MED RYGGEN MOT VEGGEN. SLAGET OM XUAN LOC.

NETTET STRAMMES.

Etter katastrofale strategiske feilgrep av den høyeste ledelsen, tilbaketrekningen av fallskjerm- og marinedivisjonen fra militærdistrikt I, og den fatale retretten av styrkene i militærdistrikt II langs provinsvei 7B, var begge militærdistriktene tapt til kommunistene. Divisjonene 1 og 23 gått tapt, deler av divisjonene 2, 3 og 22 evakuert til syd, men desorganisert og uten tunge våpen. Marinedivisjonen var delvis intakt, fallskjermdivisjonen, Sydvietnams kanskje beste divisjon var oppløst og de tre stridsdyktige brigadene satt inn hver for seg på ulike avsnitt som siste reserve. Flere rangergrupper var ikke stridsdyktige og de gjenværende var sterkt redusert. De evakuerte og utslitte styrkene måtte samles, omorganiseres og utstyres på nytt.

Men mangel på utstyr var prekær. Etter at militærhjelpen fra USA to år på rad var skåret til en tredjedel av det nødvendige, var de militære ressursene så å si oppbrukt. Fly og helikoptre sto på bakken av mangel på reservedeler og drivstoff. Ammunisjon hadde lenge vært rasjonert. En bønn fra president Gerald Ford til kongressen i april 75 om å bevilge sårt tiltrengt militærhjelp, ble blankt avslått.

I militærdistrikt III som dekket Saigon var de tre divisjonene 5., 18. og 25. redusert etter kontinuerlige stridshandlinger som hadde pågått siden Parisavtalen. Etter at militærdistriktene I og II var falt, kunne Hanoi nå sette inn praktisk talt hele sin armé i en avgjørende offensiv mot Saigon. Mot disse sto nå det Saigon kunne setter sammen av stridsdyktige avdelinger. Mot kommunistenes 16 divisjoner og en artilleridivisjon, i tillegg til et ukjent antall frie regimenter, flere bataljoner artilleri, antiluftskyts og panser, der de siste var av typen T-58 med forsterket pansring, kunne Sydvietnam nå bare mønstre de tre divisjonene som holdt militærdistrikt III i tillegg til to regimenter fra 22.divisjon og to fra marinedivisjonen, én brigade fallskjermsoldater og fire rangergrupper. Styrkeforholdet var som 4 : 1 i tillegg til at kommunistene hadde ubegrenset tilgang på ammunisjon og drivstoff.

Etter tilbakeslagene i nord var venstresidens presse og Hanois sympatisører i en euforisk tilstand, og ventet bare på Sydvietnams endelige nederlag. Men forsvarerne nektet å gi seg. Med alle odds mot seg fortsatte de å slåss. I sterk kontrast til det pressen stadig kunne propagandere om redselsslagne sydvietnamesiske tropper på flukt, står kampviljen og utholdenheten hos forsvarerne i flere av de slagene som nå ble utkjempet. Slag der Sydvietnameserne for en gangs skyld fikk en fair sjanse til å slåss. To av disse nevner jeg har, slaget om Chon Thanh og slaget om Xuan Loc.

SLAGET OM CHON THANH.

Under kampene våren 1972 fikk slaget om An Loc en særlig plass i Sydvietnams bevissthet. Det var derfor fortvilende for oberst Nguyen Than Chuan da han 20.mars 1975 får ordre om å oppgi byen. Den 32.rangergruppe som han ledet, trengtes for forsvaret av Chon Thanh på veien mot Saigon. Chuan evakuerer tyngre våpen sammen med sivile, mens han evakuerer rangerne sammen med heimevern til fots.[1] En del av styrken fulgte riksvei 13, men resten måtte evakuere gjennom jungelen. De unngikk bakhold og sluttet seg til den 31.rangergruppe som forsvarte Chon Thanh. Så får Chuan ny ordre. To av gruppens bataljoner skal overføres til Tay Ninh. Nå står Chuan tilbake med bare fire bataljoner pluss heimevern. Forsvarerne er stilt ovenfor hele kommunistenes 4.NT.armekorps[2]. Armekorpset som opprinnelig besto av 7.NT. og 9.NT.divisjon, var forsterket med 6.NT.divisjon og 341.NT.divisjon fra strategisk reserve. Fire bataljoner mot fire divisjoner.

Kommunistene setter inn 9.divisjon for å ta Chon Thanh, og regner med å få lett spill. Men rangerne har brukt tiden godt og systematisk bygget ut forsvarsverkene. Om morgenen 24.mars angriper kommunistene. Etter et voldsomt artilleriangrep stormer to av divisjonens regimenter frem i et frontalangrep ledet av en panserbataljon. Men rangerne har en overraskelse for dem, de har rekylfrie kanoner med panserbrytende ammunisjon[3]. De syv stridsvognene som dannet angrepsspissen ble raskt slått ut. Nå må infanterisoldatene støte frem uten støtte, og blir massakrert. Angrepet har slått feil.

Etter dette tilbakeslaget setter 9.NT.divisjon inn alle tre regimentene mot byen og plasserer en bataljon for å blokkere fluktveien. Den 27.mars starter et nytt angrep etter et voldsomt artilleribombardement. Igjen angriper infanteri ledet av stridsvogner. De fire stridsvognene i spissen blir slått ut og infanteriet blir drevet tilbake med store tap.

Etter hvert forsto kommunistene hvilken fiende de sto ovenfor, og nå setter de inn 273.NT.regiment pluss stridsvogner i tillegg til 9.NT.divisjon. Angrepet 31.mars er kommunistenes kraftigste. Etter å ha pøst 3 000 granater inn mot byen i en kanonade som varte i to timer, setter de inn et nytt direkte frontalangrep. Men heller ikke nå gir rangerne etter. Tre ganger bryter kommunistene gjennom forsvarslinjene, men blir hver gang drevet tilbake. Underlegne i antall og utslitte etter kamper i ukevis, stopper de fire bataljonene fra 31. og 32.gruppe fire kommunistiske regimenter med stridsvogner[4].

Men kommunistene har nå omringet byen med antiluftskyts og gjør det umulig å bringe inn forsyninger luftveien. Etter ni dagers kamper er rangerne gått tom for ammunisjon og mat. Chuan må be de fire bataljonssjefene å forberede tilbaketrekning. Under dekke av taktisk flystøtte trekker soldatene ut og kjemper seg tilbake til egne linjer ved Lai Khe uten store tap[5], skjønt 52.bataljon fra 31.gruppe gikk i flere bakhold, men klarte å kjempe seg tilbake

Styrkeforholdet i kommunistenes favør illustrerer situasjonen våren 1975. Fire sydvietnamesiske infanteribataljoner stopper hel divisjon med støtteregiment pluss stridsvogner, antiluftskyts og artilleri mot. I tillegg har kommunistene nær sagt ubegrenset tilgang på ammunisjon og pøser tusenvis av granater inn over forsvarerne. Kampene om Chon Thanh ble selvsagt aldri omtalt i den progressive presse.[6]

SLAGET OM XUAN LOC. FORSPILLET.

Xuan Loc ligger øst for hvor riksvei 1 og riksvei 20 løper sammen i krysningen Dau Giay. Dermed ble byen et strategisk nøkkelpunkt for forsvaret av Saigon. Beruset av suksessen i militærdistrikt I og II regner sjefen for 4.NT.armekorps, general Hoang Cam, og øverstkommanderende for B-2 fronten[7], general Tan Van Tra, med å få et lett spill. Tra s strategi er nå å gå direkte mot Saigon over riksvei 1. Han trodde at de sydvietnamesiske styrkene som sto i veien ville rømme unna strid. Han skulle få en særdeles ubehagelig overraskelse.

I forståelse med Tra beordrer nå Cam sin divisjon 7.NT å gå fra Da Lat mot Xuan Loc, for å settes inn i et angrep sammen med 341.NT. divisjon. Til tross for hva Cam hadde opplevd ved Chon Thanh der hans 9.NT.divisjon var påført store tap, bestemmer han seg nok en gang for å benytte frontalangrep.[8] Etter å ha rådført seg med lokale Viet Cong, legger han så en slagplan der 341.NT skal angripe fra nordøst, mens 7.NT.divisjon angriper fra sydvest. Han setter samtidig inn 6.NT.divisjon mot krysningen Dau Giay og Hung Nghia som ligger langs riksvei 1 vest for Xuan Loc. Den siste divisjonen, 9.NT, hadde tatt stygge tap ved Chon Thanh og ble holdt i reserve.

Xuan Loc ble holdt av den sydvietnamesiske 18.divisjon som ble ledet av general Le Minh Dao. Dao hadde etter hvert begynt å kartlegge kommunistenes angrepsplaner. Allerede i februar hadde en patrulje tatt et kommunistisk artillerilag på rekognosering. Senere tok patruljer fiendtlige soldater som fortalte at de tilhørte 341.NT.divisjon[9]. Ut fra slike opplysninger regnet Dao at et angrep mot veikrysningen var et spørsmål om tid. Han starter nå i begynnelsen av april å organisere forsvaret av Xuan Loc og krysningen Hau Nghia. Foreløpig hadde han bare 43.regiment til å holde byen. De to andre regimentene, 48. og 52. holdt stillinger utenfor byen. Han forsto imidlertid at om de kommunistiske styrkene skulle stoppes, måtte alle styrker konsentreres i byen og langs riksvei 1 mot vest frem til krysningen. De to regimentene ble trukket tilbake. I tillegg Dao nå artilleri, i alt 36 kanoner, en stridsvognbataljon, et reko-kompani pluss fire bataljoner heimevern. For å unngå samme situasjon som førte til kollaps i militærdistriktene I og II, flyr han ut familiene til soldatene og så mange sivile han klarte, til baser ved Bien Hoa[10].

Inne i selve byen flytter han forsvarsstillingene til utkanten da han vet at kommunistene alltid konsentrerer artilleriet om bykjernen. Han regner seg frem til angrepsaksen for hovedangrepet og arrangerer artilleriet slik at det er forhåndsinnstilt slik at de kommunistiske styrkene vil bli møtt av en ildvalse fra kanonene når de angriper. Dao hadde spart på ammunisjon og underslått store lagre som han nå har til disposisjon.

Han sender stadig ut både nær- og fjernpatruljer for å finne de kommunistiske stillingene. Åsene rundt byen blitt besatt, slik at kommunistene ikke skal kunne bruke dem til observasjon. I april skjer en episode som viser alvoret. En sydvietnamesisk patrulje som ligger i bakhold, massakrerer en nordvietnamesisk avdeling. Dao forstår at slaget nærmer seg.

Den 6.april får Dao forsterkninger i form av 82.rangerbataljon som mellomlander på vei til Saigon. De blir fanget i Xuan Loc.[11] Han organiserer nå de styrkene han har til rådighet, de tre regimentene, 43., 48. og 52. fra 18.divisjon, stridsvognbataljonen og heimevern, sammen med 82.ranger. Problemet var at han både måtte forsvare byen og samtidig det strategisk viktige krysningen Dau Giay 12 km vest for Xuan Loc, og Hung Ngia som lå ytterligere 4 km vest for Dau Giay, begge langs riksvei 1 som førte til Saigon.

Han plasserer 52.regiment ved Hung Ngia og Dau Giay sammen med en stridsvognavdeling. Det skulle senere vise seg at veien dit, som han bare dekker med en bataljon, skulle bli et svakt punkt. Bataljonene fra de to andre regimentene dekker nå innfartsårene til byen sammen med heimevern. Til reserve har han én bataljon og resten av stridsvognbataljonen. Han setter 82.rangerbataljon til å dekke flyplassen.

TRAN VAN TRA’S BLITZKRIG MOT SAIGON. FIENDEN ANGRIPER. ANGREPENE MISLYKKES.

Tidlig om morgenen 9.april før det blir lyst, starter kommunistene angrepet med tre divisjoner. Nå setter 7.NT.divisjon inn et angrep fra sydøst, mens 341.NT.divisjon angriper fra nordvest. Samtidig angriper 6.NT.divisjon stillinger langs riksvei 1 fra Xuan Loc til krysningen Dau Nghia. Kommunistenes artilleri innleder angrepet med et timelangt bombardement der de beskyter byen med to tusen granater. Som Dao hadde gjettet, konsentrerer de beskytningen mot bysenteret. Selv om granatene ødelegger store deler av byen, går troppene stort sett fri.

Når 7.NT.divisjon angriper med sitt ene 165.NT.regiment med stridsvogner i tet, har Dao ildvalsen klar og angrepet blir stoppet med store tap for kommunistene. Straks det lysner setter Sydvietnam inn taktisk flystøtte mot kommunistenes infanteri. Kommunistene omgrupperer seg og angriper på nytt. Men nå møter de en overraskelse. Forsvarerne har montert fly-til-bakke raketter på stativer. Dette settes inn mot stridsvognene og angrepet stanses. Utenfor byen angriper det andre regimentet, 209.NT, mot 82.rangerbataljon som holder flyplassen. Men også her blir angriperne slått tilbake. Stridsvogner blir skutt i brann og to av fiendens bataljoner lider store tap.

Kommunistenes 341.NT.divisjon som angriper fra nordvest, hadde på forhånd rekonoitert terrenget og 266.NT.regiment lyktes med å komme raskt frem til frontlinjene og også å bryte gjennom dem. Men angrep fra artilleri, gun-ship, infanteri og resolutt heimevern stopper angrepet etter at kommunistiske styrker var kommet vel 100 m inn i byen.[12] Utenfor byen går kommunistenes 270.NT.regiment til angrep på et høydedrag nær Hau Nghia som holdes av en enkelt sydvietnamesisk bataljon. Angrepet blir slått tilbake.

Etter at momentet har gått ut av kommunistenes angrep, går Dao til motaksjon med en bataljon fra 48.regiment støttet av stridsvogner. Angrepet mot Hau Nghia må oppgis og 270.regiment trekkes tilbake til Xuan Loc og settes inn for å hindre at 266.regiment blir utslettet.

Samme dag angriper den tredje kommunistdivisjonen, 6.NT. med 33.NT.regimentet veien fra Xuan Loc frem til 52.regiments stillinger. Her har Dao bare én bataljon til forsvar, og kommunistenes 274.NT.regiment klarer å blokkere veien. Dermed er 52.regiment avskåret fra byen. Men angrepet fra 33.NT. blir slått tilbake. Forsvarerne holder fremdeles den viktige krysningen Dau Giang.

Første dag har kommunistene satset på frontalangrep med menneskebølger. De har møtt et omhyggelig forberedt forsvar og har hatt store tap. Bare 341.divisjon alene oppgir seks hundre falne[13]. Divisjonens 266.NT.regiment er låst inne i byen med 270.NT.regiment utenfor. 341.NT.divisjon som har fått sitt 165.NT.regiment maltraktert, må allerede etter første dag må sette inn reserven 141.NT.regiment.

Neste dag, 11.april, forsøker kommunistene et desperat angrep der styrkene fra 7.divisjon skal nå frem til 226.NT.regiment fra 341.divisjon i en knipetangsmanøver. Igjen angriper kommunistene etter samme oppskrift. Etter en artillerikanonade på tusenvis av granater, setter 7.NT.divisjon inn et angrep fra sydøst i kompakte menneskebølger. Også dette stoppes av forsvarerne etter harde kamper. Regiment 226.NT. er ikke i stand til å avansere. Knipetangsmanøvren mislykkes.[14]

341.NT.divisjons andre regiment, 270.NT, settes inn mot flyplassen, men stoppes på ny av rangerne etter flere angrep. Det siste i nærkamp med håndgranater og bajonetter. Fire stridsvogner som ledet angrepet, blir ødelagt.[15] Eget artilleri og taktisk flystøtte driver angriperne tilbake. Om kvelden 10.april er Xuan Loc stadig på forsvarernes hender. Men byen er nå skutt i ruiner. Om natten skjer nok et voldsomt artilleriangrep. Men nå setter forsvarerne inn angrep mot kommunistenes artilleri med eget artilleri[16] og taktisk flystøtte.[17] Mye av fiendens artilleri blir ødelagt.

Deretter går sydvietnamesiske styrker til opprydning på styrkene fra 226.NT.regiment som har kommet inn i byen, og renser bygning etter bygning. 341.NT.divisjon forsøker å sende sitt 270.NT.regiment inn i byen for å unnsette styrkene der, men fremstøtet stoppes.

SYDVIETNAM SETTER INN EN UNNSETNINGSSTYRKE.

Overkommandoen i Saigon innser Xuan Locs strategiske betydning og forstår ikke minst hvilken effekt et vellykket forsvar ville få på de sydvietnamesiske styrkenes stridsmoral. Motgangen kunne kanskje stoppes. Nå får general Nguyen Van Toan, sjefen for III militærdistrikt klarsignal. Slik situasjonen hadde utviklet seg der Sydvietnam var omringet av angripere, kunne Toan benytte strategien med å operere på ‘de indre linjer’.[18] Han vil nå flytte styrkene rundt og konsentrere dem for å angripe fiendens avdelinger én for én. Den 11.april sender han 3.panserregiment ledet av brigadegeneral Tran Quang Khoi fra Tay Ninh for å åpne riksvei 1 mellom Hung Nghia og Dau Giay. Khoi når frem til Hung Nghia samme dag og kommer umiddelbart i kamp med fiendens 6.NT.divisjon som har gravd seg ned i en forsvarsstilling. Khoi forsøker en knipetangsmanøver, men kommer ikke igjennom,

Samtidig begynner Toan overføringen av 1.fallskjermbrigade sammen med en artilleribataljon til fronten ved Xuan Loc. Fallskjermbrigaden var den siste reserven han hadde.[19] Selv om Sydvietnam satte inn alt de hadde av helikoptre, tok overføringen som tidligere hadde gått på timer, nå to dager. På tilbaketuren ble sårede soldater og sivile fraktet ut. Dette ble Sydvietnams siste store heli-transport. Mangel på drivstoff og reservedeler som følge av drastiske kutt i militærhjelpen fra USA, hadde beskåret kapasiteten drastisk.

TRAN VAN TRAS BLITZKRIG HAR MISLYKTES. FIENDEN OMGÅR XUAN LOC.

Den 12.april innser kommunistenes øverstkommanderende Van Tien Dung at de ikke klarer å ta Xuan Loc innen rimelig tid. De fire divisjonene var nå kraftig medtatt. Alle angrep var slått tilbake og forsvaret var tydeligvis ikke svekket. Allikevel angriper Cam samme dag på nytt uten å oppnå annet enn nye tap. Samtidig går to fallskjermbataljoner til angrep på 7.NT.divisjon øst for byen og ødelegger en av fiendens bataljoner. En annen fallskjermbataljon stanser et angrep fra syd.

Kommunistene oppgir nå tanken på å erobre Xuan Loc ved direkte angrep. Tran Van Tras grandiose slagplan har slått feil. Dette er et smertelig nederlag for Tra.[20]  Fienden velger nå å oppgi byen og trekker seg tilbake, og retter angrepet i stedet mot krysningen Dau Giay og riksvei 1 som er navlestrengen mellom krysningen og byen. Nye styrker kastes inn i kampene, bl.a. deres eliteregiment 95B og ekstra artilleri. Dau Giay holdes av 52.regiment. Men fiendens omlegging gir forsvarerne i Xuan Loc en respitt og forsyninger flys inn. Byen er nå fullstendig rasert og nedbrent, men forsvaret er intakt.

Kommunistene forstår også at de må nøytralisere Bien Hoa flybase. Taktisk flystøtte hadde påført fienden store tap. Derfor overfører de 130 mm langtrekkende artilleri og begynner å beskyte Bien Hoa. Etter kraftig beskytning klarer de å gjøre rullebanen ubrukelig.

Den 13.april starter fienden et massivt angrep mot 52.regiment. Etter en voldsom artilleribeskytning setter fienden inn sitt sedvanlige frontalangrep med infanteri i menneskebølger. Igjen forsøker Khoi å komme forsvarerne til unnsetning ved å omgå 6.NT.divisjons stillinger, men forsering av en rekke elver sinker panserregimentet og fienden klarer å sette opp en blokkering. Sydvietnam har nå hverken artilleri eller fly som kan støtte Khoi. Allikevel holder forsvarerne i 52.regiment stillingen. To kompanier klarer å holde Hesteskofjellet nord for Hau Nghia mot to av kommunistenes eliteregimenter.[21]

De gjenværende styrkene i 52.regiment kjemper nå mot både 6.NT.divisjon og 95B.NT.regiment i tillegg til artilleri. Overmakten er for massiv og 52.regiment må trekke tilbake langs riksvei 1 under stadig beskytning. For å dekke retretten setter Toan inn 8.regiment sammen med Khoi s stridsvogner. De tar opp kampen mot 6.NT. og 95B.NT. De klarer ikke å slå fienden tilbake, men de engasjerer fienden slik at de gjenværende styrkene i 52.regiment slipper tilbake.

Etterhvert har Dao s radioetterretning klart å lokalisere hovedkvarteret for 341.NT.divisjon. Overkommandoen bestemmer seg nå for å bruke en spesialbombe for å slå ut divisjonens ledelse. CBU-55 Cutter som veier over 7 tonn, hadde opprinnelig vært tiltenkt å lage landingsplasser for helikoptre i tykk jungel ved å blåse bort vegetasjon. Den 14.april blir et C-130 transportfly brukt til å frakte bomben. Den slår angivelig ut nesten hele 341.divisjons hovedkvarter.[22]

EVAKUERINGEN AV XUAN LOC. AVLEDNING OG OVERRASKELSE.

