FORSPILLET

Etter Tet-offensiven i januar-februar 1968 skjedde en avmatting av Nordvietnams aggresjon. To mindre angrepsbølger fulgte i 1968, én i mai og én i august. Men overraskelsesfaktoren var borte og på grunn av tap av personell og særlig befal, hadde angrepene intet moment lenger. Et forsøk i februar 1969 på å gjenta offensiven, ble bare en blek kopi. Viet Cong som satte inn hele sin kampstyrke, hadde også de største tapene. De sydvietnamesiske kommunistene kom aldri tilbake til hva de var tidligere. Både deres logistiske organisasjon og lokale styrker ble desimert. Dermed lå mulighetene til rette for å lykkes med pasifiseringen av landsbygda.

Nå overtar Nordvietnams regulære hær føringen og Viet Cong får bare sekundære støtteoppgaver. Allikevel skulle det gå fire år før Nordvietnam var i stand til å gjennomføre en større offensiv. Presset av antikrigsbevegelsene, av media og en kongress som ble mer og mer negativt innstilt til amerikansk deltagelse på alliert side, hadde president Nixon nå gått inn for å trekke amerikanske styrker ut av Vietnam, samtidig som Sydvietnam skulle rustes opp for å kunne overta mer og mer av det militære ansvaret. Sommeren 1969 brukte han for første gang uttrykket ‘vietnamisering av krigen’ – samtidig kunngjorde han den første tilbakekallingen av amerikanske styrker på i alt 25 000 soldater.

Det er etter hvert blitt en alminnelig oppfatning blant fagmilitære at denne vietnamiseringen fikk altfor kort tid på å gjennomføres. Den burde vært startet tidligere og tatt lenger tid. USA trakk i alt ut 9 divisjoner. Sydvietnam fikk bare utrustet én divisjon som erstatning, 3.infanteridivisjon der to av divisjonens tre regimenter var relativt utrente.

For å overbevise amerikansk opinion ble Sydvietnam presset til å delta i to større aksjoner. Den ene var en offensiv sammen med amerikanske styrker i tiden mai-juli 1070 inn i Kambodsja mot to områder, ‘papegøyenebb’ området og ‘fiskekrok’området. Den andre var en offensiv inn i Laos mot nøkkelbyen Tsjepone. Denne siste såkalte Lam Son 719 offensiven, som bare involverte sydvietnamesiske styrker, ble utført i februar og mars 1971 av tre av Sydvietnam s beste divisjoner, 1.luftbårne, 1.infanteri og marinedivisjonen. De ble møtt med fem nordvietnamesiske divisjoner, 304, 308, 320, 324 og 2.divisjon i tillegg til flere frie regimenter – deriblant hele seks anti-luft regimenter – alt 60 000 mann.

Offensiven i Kambodsja ble en suksess på den måten at allierte styrker ødela baser og forsyninger som det tok kommunistene mellom ett og to år å bygge opp igjen. I tillegg hadde kommunistene et tap på vel 13 000 falne og tatt til fange. Men de amerikanske antikrigsbevegelsene og pressen fikk selvsagt vann på mølla og organiserte demonstrasjoner over hele landet. Til tross for at kommunistene hadde etablert seg der siden 1963 og bygget et nettverk av veier og baser, og den allierte invasjonen bare varte i tre måneder og ikke gikk lenger enn 30 kilometer inn i landet, ble den allierte invasjonen karakterisert som et overgrep mot Kambodsjas nøytralitet. To amerikanske senatorer forsøkte å få gjennom en lovendring som ville satt stopper for fremtidige invasjoner i Kambodsja. Den ble stoppet i første omgang, men 29.desember 1970 vedtok Kongressen den noe svakere Cooper-Church lovendringen som forbød amerikanske bakkestyrker å gå inn i Laos eller Kambodsja.

På grunn av dårlig vær, falt noe av luftstøtten bort i begynnelsen på offensiven. Dårlig etterretning hadde ikke klart å avsløre at veiforbindelsene var av elendig kvalitet. Amerikansk artilleri kunne ikke gå inn i Laos og støttet bare de vietnamesiske styrkene fra grensen. Amerikanske helikopterflygere gjorde imidlertid en heroisk innsats – 100 flygere var drept eller savnet, 800 såret og 104 helikoptre skutt ned. På tross av underlegenhet klarte sydvietnameserne å påføre kommunistene store tap. Anslagene varierer mellom 10 000 og 19 000 drepte. Lewis Sorley skriver i sin bok A Better War. The Unexamined Victories and Final Tragedy of America s Last Years in Vietnam at nordvietnamesiske myndigheter hadde opplyst tallet 16 224 til en kilde.[1]

Men selv om fienden var påført store tap og store lagre av våpen, ammunisjon og annet materiell var ødelagt, hadde tre av Sydvietnam s bestedivisjoner blitt påført store tap både av soldater og ikke minst befal. Et av resultatene var altså at Sydvietnam s hær som i utgangspunktet var undertallig, i tillegg fikk en blodtapping som skulle vise seg å være alvorlig. En annen sak var at Sydvietnam s militære styrker kanskje fikk en verre medfart i amerikansk presse enn på slagmarken.

Tragisk nok ga utfallet av Lam Son 719 slik det ble presentert i media, spesielt i USA, kommunistene et håp om å kunne slå de sydvietnamesiske styrkene, spesielt nå da amerikanernes bakkestyrker var i ferd med å forsvinne.

En konsekvens av Tet-offensivens nederlag, var at Viet Cong var så kraftig redusert at de mistet grepet om landsbygda. Erstatterne fra nord var fremmed for befolkningen de kjente ikke miljøet og snakket nordvietnamesisk. Under den nye øverstkommanderende for de amerikanske styrkene, Creighton Abrams, endret den militære strategien seg til ‘clean and hold’. Nå skulle områder som var renset for Viet Cong også holdes. Inntrengerne skulle ikke få fotfeste igjen. Nå begynte pasifiseringen å lykkes. Det var igjen heimevernstyrkene som bar den største byrden.[2]

Siden insurgency-strategien nå slo feil, valgte Nordvietnam nå å gå over på konvensjonell krigføring. Den konvensjonelle krigen kom ikke som et resultat av at de to foregående fasene i Mao s oppskrift med økende gerilja hadde lyktes, men tvert imot fordi de hadde mislyktes.

For å bedre sin forhandlingssituasjon ved Paris-forhandlingene, setter Nordvietnam i mars 1972 i gang den største offensiv under hele krigen. Fjorten divisjoner og 26 frie regimenter, totalt innpå 200 000 bakkestyrker. De er nå utstyrt med nytt langtrekkende artilleri, stridsvogner, håndholdte bakke-til-luft raketter, trådstyrte raketter, nye rekylfrie kanoner og annet materiell fra kommunistblokken[3].

Våroffensiven hadde tre hovedmål. Det ene var å ta Hue og deretter Da Nang med Sydvietnams beste havn. Det annet var å ta byene Kontum og Pleiku på høylandssletten og Qui Nhon ved kysten og dele Sydvietnam i to ved riksvei 19. Det tredje var selveste Saigon over en akse langs riksvei 13 gjennom Binh Loc og An Loc.

VÅROFFENSIVEN 1972 – SYDVIETNAMS STRATEGISKE SITUASJON.

Sydvietnam var et langt og på mange steder ganske smalt land. Dette gjelder særlig de fem nordligste provinsene. I tillegg kommer at høylandsplatået er tynt befolket og til dels veiløst. I alt hadde Sydvietnam 1300 km grense mot Laos og Kambodsja, der kommunistiske styrker i ly av disse landenes ‘nøytralitet’ som alle andre enn kommunistene respekterte, hadde bygget opp et nett av baser og veier. Dette systemet omfattet ved krigens slutt ca. 20 000 km vei, hvorav en stor del, 13 000 km, var av slik standard at den kunne ta trafikk av stridsvogner, artilleri og tunge kjøretøy. I pressen ble dette systemet omtalt som ‘Ho Chi Minh veien’ eller endog ‘Ho Chi Minh stien’. I norske media kunne man lese og høre romantiske beretninger om transport på sykler og bøfler.

Dette vei- og basenettverket sammen med en grense mot Sydvietnam som dels besto av tett jungel og trange daler, gjorde det mulig for kommunistene ‘å operere på de indre linjer’ for å bruke Jomini s uttrykk.[4] Dermed kunne kommunistene hele tiden operere innenfor en offensiv strategi, forflytte avdelinger, konsentrere styrker, planlegge angrep og angripe spesifikke mål[5]. Så lenge Sydvietnam ikke vet hvor motstanderen slår til, må forsvaret spre styrkene tynt utover og hele tiden føre en defensiv strategi. Kommunistene hadde altså en vente-og-se defensiv strategi, som ikke koster særlig all den tid den ikke innebærer større angrep. Sydvietnam hadde en stadig-på-vakt defensiv strategi, som i lengden koster ressurser og virker utmattende.

Sydvietnam s situasjon medførte derfor at deres disposisjoner fikk noe statisk over seg. Det er vanskelig å omgruppere styrker når situasjonen er så usikker og man må forsøke å forsvare hvert aktuelt mål. Dette kommer også til uttrykk i måten Sydvietnam s forsvar var organisert på. Under krigen ble Sydvietnam delt i fire militærdistrikter. I hvert av de fire militærdistriktene var det to til tre divisjoner som var underlagt en distriktskommandant. Hvert av de fire distriktene var også forskjellig fra de andre. 1.militærdistrikt var de fem nordligste provinsene, et smalt lavland ned mot kysten, begrenset mot Laos av jungel og trange daler, 2.militærdistrikt var det tynt befolkede høylandsplatået med en smal kyststripe, 3 militærdistrikt var provinsene mot Kambodsja nord og vest for Saigon, 4.militærdistrikt var Mekongdeltaet. Fordelen ved å ha faste divisjoner, var at disse avdelingene var vel kjent med terreng og klima. Svakheten var at det så å si var umulig å flytte divisjoner fra et distrikt til et annet, bortsett fra den ene mobile divisjonen man rådet over, 1.flybårne divisjon.

