den vietnamesiske mandarinen

På den tiden da Vietnam bare var Bắc Bộ dvs. stort sett provinsene nord for Ngang-fjellet, ble landet styrt av et mandarinat etter kinesisk mønster. Mandarinen var en embedsmann under keiseren. Etter hvert som việtene invaderte og underla seg landet sørover, baserte de sin administrasjon på mandarinatet. Utdannelsen av mandarinene går tilbake til 1075 da keiser Lý Thánh Tông etablerte akademiet Quốc Tử Gian der Hanoi ligger i dag. Inntil da var hoffet avhengig av kinesiske og senere buddhistiske skriftlærde. Undervisning og administrasjonsspråk var kinesisk.

I boken Vietnam: A Dragon Embattled skriver Joseph Buttinger om mandarinen.

«I Vietnam virkeliggjorde mandarinatet som styresystem det maksimale demokrati for et før-kapitalistisk samfunn samtidig som det var fritt for de alminnelige skyggesider som henger sammen med klasser og kastesystem. Mandarinen kunne i utgangspunktet rekrutteres fra hele samfunnet, og utvalget skjedde på bare ett ufravikelig kriterium som enhver aspirant måtte underkaste seg.

For å bli mandarin måtte aspiranten gå igjennom alle studier og offisielle eksamener som var forskrevet for embedet. Den eneste vei til stillingen gikk gjennom hardt studiearbeid og kvalifiserende prøver. Det var ingen mulighet for å gå utenom dette gjennom penger eller familie. Embedet som mandarin kunne hverken kjøpes eller arves. Siden skolegang og utdannelse var fri i det historiske Vietnam, var veien til mandarin i prinsippet fri for alle. (Studentene kunne undervise selv eller motta stipend fra landsbyen. Min tilf.)

En slik demokratisk utvelgelse av landets styrende elite fant sted lenge før man i Vest begynte å danne demokratiske forfatninger. Bare de mest begavede var i stand til å nå til topps som unge menn, etter å ha ervervet all tilgjengelig kunnskap som hørte til under Konfutsianismen.

Vietnam ble dermed administrert og styrt av utdannede. (En konsekvens av dette var at utvelgelse av moderne politikere skjedde fra gruppen «de lærde», vietnamesisk ‘. En annen konsekvens var den vekt vietnamesere alltid legger på boklig kunnskap, studiearbeid og akademisk kvalifikasjon. Min tilf.)

En nærmere gjennomgåelse av det vietnamesiske samfunnet i første halvdel av 18-tallet avslører et forbausende historisk fenomen. En stat er i ferd med å etablere seg der den gamle drøm om et styre ved filosofer bokstavelig talt ble realisert. Utdannelsen av mandarinen var da en filosofisk utdannelse i ordets beste betydning.» (Vietnam som vi kjenner det i dag, dvs. en forening av de tre landene Bắc B, Trung Bộ og Nam Bộ, ble først realisert under keiser Gia Long i 1802. Min tilf.)

Så langt Buttinger. Et forunderlig forhold er for øvrig at da Gia Long styrer Vietnam og oppnevner to av sine generaler som visekonger, en visekonge nord for Ngang-fjellet og en visekonge sør for Hải Vân–fjellet, utnevner har en visekongen i sør, Lê Văn Duyệt, som nærmest var autodidakt. Men det viste seg allikevel at Gia Long gjorde et meget klokt valg.

Til mandarinen ble det stillet krav, han måtte være ukorrupt, han måtte leve et enkelt liv og ikke strebe etter rikdom, han måtte være rettferdig i henhold til konfutsianismen, han måtte enten leve i sølibat eller ha et uklanderlig familieliv. I sine avgjørelser ble ikke mandarinen vurdert å være til høyre eller til venstre. Dersom mandarinen levde et moralsk liv, ville også hans avgjørelser være moralske.

Både Sør-Vietnams president Ngô Đình Diệm og kommunistenes leder Hồ Chí Minh kom fra mandarinfamilier. Diệm utdannet seg til mandarin og levde som mandarin. Hồ falt derimot sørgelig igjennom selv om han prøvde å leve som skap-mandarin. Han hadde ikke mindre enn ni kvinnehistorier. Med to av disse kvinnene hadde han barn som han senere ikke tok seg av.

Amerikanerne forsto aldri Sør-Vietnams president Ngô Đình Diệm fordi de aldri forsto hva mandarinbegrepet innebar. Både Ellen G. Hammer i boken A Death in November, Fredrick Nolting i boken From Trust to Tragedy og Edvard Miller i boken The Misalliance har gitt flere eksempler på denne kulturkonflikten.

Den som sannsynligvis har gitt den mest inngående beskrivelsen av forholdet mellom Diệm og det klassiske vietnamesiske samfunnet på den ene siden, og amerikanske politikere, embedsmenn og journalister, og spesielt leninistene i Hanoi på den andre siden, er Geoffrey Shaw i boken The Lost Mandate of Heaven. I denne boken siterer han til avslutning Konfutse:

«The superior man understands virtue. The mean man understands gain»

Advertisements
%d bloggers like this: