiến Hòa

[129] Le Quoc San siterte av Moyar: Op. cit. s. 209

[130] Clement Zablocki til presidenten. Sitert Geoffrey Shaw: Op. cit. s. 266

[131] Ellen J. Hammer: Op. cit. 233

[132] Det er overraskende at Kennedy ikke var i stand til å forstå at det skulle være nødvendig å fjerne Diệms menn i felten. Ellen G. Hammer: Op. cit. s. 275

[133] Sir Robert Thompson uttalte om generalene at hver enkelt savnet de erfaring og kompetanse i å lede mer enn et regiment, enn si et land, og de savnet også ydmykhet for oppgaven til selv å begripe dette. Ellen J. Hammer: OP. cit. s. 129

[134] Lodge uttalte etter kuppet at Coneins forbindelse med Washington var av største betydning.

[135] Nguyen Van Thieu ble senere president i Sør-Vietnam.

[136] En bydel i Saigon (dir. oversatt Marked Stort), tidligere med et dominerende innslag av kinesere.

[137] Marguerite Higgins: Op. cit. s. 298

KAPITTEL 14. KOMPLOTTET – KUPPET – NEDTUREN

Den politiske seieren kommunistene vant med drapet på Ngo Dinh Diệm, kan ikke overvurderes

                                                                                         Geoffrey Shaw[1]

Diệm var en av de sterkeste personene som motsto Folket og kommunismen. Alt som kunne gjøres for å knuse Revolusjonen ble igangsatt av Diệm . . . . Blant anti-kommunistene i Sør-Vietnam eller i eksil var det ingen som hadde tilstrekkelig politisk anseelse og evne til å få andre til å følge seg. . . .Statskuppet 1.november 1963 vil ikke komme til å bli det siste.

                                                                                         Nord-Vietnams politbyrå 1963[2]

INNLEDNING

2.november 1963 ble Sør-Vietnams daværende president Ngô Đình Diệm og hans bror Nhu som var hans nærmeste rådgiver, drept ved et kupp gjennomført av sørvietnamesiske militære. Et kupp som konspiratører i USAs regjering og embedsverk hadde støttet og oppmuntret til ved å føre både USAs president og sørvietnamesiske generaler bak lyset. Dette kom som utfall av en kampanje som hadde pågått i lang tid.

Samtidig som pasifiseringen frem til sommeren 1963 går bra, Sør-Vietnam har militær fremgang og kommunistene er i ferd med å tape kampen om distriktene, bygger det seg opp et komplott mot Diệm. Et merkelig forbund av amerikanske ‘liberale’ pressefolk og politikere, ambisiøse vietnamesiske kannestøpere, fundamentalistiske munker og renkespillende tjenestemenn skulle etter som tiden gikk, underminere Diệms posisjon både ute og inne, og til sist etter at USA oppnevnte Henry Cabbot Lodge som ambassadør[3], narre og presse sørvietnamesiske militære til å felle Diệm ved et kupp.

Diệms fall skulle på ingen måte bli en endring til det bedre. Ingen av dem som tok makten etter ham, hadde tilnærmelsesvis samme prestisje og tillit i befolkningen som Diệm. Etter kuppet raknet straks nettverket ute i provinsene, fordi Diệms tilhengere forlot sin post eller ble byttet ut med andre som ikke holdt mål. I løpet av kort tid forvitret mesteparten av det pasifiseringen hadde bygget opp. Innen de militære styrkene oppsto fraksjonsdannelse og fløyer. Frykten for å bli felt i et tilsvarende kupp skapte en ødeleggende mistenksomhet og mistro de militære imellom som skulle vare til krigens slutt.

At Diệm ble fjernet, ga kommunistene et fornyet håp. Et militært og politisk vakuum kom til å oppstå i Sør-Vietnam, noe som oppmuntret og ansporet kommunistene til å styrke innsatsen. 

Diệm visste godt at en asiatisk leder ikke vinner oppslutning ved prøve å være populær, men ved å vise styrke og autoritet. En ‘liberalisering’ og ‘demokratisering’ etter vestlig modell ville snarere underminere Diệms stilling. Hans autoritære stil hang sammen med hans stilling i folks historiske bevissthet. Den var hva man forventet.

Amerikanerne forsto aldri dette og mente at Diệm kunne styrke sin stilling ved en ‘liberalisering’ og ‘demokratisering’. Ved å presse Diệm på dette punktet gjorde USA ham en bjørnetjeneste. Vietnamesiske politikere som prøvde å utkonkurrere Diệm, forsto dette utmerket godt – og visste hva de skulle servere for utenlandsk ‘liberal’ presse. Det skulle ikke hjelpe at noen journalister gikk ut i distriktene og ga et etterrettelig bilde av situasjonen. Det var ‘liberale’ journalister trygt forankret i Saigon som klarte å påvirke amerikansk opinion.

USA OG INSURREKSJONEN

Hva de allierte møtte i Sør-Vietnam i årene fra 1954 og fremover var en insurreksjon. I ettertid synes det klart at USA gjorde to alvorlige feilvurderinger. For det første identifiserte de faren for en kommunistisk maktovertagelse som en invasjon gjennom den demilitariserte sonen i likhet med hva som skjedde i Korea. Hva etterretning kunne fortelle dem var at kommunistene på 1950 tallet ikke var i stand til eller interessert i slik krigføring. Allikevel valgte amerikanerne å fastholde sin feiloppfatning.

I og med at USA oppfattet insurreksjon som en rent militær affære, forsto de lite av insurreksjonens natur. I det hele tatt betraktet USA kampen mot insurreksjon bare som en anti-gerilja. De forsto derfor ikke hvilke spesielle krav denne stilte både til politiske og militære tiltak.  Derimot hadde flere sørvietnamesere deriblant Diệm en forståelse av insurreksjonens natur, spesielt den politiske siden. All det tid amerikanerne ikke var i stand til å oppfatte dette, misforsto de også Diệms politikk.

USAs misforståelse var dobbel. Faktisk var Diệms diktatoriske stil på mange måter en forutsetning for å vinne befolkningens tillit. Det var dette de forventet av mandarinen. Dette forsto aldri amerikanerne. Francis Winters skriver, Diệm kunne enten vise den nødvendige fasthet for å møte insurreksjonen i byene i Vietnam, eller han kunne iverksette «reformer» som ville tilfredsstille Kennedy, men samtidig undergrave hans egen autoritet og styrke.[4]

Amerikanerne oppfattet heller ikke at den politiske delen av insurreksjon på landsbygda først og fremst måtte møtes med sikkerhet for befolkningen og økonomisk fremgang. Ved å forsøke å presse Diệm til en mer ‘liberal’ og ‘demokratisk’ politikk, samtidig som de prøvde å møte insurreksjon ved store militære operasjoner og neglisjere den politiske siden, gjorde de vondt verre. Dette kunne vært unngått om man hadde lyttet til andre som satt med ekspertise.

Til tross for erfaringene fra Hellas, Kina, Malaya og Filippinene hadde USA aldri vært særlig opptatt av fenomenet Revolusjonær krigføring og insurreksjon. Militæranalytikeren David Galula etterlyste så sent som i 1964 at det i studier av insurreksjon aldri forekom noe om mot-insurreksjon.[5]Først på 60-tallet begynner enkelte i USA å forstå dette og bli klar over nødvendigheten av å bedre de lokale styrkene. Allikevel er det fortsatt konvensjonelle styrker USA prioriterer, og stadig insisterer USA på at forutsetningen for en vellykket politikk mot kommunistene er at Diệms regjering endres i ‘liberal’ retning.

Amerikansk oppfatning, godt underbygget av politiserende journalister, var at manglende oppslutning om Diệm svekket krigen mot geriljaen, noe som etter deres mening kunne endres ved en ‘liberalisering’ og ‘demokratisering’ eller i verste fall, fjerning av Diệm. I realiteten var det USAs egen politikk med å legge hovedvekten på en regulær hær med enheter på divisjons størrelse for å møte en innbilt invasjon fra nord, som svekket innsatsen mot kommunistene. Diệm hadde stor oppslutning i befolkningen, og den vanlige risbonde var lite interessert i hva som foregikk i regjering og parlament.

USAs feilaktige oppfatning av situasjonen var at hva de oppfattet som den sørvietnamesiske hærs manglende evne til å bekjempe insurreksjonen måtte skyldes manglende militær kapasitet. Noe som bare kunne rettes på ved øket militær innsats. Videre så amerikanerne Diệms motstand mot innflytelse utenfra som en av årsakene til at krigen mot geriljaen gikk dårlig.

En av de ytterst få som forsto situasjonen, var oberst Edward Landsdale, som hadde erfaring fra insurreksjon på Filippinene[6], og som innså at mye av problemene lå i måten USA behandlet sin allierte på. Han anbefalte at amerikanerne gikk inn som medarbeidere og ikke kommandanter.[7] Landsdale ga uttrykk for at krigen kunne komme til å gå galt om ikke USA endret holdning. Spesielt gjaldt dette den amerikanske holdningen til Diệm.I en uttalelse skriver Landsdale om den amerikanske innsatsen, Det som mangler er noe av den spirit, noe av det lederskap på vår side, som ville gi vår innsats en hensikt. Det er problematisk å se en så konvensjonell og fantasiløs linje (i krigføringen mot insurreksjon – min. tilf.) bli fulgt.[8]

I krigen mot kommunistisk insurreksjon i Malaya var noe av problemet der som i Vietnam, en sviktende infrastruktur, men i Malaya tapte britene aldri av syne nødvendigheten av å sikre styret legitimitet, Det som var viktig for britene, var å underbygge befolkningens tillit til at regjeringen kunne beskytte dem, dette fordi den fysiske sikkerhet for innbyggerne betød uendelige mer for folket enn hvorvidt regjeringen var ‘demokratisk’.  Ført bak lyset av kommunistisk propaganda og ‘liberal’ presse gjorde amerikanerne det stikk motsatte i Vietnam ved sin stadige åpenlyse kritikk av regjeringen Diệm og krav om endringer.

Amerikanerne forsto aldri at ‘demokratiseringen’ av Vietnam var en ikke-sak. De trodde fullt og fast at det var denne som hadde gitt kommunistene sympati og oppslutning. Ingen ting kunne være mer galt. Som Sir Robert Thompson, en ekspert på kommunistisk insurreksjon i Malaya, skriver, dersom kommunistene hadde hatt en god sak, ville Sør-Vietnam ha falt for lenge siden. Han skriver videre at, Det var ikke Diệms politikk som skapte Vietcong. Kommunistene arvet en organisasjon fra Viet Minh. Anklagene mot Diệm kom lenge etter at kommunistpartiet i Sør-Vietnam var opprettet.[9] Dersom det var slik amerikanerne trodde, at kommunistene bygget opp Vietcong fra 1954 til 1959, ville den aldri rukket å ha blitt en bevegelse som skremte noen. Saken var at kommunistene hadde hatt tiden fra 1944 til 1959 til å bygge en organisasjon. Det var ikke misnøye med myndighetene som var deres Sak, den hadde aldri vært det. Saken var Nasjonal Frigjøring. Desto mer amerikanerne i sin misforståelse forsøkte å dirigere Diệm og styre kampen mot insurreksjonen, desto mer underbygget de kommunistenes propaganda om «amerikansk nykolonialisme».

Kommunistene hadde to kort å spille på. For det første hadde de fullstendig kontroll på befolkningen i Nord-Vietnam og i de områdene de kontrollerte i sør. Uttrykket Folkets Hær betyr ikke at Hæren er Folkets eiendom. Uttrykket betyr at hele folket er en hær, og på samme vis som en hær, er folket under kommando av kommunistpartiet.[10] Tiden spilte derfor ingen rolle for kommunistene. De kontrollerte sin befolkning, og ville aldri risikere oppstand, defaitisme og tretthet. Anti-krigsbevegelser som de roste hos motstanderen, ble brutalt slått ned hos dem. Spørsmålet var dermed ikke hvem som hadde størst militært potensiale, men hvem som ville holde ut lengst. Og de mente selv at siden de hadde størst politisk kontroll, ville de følgelig holde lengst ut. Historien ga dem rett.

Det andre kortet kommunistene spilte på, var den uenighet og skiftende politiske ledelse man alltid vil ha i et demokratisk land. Her fremsto den ‘liberale’ presse som ikke bare en kritiker, men som en motstander både av Diệm og hans regjering og samtidig av USAs ledelse. Etter hvert som krigen gikk over i en konvensjonell krig og amerikanske tropper kom med i krigen, skulle den ‘liberale’ presse øve en nær avgjørende virkning på amerikansk opinion og dermed være med på å svekke alliert innsats. Kommunistenes håp var at antikrigs-bevegelsene og den ‘liberale’ presse ville påskynde prosessen med å bryte ned motstanderens stridsvilje.[11]Også her ga historien dem rett.

I diskusjonen om den mest effektive strategi mot kommunistenes insurreksjon, kommer forskjellen i oppfatning mellom USA og Diệm og hans rådgivere klart til uttrykk. Diệm og den amerikanske Edward Landsdale med bakgrunn fra Filippinene og den britiske Sir Robert Thompson med erfaring fra Malaya, så klart den politiske siden ved kommunistenes trussel. De støttet Diệms linje med å bygge opp sikkerhet sammen med velstand og sosial stabilitet i landsbyene. Militær tilstedeværelse var først og fremst rettet mot å sikre innbyggerne mot terror og gerilja. De amerikanske fagmilitære derimot var bare opptatt å føre anti-gerilja. Deres strategi var å lokalisere og nedkjempe geriljaen, som bare var en del av insurreksjon, og faktisk ikke den viktigste.

Denne forskjellen i oppfatning skulle komme til å få en uheldig effekt både på oppbyggingen av den sørvietnamesiske hær og på mye av arbeidet med pasifiseringen. USAs noe endimensjonale syn skulle nemlig få en forholdvis stor vekt da USA forlangte styring og kontroll siden det var amerikanerne som betalte utgiftene.

DEN SØRVIETNAMESISKE HÆR BLIR TIL

Siden Sør-Vietnam helt fra starten var utsatt for insurreksjon og senere regulær krigføring fra kommunistene, må landets historie hele tiden ses i sammenheng med oppbyggingen av landets militære styrker.

De første årene etter 1945 var den nasjonale vietnamesiske hær dominert av Frankrike. Selv om et eget vietnamesisk forsvarsdepartement ble opprettet i 1949, ble de vietnamesiske troppene ledet av fransk befal. En egen krigsskole for vietnamesere kom ikke før 1949 og i hæren var det franske offiserer helt opp i toppledelsen. Denne franske motviljen mot å utdanne vietnamesiske offiserer, skulle senere ramme Sør-Vietnam hardt. I 1954 hadde Sør-Vietnam lite å stille opp mot kommunistenes garvede offiserskorps.[12]

Sør-Vietnam hadde i 1954 en lett infanterihær så å si uten artilleri. Og selv om hæren hadde 160 infanteribataljoner, i alt ca. 170 000 mann, var det en akutt mangel på utstyr og ikke minst kvalifisert befal. Med tanke på å bekjempe gerilja og infiltrasjon, manglet denne hæren både utrustning, trening og ledelse, dvs. alt som skulle til.

Da USA i 1955 ønsket å redusere hæren til 100 000 mann i henhold til militærhjelpens størrelse, oppsto en uenighet mellom de allierte. Diệm og de vietnamesiske militære ønsket en stor profesjonell hær av vervede soldater som kunne være til stede overalt som motvekt mot infiltrasjon. En hær som både kunne sikre områder mot gerilja og utføre taktisk offensive operasjoner innenfor en defensiv strategi. Særlig var vietnameserne opptatt av at soldatene skulle rekrutteres fra området der de tjenestegjorde. Da var de kjent med terreng og vær, og de beskyttet familie og heimland.[13]

USA som hele tiden var besatt av tanken på en militær invasjon fra nord, sto på at en slik hær som de oppfattet som statisk, ikke var strategisk mobil for å møte en invasjon. USA ønsket en liten stående hær som raskt kunne utvides ved mobilisering av vernepliktige reserver i fall en invasjon fra nord. Dessverre tvang USA gjennom sin oppfatning. I dag kan man se hvor riktig Diệms oppfatning var. I Vietnam møtte de allierte som vietnameserne spådde, en insurreksjon som innebar dels terror og dels geriljaføring, noe som må møtes nettopp med små fleksible styrker som er fast stasjonert.   

Det verste ved den omorganiseringen USA tvang igjennom, var at 6 000 lavere befal ble sagt opp. Dermed ble en krise som fra før var alvorlig, gjort akutt. Mangel på kvalifisert befal, særlig underbefal, skulle senere i alle år være en akilleshæl for Sør-Vietnam. Oberst Hoàng Ngọc Lung skriver at følgene av disse påtvungne oppsigelsene var at både stridsevne og moral sank betraktelig. Ingen kunne erstatte erfaringene som tidligere befal hadde, og oppsigelsene gjorde at troppene betraktet den Sør-Vietnamesiske regjering både som urettferdig og utakknemlig.[14]

Til sist endte man opp med en hær på organisert i 10 divisjoner, en hær formet etter det amerikanske siktemålet om å møte en invasjon lik den i Korea. Av disse var seks førstelinje divisjoner og de fire andre lette divisjoner med oppgave som å holde linjene åpne bak fronten. Enhver tanke på antigerilja var totalt fraværende, noe som er uforståelig ut fra erfaringene fra den første indokinesiske krigen.[15] Det er på ingen måte til å undres over at lokale styrker som skulle beskytte landsbyer og distrikter, fikk en kummerlig skjebne, skjønt det var nettopp disse man skulle ha satset på. Den regulære hæren var lite interessert i pasifisering og hva som skjedde i landsbyene, og lokale styrker ble derfor overlatt til seg selv.[16]

Situasjonen ble ikke bedre av at hæren i 1958 etter amerikansk ønske ble omgjort til syv førstelinjes divisjoner. Dermed forsvant de lette divisjonene som var mest egnet til antigerilja. Dette til tross for at den kommunistiske geriljaen på dette tidspunktet var økende. Diệm var hele tiden imot en slik organisering, og klarte å få til i det minste ett tiltak, hver bataljon måtte utvides med et ekstra kompani som skulle kunne settes inn mot gerilja.[17]Disse enhetene ble satt opp av erfarne soldater med omtrent samme utrusning som geriljasoldater. Disse kompaniene som var etablert uten i samråd med USA, skulle senere danne grunnstammen for ARVN jegerne, de såkalte rangers,[18] Biệt Động Quân, som skulle bli noen av de beste enhetene i hæren.

Oppbyggingen av de lokale styrkene var fra første stund et helt og holdent vietnamesisk prosjekt utenfor det amerikanske programmet. Den viktigste grunnen til at disse styrkene falt utenfor, var USAs begrensning til 100 000 mann. Det å bygge opp lokale styrker i egen landsby var etter gammel vietnamesisk tradisjon.  I Vietnam avhenger motstandsvilje sterkt av sosial og nasjonal tilknytning. Disse lokale styrkene skulle bli en viktig faktor i kampen mot kommunistisk terror og gerilja. Allikevel fikk de en pinefull start uten skikkelig våpen og utstyr siden de falt utenfor programmet. Den sørvietnamesiske general Ngô Quang Trưởng skriver om disse styrkene at En regulær infanterisoldat kostet like mye som tre regionale heimevernsoldater og like mye som fem landsby heimevernstyrker. [19]Fra myndighetens side var ikke disse styrkene prioritert selv om de etter som tiden gikk, ble pålagt større og større oppgaver.

Først etter at det var gått seks år med gerilja, innså USA i 1961 hvor viktig stridsevnen til de lokale styrkene var for anti-gerilja. Litt etter litt fikk de lokale styrkene samme våpen som hæren[20]. Imidlertid var myndighetene mer oppsatt på å inkludere dem i hæren enn å arbeide for å organisere landsbyboerne i felles forsvarstiltak. Sørvietnamesiske militære ville videre oppgradere distriktsstyrkene fra kompanier til bataljoner og at disse skulle inngå i hæren. Dette fordi kommunistene da opererte på bataljonsnivå, og en bataljon var mer skikket til antigerilja operasjoner på dette nivået. Men i og med den oppgraderingen som skjedde, ble også styrkene disponert utenfor sine hjemmeområder. Til dels ble lokale styrker løst fra oppgaven å beskytte landsbyen.[21]I stedet ble de tildelt en rekke forskjellige oppgaver som de ikke alltid var trenet for og satt opp til. Det var oppgaver som falt utenfor hærens search-and-destroy virksomhet.

Selv om de lokale troppene var dedikerte soldater med stor stridsvilje, led de under at denne styrken aldri ble organisert fra bunnen, hverken med en systematisk oppbygning, inter-enhetlig kommunikasjon, egen logistikk, egen uniform og status. Treningen var fra myndighetenes side dårlig tilrettelagt.[22]Hvilken ressurs disse troppene egentlig var, viste seg under kommunistenes offensiv våren 1975 da disse troppene underlegne i antall og stridsmidler, sloss med en utrolig kampvilje.[23]

KOMMUNISTENE VEDTAR Å GÅ TIL KRIG MOT SØR-VIETNAM

Til tross for at kommunistene satset alt på insurreksjonen i sør, maktet de ikke å ødelegge pasifiseringen av distriktene. I en rapport fra kommunistenes ledelse i Nam Bộ heter det om den sørvietnamesiske ledelsen at den har konsolidert og styrket hæren, sikkerhetstjenesten og den lokale administrasjon helt fra sentralt hold ned til landsbyen, den har på grusomt vis henrettet folk (kommunister min tilf.) og sikkert og effektivt ødelagt vårt Parti. Og det skulle bli verre for kommunistene, i en annen rapport heter det, Tidlig i 1958 var undertrykkelsen intensiv. Massebevegelsene døde ut, med grusomme agenter og et nett av spioner i landsbyene og reaksjonære grupper organisert i distriktene (lokalt heimevern min tilf.), startet fienden en større og kraftigere offensiv i distriktene for å rydde ut (eradicate) vår bevegelse og vår organisasjon på landsbygda. Opplysninger som senere har kommet frem viser at i denne tiden ble kommunistpartiets medlemmer i sør redusert fra 60 000 til 5 000.[24]

Dette var en helt annen fremstilling enn den som ble gitt av amerikansk ‘liberal’ presse som sjelden våget seg ut av Saigon, der Vietcong ble fremstilt som uovervinnelig og som de som totalt kontrollerte landsbygda. De sørvietnamesiske styrkene ble tilsvarende fremstilt som svake, uten disiplin og initiativ. Denne uriktige fremstillingen fant selvsagt veien til ‘liberal’ presse verden over.

Også som følge av at pasifiseringen på landsbygda til tross for alle feildisposisjoner og tilbakeslag, allikevel gikk så godt, forstår lederne i Hanoi at de må handle. Tidlig i januar 1959 kommer kommunistpartiets sentralkomité sammen til sitt 15.de plenumsmøte. Insurreksjonen hadde ikke lyktes og mange ivret nå for å sette inn regulære nordvietnamesiske tropper. Det var motforestillinger i Hanoi idet noen fryktet at konflikten ville vekke uheldig internasjonal oppmerksomhet. Det var til sist Hồ Chí Minh selv som konkluderte med at tiden nå var inne for kommunistene i Nord til å gå til krig. Han så dette ikke bare som en lokal krig, men som en verdensomspennende strid mot kommunismens fiender. Den 7.mai vedtar kommunistpartiet sin Resolusjon 15 om å gå til krig mot Sør-Vietnam. Av frykt for internasjonal oppmerksomhet skulle krigen begynne i det små, insurreksjonen skulle styrkes og større vekt skulle legges på terror og gerilja før overgangen til konvensjonell krig.[25]

Fra den første indokinesiske krigen hadde kommunistene gjort to erfaringer. Den lange grensen mellom Kina og Vietnam gjorde det umulig for de franske styrkene å kontrollere dette området. Inne på kinesisk område kunne kommuniststyrkene restituere seg og sette opp troppene for ny krigføring. Det samme søkte kommunistene nå også å oppnå i krigen mot Sør-Vietnam.[26] Som følge av kommunistenes beslutning i mai 1959 om å gå til krig mot Sør-Vietnam, begynte de samme år å bygge en transportlinje gjennom Laos for å sende tropper og materiell til Sør-Vietnam, den såkalte Ho-Chi-Minh veien[27].  Ved å okkupere deler av Laos og Kambodsja og opprette et nettverk av baser og veier her, oppnådde kommunistene samme strategiske situasjon som i den første indokinesiske krig. En 100 km frontlinje gjennom den demilitariserte sonen ble dermed erstattet av en 1950 km frontlinje langs grensen mot Laos og Kambodsja.

Inne på «nøytralt område» som de allierte påla seg at de ikke hadde lov å angripe, kunne nå kommunistene uten å bli oppdaget, flytte tropper frem og tilbake, konsentrere styrker og angripe på steder der de var overlegne i personell og ildkraft. Kommunistene har i ettertid selv opplyst at de brøt Genève-avtalen. I et dokument frigitt etter kapitulasjonen 1975 heter det, 338 divisjon som besto av tidligere Viet Minh fra sør sammen med flere av våre infanteriregimenter ble omdannet til «øvelsesgrupper» for kadrer og soldater so skulle sendes sørover for å utføre sine oppgaver i Sør-Vietnam.[28]

Det var dette som skulle bli den strategiske situasjon i resten av krigen. Det som ga kommunistene denne strategiske overlegenheten med tanke den geografiske situasjon, var avtalen om Laos av 1962 med kommunistens sedvanlige brudd på avtalen samtidig med at de allierte holdt den. Det var en total svikt på amerikansk side som ga kommunistene denne gaven. For det første innså ikke Kennedy-regjeringen Laos strategiske beliggenhet. For det annet trodde de at kommunistene for en gangs skyld i historien ville holde en avtale. Heller ikke da skjedde det.

GENÈVE-AVTALEN OM LAOS 1962. KOMMUNISTENE BRYTER AVTALEN OG EROBRER LAOS.

Stikk i strid med Genève-avtalen av 1954 gikk kommunistene inn i Laos, og sammen med de kommunistiske Pathet Lao styrkene ekspanderte de sørover. USAs president Dwight Eisenhower hadde lovet å engasjere amerikanske styrker for å beskytte stater som var truet av internasjonal kommunisme, den såkalte Eisenhower-doktrinen.

I mai 1959 setter de kommunistiske Pathet Laos styrkene i gang en større offensiv mot regjeringen. Nå taper Pathet Laos ved valget i 1960 og faller ut, men demokratiske avgjørelser har aldri betydd noe for kommunistene. På slutten av året angriper de igjen etter at et internt kupp har svekket regjeringen. De erobrer provinsen Phong Saly. I likhet med Diệm så Eisenhower, hva som var i ferd med å skje da han sier, Taper vi Laos, vil Thailand og Vietnam bli utflankert og falle. Med dette vil også resten av Sydøst-Asia være tapt. Eisenhower var imidlertid tilbakeholden da det var på slutten av hans presidentperiode, og han ville ikke foreta seg noe uten omfattende konsultasjon.

På en konferanse med påtroppende president John F. Kennedy i januar gir Eisenhower klart uttrykk for at han betrakter Laos som nøkkelen (linchpin) til Sydøst-Asia. [29] Kennedy var imidlertid ingen fagmilitær og han hadde problemer med å se den strategiske situasjonen i Indokina. Selv om det i Kennedys stab med inngående kjennskap både til militær strategi og til Laos, valgte han i stedet for å lytte til dem, å appellere til politiske instinkter i det han ga uttrykk for ønsket om et nøytralt Laos.

I juli 1962 angriper regulære nordvietnamesiske avdelinger Laos i nord og erobrer deler av landet. Etter hvert engasjerer både USA og Sovjet-unionen seg på hver sin side. Ved hjelp av russiske fly transporterer kommunistene artilleri og tyngre materiell til styrkene i Laos. Samtidig sendes stadig nordvietnamesiske styrker inn i Laos. Allerede i 1961 var antallet kommet opp i 12 000 tropper.[30] Dermed har kommunistene gjort Laos som ble garantert nøytralitet i Genève-avtalen av 1954, i realiteten om til en slagmark.

USA støttet den ikke-kommunistiske ledelsen til general Phoumi med rådgiver og materiell, men ønsket ikke å engasjere seg militært for å nøytralisere den kommunistiske ekspansjonen. President Kennedy ønsket en diplomatisk løsning. Mulighetene for dette kom tilsynelatende i mai da kommunistene signaliserte en interesse for en avtale. Erfaringsvis demonstrere som regel en slik interesse fra kommunistisk hold aldri noe ønske om en fredelig løsning, men derimot det motsatte.

Mens USA ønsket en avtale om et nøytralt Laos under ledelse av en koalisjonsregjering, advarte Diệm så sterkt han kunne mot en avtale som ga kommunistene en fri tilgang til Laos.[31] For å oppnå en avtale stanser USA militærhjelpen til den ikke-kommunistiske general Phoumi som ble presset til å akseptere en ‘nøytral’ regjering ledet av nøytralisten Souvanna Phouma. Kommunistene tok dette straks som et signal om at USA var på vei til å gi opp Laos. Oppmuntret av dette gikk de til det klareste brudd på Genève-avtalen av 1954 inntil da ved å erobre den strategiske provinshovedstaden Nam Tha med en styrke på størrelse med en divisjon.[32]Dette vakte som ventet ingen reaksjon fra ‘liberal’ presse.

På henvendelse fra USA svarte Sovjet-Unionen at de kunne garantere fred og at kommunistiske styrker ikke ville gå til offensiv i Laos, og at USA trygt kunne trekke sitt personell ut av Laos. I 1961 går Kennedy i flere taler inn for et uavhengig og fredelig Laos. Han var ikke i stand til å gjennomskue Laos strategiske betydning. Mens derimot kommunistenes general Vo Nguyen Giap så det samme som Diệm og Eisenhower, Laos var nøkkelen til å lykkes på den indokinesiske halvøen.

I mai 1961 møttes delegatene i Genève til konferansen om Laos. I tråd med sin analyse hadde Diệm på samme måte som Eisenhower, gått inn for en deling i nord og sør av Laos der de ikke-kommunistiske styrkene ble overlatt den sørlige delen. I ettertid vet vi at om en slik grense mellom nord og sør kunne holdes, ville den i alvorlig grad ha svekket kommunistenes senere angrepskrig mot Sør-Vietnam.[33]Nå skulle det ende med en grense som delte landet i øst og vest, og som dermed ga kommunistene fri vei sørover i den østlige delen.

Det var Kennedys regjering som inngikk avtalen, men den som må bære hovedansvaret for den ulykksalige form den fikk, var USAs sjefsforhandler Averell Harrimann som med sin prestisje presset den igjennom. Harrimann kunne aldri forsone seg med at Diệm avslørte kommunistenes plan og gjennomskuet Harrimanns udugelighet. Han ble derfor senere en av Diệms farligste fiender. Harriman skulle komme til bli den som ledet konspirasjonen som førte til kuppet mot Diệm, et politisk renkespill som ikke bare skulle koste Diệm livet, et renkespill mange i dag mener i sin konsekvens skulle eskalere og endre krigen og til sist komme til å koste Sør-Vietnam friheten.[34]

Da avtalen forelå i juli 1962 hadde kommunistene i mellom tiden sikret seg omtrent halve landet. Den nye Genève-avtalen av 1962 innebar at alle utenlandske styrker skulle trekkes ut av Laos og at landet skulle styres av en koalisjonsregjering der både ikke-kommunister, nøytrale og kommunister var representert, videre fikk Nord-Vietnam forbud mot å sende tropper gjennom landet. En internasjonal kommisjon skulle overvåke at avtalen ble holdt.

Mens de allierte overholdt avtalen og trakk sitt personell ut av landet, brøt kommunistene avtalen allerede i starten i henhold til sin sedvanlige oppfatning av en avtale. De beholdt sine 10 000 soldater i skjulte baser i landet og fortsatte å smugle inn tropper og materiell. Dette ble muliggjort ved at Polens medlem i den internasjonale kommisjonen blokkerte alle forsøk på inspeksjon. Avtalen var et nederlag for USA, noe som Diệm klart innså ville skje, men han ble presset til å undertegne.[35]

Til tross for at kommunistene nå høytidelig hadde inngått avtalen av 1962 om Laos, skulle det ikke gå lenge før kommunistene brøt også denne avtalen, som de hadde brutt Genève-avtalen av 1954.[36]Det varte ikke lenge før strømmen sørover av materiell og tropper var like stor som før avtalen.

Men allerede før dette skjedde, hadde motstandere av Diệm engasjert seg. Én av dem var den venstreorienterte økonomen Kenneth Galbraith som tidligere hadde vært ambassadør i India. Etter et snaut to dagers besøk i Saigon sent i 1961 der hans viktigste informant var politikeren Joseph Mendenhall, en innbitt motstander av Diệm, skrev et Galbraith memorandum til Washington, der han skildret Sør-Vietnam i svært nedlatende toner og konkluderte med at Diệm måtte fjernes om USA skulle ha noe håp om fremgang.[37]

I august 1962 skriver Mendenhall et memorandum til Harriman via mellmomann der han konkluderer med at krigen måtte vinnes av USA og den ikke kunne vinnes (av USA) så lenge Diệm og hans bror Nhu satt med ledelsen i Saigon. Konklusjonen var at Diệm måtte ryddes av veien. Mendenhall går heller ikke av veien for å skissere hvorledes et kupp skulle utføres. Diệms etterfølger måtte utpekes (av USA) med tanke på egnethet for å la USA styre krigen.[38]Igjen ser vi en holdning som skulle få katastrofale følger. Uten å forstå hva en insurreksjon innebærer, betrakter amerikanske politikere og tjenestemenn dette som en ren krig, ute av stand til å se de politiske sidene. Derfor er de heller ikke i stand til å forstå hvor viktig Diệm og hans forståelse var for mot-insurreksjonen. De oppfatter hans vektlegging av det økonomiske og politiske spillet i distriktene som noe som tok oppmerksomheten bort fra krigføringen.

KOMMUNISTENE ANNEKTERER LAOS OG KAMBODSJA – INFILTRASJONEN ØKER

Ved avtalen om Laos som ga kommunistene fri vei sørover gjennom landet, mistet de allierte muligheten til å stenge kommunistisk ekspansjon i Indokina. Dette ga som nevnt Hanoi anledning til å gjenopprette den strategiske situasjonen de oppnådde i første indokinesiske krig, en lang grenselinje og beskyttede områder inne i nabolandene. I tillegg drev kommunistene propaganda i sør der de fremholdt, som sant var, at avtalen gikk i deres favør og at de dermed ville gå ut av krigen som den vinnende part.[39]

Det var ille at de allierte selv tilbød kommunistene Laos som en gavepakke. Like ille var det at de allierte, først og fremst USA avsto fra å reagere på at kommunistene flagrant brøt avtalen. Det skal vel neppe forundre noen at kommunistenes annektering av Laos og Kambodsja overhodet ikke vakte noen reaksjon i den ‘liberale’ presse, som imidlertid reagerte til overmål da de allierte i noen uker mai/juni 1970 gikk inn i Kambodsja som på det tidspunkt var hærtatt av kommunistene. Etter inngåelsen av avtalen om Laos øker kommunistene straks krigsinnsatsen i Sør-Vietnam ved å transportere styrker fra Nord gjennom Laos og Kambodsja til Sør. De kommunistiske styrkene økte enhetene fra kompanier til bataljoner og senere til hele regimenter.

Allerede i november 1961 hadde USA fått en alarmerende rapport om tilstandene i Sør-Vietnam som anbefalte en sterkere amerikansk støtte. Kommunistenes infiltrasjon fra nabolandene hadde i løpet av to år økt fra to tusen til seksten tusen i året.[40]USA ønsker å øke støtten, men stiller som krav til Diệm at han må ‘liberalisere’ og ‘demokratisere’ styret. Samtidig presser USA på for å overta mer av kontrollen med den allierte innsatsen. Begge tiltak ville svekke Diệms posisjon.

Etter hvert begynner amerikanske militære å forstå mer av insurreksjon og hva striden i Sør-Vietnam egentlig dreier seg om. Da USA får vite om den britiske antigeriljaen i Malaya – ble USAs ambassadør i Sør-Vietnam Frederick Nolting bedt om å ta kontakt med britene i den forbindelse. Typisk skjedde dette uten at USA brød seg om å informere Diệm om sine planer om mot-insurreksjon, noe som senere skulle bygge opp om Diệms mistillit til USA. I mellomtiden arbeider Harriman og hans medsammensvorne fortsatt med forsett om å fjerne Diệm, faktisk foreligger det allerede da en hemmelig plan for å fjerne Diệm.[41]

For å skjule forbindelsen til Nord-Vietnam opprettet Hanoi i desember 1960 høyst offisielt den såkalte Nasjonale Frigjøringsfront (Mặt Trận Giải Phóng Dân Tộc) i Sør-Vietnam. Dette var den politiske Fronten som også inneholdt ‘nøytrale’ medlemmer, en fremgangsmåte man kjenner fra revolusjonær krigføring. Det skal knapt undre noen at leder for Fronten, Nguyễn Hữu Thọ, var tidligere leder for Saigons Fredsbevegelse. Fronten var en elitistisk organisasjon av høyt utdannede mennesker.[42]

Ved siden av Fronten opprettet Hanoi i 1962 høyst uoffisielt Sentralkomitéen for Sør-Vietnam (Văn phòng Trung ương Cục miền Nam), som representerte den militære ledelsen. Både Fronten og Sentralkomitéen var underlagt Hanoi.Den ‘liberale’ presse oppnevnte umiddelbart «Frigjøringsfronten» til den sanne representant for Sør-Vietnams folk og forlangte at Diệm skulle ta denne inn i sin regjering. Den militære Sentralkomitéen fikk som ventet, ingen oppmerksomhet i pressen.

Sør-Vietnam sto nå etter hvert overfor tre store problemer utenom at de etter krigen måtte forsøke å bosette og skaffe sysselsetting til nærmere en million flyktninger fra nord. Det ene problemet var utbyggingen av landets produksjonskapasitet i distriktene for å sikre matforsyningen, det andre var å demme opp for terror og gerilja som ødela forsøk på å bygge opp sivil infrastruktur, og nå for det tredje å måtte ta opp kampen mot regulære militære avdelingen som infiltrerte over grensen mot Laos og Kambodsja. Vietnameserne søker å løse dette først og fremst ved å bygge ut landsbygda. Ved dette ville de sikre matforsyningen og velstand til bøndene, og samtidig et bolverk mot insurreksjon som skulle hindre transport av personell og forsyninger ut av Sør-Vietnam.

PASIFISERINGEN – MOT-INSURREKSJON – KAMPEN OM LANDSBYGDA.

Å påstå at Vietcong hadde støtte blant befolkningen på landsbygda, er like riktig som å si at væpnede bankranere har støtte hos gislene under et bankran.

                                                                                                       Vietnameser til forfatteren.

Landet i sør, Nam Bộ, var et land som ble utbygget landsby for landsby i tiden 16 – 18-tallet. Landsbyens råd ble etablert etter konfutsianske oppfatninger. På tilsvarende vis som landsbyene ble liggende som egne enheter, ble landsbyrådene også autonome enheter. Fra 1956 til 1958 gikk pasifiseringen uventet bra, noe som fikk kommunistene til å intensivere terroren på landsbygda.

Paradokset var at selv om Diệm aldri ble helt ut forstått eller respektert av amerikanerne, ble han forstått av kommunistene som umiddelbart innså hvor viktig det var å bryte forbindelsene mellom Diệm og befolkningen.[43] Frem til 1958 hadde de likvidert 1700 mennesker, av dem 400 offentlige funksjonærer. Året etterpå begynte de systematisk å likvidere lærere, noe som ødela for 30 000 barn.[44]I 1961 likviderte de 1 300 mennesker, i 1962 likviderte de 1 700 og i 1963 nådde terroren en topp med 2 000 drepte[45]. Dette vakte ikke uventet, liten eller ingen oppmerksomhet i den ‘liberale’ presse som til gjengjeld var travelt opptatt med å skrive om hva den kunne finne om korrupsjon og skandaler i Sør-Vietnam. I motsetning til grusomhetene de selv utøvet i Sør-Vietnam, kunne kommunistene selv freidig påstå at, tusen av landsbyer blir blir brent av fienden, og hundre tusener blir fengslet, torturert og drept i fengsler og konsentrasjonsleirer.[46]

Formålet med kommunistisk terror var ikke bare å ramme dem som representerte motstand mot kommunistene, men å rive opp båndene mellom regjeringen og folket, og ikke minst å skremme befolkningen fra å samarbeide med myndighetene. Geoffrey Shaw skriver om terroren at kommunistenes nedslaktning fikk My Lai til å blekne.[47] Som kommunistene selv sa, Vårt mål er ikke bare å ødelegge dem som kunne skade Bevegelsen, men vi hadde også som mål å skremme folket fra å ha noe med regjeringen Diệm å gjøre[48]. Utenlandsk presse som senere skrev spaltemeter om angivelig grusomheter i alliert krigføring, og som aldri gikk trett av å skrive om Mỹ Lai, viste under hele krigen en påfallende mangel på interesse for kommunistenes redselsgjerninger ute i distriktene.

Fra sine erfaringer som guvernør i Ninh Thuận var Diệm en av de første til å forstå revolusjonær krigføring. Han hadde også innsett at kommunistene ville starte fra avsidesliggende strøk og derfra trenge inn mot bebodde områder. Derfor ønsket han å legge beskyttede befolkningskonsentrasjoner slik at de kunne danne et område som demmet opp for kommunistisk inntrengning. Planen var å etablere et nett av slike sentre som kunne virke som et hinder for transport av personell og varer ut til kommunistenes baser[49]. Samtidig var han opptatt av å bedre økonomien og sosiale forhold. Derfor skulle alt tilrettelegges slik at bøndene også kunne dyrke vekster og skaffe mat til samfunnet. To prosjekter sprang ut av denne tankegangen, Agroville og Strategisk Landsby.

Agroville prosjektet som Diệm prøvde å innføre i 1959, var opprinnelig et fransk prosjekt som tok sikte på å samle innbyggerne i sentra med alle fasiliteter, og tømme landskapet omkring, noe som ville gjøre det vanskeligere for kommunistene å kommunisere med innbyggerne. Det franske Agroville-prosjektet fungerte dårlig selv om det i beste fall reduserte strømmen av informasjon, mat og rekrutter. Men så lenge Frankrike var en fremmed kolonimakt, hadde franskmennene ingen Sak, hvilket kommunistene hadde i ‘nasjonal frigjøring’. Det at Agroville prosjektet tok sikte på å samle innbyggerne i større klynger, kunne for så vidt minne litt om mot-insurreksjon i Malaya. Men til forskjell fra forholdene i Nord-Vietnam og Malaya, var bosettingen i Sør-Vietnam spredt.

Diệm tok idéen opp igjen og nå som et genuint nasjonalt prosjekt. Hans primære målsetting med prosjektet var typisk nok ikke militær, men økonomisk og sosial. Han mente at han ved en slik organisering ville kunne oppnå raskere vekst og bedre tilgang på offentlige tjenester. Derfor begynner han systematisk å bygge ut sentra og dyrket land for å danne en sperring mot kommunistene. Det er også her han plasserer de katolske flyktningene fra Nord-Vietnam som han visste var de best motiverte.[50]

Prosjektet støtte imidlertid på problemer. Dels var det internt idet prosjektet innebar flytting og relokalisering av bøndene vekk fra hjem og forfedrenes gravsteder, noe som møtte umiddelbar motstand. Men vel så problematisk var det at Agroville sentrene hadde stor omkrets. Dette gjorde det vanskelig å beskytte både klynger og omkringliggende rismarker mot kommunistenes terror. I tillegg kom en propaganda som særlig rettet seg mot tidligere Viet Minh sympatisører. Programmet som startet i 1959 ble på grunn av dette avsluttet etter kort tid. Det som var verd å merke seg var at de som kritiserte programmet sterkest, ikke hadde en eneste kommentar til kommunistenes målrettede terror og ødeleggelser. At programmet feilet, ble i ‘liberal’ presse utlukkende forklart ved Sør-Vietnams angivelige ‘korrupsjon og maktbruk’

Svakheten med prosjektet var ikke selve Diệms idé som senere ble videreført i Strategisk Landsby. Men oppgaven med å bosette en million flyktninger var i seg selv formidabel og ville under enhver omstendighet ha krevd tid til planlegging og gjennomføring. Nå skulle dette skje i et land som var ødelagt av langvarig krig og der kommunistene stadig drev sitt spill med propaganda og terror. Diệms løsning forutsatte også et samarbeid mellom politi og militære som fungerte dårlig i praksis.[51]

Selv om prosjektet med Agroville hadde sine tilbakeslag i begynnelsen, var tanken god og prosjektet ble videreført i pasifiseringsprosjektene som hadde som hensikt nettopp å motarbeide kommunistenes insurreksjon på landsbygda. Det tok imidlertid ledende politikere og fagmilitære i USA lang tid å forstå filosofien bak insurreksjon. Hadde denne forståelsen kommet tidligere, kunne mye ha vært vunnet[52]. Diệms ide om å ramme Vietcongs sivile infrastruktur var etter mange eksperter den meste effektive vei å gå før kommunistenes bygget opp militær styrke. Dette rammet kommunistene der de i denne fasen var mest sårbare. Dessverre vant altså ikke denne forståelsen umiddelbart frem hos Vietnams allierte.

Agroville-prosjektet ble etterfulgt av prosjektet Strategisk Landsby – ấp chiến lược.[53] Diệm oppfattet også dette prosjektet som middel til økonomisk og sosial fremgang der den militære betydning var underordnet. Ved å etablere en sone med Strategisk Landsby ville han hemme kommunistenes ferdsel og transport av informasjon, mat og rekrutter, og samtidig tilby sikkerhet, det han forsto var Saken som ville blir avgjørende for de allierte.

Prosjektet Strategiske Landsby var en forbedring av prosjektet Agroville. At det siste prosjektet hadde slått feil, bl.a. fordi bøndene var utsatt for kontinuerlige propaganda og terror, gjorde USA skeptisk også til Strategisk Landsby, til tross for at dette siste prosjektet var forskjellig på mange måter.[54] Filosofien prosjektet bygget på innbyggernes behov for å beskytte og ta vare på egen familie.

Det er sagt om idéen om Strategisk Landsby, at den var hentet fra anti-geriljaen i Malaya (Malaysia). Det er riktig at den engelske oberst Sir Robert Thompson som hadde erfaring fra Malaya, var Diệms rådgiver under utformingen av programmet. Men selve idéen kjenner man fra stridene vietene hadde med kinesere og mongoler i Bắc Bộ. Stridslandsbyer ble også tatt i bruk i stridene med de franske styrkene på 18-tallet og under annen indokinesiske krig. Men det var én forskjell. Landsbyene i nord (og i Malaya) er avgrensede og sirkelformede, og bedre egnet for forsvar. Landsbyene i sør hang derimot sammen og strakte seg langs veier eller elver, og var vanskelig å avgrense og forsvare.

Robert Thompson og hans britiske ekspertstab arbeidet tett med vietnameserne og han hadde betydelig innflytelse på Diệm. I oktober 1961 gir Thompson Diệm en oversikt over tilstanden i Mekongdeltaet. Samtidig forelegger han også Diệm en plan for mot-insurreksjon. Det er nå planen om de ‘strategiske landsbyene’ begynner å ta konkret form. Tanken var at etter at hæren hadde jaget ut Vietcong, skulle befestede landsbyer forsvares av lokale styrker. Ved å velge denne strategien kunne Diệm dessuten unngå overstyringen fra USA. Men samtidig arbeider USA på en ny strategi som krevde at Diệm aksepterte en rekke politiske forutsetninger.

Shaw peker på en betydningsfull forskjell mellom Diệm og Thompsons oppfatning, og oppfatningen hos amerikanske militære. Thompson mente slaget ville komme til å stå om man klarte å etablere sikkerhet og stabilitet i de små landsbyene i de folketette provinsene. Derfor prioriterte Thompson en defensiv strategi, dette først og fremst å sikre innbyggerne. Amerikanske generaler mente striden ville komme til å stå om de ubebodde områdene der Vietcong kunne opprette sine baser, og at slaget ville stå om Saigon.[55]Den amerikanske strategien ble derfor offensiv. Dette synet skulle komme til å prege amerikansk strategi inntil Clear-and-Hold strategien vant frem i 1969.

Thompsons strategi hadde en åpenbar likhet med Bảo An[56] strategien til Diệm i idet begge baserte seg på en lokal fast sivil politistyrke, en lokal milits og en militær organisasjon som var mobil og kunne dekke store områder. Den militære styrken skulle ikke være fast i stasjonert noe som ville gi et preg av okkupasjon. Den skulle sveipe over og dekke store områder for å hindre Vietcong å konsentrere styrker og utføre større operasjoner. I tråd med prinsippet Clear-and-Hold skulle politiet være fast tilstede og en lokal milits skulle organiseres og væpnes. Amerikanske militære var uheldigvis ikke i stand til å begripe tankegangen, og motsatte seg eget politi.

Det oppsto nå en diskusjon om Thompsons plan. Siden USA betalte omkostningene, ville amerikanerne også være med på strategien. Det som skulle få ugunstige følger, er at hva USA setter seg imot, nettopp er Thompsons idé om at Diệm skulle styre dette militært, dvs. uten å gå veien om USA.

Gjennomføringen av Diệms plan møtte vanskeligheter. Mens konseptet Strategisk landsby hadde fungert andre steder der landsbyens utforming var gunstig, måtte landsbyene i sør omorganiseres og folk flyttes, og her støtte man på noen av de samme problemene som med Agroville. Mange av disse nybyggerprosjektene lyktes. Det var de som lå nær bebodde strøk med god kommunikasjon. De som fikk problemer, var de som lå for avsides til. En alminnelig oppfatning er at Diệms idé om Strategisk Landsby kunne ha lyktes bedre om de militære styrkene hadde vært bedre koordinert med landsbyene innenfor en total strategi mot kommunistene.[57]Men igjen fikk det uheldige følger at hæren led under at den var satt opp med tanke på invasjon og ikke anti-gerilja.

I selve gjennomføringen ble ikke regjeringens begrunnelse og målsetting tilstrekkelig vektlagt. Tiltakene ble mange steder satt ut i livet i form av brå og tvungne omplasseringer av folk til boplasser som ikke var gunstig plassert og som ikke var klare for innflytting.[58]Den uheldige implementeringen gjorde at i mange tilfelle ble prosjektet møtt med frustrasjon og motvilje. Heller ikke maktet regjeringen å følge opp med infrastruktur all den tid lokale myndigheter forserte prosjektet. Ytterligere uheldig var det også idet det ga kommunistene vann på mølla i sin propaganda. Utenlandsk presse som sjelden våget seg utenfor byene, var raskt ute med å trekke frem problemer prosjektet hadde møtt uten å gi kreditt til myndighetene for tankene bak.

Men på tross av problemene, gikk prosjektet Strategisk Landsby uventet bra. En følge av dette var det økende antall geriljasoldater som deserterte, oppmuntret av Diệms tilbud om amnesti. I alt hadde 27 000 Vietcong desertert frem til sommeren 1963.[59] For første gang hadde kommunistene følelsen av at de var i ferd med å tape. Et annet tegn på at prosjektet var vellykket, var at prisen på ris gikk ned i 1962.  Amerikansk ‘liberal’ presse fortsatte imidlertid ufortrødent å fremstille prosjektet som mislykket. At Diệm gikk inn for amnesti til tidligere Viet Minh, kom heller ikke særlig frem i ‘liberal’ presse.[60]I stedet ble det freidig påstått at han forfulgte og fengslet tidligere Viet Minh.

I motsetning til nedsettende kommentarer i vestlig presse, betraktet myndighetene i Laos prosjektet som så vellykket at de lanserte et tilsvarende prosjekt. At idéen var god, bekreftes også av kommunistene, som straks ga ødeleggelse av Strategiske landsby høyeste prioritet. I den grad prosjektet lyktes, bidro dette sterkt til å svekke forbindelsen mellom kommunistene og den lokale befolkning. Den beste anbefalingen fikk Strategiske landsby derfor ikke av amerikansk ‘liberal’ presse og deres ‘eksperter’, men av Nord-Vietnams general Nguyễn Chí Thanh, som karakteriserte idéen som en klarsynt konklusjon, og han la til at, uheldigvis for dem (de allierte min.tilf.) begynner de nå å blir plaget av bekymringer ved planen.[61]Arthur Dommen skriver at krigen gikk bedre i 1962 og1963 og at Strategisk Landsby spilte en stor rolle for denne fremgangen.[62]

Diệm mente selv at gjennom Strategiske landsby ville folk bli bundet sammen som beboere som bygget og forsvarte egen eiendom. Som vi husker, under vietenes militære ekspansjons sørover på 15-tallet finner vi đồn điền, den befestede landsby som en viktig faktor i annekteringen av Champa og Chen La. Disse var på en måte nettopp Strategisk Landsby. Men ettersom tiden gikk ble landsbyene mer spredt og befolkningen knyttet løsere sammen. Landsbyene var ikke lenger befestede.

Diệm så Strategisk landsby som et prosjekt som kunne underbygge befolkningens selvtillit. Ved dette prosjektet ble krigen flyttet fra en strid mellom Vietcong og regjeringen til en strid mellom kommunistene og befolkningen. Han la også avgjørende vekt på at programmet skulle bedre levevilkårene for befolkningen. Diệms tanke var at demokrati måtte begynne i landsbyen. Reformer utenfra som ble tredd ned over hodene på folk, skapte slik han så det bare kaos.

Diệm ble kritisert for å ha satt inn sine representanter i stedet for de valgte landsbylederne. Det ble imidlertid aldri nevnt at dette var fordi kommunistene hadde kuppet landsbyrådene med terror og propaganda. Det ble heller aldri nevnt at han vendte tilbake til ordningen med valgte ledere etter at kommunistene var drevet bort.

Det ble heller aldri nevnt i utenlandsk presse at kommunistene drev en kampanje med likvidering og kidnapping av offentlige funksjonærer og valgte ledere. Bare i tiden 1960 – 1961 ble over 12 000 ledere og landsbyfunksjonærer drept eller kidnappet. Dette gjorde at myndighetene fikk problemer med å fylle rekkene. Under dødstrusler fra kommunistene måtte Diệm derfor søke blant de mest motiverte, og han valgte da de nordvietnamesiske katolikkene som visste hva kommunisme innebar. Dette ble umiddelbart av ‘liberal’ presse utlagt som nepotisme. 

På basis av sine erfaringer fra Ninh Thuận der han hadde lyktes å nedkjempe kommunistene, satte Diệm sin politikk ut i livet. Han innførte en lov 10/59 som forbød kommunisme. Dette ble igjen utsatt for voldsom kritikk i utenlandsk presse.[63] Den forutsatte standrett og satte dødsstraff for terror. Det er hevet over tvil at uskyldige ble dømt, men i ettertid der man hadde sett hva som skjedde ved kommunistisk maktovertagelse, har mange forsvart loven. Presidentens bror Can ble beskyldt for å bruke loven mot politiske motstandere. Det er imidlertid galt å legge hele skylden på den sørvietnamesiske regjering, all den tid kommunistiske agenter og terrorister hele tiden opptrådte i sivil og med falske papirer, og ofte utga seg for å representere lovlige partier.

KOMMUNISTENE ØDELEGGELSE AV PASIFISERINGEN – KRITIKKEN MOT DIỆM ØKER.

Å kritisere Diệm for å være autoritær og udemokratisk i et land som Vietnam, var like meningsløst som å kritisere forsvareren i en rettssak for å være ensidig og partisk.

                                                                                                       Vietnameser til forfatteren           

Fullstendig klar over at insurreksjonen gikk dårlig, selv om de gjør det bedre militært etter at store styrker var transportert sørover, valgte kommunistene sommeren 1963 å oppgi Mekong-deltaet og konsentrere innsatsen om fire provinser som alle omringet Saigon. Det var provinsene Long An,[64] Định Tường[65], Vĩnh Bình og Kiến Hòa[66]. Disse fire provinsene opplevde nå flere militære angrep enn hele resten av Sør-Vietnam. Imidlertid klarte myndighetene å holde pasifiseringen gående i disse områdene til tross for at terreng gjorde forsvaret vanskelig. Til sist valgte kommunistene derfor å konsentrere angrepene mot én provins, Long An. Lokale styrker her var heller fåtallige og var bare lettere utstyrt med tanke på mot-gerilja og ikke strid mot regulære avdelinger. Selv om de kjempet med forbausende standhaftighet, var de lokale styrkene ikke i stand til å møte angrep fra større avdelinger med tyngre våpen. Årsaken til at kommunistene lyktes i angrepet var ikke svikt i pasifiseringen, men at den sørvietnamesiske 5.divisjon ikke grep inn. Amerikanske rådgivere kunne senere melde at den 5.divisjon ikke foretok operasjoner i Long An.[67]Igjen en konsekvens av oppbygningen av den vietnamesiske hær etter amerikansk modell.

Formålet med angrepene var ikke militært, men politisk. Kommunistene ga nå avkall på resten av deltaet. Siden vestlige journalister stort sett holdt seg i Saigon, var det kun disse fire naboprovinsene til Saigon som fikk oppmerksomhet. ‘Liberale’ journalister besøkte ellers ikke Mekongdeltaet hvor pasifiseringen var i ferd med å lykkes.[68]Kommunistene regnet derfor med at en offensiv mot de nærmeste provinsene ville overbevise vestlig presse om at pasifiseringen gikk dårlig.[69] Det viste seg at kommunistene hadde bedømt ‘liberal’ presse rett. Politisk fikk de uttelling for sin prioritering. Med utgangspunkt i situasjonen i Long An skrev ‘liberal’ presse straks at ‘motgeriljaen lykkes ikke’. Rapporter om seire for sørvietnamesiske styrker og tap for geriljaen ellers, ble blankt ignorert. Journalister som reiste ut i distriktene og besøkte landsbyer og utposter, og som sendte reportasjer om at myndighetenes politikk var i ferd med å lykkes, ble ikke referert. ‘Liberal’ presse visste nøyaktig hva den skulle servere.

Det bildet pressen propaganderte, at Sør-Vietnam ikke lyktes med mot-geriljaen, vant straks frem i opinionen, og da særlig hos den gruppen i USAs regjering som på forhånd var anti-Diệm. Basert på negative presseomtaler uten hold i virkeligheten, påsto denne gruppen nå at det var en gryende misnøye med Diệm. Uten faktisk grunnlag spådde de at pasifiseringen holdt på å slå feil. De påsto også uten videre at årsaken til dette tilbakeslaget, som faktisk ikke hadde funnet sted, var mangel på demokrati i Sør-Vietnam. Påstanden var tatt ut av luften. Et typisk eksempel på hva ‘liberal’ presse skrev, er dette sitatet fra Stanley Karnow i Saturday Evening Post 28.9 1963, Uansett hvor mye USA støtter det upopulære (sic) regimet til Ngô Dính Diệm, har dette regiment null sjanser til å slå kommunistene.[70]

Både enkelte politikere og journalister fremholdt at Sør-Vietnam, selv i en krigssituasjon, uten videre kunne praktisere samme demokratiske system som USA i fredstid. De forsikret også uten å ha noe belegg for det at det var nok av kvalifiserte kandidater som kunne overta etter Diệm.[71]

De politikerne i Washington som støttet Diệm, la mindre vekt på kritikken fra pressefolk, ambisiøse vietnamesiske politikere og politiserende buddhister. De hadde innsett at Diệms høye anseelse nettopp ute i distriktene var en viktig faktor for at pasifiseringen skulle lykkes, både fordi Diệm sto sterkt i befolkningen og fordi Diệms folk på landsbygda var bindeleddet mellom regjeringen og folket. Det var vel kjent at han hver uke tilbragte 2 – 3 dager ute i distriktene. Dermed sto USAS regjering splittet i synet på Diệm og situasjonen i Sør-Vietnam.

I motsetning til hva vestlige journalister skrev om den angivelige uovervinnelige kommunistiske geriljaen, måtte kommunistiske kilder selv innrømme noe annet. I en uttalelse fra den kommunistiske Sentralkomiteen for Sør-Vietnam het det, Fienden har vært i stand til å fravriste oss kontrollen over folk og land, og han har også tilranet seg våre tilganger på mannskap og ressurser, og videre samme sted, Vi har ikke vært i stand til å hindre ham. Og på den annen side, sett i et større perspektiv, fører fienden stadig sitt program fremover inn i våre områder.[72]

Høsten 1963 ble pasifiseringen i Sør-Vietnam evaluert av en gruppe ledet av general Victor Krulak. Gruppen besøkte sentre og landsbyer ute i felten i alle de fire militærdistriktene, og intervjuet amerikanske rådgivere og vietnamesiske offiserer. Spesielt var tilbakemeldingen fra 34 rådgivere i Mekongdeltaet oppmuntrende. Gruppens konklusjon var at pasifiseringen stort sett gikk bra, og at man ikke kunne registrere noe ønske om å vrake Diệm.[73] Samtidig viste flere stridsrapporter at de sørvietnamesiske styrkene gjorde det bra i kamper med kommunistene. Redegjørelsen fra CIA som gjennom hele krigen viste seg å være best informert, var at de militære var lojale mot Diệm. Forsvarsminister McNamara som bygget på etterretning konkluderte sommeren 1963 med at både den militære og sivile sektor viste fremgang. Imidlertid ble CIAs oppfatning underkjent av de som var anti- Diệm.

Det amerikanske politikere dessverre valgte å legge vekt på, var derimot en alternativ rapport utarbeidet av et utvalg ledet av politikeren Joseph Mendenhall, en notorisk motstander av Diệm. Mendehall hadde to år i forveien selvsikkert uttalte at Diệm hadde mistet grepet, og han kunne videre fortelle at kommunistene var i ferd med å vinne landsbygda. Mendenhall sto også bak brevet til Harriman året i forveien der han åpent hadde gått inn for at Diệm måtte fjernes.

På den bakgrunn, var det ikke forbausende at han baserte sin rapport utelukkende på besøk i de tre største byene der han snakket med vietnamesiske politikere hvis innstilling han kjente fra før. Mendenhalls påstand var at regjeringen Diệm ville lide nederlag enten overfor Vietcong eller som følge av en religiøs strid med buddhistene.

To helt vesentlige opplysninger Mendenhall var kjent med, underslo han blankt og tok ikke med i rapporten, den ene var at hverken militære ledere eller sivile ledere ute i felten hadde vendt seg mot Diệm, den andre var at disiplinen og stridsmoralen hos de militære troppene var god.

Det som snudde politikernes oppfatning til fordel for Mendehall, var redegjørelsen fra Rufus Phillips, sentral i pasifiseringsprogrammet, som med utgangspunkt situasjonen i Long An, hevdet at den vietnamesiske regjeringen var i ferd med å tape pasifiseringen i Mekongdeltaet. Phillips hevdet videre uten grunn at tilbakeslaget i Long An og dermed hele Mekongdeltaet skyldtes protestene mot Diệm fra buddhistene og andre grupper, som medførte at ute i distriktene var sympatien for regjeringen fallende.[74] Denne fremstillingen var grovt uriktig. Long An var på ingen måte representativ for Mekongdeltaet, det var den eneste provinsen kommunistene til sist satset på. Tilbakeslaget i Long An skyldtes ikke manglende støtte til Diệm, men kommunistenes storstilte offensiv. Deres sjakktrekk hadde lyktes, de hadde klart å føre amerikanske journalister og tjenestemenn bak lyset.

I et forsøk på å mildne motsetningene trakk Nhu seg fra regjeringen, men i stedet for å se dette som en invitasjon til samarbeid, valgte ambassadør Lodge å true Diệm med at USAs hjelp ville bli redusert dersom det ikke skjedde endringer i landets ledelse. Ved at Lodge presset på for å få Nhu fjernet ble dette nå en prestisjesak for Diệm som var landets leder. Han insisterte på at Nhu måtte bli sittende.

USA som ingen forståelse for Vietnams kultur og styresett hadde, forsøkte nå å presse Diệm til en ‘demokratisk’ politikk, godt hjulpet av ambisiøse politikere i Saigon. Selv i en fredstilstand ville en slik overgang til et mer demokratisk styresett være en prosess som ville ta tid. I en krigstilstand er slike endringer ofte svært vanskelige eller ugjørlige.

Da Lodge ikke klarer å presse Diệm til å endre politikk, degynner han å bearbeide opinionen først og fremst i USA, for å forberede et kupp. Han anbefaler USAs regjering å arbeide for å få skiftet ut Diệms regjering, skjønt hverken han eller andre har noen formening om en egnet kandidat. Da Lodge ikke får medhold, begynner han uten å informere sine overordnede, på egenhånd å arbeide for å forberede et kupp. Dette kommer myndighetene i USA for øre og han får en advarsel fra regjeringen om å la være å arbeide for et kupp.[75]

Lodge velger deretter en annen taktikk. Han sender vurderinger tilbake til USA, vurderinger som i stor grad er i samsvar med amerikansk presse og ikke hva fagmilitære og CIA kunne dokumentere. Både pressen og han dikter opp en motstand mot Diệm ute i distriktene, samtidig som fremgang både i pasifisering og militære operasjoner blir underslått. Et eksempel på slik journalistikk er Neil Sheehans påstand om at krigen mot Vietcong kan ikke vinnes med mindre Diệm blir erstattet med mere liberale politikere som kan vinne befolkningens tillit.[76] Det som senere skjedde, skulle til gagns vise hvor ubegrunnede slike påstander var, uten at dette fikk noen innvirkning hverken på pressen eller opinionen i USA.

I den ulykksalige kampanjen som førte til regjeringen Diệms fall med påfølgende politisk kaos, militær tilbakegang og sammenbrudd i pasifiseringen, skulle ikke bare Lodge, men særlig ‘liberal’ presse, innenlandske politikere og religiøse organisasjoner spille en skammelig rolle.

Samtidig som komplottmakerne driver sitt spill i Saigon, melder fagmilitære om fremgang i felten og rapporterer videre at de militære støtter aksjonene mot de militante buddhistene som de har forstått kun er ute etter politisk makt og ikke noen støtte til rettigheter.[77] CIAs sjef John Richardson som hadde tatt over etter William Colby i 1962, støtter Diệm på samme måte som Colby hadde gjort. Lodge forsøker deretter å få Richardson fjernet. Da dette ikke lykkes, beklager Lodge dette og påstår freidig at om Richardson hadde blitt fjernet, ville Diệms regjering falle. En grunnløs påstand. Menamerikansk ‘liberal’ presse kom straks Lodge til hjelp ved å baktale Richardson på de groveste. Da dette ikke fører frem, går pressen til det dypt illojale skritt å avsløre Richardsons identitet, dermed må han forflyttes. Nå står ikke lenger CIA i veien for konspiratørene. Dette fikk ingen konsekvenser for pressen.[78]Nå hadde Lodge lyktes med å skaffe Richardson av veien, og dermed fjernet Diệms eneste kanal til Washington ved å gå utenom ambassaden.

Samtidig er kan reportere i felten melde at til tross for Vietcongs offensiv, slåss lokale styrker og hæren glimrende. Reporteren Joseph Alsop skriver at, I Kiến Hòa [79]provinsen som er et av Vietcongs hovedmål, er ikke én av de 250 strategiske landsbyene gått tapt. Og han skriver videre at det er en merkelig motsetning mellom det han ser i distriktene og det ‘liberal’ presse påstår, nemlig at soldatene ikke har stridsvilje og foretrekker kommunistene.[80] I mellomtiden arbeider Harriman og hans medsammensvorne fortsatt med forsett om å fjerne Diệm, faktisk foreligger da en hemmelig plan for å fjerne Diệm.[81]

Lodge setter nå i gang en kampanje som involverer ‘liberal’ amerikansk presse og opportunistiske vietnamesiske politikere. En kampanje som ikke bare skulle føre til regjeringen Diệms fall, men som også skulle kaste Sør-Vietnam ut i et politisk kaos og en militær krise preget av konflikter og mistanke, som skulle sette hele pasifiseringsarbeidet år tilbake. Et utfall som skulle snu krigen til kommunistenes fordel og resultere i at USA måtte gå fra økonomisk støtte til et direkte engasjement.

BUDDHISTOPPRØRET

Det som skulle svekke Diệms situasjon alvorlig var det såkalte Buddhistopprøret, som ble rettet mot Diệms regjering. I ettertid er kommet frem at Diệm ikke var skyldig i noen av anklagene som ble reist. Buddhistopprøret som ble ledet av militante og fundamentalistiske munker, kulminerte med at en buddhistmunk begikk selvmord ved å brenne seg selv til døde. Dette etter at lederne hadde sørget for å skaffe publikum til denne angivelige «spontane aksjonen».

Miller skriver at selv om opprøret ble næret av diskriminerende politikk fra enkelte katolske politikere, ligger mye av årsaken dypere. Saken var at helt siden begynnelsen av hundreåret var mange buddhistiske ledere uroet over at buddhismen var i ferd med å tape terreng. De så seg om etter noe som kunne revitalisere religionen, og de så en mulighet for å bringe «buddhismen tilbake til røttene» ved å la den spille en politisk roller[82]. I buddhistenes strev for en «nasjonal buddhistisk bevegelse» begynte de å komme på kollisjonskurs med Diệms politikk for nasjonsbygging. Av Sør-Vietnams vel 14 millioner innbygger var 1.5 millioner katolikker, samtidig var 4 millioner konfutsianere, 1.5 millioner tilhørte sekten Cao Dai og 1 million Hoa Hao, utenom dette kom vel 2.5 millioner som var animister, hinduer, muslimer, taoister etc. Buddhister tilhørende Hinjana og Mahajana utgjorde 3.5 millioner.[83] Det var spesielt denne følelsen av etterhånden å komme i mindretall samtidig som landet ble modernisert og vestliggjort, som skapte denne fundamentalistiske bølgen.

Statsminister Trần Văn Hương uttalte til Marguerite Higgins at amerikanere tror at enhver asiat som brenner røkelsespinner, er buddhist, men de fleste er konfutsianere og hyller sine forfedre, toppen femten prosent av vietnamesere går i pagoden.[84]

Men i strid med ‘liberal’ presses fremstilling inntok Diệm ingen fiendtlig eller motvillig innstilling til buddhistene. I sine regjeringer oppnevnte han flere buddhister og blant generalene var et flertall buddhister. Det ble i denne perioden reist flere pagoder, i alt 1275 nye pagoder ble bygget og 1295 rehabilitert, noe som øket antallet pagoder fra 2206 til 4776 i Diệms regjeringstid. Et eksempel på Diệms velvilje var at han i 1956 sponset en stor buddhistisk kongress av egne midler.

Men dette til tross skulle det lykkes buddhistiske fundamentalister og renkespillende politikere å danne en besynderlig allianse mot Diệm. Allerede i 1960 hadde en gruppe ambisiøse vietnamesiske politikere, deriblant tidligere ministre, gitt ut et Manifest[85] med kritikk mot Diệm. Dette vakte naturligvis den største oppmerksomhet hos ‘liberal’ presse. Ingen fant på å stille de tidligere regjeringsmedlemmene spørsmålet om hvorfor de selv tidligere ikke hadde gjort noe med forholdene de klaget Diệm for. Publiseringen av manifestet fikk et svært uheldig etterspill idet Diệm arresterte noen av kritikerne, anklaget for illojalitet. Samtidig begynte konspiratørene å arbeide seg inn i det buddhistiske miljøet for å skaffe seg en plattform. De ble da straks fanget inn av den radikale gruppen av fundamentalistiske munker.[86]

For kommunistene kunne ikke dette heksebrygget av konspirerende politikere, fundamentalistiske munker med den radikale munken Thích Trí Quảng i spissen og journalister som drev sitt eget spill, kommet mer beleilig. Akkurat på denne tiden opplevde kommunistene at mot-insurreksjonen og Strategisk Landsby var i ferd med å ødelegge insurreksjon-kampanjen deres.[87]

De militante munkene forbereder nå en «spontan aksjon» rettet mot den amerikanske opinion, der de anklager Diệms regjering for religiøs undertrykking. Ukjent for amerikansk opinion var det i Vietnam slett ingen religiøs undertrykking. Det var en frihet ikke bare for religiøse grupper, men også for politiske dissidenter, i tillegg til en viss pressefrihet underlagt den omstendighet at det var krig. Men munkene ser seg nå om etter en mulig anledning til å aksjonere.

Etter som tiden gikk, skulle det i regionen omkring Huế nord i Sør-Vietnam, oppstå en konfliktladet situasjon. Dette skyldtes dels at den militante delen av buddhistleiren holdt til her, samtidig som den katolske erkebiskopen av Huế, Ngô Đình Thục, inntok en provoserende holdning på vegne av katolikkene. Det skulle ikke gjøre situasjonen bedre at Thuc var Diệms bror.

Det er en tragedie at den episoden som utløste kritikken mot Diệm var at han forsøkte å hindre at flagging av religiøs tilhørighet skulle så splid i landet. Fra tidligere eksisterte en bestemmelse om at ingen religiøse banner skulle vaie over det vietnamesiske flagget. Denne bestemmelsen var neglisjert både av katolikker og buddhister. Den 6.mai gir derfor Diệm ordre om at ingen religiøse flagg skulle brukes. Ordren kom som en direkte følge av at Vatikanets flagg var brukt på denne måten ved en katolsk høytidelighet i Huế. Både Ellen J. Hammer og Marguerite Higgins som gikk nøye inn i denne historien, konkluderte begge med at pressens fremstilling var gal. Flaggloven var ikke rettet mot buddhistene. Den kom som en reaksjon på at Diệms bror, erkebiskop Ngô Đình Thục, hadde gitt Vatikanets flagg en mer fremtredende plass enn Vietnams flagg.[88]

 Det som nå skjer i Huế, er at Diệms bror Ngô Đình Cẩn som virket som en sentralguvernør for området, innkaller Trí Quảng og to andre fremstående ledere og forsikrer at selv om forbudet forelå, ville det ikke bli satt ut i livet nå under Vesak, Buddhas fødselsdag.[89]Den som ødelegger det hele, er Thuc som blir oppmerksom på at de buddhistiske flaggene ikke er tatt ned, og deretter på eget initiativ klager dette inn for politiet som straks begynner å rive ned religiøse flagg.

Tidlig på dagen 8.mai holdt Trí Quảng en flammende tale med et voldsomt angrep på regjeringen som ble beskyldt for diskriminering. Deretter ledet han mengden bort fra Từ Đàm pagoden der høytideligheten skulle holdes, og til en lokal radiostasjon i Huế som skulle sende et religiøst program. Mengden forlangte der at radiostasjonen skulle sende talen til Trí Quảng. Da radiosjefen protesterte, utbrøt det tumulter og radiosjefen kontaktet myndighetene.

En militærstyrke kom til stedet utrustet med sjokkgranater[90] og håndvåpen. Da styrken er femti meter fra folkemengden skjer to kraftige eksplosjoner. Soldatene kaster sjokkgranater og skyter varselskudd da de tror det er en kommunistisk aksjon. Etterpå blir åtte ofre funnet. Ofrene var så hardt skadet at man antok det måtte skyldes bruk av plastisk sprengstoff.[91]De radikale buddhistene nølte ikke med å gi myndighetene og regjeringen skylden for drapene, en oppfatning som straks ble kringkastet av ‘liberal’ presse. En undersøkelseskommisjon som Diệm umiddelbart nedsatte, kom til den konklusjon at skadene som var påført ofrene, ikke var skuddskader og heller ikke kunne skyldes sjokkgranatene. En buddhistisk lege kom til samme konklusjon. Fra tidligere vet man at kommunistene var kjent for å kaste bomber.

Marguerite [92]Higgins som undersøkte denne episoden, skriver at pressens fremstilling var uriktig når det het at ofrene døde av skader av sjokkgranater eller skudd. Ikke desto mindre vant denne påstanden frem både i amerikansk opinion og hos myndighetene.

Men nå hadde de militante buddhistene fått den foranledning de hadde håpet på. Fra nå av fulgte aksjoner, demonstrasjoner og høylytte krav. Nå påsto de å skulle «beskytte buddhisme fra den aktuelle fare». Noen dager senere møttes Diệm og nestlederen Tích Tâm Châu i den buddhistiske organisasjonen. Diệm nektet imidlertid å gå tilbake på bestemmelsen om ingen bruk av religiøse flagg. Etter et nytt sammenstøt mellom myndigheter og buddhister i Huế i juni avsatte Diệm flere funksjonærer, samtidig som han ba lokale myndigheter forhandle med buddhistene.

Den 6.juni var en avtale mellom regjering og buddhister klar til å undertegnes. Men to dager senere skulle så en meningsløs og provoserende uttalelse fra Nhu s kone skape store problemer[93]. På vegne av[94]en sivil organisasjon rettet hun voldsomme anklager mot buddhistene. Det skulle ikke gjøre saken enklere at Nhu gikk ut og støttet sin kone. Dermed brøt forhandlingene sammen.

Imidlertid skulle det nå skje en episode som skulle forverre det hele. En eldre munk, Thích Quảng Đức, hadde tidligere avgitt et løfte om selvimolasjon. Bokstavelig og figurlig oppildnet av militante munker satte han fyr på seg i en vel forberedt «spontan aksjon» etter at ‘liberal presse’ var behørig varslet. Selvbrenningen fant sted utenfor Kambodsjas ambassade. Et velvalgt sted med tanke på det dårlige forhold mellom Saigon og Phnom Penh. Prins Sihanouk hadde åpent tatt stilling til fordel for Hanoi.[95]

Et bilde av den brennende munken ble smuglet ut av landet, og var straks på alle forsider verden over. Reaksjonen var overveldende. En amerikansk senator sammenlignet selvbrenningen med Romerrikets tortur og henrettelser av kristne martyrer. Det hjalp ikke på saken at Diệm over radio ga uttrykk for å være dypt sorgfull og gjentok ønsket om dialog.[96] De militante buddhistene oppnådde nettopp det de hadde ønsker.

I midten av juni ble Diệm og buddhistene enig om et kommuniké der regjeringen trakk tilbake den tidligere bestemmelsen og tillot bruk av religiøse flagg. Men like etter at dette var kunngjort, brøt det ut en brudulje mellom munker og politi. Dette innleder en ny serie med konflikter for åpen scene. Trí Quảng kaster nå masken og endrer propaganda fra krav om rettigheter til krav om at regjeringen Diệm må gå av. Demonstrasjonene varer hele sommeren med flere selvimolasjoner og demonstrasjoner.[97] Som munkene regnet med, var Kennedy som selv var katolikk, sårbar overfor beskyldninger om at Diệm utøvet en katolsk nepotisme vis-a-vis katolikkene.

Geoffrey Shaw konkluderer med at urolighetene i Sør-Vietnam denne sommeren ikke var noe opprør mot religiøs undertrykkelse, simpelthen fordi det ikke fant sted noen undertrykkelse. Han heller til den oppfatning at det hele var en aksjon fra buddhistiske militante rettet mot den amerikanske opinion for å svekke USAs innflytelse.[98]Det er rimelig å tro at dette hang sammen med deres fundamentalistiske holdning til vietnamesisk tradisjon og kultur. Forskeren Stephen Pan er inne på det samme som Shaw når han sier at kommunistene støttet aksjoner uten å implisere seg siden de visste at amerikanerne var følsomme for «religiøs forfølgelse».

For øvrig er kommunistenes rolle i urolighetene vanskelig å klargjøre. Analytikeren Douglas Pike hevder at de var motvillig til å støtte buddhistene. Et spørsmål er om dette da gjelder åpen støtte, i det man visste at to fremtredende buddhistiske ledere hadde god kontakt med kommunistene.[99]Pike konkluderer med at kommunistenes passivitet forble et mysterium.

Diệm forsøkte gjennom flere kontakter med ledende buddhister å komme til en forståelse. Hans anstrengelser ble fullstendig ignorert av pressen som i stedet hele tiden fyrte opp under motstanden mot Diệm i amerikansk opinion.[100]

Samtidig med de buddhistiske urolighetene tok også uenigheten mellom Vietnam og USA om styring og kontroll av mot-insurreksjon kampanjen mye av Diệms oppmerksomhet. I tillegg kom at Nhu uttrykte misnøye med det store antall amerikansk personell som oppholdt seg i landet. Også Diệm var urolig over det samme. Det gjorde ikke saken bedre at amerikanerne undertiden gikk utenom regjeringens kommandolinjer, noe som kunne gi ham et inntrykk av at fransk kolonivelde ble erstattet av amerikansk.

KOMPLOTTET STARTER – LIBERAL PRESSES ROLLE

Tragisk nok, på denne tiden da pressen utelukkende skrev nedsettende kommentarer om Sør-Vietnams regjering, kom det stadig inn positive rapporter om mot-insurreksjon. Myndighetene fikk nå bedre informasjon om kommunistene fordi store deler av befolkningen følte seg sikre. En rapport viste at omtrent 8 millioner av en befolkning på 16 millioner nå var overført til Strategisk Landsby prosjektet.[101]I rapporter fra Vietnam får ambassadør Nolting ros for å ha medvirket til det bedrede forhold mellom Washington og Saigon, noe som igjen førte til at mot-insurreksjon gikk bedre.

På den bakgrunn er det ikke til å undres over at Harriman og konsortier gikk i gang med å skifte ut Nolting med en mer «samarbeidsvillig» aktør. Denne skulle de finne i Cabbot Lodge som skulle komme til å spille en sentral rolle i kuppet mot Diệm. Lodge skulle etterfølge Nolting som USAs ambassadør.

Da Nolting i mai 1963 drar fra Vietnam på ferie, erstattes han av William Truehart (sic). Til tross for at Truehart har lovet å varsle Nolting om noe akutt skulle skje, svikter han dette. Truehart, som tidliger har vist seg å være klart anti-Diệm, er allerede i kompaniskap med Harriman og Hilsman. Da Nolting er intetanende satt ut av spill, har konspiratørene i Washington fritt spill. Buddhistkrisen var i seg selv alvorlig, men var på ingen måte noen trussel mot Diệm. Den som snur spillet, er Truehart som skifter side etter at Nolting er reist.

Gjennom publiseringen av imolasjonene sammen med en strøm av negativ omtale av regjeringen Diệm skulle ‘liberal’ presse etterhånden ødelegge Diệms posisjon i USA. Nettopp det som var munkenes agenda. Ved hjelp av vestlig presse klarte munkene å gi opinionen et overdrevet bilde av egen makt, samtidig med et bilde der Diệm ikke hadde legitimitet i befolkningen. Med utgangspunkt i bildet pressen hadde skap, fremstiller Truehart i sine rapporter de relativt fåtallige buddhistiske demonstrasjonene som et overveldende uttrykk for at det buddhistiske samfunnet, og Diệm som en leder på kollisjonskurs med buddhistene, som av den grunn var i ferd med å vende seg til kommunistene. Dette var ryktemakeri uten grunnlag.

Ifølge William Colby som var nestsjef ved CIA i Vietnam, var Diệms store feil at han ikke innså hvilken påvirkningskraft amerikanske media hadde på politikere i USA, og følgelig lot være å hindre spredning av rykter ved å imøtegå negativ omtale. Shaw skriver at rollen som amerikansk ‘liberal’ presse spilte i ødeleggelsen av forbindelsen mellom Diệm og USA skal ikke undervurderes.[102]

Med dette som utgangspunkt setter Washington med Truehart som villig aktør, et hardt press på Diệm. Uten Kennedys godkjenning truer Truehart etter instruks fra Harrimans gruppe med at USA kan bryte forbindelsen (dissociate) med USA i fall han ikke gir etter for buddhistenes krav.[103] Samtidig får Truehart også instruks om å opprette kontakter med personer man visste var anti-Diệm. Saigons tillit til Washington blir skadelidende og Diệm blir langsomt isolert. Det var dette som var målet til Harriman og Hilsman. Nolting skriver senere at han i denne perioden bevisst ble holdt helt utenfor. Da han kommer tilbake til Saigon i juli, ser han at Harriman og hans medspillere totalt har klart å ødelegge Diệms tillit til USA.

Flere reagerte imidlertid på det merkelige at pressen som i alle år hadde gravet opp all den skitt de kunne om Diệm og hans regjering, aldri tidligere hadde nevnt en eventuell antipati mot buddhister, før nå sommeren 1963. John Mecklin som var tilknyttet ambassaden som informasjonsansvarlig (Public Affairs Officer) skriver at vietnamesiske eksperter på buddhisme, som var tilknyttet ambassaden, var like overrasket som andre over den buddhistiske aksjonen. [104]

Mecklin skriver også buddhistopprøret (upheaval) ville aldri ha fått den oppmerksomhet og blitt tillagt den vekt det fikk uten hjelp av amerikanske media. Amerikansk presse og TV bidro direkte til ødeleggelse av nasjonal politikk som var av største betydning for USAs sikkerhet, i et område der vi hadde utstasjonert et personell på tyve tusen og betalte 500 mill. USD hvert år, et område der vi var i direkte militær kontakt med kommunismen.[105]

Marguerite Higgins som reiste rundt i Sør-Vietnam sommeren 1963, fikk hele tiden tilbakemeldinger om fremgang, både sivilt og militært. Hun registrerte på ingen måte det pressen påsto «buddhistkrisen sprer seg til landsbygda» og at hæren som følge av dette «var i ferd med å gå i oppløsning». Men det hun reagerte på vel så mye som falske påstander, var at pressen unngikk å skrive om den fremgangen Sør-Vietnam hadde mot kommunistenes insurreksjon. Higgins skriver at mens hun gikk fra landsby til landsby fra nord til sør, i øst og vest, opplevde hun at «religiøs forfølgelse» ikke angikk tilværelsen til den store majoritet av landsbybefolkningen.[106]

 Et av de verste eksemplene på ‘liberal’ presses misinformasjon var Pulitzervinneren David Halberstam som diktet sammen ville historier som konkluderte med at «Diệms regjering kjemper for sin overlevelse» og at «opptøyer som dem i Saigon, finner sted over hele landet». Kommunistenes agitasjonskomité i Hanoi kunne ikke ha gjort det bedre. Disse løgnaktige ryktene som ble spredt gjennom pressen, skulle etter hvert smitte over på Washington.[107]

På et møte 4.juli forteller Harriman og hans gruppe Kennedy at deres informasjon spår at et kupp mot Diệm vil finne sted i løpet av de neste fire måneder. I tillegg påstår de at buddhistkrisen er den største hindring for mot-insurreksjon. Alt grunnløse påstander. Samtidig bagatelliserer de farene for politisk kaos ved et kupp mot Diệm.

På et møte dagen etter advarer Nolting om konsekvensene av et kupp. Historien skulle gi ham full rett i advarslene. Etter hans mening vil det være umulig for Cabbot Lodge å utføre sin funksjon som ambassadør dersom han skulle brukes til å legge press på Diệm. Han viser til en demonstrasjon utenfor USAs ambassade og informerer om at nå har munkene kastet masken. De har endret taktikk og siktemål og at de nå arbeider for å velte Diệm. Påstandene om religiøs forfølgelse er avslørt som skalkeskjul-

At Diệms regjering ble belastet med buddhistkrisen og de amerikanske konspiratørenes kampanje, gjorde også til at oppmerksomheten ble trukket bort fra mot-insurreksjon og kampen mot kommunistene på landsbygda. I tillegg brakte krisen Diệm i konflikt med USA, som lurt av propagandaen i media, trodde at det var krisen som var årsak til at mot-insurreksjon gikk dårlig, hvilke den faktisk ikke gjorde.

PÅSTANDER OM KONTAKT SAIGON – HANOI. RAIDET MOT PAGODENE.

Under Têt feiringen i januar 1963 mottar Diệm en gave fra Hồ Chí Minh, en blomstrende kirsebærgren. Den sto senere utstilt i resepsjonen i Aulaen til Presidentpalasset.[108]I et intervju i Washington Post i mai 1963 sier Nhu at han ønsker USAs personell som da var mellom 12 og 13 000 redusert til det halve. Dette ble av enkelte betraktet som et signal til Hanoi om at Diệm fastholdt sin politikk om uavhengighet overfor utlandet. I en samtale med CIAs stasjonssjef Richardson gir Nhu uttrykk for det samme.[109]  

I juni møttes Ngô familien i Huế for å diskutere en ny strategi overfor kommunistene. Francis Winters skriver i den forbindelse at i august åpnet Diệm for forhandlinger i håp om å oppnå en løs føderasjon mellom Nord og Sør med Hồ som leder for Nord og Diệm som president for Sør. Prospektene for en slik uforutsett allianse kunne være lykkevarslende (auspicious). Både Hồ og Diệm hadde begynt å innse risikoen for å havne i sentrum for den kalde krigen. Kuppet skulle imidlertid for alltid utelukke en fredelig gjenforening av Vietnam. [110]

Lederen for den indiske delegasjonen i ICC Ramhundu Goburdhun fortalte at under et besøk i Hanoi hadde Hồ Chí Minh sagt til ham at Diệm «på sin måte var en patriot». Hồ hadde videre sagt om Diệm med adskillig sympati at Diệm med sin uavhengige karakter, ville få en vanskelig tid med amerikanerne som ønsket å kontrollere alt. Hồ avslutter med å si til Goburdhun «Ta ham i hånden for meg hvis du treffer ham».[111]

Når lederen for den franske delegasjonen, Roger LaLouette i juli får vite at kommunistene kunne godta Diệm som leder i Sør, ser han sammen med Goburdhun og Mieczyslaw Maneli, leder for den polske delegasjonen, en mulighet for forhandlinger mellom Nord og Sør.[112]Selv var LaLouette overbevist om at Diệm var den eneste som kunne matche kommunistene i nord. Phạm Văn Đồng sier til LaLouette at på betingelse av at USA forlot Vietnam, var Nord villige til å forhandle med Sør. Stilt overfor det faktum at den eneste måten Nord kunne erobre Sør var ved krig, noe som på det tidspunkt ikke virket realistisk så lenge Diệm satt ved roret, så de kanskje en bedre mulighet ved forhandlinger. En annen sak var at situasjonen i Nord var ikke spesielt gunstig denne sommeren siden landbruket hadde opplevd sin verste krise siden 1954. Forsøket på å nå frem ad forhandlingsveien skulle imidlertid strande, bl.a. fordi den franske presidenten Charles de Gaulle la seg opp i det som skjedde.

Men ryktene om en nærmere kontakt mellom Nord og Sør skulle få en uheldig bivirkning. En analytiker i Washington skrev at kjennskapet til at Nhu allerede var i kontakt med Hanoi, var så pålitelig og så allment kjent at det var i ferd med å svekke moralen både i hæren og i den sivile administrasjon – mange synes overbevist om at Nhu kunne tenkes å ta kontakt med Hanoi.

På egen hånd og uten noe håndgripelig har Hilsman kommet frem til at Nhu arbeidet for å skyve amerikanerne ut og eventuelt etter å ha kastet USA ut, etablere et nøytralt Sør-Vietnam etter mønster av Jugoslavia. Konklusjonen var at bare tanken på forhandlinger alene var uforenlig med amerikanske interesser. Delegasjonsleder LaLouette skriver senere at Nhus angivelige anmodning (request) om å trekke[113] amerikanske rådgivere ut av Sør-Vietnam var den viktigste grunnen for USAs avgjørelse om å fjerne Diệm.[114]

I boken The Dark Side of Camelot skrev journalisten Seymour Hersch at utsikten til en dialog mellom Nord og Sør var den viktigste grunnen til at Kennedy administrasjonen fjernet Diệm. Herschs påstand er at Kennedy mente han ikke kunne vinne valget i 1964 dersom Sør-Vietnam skulle vise seg å bli «nøytralt» som følge av en dialog mellom Nord og Sør, noe som hans rådgivere hadde overbevist ham om, ville blir betraktet som et nederlag for USA.[115] Shaw derimot hevder at dette i så fall bare var et av flere momenter i Kennedy administrasjonens vurdering der Harriman med sine medspiller sto sterkt.

For å forstå Diệm, må man imidlertid gå tilbake i historien og se på hvorledes USA har forholdt seg til ham. Da han de første årene måtte ta et oppgjør med maktsentra i Sør-Vietnam, var støtten fra USA heller lunken eller i noen tilfelle uttrykk et press på ham. Selv om han på sommeren 1963 må ha vært klar over at det var krefter i USA som arbeidet for et kupp, og han måtte gjøre regning med at konspiratørene ville utnytte «buddhistkrisen» for alt den var verd, viser Diệm en fast holdning overfor de militante munkene. Han står i samme stilling nå som i 1955 mot Bình Xuyên da han også ble satt under press av USA for å kompromisse.[116] Han visste at om han tok et oppgjør med de militante buddhistene, kunne han heller ikke nå regne med hjelp fra USA, slik han hadde opplevd USA tidligere.

Den 18.august hadde ti generaler der langt de fleste var buddhister, et møte for å diskutere buddhistkrisen. Hverken Diệm eller Nhu var til stede. Oppfatningen blant generalene var at Diệm skulle ha grepet inn mot buddhistene tidligere[117]. De så det som om kommunistene nå hadde gått i kompaniskap med munkene og at målet var å velte regjeringen Diệm.  Generalenes konklusjon var at regjeringen umiddelbart måtte gripe inn og fjerne de militante munkene fra de aktuelle pagodene. Deretter gikk de til Diệm og ba ham innføre unntakstilstand og fjerne munkene. Diệm gikk med på dette, men ba om at aksjonen måtte gjennomføres så skånsomt som mulig. Det er viktig å understreke at på dette tidspunkt var holdningen blant de militære altså pro- Diệm.

Om natten 21.august gikk politi og militære til aksjon mot pagodene Xá Lợi i Saigonog Từ Đàm i Huế. Aksjonen ble ledet av generalene Tôn Thất Đính og Trần Văn Đôn. Begge var senere hovedmenn i kuppet mot Diệm. Aksjonen rammet 30 av i alt 5000 pagoder. Flere tusen ble innbragt, men få ble fengslet. De fleste ble hjemsendt. I flere av pagodene ble det funnet våpen.[118] I Saigon ble aksjonen møtt med forståelse. Representanter for flere land ga uttrykk for støtte til aksjonen.[119]

Det er imidlertid nå den ‘liberale’ presse går til aksjon anført av journalistene David Halberstam og Neil Sheehan. Aksjonen har to siktemål. Det ene er å fremstille kampanjen mot pagodene som et brutalt militært angrep med flere titalls døde. Antall døde kokte til slutt ned til fire. Da en undersøkelseskommisjon besøkte Sør-Vietnam i oktober, fant den alle fire lys levende.[120] Munker ble påstått stukket ned med bajonett eller skutt. Det annet var å fremstille aksjonen som ledet av Nhu, uten at hæren visste om dette. Begge påstandene var grovt usanne.[121]Ved å holde Nhu ansvarlig for en «blodig aksjon» klarte pressen å diskreditere Ngô familien. For ytterligere å helle bensin på bålet spredte ‘liberale’ journalister usanne påstander om en angivelig massedesertering i de sørvietnamesiske styrkene på grunn av aksjonen mot buddhistene. Denne påstanden stred mot at det var de militære selv som hadde gått innfor aksjonen.

Pressen klarer nå å gi sørvietnameserne, blant dem lederne for hæren, et inntrykk av at USA nå er på vei bort fra Vietnam som følge av aksjonen. De involverte generalene frykter at USA vil trekke seg ut av Sør-Vietnam, at militærhjelpen ville forsvinne, og at landet ville gå tapt. De skynder seg derfor å ta avstand fra kuppet de selv har ledet og legger skylden på Nhu.

Ryktene pressen hadde spredt, brukes nå av konspiratørene i Washington. Dette skulle få fatale følger for Sør-Vietnam. Den 22.august setter Harriman og Hilsman sammen et skriv til ambassadør Lodge bygget på falske opplysninger. De påstår at det var Nhus ide å raide pagodene, og at hans hensikt var å forfølge buddhistene og nekte befolkningens ytringsfrihet. På dette grunnlag anbefaler de at om ikke Diệm vil kvitte seg med Nhu, må USA kvitte seg med Diệm. Dette skrivet viser en total ansvarsløshet hos toppolitikere i USA som uten tanke på de uhyrlige konsekvensene dette skulle få, setter i gang et renkespill drevet av personlig, bitter motvilje mot Diệm.

Skrivet var i strid med hva konspiratørene visste, og ved en snedig manøver fører de både utenriksminister Dean Rusk og president Kennedy bak lyset, og får det sendt til Saigon. Moyar hevder at hadde minst én av disse hatt den fulle forståelse av hva som var i ferd med å skje, hadde brevet aldri vært sendt[122].

Hva som skulle gjøre saken verre, var at Lodge i stedet for å søke informasjon hos fagmilitære og de krigskorrespondentene som var orientert, lar seg forsyne med rykter fra ‘liberal’ presse. I mellomtiden kommer nå noen av krigens mest erfarne journalister på kollisjons kurs med ‘liberal’ presse. De påviser grove uetterretteligheter i hva amerikansk presse har fortalt. Dette forties og når ikke frem. At pagodene ble raidet av Nhus folk uten at sørvietnamesiske militære var orientert, ble nå USAs offisielle versjon av saken. I tillegg antyder Voice of America med Lodges godkjenning at USA vil ta bort støtten til Diệm om ikke de ansvarlige for raidet blir fjernet.

Lodge går nå videre og sender en melding til de sørvietnamesiske generalene der han ber dem fjerne Nhu umiddelbart og så ta stilling til hvorvidt Diệm også måtte fjernes. General Trần Thiện Khiêm uttalte senere til Marguerite Higgins at generalene hadde oppfattet det som USAs ønske at Diệm ble fjernet og at USA i motsatt fall ville stoppe hjelp til landet og eventuelt trekke seg ut.[123]En annen av kuppmakerne, general Dương Văn Minh, fortalte CIAs mann Lucien Conein at trusselen om kutt i USAs hjelp ville overbevise de militære om at USA ønsket et kupp.[124]

Da Kennedy fikk se den fulle tekst i skrivet som ble sendt til Lodge, ble han rasende. Men åpenbart i en slags ‘bordet fanger’ tenkning, ble ingenting gjort for å korrigere teksten. Imidlertid opplyste talsmennene for amerikanske militære at noen av generalene var innstilt på et kupp, men meningene var sterkt delte. Nhu forstår hva som er under opprulling og gir et varsel til de militære. Generalene ser nå at de ikke har mulighet for en militær overtagelse. Dermed stopper komplottet foreløpig opp.

Kupplanene er uaktuelle, men Lodge har fått blod på tann. Skrivet av 24.august overbeviste Lodge om at han hadde Washington i ryggen i forsøket på å fjerne Diệm. Det skulle imidlertid ikke ble konspiratørene i USA som gjennomfører kuppet, men USAs ambassadør til Vietnam Lodge.

KAMPEN MOT INSURREKSJONEN LYKKES MILITÆRT, MEN FORTIES – KOMMUNISTENES POLITISKE BLØFF VINNER FREM I PRESSEN.

Stikk i strid med hva ‘liberal’ presse påsto, gikk mot-insurreksjonen godt. Langsomt ble det lokale forsvaret bygget opp. Provinsstyrkene var på 75 000 mann, de lokale styrkene talte nå 100 000 og landsbystyrkene utgjorde 40 000. Selv om disse troppene var dårligere utstyrt enn den lokale hæren, gjorde de det bra i kamper mot Vietcong. Lengst i nord og i sentrale deler hadde disse styrkene overtaket. Bare i Mekong-deltaet var situasjonen uavklart. Mens Vietcong hadde utført 35 angrep på bataljonsnivå i første halvdel av 1962, hadde de så langt bare klart å utføre 6 slike i 1963. Rapportene fra provinsmyndighetene viste at det var større tillit hos befolkningen og bedre stridsmoral hos lokale styrker. To eksperter på mot-insurreksjon, Ted Serong og Sir Robert Thompson, ga Strategisk Landsby prosjektet godkjent karakter. Bare i Mekong-deltaet var det fremdeles problemer med gjennomføringen.

Den beste attesten Sør-Vietnams styrker fikk, kom ikke fra ‘liberal’ presse, men fra kommunistene. I en rapport fra Sentralkomitéen for Nam Bộ, heter det at, På grunn av resultater fienden har oppnådd i nylige raid og på grunn av hans nedbrytende arbeid for år samle befolkningen og etablere Strategisk Landsby, har fienden vunnet et stort antall av befolkningen og innskrenket våre tidligere frigjorte områder,[125] og videre, fienden har vunnet tilbake praktisk talt alt vi tidligere hadde erobret. Denne rapporten kan og fortelle om dårlig stridsmoral hos kommunistene. Videre forteller rapporten om hvordan sørvietnamesiske styrker hadde gjennomført vellykkede operasjoner mot fiendens forsyningslinjer dypt inne i Laos og Kambodsja.[126] Disse uttalelsene står i klar motstrid til påstandene fra kommunistenes øverstbefalende Võ Nguyên Giáp om «folkets heroiske seire». Et eksempel på kommunistisk propaganda som kritikkløst ble slukt av pressen er dette utdraget, I henhold til statistikk fra Frigjøringens Pressekontor har vår hær og folket i sør i tre år med gerilja (1961 – 1963) ødelagt og satt ut av spill mer enn 250 000 soldater, blant dem 1 500 amerikanere, skutt ned flere hundre fly og erobret 30 000 våpen.[127]

En kommunistisk leder for Vietcong i Mekong-deltaet klaget over at de hadde mistet en av sine nøkkelprovinser, BenTre, [128]der regjeringen hadde opprettet ikke mindre enn 195 Strategisk Landsby. Både kadrer og gerilja var drevet ut av landsbyene og inn i jungelen.[129]Dette var det stikk motsatte av hva ‘liberal’ presse hårdnakket påsto. Den samme pressen fortsatte for øvrig også etter kuppet å fremstille sørvietnamesernes innsats som nederlag og prosjektet Strategisk Landsby som mislykket.

I oktober melder en delegasjon fra kongressen om at etter deres vurdering er Sør-Vietnam i ferd med å vinne krigen. Vietcongs aktiviteter bortsett fra omkring Saigon hadde avtatt denne høsten. Bare i september alene hadde Vietcong 2 000 falne mot 540 for Sør-Vietnam. Delegasjonen advarer også mot kupplaner.[130] I oktober kommer forsvarsminister Robert McNamara og general Taylor til Washington med en oversikt over situasjonen som etter deres mening viser en fremgang for de allierte som var så god at de mente at ett tusen rådgivere kunne trekkes ut av landet i 1965. Denne vurderingen var i sterkt strid med det bildet pressen hadde bygget opp. Taylor kom i samme forbindelse med skarp kritikk av måten amerikansk presse hadde behandlet Diệm[131]. Til tross for alle disse tilbakemeldingene om fremgang i krigen, avlyser ikke Kennedy prosessen mot Diệm.

KUPPET – DRAPET                  

Da kuppet mot Diệm starter 1.november, har generalene forflyttet offiserer som ble antatt lojale mot Diệm langt fra Saigon, slik at de er ute av stand til å forpurre kupplanene. I Washington drøftet man de siste dagene eventuelle følger av et kupp. Både Taylor og McCone advarte mot det som var i ferd med å skje. De fikk rett i sin spådom om at hele Sør-Vietnams administrative apparat, som var utnevnt av Diệm, ville bli fjernet og erstattet av ukyndige.[132] Harkins protesterte også på ordlyden i telegrammet Lodge hadde sendt Washington. Det stemte ikke hva Lodge hadde påstått. Tvert imot var den militære situasjonen faktisk svært gunstig. Harkins hevdet også som sin mening at ingen av Sør-Vietnams generaler var i stand til å erstatte Diệm.[133] Den forunderlige situasjonen er altså at de militære er imot militærkuppet samtidig som dette støttes av diplomater og politikere.

I Saigon var allerede C.I.A.s mann Conein installert i konspiratørenes hovedkvarter. Via et eget radionett var han i stand til å holde Washington og CIA løpende orientert om kuppet.[134]Konspiratørene tok kontroll over nøkkelposisjoner som kommunikasjonssentre og hovedkvarterer. Enheter lojale mot konspiratørene blokkerte veien inn mot Saigon. Av interesse er det at Sør-Vietnams senere president, oberst Nguyễn Văn Thiệu som kommanderte 5.divisjon, hadde nå slått lag med konspiratørene. General Đôn kontaktet Diệm, informerte ham om det forestående kupp og tilbød amnesti for ham og hans familie. Diệm avslår og like etterpå starter kampene mellom garden og kuppmakernes tropper.

Diệm ringer Lodge, varsler ham om kuppet og spør om USAs stilling. Lodge lyver Diệm rett opp i ansiktet og røper ikke med ett eneste ord at USA er fullt klar over kuppet, ja at USA til og med har gitt grønt lys og støttet kuppet. Ambassaden orienterer nå USA om at Saigon Radio har meldt at den sørvietnamesiske hær har kontroll og vil be Diệm avgå. Begrunnelsen oppgis som den vanskelige økonomiske situasjon og at Nhu i stedet for å bekjempe kommunistene, ville kontakte dem. Fra Washington får ambassaden melding om at det ville styrke begrunnelsen for kuppet om Nhu fremstilles som en avhopper som ville kontaktet kommunistene.

Diệm forsøker å kontakte lojale offiserer, men uten hell. Kuppmakerne har sikret seg kontroll over kommunikasjonssystemet. Det er nå oberst Nguyễn Văn Thiệu[135] som angriper Gia Long palasset med infanteri støttet av artilleri og stridsvogner. Garden kjemper tappert hele natten, men må trekke seg ut om morgenen. Da hadde allerede Diệm og Nhu klart å evakuere.

De tok tilflukt i Chợ Lớn [136]og Diệm meldte at han ville overgi seg og ba om at general Khiem personlig kom og hentet dem. Fra amerikansk side hadde det kommet uklare signaler. Konspiratørene i Washington hadde tidligere insistert betingelsesløs overgivelse og at Diệm måtte sendes ut av Sydøst-Asia. Conein hadde anbefalt at USA ikke måtte ta noen offisiell stilling.

Om morgenen 2.november hadde kuppmakerne et møte for å beslutte hva de skulle gjøre. En konvoi ble sendt til St. Franciskus Xavier kirken der Diệm og Nhu hadde tatt tilflukt. De to ble hentet, ført inn i en pansret bil, bakbundet, skutt og stukket flere ganger med kniv. Den som tok initiativet til å få de to drept, var Diệms gamle fiende general Minh.

Flere har anført som unnskyldning for USA at Diệm kunne ha søkt hjelp hos amerikanske myndigheter, eventuelt tilbud om å bli fløyet ut. Marguerite Higgins argumenterer for at det ville være umulig for Diệm å gå til et slikt skritt. Hun siterer en vietnamesisk professor som sier, Om Diệm hadde søkt hjelp hos en fremmed makt, ville han ha kompromittert alt han sto for. Det ville ha ødelagt den troen folket hadde på hans integritet og karakter. Det ville ha vært feigt og ynkelig av Diệm å be om hjelp fra amerikanerne, og dette enda mer siden de hadde forrådt ham…Som vietnameser overga han seg til vietnamesere. Generalene drepte ham og det fulle ansvar hviler på dem.[137]

Tragedien omkring kuppet mot Diệm etterlater imidlertid en erfaring som er vel verd å ta med seg. Det er hva ansvarsløs presse som arbeider i kobbel i jakt på suksess, kan påføre et land og et folk av skade. Pressen er ikke som mange later til å tro «den fjerde statsmakt» som skal vokte maktens utøvere, den er i høy grad en maktfaktor selv som hjelpes frem av et bilde den selv har skapt forsvarer av «objektivitet og fakta». Ser man på hva som skjedde i Vietnam i året 1963, kunne ingen ting vært fjernere. Med drapet på Ngô Dính Diệm hadde ‘liberal’ presse vunnet sin første seier i kampen mot et fritt og uavhengig Sør-Vietnam. Den skulle ikke bli den siste.

ETTER STATSKUPPET – APOKALYPSE – ETTERSKRIFT                          

I løpet av de vel ni år som Diệm regjerte, likviderte kommunistene vel 20 000 sivile, dvs. 40 ganger som mange som ofrene ved Mỹ Lai massakren. Disse vel 20 000 fikk som vi vet, aldri noen oppmerksomhet i den ‘liberale’ presse. Et bevis på hvor høyt kommunistene vurderte Diệm var at etter statskuppet i november i 1963 opplevde man en kraftig fall i antall drap utført av kommunistene på sivile på landsbygda. Vietcongs henrettelser av sivile sank fra 2 000 til 500 etter Diệms død.  Juntaen som etterfulgte Diệm tok dette straks til inntekt for seg. Men William Andrews forklaring er at det da ikke lenger var nødvendig å rive opp linjene fra Saigon til felten.[138]Samtidig økte Vietcong de militære aksjonene. I uken etter kuppet igangsatte de minst seks angrep på kompaninivå. Sør-Vietnams tap var 116 falne, Vietcong hadde minst 2650.

Etter Diệms død i 1963 opplevde pasifiseringsprogrammet en kraftig tilbakegang. Hvorfor Sør-Vietnam tapte grepet på distriktene i 1963, vises tydelig av at etter Diệms død forlot mange av hans betrodde funksjonærer pasifiseringsprogrammet, samtidig som juntaen fjernet de som var igjen og satte inn sine som på ingen måte kunne måle seg med forgjengerne. Dette var den viktigste grunnen til at pasifiseringsprogrammet brøt sammen. Dette prosjektet som ble satt kraftig tilbake med militærkuppet, vedvarte 1964 og 1965, og ikke før i 1966 ble dette arbeidet tatt opp igjen.

Det ble imidlertid ikke effektivt før et sentralt råd som koordinerte all alliert aktivitet, ble opprettet. Det som kom var Fønix-programmet som tok sikte på å bryte ned kommunistenes infrastruktur. Kommunistene hevdet selv at tapet av en bataljon eller et kompani betød mindre for Vietcong enn ødeleggelsen av deres sivile apparat i et distrikt.[139]Eliminering av deres militære fiendtlige styrker fikk ingen alvorlige konsekvenser for Vietcongs aktivitet, men når deres sivile apparat ble ødelagt, innebar dette ofte opphør av militær aktivitet. Hvor effektivt Fønix-programmet var, så man tydelig under kommunistenes våroffensiv 1972 da deres infrastruktur spilte en langt mindre rolle enn under f.eks. Têt-offensiven i 1986.

Fra ‘liberalt’ presse kom ikke overraskende stadige beskyldninger om likvidering, massakrer og brutal tvang mot sivilbefolkningen, der Fønix-programmet ble fremstilt som terrorvirksomhet i forkledning.  Tilsvarende beskyldninger mot kommunistene kom selvsagt aldri.

Tiden etter kuppet kan best beskrives som et kontinuerlig maktspill, med intriger, kupp, arrestasjoner i tillegg til demonstrasjoner og protester. General Taylor måtte erkjenne at i den nærmeste fremtid er det umulig å forutse et stabilt og effektivt styre uansett sammensetning.[140]

Umiddelbart etter kuppet ble det dannet en 12-manns junta av generaler leder av Dương Văn Minh. De to andre kuppmakerne Tôn Thất Đính og Trần Văn Đôn satt også i juntaen. Etter en serie interne renkespill overtar general Nguyễn Khanh i januar 1964 som leder for en junta med en sivil regjering. Deretter følger en periode med uro, protester og demonstrasjoner. Den sivile regjeringen lykkes ikke, og i juni 1965 overtar en ny militærjunta ledet av Nguyễn Văn Thiệu og Nguyễn Cao Kỳ. Etter et valg i 1967 ble disse valgt som president og visepresident. Valget var neppe etter vestlige standarder, men igjen opplever man at de som var de hardeste kritikerne, senere aldri ytret et ord om «valg» i Vietnam etter 1975.[141]  

Oppmuntret av det politiske kaos i Saigon og tapet av distriktene, økte kommunistene innsatsen. Det skjedde nå en overgang til konvensjonell krigføring der fienden satte inn bataljoner i forband. Et eksempel er angrepet på Bình Giã provinshovedstaden i Phước Tuy, der kommunistene angrep med to regimenter, 271 og 272 fra den nyopprettede 9.NV.divisjon i tillegg til fire bataljoner, alle utstyrt med moderne våpen. Det som imidlertid var det urovekkende, var at kommunistene kunne operere med så store styrker så nær Saigon, Bình Giã ligger vel 70 km øst for Saigon. Dette demonstrerte som så mye annet, hva tapet av distriktene betød.

I en uttalelse fra en hvitbok fra USAs utenriksdepartement heter det, Problemene med krig og insurreksjon ble ytterligere komplisert ved en serie interne politiske stridigheter i Sør-Vietnam, som i november 1963 førte til regjeringen Diệms fall. … Det har siden vært flere endringer i ledelsen i Saigon. Disse interne politiske stridighetene ga Viet Cong en som ikke kan overvurderes (invaluable opportunity) og de utnyttet den.[142]

Utfallet av kaos, uenighet og splid blant de militære lederne, politisk avmakt og tapet av forsvarsstrukturen i distriktene, var alvorlig tilbakegang militært. Dette sammen med kommunistenes opptrapping til regiments og divisjonsnivå fikk USA til å gå inn i krigen med bakkestyrker. En aksjon som militært var vellykket, men som politisk kostet så mye at det tvang USA ikke bare til å trekke ut personell, men det som verre var, skjære drastisk ned på militærhjelpen.

Det er en alminnelig oppfatning i dag blant historikere og fagmilitære at aksjonen mot Diệm som kostet ham livet, resulterte i både et sivilt og militært kaos som skulle koste de allierte dyrt.

ETTERSKRIFT

Den 2.november 1971 samlet tusenvis av mennesker seg ved Diệms grav i Saigon for en minnehøytidelighet. En buddhistmunk i gul kappe fremsa en minnebønn og katolske bønner ble fremsagt. Faner hyllet Diệm som frelseren av Sør-Vietnam. Dagen i forveien hadde mennesker kommet til Saigon fra flyktningelandsbyene utenfor. De bar bilder av Diệm. Flere regjeringsmedlemmer var til stede. En offiser holdt en minnetale der han hyllet Diệm og sa han døde fordi han hadde motsatt seg utenlandsk dominans. Dette skulle etter hvert skje hvert år så lenge krigen varte, og det skjer også idag til tross for de sedvanlige represaliene fra myndighetene.

I USA minnes eksil-vietnameserne den svarte dagen 30.5.75 med det vietnamesiske flagget og bilder av Diệm. Ingen annen sørvietnamesisk politiker eller militær leder blir sidestilt med ham.

---

[1] Geoffrey Shaw: The Lost Mandate of Heaven. s. 44

[2] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 286

[3] Anne Blair skriver at ved å utnevne Cabbot Lodge som var den kommende republikanske presidentkandidaten til ambassadør i Sør-Vietnam, søkte Kennedy å gardere seg mot kritikk av sin politikk i Sørøst-Asia. Anne Blair: Lodge in Vietnam. s. 13

[4] Francis X. Winters: The Year of the Hare. s. xxxxxxx

[5] David Galula: Counterinsurgency Warfare. s. xii – xiii

[6] Kampen mot kommunistisk insurreksjon på Filippinene er behandlet i boken, Lawrence M. Greenberg: Hukbalahap Insurrection: A Case Study of a Successful Anti-Insurgency Operation in the Philippiness 1946 – 1955

[7] Referandum til USA. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 110 113

[8] Memoranda fra Landsdale til USA. Sitert hos Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 110 – 113

[9] Robert Thompson: No Exit from Vietnam. s. 30 – 31

[10] En vietnameser sa til meg, Folkets Hær må forstås som Hærens Folk.

[11] Et talende eksempel på forskjell i mentalitet var Le Duc Tho s hånlige kommentar til Henry Kissinger da amerikanerne etter hans oppfatning ikke klarte å håndtere hjemlig opinion og antikrigs-bevegelsene.

[12] Ved avslutningen av første indokinesiske krig juni 1954 hadde kommunistene seks divisjoner, med befal som helt ned til kompaninivå hadde stridserfaring, selv om tapene etter krigen hadde etterlatt store hull.

[13] Det var denne oppfatningen som skulle gå igjen i den senere oppdelingen i fire militærdistrikter etter topografi og klima der soldatene ble plassert i avdelinger i sine heimland.

[14] Hoàng Ngoc Lung: Strategy and Tactics. s. 64

[15] Andrew F. Krepinevich jr.: The Army and Vietnam. s. 22

[16] Andrew F. Krepinevich jr.: Op.cit. s. 25

[17] En vietnamesisk bataljon på 500 – 550 mann besto av tre kompanier.

[18] Også kjent som Army Rangers.

[19]. Ngo Quang Truong: Territorial Forces. s. 132.

[20] Allikevel var det sørvietnamesiske infanterivåpen US karabin, et halvautomatisk gevær, fullstendig underlegent kommunistenes standardvåpen AK-47 som egentlig er et maskingevær med en helt annen ildkraft. Det var først med ‘vietnamiseringen’ at sørvietnameserne fikk et tilsvarende våpen.

[21] Et eksempel var et nett av lokale styrker som ble bygget opp til å omfatte to hundre landsbyer i Darlac provinsen. Dette nettet ble etter hvert utvidet til å omfatte hele Darlac provins. Etter at spesialstyrkene som utgjorde kjernen i de militære styrkene ble overført til offensive operasjoner, brøt hele prosjektet sammen. Andrew Krepinewich jr.: Op. cit. s. 69 – 75

[22] Ngo Quang Truong: Op. cit. s. 133

[23] Se Kapittel 8. Stormen mot Saigon.

[24] Dokument utgitt av kommunistpartiet «Partiets oversikt over situasjonen i Nam Bo. Fra 1954 – 1960» sitert hos Mark Moyar: Triumph Forsaken. s.80 – 81 . bnf s. 435.

[25] «Vietnam: Forsvarskrigen mot USA for nasjonal redning 1954 – 1975» Vietnams Militære Institutt. Sitert hos Moyar: Op .cit. s. 83. bnf. 435

[26] Det er verd å legge merke til at Sør-Vietnam ble kritisert for «å ha brutt Genève-avtalen ved ikke å gå med på frie valg med tanke på en gjenforening», noe som faktisk ikke står i avtalen og som heller ikke ble avtalt. Samtidig ble Nord-Vietnam aldri kritisert for å bryte avtalen, noe de faktisk gjorde ved den storstilte invasjonen av Laos.

[27] Kommunistene refererte selv til denne som 559.

[28] Skrifter Vietnams Militærhistoriske institutt. s. 73. Sitert hos Arthur Dommen: Op. cit. s. 469

[29] Geoffrey Shaw: Op. cit. 90

[30] Ang Cheng Guan: Vietnamese Communists’ Relations with China. s. 88

[31] Diệm viste her til krigen i Hellas der den kommunistiske ELAS hæren umiddelbart led nederlag da Jugoslavia lukket grensen mot Hellas.

[32] Mark Moyar: Op.cit. s. 162

[33] Det er tankevekkende at flere fagmilitære i ettertid har vurdert en strategi der den demilitariserte sonen ble forlenget inn i Laos og frem til Thailand. Generalene Cao Van Vien og Bruce Palmer Jr. har foreslått denne løsningen. Den nordvietnamesiske oberst Bui Tin mente at en slik linje ville ha avsluttet krigen etter noen måneder, Bui Tin: From Enemy to Friend. s. 85 – 87. Bruce Palmer Jr.: The 25-Year War. America’s Military Role in Vietnam. s. 182 – 186

[34] En amerikansk-vietnameser sa til meg at de allierte tapte krigen, ikke i 1975, men i 1961 – 1963. Avtalen med Laos og drapet på Diệm var de to hendelsene som spilte kortene i hendene på kommunistene.

[35] Det kunne stemme til ettertanke at både i Genève i 1954 og 1962 samt i Saigon 1973 ble den vietnamesiske parten presset av USA til å undertegne.

[36] Og som de også skulle bryte Paris-avtalen av 1973

[37] Arthur Dommen: Op. cit. s. 504

[38] Arthur Dommen: Op. cit. s. 505

[39] Memorandum fra Landsdale. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 108

[40] Memorandum til Kennedy. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 107

[41] Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 111

[42] Truong Nhu Tang beskriver i etableringen av Fronten at den fant sted 19-20 desember i et område i Thay Ninh provinsen nær grensen mot Kambodsja. Truong Nhu Tang: A Vietcong Memoir. s. 76 – 80

[43] Paradoksal nok kalte de denne terrorkampanjen, Nedkjempingen av Undertrykkingen.

[44] Edward Andrews: The Village War. Kapittel 4. Psycological Preparation of the People.

[45] Edward Andrews: Op.cit. Kapittel 4.

[46] Vo Nguyen Giap: The Military Art of People’s War. s. 190

[47] Geoffrey Shaw: Op. cit. s. 42.

[48] Edward Andrews: The Village War. s. 54 – 55

[49] Kommunistiske ledere har senere understreket hvor viktig transporten av mat til geriljaen var. Som en sa, våpen og ammunisjon kan vi grave ned og de kan ligge der i måneder, men mat må vi ha hver dag.

[50] Det er verd å legge merke til at Diệm fra første stund forsto den sanne natur ved insurreksjon, at det dreide seg mer om politisk aktivitet enn militær, noe amerikanerne hadde store problemer med å forstå.

[51] Cao Van Vien & Dong Van Huyen: Op.cit. s. 23

[52] Edward Krepinewich jr: Army and the Army. Kapittel 2. The Revolution That Failed.

[53] På engelsk og vietnamesisk skiller man mellom village (làn) og hamlet (ấp). Den norske oversettelsen har vært Strategisk Landsby, der landsby her må forstås som liten landsby.

[54] William Colby skriver at selve idéen hadde mye for seg, men grensen rundt Agroville (perimeteret) som også omfattet rismarkene, ble for lang og for vanskelig å forsvare.

[55] Amerikanernes stridsmål var derfor Warzone C i Tay Ninh provinsen og Warzone D i Phuoc Long/Long Kanh

[56] Se kapittel 13. Mandarinen.

[57] Se f.eks. Francis West: The Village.

[58] Cao Van Vien& Dong Van Huyen: Op.cit. s. 19 – 20

[59] Marguerite Higgins: Our Vietnam Nightmare. s. 134

[60] Dette hang sammen med at Diệm som katolikk ikke ønsket blodsutgytelse.

[61] Nguyen Chi Thanh sitert

[62] Arthur Dommen: Op. cit. s. 501

[63] Det påfallende var at mange på den venstre side som kritiserte Diệm, fremførte ingen kritikk mot kommunistene under krigen eller etter 1975, der kommunistene forbød samtlige andre partier.

[64] I denne forbindelse er det interessant at An Long er provinsen Jeffrey Race velger som studieobjekt i boken War Comes to Long An.

[65] Provinsen er i dag slått sammen Cò Công til Tiền Giang

[66] Provinsen heter i dag Bến Tre

[67] Arthur Dommen: Op. cit. s 533

[68] Et hederlig unntak her er Joseph Alsop, xxxxxx og Marguerite Higgins. Higgins bok Our Vietnam Nightmare er bygget på studier rundt om på landsbygda i Sør-Vietnam. Hennes reportasjer fra krigen i Korea hadde gitt henne berømmelse som krigskorrespondent.

[69] Igjen et eksempel på en strategi som gikk igjen i hele krigen. Kommunistene var villig til å ofre soldater i hundretall for ikke å si tusentall, for å oppnå en politisk gevinst. Militært var aksjonene ofte nederlag målt i tap.

[70] Mark Moyar: Op. cit. s. 251

[71] Det ble selvsagt ikke vist til at USA etter det japanske angrepet på Pearl Harbour internerte over hundre tusen uskyldige japansk-amerikanere, bare fordi de var av japansk herkomst.

[72] Mark Moyar: Op.cit. s. 248

[73] Mark Moyar: Triumph Forsaken. s. 246

[74] Rufus Phillips: Why Vietnam Matters. s. 185 – 187

[75] Mark Moyar: Op.cit. s. 250

[76] Mark Moyar: Op.cit. s.251

[77] General Harkins i rapport til utenriksminister Dean Rusk. Mark Moyar: Op.cit. s. 251

[78] Denne historien som er referert i Mark Moyar: Triumph Forsaken s.251 -252, er avslørende fordi den viser at pressen til tross for hva den hele tiden påstår, har et politisk prosjekt. Den er ikke observatør, men deltager i spillet den refererer fra.

[79] I dag provinsen Bến Tre, også kalt kokosnøttprovinsen.

[80] Artikkel i Washington Post september 1963. Referert hos Moyar: Op.cit. s. 252

[81] Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 111

[82] Edward Miller: Misalliance. s. 263 – 264

[83] Marguerite Higgins: Our Vietnam Nightmare. s. 47

[84] Marguerite Higgins: Op. cit. s. 294

[85] Manifestet ble senere kalt Caravelle-manifestet etter hotellet der det ble presentert. Hotell Caravelle ligger like ved siden av Operaen i Saigon der Đồng Khởi gaten utvides til en liten plass.

[86] William Colby sa i et intervju at de militante munkene sto for en fullstendig avvisning av den endring og modernisering som Diệm arbeidet for, og ønsket et tilbaketog til et fundamentalistisk religiøst samfunn. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 217 – 218

[87] Douglas Pike: Vietcong. s. 157 – 158.

[88] Marguerite Higgins: Op.cit.  s. 91

[89] Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 266 – 267

[90] En sjokkgranat er ikke beregnet på å skade, kun midlertidig å passivisere eller blinde.

[91] Ellen J. Hammer: A Death in November. s.. 113 – 114

[92] Ellen J. Hammer: Op.cit. s. 114 – 115

[93] Nhus kone som egentlig het Trần Lệ Xuân, men som kalte seg Madame Nhu, er et av mange eksempler på mennesker som kan gjøre en stor innsats for det gode, ved simpelthen å la være å gjøre noe. Ved klønete og provoserende uttalelser skapte hun store problemer.

[94] Vi har aldri fått vite hva Diệm tenkte om dette. Man tenker selv på en filmtittel, Slekten er verst.

[95] Nolting kan berette at Diệms lege har fortalt at Quang Duc syv år tidligere hadde inngått en imolasjonspakt som protest mot myndighetene i Hanois behandling av buddhister. Den andre munken hadde brent seg, og de militante munkene presset nå Quang Duc til å oppfylle pakten. Nolting: Op.cit. s. 115

[96] Marguerite Higgins forteller at Trí Quảng hadde innrømmet overfor henne at hensikten var ikke å reagere på myndighetenes behandling av buddhister, men å vekke avsky for Diệm i den amerikanske opinion. Referert hos Shaw: Op.cit. s. 216

[97] Marguerite Higgins som besøkte Xá Lợi pagoden i Saigon, sier den minnet mer om et militært hovedkvarter. Marguerite Higgins: Op.cit. s. 181 og 272

[98] Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 200

[99] Dpuglas Pike: Vietcong. s. 353

[100] Se referat av artikkel av David Halberstam sitert hos Shaw: Op.cit. s. 210

[101] Rapport fra oberst Francis Serong til Spesialkomitéen for counter-insurgency. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 211

[102] Geoffrey Shaw: Op.cit. s. 63

[103] President Kennedy reagerer med sinne da han får vite dette.

[104] John Mecklin: Mission in Torment. s. 158 

[105] John Mecklin: Op. cit. s. 162

[106] Marguerite Higgins: Op. cit. s. 39

[107] Etter kuppet mot Diệm sendte FN en delegasjon til Sør-Vietnam for å undersøke beskyldningene om myndighetenes angivelige undertrykkelse av buddhistene, uten å finne noe grunnlag for dette. Delegasjonens endelige rapport viste at pressens fremstilling var grovt uriktig. Sitert hos Shaw: Op.cit. s. 232

[108] Truong Vinh-Lê: Vietnam, Oú Est la Vérité. s. 92

[109] Arthur Dommen: Op. cit. s.

[110] Francis X. Winter: The Year of the Hare. s. 12

[111] Ellen J. Hammer: Op. cit. s. 222

[112] Det er interessant i denne sammenheng at samtidig gjør Hanoi et innspill med tanke på våpenhvile.

[113] Geoffrey Shaw: Op. cit. s. 247 – 248

[114] Ellen J. Hammer: Op. cit. 232

[115] Seymour Hersch: The Dark Side of Camelot. s. 418

[116] Se kapittel 13. Mandarinen.

[117] De militære tilkjennegir her en oppfatning stikk i strid med hva pressen fortalte og USAs regjering trodde.

[118] Amerikansk presse påstå senere at våpnene var smuglet inn av Nhus menn. En påstand som fremstår som utrolig da det dreide seg om tyngre våpen, og Nhu ikke hadde noen planer om å raide pagodene.                                                                                                                        

[119] Mark Moyar: Op. cit. s. 233

[120] Marguerite Higgins: Op. cit.s. 181

[121] Mark Moyar: Op. cit. s. 233

[122] Mark Moyar: Op. cit. s. 238

[123] Marguerite Higgins: Op.cit. .s. 208

[124] Ellen J. Hammer: Op. cit. 237

[125] Mark Moyar: Op. cit. s. 209

[126] Så langt disse ble kjent, utløste de hysteriske uttalelser i ‘liberal’ presse om «krenkelser av andre lands nøytralitet».

[127] Vo Nguyen Giap: Op. cit. s. 193

[128] Provinsen het tidligere Kiến Hòa

[129] Le Quoc San siterte av Moyar: Op. cit. s. 209

[130] Clement Zablocki til presidenten. Sitert Geoffrey Shaw: Op. cit. s. 266

[131] Ellen J. Hammer: Op. cit. 233

[132] Det er overraskende at Kennedy ikke var i stand til å forstå at det skulle være nødvendig å fjerne Diệms menn i felten. Ellen G. Hammer: Op. cit. s. 275

[133] Sir Robert Thompson uttalte om generalene at hver enkelt savnet de erfaring og kompetanse i å lede mer enn et regiment, enn si et land, og de savnet også ydmykhet for oppgaven til selv å begripe dette. Ellen J. Hammer: OP. cit. s. 129

[134] Lodge uttalte etter kuppet at Coneins forbindelse med Washington var av største betydning.

[135] Nguyen Van Thieu ble senere president i Sør-Vietnam.

[136] En bydel i Saigon (dir. oversatt Marked Stort), tidligere med et dominerende innslag av kinesere.

[137] Marguerite Higgins: Op. cit. s. 298

[138] William Andrews: The Village War: Vietnamese Communist Revolutionary Activities in Dinh Tuong Province, 1960 – 1964.

[139] Cao Van Vien & Dong Van Khuyen: Op.cit. s. 46

[140] Stanley Karnnow: Vietnam. s. 422

[141] Generalene som nå tok makten, slo hardt ned på de buddhistiske demonstrantene, med fengslinger uten lov og dom. En general som hadde tatt parti for munkene, ble fjernet. Dette vakte påfallende liten kritikk sett mot bølgen av fordømmelse som skyllet mot Diem.

[142] Marguerite Higgins: Op. cit. s. 288

[137] Marguerite Higgins: Op. cit. s. 298

[138] William Andrews: The Village War: Vietnamese Communist Revolutionary Activities in Dinh Tuong Province, 1960 – 1964.

[139] Cao Van Vien & Dong Van Khuyen: Op.cit. s. 46

[140] Stanley Karnnow: Vietnam. s. 422

[141] Generalene som nå tok makten, slo hardt ned på de buddhistiske demonstrantene, med fengslinger uten lov og dom. En general som hadde tatt parti for munkene, ble fjernet. Dette vakte påfallende liten kritikk sett mot bølgen av fordømmelse som skyllet mot Diem.

[142] Marguerite Higgins: Op. cit. s. 288