VÅROFFENSIVEN I NORD – STRIDEN OM QUANG TRI

Militærdistrikt 1 omfattet de fem nordligste provinsene. Viktige byer var her Hue som hadde stor symbolsk betydning og Da Nang som var Sydvietnams største havneby. Allerede i 1971 visste de allierte at en større offensiv var i vente, men man visste ikke tidspunktet. Det man fikk rede på allerede tidlig i 1972 var at Nordvietnams 324B.divisjon oppholdt seg i grensestrøkene mot Laos. Senere fikk man vite at 304. og 308.divisjon befant seg vest i Quang Tri provinsen som grenset til DMZ, den demilitariserte sonen mellom Syd- og Nordvietnam.

Distrikt 1 ble forsvart av den nylig oppsatte 3.divsjon i området nord for Quang Tri, 1.divisjon i områdene lenger sør omkring Hue og 2.divisjon helt i sør. I tillegg kom heimevernstyrker og enheter fra marinedivisjonen. Etter de opplysningene man satt inne med, regnet man med at offensiven ville komme fra vest, fra grensen mot Laos. Selv om kommunistene er notorisk kjent for å bryte avtaler, regnet ingen med en invasjon gjennom DMZ. Forsvaret ble organisert med tanke på dette.

Offensiven startet 30.mars ved at enheter fra 304., 308., 320B og 325C. nordvietnamesiske divisjon angrep gjennom DMZ[6]. Påfallende var det at hverken presse eller antikrigsbevegelsene reagerte på dette. I deler av pressen ble det derimot presentert som en ‘taktisk genistrek’. Tidligere ble allierte styrker som foretok mindre taktiske operasjoner nær grensen høylytt beskyldt for å bryte internasjonale avtaler. Senere deltok også 324B.divisjon i angrepene på Hue, mens 312.divisjon ble satt inn mot sydvietnamesiske baser vest for Quang Tri. I alt deltok nå seks nordvietnamesiske divisjoner i tillegg til flere stridsvogn-, artilleri og luftforsvarsregimenter[7]. Totalt det man i militær terminologi kaller et armékorps, dvs divisjoner i forband.[8] I tillegg kom at de nordvietnamesiske styrkene i motsetning til tidligere var usedvanlig godt utstyrt med artilleri, stridsvogner og antiluftskyts av sovjetisk fabrikat. Spesielt i artillerivåpen var de overlegne de sydvietnamesiske styrkene[9]. I tillegg kom at nordvietnameserne visste eksakt posisjonen til de allierte basene, mens deres eget artilleri var skjult i jungelen,

Det uventede angrepet gjennom DMZ traff 3.divisjon i ubalanse, spesielt fordi den da var midt i en rotering av to av regimentene. De sydvietnamesiske styrkene led mye i begynnelsen av å være underlegne i artilleri. I tillegg gjorde været det nærmest umulig å få effektiv luftstøtte. 2.april brøt forsvaret av Dong Ha broen over Cua Viet elven sammen etter flere gjentatte angrep. En av årsakene var en panisk flyktningestrøm kommunistene hadde skapt og som sperret all kommunikasjon.[10]

Én etter én ble de allierte basene skutt ut av kommunistenes bedre artilleri. Allikevel ble basene erobret først etter lange og bitre kamper der vi i ettertid vet at angriperne hadde store tap. Byen Quang Tri var nå utsatt, men hadde fremdeles et tilstrekkelig forsvar. Selv om forsvarerne måtte trekke seg tilbake, var situasjonen fremdeles under kontroll tre uker senere. Imidlertid skulle Quang Tri falle og 2.mai skulle hele provinsen være under kommunistenes kontroll. Det var først og fremst den nylig oppsatte 3.divisjon som ble truffet med full styrke av invasjonen, som begynte å bryte sammen etter harde tap.

Utenlandsk og spesielt amerikansk presse slo dette stort opp, med bilder av sydvietnamesiske forsvarere i et uorganisert tilbaketog. De sydvietnamesiske styrkene ble dømt nord og ned til tross for at de hadde holdt ut i ukevis mot tallmessige overlegne styrker. Det inntrykket som dermed ble skapt, er uriktig og urettferdig. Vi skal derfor se litt mer i detalj på hva som faktisk skjedde.

General Vu Van Giai som ledet 3.divisjon, fikk etter hvert ansvar for en rekke enheter i tillegg til egen divisjon. Til sist omfattet hans ansvarsområde ni brigader/regimenter tilsvarende 23 bataljoner[11] i tillegg til heimevernet.[12] Staben hans var for liten til å administrere så mange enheter, og tillegg kom at flere av enhetene også var underlagt andre kommandoer og opererte uavhengig av divisjonsledelsen, noe som gjorde en effektiv og koordinert føring omtrent umulig.

Sjefen for 3.distrikt, General Hoang Xuan Lam ledet forsvaret per telefon fra Da Nang uten å rekonoitere slagmarken og gjøre seg opp en aktuell mening om situasjonen. Dette må åpenbart ha vært grunnen til at han ivret for at sydvietnameserne skulle gå til motangrep i en situasjon der de hadde nok å gjøre med å forsvare seg. Motangrepet som ble satt inn 14.april tappet forsvarerne ytterligere for ressurser og krefter uten at de kom noen vei. Angrepet gikk over i en utmattelseskrig om belastet logistikken ytterligere. 18.april satte nordvietnameserne det hittil alvorligste angrepet, det tredje, for å erobre Quang Tri. Forsvarerne vaklet men med støtte fra amerikansk luftvåpen, spesielt B-52, ble angrepet nok en gang slått tilbake.

Det at en underordnet offiser på eget initiativ trakk tilbake en panserbataljon uten å varsle Giai, åpnet et hull i en ellers sterk forsvarslinje som så raknet, og forsvarerne strømmet så tilbake til Quang Tri feltbase som lå nord for Thach Han elven. Giai klarte så å gjenopprette en ny forsvarslinje her.

Men Quang Tri basen nord for byen befant seg i en utsatt stilling med utslitte forsvarere og en vanskelig beliggenhet. Samtidig holdt forsyningene på å slippe opp. Giai vurderte nå å evakuere basen. Men før dette skjedde, brøt angriperne gjennom syd for byen Quang Tri og avskar dermed forsyningslinjen. Giai måtte nå overføre en panserbataljon fra forsvaret til å gjenopprette denne linjen, noe som ytterligere svekket forsvaret.

Siden været nå umuliggjorde taktisk luftstøtte, grep angriperne på nytt mulighetene. Forsvaret holdt imidlertid stadig, men 29.april var situasjonen kritisk. Ammunisjon og andre ressurser var i ferd med å slippe opp. Giai bestemte seg nå for å oppgi Quang Tri og trekke alle styrkene tilbake til en ny linje syd for My Chanh der flere elver skapte en naturlig barriere. Sjefen for 1.distrikt, Lam, ga ingen tilbakemelding på denne planen og heller ingen andre direktiver. Giai gikk derfor ut fra at tilbaketrekningen var approbert. Men mens forsvarerne var i ferd med å gjennomføre tilbaketrekningen 1.mai, gir Lam kontraordre, alle enheter skal bli der de er. Dette skapte et mareritt av et kaos. Giai hadde nå ikke tid til å orientere alle enheter. Noen enheter var i ferd med å trekke seg tilbake og ignorerte ordren om å bli. Andre som dermed ble utflankert, nektet å adlyde ordre da dette ville ha ført til utslettelse av enheten. Sjefen for den brigaden fra marinedivisjonen som holdt Quang Tri by og dekket tilbaketrekningen, kjempet inntil situasjonen var håpløs og trakk så brigaden tilbake. General Giai og hans stab forsøkte å dra sydover etter dette, men kjørte seg fast i strømmen av flyktninger og ble reddet ut av Quang Tri av amerikanske helikoptre samtidig som angriperne strømmet inn i byen.

For å forstå det kaos som oppsto, må man ha i tankene at en tilbaketrekning og spesielt en tilbaketrekning under strid, er den aller vanskeligste manøver. Den må planlegges i detalj og gjennomføres med største presisjon og kontroll. Å avbryte en tilbaketrekning som er i gang, er uhyre farlig. For Giai fikk operasjonen bedrøvelig følger. Han ble stilt for krigsrett og dømt for å ha beordret retrett. En annen sak er at i fravær av føring av overordnet, gjorde Giai etter alt å dømme det rette da han beordret retrett. Hadde hans overordnede fulgt dette opp, kunne personell og materiell vært berget. General Ngo Quang Truong som avløste Lam, skriver at han gjerne skulle hatt Giai med på laget.[13]

Riksvei 1 syd for Quang Tri var nå full av flyktninger og soldater på vei sydover. Nå satte kommunistene inn en systematisk artilleribeskytning av hele veien. Den var snart full av brennende kjøretøyer som stoppet trafikken. Soldater og tusenvis av flyktninger ble drept av artilleribeskytningen. Sivilbefolkningen kalte den senere ‘Boulevard Terror’. Denne grusomme hendelsen skulle sammen med okkupasjonen av Hue under Tet-offensiven skape et trauma i sivilbefolkningen som senere skulle ligge til grunn for den kollektive redsel og det kaos som oppsto under Nordvietnams siste offensiv 1975. [1] Dette var ikke første og eneste gang kommunistene skjøt mot sivile. Det samme skjedde syd for Hai Lang der en rådgiver rapporterte at kommunistenes ildledere som dirigerte artilleriet over radio, tydelig kunne se at de skjøt mot sivile flyktninger.[14]

Oppgivelsen av provinsen Quang Tri fikk store oppslag i presse og TV. Bilder av flyktninger og soldater som på ordre beveger seg sydover for å opprette ny forsvarslinje, ble presentert som ‘soldater og flyktninger som rømmer sydover’ – underforstått at soldatene rømmer og overgir sivilbefolkningen. Derimot var den samme presse og TV påfallende lite interessert i å rapportere fra flere tilfeller av kommunistenes beskytning mot sivile flyktninger langs riksvei 1[15].

Sydvietnamesiske soldater fra 3.divisjon og fra marinedivisjonen, rangere og heimevernsoldater som i vel fire uker hadde kjempet og holdt stand mot en fiende som var overlegen både i antall og artilleri, ble nå i presse og TV fremstilt som soldater med lav moral og kampdyktighet. Årsaken til sammenbruddet skyldes først og fremst overbelastningen av 3.divisjons stab, uklare kommandoforhold og kontraordren som ble gitt midt under en tilbaketrekning av en stor og sammensatt styrke. Den sydvietnamesiske soldat kunne ikke lastes for dette. Ansvaret påhvilte fullt og helt sjefen for 1.militærdistrikt Hoang Xuan Lam[16]. Hans gode venn president Nguyen Van Thieu måtte derfor forflytte ham, og en av Sydvietnams aller beste generaler, Ngo Quang Truong, ble beordret som ny sjef.

VÅROFFENSIVEN 1972 – STRIDEN OM HUE – MOTANGREPET

Mens kampene om Quang Tri og områdene vest og nord for byen pågikk, angrep Nordvietnams 324B.divisjon sammen med andre enheter mot Hue. Sydvietnams 1.divisjon sammen med heimevernstyrker sto fast og nektet angriperne rom. Forsvarernes felt- og artilleribaser var imidlertid utsatt for kraftig artilleribeskytning samtidig som angrep på kommunikasjonslinjene vanskeliggjorde transport inn av ammunisjon og annet inn og transport av sårede ut. Én etter én måtte disse basene evakueres dels til fots og dels per helikopter. Samtidig som Quang Tri falt, overførte Nordvietnam nye styrker for et angrep mot Hue. Marineinfanteristene og restene av 3.divisjon sammen med heimevernstyrker holdt nå forsvarslinjen mot nord, mens 1.divisjon holdt linjen mot vest. Men panikken hos sivilbefolkningen holdt nå på å spre seg. Fra Tet-offensiven i 1968 visste innbyggerne i Hue hva de hadde å vente fra de kommunistiske styrkene. Dette var sannsynligvis den mørkeste tid i striden i militærdistrikt 1. Falt Hue, ville sannsynligvis både Da Nang og de fire andre provinsene i nord falle. Samtidig beleirer kommunistiske styrker Kontum på høylandsplatået og An Loc på veien mot Saigon.

Det er nå Thieu overfører Truong fra stilingen som sjef for 4.militærdistrikt (Mekongdeltaet) til 1.distrikt. Truong kjente 1.militærdistrikt godt som tidligere sjef for 1.divisjon. Han organiserer sin egen stab og flytter hovedkvarteret til Hue. Dette siste gjorde at den synkende moralen hos troppene fikk et kraftig oppsving. Han etablerer nå en forsvarslinje omkring Hue der marinedivisjonen forsvarer området i nord mot angrep fra de nordvietnamesiske divisjonene i retning fra Quang Tri, samtidig som 1.divisjon forsvarer byen mot angrep fra vest og sydvest. Samtidig får divisjonssjefene frie hender til å foreta taktisk offensive operasjoner der dette er mulig for å vanskeliggjøre at angriperen konsentrerer styrker. Videre organiserer han klare kommandolinjer for å unngå slike sitasjoner som oppsto tidligere. Forsvaret organiseres i dybden for å fange opp gjennombrudd og heimevernstyrkene blir nå samordnet med de regulære styrkene.

Når Nordvietnam s 324.divisjon angriper mot Hue fra vest, møtes de av 1.divisjon under general Pham Van Phu. 1.divisjon gjennomfører nå flere taktisk offensive operasjoner mot 324.divisjonen. Dette svekker de nordvietnamesiske styrkene og setter dem ut av balanse. Den største ble gjennomført også med bruk av helikoptre. Tre nordvietnamesiske regimenter som hadde samlet seg ved Dong Cu Mong for å slå til mot Hue, blir angrepet av 1.divisjon. Dong Cu Mong blir tatt og etter 11 dagers kamper trekker 1.divisjon seg tilbake. Nå er trusselen mot Hue avverget. Den amerikanske sjefsrådgiveren sier denne offensiven var nøkkelen til at kommunistene mislykkes i å ta Hue og Thua Thien provinsen.[17]

De nordvietnamesiske styrkene har imidlertid begått en alvorlig feil, fremrykningen har skjedd så raskt at de får problemer med logistikken. Momentet går ut av fremrykningen og dette gir Truong respitt til ikke bare å gjenopprette forsvaret, men også å erstatte 3.divisjon som ble fullstendig reorganisert. Han får nå tilført brigade etter brigade fra 1.luftbårne divisjon som sammen med marinedivisjonen var Sydvietnams beste divisjoner.

Sydvietnamesiske styrker gjennomfører nå taktisk offensive operasjoner i stort omfang. Marineinfanteristene og styrker fra 1.divisjon angriper nå dels per helikopter og dels fra sjøsiden bak de nordvietnamesiske frontlinjene. Denne SongThan offensiven (Tidevannsbølgen) starter allerede i midten av mai[18]. I og med overraskelsesmomentet gir dette kommunistene store tap og tvinger dem til å binde store styrker i en defensiv strategi. Ved å bruke sjø og luft som angrepsveier på tilsvarende måte som kommunistene bruker Ho Chi Minh veien, bruker nå Truong Nordvietnams strategi mot dem. Han bruker også kommunistenes klassiske taktikk med konsentrasjon mot utpekte mål. Da nordvietnameserne setter inn et angrep 21.mai, samler han det han har av artilleri både til lands og til sjøs, taktisk flystøtte og strategisk flystøtte (B-52) mot fienden. Etter ildvalsen lykkes det marineinfanteristene å slå angriperne tilbake. Nå skjer en avmatting av Nordvietnams angrep. Overraskende angrep av sydvietnameserne bak de kommunistiske frontlinjene binder angriperne. Sviktende logikk svekker kapasiteten.

I denne perioden lykkes det sydvietnameserne å supplere og reorganisere 3.divisjon og andre enheter som har hatt store tap. 3.divisjon får ny sjef, Brigadegeneral Nguyen Duy Hinh, og blir etter hvert en meget bra divisjon. Likeledes blir rangere og heimevernstyrker restituert. Amerikansk logistikk bringer med lynfart inn kanoner, stridsvogner og annet materiell for å erstatte det tapte.

Nå setter Truong inn motoffensiven, den han kaller LAM SON 72[19]. Han har hele tiden har utført mindre taktiske offensive operasjoner for å bringe motstanderen ut av balanse, og nå starter han offensiven 28.juni med 1.luftbårne divisjon og marinedivisjonen. Disse to hadde slåss glimrende tidligere. Marinedivisjonens sjef, Bui The Lan, forfremmes fra oberst til brigadegeneral samtidig som divisjonen styrkes med en rangergruppe. Sjefen for 1.luftbårne divisjon, general Du Quoc Dong, oppretter sitt hovedkvarter nord for Hue.

I mai har kommunistene et tap på 3 000 falne som følge av bakkestrid. 324B.divisjonen må trekkes tilbake til Laos for restitusjon[20]. Den nye 325C.divisjonen har store tap på grunn av Sydvietnams konsentrerte ildvalse fra land- og marinebasert artilleri sammen med strategisk luftstøtte (B-52) før den kommer frem til Hue[21].

Samtidig går 1.divisjon til angrep for å ta tilbake områder vest for Hue. 3.divisjon som nå er restituert, settes inn mot den nylig ankomne nordvietnamesiske 711.divisjon i Que Son området. Dette er den syvende divisjonen Nordvietnam bringer inn i striden. Den sydvietnamesiske 2.divisjon settes inn mot den nordvietnamesiske 2.divisjon som angriper helt sør i 1.distrikt. Nå holder forsvaret.

Nå møter de to sydvietnamesiske divisjonene, fallskjermsoldatene og marineinfanteristene hele seks av Nordvietnams divisjoner i kampen om Quang Tri. 304., 308., 320B., 324B., 325C og den nye 312.divisjonen kommunistene har holdt i reserve i Laos. Kampen om provinshovedstaden er blitt en prestisjesak og Radio Hanoi varsler seierssikkert om feilslag og tap for ‘marionettestyrkene’ som de kaller motstanderne. Men det går annerledes. I slag etter slag tappes nordvietnameserne for soldater. I en enkelt offensiv fra 18. til 27.juni har nordvietnameserne et tap på 761 falne.

Sammen med taktisk og strategisk luftstøtte erobrer de sydvietnamesiske fallskjermsoldatene og marineinfanteristene til sist Quang Tri. Men det skulle bli en lang og hard strid mot en tallmessig overlegen motstander. Under kampene veksler de to divisjonene om oppgavene. På slutten av juli var fallskjermstyrkene som hadde hatt tunge oppgaver, ganske slitne og Truong roterer derfor disse med marineinfanteristene. I det siste slaget om Citadellet i Hue, lot Truong en sektor være åpen for at kommunistene skal slippe ut. Ha regner i så fall med adskillig mindre egne tap. Men kommunistene sender inn nye styrker gjennom denne sektoren. Dette gjør at striden varer lenger, men skulle bli kostbart for Nordvietnam i og med at soldatene nå ble offer for strategisk bombing.

Mens dette pågår venter Truong, også fordi kommunistene stadig angriper bak de sydvietnamesiske linjene, bare for å bli slått tilbake. I august er det klart for lederne for de nordvietnamesiske styrkene at slaget er tapt. Selv deres 325C.divisjon som var den siste som ble satt inn, hadde hatt et tap der hver av bataljonene på ca. 500 soldater var redusert til 40 -50[22]. Men felttoget tar lengre tid enn sydvietnameserne hadde trodd. De nordvietnamesiske forsvarerne holder ut inne i Citadellet til 15. september. Samtidig bombarderer nordvietnamesisk artilleri utenfor Quang Tri de sydvietnamesiske styrkene. Men 15. og 16. september erobrer sydvietnameserne Quang Tri. For kommunistene var dette et stort psykologisk tilbakeslag.

Mot slutten av oktober er det klart at luften er gått ut av de kommunistiske styrkene. Både støtten fra det amerikanske luftvåpen og marinefartøyer utenfor kysten var i mange tilfelle avgjørende for utfallet av enkeltstrider. Den viktigste grunnen til at dette ble så effektivt, var at Truong opprettet et senter for føringen av all artilleristøtte og flyangrep. Men flyangrep alene ville selvsagt umulig kunne forsvare 1.distrikt og ta tilbake Quang Tri. Dette var kun mulig med bakkestyrker.

Etter at de allierte styrkene stanset Nordvietnams offensiv mot Hue og gikk til motangrep, ble pressens interesse for denne delen av krigen merkbart lavere. Da Nordvietnams 711.divisjon ble slått og Que Son ble tatt tilbake august, skrev pressen stort sett om hvor ødelagt byen var, nærmest som en anklage mot sydvietnamesiske styrker. At Quang Tri ble tatt tilbake, ble riktignok slått opp, men samtidig ble det gjort et stor nummer av at Nordvietnam bare brukte én måned på å ta Quang Tri, mens sydvietnameserne brukte to og en halv måned på å ta den tilbake[23]. Pressen var også svært opptatt av at kampene om Quang Tri hadde kostet ca. 1000 sivile livet.

EPILOG

Selv om kommunistene hadde langt større tap, ble det en kostbar motoffensiv for sydvietnameserne der de hadde ca. 5 000 falne og sårede. Det er vanskelig å estimere de nordvietnamesiske tapene da kommunistene er svært tilbakeholdne med å oppgi tap. Men dersom Pham Gia Duc s fremstilling er etterrettelig, må tapene bare i denne divisjonen tilsvare hele tapet sydvietnameserne hadde lidd. Body-count av nordvietnamesiske soldater som falt i bakkestrid ligger på ca. 1500 falne i månedene mai til august. Problemet med å regne falne etter angrep fra fly og særlig fra B-52 er at det ikke finnes hele kropper, men en masse løsrevne kroppsdeler sammen med jord og stein og andre rester. Basert på frigitte opplysninger fra Hanoi etter krigen, regner man med at Nordvietnameserne hadde omkring 100 000 falne under våroffensiven. Hvar mange av disse som falt under kampene om Hue og Quang Tri, må bli en gjetning. Men tatt i betraktning at disse var de hardeste og de som varte lengst og der kommunistene satte inn de fleste styrkene, er de ikke urimelig å regne at tapene her har vært av størrelsesorden 30 000.

Glansen omkring kommunistenes genierklærte leder, Vo Nguyen Giap, blekner ved en gjennomgåelse av kampene i 1.distrikt. ‘Det militære geni som slo amerikanerne’ som det het i pressen, gjorde åpenbart en rekke grove feilvurderinger. Det som dekket over mye, var de nordvietnamesiske soldatenes fanatiske kampvilje, grunnlagt gjennom år av indoktrinering og propaganda[24]. For det første undervurderer kommunistene sydvietnamesernes kampvilje, skjønt de burde visst bedre etter Tet-offensiven. For det annet undervurderer de fullstendig effekten av den sydvietnamesiske og amerikanske taktiske luftstøtte, og kanskje mest alvorlig, den amerikanske strategiske luftstøtten fra B-52 bombeflyene. Dette burde de også ha forstått etter kampene om Khe Sanh i 1968.Bombeangrepene fra B-52 ble gjort verre ved at Giap grep til sin gamle velprøvde taktikk, å angripe i menneskebølger noe som gjorde soldatene til enkle mål. Ett flyangrep kunne utslette en hel bataljon.

Å sette inn hele seks divisjoner nord for Hue, gjorde at de allierte luftstridskreftene hadde ett område å konsentrere seg om. Hadde nordvietnameserne spredd styrkene og forsterket 711. og 2.divisjon med en divisjon hver, kunne det ha skapt alvorlige problemer for forsvarerne samtidig som luftstridskreftene fikk flere mål å forholde seg til. Men den kanskje verste feilen Giap gjorde, var å gjøre striden til en kamp om Quang Tri. Dermed ble krigsscenen statisk og kommunistene mistet det som var deres beste offensive og defensive våpen, bevegelighet[25].

For Sydvietnam var gjenerobringen av Quang Tri, til tross for tapene, en psykologisk seier som var med på å gi sydvietnameserne selvtillit og optimisme tilbake. For kommunistene ble den et tilsvarende tilbakeslag som sammen med nederlagene de led ved Kontum og An Loc etterlot den nordvietnamesiske hær i en tilstand av nederlag og utmattethet. Lederne forsto nå at så lenge de sydvietnamesiske militærstyrkene hadde den slagkraft de nå viste og samtidig fikk støtte fra amerikanske luftstridskrefter, ville en militær erobring av Sydvietnam være en umulighet. De vendte nå tilbake til forhandlingsbordet[26]. Deres eneste sjanse lå åpenbart i svekke den amerikanske støtten til Sydvietnam både økonomisk og militært. Det er her antikrigsbevegelsene samt deler av pressen og deler av den amerikanske kongress kommer dem til hjelp.

 

[1] Lewis Sorley: A Better War. s. 262

[2] Hvor effektiv denne kampanjen var, kan leses av et Viet Cong direktiv fra oktober 1971, gjengitt hos Sorley; A Better War s. 274.’’ I løpet av de to siste årene har USA og deres marionetter konsentrert sine anstrengelser på pasifisering og har trengt seg inn på landsbygda, mens de tar i bruk de mest barbariske metoder. De har opprettet et nettverk av vaktposter og overvåkning sammen med etableringen av heimevernstyrker i mange landsbyer. Som et resultat har de skapt mange vanskeligheter og tilføyd våre styrker tap.’’

[3] Nguyen Van Duong: The Tragedy of the Vietnam War. s. 142

[4] Antoine-Henri, Baron Jomini (1779 – 1869), Napoleon s militærvitenskapelige biograf – regnes sammen med Carl von Clausevitz som grunnleggeren av moderne militær strategi.

[5] All erfaring med krigførende angripere som bruker en slik strategi, viser at skal forsvaret lykkes, må angriperen miste sitt restitusjonsområde. Så lenge dette er utenfor forsvarets rekkevidde, pågår krigen.

[6] Bui Tin, en nordvietnamesisk oberst som undertegnet kapitulasjonspapirene sammen med Duong Van Minh 30.april og som siden hoppet av, karakteriserte divisjonene 308, 312 og 320 som Nordvietnams beste. Bui Tin: From Enemy to Friend. s. 96

[7] Dale Andradé oppgir i alt elleve frie regimenter. En vietnamesisk divisjon består vanligvis av tre regimenter.

[8] Jeg husker fra denne tiden at deler av norsk presse og TV-radio omtalte de nordvietnamesiske styrkene som ‘’Viet Cong gerilja’’.

[9] Ett eksempel var den nye 130 mm M-24 kanonen som hadde 4 km lengre skuddvidde enn de alliertes 155 mm haubitser, noe som gjorde det mulig for nordvietnameserne å skyte ut de alliertes artilleri.

[10] I tillegg åpenbartes nå en av svakhetene ved organiseringen av forsvaret. Familiene til soldatene bodde i de aktuelle provinsene og kom nå med flyktningestrømmen. Flere soldater ble nå opptatt av å finne og berge sine.

[11] De vanlige divisjonene i Sydvietnams her hadde tre regimenter, hvert regiment tre bataljoner, til sammen hadde en divisjon ni bataljoner.

[12] Ngo Quang Truong: The Easter Offensive og 1972. s. 33

[13] Ngo Quang Truong: The Easter Offensive og 1972. s. 62

[14] Gerald Turley: Easter Offensive. The Last American Advisors. 1972. s. 290

[15] En sydvietnameser som bodde på samme hotell som meg da jeg var på en konferanse i Brüssel, fortalte at en venn av ham som var pressefotograf, forgjeves prøvde å få de store pressebyråene til å kjøpe tilsvarende bilder

[16] Ngo Quang Truong som overtok som sjef for 1.distrikt sier i en uttalelse ‘Jeg hadde tjenestegjort under general Lam i 1.distrikt og katastrofen som nå inntraff, kom ikke som noen overraskelse for meg. Hverken Lam eller hans stab var kompetent til å føre store styrker i tung strid.’

[17] Dale Andradé: America’s Last Vietnam Battle: s. 153

[18] Dale Andradé: Op.cit, s. 167

[19] Et poeng var at Nordvietnam fikk tak i planene for LAM SON 72, men klarte ikke å etablere et forsvar. Se Andradé: Op cit. s. 179

[20] Dale Andradé: Op. cit. 168.

[21] Pham Gia Duc: 325C.divisjons historie. Hanoi. Folkets Hær s forlag. S. 84. Sitert av Andradé.

[22] Pham Gia Duc: Op.cit. vol 2. s. 96

[23] Det jeg selv godt husker fra medias reportasje den gang var at hver gang sydvietnamesiske styrker måtte trekke seg tilbake, ble det omtalt som ‘slått på flukt’ og ‘brutt sammen’. Når nordvietnamesiske styrker ble presset tilbake, ble det omtalt som ‘taktisk tilbaketrekning’.

[24] Både amerikanske rådgivere og sydvietnamesiske fagmilitære gir de nordvietnamesiske soldatene uforbeholden ros for kampvilje og utholdenhet. Dette har ingen ting med politisk standpunkttagen å gjøre.

[25] Det er for så vidt interessant at Hitler, som overtok kommandoen over den tyske hær, gjorde nøyaktig samme tabbe ved Leningrad og ved Stalingrad.

[26] Nguyen Lien-Hang: Hanoi s War. s. 270