Etter at forsvarerne ikke kunne holde krysningen, og fienden nå omgår Xuan Loc, har byen mistet sin strategiske interesse. I tillegg trenger Toan alt han har av styrker for å forsvare Saigon. Om morgenen 20.april flyr han til Xuan Loc og gir Dao ordre om å evakuere byen.[23]

Dao får nå én dag på å forberede evakueringen. Han legger en plan der fallskjermsoldatene skal fingere et avledningsangrep mot 7.NT.divisjon øst for byen, støttet av alt det forsvarene hadde igjen av artilleri. Resten av styrken, dvs. 18.divisjon pluss heimevern, sivile, rangerne fra 82.bataljon og artillerisoldater skal evakuere ut av byen. 2.bataljon fra 43.regiment som hadde trukket tilbake fra Hau Nghia skal slutte seg til fallskjermsoldatene syd for byen og danne baktropp. I motsetning til kaoset som rådet i evakueringen fra Kontum til kysten, var denne retretten velorganisert. Retretten ble gjennomført ved leapfroging, dvs. at gruppene veksler om å gå i stilling og dekke gruppene som avanserer.

Om morgenen 21.april starter evakueringen, 40 km langs en dårlig landevei gjennom jungelen. Dao leder selv evakueringen og går sammen med sin menn, i stadig kontakt med sin nestkommanderende, oberst Ngo Ky Dung, som hele tiden fløy over og rekonoiterte ruten de fulgte. De siste styrkene trakk ut om kvelden 21.april. Baktroppen som dekket retretten, kom i en prekær situasjon siden de ble angrepet og måtte retirere under strid. Men de klarte oppgaven, å stoppe fienden fra å forfølge kolonnen.

En av Dao s stabsoffiserer, skrev senere at under evakueringen møtte alle katolske familier fra områdene omkring opp og flyktet sammen med troppene. Å gjennomføre en marsj langs en dårlig jungelvei om natten var ingen lett oppgave for soldatene med fullt av sivile flyktninger mellom troppene.[24] Men overraskelsesmomentet sammen en vellykket gjennomføring og fallskjermsoldatenes oppholdende strid var med på å berge kolonnen. Det avgjørende moment var imidlertid general Dao s planlegging og ledelse av evakueringen.[25] Dao s ledelse betød et smertelig nederlag for kommunistene. Og de glemte de aldri. Både Dao og Khoi ble hver straffet med 17 år i konsentrasjonsleir.

EPILOG.

Kommunistisk historie har i ettertid omtalt slaget ved Xuan Loc som Sydvietnams nederlag ved Xuan Loc. Men realiteten var at én enkelt sydvietnamesisk divisjon sammen med heimevern, rangere og fallskjermsoldater i fire uker stoppet fire nordvietnamesiske divisjoner med artilleri og stridsvogner. Det skal ikke underslås at taktisk luftstøtte spilte en rolle, men fly kan ikke stoppe et armekorps på fire divisjoner. Soldatene som kjempet og ofret livet ved Xuan Loc ga Saigon en respitt på tre uker. Tid som ble brukt på å evakuere tusenvis av personell og sivile ut fra Vietnam. Flere tusen andre kunne også ha vært reddet om ikke amerikanske myndigheter hadde trenert evakueringen.[26]

Utfallet av slaget er uklart fordi kommunistene systematisk underrapporterer egne tap, men det er enighet om at de mistet 37 moderne sovjetiske stridsvogner og hadde minst 5 000 falne. De sydvietnamesiske styrkene hadde 30 % tap av falne og sårede. Uansett vil slaget om Xuan Loc bli stående som et av Sydvietnams store slag, på linje med slagene om Quang Tri, Kontum og An Loc våren 72. Både slaget ved Chon Thanh og slaget om Xuan Loc viser til fulle hvordan sydvietnamesiske styrker kunne kjempe under kompetent ledelse og gir et helt annet bilde av deres stridsmoral og utholdenhet enn hva venstresidens presse har hevdet.

Krigshistorikeren James H. Wilbanks skrev senere at dersom resten av de sydvietnamesiske styrkene hadde kjempet like hardt og tappert som soldatene i 18.divisjon, kunne utfallet av krigen blitt et ganske annet.[27] Saken var vel den at hadde ikke president Thieu gjort sine katastrofale blundere i militærdistriktene I og II, og hadde styrkene i distrikt II i høylandet, hatt en annen ledelse, kunne det Wilbanks skriver, vel ha skjedd.

 

ETTERSKRIFT:

HISTORIEN OM SLAGET VED HESTESKOFJELLET   

Nord for Hau Nghia krysningen som ble forsvart av 52.regiment, ligger det strategisk viktige Hesteskofjellet. 15.april var det bare ett enslig kompani, 1.kompani, som holdt denne stillingen. Fienden angriper nå med to regimenter, 33.regiment fra 6.NT.divisjon og eliteregimentet 95B som var hentet ned fra kampene om Ban-Me-Thuot. Etter at kompaniet hadde motstått artilleribeskytning og tre infanteriangrep, klarer 52.regiment å overføre 4.kompani til fjellet. To små kompanier står nå imot to fulle regimenter. Dvs. at forholdet var 1 : 10 i forsvarernes disfavør.[28] I tillegg var angriperne suverent overlegne i artilleri.

Etter et nytt artilleriangrep angriper nå fienden fra to kanter for å spre forsvarerne. Men sydvietnameserne har bitt seg fast og nekter å gi seg. Etter en hel dags kamper må kommunistene trekke seg tilbake. Åsen der forsvarerne hadde tatt stilling var da omgjort til en kjempemessig jordhaug med trestammer, røtter og grener, steiner og søle overstrødd med likene av falne fiender. George J. Veith skriver at dette kanskje var det fineste øyeblikk i 18.divisjons historie. I løpet av én dags intense kamper hadde to sydvietnamesiske kompanier stoppet to av fiendens fineste regimenter og påført dem alvorlige tap.[29]

HISTORIEN OM 82. RANGERBATALJON.

82.rangerbataljon hadde en spesiell forhistorie før den ankommer Xuan Loc. Under kampene om høylandet[30] forsvarte bataljonen Quang Duc provinsen sammen med resten av 24.rangergruppe som den tilhørte. Den 20.mars ble bataljonen omringet av 271B.NT.regiment ved Kien Duc. Men rangerne nektet å gi opp. I en brutal nærstrid kjempet de seg gjennom kommunistenes linjer og kom tilbake til resten av gruppen. Siden helikoptre ikke var tilgjengelig, måtte rangerne marsjere til fots og hugge seg gjennom jungelen tilbake mot Bao Loc. De overlever ved ren geriljataktikk der de legger bakhold for kommunistiske patruljer og raider forlatte Viet Cong leirer. Den 2.april når de Da Lat, bare for å finne at byen er tatt av kommunistene.

Men etter en tid klarer overkommandoen imidlertid å skaffe helikoptertransport og 5.april blir 82.bataljon fløyet til Phan Thiet og dagen etter til Xuan Loc.[31] Etter hårde kamper i høylandet, og en fjorten dagers farefull ferd med minimalt med ressurser, settes rangerne nå inn i slaget der de blir satt til å forsvare flyplassen.  Av de opprinnelige 410 mann var bare 310 tilbake da de kom til Xuan Loc. Under slaget forsvarer de stillingene og slår ut flere stridsvogner og to bataljoner fra 209.NT.regiment.

Etter slaget om Xuan Loc kjemper de ved Nuoc Trong. Under retretten 30.april da Sydvietnam erklærer kapitulasjon, går de 60 soldatene som er igjen av bataljonen, i et bakhold. Bare en håndfull overlever. Historien om 82.rangerbataljon er en av mange om sydvietnamesiske soldaters tapperhet og utholdenhet.

 

[1] George J. Veith: Black April. s. 257. Denne opplysningen står i sterk motstrid til hva den progressive presse visste å fortelle, at soldatene flyktet med helikoptre og lot sivilbefolkningen stå igjen.

[2] Et armekorps er en militær enhet som består av flere divisjoner i forband.

[3] Til vanlig hadde Sydvietnam bare M-72 antitank raketter som fiendens nye stridsvogner var pansret mot. Rekylfrie kanoner var nå det eneste effektive antitankvåpnet.

[4] En vanlig nordvietnamesisk divisjon som 6.NT. besto av tre regimenter.

[5] Cao Van Vien skriver ‘without significant losses’. Vien skriver også at de slo ut 37 stridsvogner. Op.cit. s. 138

[6] Jeg har her stort sett fulgt Veiths fremstilling. Op.cit. 257 – 259. Veith bygger på rapport fra en offiser, Nguyen Phan, som deltok i slaget. Op.cit. 521f.

[7] B-2 fronten var kommunistenes betegnelse på området Nam Bo, dvs. det Sydvietnam kalte militærdistrikt III og IV, dvs. omtrent alt land syd for en øst-vest linje gjennom Cam Ranh.

[8] Dette var den foretrukne angrepsform i den nordvietnamesiske hær. De konsentrerte styrkene slik at de var i stort overtall og angrep i menneskebølger som stormet frem mot forsvaret, tilsvarende taktikken i første verdenskrig.

[9] Det viser igjen betydningen av patruljering som tar fiendtlige soldater til fange eller finner opplysninger på døde.

[10] I militærdistrikt I, de fem nordligste provinsene, deserterte mange soldater for å finne og ta vare på familiene sine.

[11] Se Etterskrift: Historien om82.rangerbataljon.

[12] I 341.divisjons historie heter det at kommunistene tok ‘flere stillinger’

[13] George J. Veith: Op.cit. s. 445 refererer kommunistiske kilder.

[14] General Cam oppgir senere at divisjonene 7.NT og 341.NT tapene på dette tidspunkt hadde 1 500 falne.

[15] Ifølge XX var allerede halvparten av fiendens stridsvogner ødelagt.

[16] Soldater kan av granatnedslaget si litt om granattype, avstand og retning til fiendtlig artilleri, slik at de kan sette inn motangrep med eget artilleri.

[17] Kampene om Xuan Loc illustrerer til fulle det man ser andre steder. Kommunistene er på ingen måte de taktisk overlegne slik de ofte beskrives. De følger gang på gang blåboka med artilleriangrep etterfulgt av menneskebølger – en taktikk fra første verdenskrig. Der de vinner, er det på grunn av overvekt i materiell og soldater.

[18] Uttrykket stammer visstnok fra den franske militæranalytiker Antoine de Jomini (1779 – 1869). Noe av ideen er å flytte styrker raskt langs og bak fronten for å oppnå en konsentrasjon vis-a-vis fienden.

[19] Fallskjermdivisjonen, kanskje Sydvietnams beste enhet som hadde sikret militærdistrikt I, var i stedet splittet opp og dens fire brigader kjempet hver for seg på ulike frontavsnitt.

[20] George J. Veith skriver om et møte der Tran Van Tra, Van Tien Dung og Le Duc Tho er til stede, og der Veith skriver at det må ha vært ydmykende for Tra å oppleve at hans grandiose plan blir pulverisert på grunn av 18.divisjons standhaftige motstand. George J.Veith: Op.cit. s. 450.

[21] Se Etterskrift: Kampen om Hesteskofjellet.

[22] Det har vært ulike versjoner om bruk av bomben. George J.Veith mener det ble sluppet én CBU-55. Det samme skriver Cao Van Vien, mens Nordvietnam hevder at det ble sluppet to bomber. Det er også ulike oppfatninger om virkemåten. Noen hevder at bomben forbrukte all oksygen i området, mens andre mener det var vakuumbølgen etter sjokkbølgen som var avgjørende.

[23] George J. Veith som har hatt tilgang til så vel Nordvietnamesiske som Sydvietnamesiske kilder, er helt klar på at ordren kom fra Toan. Flere forfattere har tidligere skrevet at Dao ble drevet ut av kommunistiske styrker. George J. Veith: Op.cit. s. 44.

[24] Ho Dinh: The Xuan Loc Front. s. 10. sitert hos Veith. Op.cit. s. 457

[25] Cao Van Vien: The Final Collapse. s. 132

[26] Henry Kissinger ba ambassadør Graham Martin 17.april å starte evakueringen både av alliert personell. Men Martin nektet å gjøre noe. Han foretok seg ingen ting med evakueringen før 29.april. Da var det for sent. Se Maktovertagelsen – Undertrykking – Utpressing. VIRDAMIKILS.COM

[27] James H. Wilbanks: Abandoning Vietnam. How America Left and South Vietnam Lost Its War. s. 267

[28] For å si litt om styrkeforholdene, et kompani var vanligvis 100 – 125 soldater, et regiment ca. 2 500 soldater.

[29] George J. Veith: Op.cit. s. 455

[30] Se Thang tu – thang dên. Slaget om Ban Me Thuot.

[31] George J. Veith: Op.cit. s 252 –254

Advertisements
%d bloggers like this: