SAIGON FALLER. MAKTOVERTAGELSEN – UNDERTRYKKING – UTPRESSING

FORSPILLET

Etter fallet av Ban Me Thuot, ga president Thieu ordre om evakuering av høylandet i militærdistrikt II, dvs provinsene Kontum, Pleiku og Darlac. Størsteparten av evakueringen skjedde langs riksveiene 7 og 19. Under evakueringen ble flyktningene systematisk beskutt av nordvietnamesiske styrker[1]. Titusenvis omkom. Anslagene varierer, men én kilde oppgir at av 400 000 flyktninger, nådde 100 000 kysten[2]. Flyktningene som nådde kysten var i en tilstand av sjokk og panikk. Med tilbaketrekningene av sydvietnamesiske styrker fra Hue –Da Nang området i militærdistrikt I, i skjedde en tilsvarende flukt av sivile under beskytning av fienden. Havnebyen Da Nang der flyktningene samlet seg, ble tilsvarende beskutt. Denne strømmen av hjemløse flyktninger sydover skapte en tilstand av panikk i området omkring Saigon. Etter hvert som de kommunistiske styrkene rullet sydover, grep panikken om seg.

En liten styrke som besto av noen bataljoner rangere, infanterisoldater fra 2.divisjon og fallskjermsoldater, støttet av fly fra 6.flydivisjon, klarte å holde byen Phan Rang med flyplassen langs riksvei 1 syd for Cam Ranh i vel en uke før de ble overkjørt av Nordvietnams 3.NT., 10NT. og 325.NT.divisjon med stridsvogner og artilleri. Etter dette var riksvei 1 mot Saigon klar.

Nordvietnam gjorde nå et lynangrep direkte mot Saigon med sitt 4.armekorps som hadde fire divisjoner som kjerne. Men en styrke bestående av den sydvietnamesiske 18.infanteridivisjon, sammen med en bataljon rangere, tre bataljoner fallskjermsoldater og fire bataljoner heimevern, under ledelse av general Le Minh Dao klarte imidlertid å stanse 4.armekorps i et slag som varte nærmere to uker fra 9. til 22 april. Dermed måtte Nordvietnam gi opp planen om et lynangrep og omgruppere for en større offensiv. Denne heroiske innsatsen som slo bena under kommunistenes slagplan, ga Sydvietnam en respitt som kunne vært brukt til evakuering.

SAIGON FALLER – EVAKUERINGEN SVIKTER – DESPERAT FLUKT

Evakueringen av vietnamesere i faresonen sviktet. Så tidlig som i mars begynte uttransporteringen av sivile. Det var til dels mennesker som ikke var i fare, men som hadde forbindelser. Mellom 21. og 29.april ble 35 000 sivile, for det meste kvinner og barn, fløyet ut av landet. Det er i ettertid anslått av bare en femtedel av disse var i faresonen. De fleste var personer uten amerikansk statsborgerskap og kunne derfor ikke flys til USA. De ble i stedet fløyet til Filipinene.

Planer for evakuering av personer i risiko var klare. Allerede 9.april anslo amerikanske myndigheter at det ville være aktuelt å evakuere ca. 200 000 mennesker. Den 15.april ga Phillip Habib kongressen beskjed om at det ville være aktuelt å evakuerer 17 600 vietnamesere som hadde arbeidet for USA. Med familier ville dette utgjøre 130 000. To dager senere ba Kissinger ambassadør Graham Martin å starte evakueringen både av alliert personell. Men Martin nektet å foreta seg noe. Han kunne av personlige grunner ikke tenke seg et nederlag. Til siste minutt var han innstilt på at man kunne gjøre en avtale med Nordvietnam og arbeidet av alle krefter for dette i forhandlinger med polske og franske diplomater. Han foretok seg ingen ting med evakueringen før 29.april. Da var det for sent[3].

Da hadde nærmere 250 000 nordvietnamesiske soldater omringet byen. Organisert i fem armekorps med fra tre til fire divisjoner i hvert, angrep fienden med i alt seksten divisjoner. De få sydvietnamesiske styrkene som fremdeles var kampdyktige, kjempet fortvilet for å holde fienden på avstand. Omkring Saigon var dette den 5., 18., 22. og 25 divisjon i tillegg til noen ranger grupper, alle redusert etter harde kamper og i ferd med å gå tom for ammunisjon. 27.april startet offensiven mot Saigon.

At det var mulig for folk å evakuere disse siste dagene, skyldes alene den tapre innsatsen fra disse få sydvietnamesiske styrkene. Men kommunistene blokkerte alle veier ut og beskjøt byen med granater, så evakuering kunne bare skje ved fly eller båter. Personell som i siste liten skulle evakueres, fikk beskjed om å vente på avtalte steder i byen. Der skulle de hentes og kjøres til flyplassen og flys ut av landet. Men 29.april ble flyplassen Tan Son Nhat beskutt av kommunistene og flytrafikken måtte innstilles. Det resulterte i at mange sto og ventet forgjeves. En forferdelig skjebne.

Da Operasjon Frequent Wind som skulle evakuere flyktninger endelig kom i gang, var det bare helikoptre som har begrenset kapasitet, som var tilgjengelig. Helikopterflygerne gjorde en fantastisk innsats. I selve Saigon befant det seg da ca. 90 000 mennesker som var i faresonen fordi de var nært knyttet til forsvaret eller offentlig administrasjon. Dette var translatører, personell som arbeidet med etterretning, personell spesielt trenet for anti-gerilja under Phoenix programmet[4]. Men bare en del av disse ble evakuert. Av de 7 000 som ble fløyet ut med helikoptre 29.april var 1 400 amerikanere og 5 600 vietnamesere.

I tillegg til disse flyktet også vietnamesere med helikoptre og båter ut til amerikanske fartøyer som lå utenfor kysten. En hel armada lå rundt de amerikanske båtene. Et av dem, Greenville Victory, tok ombord 10 000 mennesker. Boo Heung Pioneer og Chito Maru tok opp 6 000 i Saigon havn fra en transport av busser organisert av folk fra ambassaden[5]. Den 30.april da Saigon falt, ble 60 000 mennesker tatt om bord. 20 000 ble fraktet med skip fra den Sydvietnamesiske marine. Man regner at i alt 125 000 vietnamesere kom seg ut de siste dagene. Mellom 60 000 og 80 000 kom fra Saigons befolkning på fire millioner. De andre kom flyktet fra steder langs kysten. Men denne siste flukten var ikke så godt organisert og omfattet ikke alle som var i risikosonen.

Ca. 40 000 hadde blitt evakuert til Phu Quoc øya. Da Saigon falt, flyktet de med båter ut på havet. Lykkeligvis ble de tatt opp av fartøyer fra USA s flåte som patruljerte i farvannet.

Men problemene var ikke slutt for flyktningene. De måtte oppholde seg lange tider under svært vanskelig forhold i flyktningeleirer før kom til land der de fikk opphold. De måtte tilpasse seg et fremmed miljø, lære seg et nytt språk og skaffe seg en jobb. Det er tragisk å lese om skrekken og fortvilelsen hos flyktningene som kom seg med de første allierte fartøyene ut fra Vietnam. Flyktningene hadde mistet alt de eide, bygget opp over mange år. De måtte alle starte på nytt. Mange flyktninger oppdaget nå en ny og åpen verden, en verden uten sandsekker og piggtråd for å stenge Viet Cong ute.

ANNEKTERINGEN – KOMMUNISTENE OVERTAR MAKTEN

Selv om den kommunistiske annekteringen av Sydvietnam var et faktum i og med det militære nederlaget, måtte avviklingen av Sydvietnam som egen stat og gjenforeningen under Nordvietnam pro forma legitimeres. Ikke minst med tanke på ansiktet utad. Derfor ble to forhandlingsdelegasjoner oppnevnt i november 1975, én angivelig for nord og én for syd, for en konsultativ konferanse om nasjonal gjenforening. Som en sydvietnameser sa, Nordvietnam forhandlet med seg selv om sydvietnamesernes skjebne. Pham Hung som ledet delegasjonen fra syd, var nummer fem i Nordvietnams politbyrå. Det kom neppe som en overraskelse at de to delegasjonene var enige i ett og alt. Et landsomfattende valg på nasjonalforsamling skulle skje 25.april 1976.

Det viste seg senere som ventet at alle kandidater var fra kommunistpartiet, bortsett fra noen ganske få progressive elementer fra katolikker, buddhister og lignende. At valgdeltagelsen skulle bli 99.9 %, var sterkt påvirket av ‘valgordningen’, manglende fremmøte ville i verste fall bety opphold i en av de mange konsentrasjonsleire kommunistene opprettet. Det hele ble en repetisjon av tilsvarende forestillinger i andre kommunistland. Men den klarte merkelig nok atter en gang å imponere den liberale presse, som for øvrig aldri hadde lagt bånd på sin kritikk av tidligere valg i Sydvietnam. Det er også bemerkelsesverdig at flere av dem som ble valgt inn, var tidligere upolitiske medlemmer av sydvietnamesiske fredsbevegelser eller notoriske organisatorer av demonstrasjoner mot regjeringen.

Det er spesielt interessant at umiddelbart etter kommunistenes maktovertagelse ble alle dekkorganisasjoner i Sydvietnam enten oppløst eller gikk inn i Nordvietnams organisasjoner. I Syd ble den Provisoriske Regjering (PRG) opprettet på grunnlag av Den Nasjonale Frigjøringsfront (NLF)[6]. Men da NLF skulle oppløses, skapte det problemer. Flere av dem som satt i ledelsen hadde ikke forstått at dette var en dekkorganisasjon skapt av Hanoi. Men allerede 3.mai hadde en militærkommando overtatt styringen av Saigon.[7] Medlemmene var fra nord eller utpekt fra nord. Det var nå klart hva mange hadde spådd, at Sydvietnam ble frigjort, bare for å bli satt under styre av Hanoi, ikke av NLF. Det begynner nå å brenne et blått lys for PRG.

Truong Nhu Tang som ble oppnevnt som justisminister i den nyopprettede PRG, skriver dette: 13.mai la nordvietnameserne sine hender på Sydvietnam. Dette forræderiet hadde ligget i luften fra de første dagene etter Frigjøringen. Under Frigjøringsfeiringen 15.mai kunne jeg se, der jeg satt på stadion at rekkene av sivile marsjerte under to flagg, Nordvietnams og NLFs, mens de militære bare marsjerte under ett flagg, Nordvietnams. Da jeg spurte general Van Tien Dung om hvor de militære fra NLF var blitt av, svarte han kaldt, Armeen er blitt forent.[8]

Men dette gjaldt ikke bare Saigon. Over hele Sydvietnam, i byer, bydeler, landsbyer og distrikter, ble det satt opp Revolusjonskomiteer etter kjent merke. En ny myntenhet ble innført og kursen på den tidligere sydvietnamesiske valutaen ble selvsagt satt lavt. Kampanjen for å bygge sosialismen i syd ble straks forsert, noe som etter hvert skulle ruinere økonomien for landet. Statlig overtagelse av private bedrifter og nedlegging av privat virksomhet var målet. Opprettelse av statsindustrier og omgjøring av kringkasting, presse og posttjeneste som statlige monopoler skulle nå overta. Denne prosessen ble administrert av kadrer fra nord.

Nguyen Van Canh refererer en professor i medisin og en statlig finansekspert som begge flyktet fra Vietnam i 79. De uttalte at alle nøkkelposisjoner i politisk, administrative, økonomiske og sikkerhetsmessige sektorer ble styrt av kadrer fra nord, og at medlemmer av NLF ikke fikk slike posisjoner. En tidligere sydvietnamesisk kaptein sa at tusenvis av nordvietnamesiske kadrer hadde ledende stillinger på provins og distriktsnivå og i alle statlige tiltak.[9] At disse kadrene var fullstendig uten noen teknisk eller økonomisk kompetanse, og at kvalifiserte fagfolk enten var flyktet eller havnet i konsentrasjonsleir, skulle litt etter litt bidra til den materielle tragedie som Sydvietnam skulle gjennomgå i tillegg til sensur og undertrykking.

Gjenforeningen var imidlertid i ferd med å skape store problemer for de kommunistiske myndighetene. Vietnameserne kunne nå reise fra nord til syd uten hindringer. Sydvietnamesere opplevde et samfunn i nord i så vel materiell som intellektuell skremmende fattigdom. Reklamen for kommunismen var heller mislykket. Nordvietnameserne derimot opplevde et samfunn i syd som de aldri hadde sett maken til, en høy økonomisk standard i tillegg til musikk, bøker, blader og magasiner som ikke eksisterte i Nordvietnam. Dette ble smuglet inn i Nordvietnam og gikk fra hånd til hånd. Dette gjorde at de nye makthaverne nå fikk det rimelig travelt med å bannlyse alt som smakte av Vestens kultur.

Det skapte og problemer at PRG på ingen måte nektet å gi opp. Lederen for PRG, Nguyen Huu Tho, fortalte i et intervju i august 1975, at Sydvietnam står for en nøytralitetspolitikk, anerkjenner privat eiendomsrett for den vietnamesiske middelklasse (bourgeoisie), forretningsfolk og plantasjeeiere, aksepterer investeringer fra utenlandske konsern for å utvinne olje på Sydvietnams kontinentalsokkel.[10] Slike uttalelser lød som alt annet enn musikk i Hanois ører. I tillegg opprettet PRG diplomatiske forbindelser med flere land, noe Hanoi slett ikke hadde tenkt seg. Som om dette ikke var nok, forsøkte PRG også å oppnå plass i FN for Sydvietnam. Som man kan forestille seg, vakte dette alt annet enn begeistring i Hanoi. Nå hastet det for kommunistene å ta styringen. Kort tid etter var PRG historie.

Canh siterer Nariko Sugano, en japansk venstreorientert journalist, som skrev om tilstanden i de frigjorte områdene i syd i 1979, at selv om gjenforeningen er fullført, bærer Sydvietnam alle tegn på å være et land dominert av Nordvietnam. Folket i Sydvietnam er så strengt kontrollert og så undertrykt at de umulig kan stå opp mot Hanois regime……Jeg har sett den urimelige utarmingen av det sydvietnamesiske folk. Jeg så også nordvietnamesiske kadrer ta imot bestikkelser for å la uskyldige mennesker flykte fra det undertrykkende regime.[11]

Med valget på nasjonalforsamling 25.april 1976 skaffet kommunistene seg det formelle grunnlag for å overta styringen av landet.

VEIEN MOT DET SOSIALISTISKE PARADIS – UNDERTRYKKINGEN – FRYKTEN OG SULTENS LAND

Da kommunistene overtok Sydvietnam, hadde de hatt tyve år på å gjøre Nordvietnam til et kommunistisk paradis etter kjent oppskrift. Resultatet var også i dette tilfelle elendig. Matvareproduksjonen var i 1975 faktisk dårligere inn i 1955. Det siste var et år da Nordvietnam måtte importere 170 000 tonn ris fra Sovjetunionen og 50 000 fra Kina. I 1976 måtte Nordvietnam igjen importere millioner av tonn ris fra begge disse landene.

På den fjerde partikongressen i desember 1976 går Le Duan, generalsekretæren i partiet, inn for å gjennomføre den samme politikken i Sydvietnam som hadde slått feil i nord. En femårs plan for kollektivisering skulle, ifølge ham, sikre det absolutt nødvendige for folket. Sydvietnam skulle nå gjennomgå en sosialistisk transformasjon. I en tale til nasjonalforsamlingen i juli 1976, ga han en beskrivelse av hvordan han hadde tenkt seg at Nord og Syd skulle vandre videre på veien mot sosialisme. I Nord skulle sosialismen perfeksjoneres, dvs. at all privat virksomhet skulle forsvinne. Syd var ikke kommet så langt, men der skulle forholdene legges til rette for en senere perfeksjonering[12].

Dette skulle, her som ellers, gå fryktelig galt. En sak er at den økonomiske teorien i utgangpunktet har vist seg ufruktbar. En annen er at den ble gjennomført av mennesker uten noen form for kunnskap og utdannelse, og der all opposisjon og kritiske synspunkter var utelukket. Det ble nå opprettet et tungrodd byråkrati basert på kameraderi, servil lydighet og selvsagt blottet for initiativ. Avgjørelser ble truffet, ikke ut fra kunnskap og innsikt, men ut fra Hanois oppfatning av marxistisk økonomi.[13] At denne transformasjonen av Sydvietnam til en sosialistisk stat, skulle gjennomføres i løpet av seks måneder, skulle ikke gjøre saken bedre.

Selv etter asiatisk standard var den vietnamesiske økonomien svak. Årlig per capita inntekt var i 1977 i området 70 – 140 USD, godt under ASEAN standard. Men det var matproduksjonen som var kritisk. Produksjonsmålet for 1977 var 16 millioner tonn cerealer, dvs ris, mainoc, sorghum, mais, inklusive 13.5 millioner tonn ris. Resultatet ble aldri oppgitt, men vi vet i dag at produksjonsmålet langt fra ble nådd. I 1978 ble det oppgitt at produksjonen lå 4.5 millioner under målet. I 1980 som var det siste år i 5-års perioden, var produksjonen kommet opp i 16 millioner tonn, men dette var 5 millioner tonn under målet[14]. Flyktninger kunne fortelle om en forverret matvaresituasjon. Sorghum som tidligere ble brukt som dyrefor, ble nå i stigende grad brukt som erstatning for ris. I 1982 var tilgangen på mat så utilstrekkelig at faren for mangelsykdommer var til stede.

For å kunne gjennomføre den nye 5-årsplanen, måtte Vietnam skaffe til veie en kapital tilsvarende 10 – 12 mrd. USD. De regnet freidig med at USA ville bidra med 3.25 mrd. USD i henhold til Paris-avtalen, og de kinesiske brødrene med 3.1 mrd. Men siden Nordvietnam brøt Paris-avtalen på alle måter, erklærte USA avtalen ugyldig. Etter Vietnams invasjon i Kambodsja mistet landet Kina som forbundsfelle og måtte se langt etter de 3.1 mrd. Kun Japan og noen andre land bidro med 700 mill. Sovjetunionen hjalp nå ved å låne Vietnam 2.5 mrd. USD, noe som igjen gjorde at landet ble ytterligere avhengig av Sovjetunionen.

Hverken kollektiviseringen i landbruket eller ekspropriasjon av privat virksomhet ble noen suksess. Canh gir en illustrasjon hentet fra Hau Giang provinsen der det før var 250 distrikter og 2 000 landsbyer. Kollektiviseringen resulterte i 600 kollektiver. Siden det ikke kunne være mer enn én landsby for hvert kollektiv, satt man nå igjen med 600 landsbyer, dvs en reduksjon til under 30 % av hva det var før.[15] Her som i Sovjetunionen var utbyttet fra kollektivene magert. Men mye ble produsert på små private åkerlapper og solgt på markedene. Dette reddet situasjonen.

Kombinasjonen av en transformasjon til sosialisme kombinert med en utstrakt mangel på fagfolk, som i tillegg ble erstattet med politiserende kadrer, resulterte i den hungersnød som etter hvert skulle ramme landet. En situasjon som inntil da var ukjent i Sydvietnam. Den skulle også øke flyktningstrømmen.

Det skulle gå flere år før de kommunistiske fundamentalistene måtte erkjenne realitetene, gi avkall på den sosialistiske eksperimenteringen som etter hvert skulle koste landet dyrt, og legge om til en mer markedsorientert økonomi. Her som i andre sosialistiske land

ETTERSKRIFT – KOMMUNISME – ET SYSTEM BYGGET PÅ SENSUR OG TERROR.

Kommunisme eller sosialisme som system har åpenbart ikke livets rett. Det ser fremgår av at den kun kan opprettholdes ved en politistat. Dette er forutsetningen for et slikt samfunn. Nå kan det innvendes at man i Vietnam i dag under et friere markedsbasert system, fremdeles har en politistat. Men politistaten er åpenbart ingen forutsetning, snarere et hinder. Det finnes en rekke land med markedsbasert økonomi som langt fra er noen politistat. Men det finnes ingen eksempler på en kommunistisk eller sosialistisk stat som ikke samtidig er en politistat.

Det som kjennetegner et demokratiske system er en tosidighet: retten innbyggerne har til å innvirke på avgjørelser, og også forpliktelsen de har til lojalt å etterleve avgjørelsene, uten trusler fra myndighetene. I et kommunistisk system er politistaten nødvendig, siden innbyggerne ikke føler noen lojalitet overfor beslutninger de ikke har noen del i.

Canh siterer en tidligere leder for en konservativ buddhistisk institusjon, dr Le Kim Ngan, som flyktet i 1977. Dr. Ngans beskrivelse av systemet går ut på at det hviler på to pilarer[16]:

For det første å fjerne den individuelle tanke og tvinge alle innbyggere til å tenke som kommunistpartiet ønsker, dvs. langs den marxistisk-leninistiske linje. For det annet å utsette innbyggerne for terror. Terroren tar sikte på å skape frykt og usikkerhet. Dr. Ngan gir en omfattende beskrivelse av dette.

Kommunistpartiets mål er imidlertid ikke tankeforbud eller terror i seg selv, men kontroll. Kontroll oppnås ved tankeforbud og terror.

Tankeforbud etableres ved å forby alternative ideer ved sensur og undertrykkelse av opposisjonelle. Et menneske som ikke kjenner til alternative og andre oppfatninger enn den rådende, vil aldri lage opprør. Tragedien er imidlertid at fremgang skapes nettopp ved nye ideer. Det er den opposisjonelle banebryter som viser vei. Og det er nettopp disse menneskene som ikke har noen plass i et slikt system.

Terror etableres ved frykt og usikkerhet. Og det er dette som er terrorens funksjon; den tilfeldige, vilkårlige terror som ingen kan føle seg beskyttet mot. Noe som belyser dette, er at ikke bare Sydvietnamesere, men også tidligere medlemmer av Viet Cong, kommunistsympatisører og til dels Nordvietnamesiske offiserer ble fengslet eller skutt[17]. Ingen skal føle seg trygge. Men mennesker som lever i en tilstand av konstant frykt og usikkerhet, lever ikke noe egentlig liv, og de vil heller aldri yte noe spesielt, men kun være opptatt av å holde seg i live.

 

[1] Hosmer, Kellen & Jenkins: The Fall of South Vietnam. s. 194

[2] Olson & Roberts: Where the Last Domino Fell. s. 259

[3] Nghia M. Vo: The Vietnamese Boat People 1954 and 1975 – 1992. s. 64

[4] Et storstilt pasifiseringsprogram.

[5] A.R. Isaacs: The War, Its Ghosts, and Its Legacy. S. 461

[6] Truong Nhu Tang: A Viet Cong Memoir. s. 262 – 270

[7] Nguyen Van Canh: Vietnam Under Communism. s. 12

[8] Oliver Todd: Comment Hanoi nous trahis: Une interview de Truong Nhu Tang, ancien ministre du G.R.P. (Den provinsielle regjering). L’Express – juni -14 – 1980 s. 93. Se også Truong Nhu Tang: Op.cit.s. 264 – 265

[9] Nguyen Van Canh: Op.cit. s. 14

[10] Nguyen Huu Tho fra intervju med Nayan Chanda: Promoting the Spirit of Friendship’ gjengitt hos Chan: Op.cit. s. 19

[11] Nariko Sugano i ’Dan Saigon, Dan Hanoi’, sitert i Nguyen Van Canh: Op.cit. s. 15

[12] Nguyen Van Canh: Op.cit. s. 25 – 27

[13] At Hanois eneste marxistiske økonom av format, Hoang Minh Chinh, ble satt i fengsel og erstattet med uvitende dilettanter, skulle ikke gjøre saken bedre.

[14] En annen sak er at kommunistiske regimer konsekvent lyver om statistikk. Sovjet-Unionen og østblokklandene er i så måte illustrerende eksempler.

[15] Nguyen Van Canh: Op.cit. s. 33

[16] Nguyen Van Canh: Op.cit. s. 152 – 153

[17] Doan Van Toai: The Vietnamese Gulagg

Advertisements
%d bloggers like this: